Lebesbymannen - Anton Johansen - Profet

LEBESBYMANNEN

1858-1928

Denne boken inneholder syner og åpenbaringer om fremtiden som Jesus gav Anton Johansen.

Bl. a. "Det store synet" natten mellom 13-14 november 1907.

Til min hjemmeside \ homepage

FORORD

Manuskriptet er utarbeidet i 1937, altså før den annen verdenskrig satte inn. Lebesbymannen så ikke denne krigen, han så den første verdenskrigen og Europas grenser i 1953, da han så en Frankrikes og Russlands krig mot Sverige og Norge.

Boka er skrevet av interesse for fenomenet Lebesbymannen, uten stillingtaken til oppfyllelsen av hans syner for denne tiden.

Da det etter forrige opplag av boka i pressen ble ytret tvil om Lebesbymannens forutsigelse av den 1. verdenskrig, hitsettes et avsnitt om Lebesbymannens forutsigelse av denne, av ambassadør Ludvig Aubert i Aftenposten den 9. juli 1949 i en artikkelserie «Erindringer fra Stockholm 1912-1917»:

II Før jeg går videre på det mer alvorlige politiske område, vil jeg omtale en liten episode fra slutten av 1913, som kanskje vil interessere dem som har hørt om eller har truffet den såkalte «Lebesbymannen», Anton Johansen. Julaften 1913 banket den lille profet fra Finnmark på døren til mitt arbeidsværelse i legasjonen. Han var en selsom julegjest, kledd i sin arbeidshyre og i skaftestøvler. Han fortalte meg uten videre seremonier at han hadde fått i oppdrag av høyere makter å underrette legasjonen om en europeisk storkrig som skulle bryte løs i 1914. Jeg spurte ham, om han ikke ville treffe vår minister i Stockholm, Jørgen Brunchorst, for å betro seg til ham. Men nei, han ville betro seg til meg. Han leverte meg så et dokument, som en høyere svensk offiser hadde hjulpet ham å sette opp og som inneholdt detaljer i spådommen. Europakrigen skulle bryte ut i 1914, og Tyskland skulle tape krigen. Anton Johansen ville gjerne reise til Tyskland og underrette keiser Wilhelm om den meddelelse han hadde fått. Men i mellomtiden ville han i hvert fall gi oss underretning. Han kom også med andre spådommer angående fremtidige angrep på Norge. Jeg spurte ham hva han hadde fore julaften. Han svarte at han var buden til svenske venner. Så gikk han stille og pent ut av døren.

Forfatteren.

LEBESBYMANNEN

Hvem husker ikke Lebesbymannen, mannen som forutsa så mange store begivenheter? Den 60 år gamle fisker fra en av Norges mest avsidesliggende fjorder høyt oppe i Finnmark som under verdenskrigen gjorde henvendelse på henvendelse for å søke å komme til Tyskland for å få keiser Wilhelm til å stoppe verdenskrigen! Mannen i komager som henvendte seg til Europas kronede hoder, til Norges storting og regjering, til den svenske riksdag, som lot skrive til paven i Rom og fikk audiens på Kongens slott, Finnmarksfiskeren som ble omtalt i alle Skandinavias aviser og var mer berømt enn kanskje noen annen nordmann. Den besynderlige vår tids apostelen Johannes, som midt i en tid av glødende hat og uforsonlighet prekte om «fred og forsonlighet mellom folkene» og «kjærlighet og ydmykhet» som eneste botemiddel mot krigen, mannen som loddet krigsårsakene dypere enn samtidens historikere og folkepsykologer, og som midt under verdenskrigens siste blodige oppgjør, da menneskeheten stønnet etter fred, «i Guds navn» rolig la fram sine syner og forutsigelser om nye blodige kriger i Europa, med et nytt Ragnarok allerede kort tid etter. Mannen som ble lyttet til av tusener med interesse, så vel med alvor som med smil. Mannen som ingen riktig kunne «tro på», men nå begynner igjen å omtales i aviser og huskes av mange, nå da hans spådommer er gått i oppfyllelse og ser videre ut til å gå sin oppfyllelse i møte.

Hvem var så denne mann, hvordan lød hans spådommer, og på hvilket grunnlag framkom disse?

Lebesbymannen var ingen spåmann i ordets vanlige betydning, han hverken kikket i stjernene, la kort eller spådde i hånd. Heller ikke la han fram sine spådommer ved å slutte seg til de etterfølgende begivenheter fra de forutgående. «Spådommer» er for så vidt ikke en dekkende betegnelse. Lebesbymannens forutsigelser ville være det rette uttrykk. Til grunn for forutsigelsene lå «syner» eller etter hva Lebesbymannen selv fortalte og mente, «det store synet natten mellom 13. og 14. november 1907, da jeg i ånden fikk se hva som skulle skje langt inn i framtiden» og «etterfølgende syner som bare supplerte og utfylte det store synet av 1907».

Lebesbymannen var en dypt religiøs personlighet, og hans syner var av utpreget religiøs karakter. Det var «ånden» eller Gud som sa til ham hva som skulle skje, som synte ham de store verdensbegivenheter. Herren sa: «Anton Johansen, du skal være min talsmann, du skal gå til de styrende og fortelle dem hva du har sett.» Jeg svarte: «Jeg har ingen skoleutdannelse, jeg taler ikke det tyske språk, jeg er uverdig til å være ditt vitne.» Han sa for annen gang: «Du skal være mitt vitne.» Jeg svarte: «Jeg skal forsøke.»

Vi kjenner igjen talen fra Bibelen, fra Mosebøkene, fra Johannes åpenbaring. Nå vel, enten hans forutsigelser om de store verdensbegivenheter stammer fra åpenbaringens bok, fra hans omgang med militære ved den geografiske oppmåling i Finnmark, eller den skriver seg fra «åndens» åpenbaring i ham, så er hans spådommer uten sidestykke og over det sedvanlige. Likeså ufattelig som det er med kald forstand å forklare den ensomme Ibsens fabelaktige kjennskap til det skjulte i menneskesinnet - «Rosmersholm», «Fruen fra havet», «Hedda Gabler», «Lille Eyolf» - noe først Freud ved utallige undersøkelser og eksperimenter har trengt seg inn i, likeså umulig er det med kald forstand å forklare den gamle fisker fra Lebesby, hans framtreden og fabelaktig treffende perspektiv om verdensbegivenhetenes utvikling under verdenskrigen og i den nærmeste tid etter, den tid vi nå nettopp står midt oppe i. Men mer om dette i Lebesbymannens spådommer om tiden fra verdenskrigens slutt til 1953. Bare et par bemerkninger.

«Det er umulig,» sa man til Lebesbymannen før jul 1913, «at Belgia kan gjøre Tyskland noen skade. Det er latterlig at det mektige Tyskland skal bli krysset av belgiske tropper.» «Jeg har sett det slik i mine syner,» svarte Lebesbymannen. I slutten av august 1914 var det ingen som sa det var umulig, og det som var latterlig, var blitt til virkelighet.

«Det er umulig,» sa man til Lebesbymannen i mars 1918 «at det om en 15-20 år heretter kan bli krig i Spania, og at det kan utbryte en krig mellom Spania og Frankrike, de er av samme folkerase, de står sammen i verdenskrigen, Spanias hær har ikke gjort seg det minste bemerket, det er Frankrike totalt militært underlegen, det er altså en umulighet.» «Det kan så være,» svarte Lebesbymannen, «men jeg så det ikke likere i mine syner.»

I det øyeblikk dette skrives - den 20. august 18 år etter - er krigen i Spania en kjensgjerning, og det er ingen som sier at en krig mellom Spania og Frankrike er en umulighet!

Lebesbymannen fikk i 1919 være alene om å mene at England, den heldige inkassator av gevinsten i verdenshistoriens største spill om verdier, gikk en ydmykelsens framtid i møte, at det sto for en avgrunn og holdt på å styrte uti. I 1936 ryster verdensriket i sine grunnvoller, og ydmykelsen er et fait accompli.

Lebesbymannen, hans syner og forutsigelser, måtte kunne være gjenstand for en overordentlig interessant psykologisk studie. Å, for et emne for en Johan Scharffenberg å skjerpe sin forstand på! Eller et emne for en doktoravhandling: «Studier over Lebesbymannen, hans syner og forutsigelser fra 1913-18 om verdenskrigen og verdens store begivenheter fra verdenskrigens slutt til Norges og Sveriges krig med Russland og Frankrike i året 1953 og hvor vidt hans forutsigelser er bygget på de for tiden kjente fenomener,» - ideen gis de søkende hjerner for doktorgraden gratis!

Jeg skriver mannens biografi og «lære». Litt forbauset må man få lov til å bli av og til, andre kan utdype emnet, - psykologisk eller religionsvitenskapelig.

Først lar vi den 50-årige fisker som siden han som smågutt med sine foreldre kom flyttende til Lebesby, ikke hadde vært utenom sine hjemmetrakter, tre offentlig fram.

FRA FISKEREN ANTON JOHANSEN TIL LEBESBYMANNEN

Når en fisker fra Lebesby hadde ærend til myndighetene utenom sin bygd, skulle man trodd det måtte blitt til stiftsamtmannen eller biskopen i Tromsø. Anton Johansen hadde mer på hjertet enn for sin personlige velferd, og måtte henvende seg til høyere myndigheter.

I den rolige og avstengte Lebesby ble det folkesnakk i november 1913. Bygdeoriginalen, fiskeren Anton Johansen, fikk det plutselig travelt: han for omkring i bygda og ville låne penger «til en lengere reise». Da han ble frittet nærmere ut om denne reisen, hvor han skulle hen, ga han et svar så folk begynte å spekulere på om det var blitt noe i veien med Anton Johansens forstand. Det ville om kort tid utbryte en stor krig i Europa, kunne han fortelle, det var også fare for Norge og Sverige, Norge skulle komme til å bli omringet av krigsskip. Herren hadde vist ham det i et syn og bedt ham reise ned og varsku myndighetene i Kristiania og Stockholm. Han måtte også forsøke å komme til Tyskland og advare keiser Wilhelm.

Folk forsøkte å få ham i fra en slik besynderlig tanke, han måtte da forstå at slikt var galskap. Men Anton Johansen var urokkelig.

Det falt naturlig nok ikke lett å få låne penger til en slik tur, men Anton hadde alltid vært en ærlig og ordholden mann. Ved hjelp av hans gode venn, sogneprest N. A. Steffensen, fikk han, sammen med sine egne spareskillinger, skrapt sammen så mye reisepenger, at han kom seg av gårde.

Selv fant han visst ikke reisen det spor underlig. Han fortalte siden ganske enkelt til hovedstadsavisene at «da tiden var gått og jeg kjente det var alvor, etter som det var sagt meg at jeg skulle være borte over jul 1913, dro jeg til Kristiania».

I anledning av denne reise, skal vi høre hva en av hans sambygdinger, Hilmer Johansen, har å fortelle:

«Høsten 1913 fortalte han folk om den kommende verdenskrig, men ingen ville den gang tro på en slik urimelighet. Han fortalte at han hadde hørt en røst som hadde talt til ham og bedt ham reise til Kristiania, Stockholm og Berlin og advare kongene og keiseren for den kommende krig og all elendighet den ville føre med seg. Han så forskjellige land og mange slaglinjer. Blant landene nevnte han Belgia, Tyskland, Frankrike og England. Han så også at Tyskland skulle ligge slått mellom England og Frankrike.»

Samtidig medtas et interessant brev avdøde lærer og kirkesanger i Kjøllefjord, E. Gjervig, sendte A. Gustavson den 2. april 1919 i anledning dennes arbeid med Lebesbymannens syner:

I siste halvdel av november måned 1913 kom Anton Johansen til Kjøllefjord på gjennomreise til Kristiania. Jeg hadde da en lengre samtale med ham om hensikten med hans reise. Hva jeg nå med sikkerhet erindrer meg av denne samtale er følgende:

Han fortalte at han hadde hatt en åpenbaring av Kristus, som hadde befalt ham å meddele verden at forferdelige tider skulle opprinne over menneskeheten for syndens skyld. Ganske snart skulle en forferdelig krig utbryte mellom Østerrike-Ungarn og Tyskland på den ene siden og Russland, Frankrike og England på den andre siden. Jeg gjorde hertil den bemerkning, at hvis Tyskland og Østerrike-Ungarn kom i krig med de øvrige stormakter, måtte jo de førstnevnte få hjelp av Italia. Hertil svarte Johansen at han så ikke noe til italienerne. Han uttalte videre at Belgia skulle bli en spiker i Tysklands likkiste. Hertil bemerket jeg at det lille Belgia umulig kunne gjøre Tyskland noen skade. Johansen svarte til dette, at han hadde sett det slik i sine syner. Jeg forsøkte å gjøre det begripelig for ham at hans reise ville bli helt og holdent unyttig, men Johansen påsto at han hadde fått befaling av Jesus å reise, og denne befaling måtte han lyde. Folk fikk siden tro hva de ville. Han sto således ikke til å vegre. Han lånte seg reisepenger og dro av sted.

En tid etterpå leste jeg i «Ukens Revue» et referat av en tale i Stortinget av Buen. Han sa i denne tale at det var rart hva borgerpartiene kunne hitte på å føre i marken når det gjaldt å få militærbudsjettet høyt. Nå var det kommet en profet fra Finnmark som gikk omkring og forkynte krig og ulykker, ja, til og med at Tyskland skulle bli krysset av belgiske tropper. Hele Stortinget lo.

Det var en besynderlig reisende som før jul kom til Østbanestasjonen og gikk oppover Karl Johan. Folk har sikkert satt store øyne på denne merkelige «utlending», han måtte være en russer, en polakk, kanskje en rumener: en liten tykkfallen mann i vadmelskufte og et pussig fottøy, med et stort skjegg og langt ugreid hår.

Anton Johansen henvendte seg først til offiserene ved Den geografiske oppmåling, som han hadde vært sammen med i Finnmark. Han hadde i mange år vært med i kartleggingsarbeidet i Lebesby - Kjøllefjord-distriktet som bærer. Nå kom denne bæreren deres fra oppmålingsarbeidet på Finnmarksvidda og oppsøkte offiserene i selve hovedstaden og fortalte dem om en forferdelig krig som ville bryte ut i Europa. Han måtte varsle dem, de måtte være oppmerksom på det. - De norske offiserene kunne jo ikke akkurat jage den trofaste og dyktige bæreren deres ovenfra Finnmark på porten, men det må sikkert ha vært hårdt å ha vært offiser i en slik situasjon!

