Free Hits Counter

Hjemmesiden


Boken: MIRAKLER I VÅR TID 

av G. C. Bevington
(Skien 1947)

Forord

Hermed utsendes den meget etterspurte bok «Mirakler i vår tid», i nytt opplag (i alt 13,000) i omarbeidet utgave, idet endel beklagelige ombrekning og andre feil fra tidligere utgave er rettet. Boken utkom første gang i 1934 i 2 deler, men foreligger nå samlet i et komplett bind.

Forleggeren.

*

Når boken «Mirakler i vår tid» nå kommer ut i ny skikkelse, idet de tidligere utkomne to bind er blitt forenet til ett, er jeg forvisset om at Gud fremdeles vil bruke den til rik velsignelse og til veiledning for mange. Boken har ennå sin store misjon.

Innbefattet i «alt Guds råd til frelse» er også evangeliet om guddommelig helbredelse, som forfatteren så klart fremholder. Om Bevingtons framgangsmåte synes noen for drøy og resultatene for fantastiske, skulle det iallfall ikke lukke våre hjerter i forbehold, men heller virke oppflammende på vår begrensede

* Avstandsbetegnelsen mil er alltid engelske mil (1 eng. mil ca. 1600 meter).

VII

tro. Br. Bevington er på bibelsk grunn og i godt selskap. Jesus sier: Alt er mulig for den som tror. Mark. 9, 23. Dersom du tror skal du se Guds herlighet. Johs. 11, 40. Og - dersom du tror og ikke tviler i ditt hjerte, kan du si til dette fjell: løft deg opp, og kast deg i havet! Mark. 11, 22, 23.

Var det ikke «fantastisk» at Peter kunne gå på vannet? Matt. 14, 29-31. Og var det ikke «fantastisk» at Jesus mettet fire tusen mennesker med syv brød, og fem tusen med fem brød? Matt. 16, 8-10. At vi ser så lite av det «umulige», skyldes nok vår mangel på tro. At Bevington fikk oppleve så mye av det umulige, skyldes ifølge Bibelen - hans tro.

Forfatteren er nå ikke mere blant de levendes tall her på jorden. Han har fullendt sitt løp og bevart troen. I brev av 30. mars 1938 fra Prayer and Faith Home, Colo, fikk oversetteren meddelelse om at G. C. Bevington den 3. februar gikk herfra for å være med Herren. Men han er av dem som «taler etter sin død». Gjennom sin bok fortsetter han å vitne om Herrens undergjerninger.

Det siste brevet som undertegnede mottok fra Bevington, var skrevet den 4. juni 1937, og i dette forteller han at han den 9. aug. samme år kom til å fylle 88 år. Etter en så lang og tro tjeneste med faste, bønn og kamp, fikk han gå seirende over floden for å motta sin belønning og alltid være med Herren. Han avslutter sitt siste brev med ordene: your brother

VIII

in Jesus, saved, sanctified and boking for Jesus *). G. C. Bevington.

Gud signe hans minne. Måtte Herren få oppreise andre vitner med nåde til en så uskrømtet tro og helhjertet tjeneste.

Bergen, sommeren 1947.

Oversetteren

*

Det er meg en glede å få lov å skrive et forord til G. C. Bevingtons bok: «Mirakler i vår tid». Det er få bøker som har vært meg til så mye inspirasjon som denne bok, nettopp hva bønn og tro på Gud og hans løfter angår. Jeg minnes første gang jeg leste biografiene til George Müller og Hudson Taylor, disse troshelter, hvis levnetsløp har vært og er en veldig inspirasjon til hellig liv og tro på Gud, for mangfoldige tusener av Guds barn. Det var gjennom disse hellige menns bønneliv og tillit til Gud, at undertegnede begynte å få lyst og trang til å stole helt på Gud og hans herlige løfter. Da jeg senere fikk lese Bevingtons bok, virket denne enda mer en troens gnist, ikke minst hva guddommelig helbredelse angår.

Det er nok mange som vil ha vanskelig for å kunne forstå hvordan broder Bevington kunne faste og be i dagevis. Dog har vi jo slike eksempler i Bibelen, så som Daniel som søkte Gud i bønn og avholdenhet i en og tyve dager.

*) din bror i Kristus, frelst, helliget og ventende på Jesus.

IX

Bevington er jo en original på sitt område, som ingen bør forsøke å kopiere. Men la oss ikke ringeakte profetisk tale, men prøve alt og beholde det gode.

Stavanger, sommeren 1947.

A. C. Gabrielsen.

*

Det er oss en meget stor glede å få anbefale denne bok til det lesende publikum.

Boken er skrevet under mye bønn og er blitt til ved et av de mest Gudhengitte mennesker vi noensinne har kjent. Vi har kjent hr. Bevington i femten år og har alltid funnet ham som den samme trofaste, bedende, sanne, fromme og hellige kristne med nød i sitt hjerte for en tapt og døende verden.

Vi betviler at det siden George Mullers dager har levd en mann som har bedt mere, hatt mere direkte svar på bønn eller vært vitne til merkeligere tilfeller av guddommelig helbredelse enn forfatteren av denne bok.

Vi spår boken en stor utbredelse og anbefaler den hjertelig til alle som elsker dype, åndelige ting.

John og Bona Fleming.

*

Etter mye bønn har jeg endelig bestemt meg til å offentliggjøre noen opplevelser fra mitt liv, opplevelser som har vært av stor betydning for meg og for dem som direkte eller indirekte har vært berørt av dem. Jeg håper at enhver som leser denne bok,

X

må lese forordet omhyggelig, da det er en svært nyttig nøkkel til boken.

Så snart som jeg vågde meg ut fra arbeidet i Cincinnati, hvor jeg hadde tilbrakt en del år, begynte jeg å få føling med at mitt kall ikke var det letteste. Gud hadde kalt meg til å arbeide blant de fattigste av folket. Bare ganske få av dem pleide å gå ut for å høre Guds ord. Fra begynnelsen av har jeg måttet leve mitt liv i tro.

Jeg har aldri pleid å ta opp offer til meg selv, heller ikke har jeg bedt noen om noe. Ingen andre enn Gud har kjent til mine behov. At andre har brukt å ta opp offer, har jeg ikke hatt noe å innvende imot; men jeg for min del har ikke kunnet gjøre det. Det har hendt at jeg har vært bestemt på å oppta offer, men når jeg har kommet opp på plattformen og sett ut over forsamlingen, har jeg tenkt: Der er min kjære bror Jones. Han har så stor familie og er ikke engang helt frisk. Hans lille eiendom er ikke betalt, så ham kan jeg ikke vente noe av. Der er hr. Smith. Han mistet en ku nettopp nå i forrige uke, så han kan naturligvis ikke unnvære noe. Og så er det søster. Bell, som har de fire barna å streve for; hun kan selvfølgelig ikke gi noe. Br. Brown, han har syv munner som skal ha mat og syv kropper som skal ha klær. Og så var hesten hans utsatt for et uhell nå i uken, så han må leie hest. Han kan naturligvis ikke gi noe. Slik gikk jeg over hele flokken og unnskyldte hver eneste en. Derfor ble mitt arbeide en gjerning i

Xl

tillit til Gud. Alt dette har gjort det mulig for meg å oppdage forhold som ellers ville vært skjult, oversett eller betegnet som det umulige. Etter hvert som jeg opplevde de forskjellige ting, fikk de betydning for meg Jeg anskaffet meg en stor bok, og når jeg skulle ha en liten ferie, skrev jeg ned mine opplevelser som en oppmuntring for min tro. Mang en gang har jeg etter hard påkjenning, pengelens - med få synlige resultater - uten de beste følelser - fordypet meg i boken, og alltid er jeg blitt meget oppmuntret. Til enkelte tider, når jeg holdt på å bli svak i troen, har disse erindringer spredt de mørke skyer og gitt meg herlig seier. Da jeg visste at hva Gud engang hadde gjort, kunne han gjøre på nytt hvis betingelsene var til stede, har jeg alltid vært våken for at disse forutsetninger har holdt prøve.

Da så noen hadde fått greie på disse erindringer, ville de endelig at jeg skulle utgi dem i bokform. Det var så fjernt fra min tanke og evne til å realisere dette, at jeg skjenket det liten oppmerksomhet. Andre holdt på med meg, inntil jeg la saken fram for Gud Da jeg nevnte det til min far, oppmuntret han meg på det varmeste, og så svarte jeg ja. Men jeg hadde ingen penger å leve av mens jeg skrev boken, heller ikke hadde jeg skrivemaskin, og forleggeren ønsket manuskriptet maskinskrevet. Så lot jeg saken falle. Men det gjorde ikke Herren, og snart ble vegen åpnet for meg så jeg fikk en skrivemaskin gjennom pastor John Fleming.

XII

Nå var en hindring fjernet, men så meldte det seg en ny, likeså stor vanskelighet, nemlig mangel på penger til å skrive boken. Det varte ikke lenge før jeg ble innbudt fra Ironton, Ohio, til Ashland, Ky., og jeg talte hos vennene i Ashland Height lørdag og søndag. Jeg ble invitert hjem til vår kjære hr. Simpson. Mandag sa str. Simpson: «Broder Bevington, her har vi huset fullt av barn, og mannen min er borte hele dagen. Jeg har så meget å gjøre at jeg ikke får tid til å ta meg av barna som jeg skulle. Vi tror det er Guds vilje at du skal være her hos oss og ta deg av barna.» Etter å ha lagt saken fram for Gud, syntes det ganske klart for meg at jeg skulle stanse hos dem. Så begynte jeg å skrive. Men da jeg var omtrent halvferdig, ble jeg trett av å være innesperret og reiste ut for å holde noen få møter. Imidlertid ønsket pastor John Fleming's bror at jeg skulde komme og fullføre boken min i hans hjem. Den gang bodde han i Willard, Ky. Dette gjorde jeg, men før boken var fullstendig ferdig, ble jeg kalt ut til å holde møter. Da jeg tenkte at det nok kunne bli en liten hvil imellom, så jeg kunne få anledning til å fullføre boken, fortsatte jeg på denne måten inntil jeg antar at Herren ble trett av den ventingen min - og boken brant opp med alt annet som jeg hadde mens jeg oppholdt meg i Rush, Ky.

Hensikten med dette forord er å gi en forklaring for de manglende dato og navn. Mitt manuskript var skrevet etter den bok som jeg hadde nedskrevet mine

XIII

erindringer i, og dette var brent opp. Jeg hadde gitt opp tanken på å skrive det om igjen; men i løpet av siste vinter og vår har flere sagt til meg at jeg burde skrive min livshistorie om igjen. Andre har skrevet til meg - en del har ikke visst noe om min forrige bok - og nå sist var det min kjære br. Heins i Kingswood, Ky. som overtalte meg til å skrive. Så fortalte jeg ham alt hva jeg har sagt her om min første bok og at jeg ikke kunne huske navn, dato eller steder. Han sa at det var av liten betydning i et arbeid som dette. Etter å ha lagt saken fram i bønn, besluttet jeg meg til å skrive beretningen ennå en gang. Les så upartisk som du kan, for alt som er fortalt, er sant.

Jeg håper at disse opplevelser må bli til like så stor velsignelse for deg og andre som de har vært for meg. Hvis det er tilfelle, la da boken sirkulere, og spre de dype sannheter, det skjulte gull fra den store gullmine, Bibelen. Les, be, grip det. Ta til deg og gi ut til andre. Et og bli styrket.

G. C. Bevington

XIV

Innhold

Kapittel Side

1. En liten fortelling fra begynnelsen 1

2. Begynnelsen og litt av arbeidet i Sixth

Street og Freman Ave, Cincinatti, Ohio 24

3. Herren som vår lege 32

4. Første lys over helbredelse-evangeliets

forkynnelse 42

5. Arbeidet i Cleveland og Chattanooga. Mine

brukne ribben helbredes 85

6. Betydningsfulle sannheter 134

7. Personlige opplevelser med Gud 170

8. Barnas kapitel 245

9. Herren helbreder 277

1. kapitel

En liten fortelling fra begynnelsen

La oss begynne med begynnelsen. Som du ser er mitt navn Bevington, og det var min fars og mors navn. Jeg antar at det er derfor jeg har båret dette lange navnet i mere enn fire og sytti år. Far var metodistpredikant, og de sa at han var en «svovelpredikant». Det er blitt meg fortalt at han prekte så håret reiste seg på hodet på folk. Særlig følte han seg mint om å tale om helvete. Han virket blant indianerne i Wyandotte County, Ohio og i de tilstøtende provinser. Her bygde han tømmerkirker og bedehus. Alt dette foregikk før jeg så dagens lys. Da jeg ble født, var han en frafallen. Han drev på med vogn, smed og tømmerarbeid ved Little Sandusky, Ohio. Grunnen til hans frafall var en tønne såpe, så du forstår at Satan kan bruke hva som helst for å få en predikant til å falle fra Gud. Men mor holdt fast ved sin Gud og ba sammen med oss barn. Alt dette hadde stor betydning senere i livet da vi søkte Gud og overga oss til ham. De skjønneste trekk i mors liv hadde vi ikke øye for før hun var borte. Da var det som om hennes formaninger møtte oss ved hvert hjørne og vegskille, og som vegvisere viste de oss den riktige retning.

1

Du er vel forundret over at far kunne bli en frafallen på grunn av en tønne såpe. Forholdet var jo også svært eiendommelig. Som jeg nevnte, bygde far kirker og skolehus der hvor folk var for fattige til å gjøre det. Betalingen for dette fikk han i form av kjøtt, korn, hvete, poteter o.s.v., og en mann hadde lovt ham en tønne såpe. Far ventet naturligvis på såpen, men mannen leverte den aldri. Kort tid etter bosatte far seg i Little Sandusky, syv mil fra Upper Sandusky, i Wyandotte County, Ohio, og det samme gjorde dette menighetsmedlem som hadde lovt ham såpen. Far prekte der på stedet, og da tiden gikk uten at mannen innfridde sitt løfte, krevde far ham utstøtt av menigheten, da han var en løgner som han kalte ham. Han sluttet med å si at når mannen ikke passet for himmelen, passet han heller ikke for hans menighet. Men vedkommende var da et medlem som la mye i kollekten, dessuten var han klasseleder, så de besluttet å la ham bli stående. Så søkte far avskjed og gikk aldri i kirken mer, og naturligvis falt han fra. Men heimen vår var en predikantheim så lenge som predikantene lot som om de var enige med far. Når de kom til dette sted, antar jeg de sa: «Han er en gammel venn av meg. Jeg vil gå og besøke ham og forsøke å få ham tilbake til kirken». Jeg husker godt engang jeg var i forretningen, at en predikant som skulle lede kvartalsmøtet lørdag og søndag kom for å få far med i kirken. Jeg syntes at hans overtalelse var fristende, men til slutt ble far trett av dem og sa: «Alt

2

dette minner meg om noe som hendte da jeg var gutt. Vi hadde en nabo som var bonde, og han hadde tre sønner og to døtre som alle var gifte unntagen en, som ble ansett for å være en tulling. Han gikk aldri på skolen. Etter at foreldrene var døde og begravd, besluttet barna å dele eiendommen og besetningen. Jim var jo åndssvak, og de mente at de lett kunne narre ham, især når det gjaldt besetningen. De hadde en del sauer, og som tilfelle ofte er, var det noen som var gamle, tynne, benete og skranglete, og de sa: «Nå har Jim dette yndlingsfåret sitt som han selv har oppfødd, og han vil naturligvis ikke skille seg av med det. La oss nå ta alle de tynne fårene og ha dem i en innhegning og slippe lammet hans inn til dem, og så ha de andre i den andre innhegning». Så sa de at Jim skulle gå og velge hvem han ville ha. De trodde naturligvis at Jim ville velge den flokken hvor yndlingsfåret hans var.

Jim gikk ut og så på dem alle sammen, og i den siste innhegningen som han så på, befant yndlingen hans seg. Som han så over gjerdet og så kjæledeggen sin der inne, sa han: «Mickey, vi har nå vært sammen i tre år, spist av samme fat, drukket av samme kopp og sovet i samme seng. Vi har hatt mange hyggelige stunder sammen, men Mickey, du er kommet i så dårlig selskap at vi må skilles».

Og så valgte Jim seg ut en flokk av de fineste fårene. Far sa: «Det er stillingen her - dårlig selskap, og vi kan ikke være sammen lenger. Vi må skilles,

3

akkurat som Jim og Mickey». Far lo da han fortalte oss dette, og de fikk ham aldri til å gå tilbake hverken til den kirken eller noen annen, dog håper jeg at han kom tilbake til Herren. Så du skjønner Satan har rimelige unnskyldninger sett fra en frafallens synspunkt. Mitt eneste håp er å holde meg på den bene vei og aldri falle fra; da kan ikke Satan få tak på meg.

Nå må jeg gå tilbake igjen. Jeg var sykelig helt fra fødselen og gikk ikke på skolen før jeg var ti år gammel. Jeg hadde en sykdom som ingen lege forsto seg på. Min far som hadde studert litt medisin, hadde en drogeriforretning ved siden av sitt andre arbeid, og han bestemte seg til å sende meg ut til min onkel som bodde i Indiana. Onkel hadde en tamarachmyr (en sort amr. lerketre). Å tygge denne tamarachgtnnmi skulle helbrede meg. Da jeg var tretten år gammel, stelte mor meg i stand, og jeg reiste ut dit og tygde og tygde på den gummien. Og sikkert nok kurerte den meg på mindre enn et års tid. Da var jeg sterk og frisk.

Far hadde en stokk som han prylte med, og det syntes jeg var helt urimelig. Gutter tror jo ofte at de vet alt bedre enn foreldrene sine. Jeg var blitt så sterk nå og bestemte meg til å spille ham et puss. Han skal aldri få bruke den stokken på meg, slik som han har gjort med mine eldre brødre, tenkte jeg, og tåpelig som jeg var, rømte jeg fra onkels hjem og tok vegen til Michigan. Nå kommer jeg til det som egentlig

4

fikk meg til å skrive dette avsnitt, for mors bønner hadde gjort et uutslettelig inntrykk på meg. Det var i julen for ni og femti år siden at jeg en søndags formiddag klokken halv elleve trasket bortover landevegen til Kindelville, Indiana, en strekning på femten - tyve eng. mil. Snøen var så høy at den nesten rakk til knærne, og jeg hadde en overall og en skjorte tullet inn i et gammeldags kulørt lommetørkle Dette utgjorde min garderobe og koffert. Våren forut hadde jeg vasket sauer for en nabo, og for det hadde jeg fått 1,25 dollar. Pengene hadde jeg gjemt hele sommeren, høsten og vinteren. Jeg kom til Kindleville ved daggry og fant ut at det snart skulle gå tog til Elkhart. Så løste jeg billett og kom til Elkhart ved åttetiden, sulten som en skrubb. Der stakk jeg inn i en allé for å se hvor mange penger jeg hadde. Det viste seg å være fem og førti cent. Nå måtte jeg gå litt langsommere, då jeg først hadde seksten mil å gå til Edwardsburg og deretter tolv mil til Cassopolis. Men jeg måtte ha noe å spise. I en forretning fikk jeg litt pølse og ost. Aldri glemmer jeg hvor komisk jeg så ut med osten i den ene hånd, et stykke pølse i den andre og klesbylten min under armen. Så stampet jeg nedover hovedgaten i Elkhart, den største by som jeg noensinne hadde vært i. Vindusutstillingene, de travle mennesker som fór fram og tilbake, var alt sammen så nytt for meg at jeg ble stående og snappe etter været og tygge på pølsen og osten. Det var et latterlig

5

syn for de forbipasserende. Til sist var det noen som sa: «Hallo, Bob!»

Det var det navnet som de kalte meg for ute hos min onkel. Mitt navn Guy var vanskelig å huske, så de kalte meg for det meste Bob, og nå ble jeg fryktelig redd da jeg hørte dette navnet. Jeg stanset ikke engang for å se hvem som sa det, men bare satte av sted på sprang oppover gaten. Jeg trodde jo at det måtte være en eller annen som var kommet på sporet og nå hadde fulgt etter meg helt hit. Derfor sprang jeg av sted som en traver. Mannen ropte og sa: «Jeg skal ikke gjøre deg noe!» og så kom han etter meg.

Ved andres hjelp fikk han tak i meg, som jeg sprang av sted med klesbylten, osten og pølsen. Etter at han hadde fått overbevist meg om at han aldri hadde sett meg før, fulgte jeg med ham. Han så at jeg frøs og uten tvil var sulten og ville ta meg med hjem, da han forsto at jeg var fremmed i Elkhart.

Jeg gikk gjennom en hall på baksiden av huset og inn i kjøkkenet, hvor hans hustru satt og spiste frokost.

«Å mamma», sa han, «her er gutten vår. Jeg fant ham nettopp».

Hun kom bort til meg, tok av meg luen, børstet håret mitt, - og så kysset hun meg. Ingen hadde kysset meg siden jeg forlot heimen min for et år siden, og dette kyss smeltet meg fullstendig. Men jeg var så unnselig og sky, at jeg ikke kunne vise henne hvor stor pris jeg satte på hennes moderlige omsorg. Hun

6

befridde meg for osten, pølsen og min røde klesbylt, men jeg syntes ikke jeg kunne greie å bli i dette fremmede hus, skjønt begge to gjorde hva de kunne for at jeg skulle overvinne min forlegenhet.

Hun fikk meg til å spise en god frokost. Jeg oppdaget da at vedkassen var omtrent tom og ba om lov til å fylle den. Hvor jeg lengtet etter å komme bort fra den trykkende situasjon. Hun viste meg så vedskjulet. Jeg sagde og hugde ved til ved nitiden, da ba de meg komme inn og spise lunsj.

Men jeg kunne ikke gå inn igjen på dette fine, pene kjøkkenet og sette meg ved det fine bordet deres, jeg som var helt fremmed så jeg begynte å komme med en hel del unnskyldninger, slik som jeg hadde hørt eldre folk gjøre

Snart ropte mannen: Hallo Mary!» Jeg lurte på hvem Mary var, og snart fikk jeg se en rødkinnet, lubben liten pike som kom hoppende og smilende. Hun var omtrent på min egen alder og størrelse. Hun fløy på meg, omfavnet meg, kysset meg og sa: «Du må komme inn! Vi er så glad i deg alle sammen». Hun fikk meg snart med, men jeg undret meg på hva som i all verden kunne få dem til å være glad i meg. Ingen andre enn mor hadde snakket til meg på den måten, og jeg visste jo at fruen i huset her ikke var min mor. Så stampet jeg inn, fullstendig overtalt av Mary som sa: «Nå er jeg din søster, og du er min bror. Kom nå og sitt her ved siden av meg, så vil mamma gi oss deilige hveteboller med sirup på».

7

Både hvetebollene og Mary var tiltalende, men å, hadde jeg bare hatt bollene og sirupen ute i vedskjulet. - Men nå satt jeg her, og hva skulle jeg gjøre?

Slik fin duk som de hadde på bordet og sølvgafler og kniver. Slikt hadde jeg hverken sett eller hørt noe til før. Jeg prøvde å spise litt. Mary skar opp for meg og var så søt. Men jeg led en usigelig kval. Gutter i våre dager er mere for seg i åtte-års alderen enn jeg var som femtenåring.

Så snart jeg kunne, reiste jeg meg fra bordet, men ikke uten å buse ut med et: «Unnskyld meg». Det hadde mor lært meg.

Jeg gikk ut i vedskjulet og bar opp ved til jeg hadde fylt kassen. Så oppdaget jeg at vannbøtten var tom og fylte både den og tekannen.

Alt dette hadde mor fått innprentet meg, og det viste seg senere i-livet å være til nytte for meg., da jeg var ute og arbeidet en del år. Jeg fikk holde møter i en hjem hvor andre ikke kunne komme inn, bare fordi jeg bar vann, hugde ved og ville være til tjeneste. De tok imot meg fordi jeg var villig til å arbeide og derved fikk jeg anledning til å forkynne evangeliet for dem, et evangelium som de aldri hadde hørt før, da de var oppfødd på smuler og vel neppe hadde fått et ordentlig, åndelig måltid.

Det lønner seg å være villig til litt av hvert for å vinne mennesker.

Men tilbake til denne hjem igjen. Jeg ønsker å vise deg hva det har å si å ha en bedende mor. Min mor

8

visste ikke annet enn at jeg var hos onkel. Der skulle jeg også ha Vært. Hennes bønner var ikke begrenset bare til Noble County, Indiana, hvor onkel bodde, men de gjaldt meg, hvor jeg enn var. Ære være Gud. Hennes bønner fulgte hvert av mine skritt. Dette vil du snart forstå, og du vil bli overbevist om at Gud hører en mors bønner. Amen, amen.

Å, hvor jeg priser Gud for en bedende mor. Hele dagen holdt jeg på å sage ved, og jeg tenkte en hel del. Jeg hadde ikke fortalt dem hvem jeg var eller hvor jeg kom fra. De hadde forsøkt på alle mulige måter å finne det ut, men jeg ville ikke fortelle noe, da jeg fryktet for at de spurte meg ut for å sende meg tilbake til onkel. Da kvelden kom, fikk jeg slik heimlengsel, og var bestemt på å forsøke å få meg en lur, og så krøp jeg sammen bak den store komfyren. Men snart kom Mary springende fra skolen, og det første hun ropte, var: «Å, hvor er min bror - tvillingbroren min, hvor er han?»

Hun tok fatt i skoene mine og dro meg fram fra mitt skjulested og ut i gården for å spille ball. Da de ropte oss inn til aftens, tok jeg mot til meg, og gikk inn uten så mye overtalelse. Men så snart vi hadde spist, var jeg bak ovnen igjen. Da koppene var vasket opp, kom Mary og dro meg i bena igjen og fikk meg fram. Før jeg visste ord av det satt jeg sammen med henne i dagligstuen og sang de gode, gamle søndagsskolesanger som mor hadde lært meg, og snart gråt jeg. Da Mary oppdaget det, forandret hun taktikk

9

og fikk meg interessert i en bildebok. Det neste jeg så ble klar over, var at hun hadde pumpet meg, ja, fått ut av meg mitt for og etternavn, hvor jeg kom fra og hvor familien min bodde.

Enn skjønt denne mann ikke var noen kristen, forsøkte han da å få meg til å reise tilbake til min onkel. Dette nektet jeg, først fordi jeg var redd for å reise tilbake, og for det annet fordi jeg ikke hadde reisepenger. Han sa: «Kanskje du ikke har penger? Du skal få så mange penger av meg som du trenger, og du behøver aldri betale dem tilbake». Men jeg vedble å avslå. Enda jeg ønsket å reise hjem, var jeg for stolt il å ta imot tilbudet. Han foreslo da å gi meg billett il Upper Sandusky, omtrent syv mil fra heimen min, men jeg sa «nei.».

Jeg ble der om natten, og neste morgen så jeg igjen etter at vedkassen og vannbøtten var full.

Mannen kom inn og sa: «Du mamma, det er akkurat en sånn gutt som vi trenger. La oss forsøke å få ham til å bli hos oss». De kom med flere forslag, og han sa: «Alt du behøver å gjøre er å feie rommet mitt, vaske opp noen glass hver morgen, passe varmen og sørge for ved og vann. Så skal du få gå på skole og ellers ha det akkurat som Mary».

Han fortsatte: «Vi mistet vår eneste gutt for akkurat et år siden. Det var tvillingbror til Mary. Og Mary sier at du skal ha hans plass, da du er meget lik ham. Vi er blitt gla i deg alle sammen. Mary er

10

vårt eneste barn, så når mor og jeg er borte, vil det vi eier tilfalle deg og Mary.

Vi har en gård på landet og kom til byen bare for å kunne gi våre barn en bedre utdannelse. Når Mary har fått sin eksamen, har vi tenkt å reise ut på landet igjen. Men hvordan det nå enn blir, skal du og Mary dele likt».

Dette hørtes veldig tiltalende ut.

Både ville det skaffe meg utdannelse, og det ville spare meg for det bitre åk, som jeg synes disiplinen i heimen var.

Jeg hugde ved den dagen. Før Mary skulle gå på skolen, kom hun ut og kysset meg og sa: «Du vil være min bror, vil du ikke? Jeg trenger en bror å gå på skolen sammen med». Hvor dette rørte meg. Men det var en ting som plaget meg og det var de glassene som skulle vaskes. Hva kunne det bety? Snart kom mannen ut og ba meg inn til middag. Jeg møtte Mary i døren. Hun klappet meg og sa: «Bror min, bror min». Hun fikk meg til å føle det akkurat som om jeg skulle være hennes bror. Men de glassene - hva skulle det bety? Da vi hadde spist middag og Mary hadde gått på skolen, tenkte jeg over alt sammen på nytt og forberedte meg på en forklaring. «De snakket om noen glass som skulle vaskes og et rom som skulle feies» sa jeg. «Hva er det for noe?»

Det ble en stillhet som kunne føles, selv for en uerfaren gutt som meg. Til slutt løftet han hodet for å svare, men syntes å betenke seg. Han gjennom

l1

gikk en kamp som jeg ikke kunne forstå, og konen hans brøt snart stillheten og sa: «Guy, han liker ikke å snakke om forretningen sin. Han har en brennevinssjappe like over gaten her, og både han og vi andre skammer oss over den. Han har mye innestående der, og kan ikke komme seg løs uten å tape det han har satt inn».

Mannen tok seg sammen og sa: «Jo, Guy, vi ønsket å gi barna våre en bedre sjanse til å komme seg fram enn de kunne få der ute på landet, og derfor flyttet vi. På grunn av dårlige tider kunne jeg ikke få noe arbeid. I åtte måneder var jeg på jakt etter arbeid, og det eneste jeg kunne finne var denne sjappen. Mannen ville selge og tilbød meg forretningen til spottpris. Uten egentlig å tenke over hva en slik forretning førte med seg, kjøpte jeg den til slutt. Vi har nå vært her i tre år, og ingen av barna mine har vært der borte, enda den ligger like over gaten der. Min hustru har heller aldri vært der». Nå kommer jeg til betydningen av å ha en mor som vet og gjør det som er rett.

Da jeg skulle forlate heimen min for å reise til onkel, ba mor meg komme bort til seg. Hun tok meg inn til seg, og da jeg lå på kne, løftet hun ansiktet mitt opp mot seg og sa: «Nå, Guy, skal du reise bort fra heimen, fra din mors personlige omsorg. Jeg ville gjerne du skulle love meg én ting. Vil du det?» «Hva er det mor?»

Tårene rant fordi jeg snart skulle skilles fra mor.

12

«Guy, tror du din mor ville be deg gjøre noe som du ikke kunne, eller noe som ville skade deg?» Det var en overraskelse. Med et barns nysgjerrighet svarte jeg: «Nei, men hva er det?»

Til slutt sa jeg: «Ja, jeg vil gjøre det du ber meg om». Så sa hun: «Jeg vil at du skal love meg at du aldri skal gå inn i en brennevins-sjapp».

«Å, var det noe», sa jeg. «Jeg er så glad for at det ikke var noe verre».

Jeg la ikke større vekt på hennes bønn den gangen, for jeg hadde aldri vært inne i en slik sjapp, og tenkte selvfølgelig at jeg aldri skulle komme dit heller, så jeg syntes jeg slapp merkelig lett fra det. Men med tiden skjønte jeg at mor så lengre enn meg.

Nå fortalte jeg disse mennesker hva mor hadde fått meg til å love.

Mannen sprang opp, slo armene rundt meg og sa:

«Gud velsigne din mor. La meg få hennes adresse, så vil jeg skrive og fortelle at jeg har gutten hennes her. Og jeg vil fortelle henne om det forslag som jeg gjorde deg, og om hvordan du avslo det, fordi hun hadde tatt dette løfte av deg. Jeg vil adoptere deg som min sønn, hvis dine foreldre tillater det, og du behøver aldri å sette dine ben i sjappen min, for jeg vil snart løse meg fra den på en eller annen måte. Du blir hos oss og gjør det andre arbeid som vi snakket om. Gå på skolen sammen med Mary og vær gutten vår til vi hører fra din mor og far!»

13

Men vet du hva! Jeg var så redd den sjappen. Jeg trodde det måtte være en eller annen fare ved den. Ellers ville ikke mor spesielt ha nevnt dette i avskjedsøyeblikket.

Imidlertid bestemte jeg meg til å reise til Michigan. Og hør nå bare hvordan det gikk.

Mannen sa: «Hvis du er fast bestemt på å reise nå det er så kaldt, så skal jeg få en venn av meg til å ta seg av deg. Han skal til Edwardsburg og kan ta deg med i sleden sin».

Etter frokost kom den yndige Mary bort og kysset meg til avskjed. Tårene rant nedover kinnene hennes. Aldri mer så jeg henne. Jeg gikk opp i sleden, og de pakket godt omkring meg. Frakk og kalosjer hadde jeg ikke, men jeg fikk begge deler. Likeså fikk jeg en pakke undertøy - jeg visste ikke da at det var til meg - og en kurv med proviant.

«Når du kommer til E. - så gå inn og spis på hotellet der», sa de. Vi kom alle til O. K., hvor jeg gikk inn på et rom som viste seg å være et hotellkontor. Mannen som jeg var med, spurte om jeg fikk lov til å sitte ved ovnen der mens jeg spiste middag. Så forlot han meg, og jeg gikk inn og åpnet lokket på kurven og der oppdaget jeg en fem dollar seddel. «Den er kommet der ved en feiltagelse», sa jeg til meg selv. Da mannen kom ut igjen etter å ha spist middag, sa jeg til ham: «Denne seddel må være kommet her ved en feiltagelse. Vær så snill å ta den med tilbake. Men han svarte: «Nei, den er fra Mary.

14

Jeg så at hun puttet den ned i kurven. Hun hadde tenkt å kjøpe seg et par skinnvotter for dem, men hun sa at hun både ville og kunne unnvære dem, Så pengene er dine».

Jeg sank sammen der bak ovnen og gråt. Da han så at jeg gråt, sa han: «Har du lyst til å reise tilbake? Hvis du vil, skal jeg ta deg med tilbake uten betaling». (Jeg forsto at han drev som skysskar, men reisen min hadde han som eide sjappen betalt). Men jeg svarte: «Nei takk, jeg vil fortsette videre til - »

Nå kommer jeg til det mest betydningsfulle i hele mitt liv, og det er dette som har gjort at alt er fortalt så utførlig da boken er blitt til som et resultat av bønn.

Jeg begynte nå på en tolv timers marsj og hadde mere å bære enn før.

Lengselen etter mor, tanken på all vennlighet i den gode hjem som jeg nå hadde forlatt, det storartede tilbud jeg hadde fått og den elskelige Mary som kunne blitt min søster - jeg som hadde en søster heime, bare to år yngre enn meg selv, - alt dette gjorde at jeg ble nokså opprevet, og det var som om hjertet mitt snørte seg sammen, og jeg hadde følelsen av at jeg ville kveles. Et lite stykke fra vegen fikk jeg øye på et stort tre. Jeg gikk dit bort og tenkte at under det treet ville jeg be den lille bønn som begynner slik: Nå jeg legger meg. - Jeg tenkte at da ville jeg komme bort fra den motløshet som

15

syntes å legge seg over meg som en mørk sky. Så begynte jeg da å be denne bønn, for det var den eneste jeg kunne. Knapt fjorten år gammel som jeg da var, tenkte jeg at det var vel alt som var nødvendig også.

Men under det treet ble jeg i omtrent to timer. Jeg tror at der ba jeg den beste bønn jeg noensinne har bedt, for jeg kom inn i virkelig bønn og ble løst ved den. Hva jeg ba om alt sammen vet jeg ikke; men jeg husker at da jeg fikk seier i bønnen, begynte de mørke skyene å forsvinne, og det var som om jeg ble løftet opp på et nivå som hittil hadde vært helt fremmed for meg. Men jeg husker at jeg sa: «Å Gud, før meg bare til en kristen hjem, hvor de ber som mor gjorde, hvor de leser Bibelen og ber slik som mor gjorde».

Jeg ble meget lykkelig og reiste meg opp fra min knelende stilling under treet og følte meg vidunderlig velsignet.

Da tror jeg at jeg ble gjenfødt, men da jeg ikke visste hva gjenfødelse var og dessuten var så ung, fikk Satan hindret meg fra å forstå at dette var omvendelse.

Alt hva jeg ba om eller lovte, kan jeg ikke huske, men jeg har alltid siden trodd at alt var innbefattet som var nødvendig for min gjenfødelse. Jeg sprang nedover vegen, ropte og lo, hoppet og skrek. En slik glede hadde jeg aldri opplevd før.