Gjennom kaptein Finn Quales bistand fikk Johansen imidlertid foretrede for forsvarsminister Keilhau og, som han forteller til avisene, «ba ham gjøre de andre statsrådene oppmerksom på den forferdelige tid vi hadde å gå i møte og ba at de måtte gjøre alt hva som sto i deres makt, så vi skulle slippe den forferdelige krigen som verden aldri hadde sett maken til». Om forsvarsministeren advarte de andre statsrådene, skal være usagt, men i hvert fall kan ikke statsministeren, Gunnar Knudsen, ha lagt seg denne Lebesbymannens alvorlige advarsel synderlig på minnet, ellers hadde han vel neppe så sent som den 17. februar 1914 i stortinget uttalt sine berømte ord om «den skyfrie himmel»: «Hva er det på ferde? Det skulle være interessant å vite. For tiden er da forholdet det at den politiske himmel, verdens-politisk sett, er skyfri i en grad som ikke har vært tilfelle på mange år.»

Skulle man uttrykke i boksespråket disse Lebesbymannens og statsminister Gunnar Knudsens utsagn om Europas nære framtid, måtte det vel bli at Lebesbymannen seiret over statsministeren på knockout i 1. runde!

I Oslo gjorde Anton Johansen flere forgjeves forsøk på å komme til Berlin og få foretrede for keiser Wilhelm. Keiseren måtte «for alt i verden» ikke gå med i krigen. Det lyktes ikke å få pass, og Lebesbymannen la da reisen over Sverige, hans annet fedreland. I sin vadmelskufte og sine komager reiste han da til Stockholm. Der oppsøkte han oberst Mellander og fortalte hva han hadde sett og hva han hadde fått i oppdrag å meddele den svenske regjering. Det var da heldig at oberst Mellander fant uttalelsene så merkelige at han opptegnet dem, og sammen med de opptegnelser som kom i stand ved hjelp av K.F.U.M.s sekretær, er disse opptegnelser, som i februar og mars 1914 ble gjengitt i svenske aviser, de første trykte beretninger om «profeten fra Finnmark», om Lebesbymannens spådommer. De ble også gjengitt i norske aviser.

Det heter i disse meddelelser, at «en fisker, Anton Johansen fra Lebesby i Norge, er kommet til Stockholm i et merkelig ærend. Han vil advare mot en stor krig som skal komme, han har sett den i et syn. Den skal utbryte mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn på den ene siden og Russland, Frankrike og England på den andre siden. Tyskland skal miste Elsass-Lothringen. Siden skal det hende mer. England skal få krig i India, og det skal bli en krig i Spania.»

I Stockholm ble han i flere dager og gjorde her bl. a. gjennom prins Bernadotte henvendelse for å komme til Berlin. Prinsen tok vennlig mot ham og viste ham til det tyske konsulat. Den tyske minister var ikke til stede, men «hans stedfortreder ble hissig og ba meg gå min vei».

At det må ha vært tunge dager for den nidkjære mann, er sikkert, i intervju på intervju til de norske og svenske aviser i mars-april 1918 heter det: «Du kan tro det var tungt å gå på Kristianias og Stockholms gater og vite at innen neste jul skulle hundre tusener av Europas hovedsteders ungdom ligge døde på slagmarken.»

I slutten av januar kom Anton Johansen tilbake til Lebesby. Selv fortalte han ikke noe særlig om sin reise, han røktet atter sin dont som fisker og kirketjener, og folkesnakket la seg. Han Anton var bare blitt en enda større bygdeoriginal.

Den 28. juni skjedde mordet i Sarajevo, den 23. juli overrakte grev Berchtold det østerriksk-ungarske ultimatum til Serbia, den 28. juli erklærte Østerrike-Ungarn Serbia krig, 31. juli mobiliserte Russland, 1. august erklærte Tyskland Russland krig, 3. august erklærte Tyskland Frankrike krig, 4. august marsjerte tyskerne inn i Belgia, samme dag erklærte Storbritannia Tyskland krig, deretter gikk det slag i slag.

Verdenskrigen var brutt ut. Anton Johansens spådom var gått i oppfyllelse. På den skyfri himmel var plutselig ut-brutt et overhendig tordenvær.

I august gjenoppfrisker «Svenska Dagblad» den 5 måneder gamle spådom med stor overskrift: «Världskriget förutsagt i Sv. D. 6. mars i år.» Man merket seg ikke tilfellet så særlig, avismeddelelsene kan være av så mange slag.

Finnmarksfiskeren, spåmannen, ble glemt. Bare på en del, som han hadde kommet i personlig berøring med, hadde han gjort et varig inntrykk, lærer Gjervik, kaptein Halle, kaptein Quale og de andre offiserer fra den Geografiske oppmåling, oberst Mellander. Disse mintes den merkverdige manns krigsspådommer.

Hjemme i Lebesby levde bygdeoriginalen, som var blitt til «krigsprofeten», sitt liv som før. Folk la bare merke til at han henga seg enda mer til bønn- og andaktsstunder. De fikk også rett som det var høre at de skulle «be om kjærlighet og ydmykhet», det var en ugudelighetens tid de opplevde, «den forferdelige krigen» var «Guds straff over synden som hadde slik overhånd».

Årene gikk. I midten av januar 1918 ble det igjen folkesnakk og undring i Lebesby. «Krigsprofeten», han Anton Johansen, hadde før de visste ord av det igjen dratt på tur til hovedstaden. Nå hadde ånden sagt til ham at han «skulle reise til Kristiania og Stockholm for å fortelle regjeringene at tiden for fredsforhandlingene på Vestfronten var inne». Han måtte også ned og gi advarsler til regjering og folk i de krigførende land. Hva skulle vel folket i Lebesby si til dette? Det var best å undre seg og ikke si noe.

Noen uker deretter så det ut til at «han Anton Johansen» var Norges mest berømte mann. Som «Lebesbymannen» eller «Profeten fra Lebesby» var han omtalt i alle landets aviser. Gjennom han Anton var Lebesby-navnet det mest kjente bygdenavn i Norge.

III

PROFETEN FRA LEBESBY

«Således talte Zarathustra,» sa vismannen fra Basel, og forkynte dom og død over bergfaste oppfatninger og århundre-gammel anerkjent kultur.

Natten mellom 13. og 14. november ble jeg vekket av ånden som sa til meg: «Dig skal være givet å vite alle himmerikets hemmeligheter, » sa profeten fra Lebesby i intervjuer og meddelelser til avisene i februar-mars 1918. Og han forkynte dom og død over den alminnelige oppfatning om begrepet folk og stater, krig og fred.

Det var mange merkelige ting «himmerikets hemmeligheter» inneholdt. Profeten berettet om hva han var givet å vite, både av det som allerede var skjedd og det som skulle skje. Han fikk interesserte lyttere, han fikk «tilhengere» og «menighet», han ble landets mest interessante presseobjekt. Han ble intervjuet på gata, han ble oppsøkt i sitt losji, han ble kjørt fra redaksjon til redaksjon.

Og profeten berettet. Han fortalte om alt han hadde sett i sitt «store syn av 1907» og i det nye synet. Han fortalte om sine krigsforutsigelser, sin reise i 1913 og sin virksomhet i krigsårene. Han hadde nok ikke vært så helt i uvirksomhet hjemme i Lebesby. Han hadde allerede i 1915 skrevet til stortingsmann Hagbart Lund, nåværende fylkesmann i Vest-Agder, og bedt ham underrette regjeringen om at krigen ennå ville fortsette i to år før man skulle få høre om fredsforhandlinger, «noe regjeringen måtte være oppmerksom på». Han hadde den 1. sept. 1917 skrevet til keiser Wilhelm og sagt at han måtte slutte separatfred med Russland, «ti så hadde ånden befalt. Og det skjedde».

Nå var han kommet for å besøke statsråder og regjeringene og «framføre for dem det Herrens løfte at han ville gi menneskeheten freden tilbake hvis de bare kunne enes om bønnen og be om forlatelse for sine synder». «Kunne man bringe det derhen at man fikk en felles bededag for hele Europa, ville freden komme sikkert og visst. I sitt store syn av 1907 hadde han nemlig hørt året 1918 nevnt som året for fredsforhandlinger.»

Ut på høsten ville det bli fredsforhandlinger på Vestfronten. Etter hvert følte han seg sikker på at ånden hadde nevnt august som måneden da fredsforhandlingene skulle begynne. Nå måtte regjeringen være på vakt. For oss ville det bli et voldsomt trykk fra sør og vest for å trekke oss inn i krigen. Det ville bli streng rasjonering. Han hadde derfor advarsler med til den norske og svenske regjering for å gjøre alt hva som sto i deres makt for å produsere så mye av levnetsmidler innen landet som mulig. For øvrig ville det ikke bli helt fred i verden før i 1921.

Mange andre ting hadde profeten å fortelle. Det var stor fare for at det ville bli indre uroligheter i Tyskland og Østerrike. Med hensyn til England var framtiden overordentlig mørk: det gikk en ydmykelsens framtid i møte, det ville siden få revolusjon i India, det ville bli opprør i flere av Englands kolonier, særlig i Egypten og koloniene i Afrika. «Jeg vil av den grunn på det bestemteste fraråde England å føre krigen lenger,» sa profeten fra Lebesby. England sto «for en avgrunn og holdt på å ramle ut. Ingen, hverken de styrende eller soldatene ville føre krigen lenger hvis de så det forferdelige jeg har sett.»

Dystre ting fra «himmerikets hemmeligheter» hadde han også å fortelle om, begivenhetene i tiden etter verdenskrigen.

Allerede ved sin ankomst i februar hadde Lebesbymannen oppsøkt Knudsen og flere av statsrådene og fortalt dem hva «ånden» hadde sagt ham. Da han var ferdig med sine beretninger og advarsler i Kristiania, dro han til Stockholm. Der oppsøkte han også statsministeren, Edén, oberst Mellander, krigsminister Nilson m.fl. Han søkte også å komme i forbindelse med det tyske. engelske og amerikanske konsulat og frambar sine advarsler.

Det er klart at en mann som hadde så meget å fortelle om, som så så underlig ut, en slik besynderlig vår tids profeten Jonas, ikke måtte tas for alvorlig av våre store ærverdige hovedstadsblad. Interessant ble det jo forresten av seg selv:

«Der kommer en liten tass tuslende bortover gaten. Det er en undersetsig kar med bølgende rød-blondt hår og skjegg. Ansiktet er rødt av vind og vær, øynene store og blå. Han går på bløte komager, så det er ingen tvil om at mannen stammer fra Finnmarken et steds. Følgelig stanser vi ham og spør uten å blunke om det ikke er Lebesbymannen.

Jo, svarer han på sitt syngende Finnmarksspråk, jeg er Anton Johansen fra Lebesby også kallet Lebesbymannen. Litt senere sitter vi midt oppe i en ytterst interessant samtale.» («Kristianiaposten» 14/3 1918.)

Når «Dagbladets» intervjuer legger ordene slik i munnen på Lebesbymannen: «Senere fikk jeg hyppig besøk av ånden. Jeg så ham så tydelig foran meg at jeg når som helst kunne være med deg ut på gaten og arrestere ham,» da er disse Lebesbymannens ord like korrekt gjengitt som ordene var lagt i munnen på en apostel Paulus. Lebesbymannen oppfattet sin profet-gjerning likeså alvorlig som apostelen Paulus sin misjon.

Naturligvis var «profeten fra Lebesby» også gjenstand for stor oppmerksomhet fra vittighets-avisenes side. Imidlertid er Lebesbymannens advarsler fra februar-mars 1918 interessante nok. De kan være et kapitel for seg selv.

Advarslene er gjengitt i flere aviser og i «Märkliga syner».

ADVARSLER OG FORMANINGER TIL REGJERINGER OG FOLK I ALLE LAND

Av Lebesbymannen februar-mars 1918.

Jeg vil formane regjeringene og de styrende i Norge, Sverige og Danmark at I gjør alt hva som står i Eders makt for å forhøye levnetsmiddelproduksjonen innen landet og treffe foranstaltninger for at det såes så meget som mulig, for de skandinaviske land trues av hungersnød. De kommer til å bli avstengte fra all tilførsel utenfra og får et hårdt press på seg fra vest og syd.

____________

Jeg vil formane regenter, diplomater og folk i alle land å gjøre Eders ytterste for at de fredsforhandlinger som kommer til å innledes i august måned i år, må bringe et resultat. I som styrer, I keisere, konger, presidenter, regjeringssjefer og statsråder, I folkerepresentanter og øvrige styresmenn, betenk hvilket forferdelig ansvar I drar over Eder overfor Gud og hvilken straff han ufravikelig skal la komme over Eder for hver handling hvorigjennom I bidrar til forlengelse av krigen, for alt hva I unnlater å gjøre for å bringe fred og forsoning blant menneskene. Folk sukker og stønner for upasselige styresmenns dårskaper.

Jeg advarer Eder innen Herren lar sin straff komme.

Vend Eder i bønn til Herren, ydmyk Eder så vil Han være god og gi oss freden tilbake.

Før ikke krig mot nasjoner og folk, men mot det onde i Eder selv, og de onde, egoistiske og samvittighets-løse mennesker iblant Eder selv.

Jeg vil advare sosialistene i Norge og Sverige mot å fornekte Kristus. Likeså vil jeg alvorlig advare mot tanken på avvæpning, da får vi krig i 1953.

Jeg vil advare kapitalistene mot å bruke sin stilling, sin makt og sine midler, så at der igjennom uenighet og strid skapes mellom folket og menneskene i eget land. Gjerningenes lønn skal ikke utebli, og dobbelt hård skal gjengjeldelsen bli for dem som vet å handle rett, men ikke har gjort det.

Jeg formaner Gottlands innbyggere å vende seg til Herren, da store lidelser venter øya.

Jeg advarer Norge, der pengetilgangen blir stor, mot å la synden ta overhånd, og formaner så vel Norges som Sveriges folk å be Herren om kjærlighet og ydmykhet.

Jeg formaner den nålevende slekt i alle land å vende seg til Herren i bønn og lære sine barn å be om kjærlighet og ydmykhet. De tider som forestår er fulle av lidelser og prøver.