I timevis sprang jeg under innflytelse av dette

16

mektige som fikk meg til å føle hva jeg aldri hadde følt før. Da jeg ikke forsto at det var gjenfødelse, vitnet jeg naturligvis aldri om det, men det var en slik bemerkelsesverdig opplevelse i mitt liv, at det har stått for meg i årevis, og i virkeligheten har jeg aldri kommet helt bort fra denne innflytelse. Jeg ser tilbake til det treet med stor ærbødighet. Under det treet sa jeg: «Herre, vil du bare føre meg til en kristen hjem, vil jeg tjene deg så godt jeg kan,» da jeg trodde at jeg måtte bli eldre for å bli frelst. Jeg burde jo ha visst bedre enn som så, for jeg er sikker på at mor aldri forsømte å innprente dette. Men Satan er alltid på sin post og vet når han skal begynne sitt djevelske verk. Han narret meg bort fra det som Gud nettopp hadde gitt meg.

Mens jeg var hos onkel, tilbrakte en niese av ham noen måneder der. Hun var fra Michigan og var en bekjent av en gammel skolekamerat av onkel, som han ikke hadde sett eller hørt noe fra på mange år. De snakket mye om N- som var en velstående bonde i Michigan. Ham var det jeg ville reise til og fortelle om onkel. Jeg kom fram til S- ved femtiden om ettermiddagen og spurte etter vegen til N. og fikk greie på den. Det var omtrent fire mil dit. Jeg dro av sted inntil jeg hadde gått så langt at jeg var sikker på at nå måtte jeg ha gått fire mil, og enda så jeg ikke noe som passet til den beskrivelse jeg hadde fått. Endelig ved halv ni tiden om kvelden traff jeg en mann på en tømmerslede, og ham

17

spurte jeg hvor langt det var til Brushrigde skolehus.

Han sa: «Min kjære gutt, du er tolv-fjorten mil derfra.» «Nei», svarte jeg, «de sa at det var bare fire mil fra S.-» Ja, men jeg hadde tatt feil av vegen der ved vannet. Nå var jeg ti mil fra innsjøen, og hvis jeg gikk tilbake til S, - så ville jeg ha gått fjorten mil. Mannen ba meg bli med hjem og være der natten over. Han bodde bare fem mil fra det sted hvor jeg hadde tenkt meg. Men jeg hadde noe av den samme gamle frykt i meg at en satte opp en felle for meg, for å få meg tilbake til onkel. Det var skyldfølelsen. Denne klokke, som br. Kulp kaller det, i vårt indre, samvittigheten, ringte stadig. Mannen sa at det var bare syv mil hvis jeg gikk rett fram til mitt bestemmelsessted. Som månen skinte klart på snøen, satte mannen meg opp på et gjerde og viste meg i hvilken retning jeg skulle gå. Han gjorde meg oppmerksom på noen trær som sto slik til at jeg kunne følge dem i rett linje like fram til stedet.

Den kjære gamle mann strevde med meg over en time for å få meg til å forstå hvordan jeg skulle holde retningen ved å følge bestemte trær. Til slutt forsto jeg ham og dro av sted.

Men å, for et strev. Snøen hadde blåst sammen til faner, og tre ganger gikk jeg på hodet i snøen. Jeg hadde min største møye med å få gravd meg fram igjen. Så måtte jeg gå tilbake igjen og finne det riktige sporet. Jeg trasket av sted gjennom snøfanene.

18

Det hadde dannet seg en skorpe på dem, men jeg trådde igjennom. Endelig kom jeg fram til bestemmelsesstedet. Der kom bygningen til syne, og jeg tror den var større enn noen annen bygning jeg hadde sett på landet før. Det var helt opplyst i tre etasjer. Jeg lurte på hva som kunne foregå her på denne tid av døgnet. Så vågde jeg meg nærmere, men det så ikke ut til at jeg behøvde å være redd. Bagasjen min la jeg forsiktig ned ved porten og listet meg opp til inngangen. Det var en støy som jeg syntes var ganske ualminnelig på den tid av døgnet, og der sto jeg sulten som en skrubb og skalv over hele kroppen.

Å, hvor jeg grudde for å banke på døren. Men jeg kunne ikke bli stående der. Det kunne komme noen ut, og jeg ville bli tatt for å være en mistenkelig person. Da jeg skulle til å banke på, mistet jeg helt motet, listet meg ut gjennom porten og bega meg på vegen tilbake til C. - Men så sa jeg til meg selv:

«Når jeg først har hatt alt dette strevet, går jeg heller tilbake igjen. Kanskje noen er syk». Så listet jeg tilbake igjen.

Da jeg fryktet for at motet igjen skulle svikte meg, styrtet jeg rett på døren og banket på. Noen sa: «Kom inn», og jeg åpnet døren, og fikk se en stor tykk mann som så så god og faderlig ut, at jeg følte meg nesten heime der. Han sa:

«God morgen, Bob». Der ringte den store klokken igjen.» Så sa han: «Sett deg på den stolen, du Bob».

19

Det sto en stor ovn der, og den varmet så deilig. Jeg krøp tett inntil den og sa: «Jeg kommer fra onkel Dave Voorhees i Indiana». Han lysnet opp og ble så begeistret over å høre fra sin gamle skolekamerat. Konen hans kom inn, og han sa: «Mamma, la denne gutten få noe å spise». Jeg var sulten som en skrubb, for jeg hadde ikke hatt hjerte til å ta hull på dollaren som Mary hadde puttet ned i kurven. Jeg sa ingenting, men satt der skjelvende og sa til meg selv:

«Hvis disse menneskene ikke kommer ned, vil jeg spise noe», men jeg hadde en fryktelig redsel for den støy som jeg kunne høre fra alle kanter av huset. Fru N. kom inn med rykende varm mat, - a, sa fristende - potetpuré, kjøttpudding og dertil en fristende kake. Alt dette ble satt på et lite bord, med en pen hvit duk på. Det hele var så innbydende, så tiltalende for min tomme mave. Jeg likefram voktet på maten, samtidig som jeg holdt øye med alle dører. Mannen sa: "Bob", der var det «Bob» igjen, «kom nå og få deg noe å spise». Jeg tok mot til meg og skulle akkurat til å spise, da en stor dør ble slått opp, og en rekke damer og herrer kom marsjerende. Å, for noen fine klær! Damene hadde lange silkeslep, og herrene hadde lange jakker, og alle hadde blomster. Jeg satt med hodet nesten mellom knærne og trykket meg så nær inn til ovnen som jeg bare kunne komme. Alle sammen stirret på meg da de gikk forbi, og jeg følte meg som en pisket

20

hund. Da alle var gått ut, sa jeg skjelvende av frykt: «Nå må jeg gå».

«Gå?» sa onkel N. - «Hvor skal du gå?» Til C.» - svarte jeg. Han ba meg sitte ned og så gå til sengs. Jeg så trett ut, sa han og trengte en natts god søvn, og hvis jeg skulle til C., - kunne guttene ta meg med om morgenen. «Hvem kjenner du i C. -?» spurte han. «Ingen,» svarte jeg.

«Kom nå og sett deg her», sa han. Jeg var så forskrekket over alt dette jeg hadde sett at jeg ikke kunne bli der. Så ga jeg meg på vei til C. - som lå fire mil borte. Å, så trett og sulten jeg var. Omsider kom jeg da fram til C. - ved fire tiden om morgenen. Nå var jeg kommet så langt, men den damen som hadde vært på besøk hos onkel, bodde ni mil derfra. Så begynte jeg på vegen dit. Gud var med, og skjønt det så ut som jeg hadde begått mange bommerter, tror jeg allikevel alt var i overensstemmelse med hans vilje. Gud ville besvare den bønn jeg hadde bedt der under treet den foregående dag. Mens jeg trasket nedover en sideveg som var helt tilsnedd, fikk jeg høre bjelleklang. Jeg stoppet og lyttet. Hvem kunne det være så tidlig om morgenen? Snart tok sleden meg igjen, og mannen som kjørte sa: «God morgen, Bob!» Der var dette navnet igjen. Han spurte meg hvor jeg skulle hen. «Jeg skal til D.» - «Hva skal du der?» «Søke arbeid», svarte jeg. «Du er vel litt for liten til å gå omkring og søke arbeid på denne tid av året

21

- og på denne tid av døgnet. Kom her opp i sleden min og bli med meg hjem. Hvis du så vil videre til D. - skal jeg hjelpe deg».

Jeg følte at min frykt og redsel forsvant ved denne milde, dempede stemme, og det var noe overtalende ved ham. Han kjørte bort til meg, og jeg satte meg opp i sleden med bagasjen min. Vi hadde bare en mil å kjøre.

Mannen tok meg med inn i et lyst, varmt kjøkken, hvor hans hustru, en pen kvinne satt og ventet på ham. Han hadde vært i South Bend, Indiana, med et lass sorte valnøtter til Singer Symaskin-Kompani. Derfor var det han kom hjem på den tid av morgenen.

«Du Em, her er gutten vår», sa han. Hun sprang opp, grep mine hender, gned dem og kysset meg. Hun tok varmt vann og vasket meg og så plasserte hun meg ved det veldekkede bord. Så tok hun fram fra den varme stekeovnen den ene rett etter den andre, rykende varme, og satte dem på bordet.

Å, aldri kommer jeg til å glemme hennes moderlige omsorg for meg den morgen, og bordet som var så delikat dekket. Hvor jeg koste meg med disse fine delikatesser. Det så ut som jeg hadde mistet all min unnselighet.

Men jeg må ikke la være å fortelle hvor velsignet denne mann ba, da vi satte oss til bords. Han takket Gud som hadde spart hans liv og bevart ham fra ulykke på 'vegen, fordi han hadde latt ham få så

22

mange penger for valnøttene og sist, men ikke minst, for den lille gutten han hadde funnet på vegen. Han snakket med Jesus til jeg begynte å gråte. Da han sa «amen», tok hans hustru det rene forkleet sitt og tørket bort tårene mine med. Så kysset hun meg igjen og sa: «Smak nå på denne deilige, stekte kyllingen og den varme potetpureen og litt buljong.

Snart fikk hun beroliget meg, og jeg spiste og spiste.

Etter frokost tok mannen fram en velbrukt bibel og leste det 14. kapitel i Joh. evang. Det gjorde et slikt mektig inntrykk på meg, at jeg måtte undersøke hvor det sto skrevet. Dette kapitel har vært til stor velsignelse for meg. Ut fra dette bemerkelsesverdige kapitel har jeg forkynt helliggjørelse, og derved er mange ved Guds nåde blitt ført inn i helliggjørelsen.

Her er, som du ser, svaret på min bønn som jeg ba der under treet, for Gud hadde ført meg til et kristent hjem, til et trofast metodists hjem, en slik som jeg selv var blitt oppdratt i.

Snart fikk jeg gi Gud mitt hjerte og fikk visshet om frelse.

23

2. kapitel

Begynnelsen og litt av arbeidet i Sixth Street

og Freeman Ave, Cincinnati, Ohio

Da denne bok taler meget om resultatene av helliggjørelse, er det nødvendig å berette om de hendelser som er en følge av den opplevelse jeg hadde i St. Louis for to og tredve år siden i fjerde etasje i en seks etasjers murbygning. Det skjedde etter at jeg hadde ventet i ni dager i virkelig sjelekval og var blitt helt sønderknust.

Enhver helliggjort mann og kvinne begynner på en skole, ikke bare en hellighetsskole - men en hellig skole.

For to og tredve år siden begynte jeg på denne hellige skole. Den første lekse jeg hadde her, var i Cincinnati, hvor jeg oppholdt meg noen år. Jeg måtte oppøves for å møte det som kom siden, skjønt jeg ikke hadde begrep om hva det skulle bety alt sammen. Jeg skal nå fortelle noe som hendte under denne skoletid i Cincinnati. Vi hadde holdt på med husbønnemøter med meget gode resultater. Så rettet jeg en inntrengende bønn til dem som var ivrigst, om å møte fram på lokalet og be før vi gikk til husmøtet. En kveld følte jeg meg forunderlig inspirert til å gå mere på. Jeg sa: «Hvor mange vil slå ring

24

og inngå en pakt for i det minste en sjels frelse? For vi har jo ikke sett noen bli frelst eller helliggjort nå på flere møter». Jeg syntes tiden måtte være inne til mere pågående arbeid.

Vi gikk av sted og hadde en deilig stund i en troende søsters hjem. Hun var enke, omtrent på samme alder som meg. Jeg var også enslig.

Under møtet hvisket en bror til meg: «Hvor er den ene sjelen?» Det var ikke en ufrelst person til stede på møtet. Jeg svarte: «Han vil snart være her». Møtet fortsatte. Det var mye lovprisning, og vi hadde en velsignet stund.

Igjen hvisket broren: «Hvor blir det av synderen?»

Jeg svarte: «Han vil komme».

Til sist avsluttet lederen møtet ved titiden, og disse som hadde vært med og dannet bønneringen, fant fram yttertøyet sitt og forberedte seg til å gå. Men jeg ble sittende og be med bøyd hode for den ene sjel. En som ikke hadde vært med i bønneringen, kom bort til meg og sa: «Skal du ikke gå hjem?»

Jeg ble sittende stum. Flere snakket til meg, som visste at kvinnen i huset der var alene, og jeg var jo også enslig. Det ble vekslet øyekast og til slutt, da alle var gått, ble jeg sittende igjen alene med kvinnen. Jeg følte det pinlige i situasjonen, men det var som om jeg hverken kunne åpne munnen eller komme med noen forklaring hvorfor jeg ble sittende der

25

igjen etter at alle de andre var gått alle unntagen denne enke og hennes syv år gamle datter.

Jeg, torde ikke løfte hodet. Det eneste jeg kunne gjøre var å be - be.

Så sa jeg: «Herre, du påvirket meg til å gi dette løfte, og her er jeg». Skjønt jeg ønsket å fortelle kvinnen hvorfor jeg ble sittende der, kunne jeg ikke få åpnet munnen min. Der satt vi begge to - hun frastøtende, og jeg målløs.

Klokken slo elleve.

Jeg sa: «Bare en time igjen til vår pakt om denne sjel utløper!»

Klokken slo halv tolv. Jeg sa: «Herre, bare tredve minutter!» Huset lå like ut mot fortauskanten, og jeg hadde knapt fått uttalt den siste stavelse, før det lød et rabalder, og døren fløy opp. Kvinnen sprang opp, skrek og fór ut på kjøkkenet, og inn i stuen falt en drukken mann, som ble liggende utstrakt på gulvet.

Med en gang jeg fikk se ham sjangle inn, sa en stemme: «Der er din mann». Så sprang jeg opp og forsøkte å dra ham inn, men han var så beruset at han var nesten livløs. Kvinnen som så det som hendte og begynte å bli engstelig for gulvteppet sitt, kom inn og sa: «Få mannen ut».

Søster, dette er svar på bønn», sa jeg.

«Jeg vil ikke ha ham her inne på gulvteppet mitt så skitten som han er», sa hun.

«Søster», sa jeg, «gå på kne og få tak i Gud. Det

26

er bare fem og tyve minutter igjen til å få denne mann frelst».

Så sa hun: Gud kan ikke gjøre noe med en dranker». «Be søster», sa jeg.

Så bøyde jeg knærne mine med føttene mot døren og sa: «Å Gud, bare atten minutter».

«Hva mener du med atten minutter og fem og tyve minutter?» spurte søsteren.

«Rop til Gud om frelse for denne mann, så skal jeg fortelle deg det siden», svarte jeg.

Snart etter løftet han hånden og sa:

«Hvor er jeg? Hva gjør jeg her?»

«Du møter Gud her. Gud vil gjøre deg til en edru mann».

«Ja, det tror jeg han har gjort nå,» sa han og reiste seg opp. Jeg har fått religion nå».

«Nei, det har du ikke», svarte jeg.

«Jo, det har jeg», sa han og børstet av seg. «Knel ned, bekjenn din synd og rop til Gud om frelse. Det er bare drukkenskapsdjevelen som er kastet ut».

Vi strevde med å få ham til å se saken slik som vi så den, og vi ba Gud om å åpne hans øyne. Og det gjorde han. Snart lå mannen på sine knær og ba om nåde.

Som jeg så opp, sa jeg: «Herre, bare elleve minutter igjen. Frels ham. La det bli seier!»

Mens jeg lå der og ba, senket Guds herlighet seg over oss. Søsteren følte det også, og mannen sprang opp, grep meg og bar meg rundt hele stuen. Da var

27

klokken tre minutter på tolv. Det lønner seg å tro på Gud.

Denne mann levde som en edruelig mann i tre år, så tok Gud ham hjem til himmelen. Dette var det første skritt jeg hadde tatt i tro, men da Gud svarte. er det blitt tatt adskillige slike steg. Alt har skjedd i hans navn, for han vil gjøre det han har lovt.

Jeg skal fortelle en annen hendelse fra arbeidet i Cincinnati. Der mottok jeg klær til utdeling blant de fattige. En dag var jeg ute i Mt. Lookout, en av Cincinnatis forsteder, og en søster der ute ga meg en del klær. Etter et par ukers forløp la jeg merke til at et av våre faste medlemmer ikke hadde vært på møte på en ukes tid eller der omkring, og jeg gikk av sted for å undersøke hva som var i vegen. Hun holdt på å vaske da jeg kom. Jeg sa til henne at det hadde vært flere møter hvor hun ikke hadde vært til stede, og at jeg synes dette var merkelig. Hun var en fattig kvinne med tre barn og hadde sin husleie å betale. Aldri fikk vi lov til å hjelpe henne. Vi pleide nemlig å hjelpe andre som var i en liknende situasjon.

Det så ut til at hun ikke hadde lyst til å si grunnen hvorfor hun ikke hadde vært på møtene, men jeg la merke til at hun hadde meget dårlige sko på seg. Til sist sa jeg: «Søster, er det de beste sko du har?» Hun snudde seg rødmende bort, og jeg forsto at jeg hadde gjettet riktig. Men til sist sa hun: «Bevington, jeg må nok innrømme at det er slik. Jeg tenker jeg skal

28

få meg et par til neste uke. Men først må jeg skaffe barna mat og klær og kan ikke ta hensyn til mine egne behov».

Jeg gikk tilbake til værelset mitt.

Dette var torsdag kveld, og jeg begynte straks å be om et par sko. Da jeg ikke den gang hadde noen som jeg syntes var bra nok, ba jeg derfor desto mere. Jeg ba og ba. Da jeg sa på uret mitt, var det nesten fire om morgenen, og da hadde jeg bedt ti-elleve timer.

Så gikk jeg på kne igjen, og innen tredve minutter så jeg et par damesko, og det et par ganske nye også. Dette var fredag morgen, og ved syvtiden gikk jeg for å spise frokost, tilfreds over at det ville ordne seg med skoene innen kveldsmøtet. Da jeg kom tilbake, ble jeg heftet litt, så jeg kom ikke til lokalet før kl. ti om formiddagen og gikk inn i bønnerommet.

En av lærerne i barnehagen kom ut og sa: «Det er en dame som venter på Dem». Hun kom ut i hallen og sa: «Bevington, jeg har kjøpt et par sko i dag, men den ene er minst to nr. større enn den andre. De ser like ut når de står ved siden av hverandre, men de er ikke like. Den ene som jeg prøvde i forretningen passet utmerket. Da jeg så var like i nærheten her, tenkte jeg at jeg ville gå innom og se litt på barnas arbeid. Og mens jeg ventet på Dem, tenkte jeg at jeg ville ta på meg de nye skoene mine og gå på dem hjem, men oppdaget da at den ene var alt for stor».

29

Pris skje Gud!» sa jeg. «Jeg har bedt hele natten om et par sko, og nå tror jeg at dette er skoene».

«Ja, men Bevington, det tar seg dårlig ut å gi bort et par slike sko som disse til noen. Og jeg har ikke lyst til å gå tilbake med dem». (Hun var for stolt til å gjøre det og bestemte seg så for å la meg forsøke å bli av med dem ved leilighet). Jeg svarte: «Hun er en fattig kvinne og trenger skoene. Det er lett å putte litt bomull i den som er for stor, og den minste vil sikkert passe henne utmerket». «Her er skoene. De kan gi henne dem». Men jeg ønsket at hun skulle se denne kvinnen, da jeg følte at hun kunne hjelpe henne på forskjellige måter. Så jeg holdt på mitt at hun skulle gi 'kvinnen skoene. Hun måtte jo gå den vegen når hun skulle ta bussen hjem. Endelig tok hun skoene og gikk til kvinnens hjem. Denne var opptatt med å stryke da hun kom. Hun presenterte seg og sa: «Broder Bevington har sendt meg her opp i et temmelig vanskelig ærend». Så satte hun skoene fra seg uten å fortelle at den ene var større enn den andre. Hele tiden, mens de snakket om skoene og andre ting, tenkte denne kvinne: «Hva skal jeg gjøre? Jeg kan ikke bruke disse skoene, for den høyre foten min er nesten to nr. mindre enn den venstre. Men hun bestemte seg til å beholde dem og heller forsøke å få byttet dem. Den besøkende gikk så hjem, men hun syntes hun burde fortelle søsteren som det var. Så gikk hun tilbake og fortalte om skoene. Søsteren lo hjertelig og sa: «Hvilken er størst?»

30

«Den venstre». Da lo hun enda mere og sa: «Ja, ja. ja! Gud vet sannelig alle ting. Min venstre fot er nesten to nr. større enn den høyre. Disse skoene er akkurat etter ønske. Å, pris skje Gud!»

Jeg visste ikke noe om forskjellen på føttene hennes, men Gud visste det, og se hvordan han arbeidet for å besvare en natts bønn! Er ikke dette nok til å overbevise oss' om at Gud fullt ut forstår sin oppgave? Jeg sier «jo». Hva sier du? Enig. Halleluja.

31

3. kapitel

Herren som vår lege

Hovedtanken med denne bok er å fremstille Gud som lege. Allikevel vil en del andre eksempler finne vei til disse blader som en oppmuntring til å stole på Gud som den der hjelper i alle ting. Hvis vi ønsker å bli helbredet selv, eller at andre skal helbredes, må vi tro Bibelen. Vi må tro Gud, da helbredelse inngår i forsoningen. Jeg føler trang til å oppgi noen skriftsteder om helbredelse og betingelsene før og etter denne:

1. Guds pakt med sitt folk: 2. Mos. 15, 26, 23, 20

-25. 4. Mos. 21, 8-9. 5. Mos. 7, 15.

2. Lydighet - ulydighet: 5. Mos. 28, 1-30. 5. Mos. 2, 4-10. Salme 107, 17-21. Hebr. 10, 28-29.

3. Guds vilje er å helbrede sine barn: Matt. 8,

1-17. Mark. 1, 41. Luk. 5,13. Hebr. 10, 7. Joh. 4, 34.

4. Helbredelse i forsoningen: Salm. 103, 3. Matt.

8, 17. Esaias 53, 4-5.

5. Bevis for Kristi guddom. Dette er nødvendig nå så vel som noen gang før: Mark. 2, 10. Matt. 9, 28-29. Joh. 4, 46-54; 5, 10-19.

32

6. Barnas brød og deres rett: Matt. 15, 22-28. Mark. 7, 29, 30.

7. Kristi vitnesbyrd om seg selv: Luk. 4, 16-21; 7,19-23. Joh. 6, 62-63; 19, 12-24.

8. Peters vitnesbyrd om Kristus: Ap. gj. 10, 38-39.

9. Kristi bemyndigelse til sin menighet: Matt. 9, 35; 10, 19. Matt. 28, 18-20. Mark. 16,14-20.

10. Anvisning til menigheten: Jak:. 5, 13-16.

11. Tro til Gud: 1. Joh. 5, 11-16. Mark. 11, 12- 27. Salm. 4, 56.

12. Troens bønn: 1. Joh. 3, 18-24. Mark. 11, 24. Matt. 21, 22; 18, 19-20. Mark. 9, 17-30. Jak. 1,6-8. Joh. 11, 22.

13. Tro, ikke se: Matt. 8, 8-14. Rom. 4, 17-25. Hebr. 11.

14. En følge av hans oppstandelsesliv: Rom. 8,11. 1. Kor. 3, 16-17.

15. Glede og virksomhet i din tro: 2. Krøn. 20, 21.

16. Din tro vil bli prøvd: Jak. 1, 2-4. 1. Pet. 1, 7.

17. De som har mistet helbredelsen: Mark. 4, 17 -26. Luk. 8,13.

18. Et sikkert skjulested. Salm. 91.

Tendensen i denne tid er på mange steder helt å utelukke det overnaturlige og tilskrive alt en naturlig årsak. Denne rasjonalisme går under navnet lærdom og særmerker i høy grad det menneskelige, men

33

utestenger den Hellige Ånd. Jeg håper at du vil studere de oppgitte skriftsteder grundig og se om du har rett til å påstå at mirakler bare hendte i apostlenes dager. Hvis leseren ikke vil tro disse skriftsteder og disse dagers vitner, da vil jeg si som Abraham sa til den rike mann: «Hører de ikke Moses og profetene, da vil de heller ikke tro om noen står opp fra de døde». At det er falske lærere som preker imot guddommelig helbredelse, er ikke noe argument mot guddommelig helbredelse, for det er falske profeter i dag, som det har vært til alle tider. Ned gjennom tidene har det vært forskjellige slags religionsbekjennelser, men det er, Gud skje takk, noen få som endog kan se lengre enn dem og gripe evangeliets sannheter og virkelig bli helbredet til tross for motstand.

Jeg husker en gang jeg ble kalt til en hjem for å be for en søster som hadde ligget til sengs i ni år. Hun var herlig frelst, men mannen hennes var en radikal vantro. Han kom inn fra marken og beordret meg ut.

Jeg gikk ut, men listet meg opp på låven, og til tross for at han ville ha meg vekk, ble jeg der i to og sytti timer. Gud reiste søsteren opp, og innen tolv timer etter at Gud hadde rørt ved henne, var hun oppe og stelte middag og ba mannen komme inn. Hun gikk ut for å møte ham, og samtidig gikk hun til brønnen for å hente en bøtte vann. Da hun møtte ham, brøt han formelig sammen og kom bort til låven og fikk meg ut. Så ba han seg gjennom til frelse.

34

Helbredelse er ikke bare til gagn for det enkelte individ, men den har en vidtrekkende innflytelse. Læren om guddommelig helbredelse står fast tross alle tvilende forkynnere.

Da vår frelser var på jorden, sa han at falske messiaser og falske profeter skulle oppstå og føre de utvalgte vill, om det var mulig. Mark. 13, 22.

Dr. J. A. Dowie, Chicago, ser ut til å være en oppfyllelse av denne profeti, da vår frelser tydelig gir til kjenne at falske profeter kan helbrede syke, drive ut onde ånder og gjøre mange kraftige gjerninger. Vi må huske på at mye godt som er gjort, så som utdrivelse av onde ånder og helbredelse, ikke på noen måte beviser at en person er en sann profet, da falske profeter kan gjøre alle tegn og vil ha den frekkhet å prange med det for Kristi åsyn, Matt. 7, 22.

Et annet eksempel på oppfyllelse av bibelsk profeti er den såkalte Christian Science. (Kristelig vitenskap). Men til tross for alle falske lærer og lærere har mange mennesker mottatt helbredelse gjennom Jesus, og han får æren.

Christian Science har den falske lære at det ikke kan være noe slikt som synd; alt er innbilning. Derfor er det ingen smerte, ingen lidelse, ingen sorg, ingen sykdom. Ting som ser ut slik, er bare innbilning. Det er dette budskap som den såkalte Christian Science har å bringe. Alt det onde må tenkes bort for de syke, de lidende, de sørgende.

35

«Hvordan har bestefar det i dag, Bridget?» sa en som praktiserte Christian Science's lære, til en liten irsk pike. «Han er fremdeles meget dårlig av revmatisme, frue», lød svaret. «Du tenker han har revmatisme. Det er ikke noe slikt som revmatisme». «Jo, frue», svarte barnet.

Noen få dager senere møttes de igjen. «Lever din bestefar fremdeles i den villfarelse at han har revmatisme?» «Nei, frue, den stakkars mann tror at han er død. Han ble begravd i går».

Slik er det. Guddommelig helbredelse og Christian Science er ikke det minste beslektet.

Guddommelig helbredelse er ingen innbilning. Det er ikke en oppøvelse av viljestyrken. Det er ingen helbredelse som en tenker seg til. Heller ikke er det spiritisme. Det er ikke uimottakelighet for død eller sykdom, for disse som tror på helbredelse, kan bli syke, og når deres gjerning er endt, dør de. Det er ikke bare antagelse, heller ikke ringeakt for Guds vilje. - Det er Guds kraft åpenbaret i vårt legeme.

En mann sa for en tid siden til meg: «Bevington, etter det du forkynner antar jeg at du aldri kommer til å dø, da du sier at Gud helbreder og at han hører bønner. Så det du har å gjøre er å be, og så helbreder Gud deg, og du behøver aldri å dø».

Jeg minnet ham om noe som skjedde mens jeg arbeidet ved en tømmerbedrift i nærheten av Michigan City, Indiana. Da vi kom kjørende hjem i giggen en lørdag kveld, la vi merke til en mann og hans kone

36

som spaserte rundt et gammelt tømmerhus. De så ut til å studere den gamle bygningen inngående, og da vi kom nærmere, ropte mannen: «Hallo, Jerry! Kom bort her». Da Jerry kom ut av giggen, sa mannen: «Min kone og jeg holder på å betrakte vårt gamle hus, hvor vi har bodd og oppfostret våre elleve barn. Nå er de gifte og har reist fra heimen. Du vet du har holdt på å pusse opp dette gamle huset nå år etter år, men bare se på dørstokkene, stolpene, taket og mønet. Alt er i en meget dårlig forfatning, og vi sa nettopp at vi tror ikke at dette gamle huset er noe mere å koste på. Så nå vil vi ha deg til å bygge et nytt hus for oss». Vi bygde et hus for dem og så dem flytte fra den gamle bygning inn i den nye. Omtrent alle de gamle møbler lot de bli igjen i det gamle huset.

Jeg sa: «Akkurat på samme måten vil det gå med meg. Kristus har lovt å holde vedlike den bygning som jeg nå bor i. Men den tid kommer da denne gamle bygning ikke er verd en reparasjon. Jeg venter snart å se ham komme ned, ta seg en runde omkring den gamle bolig og si:

«Bevington, denne gamle hytte er ikke verd flere reparasjoner. Nå kan du forlate den og flytte opp her i den nye bolig som vi nettopp har gjort ferdig til deg. La det gamle utstyr bli der nede. Din nye bolig har vi nettopp utstyrt med gull og diamanter».

Jeg er klar over at Satan hater guddommelig helbredelse og gjør alt hva han kan for å forhindre den.

37

Hvis noen blir helbredet, prøver han å hindre vedkommende fra å fortelle om det, og ofte lykkes det.

Av den grunn kan en komme i mørke, og Satan forsterker da sine angrep.

Enda en tanke og så vil jeg forsøke å gå videre:

Guddommelig helbredelse er en oppfyllelse av løfter som det ikke er mulig å forklare for dem som mener at miraklene opphørte da apostlene døde. Det er en hel del løfter som for det meste ignoreres i vår offentlige forkynnelse. For manges vedkommende ser det ut til at åpenbaringen er blitt satt til side, og når en tenkende kristen i sin daglige bibellesning treffer på mange av disse vidunderlige løfter som er gitt til de troende, stanser han ofte for å spørre seg selv: «Hva kan disse ord bety? Om jeg er syk, kan jeg be Gud helbrede meg? Er bønn virkelig makt med Gud?» Det er ikke alene makt, men en overnaturlig makt som utretter det ikke noen annen makt er i stand til, og bønnen seirer over alle andre krefter.

Jeg føler trang til å nevne noen av disse løfter som leseren kan overveie, studere og tenke på, for Guds ord må være det avgjørende for oss. Vi må dra våre slutninger alene fra Ordet og ikke grunne dem på andres meninger eller skuffelser. Vi må undersøke hva Ordet sier om det.

Begynn med Ap. gj. 2, 39. Les dette vers. Vi kan lett omskrive dette løfte til flertallsform. Det vil kunne forsvares av mange andre skriftsteder. Så

38

disse løfter er for oss. La oss lese Matt. 7, 7-11; 18, 19; 21, 22. Mark. 11, 24. Joh. 14, 13-14. 1. Joh. 3, 21-22. Nå påstår vi ikke at alle de nevnte løfter bokstavelig talt angår det legemlige, men det påstår vi at en del angår helbredelse direkte og andre indirekte.

Noen av disse løfter er ikke begrenset til bare å gjelde det åndelige, men omfatter også det fysiske. Les. Jak. 5, 14-15 og 17-18. Apostelen illustrerer hva han mener med å ha seier i bønn ved å ta Elias som eksempel. Han var et menneske under samme vilkår som vi, og han ba om regn, og det kom. Vi må en gang for alle fastslå Bibelens autoritet når det gjelder helbredelse. Vi må se dette i Bibelen i overensstemmelse med Es. 53, 4-5. Men les vers 2-8 og bygg på det som står skrevet. Hvis Guds ord betyr noe, så betyr disse ord at det er helbredelse i forsoningen. Hvis så er tilfelle, hvorfor da ikke få det? Ja, hvorfor ikke? Jeg for min del vil holde meg til dette kapitel. Les Matt. 8, 17-18. Hebr. 9, 28. 1. Pet. 2, 24 og Hebr. 13, 8. Paulus sier at Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja til evig tid.

Nå tror jeg at jeg har gitt formaninger, innbydelser og skriftsteder nok til at det følgende som jeg nå skal fortelle, kan forsvares og være mulig ut fra et bibelsk standpunkt.

Jeg føler at Luk. 13,16 bør ha den rette interesse for oss her: «Men burde ikke denne kvinne som Satan har bundet - - - bli løst?» (Eng. overs.) Les

39

hele verset. Vi kjenner ikke til noen beretning som tydeligere viser både Herrens velvilje og vilje til å helbrede sine fortrøstningsfulle barn enn dette vers. Ordet burde uttrykker meget mere enn velvilje. Det uttrykker forpliktelse, rett, noe som det ville være galt ikke å gjøre. Det stiller guddommelig helbredelse på et høyt og sikkert nivå, - ikke bare som en mulighet at Gud vil hjelpe sine barn, men at det er hans naturlige omsorg for de troende. Det er noe som er innbefattet i vår forløsnings-rett, noe som er en del av hans nådes evangelium, noe som Gud allerede har forpliktet seg til, og det kreves ikke noen spesiell åpenbaring som berettiger oss til å gjøre krav på dette.

Dersom Gud venter av oss at vi gjør det vi bør gjøre, da kan vi sikkert vente det samme av ham. Det er noe overraskende i vissheten og styrken i uttrykket «burde ikke». Og det er sikkert at ingen av Guds barn skulle noensinne mere tvile på hans fullkomne vilje til å hjelpe og helbrede.

Det er en annen viktig sak en må legge merke til i dette vers. Vi har sagt at vi fullt og fast tror at all sykdom kommer fra Satan, direkte eller indirekte, og vi legger her merke til at Lukas identifiserer det med direkte angrep fra Satan. Han sier: «Som Satan har bundet» Så du kan være sikker på at når du vil oppleve å se helbredelse, da må du gå like inn på Satans eget område og kreve av ham hans bytte. Han er opphavsmannen til all sykdom.

40

Så du har en vanskelig oppgave for deg her, da han gjør fordring på retten til sin egen eiendom - det samme som du og jeg fordrer retten til, det som rettmessig tilhører oss. Han har mange ganger møtt meg på terskelen og likefram nektet meg å komme inn på sitt enemerke. Han har kalt meg for en ransmann mang en gang, men i tillit til Gud holder jeg fast på mitt krav på området.

41

4 kapitel

Første lys over helbredelse evangeliets

forkynnelse

Jeg reiste en gang til Hamilton, Ohio, for å holde et møte, og som vanlig tok jeg med meg mitt lille lomme-apotek som besto av fire kvartflasker med medisin, en eske piller og to plaster. Det var mitt vanlige utstyr. Jeg har ofte tenkt på at jeg opptok mere plass i kofferten min til medisiner enn til bibler og bøker.

I en gjestfri hjem ble jeg anvist et pent værelse. Mitt medisinske utstyr anbrakte jeg på kaminhyllen for å ha det for hånden, da jeg brukte alle disse medisiner hver dag. I denne deilige hjem hadde de flere kjære barn, deriblant en liten pike på fire år. Hun kom inn i værelset og oppdaget utstyret på kaminen. Da dette var noe nytt for henne, etter som hennes foreldre ikke brukte noen medisiner, sprang hun ut på kjøkkenet og sa: «Å, mamma, du må komme her», og så dro hun i morens forkle. Men mamma som hadde det travelt med å bake brød, ofret ikke den lille mye oppmerksomhet. Men barnet ga seg ikke, og hun vedble å mase og dra i moren.

Til slutt sa moren: «Hva er det du vil? Mamma har det så travelt nå».

42

«Å, mamma, du må komme her og se hva mannen har».

For å tilfredsstille barnet, fulgte hun med henne inn på værelset mitt; og da barnet kom i døren, pekte hun opp på den rare samling på kaminhyllen. - Disse ting var et merkelig syn for barnet, for jeg tror ikke hun hadde sett en medisinflaske før.

Jeg så opp, - akkurat tidsnok til å se uttrykket i morens ansikt. Hadde jeg vært i stand til å tyde det, ville jeg vært spart for mye smerte. Det underlige blikket som hun hadde da hun gikk ut på kjøkkenet igjen, fikk meg imidlertid til å tenke. Skjønt jeg ikke riktig kunne forklare dette uttrykk, var det nok til å plage meg, og jeg kunne ikke få det fra meg.

Imidlertid ba jeg og leste Guds ord og forberedte meg på den tale som jeg skulle holde om kvelden. Jeg bar fram budskapet, men det var tørt og tungt, akkurat som de første kjeks jeg forsøkte å bake - tørre og tunge. Selvfølgelig var det ikke vanskelig for meg å finne nok av unnskyldninger for min tale, som tilsynelatende var en fiasko. Men dagen etter var symptomene noe foruroligende. Slike forunderlige følelser! Jeg hadde aldri før følt noe liknende. Men jeg var slik innstillet at jeg unnskyldte meg selv, og dessuten var det bare en uke siden jeg hadde opplevd helliggjørelse, og hadde således ikke fullstendig oppgitt den gamle vane - å komme med unnskyldninger. Det så ut til at Guds kraft var blitt

43

åpenbart på en vidunderlig måte da jeg ble helliggjort, så jeg holdt det gående. Men mine unnskyldninger syntes å slå feil og gjorde ikke den ønskede virkning, og ved middagstid var jeg i forferdelig villrede. Og den store vanskelighet var at jeg ikke kunne bli klar over hva det skrev seg fra.

Jeg eksaminerte meg selv, under bønn, - og jeg tror at jeg var ærlig. Da kom jeg inn på forskjellige ting som nok nærmet seg den egentlige årsak, men jeg var ikke i stand til å komme ut av det eller bli kvitt det.

Om kvelden prekte jeg - eller forsøkte å preke, og syntes at det gikk bedre enn den foregående kveld. Dette skyldtes - tror jeg, i høy grad et ektepar som satt foran meg under hele prekenen, og det så ut til at de ba for meg hele tiden. Jeg sa til meg selv: «Kan jeg bare få dem til å komme hver kveld, så kan jeg tale bra». Men den støtten ble snart revet unna meg, og jeg ble kastet ut på et opprørt hav, åndelig talt. Dagen etter var det ennå verre med meg, og jeg grep til medisinene på hyllen. De også syntes helt å ha mistet sin kraft og var helt nytteløse.

Så gikk jeg til mitt vanlige tilfluktssted, skogen, og tilbrakte hele dagen der ute med å granske meg selv. Jeg tenkte: Kanskje det er et bedrag. Jeg er kanskje aldri blitt helliggjort. Men Gud viste meg at jeg var. Så hadde jeg kanskje mistet det hele. Og det ble igjen en granskning og undersøkelse hele dagen,

44

uten at jeg kunne bli kvitt uroen. Til slutt gikk jeg til ham jeg bodde hos, og sa: «Bror, du må ta deg av møtet i aften. Jeg vet ikke hva som er i vegen med meg, men jeg kan ikke tale i kveld. Jeg vil være her og vente på Herren og se om jeg kan komme til klarhet».

Så sa han: «Jeg skal hjelpe deg». De forsto godt hva som var i vegen med meg, men de antydet ikke engang at de ba for meg angående utstillingen på kaminhyllen. De talte til Gud om saken, og Gud gjorde sitt beste for å få meg i tale.

Jeg gjorde mitt beste for å komme ut av uføret, men for meg så det ut som om jeg kom inn i et enda større mørke.

Så tilbrakte jeg en hvileløs, søvnløs natt, og neste morgen dro jeg til skogs igjen. Jeg hadde ikke vært der lenge før den setningen kom til meg: «Jeg er Herren, din lege». Dette ofret jeg liten oppmerksomhet, for det var ikke d e t jeg søkte, men årsaken til denne tyngsel - noe jeg aldri før hadde følt på grunn av sykdom. Skriftstedet kom til meg gang på gang, men jeg var ikke sikker på at det var et skriftsted, skjønt jeg visste at jeg hadde hørt eller lest det. (Vi kan alltid være forberedt på en dyst når vi lar Satan få nytte av tvilen). Så jeg fortsatte med å skyve skriftstedet helt bort fra meg, men det kom stadig igjen. Til slutt kunne jeg ikke holde det ut lenger, men gikk hjem og sa: «Søster, er det noe sted i Bibelen som lyder slik: «Jeg er Herren, din

45

lege?» «Ja», svarte hun, fikk fram bibelen og viste meg skriftstedet, men nevnte ikke et ord om at hun og hennes mann stadig ba for meg angående utstyret på hyllen. Da begynte jeg å tenke at Herren ville helbrede meg. Men jeg hadde hørt mange vitne om helbredelse på møtene, og når de ble syke igjen, brukte de doktor og medisiner, så jeg var kommet til det punkt at dette hadde liten virkning på meg, for jeg antok at disse som jeg hørte vitne, var helt uvitende om hva helbredelse var. Men all min fundering brakte meg ingen lindring, så jeg begynte å undersøke Skriften og fant naturligvis fullt opp med vitnesbyrd om at Jesus helbredet og likeså disiplene. Og jeg fant at helbredelse var forkynt i Det gamle testamente. Men selvfølgelig var det jo et tilbakelagt stadium og opphørte med disiplene. Hvis ikke, hvorfor ble det da ikke forkynt i våre metodistkirker, da de sikkert fram for noen andre sto nærmest Bibelen? Og faktisk hadde jo mange av våre metodistpredikanter fortalt oss at guddommelig helbredelse bare var for disiplene, og da var det selvfølgelig avgjort. Predikantene hadde jo gjennomgått skoler, og hva de ikke visste, ville jo være dumt av meg å forsøke på å finne ut.

Etter å ha slått dette fast, fortsatte jeg igjen min etterforskning etter dette «mørke uhyre» som måtte være skjult et eller annet sted, og som hadde brakt meg besvær.

Hvordan det nå var eller ikke var, kunne ikke

46

disse predikanter med all sin skoleutdannelse avgjøre denne sak for meg. Det gjorde meg urolig, og jeg kom helt i villrede.

Igjen gikk jeg ut i skogen, og nå kom det en annen setning og forvirret meg: «Asa tok medisin, og han døde». På den måten kom det nå til meg. Det står ikke «medisin» i dette skriftsted, men det står at han søkte legene, og vi vet alle hva det betyr.

Jeg gikk tilbake der hvor jeg bodde og spurte om dette var et skriftsted. Søsteren fant fram bibelen, og saken ble stadfestet. Jeg gikk inn på værelset mitt, fullstendig i villrede og sa: «Hva skal alt dette bety? Det er ikke dette å være for eller imot medisin som jeg spør etter, jeg spør etter årsaken til denne fryktelige følelse», og dog visste jeg at jeg var en ynkelig fyr - i største villrede. Jeg falt ned på kne med hodet like i nærheten av kaminen, rett nedenfor det sted hvor jeg hadde plassert min lille medisineske. «Herre, Herre», sa jeg, «hva skal alt dette bety? Hva er i vegen med meg? Hva har alle disse skriftsteder å gjøre med min stilling nå?» «Jeg er Herren, din lege», kom svaret. «Å, Gud», sa jeg, «mener du at jeg skal gi opp alle disse gamle, trofaste hjelpere? Hva? Hvordan skal jeg noen gang kunne det?» Og så strømmet tårene nedover mine kinner. «Her er seks forskjellige slags medisiner som har vært min tilflukt, min styrke, mitt alt, og hvordan skal jeg kunne oppgi dem?»

Min motvilje mot disse mennesker som påberopte

47

seg guddommelig helbredelse og allikevel tok medisin når de ble syke, hadde virket slik på meg at det var umulig å velge Jesus som min lege og fremdeles bruke disse medisiner. Det syntes å være en avgjort sak for meg at hvis jeg ville ha Jesus som lege, måtte jeg gi slipp på de seks store legemidler.

Men Gud holdt sin hånd om meg, og han måtte besvare de bønner som hans trofaste tjenere, som jeg bodde hos, sendte opp.

Jeg ble bedt om å komme og spise middag, og der kom mannen og viste fram en knust tommelfinger, idet han sa til sin kone: «Se her!» Jeg la merke til at hun bare smilte, og jeg tenkte: «Å, for en hardhjertet hustru». Jeg tenkte jo at hun ville gått fra hele middagen og gjort mye vesen av den knuste tommelfinger; men nei, hun brydde seg ikke noe om den, men bare fortsatte med middagen. Hun bare smilte. Jeg syntes det var et motbydelig syn.

Mannen arbeidet i en verktøyfabrikk i Hamilton og hadde fått tommelfingeren mellom to tunge stener. To tredjedeler av neglen var borte, og den ene tredjedelen hang igjen. Jeg gikk inn på værelset mitt og hentet bandasje-utstyret, som inneholdt kompress, Kastillensåpe o.s.v og sa: «Jeg skal hjelpe deg med dette, mens din kone gjør middagen ferdig». Han gjorde ikke noe tegn til å la meg behandle fingeren, men bare sto og lo av utstyret mitt. «Nåvel», sa jeg, «du tror kanskje ikke at jeg er noen ekspert på området.

48

Jeg har arbeidet med den slags i mange år blant våre fattige, så jeg har god øvelse».

Akkurat i det øyeblikk kom konen hans inn med et fat dampende potetpuré, og hun også lo. Jeg hadde en dobbelt hensikt med det jeg sa; for det første å vise dem vennlighet - og for det annet å vise dem min dyktighet som forbinder Men de bare lo, og mine forklaringer og mitt skryt om min dyktighet så bare ut til å gyte oljen på ilden. Så begynte jeg å fortelle om min salves helbredende egenskaper, om såpen og de bløte kompressene, men alt dette gjorde ingen virkning. Til slutt sa konen vennlig: «Bevington, vi bruker aldri slike ting». «Gjør dere ikke? Hva i all verden gjør dere da? Forbinder dere ikke et sår for å lege det?»

«Nei, nei!»

«Men hva gjør dere da?»

«Vi bare stoler på ham», sa hun og pekte opp. Da, for første gang begynte det å demre for meg hva all denne elendighet betydde, og hva det hele skrev seg fra; og jeg snudde og gikk opp på værelset mitt uten å smake noe middagsmat. Jeg bøyde knærne mine med hodet mot kaminhyllen og gråt store tårer. Til sist sa jeg: «Herre, Herre, å - en slik tro som deres. Gi meg noen bevis, Herre, på at jeg kan leve uten disse seks forskjellige slags legemidler - men påtagelige bevis, noe som jeg kan stole på».

Kjære leser! Jeg følte noenlunde som Elias - jeg ønsket å dø. Men jeg var ikke rede da for opptagelsen

49

til himmelen. Å, det var en merkelig dag. Ære være Gud! Jeg skal si deg at hele helvete satte inn med en hard kamp i disse tre fire dagers intense mørke. Men, velsignet være Herrens navn, lyset kom. I dette lys har jeg vandret i disse en og tredve år, og det har vært år fulle av seier når det gjelder spørsmålet om helbredelse, og det er ikke kommet en dråpe medisin innenfor munnen min siden den gang.

Nå vil jeg fortsette. Der lå jeg og kjempet ut en av de største kamper i mitt liv. Jeg ventet på et eller annet bevis. Plutselig hørte jeg en støy, men løftet ikke på hodet. Ja, jeg hørte virkelig en støy. Ned fra hyllen kom disse flasker på lange ben, slik som jeg har sett det i avertissementer.

De spaserte nedover veggen, snudde og vandret mellom hodet mitt og kaminen og ut gjennom vinduet. Så kom plasteret og deretter pilleesken. Jeg hørte pillene rasle i esken, likeså tydelig som jeg noensinne har hørt noen lyd. Snart var alt forsvunnet ut av vinduet. Nå hadde jeg fått beviset.

Jeg reiste meg opp, gikk ut og tok de fire flasker og knuste dem. Pillene og plastret tok jeg med ut i kjøkkenet og puttet i ilden. Slik endte disse år i medisinens slaveri. Jeg gikk tilbake til værelset mitt, - å, hvilken herlighet som fylte meg! Jeg både gråt, jublet og lo. Søsteren kom inn. Jeg fortalte henne alt sammen. Hvor hun frydet seg.

Vi hadde et gammeldags metodistleirmøte på stående fot.

50

- En ting har jeg glemt å fortelle i farten, som kan være av betydning for andre. Da broren ikke ville tillate meg å forbinde hånden sin, meldte Satan seg og sa: «Nå vil han riktig narre deg!» Han pleide å komme hjem ved halvseks tiden. Klokken fem gikk jeg ut og gjemte meg bak vedskjulet for å passe ham opp når han kom. Jeg tenkte meg at han hadde nok en fille på fingeren, men at han ville ta den av før han gikk inn i huset, - og narre meg på den måten. Der lå jeg i tre kvarter med en stekende sol over meg, mens jeg ventet på å knipe ham. Endelig dreide han inn i alleen, omtrent femten skritt borte. Han svinget med begge armene, mens han sang på en sang som jeg hadde lært ham. Ikke tegn til noen forbinding. Jeg ble beskjemmet og kom meg inn på rommet mitt igjen. Da følte jeg meg dømt i min samvittighet, ropte til Gud om tilgivelse og fikk den. Hvor jeg elsker å tenke tilbake på den minneverdige time da min sjel fyltes med Herrens herlighet, mens jeg gikk fram og tilbake på gulvet. Jeg var villig til å bie på resultatene. Om jeg skulle bli helbredet eller ei, visste jeg ikke, men jeg tok det som gitt at alt som var hendt, var til det beste for meg og til Guds ære. Hvis det ble lidelse, ville han gi meg nåde til å bære den.

Alt dette hendte ved totre tiden om ettermiddagen, og jeg hadde ikke vært ute av rommet mitt ti minutter, før Satan angrep meg. Han kom som en lysets engel og sa til meg, at jeg hadde begått en fryktelig

51

bommert. Han sa: «Det er Satan som har fått deg til dette; men du burde ha bedre forstand enn som så. Du har ikke penger nok til å erstatte dette høyst nødvendige utstyr. Det beløper seg sikkert til 6.50 dollars».

Jeg var ganske ung i arbeidet og tenkte: «Kan det være Gud som taler? Jo, det må det være. Satan kan da ikke være så interessert i meg?»

Det kom for meg hva disse gode, gamle, fromme metodistpredikanter hadde sagt for fire år siden. Her hadde jeg ignorert deres anstrengelser for å holde meg borte fra fanatisme. Jeg var virkelig kommet inn i fanatisme og hadde ringeaktet deres råd. Og dette ord «fanatisme» gjennomtrengte hele min tilværelse, som om det skulle være et helt nytt ord for meg Dette ord hadde jeg fått øynene opp for etter mitt ødeleggelsesverk, og betydningen av det gjorde meg aldeles forskrekket. Som du forstår, kom jeg inn i en malstrøm som aldeles tok makten fra meg. Ja, jeg var ganske lamslått.

Jeg gikk ut i kjøkkenet og fortalte søsteren hva jeg hadde opplevd. Hun sa: «Du har handlet aldeles riktig Disse etterdønninger kommer fra Satan». Så tok hun bibelen og viste meg at helbredelse var for oss. Hun fortalte om deres egne erfaringer, og det begynte å bli bedre for meg.

«Nå, når mannen min kommer hjem til aftens, vil du se at tommelfingeren hans er helbredet», sa hun.

52.

«Hva?» sa jeg, «er den fryktelige knuste tommelfingeren bra igjen?» «Ja, den vil bli helbredet».

«Uten forbinding på den?»

«Ja, fullstendig uten noen slags legemidler. Vi bruker aldri noe slikt». Og ganske riktig, da han kom hjem til kvelds, var fingeren riktignok rød og øm, men det fantes ikke sår på den. Han hadde aldri noen ulempe med den, bare at den smertet hvis han kom til å støte den, og da var smerten også ganske kortvarig.

Ved familieandakten den kvelden sa jeg: «Nå, nådesøsken, ønsker jeg at dere skal salve meg og be for meg at jeg må bli helbredet». Søsteren sa: «Vi har ingen olje nå, men Gud kjenner til alt».

Vi knelte ned. De hadde en søt liten pike, det var hun som gikk av sted og hentet mamma for å vise henne hva predikanten hadde for noe rart.

Hun satt borte ved pappas stol, og mamma sa:

«Nå, vennen min, leder du oss i bønn». Den lille sa: «Jeg er så glad for at pappa knuste tommelfingeren sin og at predikanten så det, for det vil hjelpe ham til å stole på Jesus. Amen».

En meget kort bønn, men å, dens rekkevidde aner ingen.

En og tredve år er gått siden den gang, men jeg er ennå ikke kommet til slutten av den gigantiske bønn som den lille fire år gamle piken ba.

De kom bort og la sine hender på meg og ba troens bønn for meg. Skjønt jeg ikke hadde noe slags bevis,

53

tok jeg allikevel Gud på hans ord. De sa: «Bevington, vi tror at du nå er helbredet».

Den siste aften jeg talte før jeg kom opp i disse vanskeligheter, kom en ung dame fram til alteret for å søke helliggjørelse. Møtene ble utsatt til predikanten hadde kommet seg igjen. Den neste gang jeg talte, var det en søndag, og denne piken kom igjen, men hun kom ikke «igjennom». Jeg avsluttet møtene for å reise til Cincinnati mandag, men hun kom til meg og sa: «Bevington, jeg ønsker så å komme igjennom. Kan De ikke bli igjen og ha et møte heime hos oss i aften? Da tror jeg at Gud vil møte meg».

«Jo, så gjerne», sa jeg. Så avtalte vi å ha møte hos henne den aften.

Jeg var invitert til en annen hjem til middag, og omtrent klokken tre om ettermiddagen følte jeg de gamle sykdomssymptomer melde seg. Naturligvis var Satan der, og på mindre enn en halv time var jeg så dødsens syk, som jeg aldri hadde vært før. Jeg sto på løftene, men ble stadig verre. Da møtetiden nærmet seg, kom det to unge menn. De ble stående aldeles målløse av forferdelse da de trådte inn i værelset, og nettopp da var jeg likeså stille som dem. Å, hvor syk jeg var! Rommet syntes å virvle rundt med en voldsom fart. Til sist ble stillheten brutt ved at en av dem sa: «Men Bevington, hva kan det være i vegen med Dem? Min far er doktor. Jeg skal springe

54

av sted og hente ham. Vi bor bare et par kvartaler herfra, og far er heime».

«Nei», sa jeg.

«De er så hvit som et laken», sa den andre.

«De er i fare. Doktorens sønn sier at De er i stor fare».

«Hør her, gutter», sa jeg. «Forleden kveld bestemte jeg meg til å ha Jesus som min lege, så jeg vil overlate min sak i hans hender».

«Ja, men De dør nå».

«Jeg er rede til å gå herfra og ønsker ikke å gripe inn i Guds planer. Aldri leger mer, gutter», sa jeg. «Hjelp meg ut i porten». Det var hjertelidelse jeg var plaget av. De hjalp meg ut og hadde sin fulle hyre med å holde meg. Jeg hadde til sine tider hatt voldsomme anfall, og det var tilfelle nå. De mente at jeg absolutt måtte ha lege, og jeg var likeså bestemt på ikke å ha noen. «Hold meg og hjelp meg ned trappene», sa jeg. Jeg måtte ha luft. Akkurat da kom mannen i huset. Han hjalp dem med å få meg ned trappene, og han også ville endelig at jeg skulle ha doktor, men snart sa han: «Jeg har ingen tid å kaste bort på fanatikere».

Så gikk han inn i huset igjen. Da ble jeg blind. Bare tre ganger under min lange kamp med mitt svake hjerte har jeg vært blind. «Hjelp meg bort til gjerdet», sa jeg. Det gjorde de, og jeg tok tak i gjerdet, mens jeg stadig syntes å bli verre.

55

Doktorens sønn sa: «Jeg vil springe ned og fortelle dem at det ikke blir noe møte i kveld».

«Nei, ikke gjør det», sa jeg, «det blir møte».

«Nei, men kjære Dem, mann, De forstår jo ikke hvilken fare De er i», sa han. «Det vil bli møte», sa jeg, «nettopp av den grunn ville Gud at jeg skulle stanse her. Hjelp meg ut i gaten. Ta et kraftig tak i meg. Slipp meg ikke».

Det ble en hard tørn der ute, men de greide å holde meg så godt at jeg slapp å støte meg.

Jeg begynte å påberope meg løftene, og følte virkelig at Jesus ville utfri meg. «Be gutter», sa jeg. Vaklende og stampende gikk det nedover gaten - et lite tiltalende syn i d e fl gaten og på den tid av dagen. Da vi hadde gått forbi et kvartal, sa jeg: «Gutter, vi får seier». Jeg kunne se litt nå, skjønt jeg enda led mye. Så begynte jeg å prise Gud, og en av dem sa: «De ser ikke ut til å være en som har noe å prise Gud for». Snart begynte jeg å føle meg bedre, og jeg begynte å få igjen synet, og priste Gud enda mere.

Folk stanset og lyttet til min lovprisning, jeg som var i en slik forfatning. Noen tenkte at jeg var drukken, andre at jeg var skrullet. Men jeg brydde meg ikke om dem og fortsatte å prise Gud. Vi gikk forbi et kvartal til, og jeg kunne se huset. Jeg ropte: «Hallo» så høyt jeg kunne. Snart sa jeg: «Gutter, la meg gå,» og så løftet jeg den høyre hånden og priste Gud for virkelig seier. Skjønt jeg ennå sjanglet litt, gikk jeg

56

på, og innen ti minutter var jeg så bra som noensinne før. Å, halleluja! Det var siste rest av fjorten års revmatisme eller hjertelidelse. Nå skal jeg fortelle hva som fulgte. Vi gikk inn i huset og hadde et meget velsignet møte. Denne pike ba seg gjennom og ble fylt med den Hellige Ånd. Hun kom og satte seg ved siden av meg og sa: «Å, Bevington, dette er det mest vidunderlige jeg har opplevd. Det overgår langt hva jeg før har dømt om. Jeg hadde et syn. Å, for et syn. Jeg så hundreder av små ansikter, ikke slik som våre barns ansikter er, men å, så mange, og de rakte ut sine små hender mot meg og vinket til meg at jeg skulle komme over til dem og undervise dem. Jeg så et stort, langt ark med noen uhyre store røde bok staver på, og jeg leste «Fidji». «Hva?» sa jeg. «Men kjære, dette er kall til Fidjiøyene, til å reise ut som misjonær og lære dem om Jesus».

Hun reiste seg med begge hender opprakt, og mens gledestårer rant, sa hun mildt: «Halleluja, halleluja!»

Innen fjorten måneder reiste hun til Fidjiøyene. Vår kjære bror Gamble hjalp oss med hennes utreise. På dette felt tilbrakte hun seksten år og flyttet så derfra til himmelen. Men mang en gang før hun reiste sa hun: «Å, Bevington, tenk om De hadde gitt opp den gangen og tatt medisin. - Hvordan hadde det da gått med meg?»

Hun trodde fullt og fast at dersom jeg hadde tatt medisin etter at jeg hadde valgt Jesus som min lege,

57

ville jeg ikke ha kommet over den sykdommen, og hun ville ikke fått denne opplevelse. Det får nå være som det kan, men priset være Gud at han istandsatte meg til å ta det standpunkt som jeg gjorde den minneverdige kveld.

Kjære leser. Denne bok er skrevet for å stadfeste Guds makt i disse dager da menneskene er så fulle av tvil og skepsis - ikke for å stadfeste ting som ble gjort på Kristi tid eller i apostlenes dager. Vi lever ikke på Kristi tid, heller ikke i apostlenes dager. La oss ut fra et bibelsk standpunkt - og ikke fra noe annet - gripe våre dages muligheter. Guds kraft åpenbares ved innvidd bønn, alvorlig troens bønn, virkelig inntrengende bønn som beveger himmelen; bønn som ikke vil godta «nei» som et svar.

Da jeg ikke har fortegnelse over datoen over de forskjellige hendelser, er det mulig at de kan komme i litt unøyaktig rekkefølge. Men for himmelens kritikk vil disse opplevelser bestå prøven, enten de slipper heldig fra denne verdens kritikere eller ei.

Jeg må si at det var ikke så lett for meg å adlyde Guds kall til arbeidet i evangeliets tjeneste som det ser ut til å være for en del. Jeg så mine feil større enn Guds kraft, og det gikk en tid før jeg kunne våge meg dit at jeg fullt ut stolte på Gud - og likeså til jeg kom på den plass at Gud kunne stole på meg - disse to ting som er av den største betydning.

Men min helbredelse var en stor velsignelse for meg. Den ryddet bort mange hindringer som for meg

58

sto som uoverskuelige fjell og tilintetgjorde alle mine anstrengelser for å adlyde Gud og reise ut.

Min kjære broder Nichols, en blind, gudhengitt predikant tok meg med opp til Vest-Virginia og ga meg noen verdifulle lærdommer når det gjaldt å ha tillit til Gud. Jeg ble derved satt i stand til å hjelpe mang en sjel ut av en vanskelig situasjon.

Hele vinteren tilbrakte jeg utenfor Huntington, hvor jeg hadde husbønnemøter sammen med broder Ails, og Guds kraft ble åpenbart. Særlig husker jeg en vårnatt som jeg tilbrakte i skogen i bønn. Jeg hadde kjempet nesten hele natten for dette sted hvor jeg da virket og sa:

«Å, Gud, jeg må ha et bevis for at jeg er akkurat der hvor du vil ha meg».

Som jeg lå der, måtte jeg plutselig rope av bare glede, for Guds herlighet strømmet igjennom min sjel. Jeg lo, jublet og gråt. Til sist reiste jeg meg opp og for å få luft, satte jeg på sprang. I tre timer løp jeg over tømmerstokker og reis-ved. På kveldsmøtet falt Ånden på en måte som ikke var til å ta feil av. Jeg skal si jeg behøvde ikke å be noen om å komme fram til forbønn den kvelden. Før jeg var halvferdig med talen min, var en benk med ti sitteplasser fylt av søkende sjeler som knelte ned. Ingen behøvde å fortelle dem at de måtte be. Det var ikke nødvendig å be dem om å rekke opp hånden.

Nei, sannelig den bønnenatten hadde gjort utslaget. De var blitt overbevist og handlet nå deretter.

59

Så det er bønn, ikke penger, ikke lykkønskninger, ikke store forsamlinger, men bønn som bringer seier.

Jeg var på et møte i Ohio. Der var det en mann som var ansatt ved en tømmerbedrift, og han kom til meg og sa: «Å, De bør ha et møte der nede hvor jeg bor». «Hvor bor De da?» «Jeg bor to og tyve mil herfra». Jeg la saken fram for Gud og var stemt for å tenke nøyere på det. Jeg ba mannen om å få navnene på noen av lederne og fikk oppgitt to. Etter at møtet der på stedet var slutt, gikk jeg til skogs for å be om å få vite Herrens mening, og jeg følte det slik at jeg skulle reise. Men som jeg lå og ba inne i en hul trestamme, var det som jeg kjente at det kom til å bli vanskeligheter, og jeg besluttet meg til å vente lenger på Gud, for å få saken helt avgjort og klar. Jeg tilbrakte åtte og førti timer i dette rommelige hotell - den hule trestammen - i alt ba jeg hundre og tyve timer for å få ordre direkte fra hovedkvarteret. Amen!

Jeg skal si det lønner seg å vite hva en har å gjøre når en er i Guds tjeneste. Her er vanskeligheten for så mange. De tar raske beslutninger når de skulle gå langsomt fram.

Broder Knapp lærte at i ni av ti tilfeller kommer våre innskytelser fra Satan, så vi behøver å vente, bli stille og komme dit hen hvor Gud virkelig kan tale til oss. Jeg søkte å få vite Guds vilje, og han gjorde det ganske klart for meg at han ønsket jeg

60

skulle reise til dette sted. «Nå», sier du, «hvordan var eller er det med denne klarhet?» Les bare videre, og du vil få et tydelig bevis her.

Etter at jeg var blitt ganske stille, fri fra alt annet, viste Herren meg den vei jeg skulle ta, og jeg så en klynge med trær, og en vei som var lite benyttet, føre til venstre ned til et skolehus, og mellom hovedvegen og denne sideveg lå en liten lund av små trær. Skolehuset lå nede i en bakke, og bak huset rant en bekk. Bortenfor bekken var en stor kornåker, - og bak denne igjen lå en stor bondegård, en låve, uthusbygning og en vindmølle.

«Amen, Herre», sa jeg, «dette er nok».

Jeg gikk baklengs ut av det hule treet, gikk ned til gården og fortalte familien hvor jeg skulle hen. Så spiste jeg middag og begynte på min to og tyve mils lange vandring, med to tunge kofferter som for det meste var fylt med bøker som jeg skulle selge. Jeg gikk til solnedgang, og stanset da ved et hus hvor jeg ba om litt drikke. Så delte jeg ut noen traktater, snakket med mannen i huset om frelsen, og fortalte ham hvor jeg skulle hen. Vi snakket sammen om frelsen helt til etter mørkets frembrudd. Jeg ble så interessert i denne mann og hans hustrus frelse at jeg ikke visste om jeg skulle bli der natten over eller ei. Men mannen sa: «De blir hos oss i natt».

Den neste morgen sa han: «Hør nå her. De reiser jo ned dit på det uvisse. Jeg kjenner den mannen De

61

skal til der nede. Han er en tysker. Nede ved vegen her har vi en kirke, men vi har ingen søndagsskole her og ingen gudstjeneste. Hvis De vil stanse her hos oss, vil jeg gi Dem det beste værelset vi har i huset, og De kan ta all den tid De ønsker til bønn. La oss få et møte her, så kan De dra videre til Deres bestemmelsessted, da De jo ikke skal være der til noen bestemt tid».

Dette hørtes meget fornuftig ut og var jo også ganske logisk. Satan setter ut fine snarer og fanger også en hel del offer. Her var et tilfelle hvor det viste seg å være av betydning at jeg hadde bedt meg igjennom til klarhet, for ellers ville Satan ha hatt en utmerket anledning til å få meg inn på et sidespor, hvis jeg ikke hadde tilbrakt timer i bønn der i det hule treet og kommet til klarhet. Det lønner seg å motta klare, greie ordrer, selv om det skulle ta hundre og tyve timer å komme til klarhet.

Så sa jeg til denne mann: «Jeg kan ikke stanse nå, men kanskje jeg kan komme tilbake.» Men mannen som kjente til hindringene og de mislykte forsøk som var gjort på det sted som jeg skulle til, mente at jeg burde stanse. Men jeg dro av sted.

Nå delte jeg ut traktater på vegen, og da jeg hadde omtrent 10 mil igjen til skolehuset, fortalte jeg folk hvor jeg skulle hen og hensikten med mitt besøk.

En kvinne sa, idet hun så meget tvilende ut: «Å, hvor jeg skulle ønske at De kom til å holde møter, og at De kunne få i gang søndagsskole på det stedet,

62

for folk er aldeles umulige der. De er så ugudelige og onde. De drar til skogs lørdag kveld og spiller kort, drikker øl og slåss. Slik holder de det gående til mandag morgen. Ja, jeg skulle ønske De kunne, men -».

Å, hvor mange det er som er bundet av disse «men».

Jeg fortsatte videre, og da jeg hadde fire mil igjen, stoppet jeg ved et hus for å få noe å drikke. Jeg delte ut traktater og fortalte familien der om min misjon. Husmoren satte seg ned og sa: «Hvor jeg ønsker at De kunne få i gang noe der nede. De er så onde, og det går rykter over hele landet om deres ugudelighet. De ser piken der ute i hagen. Hun er tretten år og den eneste gjenlevende av mine barn. Nå i sommer drar mannen min av sted til stenhuset borte i skogen, hvor de spiller kort, banner, skrår og røyker - og forteller alle slags smussige historier. Han tar med seg småpiken vår til å stelle mat, og hun, troskyldig som hun er og uvitende om at det er noen fare ved dette, liker godt å være med. Jeg har gjort hva jeg har kunnet for å forhindre dette, og har forsøkt å få naboene til å hjelpe meg med å få stanse dette Satans verk, men alle mennene er med på det, og de liker at småpiken min er med og koker mat for dem. Jeg har vært aldeles fortvilet; for de reiser herfra ved ett tiden om lørdagen og kommer ikke tilbake før mandagen. Ofte kommer

63

de ikke igjen før ut på natten, og jeg går i angst og venter på dem».

Jeg gikk videre, bedende, mens jeg delte ut traktater. Men jeg glemmer å nevne et annet sted hvor de ville ha meg til å stanse og holde et møte i en forfallen baptistkirke. Disse to tilfeller viste seg å være av betydning senere. Min nød tiltok etter som jeg gikk videre.

Snart møtte jeg en mann og kone og ga dem noen traktater. De spurte om mitt ærend, og da jeg fortalte dem det, ristet de på hodet og gikk videre. Men så stanset de og sa: «De kan like godt forsøke å vekke opp noen av disse trestammene. Vi kan fortelle Dem at De bare kommer til å kaste bort tiden Deres på dette fryktelige sted». «Nettopp slike kom Jesus for å frelse», sa jeg. «Ja, det vet vi, men hvis De visste hva vi vet, ville De aldri stanse der. Det er blitt gjort mange forsøk, men alt har vært forgjeves, og det er blitt verre og verre der».

Så trasket jeg videre, og jeg tenkte og ba: «Å, Gud, dette er ditt verk. Hva skal alt dette bety?» «Hva kommer det deg ved? Følg du meg!» Det var all den trøst jeg kunne få. Men det var nok også. Halleluja til hans dyrebare navn.

Men denne mann ga seg ikke enda. Han snudde helt om, kom etter meg og sa: «Vi bor på den andre siden av dalen. De skal få et pent rom hos oss og rikelig med mat. Der vil De ha noe sikkert, men oppe i skolehuset er det mørke utsikter, og hvis det er noe

64

sted på jorden de trenger møter og søndagsskole, så er det hos oss. Vi vil sørge for at De får noen penger. De får ingen på det sted hvor De har tenkt Dem hen. De forsøkte å overtale meg som du forstår; men dette var ikke stedet. Jeg takket ham for hans vennlige tilbud og sa: «Kanskje jeg kommer tilbake når jeg er ferdig der nede».

«De vil ikke ha noe utbytte av det», sa han, «om De da i det hele tatt kommer levende der ifra». Men jeg hadde mottatt mine ordrer der ute i det hule treet, og foretrakk heller å adlyde Gud og la det stå til enn å ta imot innbydelsen hans.

Snart så jeg en sideveg som gikk til venstre, og da jeg så meg omkring, var jeg straks klar over at her var stedet. Der var klyngen med trær, og sidevegen som førte ned til skolehuset. Bak skolehuset så jeg bekken og kornåkeren - og der lå den store bondegården, låven og vindmøllen. «Ja, dette må være stedet», sa jeg. Jeg gikk gjennom lunden som trærne dannet, ned til skolehuset og forsøkte å få opp døren, men den var låst. Så gikk jeg gjennom ugras høyere enn hodet mitt, bort til baksiden av skolehuset. Der falt jeg på kne og priste Gud som hadde ført meg så sikkert fram, like til det sted han hadde vist meg der ute i det hule treet - to og tyve mil borte.

«Far», sa jeg, «jeg er så takknemlig over at jeg slapp fra disse fiender som jeg møtte på vegen og som forsøkte å få meg ut av din ledelse. Å, kjære

65

Herre, jeg er så glad for at du gjorde det mulig for meg å be meg gjennom til full klarhet om din vilje. Og jeg er så glad fordi du har istandsatt meg slik at jeg er helt villig til å løpe risikoen, selv om jeg skulle møte noen sterke kjemper som vil svinge sitt sverd og forsøke å gjøre meg redd. Du vil gjøre det mulig for meg å komme igjennom uten en skramme.»