Jeg advarer særskilt England og dets styrende menn mot å forlenge krigen. Jeg formaner England til å legge inn alvorlig og oppriktig vilje til forståelse i de fredsforhandlinger som kommer til å finne sted på Vestfronten i august for å få i stand fred mellom folkene. Hva Herren har åpenbart for meg, kommer til å skje, og hva Han har bestemt, kan ikke kullkastes, ti Gud er sterkere enn menneskene. Han sa til meg: «For menneskenes ondskaps skyld, deres gjerrighet, egoisme, avindsyke, vinningslyst og hovmod, ikke for noen høyere idealers eller hellige måls skyld, skal krigen komme.»

Den straff som England pådrar seg gjennom sitt hovmod, sin ondskap og sin vinningslyst samt gjennom sine gudsfornektende styresmenn, ble sagt meg å være stor. Hvis England motsetter seg freden, skal Herren la enda hardere hjemsøke England med en mangfoldighet av lidelser og ulykker. Jeg formaner derfor de styrende i England, særskilt Lloyd George, å vende seg til Herren og be og be om kjærlighet og ydmykhet. Bare en folkets synds-bekjennelse og bønn kan redde England fra den straff og vanære som venter landet.

Jeg vil advare de styrende i Tyskland og Østerrike for voldsomme indre uroligheter. Best ville det vært for alle de krigførende om det kunne sluttes fred nå. Fortsetter krigen, kommer Tyskland og Østerrike fortsatt til å stå rake i ryggen, men Tyskland blir da ved fredsslutningen tvunget til å oppgi flere av sine kolonier. Jeg formaner de kristne i Tyskland å be for freden.

Jeg advarer Frankrikes og Russlands folk mot å fortsette på lettsindighetens og syndens vei. Herren lar seg ikke fornekte. Kommer lidelser over Eder, så betenk at dette er den rette vei på hvilken Herren vil kalle Eder tilbake, og at han kun velger denne vei for Eders lettsindighets skyld.

Jeg advarer også i særlig grad Frankrikes nåværende regjering og styrende menn for dets hatskhet, uforsonlighet og gudsforakt. De lidelser og den straff som Eders gjerninger fører med seg inn for Gud, kommer over et helt ulykkelig folk. Jeg formaner Eder derfor å vende Eder til herren og be om ydmykhet og kjærlighet, så vil Herren skåne Frankrike for mange lidelser. Til sist retter jeg en inntrengende formaning til de troende i alle land å forene seg og flittig komme sammen og be for freden. For Herren sa meg at han ville gi oss freden tilbake hvis folkene kunne enes i bønn til Herren.

Dette var profetens advarsler. De var alvorlige nok. Det skulle også vise seg at den som framkom med slike advarsler og nettopp på det tidspunkt, fortjente navnet profeten. Det var i anledning av «de kommende fredsforhandlinger på Vestfronten» at Lebesbymannen var kommet til Oslo og Stockholm. En sammenstilling av advarslene og profetiene med resultatet av den forutsagte fredsforhandling, Versailles-traktaten, blir altså den riktige vurdering.

Det heter i advarslene til Englands og Frankrikes regjeringer og styrende menn at de advares særskilt. De måtte legge alvor og oppriktig vilje til forståelse, de ble advart mot deres hatskhet, uforsonlighet, deres vinningslyst og hovmod, som ville føre ulykke med seg over folk og land. «Jeg advarer særskilt Lloyd George å vende seg til Herren og be om kjærlighet og ydmykhet.»

Disse Lebesbymannens advarsler er en historisk totalt riktig dom over Versailles-traktaten, gitt direkte til dens skapere, Lloyd George og Clemenceau, 5 måneder før våpenstillstandsforhandlingene begynte og 15 måneder før den ulykkelige traktat ble undertegnet i Speilsalen i Versailles.

Hvis Lloyd George, og i enda større grad Clemenceau, hadde tatt disse Lebesbymannens advarsler ad notam, hadde fulgt disse og skapt Versailles-traktaten i Lebesbymannens ånd (!) så hadde dette foruten til stor velsignelse for Frankrike, for England og for hele menneskeheten, også statsmannsmessig vært det klokeste, det mest snus-fornuftige disse to vel-rutinerte statsmenn kunne gjort. Etter Versailles-traktaten, «det stolte byggverk», nettopp på grunn av dens karakter dens totale mangel på «alvorlig og oppriktig vilje til fellesfølelse og forståelse», for dens «hatskhet og uforsonlighet» er blitt en ruinhop, etter totalt å ha virket mot sin hensikt, ja, etter å ha vært den ypperste drivfjær for det land den skulle kue, er den av engelske og franske historikere blitt kalt «verdenshistoriens største dumhet». Jeg kjenner ikke til en slik uttalelse, da Versailles-traktaten var skapt i seierens rus. Vel bare vet vi at idealisten, «menneskehetens befrier», president Wilson fikk dempet lite på dens uforsonlige karakter.

«Best ville det være for de krigførende om det kunne sluttes fred nå,» sa Lebesbymannen i mars 1918. Hvor meget annerledes var ikke freden blitt om den var sluttet på dette tidspunkt, da begge krigsmakter sto omtrent like sterke eller rettere like utarmet. Hvor langt annerledes ville ikke da grunnlaget for fred ha vært i verden i dag!

Nå vel, la oss erkjenne advarslene. Det er nok.

FRA LEBESBYVÅGEN VIA KONGENS SLOTT TIL BERLIN

I april måned 1918 kommer Lebesbymannen hjem og driver atter sitt fiske på Lebesbyvågen. Allerede en måned etter har hovedstadsavisene store ting å meddele: «Profeten fra Finnmark er kommet tilbake ! » Med svære overskrifter fortelles begivenheten. «Lebesbymannen er atter i hovedstaden. Han har hatt nye syner og har viktige ting å meddele! »

De store ting han nå hadde å berette og som uimotståelig atter hadde drevet ham til hovedstaden, var ikke noe mindre enn at nå var faren overhengende for verden! Og det var stor fare for Tysklands folk og framtid. Han måtte atter søke å komme til Tyskland og advare keiser Wilhelm. Keiseren måtte «for alt i verden uoppholdelig søke fred».

Nå var «profeten» mer original enn noensinne, nå var han sinnssvak, nå var han morsom: tenke seg at den tyske keiser skulle følge rådet fra profeten fra Finnmark - søke fred på et tidspunkt da Tyskland nettopp hadde innledet en veldig offensiv og hadde den største framgang, kort sagt legge våpnene ned nettopp da Tyskland så ut til snarlig å vinne verdenskrigen.

I den tyske legasjonen, hvor framsetteren av en slik advarsel, et slikt råd, inntrengende søkte om reisepass til Tyskland for å fram-bære dette for keiseren personlig, ble han blankt avvist. Han leverte da et brev på legasjonen til keiseren, hvori han gjentar sin advarsel fra mars om voldsomme indre uroligheter som skal komme og ba keiseren uoppholdelig søke fred. Til sekretæren på legasjonen sa han at det var av den største betydning at brevet kom hurtig av sted. Også mer hadde Lebesbymannen å fortelle. I sine syner hadde han også sett at det skulle «komme fryktelige sykdommer ved krigens slutt», sykdommer som «skal kreve store ofre». De ville «bli verst i de krigførende land, men også i vårt land ville de herje stygt».

Disse Lebesbymannens advarsler ble lest med interesse av hundretusener, sikkert også av mange blant de ca. 36 000 i Norge og de ca. 50 000 i Sverige som innen et år var gått, var døde av spanskesyken.

Han framkom på ny med sine advarsler, han oppsøkte offiserer, statsråder og utenlandske ministre og varslet om revolusjoner og sykdommer. Han oppsøkte på ny Gunnar Knudsen, og for stortingsmenn fortalte han om det samme og formante dem å gjøre alt hva de kunne for å være forberedt. «Likeså sikkert som jeg står her i et offentlig lokale,» sa han, «vil dette skje før året er slutt.»

Midt i denne Lebesbymannens virksomhet, sto det en dag en liten interessant notis i hovedstadspressen: «Kongen har gitt foretrede for fisker Anton Johansen, Lebesby.» Meddelelsen ble naturligvis livlig kommentert.

«Ja, jeg er Anton Johansen fra Lebesby, også kallet Lebesbymannen. Jeg er kommet for å fortelle Kongen om hva jeg har sett av krig og revolusjoner og sykdommer og verdens framtid,» begynte Lebesbymannen sin beretning for Kongen av Norge. Han ba også Kongen underrette keiser Vilhelm om hvordan det ville gå i Tyskland og søke å få ham til å stanse krigen før det var for sent.

Hele sommeren utover var Lebesbymannen i Kristiania. Etter Lebesbymannens oppfordring ble hans advarsler telegrafert til samtlige Europas kronede hoder og til paven i Rom! Etter hva J. Gustavson forteller i «Nya syner» var kong Georg den eneste som svarte, men da brevet skulle utleveres, var det kommet bort.

Sommeren gikk. Spanskesyken brøt ut, den store tyske offensiv brøt sammen, tingingen om våpenstillstanden begynte, revolusjonen i Tyskland brøt ut, og våpenstillstanden ble sluttet den 11. november. Men ennå mente Lebesbymannen at hans gjerning ikke var fullført.

Nå var det de videre fredsforhandlingene Lebesbymannen måtte gi sitt ord med i. I seiersrusens tid, mens lamslåtte seirende folk jublet og kongressen danset, advarte han atter Frankrikes og Englands statsmenn, han advarte Wilson og de andre folkeforbundets skapere. Fredsforhandlingene fortsatte, Versailles-traktaten ble på-emnet. Og Clemenceau fnøs og slo i bordet.

Bolsjevikene sto for Lebesbymannen som dyret i åpenbaringen, sosialistene var deres halvbrødre og gudløse som dem. Han hadde også en kveld våget seg inn på Folkets Hus i Oslo og ville tale et Pauli ord med de norske ungsosialister. Talen falt ikke i god jord, her ble han kort og godt kastet ut. Nå hadde han noe på hjertet til de svenske sosialister, og dessuten til kong Gustav av Sverige.

Ved juletider 1918 kom Lebesbymannen for tredje gang til Stockholm. Han søkte foretrede for kong Gustav, men fikk ikke. Den svenske konge hadde ikke, som kong Håkon, lyst til å høre på profeten fra Finnmark. J. Gustavson forteller at det gjorde ham ondt at han, som var svensk født, ikke skulle få treffe sitt fedrelands konge. Han hadde jo også i forbindelse med sosialismens seier i Norden hørt kong Gustavs navn nevne, derfor var det ham meget om å gjøre å treffe kongen personlig. Kongens bror, prins Bernadotte, tok imidlertid mot «fjärrskådaren från Finnmarken» med samme vennlighet som før.

I Stockholm opptrådte «profeten» to tre kvelder på et par lokaler for overfylte hus. Også i Uppsala opptrådte han, bl. a. i St. Johanneskyrkan. Overalt var det fylt til trengsel. I Uppsala gjorde han visitt hos erkebiskop Söderblom, hvor han ble innbudt til middag. Gjennom ham fikk han foretrede for Uppsalas domkapitel. Også i den svenske riksdag opptrådte Lebesbymannen, og hadde, som «tidningarne» uttrykker det «en åskådarskara väl så stor som nogon av de mest vältaliga particheferna kan glädja sig åt». Det var særlig de sosialistiske representantene han henvendte seg til og formante dem til at de måtte «fare vislig fram».

Dessverre ble det ikke opptatt noe stenografisk referat av disse Lebesbymannens to til tre timer lange «foredrag» i Stockholm og Uppsala. Det ville sikkert nå være mange interessante ting å merke seg fra disse «foredrag». Av referatene i avisene ser vi at det også var nye ting han hadde å melde om framtiden, ting som sto i forbindelse med fredsforhandlingene og spørsmål omkring disse. Det ville om ikke så mange år oppstå nye store forviklinger, det var i det hele en mørk tid man gikk i møte. Selv folkeforbundet, som den edle Wilson holdt på å arbeide med, og som den fredslengtende menneskehet satte sitt håp til, ville ikke virke etter sin hensikt. I bladet «Uppsala» for 16. januar 1919 leser vi:

«Tråkigt nog var Johansons skildring starkt pessimistisk farga og efter hans utsago blir Nationernas Förbund ingen nationernas frid, utan en nationernas strid i stället. Detta borde ihågkommas av dem som nu skrida til organisationen av det planerade storverket, en Wilson, en Leon Bourgeois, en lord Robert Cecil m. fl.»

I Sverige ble «fjärrskådaren från Finnmarken» en meget omdiskutert person. Det utviklet seg til store avisfeider i landets største aviser og tidsskrifter. Problemet skapte bølger, «fenomenet» ble gjenstand for undersøkelser av så vel psykologisk som religiøs art. Han ble undersøkt av psykiatriker, av professorer og leger, det ble i attestene konstatert at «fjärrskådaren» var en for øvrig ganske normal mann, fra at «jag ei har funnit honom lida av någon sinnessjukdom» til at «han har befunnits hava friska ögon», «god synförmåga», og «en för sin alder normal hörsel». Man skal ikke forundre seg over at blodtrykket kunne bli noe høyt (!) hos en mann som hadde gjennomlevd så meget og vært utsatt for en slik påkjenning. Dr. med. J. Billström finner den 1. mai (!) 1919 «endast ett systolisk blodtryck på 200 mm, men eljest ingenting anmärkningsvärd».

I sine foredrag hadde Lebesbymannen nevnt at hans nærmeste plan var nå atter å søke å komme til Tyskland, denne gang hadde han viktige advarsler til Tysklands nye herrer om «hva tidens nye alvor krevde av dem». Bl. a. var det ham maktpåliggende å treffe Scheidemann.

Endelig, i slutten av februar 1919, fikk Lebesbymannen, ved hans gode venn og beskytter, J. Gustavsons hjelp, reisepass til det store riket i sør, hvis folks framtidige lagnad hadde ligget ham så tungt på hjertet. Reisen ble lagt over Oslo, Gøteborg og Malmö.

Lebesbymannens reise til Tyskland er vel - ved siden av profeten Jonas reise til Babylon! - den merkeligste reise som noen har foretatt i denne verden. J. Gustavson forteller at Anton allerede før de kom til Gøteborg fra kupévinduet kjente igjen de berg og høgder, som han i sitt syn om natten hadde sett utenfor byen. Med sikkerhet utpekte han de plasser han hadde sett i forbindelse med striden omkring denne by i 1953. I Gøteborg oppsøkte han de kommunale myndigheter og formante dem at de måtte forsterke kaiene og forhøye brukarene, «så ikke skadene i den store orkan som skal komme, skal bli så store!»