Så lå jeg der en stund og takket og priste Gud til Guds herlighet fylte min sjel. Jeg måtte opp og springe av glede. Klokken var vel omtrent ti om formiddagen, tenker jeg, da jeg forlot dette stedet. Jeg gikk inn i det nærmeste hus og delte ut noen traktater. Der inne spurte jeg hvor herr R- bodde.

«I det andre huset til høyre», svarte konen. Jeg takket henne og skulle til å gå, da hun sa: «Si meg, er ikke De predikant?» «Jo, frue», svarte jeg. «Skal De holde møte i skolehuset?» «Ja, det er meningen det», svarte jeg. «Å, jeg håper at De kan, men -». Der var igjen dette «men». Jeg brydde meg ikke om disse «men», så jeg bare fortsatte videre.

Snart så jeg huset og den store låven til venstre, og jeg så en høy fyr ute i grønnsakåkeren. Han gikk og lukte for det hadde vært mye regn, og han kunne ikke skjære kornet sitt.

Kofferten min satte jeg fra meg og sa: «God morgen!» Han så opp og svarte ganske hjertelig. Jeg spurte: «Er det herr R.?» «Ja, hva ønsker De?» «Jeg er en hellighetsevangelist», sa jeg. Før jeg hadde uttalt setningen helt, hadde han rettet seg opp fra

66

det arbeid han holdt på med og sa: «En hva for noe?» «Jo, en hellighetsevangelist», sa jeg. Han gjentok det, og så sa han: «Jeg har sett alle slags evangelister; men jeg tror ikke at jeg noen gang har sett noen med det navnet».

«Nåvel, herr R.», sa jeg. «Kom ut her og se en hellighetsevangelist rett inn i øynene».

Han kom bort til gjerdet og sa: «Hva er det så De vil meg?» «Jo, jeg ønsker å få holde noen møter i det skolehuset som De har oppsyn med, så noen sjeler kan bli frelst. Og så vil jeg få i gang en søndags skole».

«Det skulle være en glede for meg å låse opp døren og la Dem komme inn, for det gode formåls skyld, men, min kjære venn, de har varslet meg både fra høy og lav om ikke å åpne den døren for noen predikant, og benkene er nettopp stablet sammen. Jeg er bedrøvet over at jeg ikke kan låse opp døren for Dem, da jeg vet at min hustru ville bli meget glad, og hun ville nok delta og hjelpe Dem. Men jeg kan ingenting gjøre ved det. Nå er det middag. Kom og bli med opp og få litt mat». Vi gikk inn. Hustruen ble så bedrøvet over at John ikke ville åpne den døren. Det ble ikke sagt noe om hans myndighet eller makt, men skulle det bli noen møter, måtte vi ha opp døren, og det ble for meg det viktigste i de følgende ni dager.

Da vi hadde spist middag, sa han: «Herr Bevington, jeg var nede ved møllen for tre fire uker siden.

67

En venn av meg, en bestyrer, som bor på den andre siden av vegen fortalte meg at de nettopp hadde fått ferdig sitt nye skolehus, og hvis jeg skulle treffe på en predikant, måtte jeg sende ham bort til dem. De ville gjerne ha møter og begynne søndagsskole der». Så fulgte han meg ut til porten og sa: «Stedet heter Pumpkin Hollow. De går tilbake til De kommer til det første léet på venstre hånd, så tar De av der og går tvers over dalen, opp en bakke. Følg så vegen nedover tvers over en annen dal, gjennom skogen et stykke og videre bortover. Det er tre mil dit. Nå må jeg opp den vegen her», sa han. «Jeg håper at De må få en god tid i Pumpkin Hollow». Jeg trykte hånden hans til farvel og sa: «Pumpkin Hollow, ja - ja. Men det var ikke dit jeg skulle». Nedover vegen bar det, og jeg sa: «Herre, hvor skal jeg hen?» «Hva kommer det deg ved? Følg du meg». Det var det eneste svar jeg fikk. Jeg fortsatte å gå og kom snart til en lang bakke til høyre, da en stemme sa: «Her er vegen». Så bar det oppover den uendelig lange bakken med de to koffertene mine. «Kjære Herre! Hvor i all verden skal jeg hen?» «Hva kommer det deg ved?» Uten å komme med flere spørsmål gikk jeg videre. Endelig var jeg på toppen av bakken og satte fra meg koffertene mine under et stort eketre, og den samme stemme sa: «Dette er stedet».

Nå må jeg minne deg om at det som hindret meg i å ha møter, var den låste døren. Jeg ble der under

68

treet i ni dager og ni netter og hadde ingenting å spise. Ikke hadde jeg lyst på noe heller, da jeg fikk slik nød i mitt hjerte for å få den låste døren opp Jeg visste at Gud hadde sendt meg dit for å holde møter, og forsto at det var Satan som la hindringer i vegen. Min oppgave nå var å be den åpen, da det ville være nytteløst å forsøke å bryte den opp, og å reise min vei og gi opp, ville være ulydighet mot Gud eller ringeakt for hans ønsker og befalinger. Du kan kanskje spørre: «Hvorfor tok det ni dager å få svar?» Ganske enkelt fordi jeg ikke kunne bli stille nok tidligere. Etter de første fire og tyve timers forløp, kom Satan for å drøfte situasjonen med meg. Jeg hadde en konflikt med ham nesten hver dag, og da foreslo han stadig Pumpkin Hollow som et mye bedre sted enn her, hvor jeg lå under et tre og kunne pådra meg en forkjølelse som kunne sette en stopper for alle møter det år og sannsynligvis legge meg i graven for tidlig. Det hadde regnet tre ganger mens jeg oppholdt meg der under treet og ventet på at døren skulle åpnes. Snart var det én ting og snart en annen som han kom med i løpet av de neste åtte dager og netter.

Ved begynnelsen av den niende dag forsto jeg at jeg endelig begynte å bli stille, og ved den femte time på dagen reiste jeg meg opp fra min knelende stilling, løftet bibelen opp og priste Gud for at døren skulle åpnes. «Nå djevel», sa jeg, «hvis du har noen flere våpen nede i helvete, så kom med dem».

69

Alle innvendinger som han hadde kommet med, hadde jeg møtt med Guds ord. Men han kunne ikke oppdrive flere. Han hadde løst ut alle helvetes kilder på meg og var fullstendig slått av marken. Så falt jeg på kne igjen, forvisset om at nå skulle døren snart åpnes, og ved middagstid var jeg virkelig blitt stille. Som tilfelle hadde vært før så mange ganger, når jeg var nær ved det ønskede mål. holdt jeg pusten i åndeløs stillhet. Det var som om jeg ble mindre og mindre, mindre og mindre, til jeg så meg selv som en liten orm - ikke mere enn en tomme lang, og jeg begynte å si: «Halleluja», ganske stille. Jeg gjentok dette og kjente at jeg sto på fast grunn. Jeg følte meg forvisset om at seieren var nær. Da klokken var kvart over to om ettermiddagen, var jeg ganske stille - å så stille og sa: «Nå, Herre, vil du åpne døren». Plutselig hørte jeg en nøkkel bli satt i låsen, hørte den bli dreid rundt og så døren bli åpnet. Idet den ble åpnet, skrapte den mot gulvet, så det ble en runding der. «Å halleluja! den er åpen». Men da jeg hadde hatt en slik hard kamp fra begynnelsen av der borte i det hule treet - for disse møtene, følte jeg at jeg lik Gideon hadde rett til å be om to vitnesbyrd. Jeg falt igjen på kne og sa: «Herre, du svarte Gideon to ganger. Du vil gjøre det samme for meg». Jeg lå stille, og i løpet av femten minutter følte jeg meg like liten som forrige gang, og etter ennå fem minutters forløp hørte jeg det samme som før og så

70

merket tydelig på gulvet Så sprang jeg opp og så på uret mitt, som var fem og tyve minutter over tre. Jeg sto der og priste Gud for denne vidunderlige seier etter de ni dagers kamp. Så tok jeg opp koffertene mine og gikk nedover bakken. Jeg så R.- ute på grønnsakåkeren igjen, og han så meg og ropte: «Hvordan står det til i Pumpkin Hollow?» Jeg svarte ikke noe på det, og han sa videre: «Jeg tenker De har hatt det godt der». «Jeg har hatt det meget godt,» svarte jeg. «Ja, det visste jeg», sa han. Vi har nettopp spist middag. Gå opp så får De noe å spise».

Jeg gikk, og konen hans sa: «Mens vi spiste middag, måtte John i telefonen tre ganger for å besvare forespørsler om møter her». Som før nevnt hadde jeg delt ut traktater på min to og tyve mils lange vandring, og fortalt folk at jeg skulle holde møter. Og på dette grunnlag hadde Gud virket. Så snart jeg nådde fram til det treet, begynte Gud å arbeide på disse mennesker og gjennom dem, så de ringte til R. - og spurte om møtene. Da jeg begynte å bli stille, der oppe under treet, fikk han tre av dem til å ringe opp for å minne ham om at de burde ha møte der.

Dette ble han trett av, så etter den tredje oppringning, sa han til sin kone: «Hvordan er det med Nancy?» Nancy var en blakk hoppe, som på grunn av et uhell hadde gått i havnegangen noen uker. «Joda, den er bra igjen», sa hans kone. «Jeg så henne springe omkring og slå bakut her før middag». «Du får be Frank (deres ti år gamle gutt) om å hente

71

Nancy. Så får han sale den og ri bort til Pumpkin Hollow og si til den predikanten at han får komme hit til oss så snart han er ferdig med møtene der borte». Han sa dette i selvsamme øyeblikk som jeg hørte at nøkkelen ble satt i låsen, så at døren ble åpnet, hørte den skrape mot gulvet o.s.v. «Men», kan noen spørre, «hva er så vitnesbyrdet?» I dette tilfelle var vitnesbyrdet beviset at min bønn var besvart. I ni dager var jeg i bønn for at døren skulle åpnes, og så snart som R. ga sitt samtykke, ga Gud meg dette vitnesbyrd. Så vi kan hvile i vissheten om at vi vil få et klart vitnesbyrd på en eller annen måte.

Etter at jeg hadde spist et deilig måltid, fikk jeg nøkkelen av fru R. for å gå ned og låse opp skolehuset og få luftet ut der nede. De ville ringe rundt til de forskjellige og bekjentgjøre møtet den kvelden.

Da jeg gikk forbi R., sa han: «Går De ned der nå? Muligens kommer det noen kvinner og barn utover kvelden. Vi mannfolk skal på revejakt, da reven dreper kyllingene våre fort vekk. Vi har hatt et møte og har dannet en forening for å komme dette uvesen til livs, og jeg er blitt valgt til formann. Det har kostet oss en del penger, da vi har anskaffet oss noen hunder - vi har omtrent tyve stykker - og så går vi ut alle sammen, omtrent tredve mann hver kveld. Men kanskje det kan komme noen kvinner, barn, gutter og piker».

«Ja, ja», sa jeg. «Jeg har nøkkelen, og det er hovedsaken».

72

Så gikk jeg ned og var selvfølgelig spent på å se det runde merket som døren hadde skrapt på gulvet. Og som jeg låste opp døren og lukket opp, skrapte den mot gulvet og laget merke akkurat slik som jeg hadde sett det. Jeg sa: «Å, ære til vår Gud!» Jeg sto der og gråt og lo omtrent en times tid. Det var en velsignet stund, og jeg frydet meg over at Gud ville ha så mye bryderi og vise meg så mange ting, og alt sammen var for å overbevise meg om at jeg var på den rette vei. Jeg lukket døren og falt på kne bak en kasse og begynte å be for denne forening, og jeg ba ikke om noe annet fra klokken fire til halv åtte, men bare holdt på å be for denne klubb på tredve mann, sjeler for hvem Gud sendte sin Sønn. Ved halv åtte tiden ble det et helt rabalder utenfor. Det var hunder som gjødde og menn som samtalte, og jeg hørte lederen si: «Hør gutter, la oss gå inn og se hva fyren gjør». Så steg de av alle sammen, bant hestene sine og marsjerte inn da klokken var omtrent kvart på åtte. Jeg reiste meg opp, tok hver enkelt av dem i hånden, samtidig som jeg ga dem en sangbok hver og sa: «La oss nå få noen sanger». Lederen sa: «Vi kan ikke stanse mer enn noen få minutter». «Den tiden dere er her, hjelper dere oss med å synge», svarte jeg. Jeg bøyde hodet mitt og spurte Herren: «Hvilken sang skal vi synge først?» Jeg følte at alt avhang av denne første sangen, og Ånden sa:

«Mon jeg stjerner skal få når jeg kronen tar på».

73

Den sangen passet ikke særlig godt for en flokk syndere, syntes jeg, men torde ikke komme med innvendinger. Så foreslo jeg den, og lederen sa: «Den er utmerket». Sangen var etter alles ønske, og jeg skal si de sang. Jeg ba lederen føre an, og han sang godt og ble helt begeistret. Før vi var ferdig med den sangen, var huset overfylt. Jeg foreslo en annen sang, og den var de også begeistret for alle sammen. Så delte jeg ut fem og sytti sangbøker og så også etter at barna hadde bøker.

Hvor de sang! Og hør nå bare: Denne sanggudstjeneste, som var et svar på min bønn, oppløste foreningen som de hadde startet. Jeg kom ikke til å preke før klokken var halv ni. Da jeg hadde talt i tredve minutter, var det sang igjen, og formannen ledet. Etterpå sa jeg til ham: «Nå, formann, ønsker vi at De skal ta Dem av sangen, og at De velger sangene før møtet begynner. Kan dere ikke komme her kl. syv og øve litt før møtet begynner?» Dette syntes alle sammen godt om, og det ble ikke sagt mere om hønsetyvene».

Nå skal jeg ikke fortelle om alt som hendte, men møtene varte i ni uker. Den fjerde kveld, da jeg avsluttet mitt budskap, trådte lederen fram og sa med tårer i øynene: «Den slags frelse er det vi ønsker og behøver. Kom, og la oss få den». Alle tredve kom, og du kan tro det ble bønn! Ved tolvtiden om kvelden var lederen på bena med ett sett. Han var den første som ba seg igjennom, og han gjorde noen

74

underlige hopp og ropte av glede. Og mens han gikk der fram og tilbake på gulvet, prekte han for disse ni og tyve gråtende og bedende menn til klokken var fire om morgenen. Tre ba seg igjennom. Syv kvinner hadde også kommet fram til forbønn, og av disse ba tre seg igjennom. Lederens hustru søkte et dypere liv i Gud. Hun var den eneste der på stedet som var gjenfødt da møtene begynte.

I alt var det over to hundre som kom fram til forbønn, og de fleste av dem kom igjennom til frelse. Det kunne ha vært ganske interessant å fortelle om mange av de usedvanlige hendelser der. Så mange sa: «Tenk om broder Bevington hadde gitt opp der under treet!» Det lønner seg å adlyde Gud selv om det kan møte oss ting som vi ikke forstår.

På stedet der ble det bygd et stort forsamlingshus, og de ønsket at jeg skulle ta meg av virksomheten. Kanskje jeg skulle gjort det også, men jeg hadde så mange kall. Jeg lovet å komme ofte tilbake, og det gjorde jeg. Men da noen få år var gått, fikk en uåndelig lur predikant inngang der, og han dannet sin egen menighet. Innen tre år fantes det ikke en mann eller kvinne som søkte et dypere liv i Gud, unntagen formannens hustru, som både levde og døde som et vitne om at Herren kan helliggjøre et menneske.

Jeg holdt et møte i Ohio en gang senere, da jeg ble invitert til et annet sted. Da dette møte var over, gikk jeg til skogs for å få stadfestet dette kall. Jeg krøp inn i et hult tre. Det var på høstkanten og ganske

75

kjølig, og der viste Gud meg at jeg skulle reise til nevnte sted, og det gjorde jeg. Jeg talte tre kvelder, da jeg ble varslet om at jeg ikke kunne tale mere i skolehuset. Da jeg visste at det var Gud som hadde kalt meg til dette sted, gikk jeg ut i skogen igjen og inn i en annen hul trestamme, og der hendte det noe ufattelig. Jeg begynte å bli sulten, og det pleide å bety at min faste var over. Men i dette tilfelle visste jeg at jeg ikke hadde den seier jeg ba om, så jeg besluttet å bli der til jeg hørte fra himmelen, eller til jeg døde. Min hunger tiltok, og jeg følte meg svak. Begge deler var i alminnelighet gode bevis for at fasten var over, og at jeg hadde bedt meg igjennom. Jeg nevner dette for å påpeke faren ved å gå etter bestemt opptrukne linjer, da Gud arbeider helt uavhengig av bestemte regler.

Trestammen var noe liten, så det var litt ubekvemt. Jeg strakte meg av og til så godt jeg kunne ved å strekke armene mine rett ut framover.

Det var det annet døgn etter at jeg var begynt å bli sulten. Jeg hadde fortalt Herren at jeg var sulten, og at jeg ikke var fornøyd med hva jeg hadde oppnådd hittil. Da jeg strakte ut armene mine igjen, berørte mine hender noe merkelig. Jeg fant mere av samme slag og samlet det opp. Det var eikenøtter, og jeg bestemte meg til å spise dem. Aldri hadde jeg vært glad i eikenøtter, men å, hvor godt de smakte. «Men», sa jeg, «hvordan kan disse eikenøttene være kommet inn her?» De lot til å være helt friske. Hvor

76

lenge hadde de ligget der inne, og hvordan hang det sammen at jeg ikke hadde merket dem før? Jeg hadde jo flere ganger strukket ut armene mine. Disse spørsmål måtte jeg ha svar på.

Jeg spiste de seks eikenøttene og følte meg ganske forfrisket. Dette hendte klokken seks om ettermiddagen - jeg tente en fyrstikke for å se på uret mitt. Hele natten lå jeg der, og da jeg strakte ut armene mine neste morgen, fant jeg igjen seks eikenøtter. Jeg følte rundt omkring meg, men kunne ikke finne flere enn disse seks. I fire dager fant jeg seks friske eikenøtter tre ganger daglig. Da hadde jeg bedt meg igjennom og hadde i alt oppholdt meg tre dager i det treet. Jeg ble nysgjerrig etter å vite hvordan disse eikenøtter var kommet der inn. Den siste dagen krabbet jeg ut av treet, satte skoene mine ved inngangen for at det skulle se ut som jeg var der, gikk så litt på avstand og gjemte meg i en annen hul trestamme. Da klokken var kvart på tolv kom det seks store, grå ekorn. De hoppet opp i treet, og hvert av dem slapp en eikenøtt ned gjennom et kvisthull. Jeg sa: «Vidunderlig, vidunderlig, min Gud! Her har du fødd meg ved hjelp av disse seks ekorn». Jeg gråt av glede over at Gud hadde slik omsorg for meg at disse umælende dyr måtte adlyde ham. «Elias er ikke den eneste som dyrene har brakt føde til», sa jeg. Så krøp jeg ydmykt tilbake i treet mitt igjen. Ofte har jeg ønsket at jeg kunne leve med denne ydmyke følelse stadig, slik som jeg har følt ved liknende tilfeller

77

som dette. Ennå fire timer tilbrakte jeg der, og da så jeg tretten menn og kvinner ligge bedende utenfor det skolehuset som jeg var blitt utvist fra ti dager tidligere, og de visste ikke at jeg var i nabolaget. Da gikk jeg ut, og som jeg gikk nedover bakken, kom den mann mot meg som hadde vist meg ut fra heimen sin og fra skolehuset. Han var barhodet og liknet en av de indianerne som jeg hadde sett i Dakota, så vill og forstyrret. Jeg visste ikke riktig hvordan jeg skulle ta ham, men at jeg var i Guds vilje det visste jeg.

Vi møttes, og han ropte: «Å, bror, be for oss! Jeg ble så gla da jeg fikk se Dem. Be for oss. Jeg har vært i helvete disse ti dager». Vi knelte ned der ved et tre, og hvis et menneske noensinne har bedt, så gjorde han det. Det var alvorlig for ham. Vi ble der i to timer og ba for hans sjels frelse. Han kom herlig igjennom til liv i Gud, og sa: «Bli nå med meg hjem igjen, og vi skal åpne skolehuset i kveld. Vi hadde en velsignet tid der i tre uker. Mange søkte og fant Gud fordi jeg ble der i det hule treet, selv om jeg ble sulten. Folk gir opp for fort. De gjør det som Satan sier. Satan drev meg ut av denne manns hjem og ut av skolehuset. Hvis jeg, som så mange andre ville ha gjort, hadde gitt opp og reist min vei, hvordan var det da gått disse sjeler?

På en eller annen måte hadde en fått greie på at jeg hadde oppholdt meg i det hule treet, og at jeg hadde fortalt at ekornene hadde fødd meg. På vegen

78

hjem til mitt losji tok han meg igjen og sa: «Herr Bevington. Jeg forstår at De har vært oppe i skogen i et hult tre, og De forteller at ekornene har brakt Dem eikenøtter der». «Hvor har De hørt det?» sa jeg. «Jeg har det fra pålitelig hold, og vil gjerne vite om det er sant?» - «Jeg skulle like å vite hvor De har hørt det?» «Det kan vel være det samme. Kan De ikke være så snill å besvare mitt spørsmål?» «Ja», svarte jeg, «det har jeg påstått og gjør det fremdeles at seks ekorn har brakt meg mat tre ganger daglig».

Han stoppet meg midt på vegen og sa:

«Herr Bevington, vet De at De er en tyv?»

«Nei, det vet jeg ikke». «Men det er De, og jeg kan bevise det for Dem. Disse ekorn samlet opp vinterføden sin der, og De spiste opp alt sammen». Du kan tro jeg ble overrasket! «Kan det være mulig?» sa jeg. Det så virkelig ut til å være tilfelle, og jeg gikk hjem nokså nedstemt over det han sa.

For å komme til en bedre forståelse av det hele, gikk jeg dagen etter opp der klokken fire om ettermiddagen. Jeg krøp inn i det hule treet, men kunne ikke finne en nøtt. Dette gjorde jeg i tre dager, men ikke e fl nøtt fant jeg. Så det avgjorde saken og gjorde det klart at Gud hadde brukt disse ekorn til å forsyne meg med mat ved denne spesielle anledning.

Jeg følte det som om jeg lå nede ved Jesu føtter, og jeg trodde at han ville ordne opp i disse ting på sin egen måte.

79

Nå vil vi gå tilbake til emnet, helbredelse. Jeg er helt overbevist om at en stor del av våre sykdommer kommer av at vi tillater Satan å påføre oss dem. Han vet at det han har å gjøre er å få oss til å bli forskrekket. Likeså vet han at det bare er noen få som ikke tillater ham å gjøre dette. Så deler han ut sin verking og sine smerter i ganske store porsjoner til dem som vil tillate ham dette, ofte under påskudd av at de da er unnskyldt for f. eks. å gå på møte.

Jeg kan fortelle deg at Gud ønsker å få oss på den plass at vi vil tro løftet: «Jeg er Herren, din lege». 2. Mos. 15,16. Han ønsker at vi skal ta et avgjort standpunkt imot Satans dristige anslag og stå på vår «blodkjøpte rett». Jeg har kjempet ansikt til ansikt med ham på dette grunnlag. På avstand vinner v intet. Der er han en så stor våpendrager at vi ikke kan gi oss i kast med ham.

Jeg fikk kall til å lede et leirmøte i Ohio. Etter å ha lagt saken fram for Gud, reiste jeg. Det var noen som møtte meg på stasjonen og fulgte meg til et hotell. Om ettermiddagen ventet seks av lederne på meg, fire menn og to kvinner, og de sa: «Broder Bevington, hvordan ønsker du det med hensyn til pengene? Vil du ha dem nå med det samme, når disse møtene er slutt eller avdragsvis? Vi er villig til å betale deg som du ønsker det».

Dette var en stor overraskelse for meg, da jeg i alminnelighet ikke var plaget med mange penger. Det hadde ofte hendt når jeg hadde vært på et sted

80

og holdt møter at jeg uten videre måtte dra av sted til et nytt felt.

Jeg spurte: «Hvor mye pleier dere å betale?» «Det kommer akkurat an på hvor mange sangere evangelisten har med seg, og da du også skal lede sangen, vil vi betale deg åtti dollar.» «Hva for noe, åtti dollar?» sa jeg. «Hvor får dere disse pengene fra?»

«Å, det er ikke noe du behøver å tenke på. Du har bare å lede møtene, og vi betaler. Vi ønsker ikke at evangelisten skal ha omsorg for noen av utgiftene».

«Åtti dollar», tenkte jeg. Det var mere enn jeg til sine tider hadde hatt i et helt år. Deres rundhåndethet gjorde meg betenkelig, og jeg sa igjen: «Hvor får dere disse pengene fra? » « Men bror, vi ønsker slett ikke at du skal bry deg med dette. De evangelister som har vært her før, har ikke ofret det en tanke. Si bare om du vil ha pengene nå eller ved avslutningen».

«Men, brødre, jeg føler at jeg må vite hvor disse pengene kommer fra». Da sa en av søstrene: «For det første tar vi entré. Og så har vi utsalg på tomten». «Hva selger dere der da?» «Å, det er drops, sigarer og tobakk, milde drikker, ristet mais o.s.v.; lunsj og andre måltider, og nesten hva som helst som vi kan tjene penger på». «Og på dette har dere drevet med møter? Er alt dette blitt tillatt?» «Ja, hvorfor ikke? Hvor skulle vi ellers få penger fra til å dekke våre utgifter?»

81

«Ja, godtfolk», sa jeg, «dere har nok ikke fått tak i den rette mann. Jeg kan aldri tillate den slags».

«Hva for noe!» ropte de alle sammen. «Du vil vel ikke gjøre deg selv så mye bedre enn de andre fine, store evangelister som i årevis har besøkt våre leirmøter. De står ikke tilbake for noen i hele Ohio». «Med dem har jeg ingenting å gjøre», sa jeg. «Dette er min personlige sak. Jeg kan ikke gjøre noe her under disse forhold».

Dette var torsdag ettermiddag. Fredag morgen kom omtrent tyve av dem og sa: «Broder Bevington, vi har avertert disse møter i stor utstrekning og har hatt store utgifter med det. Vi har ikke råd til å tape dette. Det ville for alltid ødelegge disse bekjente møtene. Og vi kan ikke få betalt utgiftene uten å gjøre som vi alltid har gjort, hvilket selvfølgelig er fullstendig riktig og lovlig. Det må et hvert fornuftig menneske innrømme». De var bestemte, og jeg holdt på mitt.

En av kvinnene i komiteen reiste seg da og sa: «Vi ønsker ikke å ha denne særling her. Hans prekener vil nok ikke passe for oss, og han vil bli en skuffelse på alle måter. Vi sender bud etter vår gamle medarbeider. (Jeg visste om ham at han drakk seg full nesten hver gang han hadde holdt et møte og fått penger). Alle sammen reiste seg og sa: «Hotellregningen får du betale selv og gå fra byen her, hvis du ikke har reisepenger nok». «Jeg er en god fotgjenger», sa jeg.

Det så ut som de ble litt forvirret. Så pakket jeg

82

koffertene, gikk ned og betalte regningen min og hadde fire og åtti cent igjen og seks og tredve mil å gå med to tunge kofferter. Men jeg dro av sted. Da jeg hadde gått halvannen mil, satte jeg meg under et tre og sa: «Kjære Herre, jeg er både villig og i stand til å bære disse koffertene hele vegen, men jeg føler trang til å be deg hjelpe meg».

Men jeg fikk lyst til å gå litt avsides for å kunne hengi meg i mere inntrengende bønn først, og lot mine ting bli stående der under treet.

Jeg hadde en god bønnestund, en lovprisnings og takkegudstjeneste, så jeg følte meg legemlig styrket til turen, og reiste meg for å gå ned til treet igjen. På landevegen sto en toseters vogn. I den satt en dame og herre og betraktet koffertene mine. Da jeg kom bort til dem, ga jeg dem et hjertelig håndtrykk og en del traktater. Mannen sa: «Er ikke Deres navn Bevington, og er det ikke Dem som skal ha møtene her i sommer?» «Jo, mitt navn er Bevington, men jeg skal ikke lede møtene». De 10 begge to. «Hva gjør De her?» «Jeg har hatt et takke- og bønnemøte der oppe», så jeg og pekte opp mot stedet. Igjen lo de begge to og sa: «Vi hørte Dem be der oppe og fikk lyst til å stanse og høre hva De ba om».

Han fortsatte: «Vi stanset nede i byen nå på gjennomreise, og der fortalte de oss hvilken særling de hadde ansatt til å lede leirmøtene. De satte Dem i et besynderlig lys». Så kjørte vi opp her. Min hustru sa: «Jeg tror dette er særlingen. La

83

oss stanse her». Så her ble vi altså sittende, for vi hadde lyst til å se den fyren som var så eiendommelig. Men vi synes ikke De ser så mye annerledes ut enn andre Guds barn. Men hvor skal De hen?» «Jeg skal til L.-». «Vi skal kjøre gjennom L., så bare stig opp i vognen».

Da vi kom til L.- hvor denne mann bodde, tok han meg med hjem. Både han, hans hustru og datter og en del andre ble frelst og helliggjort. Du kan kanskje si: «Men var det ikke så at du følte deg ledet til å reise til dette leirmøte, og i så tilfelle, hva hadde du da å gjøre seks og tredve mil derfra?» - Gud hadde sin tanke med det hele. Han ønsket at denne mann og hans hustru og datter skulle arbeide for ham, og han måtte ta denne omveg for å få tak i dem. De gikk ut i evangeliets tjeneste. Hadde jeg gått med på noe kompromiss, var denne familie kanskje aldri blitt frelst. Jeg har sett og hørt dem alle tre vitne fra plattformen på teltmøtene i Cincinnati mange ganger, og de levde et velsignet liv med Gud. Hvis Gud hadde begynt å fortelle meg hva han ønsket, hadde han rimeligvis aldri fått meg til å forstå det. Så sendte han meg da til dette vel kjente leirmøte, og derfra ut på landevegen. Og så hadde han fått mannen til å komme den vegen i den hensikt at jeg skulle møte ham. Istedenfor å lede møtene i dette populære telt med åtti dollar i utsikt, sendte han meg til Louisville uten synlige sjanser eller oppmuntringer.

84

5. kapitel

Arbeidet i Cleveland og Chattanooga.

Mine brukne ribben helbredes.

Da jeg var i Ironton, Ohio, og virket der, hadde jeg et lite reise-orgel. Men det var ikke så lett å få noen til å spille på det på gaten. En kveld kom en pent antrukket mann bort til meg og sa: «Bror, hvis du kan få noen til å trå belgen på orglet, vil jeg spille for deg hver kveld og begynne å synge hver sang. Jeg har tæring, så jeg har ikke krefter til å trå belgen». «Det tror jeg sikkert jeg kan, og det en som er flink også». Vi fikk tak i en til å trå belgen, og mannen spilte noen uker. Men så sa han: «Jeg trodde dette klima skulle være så bra for meg, men jeg blir nok ikke bedre, som jeg hadde håpet. Dessverre må jeg reise sydover igjen».

Hans hjem var syd på, og etter et par ukers forløp hadde han dradd av sted.

Det neste jeg måtte ta fatt på, var å reise til Cleveland, Ohio, og begynne en ny virksomhet. Men det ble en hard kamp for meg, for jeg var blitt så glad i de kjære, fattige barna i Ironton, som vi hadde strevd med i seksten måneder. Så jeg ga lite akt på dette kall til Cleveland. Men på en eller annen måte kom kallet stadig igjen, hver gang jeg skulle be, inn

85

til det seiret og formelig ble det viktigste i mine bønner. Så til slutt måtte jeg gi opp Ironton, men det kostet meg mange tårer. Jeg vet ikke noe annet sted som det har kostet meg så mye å forlate, fordi jeg hadde kommet dit gjennom mange gjenvordigheter.

Til sist sa jeg: «Herre, send noen i mitt sted, så skal jeg reise».

Innen to dager kom en mann og hans hustru og overtok arbeidet der, og jeg reiste til Cleveland. Jeg hadde ingen penger og kjente bare et eneste menneske i Cleveland, så det første jeg måtte gjøre var å bli stille og be om et lokale. Alt hva jeg hadde i Ironton, hadde jeg etterlatt der, og jeg satte meg aldri i gjeld.

Jeg gikk til den eneste kjente som jeg hadde i Cleveland og ble mottatt i heimen hans. Så tilbrakte jeg seks dager i bønn og faste, og på den syvende dag gikk jeg av sted for å finne et lokale, leide det og begynte å gjøre rent.

En mann kom bort til meg og sa: «Et brennevinsutsalg antagelig?»

«Nei, svarte jeg, «her skal det være en hellighetsvirksomhet». «Å», sa han, idet ansiktet hans lysnet opp, «når skal De åpne?»

«Lørdag kveld». Og dette var torsdag.

«De har fått stoler, antar jeg?» «De er ikke her, men vi har dem». «Hvor er de? Jeg har vogn og kan kjøre stolene for Dem, for det er kostbart å få kjørt noe her i byen». «La meg få Deres navn og adresse,

86

så skal De få høre fra meg». Det fikk jeg. «Nå må De la meg få vite Deres navn og hvor De bor», sa han. Jeg fortalte ham det. Han tok en buss og kjørte ut dit hvor jeg bodde. Mannen var på arbeide, så han snakket ikke med ham, men han hadde en samtale med hustruen. Han sa: «Hva vet De om denne Bevington?» «Jeg vet ikke noe om ham», sa hun. «Han var ganske fremmed for meg da han kom hit for omtrent ti dager siden og sa at han kjente mannen min. Vi ba ham komme inn til min mann kom hjem. Så fikk han et rom hos oss, og han gikk inn der og bare sukket. Jeg antar at han ba, og omkring en uke holdt han på med det. Han ville ikke ha en munnfull mat, men etter en ukes forløp kom han ut og sa at han var sulten. Det var i morges, og han sa at han skulle begynne en virksomhet her lørdag kveld».

«Jeg antar», sa denne mann, «at han har mange penger, for han sa at han hadde både stoler, orgel og sangbøker. Men han ville ikke fortelle hvor han hadde dem. Jeg kunne ha kjørt dette for ham i ettermiddag». «Ja», sa konen, «hvis han har penger, skulle jeg like å vite hvor han har dem. Min mann ble litt urolig for hans virksomhet, så vi så igjennom alt det han hadde, og alt hva vi kunne finne var ni og tyve cent. Vi så også i lommeboken hans, men det var alt han hadde». «Han fortalte meg at han hadde stoler og alt utstyr», sa mannen. «Ja», sa konen, «han er en pussig fyr. Jeg kan slett ikke bli klok på ham». -

87

Så kom han igjen mens jeg holdt på å gjøre rent og sa: «Nå er vognen min ledig, så nå kunne jeg kjøre stolene og det De behøver». Straks forsto jeg at nå måtte jeg forklare meg, og jeg siterte bare 1. Joh. 5,14-15. «Jeg forstår Dem ikke», sa han. «De sa at De hadde disse stolene». «I følge disse vers har jeg dem», sa jeg. «Jeg har bedt om å få disse ting, og har fått forvissning om at jeg skal få dem, og jeg venter å åpne her lørdag kveld». «Ikke utsikt til å få noen stoler! Hvordan kan De gjøre slikt?» «Jo, jeg stoler på Bibelen«. Jeg så at han ble forvirret, sa jeg bare gikk fra ham og fortsatte å vaske, mens jeg ventet på tingene. Utenfor hadde jeg slått opp en plakat hvor det var skrevet «Pinsemisjon», og ventet nå at en eller annen skulle bringe de nødvendige ting dit etter denne anvisning.

Som sedvanlig kom Satan på besøk - han er jo til sine tider meget interessert i vårt arbeid, og begynte å snakke fornuft med meg: «Nå er du en fremmed her, og du skulle bekjentgjøre at du trenger disse ting. Det er på den måten all virksomhet drives. De går ut og ber om hjelp. Og du kommer ikke til å kunne åpne her, hvis du ikke gjør det slik». Men det hadde jeg prøvd engang før, og hadde fått nok av den slags arbeid. Så jeg bare avviste hans forslag. Jeg holdt ut, til tross for at jeg hadde i vente en god del hånsord angående plakaten med bekjentgjørelsen om møtet lørdagskvelden.

Herren brukte broren som jeg bodde hos, så lørdag

88

kveld ble lokalet åpnet. Jeg fikk pene benker, et orgel og sangbøker. Vi gikk ikke og hentet én ting. Heller ikke fortalte vi noen hva vi trengte. Vi bare la saken fram for Gud og lot ham ta seg av alt. Og han klarte det fint.

En bror fra første metodistkirke i Ironton kom bort og sa: «Hva er det som skal åpnes her?» «En hellighetsvirksomhet», sa jeg. «Vi skal arbeide blant de fattige».

«Hvis dere ikke har stoler, kan jeg sikkert skaffe dere noen pene, gode benker», sa han. Jeg svarte: «Hvis Herren leder deg til å gjøre dette, vil vi bli meget glade». I løpet av fem timer kom det fine benker med gode ryggstøer. Da disse var lesset av, kom en søster og sa: «Hva er det som foregår her?» «Vi skal begynne en hellighetsvirksomhet her lørdag kveld», sa jeg. «Jeg har et orgel som jeg skulle like å sette inn her, og jeg kan spille her også hvis De vii det». «Send det hit», sa jeg. Neste morgen kom orgelet og sammen med det førti gode sangbøker. Og hun spilte.

Så du forstår, når vi kommer til side, vil Gud arbeide. Grunnen til at han ikke arbeider, er at vi er i vegen for ham. Å, la oss trekke oss godt tilbake i et hjørne - og komme av vegen, så vil Gud arbeide.

Foreløpig skal jeg ikke berette mer om arbeidet der, men vil muligens komme tilbake til dette sted igjen, da mange verdifulle lærdommer er samlet fra vårt opphold der.

89

Da jeg hadde vært der en stund, fikk jeg et brev fra søster Allen i Chattanooga. Hun var hustruen til broder Allen som spilte på reiseorglet for meg en tid i Ironton, men som måtte ha en til å trå belgen for seg. Hun skrev: «Nå De mottar dette brev, er Allen begravd. Doktoren har nettopp vært her, og da han gikk, sa han at vi ikke behøvde å budsende ham mere. Han har mistet over en kvart liter blod og det er så vidt det er liv nå. Jeg kan nesten ikke se at han lever, og jeg vet ikke hva jeg skal gjøre». Jeg tok med brevet inn i bønnerommet mitt og ga broren som jeg bodde hos, beskjed om at han ikke måtte tillate noen å forstyrre meg.

I elleve timer lå jeg i bønn for å få visshet om Allen fremdeles var i live. Jeg hadde mye å gjøre, derfor tok det tid før jeg ble stille nok til å høre Guds stemme. Da så jeg ham ligge som død, så hvit så hvit - ganske stille, og jeg trodde at han var død. Men jeg fikk ikke lov til å avbryte synet og ble liggende enda fem minutter til. Jeg så ham løfte den høyre hånd og smile. Da sa jeg: «Amen Herre! Nå vil jeg be om hans helbredelse». Men jeg måtte be i ni timer for å bli klar over om Herren ønsket å helbrede ham eller ei. I tyve timer hadde jeg således ligget på kne. Men jeg var på det rette spor og kunne gå forstandig fram, nå da grunnvollen var lagt. Det tok akkurat 46 timer til i bønn for å se ham som en helbredet mann. Da så jeg ham sitte foran reiseorgelet, mens han spilte og trådde av all kraft. Så sa jeg: «Priset

90

være Herren, det er godt nok». Etter å ha ligget i det mørke rom i seks og femti timer, kunne jeg gå ut som seierherre i Jesu navn. Så gikk jeg ut og fikk noe å spise. Deretter satte jeg meg ned for å skrive til ham og fortelle at han var helbredet, og kom til å være i arbeide innen to uker. Jeg fortalte ham det nøyaktige tidspunkt da jeg så ham ved orgelet som en helbredet mann. Men før han fikk brevet mitt, hadde han og hans hustru skrevet til meg. Det var i Cleveland jeg så ham stå opp, sitte på sengekanten og gni seg på kroppen. Jeg så at han følte på armene sine, kløp seg selv, sto opp og så seg i speilet, og jeg hørte at han sa: «Ja, dette er Allen, ganske sikkert - det er ingen tvil om det. Temmelig elendig, ikke noe annet enn skinn og ben, men det er Allen». I brevet sitt fortalte han alt sammen i detaljer, akkurat slik som jeg så det flere hundre mil derfra. Han gikk ut i gården, hvor hans hustru holdt på å vaske. Hun hadde en del tøy å vaske og hadde stått opp tidlig, da det er varmt i Chattanooga. Hun ble forskrekket og fortalte at det var vanskelig for henne å greie en slik påkjenning, men hun beholdt fatningen. Hun ville ha ham til å gå til sengs igjen, da hun ventet at han skulle falle død om der ute i gården. Men han påsto at han var sulten og ville ha noe å spise. «Nei, men Allen, du er sikkert uklar i hodet. Du vet at doktoren ikke kunne gi deg lov til å spise noe, da det ville være den visse død». «Jeg har ikke noe med doktoren å gjøre nå. Du må ha skrevet

91

til Bevington. Har du ikke det?» «Jo», sa hun. «Han har bedt for meg, og jeg er helbredet. Gi meg et ordentlig måltid mat. Jeg tør spise hva som helst». Fremdeles påsto hun at han kom til å falle død om der ute på gårdsplassen, men han sa at han ville ha noe å spise. «Jeg blir skyldig i mord, hvis jeg gir deg mat», sa hun.

Nettopp da kom naboen inn fra låven for å spise frokost. Allen ropte på ham, og mannen ble forskrekket. Allen sa: «Jeg er så sulten som en skrubb, men min kone vil ikke gi meg mat. Be din kone om å komme hit med en kraftig frokost». Han gikk inn og sa: «Kom her, så skal du se et forunderlig syn. Allen er oppe og ute på gårdsplassen, og han ber om å få noe å spise». Hun styrtet ut for å se på ham, og han ba henne om mat. «Jeg kommer ikke til å falle død om nå. Jeg er helbredet», og så begynte han å slå seg på brystet. Nabokonen kom med et bløtkokt egg, som han svelget ned med det samme, og så ba han om mere mat. Da han fremdeles beholdt likevekten og ikke falt død om, våget hun seg til å gi ham mere, til han hadde spist likeså meget som en sterk frisk mann pleier å spise.

I løpet av to uker begynte han å arbeide, akkurat som jeg hadde sagt ham. Dette var om våren.

Jeg ble i Cleveland hele sommeren, og om høsten kom det for meg at jeg skulle reise til Chattanooga. Det var bare fordi broder Allen bodde der, tenkte jeg, og ville ikke tenke mere på det. Men jeg ble mer

92

og mer grepet av denne tanke, og den opptok meg til slutt helt.

Chattanooga syntes dog å være for mye for min begrensede tro, og som et mellomledd i denne rute ble jeg først ført til Cincinnati.

Det så jo ikke ut til å være så vanskelig. Jeg var blitt så bundet til Cleveland og ønsket ikke å reise derfra, så jeg lyttet ikke til dette kall til Cincinnati. Men kallet lød sterkt - og uavbrutt, så jeg til slutt sa: «Herre, hvis du vil sende noen som kan overta min plass, så vil jeg reise», skjønt jeg ikke på noen måte kunne forstå hvorfor, for jeg hadde jo framgang her hvor jeg var.

Men etter tre dagers forløp kom en mann og hans hustru. Så snart hun så meg, brast hun i latter og sa: «Dette er mannen, det er nettopp ham». Og hennes mann sa: «Ja, det er ham. Dette er stedet».

Enda jeg hadde bedt om at noen måtte komme og innta min plass, var jeg ikke på vakt og lurte på hva slags mennesker dette kunne være. Jeg kunne ikke oppdage at jeg kjente dem fra før. Dog kom jeg snart over min forbauselse da de fortalte meg hva de hadde sett to kvelder tidligere i Rochester, N. L. Vi ble snart fortrolige, og jeg sa: «Det må være dere som skal innta min plass».

Så gikk jeg inn på værelset mitt, la meg tvers over sengen og brøt ut i tårer og hulken, da jeg ikke var helt løst fra dette arbeid. Jeg lå der en stund, badet i tårer. Endelig sa jeg: «0, Gud, jeg kan ikke tvile

93

på at disse mennesker kommer direkte fra deg, men - å, Fader, disse tårer, disse stønn! Å, Gud, jeg kan ikke reise her fra i en slik forfatning. Hvis det er virkelig sant at du vil jeg skal reise, så løs meg fra dette arbeid; ta bort byrden.» Snart var alle tårer borte, skyene lettet, og solskinnet strømte innover meg med en slik vidunderlig mildhet, at alle ønsker om å få bli der snart var borte. Så var denne sak avgjort, men jeg hadde ingen reisepenger.

Nå hadde jeg et reiseorgel sammen med mine andre eiendeler, og mens jeg var inne på rommet mitt og ba om reisepenger til Cincinnati, banket det på døren. Jeg lukte opp, og der sto det en søster fra frelsesarmeen, som hadde hjulpet meg mye i arbeidet. Hun sa:

«Bevington, vi har fått greie på at De skal forlate oss. Disse mennesker som er kommet og skal overta Deres arbeid, har et lite reise-orgel og behøver ikke Deres, og nå ønsker jeg å kjøpe det».

«Den slags har jeg aldri gjort før», sa jeg. (Jeg hadde begynt fjorten virksomheter og utstyrt dem helt, men hadde aldri tatt med meg noe eller solgt noe.) Nettopp da trådte de kjære venner inn gjennom døren og sa: «Vi behøver ikke orgelet, og vi forstår begge to at du trenger pengene, så bare selg det straks».

Søsteren spurte hva det var verd, hva jeg hadde betalt for det. «Jeg har betalt femten dollar for det og har brukt det i fire måneder. Jeg antar det er verd

94

ti dollar», sa jeg. «Ja», sa hun, «tolv dollar er billig, og det vil jeg gi for det».

Dermed la hun tolv dollar fra seg og tok orgelet. Jeg trengte noen klær. Den gang hadde jeg ikke noen moderasjon på mine reiser, som de geistlige har, men måtte betale full pris, og i dette tilfelle var det åtte dollar. Da jeg hadde kjøpt klær for tre dollar, hadde jeg en dollar og tyve cent igjen. (De tyve cent hadde jeg fra før). Så dro jeg av sted. Jeg kom til Cincinnati og tok en buss ned til Constance.

Der ble jeg om natten og kom tilbake igjen om morgenen. Jeg hadde forskjellige ting å utrette i byen, og i Fourth Street kom jeg til å gå forbi et stort vindu. Som jeg så inn, fikk jeg øye på en stor plakat hvorpå det sto skrevet «Din siste sjanse».

Jeg gikk videre, men denne «siste sjanse» holdt på å plage meg, og jeg måtte virkelig gå tilbake, skjønt jeg ikke kunne forstå hvorfor, da jeg hadde det travelt. Men jeg fulgte innskytelsen, gikk tilbake og så inn i vinduet igjen.

Jo, der var det. Men hva skulle det bety? Så åpnet jeg døren og så med en gang at jeg var på et jernbanekontor. Jeg spurte en mann som var der: «Hva betyr det?» og pekte på plakaten. «Jo, det betyr akkurat hva det står skrevet der». «Men hva gjelder det?» «Har De ikke hørt om ekstratoget som går til Chattanooga og at billettprisene på det er redusert?» «Nei, det har jeg ikke».

«Det er en stor moderasjon på denne reise, og dette

95

er den siste sjanse, den siste dag». «Når går siste tog?» «Klokken ni i kveld». Jeg gikk ut, men så kom jeg til å tenke på at jeg ikke hadde forhørt meg om prisen - og så gikk jeg tilbake igjen.

«Hva koster det?» spurte jeg.

«Turreturbillett til Chattanooga koster tre dollar og fem og sytti cent». Så gikk jeg ut igjen og bortover gaten, for jeg skulle noen ærend, uten å tenke mere på Chattanooga eller den billige reisen, for jeg hadde ikke en dollar.

Men Chattanooga vedble å ringe i ørene mine til jeg måtte stanse og gå tilbake, - «Chattanooga» -var alt jeg kunne høre.

Jeg gikk ned i nærheten av det sted hvor vi tok bussen til Chattanooga, og stemmen sa så tydelig og bestemt: «Vil du, eller vil du ikke reise til Chattanooga?» Jeg fór sammen og sa: «Jo, Herre, jeg skal reise - men!» (Ja, der er det igjen, dette men). Å, hvor mange det er som har strandet på dette lille ord.

Så tok jeg bussen ned for å hente koffertene mine - litt i villrede - men bestemt på å lyde Gud. Etter å ha spist lunsj, tok jeg vegen til jernbanekontoret. Det var bare tredve minutter til togets avgang, og jeg gikk av sted for på denne måte å adlyde Gud.

Det kom en mann mot meg, og han betraktet meg nøye og forskende, og jeg sa: «Han får ikke mange penger hvis han overfaller meg». Men da han kom nærmere, smilte han. Da han møtte meg, omfavnet han meg og sa: «Å, det er Bevington». Jeg satte fra

96

meg koffertene og sa: «Ja, men jeg har det travelt, jeg må nå et tog som går om tyve minutter. Så tok han koffertene for meg, og vi dro av sted. «Nå», sa jeg, «hvem er De?» Han lo og fortalte meg det, og da husket jeg ham. Da vi kom ned til jernbanekontoret, sa han: «De ba for min hustru for fire år siden, og Jesus helbredet henne. Hun sa den gang: «Nå får vi ikke flere doktorregninger, så la oss nå gi Bevington de pengene doktoren skulle ha». På et år hadde de samlet fem dollar til meg. Han hadde båret dem på seg nå i tre ar i håp om at han skulle møte meg.

Så hadde Gud ledet ham hit i den hensikt å møte meg. Du skjønner at Gud forstår sine ting, når bare vi lar ham få sin vei med oss.

Det lønner seg, det lønner seg å la Gud arbeide.

Og igjen blir det et skrik i vårt hjerte: «Å, Gud, skal vi noen gang lære, skal vi noen gang lære?»

Jeg rakk akkurat å komme inn i siste vogn på toget. Så satte jeg meg ned og sa: «Her er jeg, Herre, på ditt bud. Hva vil du gjøre med meg?»

Jeg følte ikke at jeg skulle gå ut til broder Allen, for det var lang vei ut der, og de var meget fattige og hadde familie. Slik som det ofte var tilfelle når jeg spurte Gud, fikk jeg også nå det svaret: «Hva kommer det deg ved? Følg du meg». Jeg svarte: «Ja vel, Herre. Skal jeg ta med disse to store koffertene?»

Jeg fikk den innskytelse at jeg skulle sette dem inn til oppbevaring. Det kostet tyve cent, og da jeg

97

hadde spist middag, som kostet åtti cent, hadde jeg tyve igjen. Og her var jeg blant fremmede. Jeg kom forbi et høyt plankegjerde og ble snart oppmerksom på en plakat: «Klokken halv tre søndag ettermiddag - hver søndag». Så stanset jeg og så meg omkring, men kunne ikke oppdage noe som kunne gi meg noen forklaring på dette. Langsomt gikk jeg videre og studerte på hva dette skulle bety, da jeg fikk høre noen rope. Da jeg snudde meg om, fikk jeg se en farget mann, så sort som noen kan bli. Det var en glans over ansiktet hans som forsikret meg om at han var et Guds barn. Han kom mot meg, smilende over hele ansiktet.

«Gud velsigne deg, mann! Du er mannen, du er mannen!» sa han. Jeg visste nesten ikke hvordan jeg skulle ta dette. Var han sloppet ut fra et asyl eller hva? Endelig sa jeg: «Hva mener du?» «Du er nettopp mannen som jeg har sett etter. Du komme preke i lokal her nede på hjørne. Mannen der ikke greie det nå. Jeg var og hilse på ham tre uker siden, og han fortelle meg alt om at han ikke kan mer, og han spørre meg om jeg vil be at en mann vil komme og gi en håndsrekning. Så jeg gå hjem, knele ned og legger saken fram for Herren. Han vise meg deg, akkurat som du nå er, bare at du også hadde to store kofferter, en sort og en gul. Nå, bror, hvor er disse to?»

Jeg sa: «Jeg skjønner at du har fått grei beskjed». «Jeg vet det Sah, ja, Sah. Jeg gå og hente dem nå?»

98

Han viste meg hvor jeg skulle gå og sa: «Du gi meg dine to sedler, og jeg bringe dem til deg i vognen min».

Jeg gjorde som han ba meg. Som vi gikk videre, var det en annen mann som ropte på oss og sa: «Jeg vet du er mannen som Joe har fortalt om. Kom inn i mitt hus og få et glass kaldt vann». Jeg gikk inn og fikk en god, kald, forfriskende drikk. «Nå», sa han, «la oss be». Det ville jeg gjerne, og vi knelte ned. Han ba meg lede i bønn, og jeg tror aldri at jeg noensinne i mitt liv har hatt en mere åpen adgang til nådens trone enn her, i disse fargedes hjem. Da jeg skulle gå, ga han meg en dollarseddel. Deretter viste han meg lokalet hvor jeg skulle preke. Så gikk jeg ned, og mannen som sto for virksomheten og som bodde i annen etasje, satt akkurat ved vinduet, hvorfra han kunne se ned på gaten. Han fikk øye på meg, og kjente meg igjen etter den beskrivelsen Joe hadde gitt ham av meg, omtrent tre uker tidligere. Han kom ned og ønsket meg hjertelig velkommen og presenterte meg for sin unge kone. (Han var omkring førti og hun tyve).

Jeg begynte å preke den kvelden. Dette lokalet ble benyttet av forskjellige samfunn, en kveld metodistene, en kveld baptistene osv. Hver av dem hadde møte en kveld i uken. Det var fem møter hver uke. Meget snart forsto jeg på disse møtegjengerne at min forkynnelse ikke tiltalte dem mye. Metodistene likte min forkynnelse. Den andre kvelden var det tre

99

stykker som kom fram til forbønn. Det var metodistene som hadde møte. Vi hadde en god stund. Fjerde kvelden var det et annet samfunn som hadde møte. Mens jeg holdt på å tale, kom det inn en beruset mann, og som skikk var, ble han vist ut. Men det så ikke ut til at han var bestemt på å gå ut. Formannen for menigheten sa til lederen: «Få ham ut». Han forberedte seg på det, men jeg sa: «Vent litt, kast ikke den mannen ut». Men formannen ba ham lystre ordre. Så hoppet jeg over rekkverket og sa: «Vær så snill og ikke kast ham ut. Jesus kom for å frelse nettopp slike stakkars skapninger som ham». «De kjenner ikke denne mann», svarte han. «Han er det dypest falne menneske i denne by. Han må ut«. «Å, nei, sa jeg, «vær snill og gjør det ikke». Men han sa: «Få ham ut!» Jeg sprang mellom lederen og den berusede mann og ville endelig at han skulle bli der. Men å, for en fryktelig stank det kom fra ham! Formannen og hans flokk gikk, - det var omtrent femti stykker. Så sa lederen: «Bevington, jeg vet hva Jesus kom for, men denne mann har vi hatt å gjøre med nå i ti år, og det er faktisk ikke håp for ham».

«Min kjære bror», sa jeg, «det får du meg aldri til å tro. Jesus kan og vil hvis vi gir ham en sjanse». «Ja vel, det blir din og hans sak». Jeg slokker alle lysene unntagen et oppe ved talerstolen, og så får det bli deres sak. Jeg kan ikke holde ut den lukten». Så forsvant han. Han gikk opp trappen, men kunne ikke sove. Jeg tok med meg mannen opp til plattformen

100

og ba til Gud for ham. Han oppførte seg pent til henved klokken to om morgenen, men da ble han voldsom. Han holdt på å brenne opp, sa han, og måtte få noe whisky. «Gi meg en halv flaske», sa han, «og jeg blir like kjekk igjen. Jeg ville gjerne bli en kristen, men nå er jeg i helvete». Jeg ba for ham, men omtrent klokken tre ble han meg for sterk. Han var mye sterkere enn jeg og tvang meg i retning av døren, tross jeg strittet imot av alle krefter. Ved fire tiden var vi omtrent åtte fot fra døren. Da var jeg ganske utmattet og så at noe måtte gjøres.

Jeg fikk lyst til å rope på mannen ovenpå, men Ånden forbød meg det, og jeg ble rolig og begynte å trenge fram for Guds trone i bønn enda mer intenst. Snart slapp jeg taket i mannen, rakte opp hendene ropte ut: «Å Gud, hvorfor sendte du denne mann inn her? Hvorfor sendte du meg hit? Å Gud, kom, kom, kom!» Ved det tredje «kom» falt mannen over ende på gulvet. Han formelig krøp rundt under stolene, akkurat som en slange. Jeg ropte til Gud at han måtte drive djevelen ut av ham. «Driv ham ut, driv ham ut,» sa jeg. Etter en halv times forløp var mannen så rolig som et lam. Han reiste seg opp, børstet seg og sa: «Er dette Tom? Jeg har fått religion». Jeg sa: «Kanskje du har fått religion, men du er ikke frelst ennå». «Å, jeg vet bedre, jeg har fått religion». «Bli med fram til talerstolen og bli frelst». «Å, jeg er frelst nettopp nå». «Nei, du er ikke frelst, du er bare blitt kvitt whiskydjevelen. Nå må du be

101

om tilgivelse». Han ville ha det til at han allerede var frelst.

Men endelig, ved halv seks tiden, fikk jeg ham med fram til talerstolen, og han knelte ned og ba alvorlig. Snart fikk han se at han behøvde frelse, og ved syvtiden «nådde han bunnen» og ba seg gjennom. Om noe menneske noen gang har gjort bukkesprang, så gjorde han det der. Søsteren, som bodde ovenpå, kom ned, og hun ble begeistret. Hun ropte på mannen sin, som også kom ned, og begge var fornøyd over at Tom virkelig var en frelst mann.

Jeg følte meg litt trett etter å ha kjempet hele natten med den ville mannen og ønsket å hvile litt. Men jeg sa til lederen: «Du har sikkert noen klær å la ham få. La meg få en bøtte, en kost, et stykke såpe og en skurebørste. Så kommer du med noen gode klær. Jeg tok ham med ut i bakgården og skrubbet av ham. Hans kone var enig i dette forslag, og jeg fikk låne noe av henne til å ha på meg for å beskytte tøyet mitt. Så hentet jeg ham. Jeg brukte tre bøtter vann og et stykke såpe og holdt på til han var ren og fin. Han ble utstyrt med gode klær og så snart ut som et helt annet menneske. Det var en mann med god utdannelse, men whiskyen hadde ødelagt ham. Men Gud samlet opp bruddstykkene, fikk dem på plass og fornyet dem, så da vi var ferdig med ham, så han ganske bra ut.

«Nå», sa han, «vil jeg gjerne at dere skal bli med meg ned til min fetter. Jeg har tidligere vært formann

102

hos ham på tømmerplassen, men han har ikke betrodd meg noe på årevis». Vi gikk dit ned klokken halv tolv, og fetteren ventet på middag. Tom lot meg gå først. Jeg banket på døren, og vi ble bedt om å komme inn. Fetteren så på meg og deretter på Tom - og så at vi var fremmede. Han så forvirret ut da vi ikke sa hva vi hadde på hjertet. Etter en stunds forløp sa jeg: «Herr - har De noen gang sett denne mann før?» Da smilte Tom. Fetteren sa: «Dette kan ikke være Tom, er det vel?» Og Tom sprang opp og sa: «Jo, det er. Jeg er en ny mann. Jesus har frelst meg, og denne predikant har vasket meg, og mannen som bor på lokalet, ga meg denne pene dressen. Bul, jeg vil så gjerne begynne i arbeid igjen. Jeg vil gå inn i metodistkirken sammen med deg, hvis de vil ta meg inn».

Vi ble invitert til middag der klokken halv 1, og jeg skal si deg at maten smakte meg godt.

Etter middagen tok Tom meg med utenfor og sa: «Bevington, Jesus har sikkert renset meg innvendig og du utvendig. Nå vil jeg gjerne at du skal bli med meg til min hustru». «Har du en hustru?» «Ja, jeg har eller hadde. Jeg har ikke sett henne på elleve år. De sier at hun er verre enn jeg var. Hun er nede på Pokey Row, sammen med de aller fattigste og dypest sunkne fargede folk som eksisterer i Tennessee».

Vi gikk dit ned. Lederen så oss komme, og han kom ned for å høre om vi hadde fått middag. Jeg fortalte ham vår misjon. Han tok meg med ovenpå og lot

103

Tom være igjen nede. «Bevington, jeg tenker jeg kan få i stand en forsoning med lederne her, nå når Tom er blitt så forandret. Men hva du gjør og ikke gjør, så vær så snill å ikke ha noe å gjøre med den kvinnen. Det er ikke til å ta feil av hva Gud har gjort for Tom, men denne kvinne er sunket tusen ganger dypere enn Tom var - eller noen gang kunne ha vært. Og hvis du vil ha noe å gjøre med henne, vil du ødelegge alle de utsikter som nå ser ganske gunstige ut for en forsoning og for å få dem alle tilbake igjen. Den minste tilnærmelse til denne kvinne, vil helt spolere det som nå er gjort og vil drive meg bort fra denne plass. Og min helbred er ikke slik at jeg kan ta hva som helst slags arbeid». Hans kjære hustru hadde lyttet til alt dette og kom og satte fram et glass deilig, kald limonade. Hun sa til sin mann: «Jeg er ung og sterk, og jeg er villig til å begynne å vaske for vårt utkomme. Jeg tror at Bevington er på rett spor, og at han kjenner sin Gud bedre enn noen av oss. Kunne Gud frelse Tom, kan han sikkert frelse Lise også, som du kaller henne. La broder Bevington ordne dette alene og hold deg borte fra dette. La ham og Gud og Tom gjøre sitt beste. Blir det til at vi må bort herfra, så vil jeg arbeide for vårt utkomme.« «Amen» sa jeg. Så tok jeg hennes hånd og sa: «Gud velsigne deg for ditt gode hjertelags skyld». Jeg gråt av glede og beundret henne for hennes edle standpunkt. Mannen kysset sin kone og sa: «Du har rett. Du er den beste av oss to».

104

Jeg gikk ut og sa: «Kom her, Tom», og så gikk vi nedover gaten og bort i fattigkvarteret. Vi kom snart opp i en allé, og dette sted overgikk alt hva jeg tidligere hadde sett av fattigdom, smuss og elendighet. Men jeg sa: «Vi har begynt, og vi vil stole på Gud». Jeg hadde fremdeles den habitten på meg som jeg lånte da jeg vasket Tom, (den var for å beskytte mot utøy), men jeg sa: «Jeg vet ikke om Jesus trenger noen hjelp», så tok jeg den av meg og kastet den. Tom sa: «Du skulle heller beholdt den på deg. Vi er ikke der enda, og det ser meget verre ut der hvor hun er». Vi gikk videre, mens vi holdt lommetørklærne for nesen. Endelig var vi framme. Nå var det en større vanskelighet som meldte seg for oss, og det var å finne henne. Vi antok at hun hadde skiftet navn, og vi kjente ikke det navn som hun gikk under nå. Men vi gikk inn i en gård og begynte å spørre oss fram. Det var ingen som interesserte seg for det vi spurte etter, men de spurte alle etter tobakk, whisky, opium eller øl. Vi så en stige eller trapp som førte opp på taket av en gammel rønne. Der klatret vi opp, så vi kom litt bort fra smusset. Vi tenkte at der oppe kom vi da litt bort fra den fryktelige stanken, og vi begynte å rope til Gud om vegledning. En stor, sort neger kom snart ut og så at vi knelte ned der oppe. Han ville vite hva vi hadde der å gjøre. Vi fortalte ham det. «Jeg vet hvem dere leter etter», Jeg skal bringe henne her ut».

Under hele min virksomhet i Cincinnati, St. Louis,

l05

Louisville og Cleveland, har jeg aldri sett et menneske som så så håpløs og slett ut som henne. Jeg fortalte henne hva hennes navn var for femten år siden. Hun husket det og vedkjente seg det. Å - tenkte jeg, kan Jesus gjøre noe for en slik skapning? Jeg snakket med henne, og til slutt ba jeg Tom komme inn og presenterte ham for henne. «Er det Tom?» sa hun og sendte ham et simpelt, dyrisk blikk. Han fortalte henne hva Gud hadde gjort for ham og sa at han trodde Gud kunne gjøre like mye for henne. Men hun bare sverget den ene ed etter den annen og røkte på en gammel pipe som luktet slik at det nesten ikke var til å holde ut. Men Tom fortsatte med å fortelle henne om Jesus. Jeg følte meg uvel.

Så krøp jeg ned den skitne stigen og sa: «Vi vil komme tilbake i morgen formiddag klokken ti. La det bli klart for deg at Jesus kan gjøre like mye for deg som han har gjort for Tom og at du kan komme til å leve et respektabelt liv igjen».

Vi skyndte oss ut av denne usunne sump. Tom gikk til sin fetter, og jeg gikk bort på lokalet og la meg, da jeg var omtrent utkjørt. Klokken var da halv seks om ettermiddagen. Jeg sov godt og våknet klokken seks neste morgen. Jeg gikk ned og fikk en deilig frokost og fortalte om turen vår. Den unge kone var interessert og samlet sammen en del klær til Toms kone, mens hun sa: «De får henne nok med».

Hennes mann forsøkte å overtale oss til ikke å ta henne med til lokalet. «Nei vel», sa hans hustru, «så

106

tar vi henne med ned til onkel Bens kullhus og ber for henne der.»

Hennes onkel, Ben, var en frelst mann. Ved nitiden kom Tom, full av håp og tro for sin stakkars, uttærte hustru. Vi gikk nedover. Og ganske riktig - der var hun. Hun hadde kommet ut av alleen og gikk der og ventet på oss - og hun bar på en bylt med skitne pjalter. Vi ba henne kaste dem.

Det første vi måtte gjøre var å få vasket henne, akkurat som Tom. Vi tok henne med til lokalet, og Tom tok henne ut på den samme gårdsplassen hvor han selv hadde fått sin rengjøring. Han brukte fem bøtter vann og to stykker såpe og fikk henne ganske ren. Så fikk hun på seg de pene klærne. Lederen for virksomheten kunne ikke være med, men hans hustru gikk med oss. Vi gikk til onkel Bens bod, hvor det var rent og pent. Jeg syntes jeg hadde hatt en fryktelig tørn med Tom, men det var ingenting mot det vi gjennomgikk med denne ville, urimelige kvinne. Vi kjempet der med henne i fire og åtti timer, dag og natt. Vi måtte ha hjelp. Tom ble aldeles forslått, og jeg unngikk heller ikke hennes raseri. Hun grep tak i meg og var ganske brutal, men Tom kom meg til unnsetning. Klærne mine rev hun omtrent i stykker, men vi holdt henne inne og ga henne sterk kaffe. og mat inntil den fem og åttiende time, da ble hun slått ned av Guds kraft. Hun ble liggende på ryggen og forbannet både Gud og mennesker. Fråden sto om munnen på henne, mens hun var maktesløs,

107

fullstendig hjelpeløs og utmattet. Ved den seks og nittiende time ble hun helt stille og lå ganske rolig. Omkring klokken halv to løftet hun armene og gråt og ba oss hjelpe henne opp. Klærne hennes var i filler, og det samme var tilfelle med Toms.

Vi måtte skaffe dem nye klær begge to før de kunne vise seg på gaten. Men vi fikk klær og tok henne med ned til Toms fetter. Morgenen etter ba hun seg gjennom til frelse, og det var aldeles vidunderlig. Hun gjorde ikke bukkesprang som Tom, men bare gikk på gulvet, med den høyre hånd opprakt, idet hun både gråt og lo, og det eneste hun sa var: «Å, halleluja!»

Det holdt hun på med i to timer, og så spiste vi alle sammen middag hos Toms fetter. Dagen etter gjorde fetteren i stand en leilighet på tre værelser til dem med helt nytt utstyr. Han ga dem også nye klær. Tom fikk sin gamle stilling igjen. Som du forstår var Gud med i alt dette. Det var hva Jesus kom for, og han gjorde det godt for dem.

Jeg så Tom og hans hustru tre ganger på leirmøter i Cincinnati, og de avla sine vitnesbyrd fra plattformen - et par som var herlig frelst og helliggjort. Vi sa til dem at de måtte få den Hellige Ånds fylde, og Gud møtte dem begge i deres nye hjem. Dette skapte helt røre blant bekjennende kristne, da mange kjente til dem, selv om de ikke var personlig kjent med dem.

Jeg vil tilføye noen få ting her med hensyn til virksomheten,

108

da de styrende hadde gitt ordre til lederen om at han måtte pakke sammen og reise. Han og hans hustru hadde begge to stått meg bi, og da Tom «kom igjennom» (det var en fredag), ryktes det rundt omkring. Det var ikke noe møte lørdag kveld, men jeg talte søndag morgen, ettermiddag og kveld (det var metodistenes kveld). Tyve stykker kom fram til alteret, og en del ba seg igjennom. De tillot ham å bli, og jeg gikk og hentet ham for at han skulle bli fylt med den Hellige Ånd. Han var litt engstelig for det, men Gud fikk tak i ham, og etter en eller to dagers forløp søkte han inntrengende. Så kom hustruen og søkte den samme velsignelse. Sammen med disse to og Tom og hans hustru, hadde jeg en travel uke. Men ære være Gud, Herren førte dem igjennom, alle sammen. Jeg husker godt at i den tiden som lederen søkte den Hellige Ånds fylde, var det flere som kom ned for å få oss til å slutte å be og beordret oss alle sammen ut, og ut gikk vi. De avskjediget lederen, men han hadde gått så langt at han ikke kunne gå tilbake, men gikk på. Han hadde to soveværelser med utstyr som tilhørte ham, og disse skulle han få beholde noen få dager. Men da Gud møtte hustruen, kom det i stand et forlik, og de fikk lov til å bli. En del av møtefolket sluttet å gå der, men metodistene sto ved hans side. Men jeg fikk ikke lov til å preke mer, eller de syntes alle sammen at det var best at jeg ikke gjorde det, så jeg gikk ganske rolig ned og ut. De overlot meg et rom, og

109

jeg spiste der til jeg fikk losji et annet sted

Jeg har glemt å nevne at jeg hadde det privilegium å vie Tom og hans hustru om igjen, før de satte hus.

Ingen av dem gikk tilbake til synden igjen. De hadde tre søte barn med seg siste gang jeg så dem på leirmøte i Cincinnati.

Nå ønsker jeg å ta deg med tilbake til Cleveland. Du husker jeg sa at jeg så broder Allen sitte ved orgelet og spille, mens han med vidt åpen munn sang av sine lungers fulle kraft. Da jeg besvarte deres brev, fortalte jeg dem hva jeg så. Jeg sa at jeg så ham trå orgelet og synge, og at jeg ventet å se ham akkurat slik en dag. Den første søndag jeg var i Chattanooga, hadde vi ikke noe formiddagsmøte. Jeg satt ved vinduet oppe på rommet mitt, hvorfra jeg kunne se folk som gikk forbi nede på gaten. Mens jeg satt der og ba og leste og grunnet på Guds ord, kom jeg til å se ut og fikk da øye på en stor mann som kom syngende nedover gaten. Han hadde et reiseorgel i den ene hånd, og han svinget det som jeg ville ha gjort med en liten koffert. Jeg så nøye på ham og sa: «Jeg tror det er Allen». Da så han opp, og jeg ropte på ham. Han slapp orgelet, begynte å hoppe og klappe i hendene, og jeg var klar over at det var ham og sprang ned for å møte ham. Jeg hadde ikke sett ham og heller ikke skrevet til ham at jeg var der og virket. Han løftet opp orgelet som om det skulle vært en tiliter poteter. Så lo han og sa:

110

«Nå, Bevington, holder jeg møter hver søndag i fengslet. Sist søndag fortalte jeg dem at du var her og at jeg ville få deg med dit. Så nå ønsker jeg at du skal bli med dit». Jeg var svært glad over å være med, og vi hadde en herlig stund. Da jeg kom dit, hørte jeg orgelbruset i korridoren. Jeg så meg omkring, og der satt han, akkurat slik som jeg så ham i Cleveland, ca. åtte eller ti måneder tidligere. Jeg kastet hatten fra meg, og med et gledesrop sprang jeg bort til ham og fortalte at det var akkurat hva jeg hadde sett i Cleveland. Så du forstår, Gud gir oss ikke syner som ikke er sikre. Vi hadde en velsignet stund, og jeg ble med neste søndag også, og da var det fem stykker som begjærte forbønn. På den tid hadde jeg ikke møter på lokalet. Det var bønnemøte for forretningsmenn, og de hadde leid et rom i første etasje. De spiste sin middag der, og så hadde de en halv times bønnemøte. Ofte kunne det være en femti-seksti stykker der, og det var riktig godt. Det ble lest et kort avsnitt av Guds ord, og så ble det begjært forbønn. Alle sammen knelte ned i bønn. Av og til hendte det at alle sammen ba. Det var lederen for virksomheten som fikk meg med dit. Jeg gikk dit mandagen etter broder Allens første besøk. Lederen forestilte meg for dem og fortalte om Tom og Lise, da disse var vel kjent.