At det var en celeber person som denne gang reiste gjennom Syd-Sverige, forstår vi. Vi lar J. Gustavson fortelle:

«I Malmö var det många som i första taget icke ville tro sine ögon, då Anton Johansen uppenbarade sig. Ja, ett par fall förekommi till ock med då man visade uppenbar förskreckelse när man omtalade, att det verkligen var Anton Johanson från norska Finnmarken, som gästade deras stad.»

Så ankom Lebesbymannen til den store forhenværende keiserstad. Det har sikkert vært med underlige følelser han nå gikk i Berlins gater. Etter 6 års stadig søknad, og etter at en verdenskrig var utkjempet, hadde han for så vidt endelig nådd sine ønskers mål. Men nå var keiseren ikke «hjemme». Heller ikke kunne han treffe de nye herrer, de hadde tatt tilflukt i Weimar, hvor det vår umulig å slippe inn. Gjennom en rekke framtredende personer i Berlin, forfattere, vitenskapsmenn, leger og prester fikk Lebesbymannen framført sine advarsler til den tyske republikks herskere.

Det lyder som et eventyr, at det ærverdige og mektige tyske sosialdemokrati, som siden skulle smuldre slik hen, mottok formaninger, og allerede ved sin maktovertakelse, av en gammel norsk fisker!

Under Lebesbymannens opphold i Berlin brøt den 6. mars Tysklands tredje revolusjon løs. Hovedstaden ble erklært i beleiringstilstand og forvandlet til et revolusjonssentrum. Kanoner tordnet, kuler pep, og bomber sprang. Fra sitt hotellvindu var Lebesbymannen nå vitne til krig og revolusjon, som han så ofte hadde sett for sitt indre syn. «Nedover de frostbitte kinn rullet store, klare tårer, og det var sikkert mange brennende bønner som han denne natt oppsendte for det arme frendefolk i sør,» forteller hans ledsager fra reisen.

Med nød og neppe unngikk Lebesbymannen selv å bli et av revolusjonens mange offer. I hui og hast måtte han nå forlate det tyske rikes hovedstad. Reisen gikk nordover, over Stockholm og direkte hjem til Lebesby.

Profeten hadde utført sitt kall. Nå fikk begivenhetene tale.

LEBESBYMANNENS SPÅDOMMER FRA VERDENS- KRIGENS SLUTT TIL NORGES OG SVERIGES KRIG MED RUSSLAND OG FRANKRIKE ÅR 1953

Når utgiveren har funnet det på sin plass å dra glemselens slør over Lebesbymannen til side, da er det ikke minst på grunn av Lebesbymannens spådommer fra 1918-19 om utviklingen og begivenhetene i tidsrommet fra verdenskrigens slutt til 1953. Fra Lebesbymannens egen beretning kan et resymé av disse spådommer være på sin plass. Den intense spenning vi nå befinner oss i overfor de store begivenheter vi vekslende og med iltogsfart hvirvles gjennom, gjør hans spådommer om denne tid enn mer interessante.

Klarere enn noen historiker la Lebesbymannen i februar-mars 1918 og videre fra mai inntil neste års februar fram framtidens begivenheter slik de kom til å utvikle seg på et tidspunkt da hele verden blødde og siden lå blødende etter alle tiders voldsomste krig og største menneskeslakteri, i en tid da den menige mann så vel som historikere, statsmenn og militære mente at det i hvert fall ville gå lang tid - en menneskealder, to menneskealdrer - før et slikt blodig uvær kunne slippe løs igjen, da viser denne fredsomme mann, denne kjærlighetens og ydmykhetens apostel oss nye strider mellom folk og land, en ny voldsom opprustning, borgerkrig, nye kriger, nye trusler og et nytt Ragnarok i en framtid så nær at selv den største kyniker neppe kunne ta ham alvorlig.

Den samlede oppfatning i 1918-19 og i mange år framover, ja, inntil nedrustningskonferansen brøt sammen 1933 og til dels helt til Mussolini lot «kanontordenen høres ved Genfersjøen», kan vel noe så nær dekkes av de ord forhv. fører for det engelske arbeiderparti, George Lansbury, innledet en tale i Central Hall, Westminster med i april i år:

«Jeg må innrømme at jeg, etter verdenskrigen, trodde at Folkeforbundet og alle de løfter som ble gitt av forskjellige statsmenn, ville føre til nedrustning og fred. Jeg trodde at man hadde lært av krigen. Høytstående militære, soldater og marineoffiserer ga offentlig uttrykk for sin avsky for krig. Statsmenn møtte sammen for å diskutere nedrustning og, i forbigående, å stifte andre forbindelser, især Kellogpakten. Jeg fikk inntrykk av at vi, som resultatet av disse diskusjoner, ville få en verden, om ikke fullstendig nedrustet, iallfall delvis nedrustet. Begivenhetene i de siste tolv måneder har ødelagt mine drømmer.»

Youngsplanen, som også kom i stand ved hjelp av militære rådgivere og de fremste autoriteter på området, ble da også basert på en verdensfred, i hvert fall en fred på avbetaling inntil 1988!

Uanfektet av autoriteters mening framsatte Lebesbymannen sine spådommer. Om det var aldri så meningsløst, om de enn var aldri så absurde. Slik hadde ånden sagt ham, slik hadde Herren synt ham, slik skulle det skje. Slik forholdene er i verden i dag, så hektiske og fylt med sprengstoff at Europa betegnes som en eneste kruttønne, slik skulle de bli, ikke i 1988 eller en gang i neste århundre, men akkurat i den tid vi nå befinner oss i.

Spådommene:

Det ville bli krig og uroligheter inntil 1921, hvoretter en ringe endring til det bedre da ville inntreffe. Med hensyn til Tyskland, så ville dette land få uroligheter langt fram i tiden. En tung tid ville følge etter verdenskrigen, det skulle komme en stor nøds - og fattigdoms periode. Likeså ville tiden være preget av svære naturkatastrofer, av jordskjelv og orkaner i de forskjellige deler av verden. Nye sykdommer skulle opptre. Store oversvømmelser og gruveulykker i Tyskland og Frankrike ville inntreffe.

Sosialismen skulle gjøre voldsomme framskritt i hele verden og bli årsak til revolusjonære omveltninger i landene. Også i de nordiske land skulle sosialismen bryte igjennom.

Det skulle også bli revolusjoner og voldsomme indre uroligheter i mange land i Europa og for øvrig over hele verden. Opprør i Englands kolonier.

Det ble stor opprustning. Nye kriger skulle oppstå.

Blant de første var en krig i Spania og en krig mellom Spania og Frankrike. Det skulle også bli en krig mellom England og India.

En overordentlig urolig tid skulle følge den spansk-franske krig: uroligheter i England kriger i Amerika, opprør i China. En ny Balkan-krig.

I 1953 fikk Norge og Sverige krig med Russland og Frankrike. En ny verdenskrig ser ut til å utkjempes eller være utkjempet innen denne tid. Balkan-krigen, fare for at Russland mister østre del av Sibiria. Finnland så ut til atter å være blitt russisk. Det var indre stridigheter i Tyskland og Østerrike, England hadde krig med Irland, og Holland krig med sine kolonier i øst-Afrika.

Tyskland eide på dette tidspunkt Elsass-Lothringen, størstedelen av Belgia og store deler av Nord-Frankrike, Østersjøprovinsene og Ukraina.

Slik lyder Lebesbymannens spådommer.

Lebesbymannen selv var fullt overbevist om at han hadde sett alt dette natten før hans brorsønn omkom i 1907. Fra rettsforklaringene og vitneutsagn vet vi at det er overmåte vanskelig for ikke å si umulig for et menneske å kalle tilbake i minne begivenhetene nøyaktig slik de er opplevd selv bare etter dagers eller ukers forløp. Det var for Lebesbymannen i 1918-1919 også umulig å erindre seg til nøyaktighet de veldige begivenheter han hadde i sitt sinn. Dertil kommer at de som i dette tilfelle opptok «rettsforklaringen», var journalistene, som jo må betegnes som noen høyst tvilsomme «politibetjenter»! Det måtte derfor, på tross av at Lebesbymannen hadde et ualminnelig godt minne, «friske ögon», «god synförmoga» og «en för sin alder normal hörsel», bli en del uregelmessigheter i vitneprovet (!): feil og forvekslinger og til dels motstridende utsagn. Det kan således et sted hete at krigen i 1953 ble åpnet av russerne, hvoretter franskmennene kom til deres hjelp, et annet sted at det var franskmennene som begynte krigen.

I flere intervjuer i februar-mars 1918 og likeledes i mai-juni-intervjuene var Lebesbymannen svært «i beit» med Tysklands skjebne. Naturligvis ble han «presset» sterkt for å fortelle krigens utfall. Han hadde, som han uttaler det, ikke sett resultatet av hendelsene ved fronten. Han hadde derimot sett at Tyskland måtte oppgi flere av sine kolonier og Elsass-Lothringen, og han hadde sett Tysklands grenser, som ovenfor anført. I år 1953. Det var dessuten to store krigsperioder han hadde sett. Da Tyskland nå var midt i sin veldige framgang, ble han selv i villrede og tvil om han husket rett. Det så jo en tid også nokså «rotet» ut, en spådom om at «Tyskland vil måtte gi fra seg Elsass-Lothringen og flere av sine kolonier» samtidig som at «Tyskland vil komme til å klare seg godt» og «fortsatt stå rak i ryggen». Det ble derfor en alminnelig oppfatning at Lebesbymannen spådde at Tyskland ville vinne verdenskrigen, noe som naturligvis gikk sterkt utover hans ry som «spåmann». Når vi imidlertid nå leser hans spådommer, har utviklingene gitt oss bedre forstand.

Når vi imidlertid tar i betraktning hans veldige iver etter å komme til Tyskland helt til det siste, blir hans spådom om selve verdenskrigens utfall også tydelig nok.

Ellers sier han klart nok at han «spurte Herren om å få vite Belgias grenser bedre (i tiden mellom verdenskrigens slutt og 1953), men da svarte Herren: Dem har jeg forbeholdt meg selv.»

Hvor meget Lebesbymannen hadde sett i novembernatten og hvor meget som av ham i hans bevissthet senere ble tilbakedatert til denne natt, blir det doktordisputantens sak å avgjøre. En merkelig natt må det i alle tilfelle ha stått for ham å ha vært, da nesten 50 års verdenshistorie med alle tiders voldsomste og mangfoldigste begivenheter passerte revy for hans indre blikk.

Lebesbymannens beretning, slik den her foreligger, er etter hans utsagn til avisene og mest - etter opptegnelsene i «Märkliga syner» og «Nya syner». Takket være J. Gustavsons pietetsfulle opptegnelser, fikk vi bevare Lebesbymannens egen beretning i en så fullstendig og nøyaktig form.

LEBESBYMANNENS EGEN BERETNING Natten mellom den 13. og 14. november 1907 ble jeg vekket av en røst som sa: «Deg skal være givet å vite himmerikets hemmeligheter.» Jeg så meg omstrålet av et sterkt lys, og i den som vekte meg gjenkjente jeg i ånden min frelser, Jesus Kristus. Lyset hadde en himmelsk glans, og jeg kjente meg oppløftet til en atmosfære av ubeskrivelig renhet. Glansen var så sterk at den nesten blendet meg. Da jeg søkte å vende hodet for å se, kjente jeg meg uverdig til et slikt selskap og bøyde meg til bønn. Jeg fryktet også at jeg ble fristet til hovmod, derfor ba jeg fadervår mens jeg ble omstrålet av det himmelske lyset.

I denne natt fikk jeg vite hva som skulle skje i framtiden. Før hadde jeg bare fått rede på hendelsene i samme øyeblikk som de skjedde. Hva jeg så og hørte, var dels de store hendelser som skulle komme over verden, dels de som skulle hende meg og min familie.

Røsten sa: «Det første som skal hende, er at din brorsønn skal omkomme på sjøen i morgen.» I ånden ble jeg derpå ført til den plass der ulykken med min brorsønn inntraff, og jeg fikk se hele ulykkens forløp. Man skulle svinge forbi en odde. Rormannen slo roret for tvert om med den følge at seilet og seilbommen ble kastet over så hurtig at gutten ikke klarte å vike unna, men ble slynget overbord. Det var om kvelden i mørkningen dette skjedde. I samme øyeblikk han gikk overbord, så jeg han ble forvandlet til en hvit skapning. Da jeg fikk se denne ulykken, som gjorde et sterkt inntrykk på meg, ble jeg i ånden ført videre i rommet. Hele rommet ble et lyshav av ubeskrivelig skjønnhet og nesten blendende styrke, og den som fulgte meg sa:

«Slik ser det ut i de evige boliger.»

Jeg fikk deretter høre om de hendelser som i årene framover skulle hende meg selv og mine nærmeste omgivelser, om årsveksten og fisket, om ulykker til havs og på land, og om verdenskrigen og de etterfølgende store ulykker og begivenheter fram til 1953.

De ulykker som skulle komme over verden, så og hørte jeg på forskjellig måte. I ånden ble jeg ført til de forskjellige plasser der hendelsene skulle inntreffe. Disse kjente jeg igjen eller oppfattet likeså tydelig som om jeg som skolegutt hadde sittet lutet over min morbrors kart. Jeg så framfor meg en lang rad av årstall framover i tiden, og ved siden av årstallene i denne store tidskalender så jeg angitt begivenhetene som skulle hende. Alle hendelser ble nevnt for meg i rekkefølge framover i tiden, og der jeg ikke fikk bestemte årstall eller tidspunkter angitt, fikk jeg sikre ledepunkter i begivenhetene selv. Røsten som talte til meg var mild og tydelig.

Herren sa slik: «Der ser du den store Bergens-brannen, der den store krigen, der det voldsomme jordskjelvet eller vulkanutbruddet i Nordsjøen, der Sveriges krig i 1953» osv.