Dagen etter ga de meg en bibel, og jeg leste fra Rom. 4, l4-25 og fremhevet spesielt versene som forteller om Abraham. Alle sammen så ut til å være

111

fornøyd og ba meg komme igjen og lese et annet avsnitt for dem. Jeg gikk dit igjen og talte om tro og lydighet. Vi kunne ikke ta mer enn tolv minutter til å lese og tale. De hadde levert inn sine bønnebegjæringer, og den mann som hadde ledelsen av denne gruppe, fortalte om en prøvelse som han hadde hatt i lengre tid. Han hadde ofte fortalt det til andre, men han ønsket at jeg skulle få høre det også. Da han var ferdig med beretningen sin, talte jeg i ti minutter. Så sa jeg: «Kjære bror, jeg er sikker på at Jesus kan helbrede deg, og jeg tror at han vil også». «Jeg skulle ønske han gjorde det», var svaret. Han fortalte at han ikke hadde gått til kontoret sitt på tretten år og at han måtte leie hjelp til alt arbeid der. To kontordamer hadde han, og dessuten måtte han stadig ha doktor. Naturlig søvn hadde han ikke hatt på ti år. Vi følte at vi skulle be for hans legeme, så vi knelte ned og ble virkelig stille for Gud, og vi fikk mere og mere tro for at han skulle bli helbredet. Jeg la mine hender på ham, ble velsignet og priste Gud for det. Så sa jeg: «Bror, du er helbredet!» Tiden var omme nå, og vi reiste oss opp fra vår knelende stilling. Så spurte jeg ham: «Følte du ikke at Jesus rørte ved deg?» «Å, bror», sa han saktmodig, «jeg er så bedrøvet, men jeg må si som sant er. Jeg har ikke følt noen forandring». «Du er helbredet», svarte jeg, «og i natt vil du sove så godt som aldri før, og det uten sovemidler. Og ikke nok med det, i morgen tidlig kommer du til å spasere til kontoret ditt».

112

Da jeg sa dette, la jeg merke til at det ble vekslet øyekast rundt omkring meg, og noen fikk et spottende uttrykk. Men alle sammen gikk rolig ut. I alminnelighet pleide de å ta hverandre i hånden ved møtets avslutning, men den dagen var det ikke et håndtrykk. Alle gikk ut med bøyd hode. Ikke én tok meg i hånden, og jeg gikk tilbake til rommet mitt. Hør nå hvordan Satan var ute. Han sa: «Du går for vidt her nede blant disse sydlendingene. Du er ikke oppe i nord. Disse mennesker tåler ikke en slik kost som du ga dem i dag. Du går for langt». Jeg måtte gå på kne for å bli klar over hvilken kilde dette kom fra og ble snart overbevist om at det kom fra Satan. Dagen etter gikk jeg til møtet igjen. Jeg var litt sent ute, så jeg tok plass nederst. De hadde sunget, og lederen gikk fram og leste et kort avsnitt. Han spurte da om det var noen som ønsket forbønn, og det var det flere som gjorde. Satan sa: «Der kan du se, det er akkurat slik som jeg sa. Du gikk for langt i går. Han er ikke helbredet, for hvis han hadde vært det, ville han ha fortalt det. Han nevnte det jo ikke en gang. Hvis du ikke hadde nevnt det om spaserturen til kontoret og at han skulle sove som et barn, da hadde alt vært i orden. Men du ser at du har gått for langt».

«Du er en løgner, Satan», svarte jeg. «For langt gikk jeg ikke. Og hvis dette skulle gjøres om igjen, ville jeg gå enda lenger». Noe synlig tegn på at min bønn var besvart eller at min påstand slo til hadde jeg ikke. Vi gikk i bønn og flere ba. Så avsluttet han

113

med bønn, men nevnte ikke et ord om at han var blitt helbredet. Satan var der igjen for å minne meg om at jeg skulle lære å bli forsiktig og bruke sunn fornuft i min omgang med disse sydlendinger. Jeg sa: «Han er helbredet». «Det ser ikke ut til at du har så mye sunn fornuft som jeg trodde du hadde, for alle vet at dersom han var helbredet, ville han ha vært den første til å fortelle det». Slik snakket Satan til meg der jeg satt på bakerste benken. Men jeg holdt fast ved at mannen var helbredet. Vi reiste oss opp, og lederen hadde fem minutter igjen for å komme med noen bemerkninger til slutt. Da han reiste seg, sa jeg: «Nå, Herre, må du la ham bekjenne det. La ham få seier!» Han forsøkte å tale, og leppene hans begynte å skjelve. Jeg så at han var engstelig, og jeg ba enda mere inntrengende. Han begynte å gråte og sa: «Brødre, jeg har noe å bekjenne. Idet han løftet sin høyre hånd pekte han på meg og sa:

«Denne manns bønn ble besvart i går aftes, og i dag kan jeg ikke annet enn innrømme at jeg er helbredet. I går kveld tenkte jeg ikke på mine medisiner helt til jeg holdt på å sovne. Da tenkte jeg at jeg ville stå opp igjen, men å, jeg var så søvnig, og det var noe helt nytt for meg. Plutselig kom jeg til å tenke på hva broderen hadde sagt at jeg ville komme til å sove godt og det uten hjelpemidler. Jeg sovnet, og det eneste jeg husker er at min hustru kom inn og sa:

«Hva er det i vegen med deg i dag siden du ikke er

114

oppe. Frokosten er ferdig. Du kommer ikke til å rekke første buss nå».

Han sto opp og oppdaget at han hadde sovet, akkurat som jeg hadde sagt. Så kom han ut på gaten, akkurat tidsnok til å se bussen kjøre av sted, og det var en time til neste buss gikk.

La meg med det samme nevne en ting som kan bli til hjelp for noen. Da jeg kom med den påstand at han skulle gå til sitt kontor, hadde jeg ingen anelse om at han bodde så langt derfra. Jeg var under Åndens inspirasjon og tok ikke hensyn til forholdene -men jeg bare sa det som Ånden ga meg. Hadde jeg visst at han bodde i nærheten av Missionary Ridge og hadde over tre mil å gå, hadde Ånden uten tvil hatt vanskelighet med å få meg til å komme med den påstand. Men fordi jeg ikke visste noe om avstanden, kunne han virke gjennom meg, så det er ikke bestandig det beste å være for vis.

Da han så at bussen hadde gått, sa han: «Jeg føler meg så bra, jeg tror jeg vil gå nedover vegen et stykke» . Han tenkte ikke da på hva jeg hadde sagt, at han skulle spasere til kontoret. Langsomt fortsatte han å gå videre og ble sterkere og sterkere etter som han gikk, så han flere ganger sa: «Jeg må være helbredet, jeg føler meg så vel». Og han sa: «Jeg fortsatte å gå og satte etter hvert opp farten og var bare fem kvartaler fra kontoret, da jeg snudde meg, - og der kom bussen! Jeg tenkte å stige på, men ble straks minnet om hva broren sa, så jeg spaserte resten av

115

vegen. En av damene kom ikke på kontoret, og jeg tok hennes plass og har arbeidet helt til nå. Jeg ringte opp til henne og sa at hun kunne være heime i hele dag.

Å brødre! Jeg er uten tvil helbredet», sa han, og løftet begge sine hender. Ånden falt, og vi hadde en herlig stund. De rev seg løs fra alle vedtekter og programmer, tid og alt annet, så klokken var over to da vi forlot rommet. I alminnelighet sluttet de fire minutter på ett. Den dagen skal jeg si deg at de trykket hånden min alle sammen. Alle sammen gikk syngende ut, noen jublet, noen danset, og alle gikk de med løftet hode. Så vi behøver å lære å ta et standpunkt og å holde fast ved det. Vi må finne ut hvor vi står og bli stående der. Å, hvor Satan prøvde å drive meg tilbake, og det så virkelig truende ut også. Men jeg kjente Gud, og han hadde dagen forut gitt meg forvissning om at jeg ikke hadde gått for langt.

Nå vil jeg fortsette og fortelle om mine tre brukne ribben. Som før nevnt drev jeg ikke noen virksomhet. En kjær bror kom til meg og sa: «Nå har jeg i flere år reist ut til forstedene og holdt møter der. Jeg har søndagsskole der ute, og jeg tror det vil behage Herren om du blir med meg. Kan du ikke bli med i morgen, for da har vi vårt vanlige møte?» Vi dro av sted. Møtene ble avholdt i en hjem, og der var vi adskillige ganger. Fire sjeler ble frelst, to fikk et spesielt møte med Gud, og tre ble helbredet. Snart ble det så mye folk at plassen ble for liten. Da kom tre

116

søstre og sa: «Vi har leid et lagerrom her og vil gjøre det i stand, så dere kan holde møter der». «Det var bra», sa jeg og gikk med for å hjelpe dem. Vi hadde fått inn benker og ovn, for det var om høsten og litt kjølig. Dagen etter holdt jeg på med å pusse ovnsrøret. Jeg sto på en trukken stol, og for ikke å søle på trekket, sto jeg på den ytterste kant av stolen. Mens jeg sto der og pusset og strakte meg så langt jeg kunne, vippet stolen og jeg falt og slo siden min mot den. Stolen ble knust i biter. Jeg ble liggende der en stund, jeg vet ikke hvor lenge, og da jeg kom til meg selv igjen, gikk rommet rundt med en rasende fart, og jeg var temmelig syk. Jeg forsøkte å komme Opp, men klarte det ikke, og så falt jeg ned på gulvet igjen og lå der og forsøkte å be. Elendig som jeg var, kunne jeg ikke be så mye. Endelig ble jeg litt bedre, og ved hjelp av tre stoler kom jeg meg på bena. Men å siden min! Hva i all verden kunne det være i vegen med den? Når jeg trykte hånden hardt mot siden, fant jeg ut at det ble litt lindring.

Jeg prekte den kvelden, men måtte hele tiden presse hånden mot siden. Hvordan stolen var blitt knust, nevnte jeg ikke til noen. Morgenen etter var jeg ganske medtatt. Den eneste måte jeg kunne få hvile på var å ta en maskinkasse som sto der og støtte den mot siden min, og så la jeg teppet over meg. Jeg måtte putte teppet bak kassen for å få den til å øve et visst press på min side. Idet jeg ba, følte jeg lindring og sovnet, men våknet så snart jeg rørte

117

på meg. Det føltes som om jeg ble stukket med tusen nåler. Allen, som hadde hørt om mitt fall, kom for å se til meg første dagen. Han arbeidet like i nærheten der hvor jeg bodde. Nå fikk han sine måltider ned der og innlosjerte seg hos meg. Om natten lå han i min seng, for jeg kunne ikke ligge i den, men måtte ligge på gulvet. Jeg hadde fått overlatt to værelser til mitt bruk. Allen hadde soveværelset, og jeg oppholdt meg i værelset som vendte ut mot gaten. Han gikk til sitt arbeid hver morgen.

«Bevington,» sa han, «jeg vet at Gud helbredet meg, men dette ser ut til å være en ganske annen sak. Det er sikkert noe i vegen med dine ribben. Du må ha doktor». «Ingen doktor til meg», svarte jeg. Men dagen etter, det var fjerde dagen etter at jeg falt, kom det for meg at jeg skulle gå til legen. «Hvorfor, Herre», sa jeg, «jeg ønsker ikke noen lege, for du er min lege». Jeg utsatte det et par dager til og følte meg fremdeles sterkt tilskyndet til å gå til lege. Så gikk jeg.

Dette var sjette dagen, og jeg hadde ikke spist noe hele denne tiden. Jeg hadde ikke lyst på noe. Noen søstre kom til meg med mat, men jeg kunne ikke spise noe. Ikke vann engang kunne jeg svelge uten å få et fryktelig smerteanfall. Ved hjelp av to stoler kom jeg meg opp og fikk lagt hånden på siden mm. Jeg hadde laget et belte til å ha rundt meg, og når jeg la noen vattplater under dette, lindret det litt på

118

smertene. Så fikk jeg tak i en spaserstokk og vågde meg ut for å oppsøke en lege.

Etter å ha humpet bortover gaten et stykke, fikk jeg se et legeskilt, og da venteværelset vendte ut mot fortauet, var det ikke så vanskelig for meg å komme inn. Jeg ble stående ved døren, men snart kom doktoren ut og bød meg en stol. Jeg ville ikke sette meg ned, fordi jeg visste det ville bli meget vanskelig for meg å komme opp igjen.

Men sydlandsk gjestfrihet tillot ikke legen å la meg bli stående slik; jeg måtte nemlig støtte meg mot veggen. Så kom han ut og ba meg igjen om å sitte ned. Det gjorde jeg. Men å - hvilke lidelser jeg hadde mens jeg satt der i førti minutter og ventet på turen min. Endelig ble det min tur, og han kom ut og gjorde tegn til at jeg skulle komme inn. «Doktor», sa jeg, «jeg tror ikke jeg kan komme opp alene».

Øyeblikkelig reiste tre menn seg og hjalp meg inn på en sofa. «De ser noe medtatt ut», sa legen. «Jeg har hatt litt besvær med den venstre siden min.» Så la han hånden på siden min, og jeg som ikke var forberedt på dette, skrek i og hadde uten tvil falt over ende, hvis han ikke hadde holdt meg. «Dette må være noe meget alvorlig», sa doktoren. Så la han meg ned på sofaen og la hånden sin på siden min. «Nå kan De undersøke meg», sa jeg, «for nå er jeg forberedt på det.» «Jeg vil gi Dem et bedøvelsesmiddel», sa han. «Nei takk, doktor», sa jeg, «ikke noe av den slags. De kan bare gå i gang med undersøkelsen».

119

Han følte på siden min en stund og sa: «De er ikke i stand til å tåle den undersøkelsen som er nødvendig. La meg få lov til å gi Dem et bedøvelsesmiddel». Men jeg avslo det. Så sa han: «Hva er det i vegen med Dem? Er det en hest som har sparket Dem?» Nei», svarte jeg. Jeg hadde ikke lyst til å fortelle ham hvordan det hang sammen, men jeg ville at han skulle finne ut hva det var. «Hva bestiller De?» sa han. «Jeg er hellighetspredikant». «Bor De her?» «Nei, jeg er fra Kentucky». «Å, er De nordenfra. Holder De møter her?» «Ja, jeg har holdt noen møter». «Hvor har De holdt møter?» «Jeg begynte først i Wilcox Mission». Han ble stående og se nøye på meg, og så sa han: «Er De den mann nordenfra som frelste Tom og Lise?» «Nei, jeg har aldri frelst noen», svarte jeg. «Jeg har det direkte fra en av mine venner som går forbi her til sitt arbeid hver morgen. Hva er Deres navn?» Jeg sa ham det. Han gjentok det. «Det ligner nettopp det navnet. Det må være Dem». «Nei, det må være en misforståelse». «Han som fortalte meg dette, er helt pålitelig. Dessuten sto det i avisene, og navnet lignet Deres. Hadde ikke De møte i Wilcox Mission?». «Jo». «Da er det Dem».

Jeg forklarte ham da at det var Jesus som hadde frelst dem. «Det forstår jeg, og det var Dem som fastet og ba og holdt ut inntil de ble virkelig frelst og forenet igjen. Og jeg hører at de har det godt begge to». «Ja, det tror jeg», svarte jeg.

120

«Hvor mange penger har De? Jeg ville gjerne ta et røntgenbilde av Dem».

Jeg visste at en måtte betale 10 dollar for det i Cincinnati, så jeg sa: «Jeg har ikke anledning til å ta røntgen». Men med det samme kjente jeg at det var nettopp derfor Herren hadde sendt meg dit. «Dette røntgenapparatet er ikke mitt. Jeg må betale en dollar for hver gang jeg bruker det, så hvis De har en dollar, kan jeg ta et bilde av Dem», sa han.

Jeg visste at jeg ikke hadde en dollar, men jeg bøyde hodet og sa: «Jeg skal si Dem noe, jeg har en venn som vil betale Dem en dollar. Så hvis De vil, kan De ta et bilde av meg». Han slapp en sølv-dollar ned på apparatet og hadde et bind for øynene mine. Snart etter tok han bindet bort igjen og sa: «Min gode mann, De er jo knust i stykker». «Jeg vil da ikke håpe det». «Jo, det er De. Jeg kan ikke forstå hvordan De har kunnet leve disse seks dager i en slik forfatning. Deres første ribben er forskjøvet tre kvart tomme, det andre en halv og det tredje omtrent en kvart tomme. Det som har voldt Dem så mye lidelse er at det er gått en bensplint av Deres første ribben, på størrelse som en hesteskosøm, og har lagt seg tvers over ribbenene. Jeg kan ikke gjøre noe for Dem», sa han, «men jeg har en fetter i Nashville som er overlege på det største og fineste sykehus i Tennessee. Forleden dag, da vi hadde en telefonsamtale, snakket vi om Tom og Lise. Han hadde lyst til å se den mannen der nordenfra. Nå er jeg sikker på at

121

jeg kan få Dem innlagt der meget billig. Ordinært ville det komme til å koste Dem fem hundre dollar og ta omtrent syv måneder. Men i morgen skal jeg se hva jeg kan gjøre for Dem». - Jeg gikk hjem igjen og sa: «Fem hundre dollar og syv måneder. Herre, du kan ikke mene det», og så gikk jeg inn i rommet igjen og la meg på gulvet slik som jeg hadde ligget før. Ved hver bevegelse led jeg fryktelig.

Men jeg vill snart få seier.

Gulvet kjentes ut til å bli hardere og hardere for hver bevegelse. Kvelden kom, og Allen kom hjem. Jeg fortalte ham hva jeg hadde gjort og hvor jeg hadde vært, og han sa: «Hvilken doktor gikk du til?» Jeg fortalte ham det.

«Det er en god venn av meg. Han er en troende. Det er han som har kjøpt reiseorgelet til meg, for at jeg kan spille i fengslet og på friluftsmøtene. Han er lege på støperiet der hvor jeg arbeider. Alle anerkjenner ham som en kristen. Han kneler alltid ned og ber i støperiet før han undersøker pasientene. Jeg vil gå innom kontoret hans i morgen når jeg går til arbeidet og hilse på ham». Neste morgen ga han doktoren dollaren. Doktoren arbeidet trofast hele dagen. Han strevde veldig for meg som var en tilfeldig pasient. Da Allen kom inn den kvelden, var han gjennomvåt av svette. Han hadde sprunget hele vegen fra legen, så ivrig var han etter å fortelle hvilket godt resultat det var blitt av legens iherdige anstrengelser. Han sa: «Jeg måtte gå innom kontoret

122

for å høre hva han hadde gjort. Alt er ferdig og lagt til rette. I morgen tidlig kl. ni kommer fire mann med en fin sykebåre. De vil bringe deg til jernbanestasjonen, og derfra vil du bli kjørt i ekstravogn til Nashville. Der får du ekstraforpleining, og du får ikke andre utgifter enn til de kunstige ribben som du skal ha. Det kommer ikke til å overstige åtti dollar. Alt arbeid, pleie og kost får du gratis, og dertil får du omtrent syv hundre dollar som gave. - Å, jeg er så gla», fortsatt han. «Doktoren er en god mann. Jeg holder mere av ham enn noensinne, på grunn av all hans godhet mot deg».

«Allen», sa jeg, - «dette er et storartet tilbud, og det er sikkert at jeg er doktoren meget takknemlig for hva han har gjort. Men, Allen, jeg kan ikke legge meg inn på noe sykehus». «Hva!» sa han, «vil du ikke reise til sykehuset?» «Nei, jeg kan ikke gjøre det», svarte jeg. «Men, broder Bevington, du må huske på at du ikke er nordpå nå, du er her i syden, hvor det har så lett for å sette seg koldbrann i et slikt tilfelle som ditt. Den griper hurtig om seg og kan smitte hele byen, og da vil sunnhetsvesenet gripe inn. Du vil bli sendt på epidemilasarettet. Å, bror, jeg kan ikke holde ut å tenke på at du skulle bli sendt dit».

Jeg svarte: «Allen, helbredet ikke Herren deg, nettopp her i denne byen?» «Jo, men det er noe helt annet med deg. For det første er du eldre enn meg og

123

så hadde jeg ikke en slik sykdom som det kunne sette seg koldbrann i».

«Er Guds kraft så begrenset at han er avhengig av tilstand og sted? Er Guds kraft betinget? Må disse jordiske ting analyseres før Gud kan gripe inn?» spurte jeg.

«Broder Bevington, du må bruke fornuft. Du må huske på at du ikke har å gjøre med folk nordenfra nå. Det er varmblodige sydlendinger som du får å gjøre med, og det ganske snart også».

Jeg svarte: «Allen, etter det du sier nå, så er Guds kraft begrenset til folk og sted. Kanskje du tror det, men du får aldri Bevington til å tro det, nei, aldri, min kjære mann. Jeg kan ikke reise på sykehuset. Jeg kunne aldri vende min lege ryggen. Dertil har han gjort for mye for meg».

«Men du kommer til å smitte hele byen, og det vil de nok ikke tillate for noen pris. Du vil få alle byens sunnhetsbetjenter etter deg, og epidemilasarettet er det sted du kommer til å havne på. Resultatet av det hele kan du vel forstå, og alt sammen er din skyld». Da han morgenen etter gikk til sitt arbeid, møtte han doktoren som sa: «Jeg tenker Bevington er fornøyd for det som er blitt gjort for ham».

«Doktor, han er en egen fyr».

«Hvordan det?»

«Han vil ikke reise til sykehuset. Han har satt seg i hodet at Gud skal helbrede ham». «Sludder», sa

124

doktoren. «Men han har helt bestemt sagt at han ikke vil reise».

«Det er altså å forstå slik at han helt ignorerer det som jeg har gjort for ham?»

«Ja, jeg er lei, men det er nok så».

«Ja vel», sa han og dermed gikk han. Hans sydlandske blod kokte i «det gamle menneske».

Omtrent kl. ti kom tre sunnhetsbetjenter, og jeg skal si deg at jeg fikk gå igjennom. De ga meg fire og tyve timer til ytterligere å overveie min beslutning, og så forlot de meg vel underrettet 6m lasarettet. Den fastsatte tid utløp neste formiddag kl. elleve. - Jeg begynte å be så godt jeg kunne. Kl. halv tolv om formiddagen kom de for å hente meg til lasarettet. Men jeg ba dem gi meg tid til neste morgen kl. syv. De hadde en lege med seg, og han sa: «Mine herrer, det er ikke det minste tegn til koldbrann - en merkelig unntagelse forresten. Det ser ikke ut til å være noen betennelse heller, så det er et rent sår».

Allen kom inn, ganske fortvilet over min stridig het, særlig da jeg ikke kunne sitte, bare ligge i en bestemt stilling.

«Allen», sa jeg, «vær bare rolig». Jeg var blitt litt svak og nervøs, og det hadde jeg aldri merket noe til før noen gang. «Vær bare rolig, Allen, så skal du få se Guds kraft».

Jeg var nesten overbevist om at det var Gud som hadde ordnet dette for å gi folket der på stedet et synlig bevis på sin kraft - noe som de sent kom til

125

å glemme. Det føltes som om smertene mine tiltok, men jeg holdt ut. Omtrent kl. fire morgenen etter så jeg formelig meg selv synke dypere og dypere, og det var som om jeg ble mindre og mindre og jeg nærmet meg det stadium da Gud kunne møte meg.

Så begynte jeg å prise Herren. Jeg torde ikke anstrenge meg, og ønsket heller ikke å gjøre det av frykt for å avbryte det verk som Gud var i ferd med å gjøre både i og omkring meg. Heller ikke ville jeg forstyrre Allen. Men jeg sa ganske lavt: «Halleluja, halleluja!» For hver gang jeg sa det, følte jeg at jeg fikk seier. Nå måtte jeg prise Gud høyere og høyere, og jeg kunne ikke lenger ta hensyn til Allen, som sov i værelset ved siden av, og som trengte så godt å hvile.

Da jeg så at klokken var så mye at Allen skulle stå opp, betenkte jeg meg ikke på å åpne munnen. Jeg merket også at den lille anstrengelse jeg hadde gjort, ikke skadet meg det minste. Å, hvor jeg hadde ønsket å puste ordentlig ut. Jeg prøvde - å, hvilken lettelse! Og det beste av alt var at det ikke gjorde vondt. Jeg hadde vekket Allen, og han lå slik at han kunne se meg. Snart etter løftet jeg den høyre hånd og følte ingen smerter. «Å, halleluja, det er skjedd!» ropte jeg. Så hoppet jeg opp og begynte å slå løs på mine brukne ribben. Men da sprang Allen opp av sengen, løp inn og grep meg - forskrekket over det jeg gjorde. «Jeg er helbredet», sa jeg. «Å, Bevington, du vil drepe deg!» «Nei, jeg er helbredet».

126

Og tross han forsøkte å holde meg banket jeg løs på ribbenene av all makt uten at det gjorde vondt.

Jeg glemte å si at mens jeg lå der og opplevde helbredelsen, da jeg sa: «Det er skjedd, jeg er helbredet», da hørte jeg at de avbrutte ribben ble føyd sammen. Jeg følte at de støtte sammen. Gud var sikkert i det Sammenstøtet. Allen kunne ikke tro at jeg var blitt helbredet. Han trodde virkelig at lidelsen, helbredelsen, som han trodde hadde slått feil og utsiktene til å komme på lasarettet hadde virket slik på mitt sinn, at jeg var blitt ganske rar. Men halleluja, det er gjort, det mest vidunderlige, overnaturlige verk. Og jeg kan fortelle deg at nå, mens jeg forteller dette, føler jeg den samme herlighet, den samme kraft som jeg følte den gang. Her i Oshland fryder jeg meg i en frelser som helbreder. Halleluja til hans kjære navn. La oss lovprise Jesus. La oss opphøye ham over all annen makt og kraft.

Jeg var sulten, så jeg gikk og spiste en god middag Bare ett måltid hadde jeg spist under denne kamp som hadde vart i åtte dager. Hvor helt annerledes alt så ut da jeg kom tilbake til rommet mitt. Akkurat på det stedet hvor jeg var blitt helbredet, falt jeg på mitt ansikt og priste Gud av hele mitt hjerte. Det var blitt som et stort skred i min sjel, og jeg bare lo, jublet og hoppet i omtrent tre timer.

Etter at jeg var blitt roligere og mere innstillet på den merkelige forandring, kom jeg til å tenke på at jeg burde gå og la doktoren få vite det som var

127

hendt, og jeg gikk av sted. Jeg gikk inn og tok plass, og snart kom han i døren. Da jeg snakket til ham, fikk jeg bare et slags grynt til svar. Med sitt sydlandske temperament følte han seg fornærmet og det «gamle menneske» gjorde seg gjeldende. Da det ble min tur, kom han i døren og gjorde tegn til nestemann

- og overså meg helt. Men jeg sprang opp og var sikker på at han ikke kunne unngå å legge merke til forskjellen på mine bevegelser nå og da jeg var hos ham første gang. Den kvikke måten som jeg sprang opp på, hadde den ønskede virkning. Han stanset, så forskrekket på meg og sa: «Hva er det som har hendt Dem?»

«Doktor, jeg er helbredet!» Det var lett å se at han ikke var meget interessert. Og allikevel hadde han et syn for saken som han ikke godt kunne bort resonnere. Der sto jeg og hamret løs på mine ribben, og han stirret vilt på meg.

Før jeg visste ordet av det priste jeg Gud høylydt der inne på doktorens kontor, mens legen, som var presbyterianer, og en flokk tilskuere stirret på meg. Han la hånden sin på siden min. «Bank, doktor», sa jeg. Det gjorde han, og så tok han meg rundt halsen og gråt og skalv slik at hele mitt legeme også ristet. Han minte meg om et aspeløv som skjelver for vinden. I flere minutter sto han der og gråt. «Det må være noe i denne helbredende kraft», sa han. «Jeg har aldri sett noe liknende. Og De sier at Jesus virkelig helbredet Dem uten noe slags middel?» «Ja,

128

doktor, og her er en dollar, for jeg vil gjerne at De skal ta et røntgenbilde til». «Å, ja, det vil jeg gjerne. Jeg er interessert i den splinten som lå tvers over ribbenet Deres».

«Den vil De finne på plass», sa jeg. Da han hadde tatt bildet, ble han stående målløs mens jeg lo. Og igjen omfavnet han meg og gråt og skalv. Jeg sa:

«Hvordan er det med splinten?» «Det er ingen splint å se», sa han, «heller ikke er det merke etter at den noen gang har vært der.» Igjen ble jeg fylt med Guds herlighet, og jeg måtte gå fram og tilbake på gulvet. «Bevington», sa doktoren, «jeg vil så gjerne at De skal komme til kirken vår (en presbyteriansk) og avlegge Deres vitnesbyrd. Jeg kan bekrefte det. Kirken vår ligger på Lookout Mountain. Jeg kommer i morgen tidlig og henter Dem med bilen min».

«Ja vel», svarte jeg. -

Vi dro av sted. Det så ikke ut til at de hadde noe å innvende mot mitt vitnesbyrd. Jeg brukte en time til å fortelle alt om min helbredelse, og det føltes svært tørt. Ingen så ut til å være noe interessert uten doktoren, hans hustru, sønn og datter. Datteren var nitten og Sønnen tre og tyve år gammel.

Doktoren ønsket at jeg skulle komme og tale på kveldsmøte. Pastoren samtykte - om enn noe motvillig. Imidlertid talte jeg. Jeg nevnte bare litt om helliggjørelse, skjønt alle forsto mitt standpunkt, og hva jeg gjorde krav på. Til slutt sa jeg: «Jeg føler at

129

det er noen her som ønsker å bli frelst - få den gammeldagse frelse. Men jeg ser at det ikke er noe alter her». Ikke før hadde jeg uttalt ordet «her», så hadde doktoren satt fram to stoler. Hans sønn og datter falt på kne der og begynte å be. Pastoren likte ikke dette, for de hadde vært hans medhjelpere. Men vi lot dem bare bli liggende.

Snart lyste pastoren velsignelsen over menigheten og slokket alle lysene, så nesten hele forsamlingen ble stående der i mørke, og vi måtte famle oss ut.

Mandag morgen ble jeg gledelig overrasket over å se doktoren. Han slo armene omkring meg og sa. «Bevington, barna ønsker å komme igjennom». De kom inn og knelte ned, og ved tre tiden om ettermiddagen ble de frelst begge to. Onsdag aften gikk jeg på bønnemøte i kirken. Både sønnen og datteren fortalte om sin opplevelse, og doktoren reiste seg og sa: «Jeg foreslår at vi innbyr Bevington til å komme opp her og avholde et møte». Forslaget ble ikke tatt hensyn til et øyeblikk. Det ble ikke bare lagt til side, men det ble forkastet, før det var blitt anledning til å behandle det.

Torsdag morgen kom doktoren og sa: «Bevington, jeg ønsker å få den velsignelsen som De taler om». «Er De sikker på det?» spurte jeg. «Ja, det er jeg», var svaret. «ønsker De denne velsignelse så inderlig at De er villig til å gå ned og dø fra Deres selv-liv?» «Ja». «Og» sa jeg, «er De villig til å bryte med

130

denne presbyterianske kirke?» «Det har jeg allerede gjort. Episoden i går kveld gjorde meg ferdig med kirken.» «Kan De bli løst fra Deres stolte frues meninger om dette?»

«Ja, hun ønsker akkurat det samme».

Så gikk han på kne inne i mitt soveværelse. Der ble han i tre dager og sukket, ba og kjempet. Da hørte jeg at det banket på døren. Jeg lukket opp, og der sto hans kone. Med det samme ble jeg litt engstelig, men da jeg så på henne igjen, forsvant all frykt, og hun spurte i en mere ydmyk og saktmodig tone enn jeg noen gang hadde trodd om henne: «Er doktoren her?» Doktoren ropte ut: «Kom inn, min kjære». Så gikk hun inn foran meg. Han oppholdt seg i soveværelset, så hun måtte gå gjennom et rom før hun kom inn til ham, så da jeg kom inn, knelte hun ned med armene omkring ham, mens hun gråt og kysset ham. Det var en gledelig overraskelse for meg, jeg hadde ventet akkurat det motsatte. Hun reiste seg opp og sa: «Bevington, jeg ønsker så den samme velsignelse». Hun var der i bønn hele natten. Morgenen etter foreslo hun at de skulle gå hjem til deres hjem og kjempe kampen ut. Jeg ble litt engstelig for det, men så sa hun: «Vi vil ta med oss broder Bevington. Jeg liker ikke at barna skal være for lenge alene».

Dette var jeg enig med henne i og gikk med dem. Vi var på våre kne i to og førti timer der i heimen

131

deres, og ingen av oss smakte mat. Hverken doktoren eller jeg hadde spist noe siden torsdagen, da vi begynte å be, og dette var følgende tirsdag. Samme dag, omkring kl. halv to om ettermiddagen møtte Gud dem på en herlig måte. Alle fire gikk på bønnemøte om kvelden - alle sammen var de brennende, og de vitnet om hva Gud hadde gjort for dem. De ble sunget ned, og da møtet var slutt, ble deres medlemskort overrakt dem. Dermed var de løst fra den «iskassen».

De hadde fått en ny kraft i sitt liv, og vi gikk ut og holdt friluftsmøter sammen.

Doktoren sa til meg: «Det er en sak jeg må be Gud om å få klarhet i. Min hustru føler seg tilskyndet til å gjøre en radikal forandring, som jeg frykter litt for». Han og hustruen var i bønn i tre dager og ventet på svar fra Herren. Doktorens kontor hadde vært stengt over en uke. Den følgende mandag kom de begge to ned og sa: «Det er blitt klart for oss at vi skal selge gården her, få oss en vogn og kjøre ned til California. Så prediker vi det gammeldagse evangelium hele vegen. Kan De gi oss en idé om hva vi behøver å ha med oss? Vi vil koke, spise og sove i vognen - kjøre i den og forkynne evangeliet fra den». Jeg skrev opp en liste over de ting som de behøvde. Den ble sendt til Studebaker, South Bend, Indiana, og der fikk de sitt utstyr. Hele dette utstyr kostet dem over tolv hundre dollar. Så solgte de det

132

de hadde og dro av sted. De brukte elleve måneder på vegen, og talte Guds ord og delte ut traktater.

Barna opplevde helliggjørelse tre uker etter at de forlot byen. Jeg hørte fra dem på hele deres reise. De har sendt meg penger, og jeg har senere truffet dem på leirmøter.

133

6. kapitel

Betydningsfulle sannheter

Guddommelig helbredelse, - hva det ikke er.

1. Det er ikke helbredelse ved hjelp av legemidler.

2. Det er ikke innbilt helbredelse.

3. Det er ikke oppøvelse av viljekraften.

4. Det er ikke magnetisk kraft.

5. Det er ikke psykologi eller metafysikk.

6. Det er ikke spiritisme.

7. Det er ikke en troeskur eller bønnekur; tro og bønn er ganske enkelt vegen som fører til helbredelse.

8. Det er ikke uimottagelighet for døden, men styrke for livet.

9. Det er ikke dristighet og oppsetsighet mot Guds vilje.

Guddommelig helbredelse, - hva det er.

1. Det er den direkte, overnaturlige Guds kraft åpenbart på legemet.

2. Det er i overensstemmelse med den Hellige Skrift og grunnlagt på den.

3. Det er på grunnlag av Kristi offer og gjenløsningsverk.

4. Det er gjennom Jesu Kristi oppstandelsesliv.

134

5. Det er gjennom Jesu Kristi personlige iboen i legemet.

6. Det er gjennom og ved den Hellige Ånd.

7. Det er gjennom den lidendes personlige tro, eller hans tro forenet med andres.

8. Det er lydighet mot den guddommelige vilje som krever vår anger over enhver ulydighet - og hel innvielse til Gud.

9. Det er for å tjene Gud og til hans ære.

10. Det er en kjensgjerning i kirkehistorien fra aposteltiden og helt til vår tid, og utallige vitnesbyrd i våre dager stadfester dette.