Da jeg hadde fått sett de hendelser eller spesielle ulykker som under de nærmeste årene skulle ramme forskjellige deler av jorden og særlig Norge, ble vist meg den første store ulykke som skulle hjemsøke jorden -verdenskrigen. I ånden fikk jeg se de offiserer som jeg under de nærmeste syv år skulle ha som sjefer på oppmålingsarbeidet i Finnmark. Jeg så dem med karter framfor seg, samtidig omtaltes deres navn for meg, og for hvert navn nevntes et årstall. Jeg fikk også vite i hvilke trakter jeg skulle være for hvert år under dette arbeidet. Det var blant annet i Karasjok, Porsanger og Laksefjord herreder. Offiserenes navn var: Kaptein David Ebbesen, kaptein T. Herzberg, løytnant Sandvik, løytnant Hven, kaptein Solberg og kaptein Riber. Denne åpenbarelse fikk jeg som tegn på at verdenskrigen skulle komme etter syv års forløp. Den syvende offiseren skulle hete Knutsen. Det ble sagt meg at det år som jeg var sammen med ham om sommeren, skulle jeg ikke være hjemme julen etter og at innen neste års jul skulle verdenskrigen ha brutt ut for menneskenes ondskaps skyld.

Jeg så i ånder fra min hjembygd og ble ført gjennom det opplyste rommet bortover store vidder av Europa. Jeg så først den plass der jeg skulle arbeide da krigen kom. Jeg så derfra solen i nordvest ved den tid på døgnet da den bare var et par timer under horisonten, og derav forsto jeg at krigen skulle bryte ut i slutten av juli eller begynnelsen av august. Jeg så teltet som vi hadde slått opp på arbeidsplassen på vestsiden av Porsangerfjorden, og så små skjeggete menn komme springende til teltet. De var utsendt av telegrafen for å kalle oss hjem og underrette oss om krigen.

Da jeg så ned over Europas marker, så jeg stridene blusse opp mellom Serbia og Østerrike. Derpå kom Russland med veldige hærmasser og Tyskland med svær larm. Jeg ble ført ut etter den tyske østfronten, jeg hørte drønn av strid, så røyk og stridslinjer og veldige slaglinjer og skyttergraver fulle av folk. Fronten strakte seg ned fra Svartehavet opp til Østersjøen. Jeg så hvordan russerne med sine hærmasser oversvømte Østprøyssen, og så store røykmasser veltet seg utetter frontene. Det rådet veldig larm og våpengny. Sterke ildsluer syntes mange steder.

Derpå kom Frankrike og England. Jeg hørte i første rekke Belgias navn nevnes på slagmarken i vest, deriblant Antwerpen, Ypern og Marne. Jeg så en mengde hull og store graver i marken på vestfronten og hørte en forferdelig larm av kampene, og jeg så hvordan tyskerne oversvømte Belgia og kom nær Paris. Første gangen kunne de ikke ta byen, det bar tilbake og endog et stykke inn i Belgia. Hvordan det gikk andre gangen, kunne jeg ikke skjelne. Jeg hørte også Paris og London ble bombardert.

Serbia hørte jeg skulle bli hårdt plaget av krig og kolera, og 12 000 mennesker skulle omkomme i denne sykdom. Det syntes som om Serbia ble sopt rent av Østerrike og Tyskland.

Jeg hørte keiser Frans Josef skulle få slutte sine dager under verdenskrigen. Røsten sa til meg: «Det er tungt for gamle Frans Josef å bære de sorger og ulykker som krigen pålegger ham, da han er så gammel og svak.»

Jeg hørte Izonsoslagmarkene ble nevnt og ble forundret over dette, da jeg visste at italienerne holdt med Tyskland, men det ble sagt meg at de mer og mer skulle bli dratt over på franskmennenes side. Dette hørte jeg skulle bli senere i krigen.

Jeg hørte også Montenegros navn bli nevnt, men kunne ikke få klarhet om dette lands skjebne.

Jeg så også at det var krig og troppeoppstillinger i nærheten av Konstantinopel, særskilt sør om byen. Grekenland skulle delta.

Jeg hørte Grekenlands navn bli nevnt og frykter for at det er ennå en krig på Balkan som Grekenland skal delta i, denne gang rettet mot Tyrkia. Røsten sa til meg: «Tyrkerne skal vende seg til Kristus hvis de vil være en nasjon og ikke bli utslettet av de frie staters tall.»

Jeg hørte også om revolusjonen i Finnland og hørte Russland nevnt. Om Russland sa Herren at krig, revolusjon og sykdommer skulle kreve så svære offer i dette land, at ingen skulle riktig vite hvor mange mennesker som omkom.

Det ble sagt meg at Russland skulle akte seg for at det ikke mister størstedelen av østre Sibiria, som er et fruktbart land.

Hva Russland angår, så jeg mange ting som jeg ikke har våget å skrive eller tale om, men bare meddelt et par personer, da jeg fryktet for at det kunne komme i pressen og skade vårt land. For russerne her oppe i Finnmark truer oss med krig.

Jeg hørte videre så mange stater innvikles i krigen, at det var vanskelig å skjelne det og huske til hvilken part de kom. Jeg hørte således nevnt Romania, Portugal, Grekenland, Montenegro, Bulgaria, Tyrkia med flere. Jeg hørte også Amerika nevnt.

Hva de nordiske land angår, så jeg faren være særskilt stor for Sverige og Norge. Jeg så norske fartøy skytes i senk av tyske undervannsbåter, og så hvorledes disse ubåtenes ødeleggelse av den norske handelsflåten var forferdelig. Jeg hørte bestemte planer fra England om å søke å få Russland til å falle inn i Sverige. Jeg ba da i ånden til Herren at han måtte skåne Sverige fra en slik ulykke, og han sa at min bønn skulle bli hørt. Jeg så også at forholdet mellom Norge og Tyskland skulle bli særlig spent, og at det var fare for at Norge skulle bli dratt med i krigen.

Da jeg fikk se den forferdelige verdenskrigen og ble ført til frontene så vel i øst som i vest og sør, sa røsten, som var Herrens: «For menneskenes ondskaps skyld skal verdenskrigen komme. Men du skal gjøre hva du kan for å advare keiser Wilhelm at han ikke må la seg forlede til å gå med i krigen. Du skal forresten være mitt vitne. Du skal stå innenfor regjeringene i Kristiania og Stockholm, Berlin og keiser Wilhelm. På din lodd skal de være, krigen og de saker som står i sammenheng med den, for jeg har også andre vitner.»

Jeg svarte: «Jeg er uverdig til å være vitne for folket og for disse høye herrer, og dertil har jeg ingen skole-utdannelse, jeg er dårlig til å skrive, kan ikke tysk, og veien er flere hundre mil lang.» Han sa for annen gang: «Du skal være mitt vitne.» Jeg svarte: «Jeg skal forsøke.»

Han ikledde seg da en synlig skikkelse, og jeg så ham på korset med tornekronen på hodet. Han var omstrålet av et veldig lys, og Herren talte til meg og sa: «Slik så jeg ut da jeg led for dine og all verdens misgjerninger. Du skal ikke være forsagt eller mismodig, du skal utføre hva jeg sier deg.» Jeg fryktet for at det mulig kunne være en forledelse av fristeren, men Herren kjente mine tanker og sa: «Frykt ikke, fristeren får ikke bære tornekronen.» Jeg kjente nå mitt indre bli fylt av en stor kraft og fikk samtidig fullstendig visshet for at det virkelig var Frelseren jeg sto foran. Hans bilde var svært likt det som fins på en tavle over Kristus på korset. Derfor var det lett for meg å gjenkjenne ham.

Armene var utstrakte med grove jernnagler gjennom hendene. Ansiktet var magert og delvis forvridd av smerter, og ned etter kinnene rant bloddråper i lange mørkerøde striper. På kinnene var et lett anstrøk av rødt, men ikke noe blod. Håret var sort, middels tykt bakutstrøket og hang ned på halve halsen. Det var jevnt klippet og uten krusning, men noe sammenkrøllet oppe på hodet og pannen. øynene var middels store, deres farge kunne jeg ikke utskille. Pannen var høy og nokså bred. Hodet var av vanlig størrelse og nesten likt mitt eget. Kroppen var mager og nesten naken, og fra et sår i siden rant blod. Armene var spenstige. Gjennom føttene, som satt over hverandre, var en kraftig jernnagle spikret. Derimot oppdaget jeg ingen inskripsjons-tavle over hodet, og korset var ikke riktig likt de alminnelige avbildningene. Det lignet mer på en stor T. Da han talte til meg, rørte han hverken leppene eller hodet, men en gang vendte han siden med såret mot meg, så at jeg tydelig kunne se dette.

Da jeg så ham på korset omstrålet av herlighet, sank jeg ned i ydmyk bønn inn for ham og ba ham hjelpe meg over de år jeg hadde i vente, og når tiden var inne, at jeg da skulle reise, gjennom den Hellige Ånd underrette og undervise meg så jeg ikke tok feil på tiden. Dette lovte han også å gjøre.

Deretter ble synet forandret, og uten å se ham kjente jeg at han fulgte meg gjennom rommet. Han fortsatte derved å omtale for meg de hendelser som skulle komme.

I forbindelse med beretningen om verdenskrigen hørte jeg Herren si at freden ikke skulle komme helt tilbake før 1921, men at en liten endring til det bedre da skulle inntreffe.

Verdenskrigen ble etterfulgt av store omveltninger og av forferdelige sykdoms-, nød- og fattigdoms perioder.

Ordet «revolusjon» eller «voldsomme indre uroligheter» nevnes for meg i mange land i Europa og atskillige utenom. Russland, Tyskland og Østerrike-Ungarn nevntes i første rekke, men dernest England, Italia, samt Amerika, Canada, India og China og dessuten flere av de europeiske kolonier, først og fremst Englands.

Om Russland sa Herren at krig, revolusjoner og sykdommer skulle kreve så veldige offer i dette landet at ingen skulle riktig vite hvor mange mennesker som skulle omkomme.

Om Tyskland ble det sagt at de revolusjonære bevegelsene skulle plage landet langt fram i tiden, og at de så vel i begynnelsen som i slutten skulle bli verst i de sørvestlige statene. Også i året 1953 skulle Tyskland ha indre uroligheter.

I England skulle urolighetene bli størst i de sørlige delene, i Wales og traktene deromkring. Over England skal store lidelser komme. Røsten sa meg at «England sto foran en avgrunn og holdt på å styrte uti». Det skal bli meget ydmyket. Det skal få opprør i India, som ender med Indias frigjørelse. England skal også få opprør i andre av sine kolonier, og glad kan England være om det mister bare India. Englands framtid syntes særdeles mørk, og gjentatte ganger nevntes Englands navn i forbindelse med store ulykker.

Om Amerika hørte jeg Herren sa at fem store kriger ventet dette land i framtiden, hvorav et par overordentlig voldsomme borgerkriger, som resulterte i at Amerika ble søndersprengt i fire eller fem mindre forbundsstater. Det var en hel del jeg fikk vite om Amerika, men da disse hendelser vedkom oss mindre, la jeg meg dem ikke så nøye på minnet. Noe nøyaktig tidspunkt for disse hendelser kan jeg således ikke erindre meg.

Om Japan minnes jeg ikke at jeg fikk høre noe i denne sammenheng, men om China hørte jeg at det hadde vært veldige opprør der og at flere skulle komme. Dette inntraff i tiden mellom verdenskrigens slutt og år 1953.

Om revolusjonen i Finnland og dette lands frigjørelse fra Russland fikk jeg likeledes høre, men røsten sa at friheten skulle bli kortvarig, og at befolkningen atter skulle komme under russisk åk og bli undertrykt verre enn i tsardømmets dager. Det skulle flyte meget blod i dette landet. Ved tiden for 1953 var Finnland fullkomment lamslått.

Sosialismen eller dens avarter gjorde veldige framskritt i hele verden og gjentatte ganger hørte jeg Herrens ord om sosialismens framskritt i hele verden og dens forbindelse med revolusjonære omveltninger i landene. Ved tiden for 1953 hadde sosialismen brutt igjennom til seier i mange land og nådd en mektig stilling. Den hadde imidlertid ved denne tid også dratt store skarer av jordens befolkning med seg i gudsfornekteri, og Herren klagde over dette.

De skandinaviske land unngikk heller ikke den nye tids omveltninger. Sosialismen brøt også her igjennom til fullstendig seier. For to av de nordiske land hørte jeg ordet «revolusjon» ble nevnt, men syntes å ha gått for seg uten blodsutgytelse, for ingen steder så jeg noe til trefninger eller strider med våpenmakt. I det mindre landet kom omveltningene først. I forbindelse med disse begivenheter hørte jeg kong Gustav av Sveriges navn bli nevnt. Noe nøyaktig tidspunkt minnes jeg ikke at jeg fikk i denne sammenheng. Jeg hørte bare at omveltningene i begge land kom før den fransk-spanske krig. I Sverige brøt sosialismen gjennom senere enn i de øvrige land, men i tiden før 1953 syntes sosialistene der å være så godt som enerådende og gjøre hva de ville. I forbindelse med meddelelsene om sosialismens makt i Sverige hørte jeg også at Sveriges handel i tiden før 1953 hadde måttet søke seg utenom Europas grenser på grunn av importforbud i de forskjellige land sønnenfor for Sveriges vedkommende.

Den første store krig som England fikk å utkjempe etter verdenskrigen var krigen i India. Det begynte med store opprør i nordre India, der jeg hørte byen Delhi ble nevnt som en plass som i stor utstrekning ble hjemsøkt av krigen. Etter at krigen var begynt i nord, brøt det også ut opprør i mellomste og søndre India. En av de viktigste steder som jeg hørte her, var Calcutta. Det var nemlig her som krigen ble avgjort, og engelskmennene ble drevet i havet. Mellom Delhi og Calcutta strakte seg veldige slaglinjer og det viste seg store blodige slagmarker. Også omkring disse byer utkjempedes svære trefninger. Slaglinjene gikk fra nordvest til sørvest, og kampene raste med uhørt voldsomhet langs hele fronten. Folk falt i uhørte masser og man klarte ikke å begrave de døde. Store trakter var dekket av de døde, som på sine steder lå i store hauger og dynger. Den ble etterfulgt av forferdelige farsotter og hungersnød og andre lidelser. Krigen og dens følger krevde millioner offer av Indias arme befolkning. Hvis jeg ikke husker feil, hørte jeg nevnt 25 millioner i denne sammenheng.

Etter verdenskrigen skal følge sykdommer som man før ikke kjente til, og legene skal stå maktesløse overfor dem. Disse sykdommer skal herje voldsomt blant menneskene. Særskilt skal Frankrike lide hårdt under disse og miste meget folk. En lungesykdom skal herje svært og kreve mange offer, særlig i Sverige, der jeg så tett med svarte kors over hele landet.

Neste sykdomsperiode kom etter den engelsk-indiske krig, da nye ukjente sykdommer av voldsom art oppsto. De var farligere enn alle som tidligere har gått over jorden og utbredte seg over hele verden og krevde forferdelige offer av mennesker. Intet botemiddel kunne stå imot dem. Særlig herjet de i Russland, for røsten sa at disse og andre sykdommer skulle hjemsøke Russland for dets store ugudelighets skyld. En av de farligste besto i at folk ble blinde og sinnssyke. For dem som ble angrepet av denne sykdom, var det svært farlig å nyte alkohol.

Den tredje store sykdomsperioden kom etter den spansk-franske krig. Det var delvis en ondartet lungesykdom, men også nye og ukjente sykdommer oppsto i forbindelse hermed. En av dem var en stygg hudsykdom, noe spedalsklignende, som forårsaket oppløsning av legemet. I Spania og Frankrike herjet de verst, men siden utbredte de seg over hele Europa og store deler av den øvrige verden. Frankrike mistet i denne sykdom store masser av sin beste ungdom.

Også i skandinaviske land gjorde alle disse sykdommer voldsomme inngrep, og røsten sa at «det skulle synes på befolkningstallet».

Naturkatastrofer oppsto i flere deler av verden, og i jordens indre begynte flere steder en urolig virksomhet. Store jordskjelv og veldige vulkanutbrudd hjemsøkte de forskjellige trakter av jorden og delvis steder som tidligere alltid har vært forskånet.

Da jeg hadde sett verdenskrigen og alle de ulykker og lidelser den skulle føre med seg over folkene, ble jeg i ånden ført til landene og kystene omkring Nordsjøen, hvor disse ulykker ble åpenbart for meg. Et av de første navn jeg hørte i forbindelse med jordrystelsene var Island, men om det var her eller på bunnen av Nordsjøen som ulykken hadde sitt opphav, kunne jeg ikke oppfatte så nøye. Jeg ble svært forundret, da Herren nevnte disse steder, for jeg visste jo at dette ikke var den trakt på jorden der vulkaner og jordrystelser pleide å forekomme. Men Herren nevnte navnene med bestemthet flere ganger og at jeg virkelig ikke hadde tatt feil, forsto jeg enda mer da jeg straks etter fikk se hele ulykken og de plasser som ble hjemsøkt av denne. Ulykken rammet alle Nordsjø-stater, men intet land ble så hårdt hjemsøkt av den som England. Røsten sa meg også at ulykken skulle komme for Englands hovmod. Det hvilte skumring over samtlige Nordsjø-stater, og ingen stjerne lyste på himmelen. Fra sjøen blåste en sterk vind, og i de norske fjell hadde sneen ennå ikke begynt å falle for året. I ånden ble jeg ført til traktene ved Trondheim. Jeg sto på stranden og så ut over havet, da med en gang grunnen begynte å skjelve under meg. Husene inne i Trondheim dirret som løv, og et par høye trebygninger falt da stranden styrtet sammen. Straks deretter hørtes et veldig drønn ute fra havet og en veldig styrtflod kom rullende med voldsom fart og slo mot fjellveggene. På de lavlendte steder fortsatte den innover stranden. Flodbølgen oversvømte store deler av byen og forårsaket stor skade. Store lager styrtet og ble skyllet bort av bølgene. Oversvømmelsene strakte seg langs hele den norske kysten helt fra Sør-Norge og opp til traktene ved Bodø, og jeg hørte navn på flere av de byer som ligger her.

Da jeg hadde sett i ånden den skade som ulykken gjorde i mitt hjemland, ble jeg i ånden ført til de store byer ved Englands østkyst, der ulykken gjorde voldsomme ødeleggelser. Hele østkysten og store strekninger langt inn i landet ble her oversvømt. Særskilt byen Hull og traktene der omkring ble stygt ramponert. Skottland fikk ta en hård støt, og det syntes som om en stor del av dette landet sank i havet. Lenger sønnenfor fikk jeg se London. Det viste seg å være den by i England hvor ulykken hadde størst omfang. Havner og kaier ble fullstendig spolert. En mengde store hus var styrtet sammen, og i vannet syntes masser av flytende vrakgods. Flere fartøyer hadde forlist i havnen og somme til og med blitt slengt opp blant husene på land. Det ble for England en ulykke hvis make det aldri før hadde sett. Ute på havet forliste en mengde fartøyer, og mange sjømenn omkom. En stor mengde av fisken og silden i havet fløt omkring blant bølgene i store stim.

Flodbølgen fortsatte inn i den engelske kanal og ødela her havner og byer på begge sider. Særskilt hørte jeg den franske byen Rouen ble nevnt og et par steder på Frankrikes nordkyst, som jeg ikke nå husker navnene på. Videre hørte jeg store deler av Holland og Belgia samt den tyske nordkyst nevntes som hårdt hjemsøkte steder. Blant de verst utsatte byene hørte jeg Antwerpen og Hamburg nevnt. Hamburg fikk jeg også se, og det syntes som om denne by nest etter London var den sværest hjemsøkte. Jeg hørte også nevnt at store varelagre her gikk tapt. Danmarks nord- og vestkyst og de havner og byer som ligger her, og hele den svenske vestkysten fikk en sterk føling av ulykken. På svensk side hørte jeg Gøteborg, Malmø og Helsingborg ble nevnt.

Også i Østersjøen og ned mot Middelhavet trengte flodbølgen, men skadene var antagelig ikke her så store, for på disse steder hørte jeg ikke noe navn ble nevnt, og synet viste seg her utydeligere. Omtrent samtidig med vulkanutbruddet fikk jeg se i ånden en veldig orkan som strakte seg over to verdenshav. Da den vistes for meg omtrent samtidig med vulkanen, er jeg ikke riktig sikker på hvilken av ulykkene som kom først. Det var ikke så godt å utskille, men etter hva jeg tror, kom vulkanutbruddet først. Hvor vidt disse to ulykker hang sammen med hverandre, kan jeg ikke si. Det var antagelig høst eller vår da denne ulykken kom, for ingen steder så jeg sne på marken. I ånden ble jeg ført til Stillehavet og traktene omkring Panamakanalen, hvor denne orkan oppsto. Navnene på disse trakter nevntes for meg med stor tydelighet, og fra min plass i rommet kunne jeg med stor tydelighet skjelne landets karakter og form. Orkanen raste med voldsomhet over hele Nord-Amerika. Fra Nord-Amerika og Canada fortsatte orkanen over hele Atlanterhavet bort mot Europa. Den trengte over Spania, Frankrike og Marokko inn i Middelhavet og inn mot Russland. Også over England gikk den fram med stor voldsomhet og fortsatte opp mot de skandinaviske land. En mengde sjømenn og fartøy gikk under. Jeg hørte røsten sa: «Det er synd på sjøfolket.»

Orkanen gjorde også stor skade i Danmark og Sverige, der jeg hørte også denne gang navnene Gøteborg, Malmø og Helsingborg. Norge fikk også en hård påkjenning av den, men de norske fjell syntes å legge en demper på orkanen.

Vulkanutbruddet og orkanen syntes å komme ikke lenge etter verdenskrigens slutt. Jeg har sammen med hundreder og tusener i mer enn to år bedt Herren skåne menneskene for denne ulykke. Og - selv om disse ulykker skal la vente på seg, må menneskene ikke glemme å be Herren bevare seg for dem, for de syntes absolutt å komme. Jeg ville først ikke tro Herrens ord om vulkanen, for jeg tenkte med meg selv: dette er jo ikke den stad på jorden hvor vulkaner og jordskjelv pleier å forekomme. Men Herren sa bestemt at ulykken skulle skje.

Store gruveulykker og oversvømmelser inntraff også. Gruveulykkene hjemsøkte i første rekke Tyskland og Nord-Frankrike, og oversvømmelsene Vest-Tyskland, hvor veldige strekninger ble satt under vann. Det var forferdelige skade som disse oversvømmelser forårsaket. Flere gruver ble fylt av vann, og andre styrtet sammen på grunn av underjordiske katastrofer.

Imidlertid ble det rustet med stor hast.

Nye kriger skal oppstå allerede i midten av 30-årene, hvoriblant de nå nevnte var blant de første.

Det skal bli en blodig krig i Spania.

Som tegn på disse kriger skal gruveulykkene og oversvømmelsene i Tyskland og Frankrike komme. Den første krig som skal komme etter disse ulykker og som blir forskrekkelig for verden, blir mellom Frankrike og Spania. Særlig skal Frankrike lide hårdt under denne, da også sykdommer skal tilstøte. Denne krigen skal komme femten til tyve år heretter.

Den siste store ulykke jeg fikk se, var Sveriges og Norges krig mot Frankrike og Russland år 1953. Sosialismen hadde ved den tid fullstendig trengt igjennom i hele Norden, og i Sverige holdt sosialistene regjeringstøylene i sin hånd. De tenkte på avvæpning, men det var det ikke lykkes dem å gjennomføre til den tid. Men de syntes for øvrig å gjøre som de ville og ble gjennom sine handlinger delvis skyld i krigen. For sin store ugudelighets skyld skulle de også bidra som årsak til krigen, og det ble sagt meg at Norge skulle akte seg så ikke synden tok overhånd. Sosialistene hadde til den tid klart å gjennomføre en stor del av avvæpningen og gjort store innskrenkninger i landets forsvarsvesen. En følge av dette var at store mengder av svenske og norske menn nå fikk late sitt liv unødig, og at den framgang som det bare behøvdes litt til for å nå, uteble.

Franskmennene angrep Gøteborg. De angrep byen i ukevis med sterke luftflåter, som ved den tid var langt mer utviklet enn nå. Det var mange krigsredskaper og krigsmaskiner med i denne krigen, som ikke finnes nå. Flyvemaskiner og luftskip syntes i store svermer over byen. Luftskipene som franskmennene førte i slike masser ved bombardementet av Gøteborg, var konstruert i tre forskjellige deler eller lag under hverandre, etter som det syntes, og med store mellomrom. Hvis jeg oppfattet rett, så syntes de her og der å være forbundet med tynne stållinjer. Høyest oppe var en svært stor spolformet gassballong, under denne på en god avstand, kanskje en hundre meter eller så, en noe mindre ballong, og lengst nede en enda mindre. Disse luftskip kom i hele svermer eller flotiller, de lignet store tåkedotter og var innhyllet i røyk og utløste masser av granater over stedene nedenunder. Folk falt på Gøteborgs gater i store mengder. Merkelig nok var meget folk ute. Gøteborg, hvis største og viktigste del på den tiden lå vest om elven, fikk største delen forvandlet til en grushaug. Jeg så en mengde store graver etter falne svensker og nordmenn, som kjempet skulder ved skulder. På vestre siden av elven og utetter kysten utkjempedes de største og blodigste kampene. Franskmennene gikk her til angrep gjentatte ganger og mistet masser av folk. Men de landsatte ustanselig nye tropper og forsterkninger, mens svenskene og nordmennene ikke fikk noen nevneverdig unnsetning. Franskmennenes ressurser var likevel nesten uttømt da svenskene kapitulerte.

Ved en av de store gravene så jeg en gammel mann i grå frakk, som var Gøteborgs borgermester. Han var bedrøvet over at begge hans sønner, som var ingeniører, skulle falle i kampen for Gøteborgs forsvar, og han sa til meg: «Det hjelper ikke om to er rettferdige, når svenskene har syndet i den grad at Herren lar franskmennene seire. Europa trodde at Sverige og Norge skulle bli undertrykt, men Gud være lovet at han i sin nåde skånte oss.»

Et par krigsoppfinnelser, som etter hva det syntes, hittil hadde vært hemmeligholdt eller nyss oppfunnet, ble til uhørt nytte for svenskene ved deres forsvar. Særskilt var det en på det elektriske området, som svenskene var alene om i hele verden, og som gjorde at franskmennene falt i store mengder ved Gøteborg. Det var derfor ytterst lite som en hadde behøvd for at svenskene skulle seire, og hadde ikke landets øvrige forsvarsmidler vært så dårlige, så hadde hverken franskmenn eller russere fått bukt med svenskene. Den gamle mann sa til meg at hvis Sverige og Norge hadde kunnet holde ut fjorten dager til, så hadde hele den franske hæren blitt tilintetgjort. Og han sa videre at hadde franskmennene visst at svenskene hadde slike forskrekkelige våpen, så hadde de aldri våget å angripe. Samtidig ble også den tyske riksdag enig om å hjelpe oss.

Jeg så i denne sammenheng Vättern og strendene med landsbyer på begge sider. Jeg så et stort hus ovenfor Gøteborg, hvor solen skinte i vinduet, og marken utenfor var grønn som om sommeren.

Over hele den svenske vestkyst ned til Helsingborg og Malmø lå en tung røyk, og jeg hørte at også de byer som ligger her, ble utsatt for luftbombardement. Særskilt hørte jeg nevnt Helsingborg, Malmø og Lund som de byer som ble hjemsøkt.

Også Stockholm ble angrepet av luftflåter og fikk mange hus nedskutt, men lykkedes dog gjennomgående bedre i sitt forsvar enn Gøteborg. Luftforsvaret syntes her å være bedre ordnet og mer effektivt, bl. a. hadde svenskene her flere luftmaskiner til sin rådighet. Russerne falt inn i Sverige fra to steder. En avdeling gjorde innfall på Gottland. Jeg så russerne med sine masser gikk i land og oversvømte hele øya, likeledes Øland. På Gottland så jeg lange marsjkolonner av russiske tropper. Det hvilte tung røyk over hele øya. De landsteg sør om Stockholm, antagelig i nærheten av Västervik - jeg kunne ikke så nøye skjelne ut plassen - for å gå dels mot Stockholm og dels mot Gøteborg, for å komme franskmennene til hjelp. De kom imidlertid ikke lenger enn et stykke inn i Småland før svenskene kapitulerte ved Gøteborg.

Russerne angrep med sin andre avdeling i nord. De falt inn i Nord-Sverige med veldige masser, dels over Troneå, hvor en jernbane da var bygd, dels over Kvarken. Det gikk forunderlig lett for dem å komme fram. Hele Nord-Sverige ble erobret, og av de byer som ble verst hjemsøkte og utplyndret, hørte jeg Gevle bli nevnt. Jeg frykter for at sosialistene hadde gjort forræderisk trick ved Boden, da jeg ikke så slik motstand der som ved Gøteborg. I traktene nærmere og nord om Stockholm ble kjempet med stor voldsomhet og også med stor tapperhet fra svenskenes side.