11. Det er et tegn på Herrens forestående komme.

12. Det er et vitnesbyrd om Guds ords og kristendommens sannhet i disse vantroens dager.

Det er ikke vår sak å frelse folk, men det er vår sak å lede dem til Kristus. Således er det heller ikke vår sak å helbrede folk, men det er og skal være vår sak å lede dem til Jesus som har lovt å helbrede dem. Guddommelig helbredelse er ikke Bibelens viktigste lære, men det er en sannhet. Gud har vist meg den, og vi kan ikke gå forbi den uten å hindre vår åndelige utvikling.

Guddommelig helbredelse er ikke en lære eller en teori, men en virkelig kjensgjerning, grundig fremstilt i Guds ord. Guddommelig helbredelse i dypeste forstand er et liv i hel overgivelse til Gud og en uavbrutt avhengighet av ham, avhengighet av kraften ovenfra når vi er i den mest prøvede stilling. Her er

135

kilden til vår styrke, hvis vi alltid holder vårt blikk festet på Gud. Amen!

Må Gud hjelpe oss til å se ham slik som han virkelig er og hva han vil være for dem som går inn på betingelsene.

Nå skal du få høre noen tilfeller - og vitnesbyrd om helbredelse.

Mens jeg holdt et møte i nærheten av Hopewell, Kentucky, ble jeg kalt til broder Jim Felty's hjem for å be for hans hustru at hun måtte bli helbredet. Hun lå som om hun skulle være død, og hun hadde ligget til sengs i to eller tre uker, og det var ikke noe håp om at hun skulle leve. Vi spurte Jim om han kunne være med oss i bønn om at hun måtte helbredes - i vår velsignede, medlidende Frelsers navn.

Han sa at han kunne, og vi knelte ned og ba. Da vi hadde vært i bønn i tre timer, kom hennes bror Less Bradford inn og knelte ned sammen med oss. Vi lå på kne omtrent to timer enda og ventet på Herren. Til slutt ble vi ledet til å gå ut. Jeg sa: «Det er skjedd.»

Less sa: «Jeg vet det», og han reiste seg opp og vi gikk ut. På mindre enn fem minutter var fru Felty ute av sengen og sjanglet som en beruset kvinne. Vi kjente alle sammen Guds kraft. Hun hjalp til med å stelle i stand aftensmaten og gikk på bønnemøte om kvelden, hvor hun satte hele forsamlingen i brann med sitt vitnesbyrd. Noen ganger må en vente lenge på Gud, andre ganger tar det ikke så lang tid. En

136

annen kvinne (jeg har glemt navnet hennes) fra Grayson, Kentucky, hadde vært bundet til sengen i flere uker. Hun var nesten invalid og kunne ikke gå uten ved hjelp av sin mann og sønn. Jeg ble spurt om å be for henne, og morgenen etter, da jeg var på møte, ble det fortalt meg at hun var oppe av sengen og gikk uten hjelp. Den kvelden kom hun ridende på hesteryggen den to mils lange vei som hun hadde til møtet. Folket jublet da hun kom seg ned av sa-delen uten hjelp. Kvinnen var fullkommen helbredet.

Det var et annet tilfelle noen mil fra Grayson. Jeg ble spurt om å be for en kvinne som hadde hatt så store lidelser at hun var blitt åndssvak. Jeg ba for henne og fremholdt Guds løfter. Om det så aldri så mørkt ut, så trodde jeg at Gud var mektig til å helbrede henne. Men da jeg gikk, følte jeg meg litt bekymret over forholdene der, for jeg syntes ikke jeg hadde hatt den frihet i ånden som jeg behøvde, men jeg holdt fast ved at hun skulle bli helbredet. Kvelden etter hadde vi et husbønnemøte. Mange var samlet der, og Satan var der også. Han sa at hun ikke var helbredet, for da ville hun vært til stede. En del av vennene hadde hilst på meg, og det var særlig é n søster som hadde gitt meg et meget hjertelig håndtrykk. Det la jeg merke til, men tenkte ikke noe særlig over det. Da møtet hadde begynt, lente jeg meg over til en bror og sa: «Jeg ser ikke den søsteren her som vi ba for i går.» Han lo hjertelig og sa: «Søster, Bevington kjenner deg ikke». Hun

137

skyndte seg bort til meg og trykket hånden min akkurat slik som hun hadde gjort tidligere den kvelden. Jeg ville aldri ha kjent henne igjen - en slik øyeblikkelig, radikal forandring var det skjedd.

Det er måten som Gud virker på, priset være hans dyrebare navn.

Hvis Black hadde levd, ville han med glede ha fortalt hvordan Gud svarte på bønn og helbredet ham på en forunderlig måte på et møte som vi hadde i Honeywell, på denne siden av Grayson. Han var der på gjennomreise og skulle videre til Cincinnati og ta en operasjon for et komplisert sykdomstilfelle, som han hadde lidd av i flere år. Vi hadde ganske gode møter, så Black bestemte seg til å bli søndagen over. Da han fortalte meg hvor han skulle hen og hva han skulle gjøre, sa jeg: «Kanskje du kunne gå en kortere vei enn til Cincinnati - vegen om tronen». Vi gikk i bønn, og det var ikke vanskelig å be for ham. Om ettermiddagen helbredet Gud ham underbart. Han var et levende bevis for folket der på stedet om Guds helbredende kraft.

Tom K. fra Anglin var et annet tilfelle. Han var så ødelagt av gikt at han måtte bruke to stokker eller krykke og stokk når han skulle gå. Vi måtte være tre mann for å hjelpe ham opp trappen til rommet mitt - men han gikk ned igjen alene, uten stokk. Han reiste hjem og begynte sitt arbeid ved jernbanen.

Under arbeidet lå han stadig på knærne, snart på

138

det ene og snart på det andre, men det gjorde ham ingen ting. Han var et håndpåtagelig bevis på Guds mektige kraft til å helbrede.

Jeg tror det var syv eller åtte som ble helbredet i bygden der, og alle sammen var så godt som oppgitt av legene.

All ære til Jesus. Han kan hjelpe hvor det enn er og hva slags sykdom et menneske enn lider av. Alt hva han venter av oss er lydighet og tro. Halleluja!

Så vil eg fortelle om ennå et under fra Gud, hvorledes jeg ble ført fra død til liv. Jeg hadde malt et hus for pastor John Fleming og hadde bodd hos ham i tre uker. Det var om høsten og ganske kjølig, så jeg lå på fjærmadrass og med ulltepper om natten. Det etterfølgende ønsker jeg å fortelle som en advarsel til venner som tar imot evangelister, at en ikke i tankeløshet gir dem usunne senger å sove i.

Nå, da jeg var blitt vant til de gode, varme sengeklærne og dessuten hadde passert de seksti, syntes jeg det var litt vanskelig med forandring. Jeg reiste fra denne gode, varme sengen og ut et sted i nærheten av Michigan for å holde møter. Fredag kveld kom jeg dit og talte i metodistkirken til en ganske stor forsamling. En ung pike kom fram til forbønn.

Da jeg morgenen etter sto opp, følte jeg meg meget uvel, var ganske øm og verket over hele kroppen. Jeg gikk ut på kjøkkenet og sa: «Søster, hvor

139

lenge er det siden noen lå i den sengen som jeg har ligget i i natt? »

La meg se - bestefar døde i den sengen for seksten år siden, og ingen har ligget i den senere». «Er den blitt luftet, eller er det blitt skiftet lakener?» spurte jeg. «Jeg frykter for at jeg er blitt grundig forkjølet». Så gikk jeg tilbake til rommet og skrev mitt fulle navn med store bokstaver på lakenet. Deretter ropte jeg på søsteren og viste henne det. Hun så ut til å være både overrasket og støtt og la på et rent laken, men madrassen var ikke bedre. Om kvelden var det vanskelig for meg å preke, og om natten satt jeg og sov det jeg kunne i en stol. Søndag morgen kunne jeg ikke snakke, bare hviske, og halsen min var svært sår. Den dagen ble det ikke noen preken. Søndag kveld ble jeg sittende i stolen, og en snill, kjekk gutt på ti år holdt varmen ved like for meg, for jeg kunne ikke røre meg uten store smerter. Mandag morgen var jeg enda verre. John

- jeg kan ikke huske mannens etternavn - sa: «Jeg sender doktoren her opp når jeg går på arbeidet». Hustruen svarte: «Jeg tror ikke Bevington har tro for å ha noen doktor».

«Jeg bryr meg ikke om hva han tror. Ikke vil jeg ha det på meg at en gammel særling dør mellom hendene på meg og dertil måtte betale fem og sytti dollar for ikke å ha hentet doktor.»

På den tid kunne jeg høre omtrent all alminnelig samtale, men denne skrekkelige forkjølelse hadde

140

gjort at jeg var blitt helt døv, så søsteren måtte skrive alt hva hun skulle si til meg. Jeg begynte å be så godt jeg kunne at det ikke måtte komme noen doktor. Men jeg var så sår og hadde så voldsomme smerter at jeg ikke maktet å be inntrengende, skjønt jeg gjorde mitt beste for at det ikke skulle komme noen doktor. Jeg var jo ganske sikker på at jeg ikke kom til å bruke noen av medisinene hans.

John kom hjem igjen fra arbeidet. Jeg var blitt enda verre og var ikke i stand til å røre et lem. Gutten holdt det godt og varmt for meg, for det var svært kaldt ute. Hustruen var frelst tror jeg, men ikke helliggjort. John tilhørte menigheten - det var også det heie med ham - det fant jeg ut senere. Han var for trett til å hente lege, så inntil da var min bønn hørt. Skjønt jeg hadde høy feber, var mine føtter og ben kalde.

Tirsdag, klokken fem kom doktoren, men han kom inn bakvegen. Han vendte seg til søsteren, og jeg kunne forstå at han ga henne en ordentlig overhaling, antagelig fordi hun ikke hadde sendt bud etter ham om lørdagen. Han sa: «Denne mannen vil ikke leve åtte og førti timer.» Da han kom bort til døren, ble han stående og betrakte meg nøye i ti minutter. Deretter gikk han ut på kjøkkenet og satte fra seg fem slags medisiner på bordet. Den ene sort var så sterk som han kunne gi den og skulle tas hvert tiende minutt i fire timer. De andre skulle tas hvert førtiende minutt til de var brukt opp. Og han sa: «Hvis

141

han ikke er bedre om fire timer, da er han ferdig, for han er angrepet av tyfus, og det er farlig i hans alder».

Så snart doktoren var gått, kom søsteren inn med et glass vann og medisinene. Jeg sa: «Hva er det?» «Å», sa hun, «det er noe som doktoren har bestemt at De skal bruke». Og så viste hun meg skriftlig hva doktoren hadde sagt. Jeg leste det igjennom. «Jeg kan ikke ta disse medisiner, bare slå dem ut», sa jeg. Hun så meget skuffet ut. Så fortalte hun meg om mannen sin - hvorfor han hadde så imot hellighetspredikanter. Hun sa: «For fire år siden var det en slik predikant her, og han prekte om helliggjørelse like ivrig som De gjør. Men da han reiste herfra, tok han med seg en annen manns hustru som reiste fra tre barn under ti år. Så John har ikke bruk for noen hellighetspredikanter, skjønt han samtykte i å la Dem komme hit etter mye bønn og overtalelse. Hvis nå De dør, vil det koste ham fem og sytti dollar fordi han ikke har hatt doktor og for å ha huset en lovovertreder. Så Bevington, vær så snill å ta denne medisin for min skyld». å avslå det som doktoren hadde sagt, var ganske enkelt, men å motstå en bønn som denne var noe av det vanskeligste som hadde møtt meg på lenge. Men jeg forsøkte å snakke fornuftig med henne og sa: «Jeg tror ikke at Jeg kommer til å dø nå; da hadde jeg vært ferdig for lenge siden. Men det faktum at jeg ble verre og verre var en dårlig oppmuntring til å tro at jeg skulle bli

142

frisk. Etter som hun trodde, levde jeg bare på grunn av min viljekraft. Jeg fikk overtalt henne til å ta dette skrapet ut - enten det ble liv eller død.

klokken ble ni. Da var den begrensede tid som doktoren hadde fastsatt omme, og han hadde gitt henne beskjed om å ringe da. Men hun hadde ikke noen gode nyheter, så hun adlød ikke ordren. Klokken halv ti ringte han. «Jeg tror han er verre, doktor. hvis det går an å bli det, og han nekter å ta medisiner,» sa hun.

Dette gjorde ham rasende. Han gikk til politiet og ga beskjed om at det var best å komme og hente meg med «svartemarja» dagen etter. Men bilen var under reparasjon, så han ringte ut og sa at hvis jeg ikke tok medisinene straks, slik som han hadde sagt, kom de dagen etter og kjørte meg til lasarettet.

Søsteren fortalte meg dette. Jeg visste at når jeg vanskelig kunne holde varmen der i det varme rommet, hvor jeg hadde puter, ulltepper og god fyr i ovnen, ville jeg aldri overleve den tolv mils lange kjøretur til epidemilasarettet, på en dårlig landeveg. Jeg prøvde på å ta meg sammen og be, men kunne ikke bli stille. Så sa jeg til gutten: «Ta hit stolen, er du snill, og hvis mamma har et ullteppe til, så legg det i stolen». Da dette var gjort, sa jeg: «Nå min. kjære venn, må du hjelpe meg, men du må ta det ganske rolig». Gutten var så snill og forsiktig med meg, men jeg besvimte før jeg fikk benet opp på stolen. Imidlertid kom jeg snart til meg selv igjen

143

og overtalte ham til å forsøke igjen. Han ventet til moren kom inn, og sammen løftet de det ene benet mitt opp. Men da de prøvde på å få det andre opp, besvimte jeg igjen, og denne gang varte det omtrent en time før jeg kom til bevissthet igjen. Moren trodde at jeg var død.

Da jeg igjen kom til bevissthet, var det vanskelig for meg å få dem til å gjenta forsøket. Jeg sa da: «Jeg føler at jeg må ha benet mitt opp der av to grunner. For det første vil jeg legge bibelen min på benet, og for det annet vil det bli varmere for meg». Så forsøkte de igjen, og ved å legge en fjel under benet mitt, fikk de det endelig opp. Da var klokken fire, onsdag ettermiddag. «Legg nå den lille bibelen min forsiktig på benene mine», sa jeg, og det gjorde de. «Legg den høyre hånden min ned på bibelen». Ved syvtiden sa jeg: «Løft den høyre hånden min forsiktig opp, men bare ta i fingertuppene». Det gjorde de, men jeg besvimte og kom ikke til meg selv igjen før etter kl. åtte. Så lot jeg dem hvile til den neste morgen. Gutten sov i en stol ved siden av meg, og han holdt varmen ved like hele natten. Jeg kunne ikke se mye da, men jeg tenkte at jeg kunne da påberope meg løftene. Jeg sa: «Du er min lege». Og det er sant, hvis det er noen som ikke tror på en personlig djevel, vil jeg si at det sikkert eksisterer en, for jeg så en mørk skikkelse og hørte en røst si: «Du har en fin lege. Jeg skulle like å ha en slik lege som den du har. Her sitter du og kan ikke røre hverken

144

armer eller ben. Du har en kraftig lungebetennelse og blir stadig verre - du kan ikke engang røre på hodet». Det siste ordet «hodet» gjorde inntrykk på meg. Jeg hadde ikke engang forsøkt å røre på hodet, men skrek ut: «Du er en løgner!» og så forsøkte jeg å bevege hodet. Men da besvimte jeg på ny og lå som en død over en time. Da jeg kom til meg selv igjen, kunne jeg se bedre på det høyre øye, men ingenting på det venstre. Jeg husket at dette var den dagen de skulle komme og bringe meg til lasarettet, men de hadde ikke sagt når de skulle komme. Jeg ba til Gud at de ikke måtte komme før etter middagen. Satan satte inn på meg. Jeg kunne ikke bevege hodet. Men jeg godsnakket med gutten og fikk ham til å løfte hånden min, og jeg merket at da han løftet den ene tommen, gjorde det nesten ikke vondt. Jeg følte at jeg fikk seier. Nå kunne jeg se ganske godt på høyre øye. Klokken ti om formiddagen ringte de opp og sa at jeg skulle hentes klokken to. Selv om jeg ikke kunne røre meg og hadde fryktelige smerter, kunne jeg dog bedre minne Herren om hans løfter, og det holdt jeg på med til klokken var tolv. Da spiste jeg litt suppe ved hjelp av en fjærpenn. Klokken ett kjente jeg ingen smerter, og idet jeg holdt fast ved løftene, sa jeg: «Løft nå hånden min».

Gutten gjorde det, - en tomme, to tommer, tre tommer. Jeg ropte: «Hold på!» og så begynte jeg å prise Gud. Søsteren kom inn og jeg sa: «Jeg får seier!» Så sa jeg til gutten: «Slipp hånden min!»

145

Han slapp den, og den falt ned, men det var ingen smerter. «Løft den opp igjen». Han løftet den - en, to, tre, fire, fem, seks tommer. Jeg ropte: «Halleluja! Løft den opp!» Og han løftet den opp - tolv tommer høyt. «Legg den nå tilbake på bibelen». Da følte jeg kraften fra min velsignede Herre strømme gjennom mitt legeme, og mitt venstre øye ble åpnet, og jeg kunne se så godt som noensinne før. Igjen løftet jeg min høyre arm, men besvimte. Kvinnen kom inn, og igjen trodde hun at jeg var død. Det så ut til at hun absolutt ville ha det til at jeg skulle dø. Men om tredve minutter våknet jeg igjen og begynte å påberope meg Guds løfter med større energi enn noen gang før. Satan kom til meg igjen med de samme ord som før, men jeg sa: «Jeg kan bevege halsen». Så ba jeg til Gud og gjentok 1. Joh. 5, 14 og bevegde halsen. Det gjorde ikke vondt. For første gang løftet jeg min venstre arm og kjente ingen smerter. Så løftet jeg den høyre igjen og ropte: «Jeg er helbredet!» Jeg sparket teppet av benene og fikk dem ned fra stolen, og jeg hoppet og ropte som en indianer. Men svak som jeg var, ble jeg snart utmattet av å juble, og ville uten tvil 'ha falt på gulvet, hvis ikke søsteren hadde grepet meg og fått satt meg ned. Hun så ut .gjennom vinduet og sa: «Der er de». Jeg hadde en halv times tid å komme meg til krefter på, og ba at Gud måtte styrke meg. Det gikk ikke så fort som jeg ønsket, men jeg holdt på med å gjenta 1. Joh. 5,14-15. Nå kom de inn gjennom kjøkkenet,

146

og om jeg noen gang har sett en demon, så var den første mannen som kom, en slik - så usympatisk, sint og hard som han så ut. Han stanset i kjøkkendøren, og søsteren snakket til ham. Da jeg hadde fått hørselen min igjen, kunne jeg høre hva hun fortalte ham. Hun sa: «Han påstår at han er helbredet. Han var nettopp oppe av stolen, men har overanstrengt seg, for han er svak da han ikke har spist noe på seks dager». Det føltes som om jeg ikke var i stand til å si noe, men jeg 'kunne se det fiendtlige uttrykket i ansiktet hans. Like bak ham sto en annen mann, han var meget pen - og så sympatisk og behagelig ut. Jeg lengtet etter å komme bort til ham, men kunne ikke røre meg. Anføreren ristet på hodet og sa: «Jeg tror ikke på slikt tøys.» Og han minnet dem om den andre mannen som hadde prediket hellighet og som hadde ødelagt mere for ham enn noe annet.

(Jeg antar at ansvaret for disse tre barna var verre for ham enn noe annet). Snart følte jeg meg bedre og sa: «Jeg er helbredet. Jeg er helbredet, men har ikke krefter». Han hadde sagt at han ikke ville komme tilbake uten meg - og skulle det nå bli nødvendig å kjøre etter meg ennå en gang, så måtte han betale den andre turen. Da sa jeg: «Her har De et ur som De kan selge hvor som helst for fem og tyve dollar. De kan beholde det, og hvis jeg ikke er på kontoret Deres i morgen form. klokken ti, og De må komme etter meg igjen, vil uret være betaling for den andre turen».

147

I samme øyeblikket kom mannen med det vennlige utseendet inn, og jeg rakte ut hånden min for å finne støtte hos ham. Han sa til betjenten: «Prøv ham. Ta imot uret. Jeg tror han vil være der». Og således overtalte han mannen til å gå uten meg. Jeg hørte at de gikk og samtalte ut gjennom porten, og han som var så vennlig sa: «De vil vel ikke ta uret hans? Jeg tror virkelig han er frisk. La meg få lov til å gå tilbake til ham med det, for jeg tror han har hatt en hard kamp og kan trenge litt sympati, kjærlighet og oppmuntring.» Hvis en mann noen gang har talt sannhet, så gjorde han det den gang, for jeg følte det som om jeg kunne gitt hva som helst for å bli møtt med litt forståelse. «Hvis De må" komme tilbake, skal jeg betale de tolv dollar», sa han, og så kom han inn med uret. Jeg følte meg rørt og grep hånden hans og trykket den så hjertelig jeg kunne for den tillit han viste meg. Aldri kommer jeg til å glemme hvordan denne velgjerning var til hjelp for meg, da alle hadde vært imot meg, til og med søsteren. Skjønt hun gjerne ville hjelpe meg og være vennlig, var hun så redd og tvilende hele tiden at det var rent ynkelig å se, - men hun hadde jo aldri sett noen bli helbredet, og John var også imot meg. Så dette var en stor oppmuntring for meg. Hele dagen hvilte jeg og sov godt om natten. Dagen etter gikk jeg ut. Da jeg ennå var meget svak, var jeg svært ømfintlig for kulde. Jeg måtte ta på meg to frakker, og de var tunge å gå med. Gutten gikk med meg. Det var

148

tre mil å gå, og vi måtte stanse seksten ganger på vegen for å hvile. Men vi nådde fram til mannens kontor seksten minutter på ti. Da vi nærmet oss kontoret, så vi at vi hadde ni trappetrinn å gå opp, og jeg stanset og sa til gutten: «Hvordan skal jeg komme opp der?» Aldri skal jeg glemme hvor bønnlig gutten så opp på meg og sa: «Be Jesus om å hjelpe deg». Det gjorde Jeg. Den før omtalte kjekke mann satt ved vinduet, og da han så meg, kom han ned. Da vi kom bort til trappen, gikk to menn forbi, og han sa til dem: «Vil dere hjelpe meg med å få denne mannen opp trappen?»

Se bare hvordan Gud var med og hjalp. En doktor var tilstede der for å undersøke meg, og han sa: «Det er ikke noe som feiler mannen, men han er bare svært svak». Så var jeg fri. Den vennlige herren sa: «Da jeg kom hjem i går, fortalte jeg min hustru om Dem, og hun ble meget interessert og sa: «Jeg tror at mannen vil være der til tiden. Ta med deg hest og vogn til kontoret i dag og be ham med hjem til middag». Da vi hadde satt oss i vognen, spurte jeg: «Er De frelst?» Han begynte å gråte og sa: «Å nei, men jeg ville ønske jeg var det. Min hustru er en frafallen også. Vi er begge to frafalne. Vi har prøvd og prøvd og prøvd, men ikke vært i stand til å komme tilbake til Herren. I flere år har vi gått til alters gang på gang. Vi har hørt om møtene Deres og hadde tenkt å ta en tur dit ut». Da vi nærmet oss huset, kom hustruen springende ut til porten, tok meg i

149

hånden og hjalp meg ned. Hun nesten bar meg inn. «Å, jeg visste at Gud ville besvare Deres inntrengende bønn og helbrede Dem. Jeg er så glad. Enda jeg er en frafallen, følte jeg at Gud ville helbrede Dem, og at De da ville be for min mann og meg at vi må komme tilbake til Herren. Og jeg har en søster som bor en halv mil herfra. Da jeg var borte og besøkte henne i går, begynte hun å gråte og sa: «Spør' om han vil komme hit». Jeg følte meg svært sulten og svak, og middagen sto rykende varm på bordet, men jeg spurte henne: «Er det så om å gjøre for Dem å komme tilbake til Gud at De vil knele ned her og overgi Dem nå?» «Ja», svarte hun og bøyde kne, og det samme gjorde hennes mann - og jeg med dem. Vi gikk ut på Guds løfter, og da klokken var kvart over fire, reiste mannen seg opp og ropte høyt av glede. Han grep meg og bar meg hele huset rundt mens han jublet høyt - og da korn hans hustru også igjennom, og hun sprang opp og danset rundt omkring. Det var en herlig stund. Vi spiste middag - det første måltid som jeg hadde spist på seks dager - og de var ferdige med oppvasken da klokken var seks. Da kjørte vi av sted til søsteren. Hustruen hoppet ut av vognen og ropte: «Halleluja!» og det ropte hun med helt til søsteren kom springende ut - gråtende. Hun omfavnet henne og ba oss komme inn og be til Gud for henne. Vi 'knelte alle sammen ned på kjøkkenet, hvor det var godt og varmt og begynte å be. Klokken åtte om kvelden kom den ufrelste søsters mann

150

hjem. Han var helt sort, da han arbeidet i kullgruvene. Hans hustru sprang opp, slo armene rundt halsen hans og sa: «Jeg prøver på å komme tilbake til Herren! Hjelp meg - hjelp meg!» Han begynte å gråte og knelte ned sammen med oss andre. Han kom igjennom først - ved halv elleve tiden. Da falt han ned ved siden av sin hustru og ba slik som jeg sjelden har hørt noen be. Ved halv seks tiden om morgenen kom hustruen igjennom. Dette var søndag morgen. Jeg var mye sterkere og gikk på gulvet og priste Gud til frokosten var ferdig. Å, hvor herlig Frelseren var da! Han hadde ikke bare helbredet meg, men fire sjeler var kommet tilbake til Gud i løpet av femten timer. Vi bare lovpriste Jesus. Jeg satte meg til bord«, men kunne ikke spise, for jeg måtte opp og gå, og jeg gråt av bare glede. Jesus var så virkelig, så dyrebar, og jeg frydet meg i hans nærhet. Vi falt på kne og tilba Herren og utøste vårt hjerte i lovprisning. Det var et herlig bønn- og lovprisningsmøte. Etter en liten pause, fortsatte vi igjen klokken halv tolv. Vertinnen sa da: «Nå må De spise litt, Bevington. De spiste jo ikke med oss til frokost». Så spiste jeg. Men lovsangen fortsatte, og det var som et oppkomme i mitt indre. Da var det som om jeg først begynte å forstå hva Gud hadde gjort for meg. Etter som jeg ble sterkere, steg lovprisningen.

Nå må jeg fortelle hvor forunderlig Gud virket. Jeg ble der søndagen over, talte om kvelden eller

151

rettere sagt hadde et møte, for det ble bare lovprisning. Tale ble det lite av. Vi avsluttet klokken tolv søndag kveld. De fire som var blitt frelst, hadde søkt helliggjørelse hele søndagen Da jeg sto opp mandag morgen klokken syv, fant jeg alle fire på kjøkkenet. De hadde kjempet i bønn hele natten, og den unge piken som ble frelst på vårt første møte lørdag kveld, var der også. Jeg ble der sammen med dem hele mandagen og natt til tirsdag og kjempet i bønn. Tirsdag morgen ved ni tiden var alle sammen kommet igjennom til herlig seier. Så ble jeg der over middag, og da følte jeg meg sterkt minnet om å dra tilbake til John. Da jeg snakket om det, protesterte de alle sammen og sa: «Bevington, vi vil gjerne at De skal bli her en måned ennå». Mens vi spiste, kom metodistpastoren inn. Han hadde hørt om det som hadde skjedd, og ba meg også om å stanse. Kirken skulle stå til rådighet så lenge som Herren ville jeg skulle virke der. Dette ble litt innviklet, for disse fem som var blitt frelst og helliggjort hadde slektninger der som var frafalne.

Jeg gikk ut på låven og la saken fram for Gud i bønn. Men det eneste svar jeg fikk var dette: «Gå tilbake til John!» Metodistpastoren sa: «La ham gå. Når han er ferdig der ute, kommer han tilbake til oss igjen. Imidlertid vil vi omsette det som Gud har gjort for 055 og la Gud virke gjennom oss».

Onsdag morgen kjørte denne kjære bror meg tilbake til John, og vi delte ut traktater på vegen og

152

averterte møter. Vi kom ut til John akkurat da han kom fra arbeide. Han måtte naturligvis innrømme at Gud hadde helbredet meg, og han sa: «Skal du holde noen møter her? Orker du å tale i kveld?» Her fikk jeg anledning til å bruke litt krigslist.

Flere ganger hadde han sagt til sin hustru at han aldri ville gå og høre en predikant som forkynte hellighet, og den kvelden sa han til henne: «Du kan gå, men jeg vil ikke». Hun fortalte meg hva han hadde sagt. «John», sa jeg, «jeg er litt svak, men jeg vil gå. Men du vet det er en del nysgjerrige der og likeså noen skøyergutter, og det er tre kvart mils vei å gå. Nå John, vil jeg spørre om du vil gjøre meg en tjeneste. Vil du gå med og holde meg i armen? Det vil være en god støtte for meg. Du behøver ikke å gå med inn», tilføyet jeg, skjønt det var hensikten med å få ham med meg. Han var en ømhjertet mann og kunne ikke godt si nei. Hele vegen ba jeg til Gud at det måtte gis en anledning til å få ham med inn. Da vi kom til døren, sa jeg: «Dette er gått fint, John, jeg føler meg sterk nok til å tale, men tenk om jeg skulle falle når jeg kommer opp på plattformen. - Det ville virke forstyrrende på hele møtet. Men du, som er en rolig og stø kar, kunne hjelpe meg og forhindre at det ble noen uro i møtet». Han klødde seg i hodet og samtykte til sist. Så gikk vi fram, og han satte seg ned på en benk like foran plattformen. Kvelden etter fikk jeg ham til å gjøre det samme, og fredags kveld behøvde jeg ikke å be ham. Før jeg

153

var halvferdig med å tale, var han framme ved alteret. Han ba så inntrengende som jeg har hørt noen. Lørdag kveld var han, sammen med flere andre framme ved alteret og søkte helliggjørelse. Vi var der hele søndagen og til mandag klokken seks. Vi hadde da tilbrakt omtrent seks og tredve timer i bønn og lovprisning. Det ble meg fortalt at i løpet av denne tid, så var det gjennomsnittlig en sjel som virkelig kom gjennom til frelse hver time. Så du forstår det var et ganske godt møte.

Og nå vil jeg fortelle om en annen måte som Gud har å lede sitt folk på.

Både søndag og mandag følte jeg at jeg måtte reise, men sa ingenting. Mandag kveld talte jeg - eller forsøkte å tale. Under hele møtet var det bønn og lovprisning, og hele tiden hørte jeg stemmen si: «Reis, reis, reis». Jeg trodde naturligvis at dette «reis» betydde at jeg skulle reise til mitt neste møte. Dagen etter fortalte jeg det til John og de andre. John sa: «Bevington, ditt arbeid er nettopp begynt her. Vi har planer om å ha det største stevne en noensinne har hatt i dette samfunn». Jeg trakk meg tilbake til mitt vanlige tilfluktssted - låven - for å komme til klarhet. Men fra første stund lød det for meg «reis», og etter tre timers forløp, måtte jeg gi opp.

Dagen etter spente John for skranglevognen sin for - som vi trodde - å kjøre meg til stasjonen som lå tolv mil borte. Så sa jeg farvel til hans hustru og

154

den snille, trofaste Frank. Men hustruen sa: «Jeg kan ikke tro at De er ferdig med Deres gjerning her», og hun ville ikke si adjø. Jeg hadde ikke flere penger enn det jeg antok tredjedelen av billetten ville koste, men vi dro av sted. Vi hadde kjørt omtrent tre mil da John så seg tilbake og sa: «Jeg mener det er Jim!» «Hvem er Jim?» spurte jeg.

Nå har jeg utelatt noe som jeg må ta med her. Da Johns kone først skrev til meg om å komme og holde møter, sa hun at hun antok det var fjorten stykker der som hadde opplevd helliggjørelse, nemlig foreldrene i syv familier. Den første lørdags kveld, det var siste kveld jeg talte før jeg ble syk, tenkte jeg at etter som det var fjorten helliggjorte personer der, kunne vi sikkert gå over til vitnemøte, og jeg overlot ledelsen til deres klasseleder. Det var noen som vitnet, men deres vitnesbyrd var ikke klare. Jeg kunne ikke forstå deres fremstillingsmåte og ble mere og mere forundret. Til slutt spurte jeg lille Frank: «Hva er det for slags mennesker som vitner?» «Jo, det er medlemmer her alle sammen. Det er bestyreren, klasselederen og menighetstjenerne, helliggjorte alle sammen.» Da den syvende reiste seg, var jeg i tvil om de hadde rett til å vitne; jeg la nemlig merke til at kvinnen la fra seg et «skrå» på benken, idet hun reiste seg opp. Jeg antar skrået ville ha sjenert eller hindret henne i det vitnesbyrd hun hadde tenkt å avlegge. Jeg holdt meg rolig til den niende, en mann reiste seg, men da kunne jeg ikke greie det lengre

155

men sa: «Min gode mann, (jeg kunne ikke si bror til ham), sett Dem ned». «Jeg setter meg ikke ned for Dem», svarte han. Så reiste jeg meg opp, pekte med min høyre pekefinger og sa: «De setter Dem ned», og jeg skal si deg han falt sammen som om han skulle vært skutt. Så grep han hatten sin og satte på dør, og alle de andre, på elleve nær, fulgte ham. Det var omtrent åtti som gikk ut. Den piken, som tidligere kom igjennom til helliggjørelse i den heimen ute på landet, og ti andre ble igjen. Jeg gjorde mitt beste for å tale, og så avsluttet jeg. Da vi skulle gå ut, sa Johns hustru: «Hold Dem nå bak meg, for hele flokken er her ute, og jeg vet ikke hvorfor. Da vi kom utenfor porten, kom den mann farende som jeg hadde bedt å sette seg ned, og hvis en mann noen gang er blitt overhøvlet, så ble jeg det der. Men jeg sa: «La oss gå», og så gikk vi av sted. Han og de andre fulgte oss på avstand og kalte meg med alle mulige stygge navn.

Der satt altså John i vognen og sa: «Jeg tror det er Jim». Da jeg spurte hvem Jim var, svarte han: «Det er han som du ba sette seg ned. Han er min fetter. Jeg ser at han er barhodet, og han roper og ber meg stoppe. Men Bevington, du behøver ikke å være redd. Her har jeg et solid svepeskaft som jeg vil forsvare deg med, selv om han er min fetter».

Der kom han ridende på hesteryggen, og han ropte som en cowboy: «Stans, stans, vent». John stanset, og der kom han. Han lignet mer en indianer enn en

156

hvit man. Han fór fram til vognen, kastet tømmene over vognbremsene og hoppet opp i vognen. Så slo han armene rundt halsen min og sa: «Å, Bevington, be for meg. Jeg har vært i helvete siden den lørdagskvelden».

Jeg sa: «ønsker du virkelig å komme i samfunn med Gud?» «Å, ja!»

«Er det så om å gjøre for deg at du er villig til å knele ned i vognen her på denne allfarvegen og be om nåde?» «Ja, ja». - Jeg sa da til John: «Kjør bort til gjerdet der». Det gjorde han, og så knelte vi ned, Jim i den ene kant av vognen og jeg i den andre. I omtrent en time ropte han: «Å Gud, å Gud, ha barmhjertighet med meg! Å Gud, frels meg fra dette forferdelige helvete som jeg er i!» Og så sa han: «Å, Bevington, kom hit! Å, kom hit! Ta meg i hånden, jeg går like til helvete nå. Å, kom hit!» «Nei, jeg vil ikke komme. Du må angre», sa jeg. «Å, bror, jeg går like til helvete!» «Ja, hvis du hadde fått lønn etter fortjeneste, hadde du vært der for lenge siden. Angre nå, angre!» Vi var der ved gjerdet fra klokken ni om morgenen til halv fem om ettermiddagen. Tre ganger kom noen av slektningene hans bort, men de kunne ikke få ham ut av vognen. En fetter av ham, en rik farmer, kom forbi med en flokk sauer, og han spurte John: «Hvem er det som er i vognen?» «Det er Jim». - «Hva i all verden gjør han der?» Jim ropte ut: «Jeg søker frelse!» Fetteren kom med alle slags trusler mot meg og mot oss alle, men Jim ble

157

på sin plass til han virkelig kom igjennom til frelse. Da sprang han opp og ropte av glede. Han grep meg og hoppet ned på bakken, og i omtrent en time sprang han rundt omkring. Så hoppet han på hesten og red tilbake. «Jeg rekker ikke noe tog nå, så vi får vel kjøre tilbake til deg», sa jeg til John. Og det var nettopp det han hadde ventet.