I Norge innfalt russerne i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finnland opp til Enaresjøen og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et russisk jernbanetog jeg så russerne sto tettstuvet i vognene. Landet var kupert. Det var Pasvikdalen. Toget gikk østover mot Murmanskkysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre fra søndre enden av Enaresjøen til et sted nord om denne sjøen.

Ved Tanaelven mellom Valjok og Port i nedre delen av Karasjok herred så jeg den første store slaglinje og det første store slag. Slaglinjen var omtrent to mil lang, og slaget var svært blodig. Nordmennene, som ble slått, dro seg tilbake til traktene mot Porsangerfjorden. Mellom Gaiserne og nedre Skoganvarre-vannet ble det inntatt nye forsvarslinjer. Jeg så Gaiserne både i øst og vest, og en slaglinje som var flere mil lang. Her så jeg falne soldater, og krigsfolk som begravde de døde. Her så jeg masser av graver, lik og forvridde ansikter og lemmer. Marken var stenrik, så knapt en hest kunne komme fram på flere steder. Over store strekninger lå de falne spredt, på somme steder i store hauger. Stumper av lemmer stakk fram i gravene. Jeg så også der to nålevende, men den ene var mitt søskenbarn, Helmer Johansen, som nå er 30 år, den andre var snekker Herman Paulsen fra Bergen. Mitt søskenbarn klagde over at flere av slekten var falt. Jeg ba Herren i ånden og spurte: «Er vår synd så stor at jeg og hele min slekt skal hvile her?» «Nei,» var svaret. Men kampene innskrenket seg ikke bare til disse steder, for røsten sa: «Der kjempes voldsomt langs grensene, og her ser du to slag.» Nordmennene, som foretok flere angrep og motangrep, ble imidlertid også her slått og måtte vike langt sørover for russernes masser.

Det hadde også blitt kjempet borte ved Kirkenes, men særlig så jeg de nevnte steder og slag. - Også i nord var det sommer. I Sør-Norge, sør om Kristiania i nærheten av svenskegrensen, kjempet også nordmenn og svensker skulder ved skulder. De franske krigsfartøyer og luftflåter foretok også angrep mot de norske kystbyer og forårsaket på sine steder svære ødeleggelser. Luftbombardementet strakte seg således langsetter hele den norske kyst i det sørligste Norge helt opp til Trondheim. Det navnet hørte jeg nevnt. Bergen, Drammen og Kristiania ble også nevnt som svært hjemsøkte, men ingen av de norske byer ble så grundig ødelagt som Kristiansand. Den var helt og holdent i ruiner. Sverige og Norge måtte slutte fred mot sin vilje. Tapet for svenskene ble bare Gottland - eller Øland. Etter hva jeg minnes slapp svenskene å avstå noe av Norrland. Det rådet stor harme i Sverige over fredsslutningen. Det hadde bare behøvd et ytterst lite lodd i vektskålen for at både franskmenn og russere skulle ha tapt.

I og med Sveriges nederlag var Norges nederlag beseglet. Norge måtte avstå hele Finnmark og for øvrig alt land nord og øst for Lyngenfjorden. Det syntes som om Frankrike og Russland hadde tenkt å gå enda lenger, det så ut som det hadde vært russernes mening å legge under seg hele den nordre halvdel av den skandinaviske halvøya, og da jeg engstelig spurte Herren om begge land skulle gå til grunne, viste Herren på Lyngenfjorden og sa: «Så langt skal de komme og ikke lenger.» Herren sa til meg at han hadde bestemt grensene, og det ble sagt to ganger med bestemt røst at grensene skulle bli her for Norges vedkommende.

Handelen i Finnmark grensedistrikt var årsak til denne krig. Handelen i Finnmark hadde ved denne tid for en stor del overgått til russerne, og sørut hadde handelen for Norges og Sveriges vedkommende blitt vanskeliggjort ved innførselsforbud i de forskjellige land. Dette voldte stridigheter og bidro visselig også til krigen. Krigen ble åpnet av russerne, hvoretter franskmennene kom til deres hjelp.

Hele krigen syntes å være kortvarig. Den brøt ut på sommeren 1953 og syntes også slutte samme sommer eller i begynnelsen av høsten.

Ingen hadde kunnet hjelpe oss i denne nød, for Østerrike var uenig innbyrdes og Tyskland likeså.

Finnene hadde ikke deltatt i denne krig. De var som før nevnt hårdt undertrykte og hadde antagelig heller ikke tilgang på våpen.

Holland var opptatt med krig i sine kolonier i Øst-Asia, ellers hadde de hjulpet oss.

England hadde på den tid en blodig krig i Irland.

I Italia sto mange på bar bakke på grunn av forskjellige jordskjelv. Jeg syntes jeg hørte Vesuvs navn i forbindelse med fryktelige naturkatastrofer i Italia, som ble mer ødeleggende og voldsommere enn noensinne før. Store mengder av dette lands befolkning skulle komme på bar bakke. Særlig sto det ille til i 1953.

Det så ille ut for tyrkerne, og det så ut som ennå en Balkankrig hadde hjemsøkt Tyrkia.

Serberne var undertrykt og hadde det svært vondt.

Store skarer av jøder var ved den tid vendt tilbake til Jerusalem og sitt land.

Belgia hadde omtrent samme grenser mot vest som der hæren nå ligger. Jeg så grensene ved denne tiden, men da jeg forut spurte Herren om å få vite grensene bedre, hadde han svart: «Dem har jeg forbeholdt meg selv.» Størstedelen tilhørte Tyskland.

Også en stor del av Nord-Frankrike tilhørte Tyskland. Franskmennene hadde på den tid ikke Elsass-Lothringen. Tyskland hørte jeg hadde fått avstå en del av sine nåværende kolonier til Frankrike, som nå hadde store kolonier. Men jeg hørte av den gamle borgermesteren at franskmennene ikke hadde sin tidligere makt. Jeg hørte også Østersjøprovinsene som tyske. Men jeg hørte den gamle borgermesteren si: «Det var synd at det skulle gå så ille med Tyskland.»

Russland hadde på den tid ikke tsardømmets vidstrakte makt. Dets grenser var slik jeg tidligere hadde sett, altså med borttagelse av Ukraina, Polen og Østersjøprovinsene.

Jeg hørte videre at det fantes masser av kristne i Tyskland og England, men at Frankrike og Rusland var lette på Guds vektskål.

Det ble også i denne natt sagt meg hvordan årsveksten og sildefisket skulle bli i noen av de verste årene frametter. Jeg fikk kunnskap om tiden og stedet for årets fiskerier og så det foran meg likeså klart som om det var virkelighet. Likeså ble det fortalt meg hvor stor fangsten skulle bli og hvilke folk jeg skulle få med meg som høvedsmann på min båt.

Det ble sagt meg om sildefisket, at i 1914 og 1915 skulle det bli mest sild i Laksefjord, og fiskefartøyer skulle komme fra Kristiansands-kanten og nordetter. Jeg så en stor havn som det ellers ikke pleide være noe fartøy i, og nå syntes de hundrevis av fartøyer og fiskeskuter med lys.

År 1916 skulle det bli et elendig høyår på Finnmark. Jeg fikk vite at jeg skulle gi kreaturene småsild istedenfor riktig fôr, og at jeg skulle få denne småsild av fiskefartøyer som jeg hjalp. Jeg så også at vi skulle få høy sønnenfra i 1916, og at det var fare for at disse fartøy skulle torpederes på veien. Jeg så tyske undervannsbåter utenfor kysten, og så faren for høyfartøyene var størst i Kristianiafjordens munning, i Refsbotn og i Varangerfjordens munning. Jeg så også at jeg skulle få sykdom blant sauene. Et år skulle jeg bare få to lam igjen. Fisket skulle være dårlig for meg i 1915, da skulle jeg bare få 18 kroner, året etter skulle jeg få for 30 kroner i Kjelvik herred, og i 1917 skulle jeg bare få til å koke en gang. Alt dette inntraff også.

Jeg så også i denne natten at det skulle komme en ny sogneprest. Jeg så tydelig hans utseende. Han var liten av vekst med lyst ansikt og små mustasjer, og jeg hørte at han skulle komme om tre år. Ved tiden for hans ankomst gikk jeg ned til dampbåten og kjente igjen der i mengden den mann som jeg tidligere hadde sett. Jeg gikk til ham og spurte om han ikke var den nye sognepresten. «Jo,» svarte han, og ble forundret over hvordan jeg kunne kjenne ham, da han aldri hadde sett meg før.

Samme natt så jeg også den store Bergens-brannen, men kunne ikke få så grundig underretning om dette at jeg kunne varsle myndighetene i tide. Jeg hørte også Molde-brannen nevnt som oppsto straks etter.

Samme natt, 1907, fikk jeg også underretning om et stort nytt fartøy ved navn Titanic, som under sin første reise fra Europa til Amerika skulle støte på drivis og forlise. Ulykken var en av dem som kom nærmest foran verdenskrigen. I ånden ble jeg ført til den plass på Atlanterhavet nær den amerikanske kyst der ulykken inntraff. Rundt omkring på havet svømte her isflak av større eller mindre størrelser. Natten var mørk og fylt av tåke. Ut fra de tette nattetåker så jeg plutselig lys og de tente lanterner fra et fartøy trenge seg fram. Det nærmet seg hastig, og jeg fikk se konturene av en kjempestor dampbåt. Samtidig reiste der seg et veldig isfjell fra havet et stykke lenger borte i fartøyets kurs. Det raslet og smalt omkring fartøyet som gikk fram med en svært fart. Noen øyeblikk etterpå hadde ulykken hendt, og et veldig drønn trengte seg gjennom natten. Det store isfjell som jeg kort før hadde sett reise seg fra havet, var blitt rammet av dampbåten, som nå hurtig begynte å synke. Jeg ble grepet av en forferdelig angst, og samtidig begynte menneskene en fortvilet kamp i havet for sine liv. Jeg så hele denne begivenhet som i lyset fra en sterk lyskaster. Røsten sa meg at ulykken skulle komme som en straff for engelskmennenes hovmod. Blant passasjerene hørte jeg flere navn nevntes, og deriblant med særskilt stor tydelighet Astors, den amerikanske mangemillionæren. Jeg ble nemlig i ånden anmodet om å telegrafere til denne mann og til fartøyets rederi, og det ble sagt at han skulle være en av dem som skulle være blitt reddet, og siden skulle ha erstattet meg mine telegramomkostninger. Navnet på fartøyet så vel som på dets rederi og den by i England der dette var beliggende, ble nevnt meg med stor tydelighet.

Da jeg en hel del år etter dette syn hjemme i Lebesby fikk lese i avisene om det store fartøy som gikk av stabelen i England, og som fikk navnet «Titanic», ble jeg aldeles som lammet og sank ned i bønn til Herren at han måtte bevare fartøyet og menneskene som skulle med dette. Jeg ba siden flere ganger til Herren for dette fartøy, men unnlot å telegrafere, for dels var jeg svak i min tro og tenkte at ingen ville tro meg, dels trodde jeg at ulykken kunne avvendes gjennom min bønn. Men kanskje var min tro for svak.

Den natten da fartøyet forliste, natten mellom en søndag og en mandag i april måned, kunne jeg umulig få sove. Jeg kjente meg så engstelig, og erindret meg gang på gang navnet Titanic. Det sto for mine tanker så sterkt at jeg umulig kunne få den derifra. Jeg kjente meg ytterst ulykkelig for at jeg ikke hadde gjort min plikt og telegrafert. Jeg begynte da på nytt å be til Herren for fartøyet, men etter en stund kjente jeg at ulykken allerede var fullbyrdet. Det kjentes som om en kaldtvannsstyrt var slått over meg, og en isnende kulde gikk gjennom sjelen. Deretter kjente jeg en stille ro.

Jeg hørte også navnene på et par andre fartøyer som skulle gå under. Jeg husket «Empress of Ireland» og «Malmberget».

I forbindelse med synet om verdenskrigen fikk jeg også se en mengde fartøysenkninger og trefninger i Nordsjøen. Ved et tilfelle så jeg en masse store krigsfartøyer sammen i Nordsjøen, og jeg hørte det tyske slagskipet «Blücher» bli nevnt. Skipene gikk med en forferdelig fart, og store skumhvirvler syntes langsetter sidene på dem og bakom dem da de gikk fram.

Jeg så også en mengde fartøysenkninger og torpederinger langsetter den norske kyst, og hørte at det var særskilt fare for et par båter som skulle med høy og livsfornødenheter til Finnmark. Allerede i 1913 talte jeg med forsvarsminister Keilhau i Kristiania og oberst Melander i Stockholm om disse ting.

Da jeg i ånden hadde sett de store ulykker som under de kommende år skulle overgå verden, fikk jeg vite om meg selv og mine siste dager. Det ble sagt meg at jeg skulle bli hvit i hår og skjegg før jeg døde, og at jeg skulle dø en lett død. Likeledes fikk jeg vite at jeg skulle få det bedre på mine gamle dager. Røsten sa til meg videre at jeg hadde to veier å velge mellom. Den ene var å stifte familie, og det ble sagt meg hvordan min livsskjebne da skulle komme til å bli. Den andre var at jeg skulle gå ut i verden og bringe menneskene de underretninger og advarsler som Herren ville gi gjennom meg. Hvis jeg valgte denne vei, fikk jeg det løftet at Herren skulle bevare og velsigne meg. Den veien valgte jeg også siden.

Mot slutten sa Herren: «Du skal være forsiktig så du ikke faller i hovmod og kommer bort fra meg.» Jeg ba derpå til Herren at han måtte hjelpe meg under de kommende år, og gjennom sin Hellige Ånd underrette og undervise meg, så jeg ikke tok feil av tiden. Etter at Herren hadde lovet å oppfylle min bønn, forsvant synet, og jeg våknet med en kjensle av beven og tungt ansvar, men etter en stund kjente jeg også en mektig indre kraft og en stor ro. Klokken var fram mot fire om morgenen da jeg våknet.

Det var umulig for meg å få sove mer den natten. Jeg tenkte på de merkelige ting som jeg hadde opplevd, knepte på nytt mine hender i bønn til Herren. De følgende timer før dag tilbrakte jeg i bønn. Særskilt ba jeg for min brorsønn og for mennesker ute i verden.

Ved frokosten klokken åtte om morgenen var jeg sammen med gutten, men kunne umulig få meg til å si noe til ham om hva jeg hadde sett om natten. Det kjentes så ubeskrivelig tungt å behøve å gjøre det, og jeg ba i stedet tyst til Herren at han måtte være med ham og bevare ham. Jeg trodde også at Herren derigjennom skulle skåne ham.

Etter frokosten bega gutten seg av sted ut på sjøen uten at jeg visste noe om det, og uten at jeg hadde kommet meg til å advare ham. Han ble borte hele dagen, og ved firetiden om ettermiddagen, da jeg sto ute på bakken og hogg ved, kjente jeg det plutselig som om jeg hadde fått kaldt vann over meg. Jeg syntes jeg skulle kveles og kjente en sterk angstfull kamp i mitt indre og en oppfordring til bønn. Samtidig sto det klart for meg at ulykken nå hadde rammet min brorsønn og at han var omkommet. Jeg falt på kne i sneen der jeg sto og ba Herren være hans sjel nådig.

Etter en stund kjente jeg i mitt indre en stillhet og ro, det var som jeg forsto at dødskampen var slutt, og at min brorsønn ikke lenger var i live. - Det var storm på havet den dagen. Gutten hadde fulgt med en annen kar på sjøturen for å utrette et ærend lenger inne i fjorden. Ulykken hendte nøyaktig som jeg hadde sett den i synet den foregående natt.

Det var et hårdt slag for meg. De dager som fulgte var ubeskrivelig tunge. Jeg hadde jo helt fra gutten var liten vært meget knyttet til ham og likeledes han ved meg. Han var en god, begavet, arbeidsdyktig og glad gutt. Jeg har etterpå mange ganger angret at jeg ikke tok ham med meg inn i bønnkammeret den dags morgen og advarte ham, kanskje han da hadde levd nå. Men kanskje det ikke var Herrens vilje at han skulle leve.

Jeg tenkte etter den dag meget på de ting som jeg hadde sett i novembernatten, og ba stadig Herren at han måtte gjøre meg skikket for å vandre de veier han hadde i beredskap til meg.

Jeg snakket i de tidligere år ikke med noen om de ting jeg hadde sett. Ingen her oppe ville jo ha trodd meg. Man skulle antagelig bare ha hånet meg for de ting jeg snakket om. Den eneste gang jeg sa noe var på ettermiddagen samme dag min brorsønn hadde omkommet på sjøen. Jeg talte da om hva jeg hadde sett om ham den foregående natt, men ingen festet seg videre ved det. Man sa bare at jeg hadde drømt. Senere var det en gammel fisker hjemme i Lebesby, som jeg pleide å være meget sammen med, som jeg fortalte litt til, men heller ikke han festet seg noe nevneverdig ved det.

Imidlertid - tiden gikk. Jeg så hvordan det ene etter det andre gikk i oppfyllelse av det som var blitt åpenbart meg i 1907. Jeg ble forundret over de vidunderlige evner som var skjenket meg, og begynte å lese Bibelen fra perm til perm.

Det ble også mer og mer klart for meg at det som var sagt og vist meg om verdenskrigen den dystre novembernatten også skulle gå i oppfyllelse. De offiserer som jeg hadde sett i synet som mine arbeidssjefer på kartleggingen under de forskjellige somrer, kom den ene etter den andre.

Da den nest siste kom, var det sommeren 1913. På høsten samme år fikk jeg i mitt indre en åpenbarelse om at tiden nå var inne for meg til å reise av sted og underrette om de forestående verdensulykkene og spesielt verdenskrigen. Da jeg kjente at det var alvor, reiste jeg, etter som det var sagt meg at jeg skulle være borte over jul 1913, før jul til Kristiania for å advare regjeringen, men det var ingen som ville tro meg. Alle trodde visst at jeg var sinnssvak. Jeg fikk også anledning til å reise til Stockholm, men heller ikke der var det noen som trodde på mine syner. Det var tungt å ga på Kristianias og Stockholms gater og vite at innen neste jul skulle tusener av Europas unge menn ligge døde på slagmarken.

Jeg kom tilbake til Finnmark og så nye tegn. Det var i mai måned. Jeg befant meg da på Sværholt-halvøya. Det var midt på lyse dagen, da dette syn kom for mine øyne. Jeg så i ånden arbeidsplassen den kommende sommer, som jeg kjente igjen som borte i Kjellvik herred. Og jeg så små svartsmuskete menn komme springende til teltplassen og fortelle at verdenskrigen var brutt ut. Jeg så samtidig at solen ved Nordkapp sto knapt under horisonten, og forsto da at det måtte være i slutten av juli eller i begynnelsen av august. Da jeg kort etter dette syn fikk brev fra kaptein Knutsen, som var den 7. offiseren i rekken, at jeg skulle bli med på kartleggingsarbeidet for sommeren, forsto jeg at tiden nå var inne og synene fra novembernatten 1907 skulle gå i oppfyllelse.

Tiden gikk fort. Det ble sommer, og vi hadde knapt begynt kartleggingsarbeidet for sommeren, da små skjeggete menn, som jeg hadde sett i mitt syn, kom springende og kalte hjem offiserene fra arbeidet. De var utsendt av telegrafen.

Og så brøt verdenskrigen ut.

BIOGRAFI SISTE ÅR OG DØD LAURBÆRKRANSEN

Lebesbymannen, Anton Johansen, var født i Tarna sogn i Sverige, innenfor Mosjøen, 24. mai 1858. Han var den eldste av syv søsken. Av disse lever ennå tre, broren Nils, som har fedrenegården i Lebesby, ugift, og søstrene Sofie, gift med dampskipsekspeditør Pedersen, Lebesby, og Betty, enke etter lærer og kirkesanger Gjervig, Kjøllefjord.

Utenom et syn den ene søsteren hadde da faren døde, har ingen i familien hatt Antons synske egenskaper.

Anton hadde et kløktig hode, lærte tidlig å lese og skrive, og fikk stor leselyst. Som 18-åring flyttet han i 1876 sammen med sine foreldre til Lebesby i Finnmark, hvor de skaffet seg jord og heim. Ellers levde de mest av fiske.

Anton fortalte at han hadde sitt første syn i 26 års alderen, da han «i ånden» så to av brødrene drukne, samtidig som ulykken skjedde fire mil borte.

Flere ting visste de i Lebesby å fortelle om Anton Johansen lenge før han ble kjent som Lebesbymannen. Et av hans mange merkelige syner lyder slik:

Som ringer og kirketjener satt han en dag i stille bønn ensom nede ved døren i kirken og så på nattverdsgjestene, to unge mennesker, som nettopp gikk fram til alteret. Da hørte han en røst som tydelig sa: «Anton Johansen, du skal be for nattverdsgjestene.» Han vendte seg om for å se den som talte, men det var ingen bak ham, de få som var i kirken, var alle fremme ved alteret. Åtte dager senere døde det unge paret han skulle be for.

Om sine syner fortalte Anton: Da jeg ble forundret over min evne, begynte jeg for alvor å lese Bibelen fra perm til perm. Og ved slutten av hvert kapitel ba jeg om kjærlighet og ydmykhet. Slik fortsatte jeg i to år. Siden har jeg hørt og sett mange merkelige ting. Jeg er ofte blitt vekket av ånden med formaning om bønn for mennesker som har vært i nød, i stormer og orkaner som har rast på de forskjellige deler av jorden. En gang ble jeg vekket og formant å be for noen sjømenn som var ute i en orkan i de vestindiske farvann. Likeledes er jeg i ånden blitt underrettet om de store vulkanutbrudd ved St. Pierre, Messina, San Francisco og andre steder. Jeg har etter de forskjellige åpenbarelser alltid sett etter i avisene om det har stemt, og det har alltid vist seg at det har hendt slik jeg har sett det. Det var en mann hjemme i Lebesby som jeg en dag ble sterkt formanet å be for. Jeg så likeledes en mørk skygge over ansiktet på ham. Han døde noen år senere. Denne skygge over ansiktet bruker jeg å se på folk som snart skal dø eller omkomme, særlig de som skal omkomme på sjøen. Det har aldri hendt at tegnet har vist seg feilaktig.

Jeg har også sett mennesker med Kains merke. Det består av en bred, svart rand over nesen og bort mot ørene. Dette merke har jeg sett på mennesker som har begått mord. En dag da jeg skulle gå til et hus i nabobyen, stanset jeg plutselig på veien og kjente en stor angst i min sjel. Et stykke fra meg sto en mann nedlutet og hogg ved. Jeg ble formanet i ånden til å be for mannen, og jeg knepte mine hender og ba at Gud skulle være ham nådig. Da jeg gikk fram og forbi ham, så jeg den svarte randen fra nesen og bort mot ørene. Jeg undredes på hva det skulle bety, for det var første gang jeg så dette. Da hørte jeg en røst som sa at det var Kains merke. Noen dager etter ble mannen grepet og ført til Finnland for å få sin straff for et rovmord han hadde begått. En annen gang, da jeg satt sammen med en del bryllupsgjester ved middagsbordet, så jeg plutselig over ansiktet på en ung mann som jeg kjente, samme merke. Jeg ble forferdet og undret på hvordan dette kunne henge sammen, for jeg hadde aldri hørt noe slikt om den mannen. Mens vi satt der, kom en lensmannsbetjent og hentet ham. Han hadde vært med på et forsøk på å forgifte en mann, og nå var det oppdaget. Samme merke har jeg sett på et par personer i Kristiania og Stockholm, og jeg har hørt at disse personer har vært mistenkt for mord, men at man ikke har hatt tilstrekkelig bevis mot dem.»

På sine mange reiser kunne den synske evne og bevisstheten om denne gi seg mange pussige utslag. I en jernbanekupé traff han en gang sammen med en konsul-frue, som i likhet med så mange andre ba Lebesbymannen om å spå hennes framtid, og spurte om han kunne se noe på henne. Anton så hurtig på henne og svarte: «Jo, på forbrytere pleier jeg å se en stor sort strek over ansiktet, men det ser jeg ikke på Dem.» Han fikk ikke flere spørsmål av det slaget.

Som den pliktoppfyllende mann Anton var, fikk han flere tillitsverv i sin kommune. Han var i en årrekke medlem av Lebesby herredsstyre og kirketjener i over 30 år. I 26 somrer var han assistent ved Den geografiske oppmåling i Finnmark. Han ble benyttet som bærer, da han samtidig var en sterk og arbeidsvillig kar.

Kaptein Einar Halle, som var sjef for oppmålingen i 1898, har gitt et utsagn om ham at han «har stått for oppmålingsoffiserene som et fenomen».

Det som særpreget Anton Johansen, var hans kolossale arbeidsiver og tro på at arbeidet var det eneste som holdt i livets kamp ved siden av «bønn og gudsfrykt». Hans stol i Lebesby kirke sto aldri tom så sant han var hjemme. På den plass i kirken hvor han pleide å be, vises ennå merker etter knefallet.

Etter hjemkomsten fra Tyskland levde Anton Johansen en tid i Lebesby. Som den virksomme og kjente Lebesbymannen følte han kanskje nå at livet hjemme i bygda ble noe ensformig. En tid etter reiste han igjen til Oslo, hvor han de siste år bodde hos søster Agnes, som drev privat forpleining. Som han hadde hørt i sitt syn fikk han det her «bedre på sine gamle dager», og han ble «hvit i hår og skjegg før han døde».

Lebesbymannen døde i 1928, 70 1/2 år gammel. I kringkastingen ble det holdt minnetale over ham, professoren som holdt minnetalen, kalte ham «en pekefinger opp mot Gud».

Etter sitt eget ønske ble han begravd på Lebesby kirkegård. Det ble en stor og høytidelig stund for Lebesbyfolket. Hele den vidstrakte bygd fulgte ham til graven. Bygda var stolt av sin sønn, om det enn var en underlig sønn den hadde sendt ut til berømmelse. Det kom kranser fra mange steder, fra Stockholm kom en kostbar laurbærkrans i sølv.

I begravelsen forrettet sognepresten til Lebesby og Kjøllefjord, nå sogneprest i Alstahaug, H. Åndstad. Sogneprest Åndstad forteller at han regner det for sin største opplevelse at han fikk forrette ved Lebesbymannens grav.

Sognepresten talte over den betegnende tekst: «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, ti mine øyne har sett din frelse» (Luk. 2, 29-30). Med sogneprestens tillatelse hitsettes siste del av talen ved Lebesbymannens båre:

Vi er samlet ved Anton Johansens båre. Jeg vil gjerne få gi ham et skussmål som kan formes så enkelt, men som dog inneholder noe av det største som kan sies om et menneske: Han var en ydmyk mann. Det høver dårlig å si de vakre ord nå når han ligger i sin grav. Men det skal være som et ord til oss, for at vi skal lære noe av hans ord.

Stillferdig var hans vei. Aldri ga han seg selv æren for de evner som Gud hadde gitt ham. Han anså dem som gaver fra den Herre Jesus. I barnslig tro åpnet han seg for det og bar sine syner fram som bud fra den evige Gud. Det kostet ham megen spott, fordi menneskene er slik at de står uforstående ansikt til ansikt med det særegne og merkelige. Mange var det som sa at han var en rar mann. Ikke fullt så mange forsto at han var en from, Gudhengiven mann.

Han foldet i barnslig tro sine hender, og ba for land og styre, for fyrster og verdens riker. Det skal nevnes med takk her ved hans båre.

Der skal bringes ham en takk fra hans nærmeste, en takk fra alle kjente og ukjente venner som lærte å holde av denne stillferdige og ydmyke mann. Og så en takk fra denne kirke. Han ønsket å få hvile i Finnmarks jord.

Her i Lebesby var han kirketjener og røktet sin stilling med troskap. Gud lønne hans sjel i sitt evige rike.

Så lyser vi Herrens fred over ditt minne. Hvil i fred i Finnmarks jord.

Sølvkransen har en tid vært hengt over Lebesbymannens plass i kirken. For tiden oppbevares den i hans hjem, hvor hans bror Nils verner om den. Den oppbevares i samme eske som den kom i fra Stockholm. Min hjemmelsmann forteller at broren, da han viste den fram, var beveget og hadde tårer i øyekrokene.

Sølvkransen var også laurbær til Lebesbymannen for udødelig berømmelse. Den bærer på to store silkesløyfer i de svenske nasjonalfarger følgende inskripsjon i gull:

«Du var ärlig ödmjuk,

offervillig inn i döden.

I en världen

av kortsynthet og feghet

var ditt liv

en himmelsk solstråle.

Ditt minne skal aldri dö.

Vännerna i Stockholm.»

-----------