Nå kan du si: «Men Bevington, jeg trodde du skulle på stasjonen. Du trodde jo at du skulle til stasjonen, og så kom du ikke dit allikevel?»

Nå kommer vi til en betydningsfull lærdom for oss alle. Vi må huske på at vi bare er menneskelige vesener, og Gud åpenbarer ikke alltid sine planer for oss på forhånd, men leder oss slik som han ser det er best. Hvis Gud hadde forsøkt å forklare meg at han ville lede Jim ut på landevegen og opp i den vognen, og bli gjenstand for alle de pinlige opptrinn som han nødvendigvis måtte gå gjennom for at han skulle bli løst fra sin kirkelighet, sitt mangeårige medlemskap, sine vitnesbyrd som han hadde avlagt i de siste ti år, sin motstand mot hellighetspredikanter, sin gode posisjon i metodistkirken og alt som var forbundet med dette. Hadde Gud forsøkt å forklare meg alt dette, hadde jeg sikkert ikke forstått det. Men du ser hans visdom. Han bare ba meg om å «reise», og så tillot han meg å tolke dette ord slik som det passet for meg. Herren tok en snarveg for disse tings skyld som var nødvendige for at Jim kunne bli frelst. Gud visste at jeg ikke var ferdig der på stedet; men han

158

visste at det var nødvendig å få forvandlet og sønderknust den lederen, så han kunne bruke ham.

Jim, som red av sted, kom hurtigere fram enn oss og kunne rekke mere, og da vi kjørte inn i Johns gård, kom han og hans hustru ridende inn. Hun hoppet av hesten, og sa gråtende og hikstende: «Å, Bevington, kan De tilgi meg? Jeg har vært i helvete siden den lørdagskveld en». Vi gikk inn i spisestuen og knelte ned alle sammen.

Jeg ble syv uker her i denne manns hjem, og det er den merkeligste tid jeg har opplevd i mitt liv. Ikke hadde jeg klærne av meg og ikke holdt jeg noen tale, men natt og dag var jeg i bønn og gråt, sukket og kjempet for menigheten i denne metodistkirke, som besto av tre hundre medlemmer. Noen av dem som kom igjennom, kjørte av sted etter sine venner, og de kom tilbake med vognen full. De hadde mat med seg, ja, det hendte endog at noen hadde kyrne sine med - og de ble der på stedet til alle sammen var blitt frelst og helliggjort. Så dro de av sted etter noen andre. Dette fortsatte i syv uker, natt og dag. Ingen spiste mere enn et måltid i døgnet, og allikevel var det hele tiden noen som kokte på kjøkkenet. Det var en slik byrde som lå på mitt hjerte at jeg ikke kunne stå opp - men ble bare liggende der. Somme tider kom noen inn og ga meg mat som om jeg skulle vært et lite barn.

En antok at antallet på dem som hadde vært der nede, var fire hundre, og de fleste av dem kom herlig

159

igjennom til frelse. Aldri før har jeg sett noe lignende. Noen ba, noen gråt, noen vitnet eller talte, andre jublet og atter andre gjorde opp uoppgjorte saker. Men jeg lå på kne, badet i tårer, og da dette var over, så jeg ut som om jeg hadde gått gjennom en hard tid. - Jeg tror det merkeligste tilfelle var det med Jims hustru. Hun hadde hatt en svært oppfarende og voldsom natur. Før dette møte pleide hun å rope og skrike når hun vitnet. Hun var den første som Herren møtte, og hun var under Guds kraft i seksti timer, og etterpå var hun forandret. Det var ikke noe mere av den dristige, ville naturen, men hun var blitt saktmodig. Hun bare gikk omkring på gulvet, helt oppløst i tårer og sa ikke et ord. Og jeg skal si deg at hun levde som en troende etter den dagen. Hennes mann og hun og mange mange andre var i bønn inntil de ble helliggjort. Naturligvis kom nyheten om at jeg var kommet tilbake snart til landsbyen, og folket kom dit ut. Den før omtalte pastor kom også, og Gud møtte både ham og hans hustru og mange av medlemmene. Det lønner seg å lyde Gud og å stole på ham.

Jeg liker å skrive om disse erfaringer, og jeg håper at de må bli til likeså stor velsignelse for andre som de har vært for meg. Virkelig, utholdende, uselvisk bønn kan forandre tingene, men vi må mene hva vi sier. En liten pike sa til sin pappa som sa at Jesus ikke mente alt hva han sa i Bibelen: «Pappa, hvis Jesus ikke mente hva han sa, hvorfor sa han da

160

ikke hva han mente?» Jeg ropte: «Amen, det er riktig».

Jeg har sett Herrens tjenere knele ned og be Jesus om helbredelse for noen av sine medlemmer. Og tilsynelatende ba de alvorlig også. Men hvis deres bønner var blitt besvart, ville de være blitt mere overrasket enn de ble den gangen, som kom for å lukke opp da Peter sto utenfor og banket på. Jeg husker en som ba slik, og siden hørte jeg ham nekte at Jesus helbredet.

For flere år siden hold jeg et møte i nærheten av Lexington, Kentucky, og Gud helbredet øyeblikkelig en søster som hadde lidd av en sykdom i åtte år. Predikanten der sto opp på talerstolen og nektet at Jesus hadde noe å gjøre med hennes helbredelse, skjønt hun som ikke hadde stått på sine føtter på fem år, gikk til kirken om kvelden, samme dag som hun var blitt helbredet. Engang holdt jeg et møte i Ohio, ikke langt fra et sinnssykeasyl, og som jeg så ofte pleide å gjøre, gikk jeg ut i skogen for å be. Da jeg trodde at det ikke var noen som hørte meg, ble jeg temmelig høyrøstet og slo ut med armene. Det kunne nok se litt rart ut for en forbigående. Nettopp da hadde en av de sinnssyke rømt fra asylet, og det var blitt utlovet en belønning til den som kunne få tak i ham. To menn som gikk gjennom skogen, fikk se meg, og de trodde straks at det var den sinnssyke. Da de jo var sikre på å få belønningen, sa de: «Vi tør ikke ta ham nå, men la oss springe til landsbyen og få med

161

oss vokterne, så skal vi ta ham». De sprang av sted og rapporterte hva de hadde sett og hørt, og så ble det sendt av sted tre vogner med voktere som hadde med seg tvangstrøye, mansjetter og andre sikkerhetsforanstaltninger - og ut kom de. Jeg var ferdig med min bønnestund og hadde gått hjem igjen. Stedet er svært avsides, og fruen i huset ble forskrekket da hun fikk se tre vogner med syv menn som kjørte opp mot skogen hvor de lesset av hele utstyret sitt. Hun ropte opp til meg. «Bevington, la De merke til disse menn i skogen vår?» «Nei», svarte jeg. Hun ba meg komme ned for å se på flokken der ute. Jeg forsto ikke hva dette skulle bety og gikk tilbake til rommet mitt. Snart etter banket en av mennene på døren og spurte: «Kjenner De noe til en sinnssyk som er kommet ut fra asylet? Han er sett i skogen Deres i ettermiddag». Søsteren spurte om mannens utseende, klær og hvordan han pleide å oppføre seg. Da mennene beskrev ham, begynte hun å le, for hun hadde sett meg be til Gud og sa: «Jo, han er her i huset hos oss nå».

Så ropte hun opp og ba meg komme ned. Den ene av vokterne som hadde hørt meg preke to ganger.. kjente meg straks igjen, og alle sammen fikk en hjertelig latter - unntagen de to som hadde ventet å få belønningen. Så våre bønner betyr noe. En gang kjempet og ba Taylor for Afrika, og til slutt sa Gud: «Pakk kofferten din og reis til Afrika.» Dette skjedde

162

ved bønn. Jeg var nesten kommet på asylet, men det gikk jo bra.

Et år reiste jeg til et leirmøte i Cincinnati, og jeg ble bedt om å komme å holde et møte i nærheten der. Hvordan møtet var husker jeg ikke mye av, men det var en søster der på stedet som ikke kunne komme på møtene, for hun var bundet til sykeleiet. Jeg begynte å be for henne, og forsto snart at det var noe i vegen, men jeg forsto ikke hva det var. Da jeg ønsket å vite om det var det samme som er omtalt i Dan. 10, gikk jeg først ut på låven og derfra til skogen for å be. Søsteren var blitt helbredet en gang før da vi ba for henne.

Da jeg hadde bedt i omtrent åtte og førti timer, viste Gud meg at hun aldri hadde vitnet om sin helbredelse, så jeg gikk inn og minnet henne om hennes forsømmelse. Etter en pause Sa hun: «Bevington, hvem har fortalt Dem at jeg aldri har vitnet om det? Hvem det enn er som har sagt det, så er det en løgn». Jeg sa: «Søster, De har aldri vitnet om det her i denne metodistkirken hvor De er så godt kjent». «Nei, det er sant, men jeg vitnet engang på et friluftsmøte i Cincinnati».

«Ja», sa jeg, «det var ingen sak, der hvor De ikke var kjent. Der kostet det ikke noe for Dem, og det var ikke noen fare for at noen skulle spotte Dem». Og jeg fortsatte: «Søster, De var for feig til å stå her og fortelle hva Gud hadde gjort for Dem, og Jesus sier: «For den som skammer seg ved meg og mine

163

ord, ham skal også Menneskesønnen skamme seg ved». Hun svarte: «Jeg skulle like å vite hvem som har fortalt Dem det».

«Gud fortalte meg det ute i skogen», sa jeg. «Ja, det er sant, Bevington, og vil De be Gud om å tilgi meg?» «Hvis De kan love Gud at De vil stå opp her blant disse spottere og fortelle det, tror jeg sikkert at han 'vil helbrede Dem. Men De må nok love det, og det kan bety mye. De kunne kanskje love meg det, men det er med Gud De har å gjøre, den altseende Jehova, Gud har ikke bruk for dem som er redde».

Så gikk jeg fra henne og ut i skogen. Der ble jeg omtrent seks timer, og så gikk jeg ut av skogen på den andre siden. Jeg kom ikke i nærheten av huset, men gikk omtrent fire mil for å holde et møte et annet sted. Søsteren ble verre og verre. I fjorten dager ble jeg der og virket. Det var en del som overga seg til Herren, og to ble helbredet. Søsteren fikk høre hvor jeg var og sendte bud etter meg. Jeg gikk dit og hun sa: «Det er så vanskelig for meg. Jeg har sagt til Herren at jeg vil fortelle det her i nabolaget og i menigheten her». «Jeg tenker han vet at De lyver slik som De gjorde før,» svarte jeg og grep hatten min og gikk til skogen. I fire dager ble jeg der. Jeg hadde et inderlig begjær om at Gud måtte få henne dit hvor han kunne betro henne en slik velsignelse å bli helbredet. Hun hadde både midler og evner som Gud kunne bruke, hvis han fikk sin vei med henne. Da jeg snakket slik til henne, ble hun helt forskrekket

164

og trodde at det var noe i vegen med meg. Men jeg gikk opp på høyden og knelte ned under en stor eik. Jeg bønnfalt Herren at han ville vekke henne opp og få henne på den plass han ønsket. Og Gud virket. Om ettermiddagen, den femte dag, sa Herren: «Gå til henne straks!» Og jeg gikk. Jeg glemmer ikke det syn som møtte meg! Hun hadde grått i åtte og førti timer. Da jeg banket på, sa hun med gråtkvalt stemme: «Kom inn.» Idet jeg kom inn, rakte hun opp hendene sine og sa: «Å, jeg er så glad fordi De kom. Gud har hørt min bønn. Tilgi meg fordi jeg hadde slik motstand mot Dem, og fordi jeg har sagt så mye stygt om Dem. Jeg visste ikke selv at jeg var så stygg». Det var altså derfor jeg hadde tilbragt disse timer i skogen, for at dette stolte hjerte skulle bli ydmykt. Som du nok forstår hadde hun aldri hatt noe annet enn møtereligion. Jeg var helt overbevist om at hun aldri hadde mottatt den Hellige Ånd. At et menneske kan miste frelsen og allikevel beholde helliggjørelsen, har alltid vært vanskelig for meg å tro. Jeg følte at hun var en frafallen i ordets rette forstand, men trodde ikke jeg gjorde klokt i å si det til henne. Hun hadde nettopp sagt: «Bevington, jeg har mistet min helliggjørelse, for hvis jeg hadde vært helliggjort, ville jeg aldri ha følt slik motstand mot Dem som jeg har gjort». I et slikt tilfelle som dette var det om å gjøre å ha visdom; for jeg er sikker på at hvis jeg hadde sagt: «De er en frafallen», ville hun aldri ha godtatt det. Så gikk

165

jeg opp i skogen igjen og ba til Gud at han ville vise henne det, for han kan greie slike vanskelige situasjoner mye bedre enn oss. Jeg tilbragte fem timer på låven etter at jeg kom tilbake fra skogen, og jeg ropte: «Å Gud, la henne ikke bli bedradd!» Disse fem timers bønnekamp der på låven bevirket at hun fikk se seg selv i Guds lys, og hun sa: «Bevington, jeg er sikker på at De kommer til å bli overrasket over å høre noe som jeg må fortelle Dem. Jeg er en frafallen, så be ikke om at jeg må bli helliggjort, men at jeg må bli omvendt». Det viser seg at kanskje i ni av ti tilfeller gjør vi en stor feiltagelse ved å virke der hvor vi heller skulle overlate saken til Gud.

Innen tre timer var hun herlig frelst og lykkelig og sa: «Bror, jeg undres på om jeg ikke ble helliggjort nå da jeg ble omvendt. Jeg er så usigelig lykkelig!» «Har De noen gang sett noen som har opplevd helliggjørelse samtidig som de ble gjenfødt?» spurte jeg. «Men jeg er så lykkelig». Jeg sa: «Det har De grunn til. En kvinne som er ond nok til å smelle igjen døren for en så god venn som Jesus, og behandle ham slik som De har gjort, og han allikevel tilgir Dem for denne behandling og tar Dem inn i sin kjærlige favn, og gir Dem sin frelsesfryd igjen - ja, da må De virkelig være et lykkelig menneske».

«De har rett,» sa hun. «Og nå kan vi vel be om at jeg må bli helbredet». «Bibelen sier: Men søk først Guds rike og hans rettferdighet, så skal I få alt dette

166

i tilgift. - Har De hans egen rettferdighet nå, når De bare er en omvendt kvinne?»

«Antagelig ikke, men hva skal jeg gjøre?»

«Ønsker De ikke å bli helliggjort?»

«Jo, det gjør jeg».

«Hvorfor da ikke be om helliggjørelse?»

«Jeg trodde det var bedre å be om helliggjørelse etter at jeg var blitt helbredet». «La Guds ord avgjøre det for Dem», sa jeg. Så tok jeg hatten min og gikk ut. Det var nesten syv dager siden jeg hadde spist noe. Jeg gikk ut på kjøkkenet og fortalte datteren at jeg var sulten. Hun laget i stand deilig middag, og jeg spiste godt. De hadde en liten pike på omtrent syv år, og hun så meg ute på kjøkkenet. Hun gikk til moren og sa hva jeg hadde fortalt om en liten pike i Cincinnati. Moren sa: «Be ham komme inn her». Hun kunne ikke skjønne hvor det var blitt av meg. Så sa hun: «Jeg føler ikke noe ondt mot Dem. Tror De at Jesus vil helbrede meg?»

«Han kan etter at De har mottatt den Hellige Ånd».

Hun sukket tungt, og til islutt sa hun. «Jeg ønsker å få den Hellige Ånd». Så gikk jeg i bønn.

Det var ved fire tiden om ettermiddagen. Jeg ble der fire netter og tre dager i bønn til Gud om at hun måtte bli ferdig med seg selv. Ingen av oss spiste noe på denne tid. Hun ble så sønderknust som jeg har sett noe menneske har vært på lenge, og Gud svarte henne. Mannen hennes var ufrelst, men han trodde

167

fullt og fast på helliggjørelse og oppmuntret meg hele tiden. Likeså trodde han urokkelig på guddommelig helbredelse, og han sa flere ganger til meg at hvis Gud kunne få sin vei med henne, ville han helbrede henne. Om morgenen, den fjerde dagen, sprang hun opp av sengen. Ingen andre enn datteren var oppe og moren ropte: «Helliggjort og helbredet. Jeg har virkelig opplevd det nå».

To ganger etter dette så jeg henne, og da forsto jeg at hun var en helt annen kvinne. Hennes mann ønsket at jeg skulle bli der en dag til. Jeg gikk opp på låven, for jeg var litt trett, og der ba jeg for ham Klokken halv fire om ettermiddagen kom jeg ned, og da lå han på kne i bønn til Gud inne i en av båsene i fjøset. Dette hadde jeg bedt om i disse uker, og Gud svarte. Og den kvelden, klokken halv elleve, kom han igjennom.

Vi har hørt ham vitne fra plattformen på teltmøtene i Cincinnati, og han har fortalt om sine opplevelser. Så hør nå bare! Er noe for vanskelig for Gud? Kan ikke vi tåle å bli misforstått, baktalt, løyet på og ofte forvist, hvis bare Gud ved dette kan bringe et menneske til erkjennelse?»

Det er ikke nødvendig for oss å forstå alle disse «hvordan» og hvorfor», men vår sak er å adlyde Gud. Fordi jeg ikke var helt fornøyd med denne kvinnes åndelige stilling og ba til Gud for henne, åpenbarte Gud det for meg, så det ikke fantes tvil i mitt hjerte om hvordan hun hadde det. Og da kunne jeg stole

168

på at han ville føre denne sak fram til seier. Gud forteller oss sjelden hele sin plan med visse personer som han spesielt betror oss å ha omsorg for. Han ønsker at vi skal gå et skritt ad gangen. Gud hadde sin plan i orden når det gjaldt hennes helliggjørelse og helbredelse, og det samme var tilfelle med mannens frelse og helliggjørelse. Men så måtte han ha noen som han kunne bruke til å bringe for dagen forskjellige ting - som fra et menneskelig synspunkt så ut til å være urimelige - for å nå sitt mål. Gud så at han kunne betro meg dette betydningsfulle arbeid, og det tok omtrent syv ukers tid til å få det gjennomført. Og mesteparten av denne tid tilbrakte jeg i ensomhet, enten i skogen eller på låven. Gud kan få utført mest når han får tale til oss i ensomhet.

169

7. kapitel

Personlige opplevelser med Gud

Vi liker svært godt å minnes John Wesley, og jeg ville gjerne tatt med her noe av det som Gud i sin nåde fikk utrettet gjennom ham. Gud rår over alle ting. Han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der. Alle elementene er underlagt hans vilje. Hvor sant det er at: «Alt er mulig for den som tror». Hvis vår tro på Gud er ubegrenset, da får vi hva som helst vi ber om. Amen. De vidunderlige tilfeller som er fortalt fra Wesleys virksomhet, var ikke begrenset bare til hans dager. Vi har akkurat de samme rettigheter som Wesley hadde.

Jeg tilbrakte noen få måneder i det nordlige Indiana hos min eneste da-levende bror R. - Sener døde han, og jeg var da den eneste gjenlevende av en familie på tretten barn. Han hadde en gutt hos seg som var oppdratt som katolikk. Vi skulle kjøre i en vogn til Michigan City, som lå flere mil borte, og ingen av oss hadde hverken pledd eller paraply. Snart begynte det å regne. Jeg sa til Harry: «Jeg har ikke lyst til å bli våt, for vinden fra sjøen blir for kjølig for meg hvis jeg blir våt. Se nå etter om det fortsetter å regne, for jeg vil be til Gud».

170

På mindre enn fem minutter stanset regnet. «Det var forunderlig. Jeg har aldri sett noe liknende», sa Harry. «Hele familien min går i kirken, men noe sånt som dette har jeg ikke sett hverken der eller andre steder». Således fikk denne uvitende gutt se Guds allmakt.

Jeg hadde hatt en utvekst på det ene øye mitt i omtrent syv år. Noen ganger hovnet den opp og ble så stor som et hvetekorn, omtrent en tomme lang. Den hadde ikke plaget meg mye, så jeg hadde ikke plaget Jesus mye med den. Men snart etter opplevelsen med regnet, var jeg noen mil fra Jerry og holdt møter. Siste søndagen jeg var der, hovnet den opp og ble. større enn vanlig. Den sjenerte meg når jeg skulle lese Guds ord, og den ble ganske sår. Jeg forsøkte å ikke tenke på den til jeg kom tilbake til Jerry om mandag. Og den var så stor at Harry ikke kunne unngå å se den. Han ble forskrekket da han så at øyet mitt var så hovent og betent. «Onkel Guy», sa han, «hvorfor ber du ikke Jesus om å ta det bort. Han stanset regnet for deg, vil han ikke ta dette bort?» «Jeg tenker han vil», sa jeg. Da jeg gikk til sengs, knelte jeg ned og ba en bønn i tro at utveksten måtte være forsvunnet om morgenen. Så la jeg meg til å sove og sto opp om morgenen før Harry. Jeg gikk ned for å vaske meg og hadde ikke tenkt på øyet siden jeg ba for det om kvelden. Før hadde det gjort vondt når jeg vasket meg. Straks etter at jeg hadde stått opp, kom Harry ned for å se på øyet mitt. Han

171

kom springende inn i gangen og sa: «Onkel Guy, hvordan er det med øyet ditt?» «Du kan se på det», sa jeg. Det var ikke et merke å se etter utveksten. Han ropte til min bror at han måtte komme og se hva Jesus hadde gjort for onkel Guy. Gutten sa: «Jeg kan ikke forstå hvorfor ikke min familie går den vegen. Jeg hadde vondt i det ene kneet og måtte være borte fra skolen i flere måneder, og de måtte betale ut en hel del penger».

Jeg hadde også hatt en byll på kroppen min i omtrent seks år. Den hadde aldri plaget meg noe særlig, så jeg brydde meg ikke noe om det. Men denne sommeren, mens jeg var hos Jerry, ble den temmelig stor og hoven, og det var kanter med forskjellige farver omkring den. Den ble så vond at jeg ikke kunne komme i nærheten, og den var så smertefull at jeg ikke kunne ligge på den siden hvor jeg hadde den. Jeg ble trett av den, da den stadig vokste og ble mere og mere øm. Så gikk jeg opp på værelset mitt, ropte på gutten og viste ham byllen. Han syntes den var fryktelig, og trodde at det var en kreftsvulst. Jeg fortalte det til en lege, og han trodde uten tvil at det var kreft. Jeg la hånden min på byllen og ba troens bønn - jeg ba at den måtte forsvinne, og i løpet av seks minutter var all ømhet forsvunnet. Jeg kunne gni og banke, men det gjorde ikke vondt. Farvene var der enda, men morgenen etter var alt forsvunnet. Så denne gutten fikk tre klare bevis på tro. Han skrev hjem til familien sin

172

og spurte om han kunne få lov til å slutte seg til onkel Guys menighet, og han fortalte dem hva han hadde sett som svar på bønn. Det resulterte i at hele familien ble omvendt.

Å, halleluja! Hvor velsignet det er å ha en slik Gud.

Etter dette ble jeg spurt om å be for en søster som hadde vært hardt prøvd i åtte-ni år. Jeg ba for henne, og hun sovnet. Så gikk jeg tilbake til rommet mitt. Den neste morgen fortalte hun at hun ikke hadde sovet så godt på åtte år. Men klokken fire om morgenen ble hun plutselig dårlig igjen og led forferdelig. Da sendte de bud etter meg. Etter at jeg hadde lagt mine hender på henne og bedt, sovnet hun snart igjen. Vi spiste frokost, og hun sov fremdeles. Hennes mann hadde ikke stort bruk for en hellighetspredikant, for han gikk på bedehuset, og da syntes han alt var vel og bra. Jeg tok bibelen min og gikk til skogen. Da klokken ringte til middag, gikk jeg inn. Hun hadde vondt fremdeles. Da jeg begynte å be, forsvant smertene igjen. Etter middag gikk jeg tilbake til skogen. Klokken ringte igjen ved halv firetiden. Hun hadde smerter igjen, og jeg falt på kne og ble liggende der til vi skulle spise aftens. Jeg sa at jeg ikke skulle ha noe mat og fortsatte å be og fikk et større syn på Guds makt. I tro holdt jeg fram for Gud hans løfter, skjønt søsteren fremdeles var dårlig. Mannen kom inn og sa: «Jeg vil at du skal ta

173

denne medisin. Jeg kan ikke holde ut å se på at du lider slik under tilsyn av denne særlingen».

Jeg sa ikke noe, men ba at hun ikke ville ta medisinen, og det gjorde hun heller ikke. Hun sa: «Jeg vil holde fast ved Gud, for han har på en vidunderlig måte tatt bort smertene tre ganger nå mens Bevington har vært her, og jeg tror at Gud vil helbrede meg fullstendig». «Da må jeg se tegn til det», svarte mannen. Jeg lå på gulvet og ba av all min kraft. Klokken ni om kvelden reiste jeg meg opp og la hånden min på pannen hennes. Så løftet jeg den høyre hånd som jeg holdt Bibelen med, og sa: «I Jesu Kristi navn, vik - vik!» Jeg åpnet øynene og så at hun hadde smerter fremdeles. Med Bibelen i hånden bød jeg sykdommen å vike fullstendig, og jeg holdt fast ved Guds løfter. Da jeg sa på klokken, var den kvart over fire om morgenen. Enda hadde hun smerter, men ikke så ille. Bibelen holdt jeg fremdeles løftet og skiftet den fra den ene hånd til den andre. Mannen sto opp og så at hun hadde hatt en dårlig natt. Han var vant til å hjelpe henne, og av hennes utseende forsto han hvordan hun hadde hatt det. Han grep medisinflasken, skjøv meg til side og ba henne åpne munnen og ta medisinen. Hun åpnet øynene og med et smil ristet hun på hodet. Men jeg kunne se at han var rasende og fast bestemt på at hun ikke skulle ligge og lide lenger, når de hadde medisin som kunne hjelpe. Han vendte seg til meg og sa: «Forlat rommet her. Ta saken Deres og forlat huset». Jeg gikk

174

ut bedende og i tro til Gud, og søsteren avslo stadig å ta medisinen. Under et tre utenfor hadde jeg knelt ned, da mannen kom ut og ga meg et temmelig hardt puff og sa: «Jeg ba Dem om å forlate stedet her. Nå mener jeg det, og jeg sier det ikke flere ganger». Da jeg kjente at jeg hadde fått forbindelse med Gud, fortsatte jeg bare i bønn, og jeg ønsket ikke å røre meg eller å si et ord. Seieren skulle komme. Det var jeg sikker på. Jeg var så stille, enda det bruste omkring meg, og hadde en sikker forvissning om at hun skulle bli helbredet. Derfor lå jeg så stille som mulig, for jeg var redd for å bryte forbindelsen. Da kom mannen ut igjen. Jeg snudde meg og sa: «La meg få lov til å bli her en time til». «Jeg ba Dem gå», sa han.

«La meg få være bare en time til, så skal De få se Guds kraft åpenbart».

«Tøys, det har De sagt nå i tyve timer», og så gikk han bort på låven etter en stor ridepisk. Jeg reiste meg opp og gikk inn i huset, sikker på at det skulle bli seier. Da jeg kom inn, løftet kvinnen den høyre hånd og smilte over hele ansiktet. «Vi har seiren, Bevington», sa hun. «Amen», ropte jeg og gikk ut igjen. Jeg var ikke før kommet ut av huset, da jeg hørte at hun gikk over gulvet. Hun sprang ut på låven og ropte så høyt hun kunne. Mannen kom med pisken, aldeles rasende, for å gi meg en overhaling. Men han falt helt sammen da hun knelte ned og priste Gud og ba for ham. Da ropte han på meg. Jeg

175

gikk bort til dem, og vi hadde et gammeldags bønn og lovprisningsmøte der ute i graset. Ja, vi hadde et møte der som tre verdener var vitner til. Han kom igjennom og ble herlig frelst. Hvor herlig vi hadde det sammen. Søsteren gikk på møte, og hele forsamlingen både gråt og lo. Noen jublet høyt. Han som skulle tale, kom ikke til på det møte. Det lønner seg å holde fast ved Guds løfter. Han arbeider ganske annerledes enn oss. Halleluja! Amen!

I dag er det den 12. april, 1923. Jeg er i South Ashland, Ky., bevart under Jesu blod. Jesus har frelst meg, renset meg og helbredet meg. Han har tatt mine sykdommer med seg opp på korset. Halleluja! Han ønsker ikke at vi skal lide, for han har fridd oss ut. Halleluja! La oss prise og opphøye ham, så verden kan se ham gjennom oss. For verden ser Jesus bare slik som de ser ham i og gjennom oss.

En annen gang, etter et leirmøte i Cincinnati, fikk jeg det slik at jeg skulle ta en tur ned til Rising Sun for å se hvordan folket hadde det der. Jeg gikk til stasjonen, og der måtte jeg vente i fire timer og vel så det på toget. Mens jeg ventet, var det som en stemme sa: «Gå ut til fru M.» Hun bodde omtrent tre mil borte. Det lød så tydelig, og jeg sa: «Jeg kan jo spasere ut dit og tilbake igjen til toget kommer». Så tok jeg koffertene mine med inn i en forretning og spurte om de kunne stå der til jeg kom. Så begynte jeg å gå, men snart sa stemmen: «Gå tilbake etter bagasjen din». Det hørtes så meningsløst

176

ut at jeg trodde det måtte være Satan, og jeg sa: «Å nei, kom ikke til meg med slikt. Du får meg ikke til å dra bagasjen min helt ut dit og tilbake igjen på' disse to timene». Og så dro jeg videre. Men stemmen fortsatte å be meg gå tilbake og hente koffertene. Den lød så tydelig at jeg måtte stoppe og overveie dette. Jeg hadde lagt min plan for den dagen og trodde at jeg var på rett vei, men stemmen lød stadig, og jeg måtte gjøre helt om og gå tilbake og hente koffertene - svært motstridende. Så gikk jeg ut til det stedet hvor jeg visste de sist bodde, men fant at de hadde flyttet. De som bodde der, kunne ikke si meg hvor de hadde flyttet hen, så jeg sa til meg selv: «Der kan du se hvor dum du har vært som har dradd koffertene disse seks mil ut her. Og nå må du bære dem inn til byen igjen».

I et nokså hurtig tempo gikk jeg innover igjen. Men stemmen sa: «Gå ut til fru M.» Da sa jeg: «Jeg kan ikke gå dit ut, for jeg vet ikke hvor hun bor», og så gikk jeg hurtig videre for å nå toget. Men, «gå tilbake, gå tilbake, gå tilbake», holdt det på å ringe i ørene mine, inntil jeg ble stanset som om en mann skulle ha stanset meg, og stemmen sa: «Vil du, eller vil du ikke gå tilbake?» Jeg ble helt målløs. Hva kunne alt dette bety? Men jeg gikk tilbake og gikk ut til neste hus, og der fortalte de meg hvor hun bodde. Så gikk jeg dit og fant søsteren sittende under et tre. Så snart hun fikk se meg, ropte hun: «Jeg visste du ville komme, jeg visste du ville komme!» «Hvordan visste

177

du det?» spurte jeg. «Å, jeg har hørt fra hovedkvarteret», sa hun og pekte oppad. «I lang tid har jeg hatt et sår på benet som har væsket, og jeg har prøvd på å gjøre arbeidet mitt. Men å, hvor jeg har lidd natt og dag, mens jeg har forsøkt å utføre arbeidet for min mann og mine to gutter her på denne farmen. Men så fikk jeg høre at du var på leirmøte, og da begynte jeg å be at Herren ville sende deg hit ut. I går så jeg deg komme, og derfor har jeg vært ganske trygg. Men jeg har ventet deg tidligere». Hun visste naturligvis ikke hvor lang tid det hadde tatt før Herren fikk meg til å adlyde.

Med en gang så jeg hva det betydde alt sammen. Jeg slengte av meg jakken og gikk ut på kjøkkenet og begynte å vaske opp kopper og kar. Den kvelden ba jeg for henne, og hun sovnet mens jeg ba. Hennes mann puffet til meg og sa: «Hun sover. Det er første gang på lenge at hun har sovnet uten sovemiddel». Morgenen etter stelte jeg i stand frokost og forberedte meg på å vaske storvask. Klokken syv om morgenen hadde hun smerter, og det hadde hun hatt siden klokken tre om morgenen. Hun sa: «Å, Bevington, jeg er så elendig. Vær så snill å be for meg». Så begynte jeg å be, og innen to minutter sov hun igjen. Jeg vasket til middagstid og hadde middagsmat ferdig til de tre menn. Da jeg gikk inn for å høre hva hun ville ha til middag, hadde hun smerter igjen. Dette fortsatte over en uke. Det ble seier hver gang jeg ba for henne, men smertene kom igjen. Jeg

178

ble trett av dette og bestemte meg til å gå grundig til verks. Så ba jeg til ilden falt, og hun ble fullstendig utfridd. Neste dag sa hun: «Bevington, jeg har to døtre som jeg ikke har sett på flere år. Nå har jeg en bønn til deg. Kan ikke du bli her i tre uker og gjøre arbeidet her, så jeg kan reise og besøke dem?»

Jeg ble overrasket, men jeg la det fram for Gud, og det ble klart for meg at jeg skulle bli der. Dette skriftsted kom til meg: «Kappes om å hedre hverandre». Så pakket hun da og reiste. Hun hadde en god ferie i tre uker og kom igjen som et nytt menneske. Hun hadde ikke noe mere vondt i benet. All ære til Jesus!

Jo mere det blir av menneskeverk, jo mindre får vi se av Guds kraft, for i samme mon som det menneskelige gjør seg gjeldende, i samme mon vil Guds kraft forsvinne. På mange steder er det blitt så mye menneskelig kløkt og visdom når det gjelder arbeidet for Guds sak, at det ikke er rom for Guds kraft. Gud ønsker ikke å utøse sin kraft over alt dette som menneskene kan få i stand Men da vi kan få denne guddommelige kraft gjennom bønn, så er det bare om å gjøre at vi ber på den rette måte.

Kanskje ikke på min måte, kanskje ikke på din måte, men dog på sin egen måte vil Herren føre saken fram.

Dette evangelium om helbredelse er et godt budskap. Det er for alle klasser av folket. Da hele hel

179

vete er imot den bibelske lære om helbredelse, må vi være lys våkne og gjøre vårt beste, hvis vi skal vente å få våre bønner besvart.

Vi hadde noen møter i R., og der var det en ung, yndig dame som gikk på møtene så ofte hun kunne, men dessverre led hun av epileptiske anfall. Jeg gikk hjem til henne og ba troen» bønn, og senere forsømte hun ikke et eneste møte den tiden jeg virket der. Flere ganger siden hørte jeg henne vitne på møtene i Cincinnati. Så jeg priser Jesus, for det var han som gjorde det. En bror fra samme sted kom til meg og fortalte at han hadde lidd av nervesmerter i mange år, og han spurte: «Når Jesus kunne helbrede disse to, hvorfor kan han da ikke helbrede meg?» Jeg svarte: «Han vil, hvis du vil gi ham lov til det». «Ja, det vil jeg», svarte han. Så salvet jeg ham, og etter tyve minutters forløp sa han at smertene hadde forsvunnet, og han har fortalt meg at han aldri har hatt dette siden. Ære være Jesus! Vil vi noen gang lære å stole på ham? Stans og overvei dette spørsmål.

I Ohio var det en søster som led av en alvorlig sykdom. Hun hadde mann og barn, og i de siste åtte år hadde hun ligget til sengs omtrent det halve av denne tid. Jeg gikk til hennes hjem og salvet henne, skjønt det så svært mørkt ut. Tvilen gjorde seg gjeldende; men jeg prøvde å se bort fra vanskelighetene. Plutselig, mens vi ba, måtte jeg reise meg opp og gå fra henne uten noen slags forklaring. Jeg gikk ut på låven og lå der i bonn noen timer. Så ble jeg minnet

180

om å gå inn og salve henne igjen, og det gjorde jeg. Etter førti minutters forløp løftet hun hånden og sa ganske rolig: «Det er skjedd. Jeg er helbredet». Så sto hun opp, kledde på seg og stelte en deilig middag. La oss rope amen, og vi skal se at djevelen må vike for disse amen som er sendt fra himmelen.

Engang, mens jeg var i Ironton, skulle jeg holde møter på landet. Som jeg ofte hadde gjort før, gikk ]eg på husbesøk, delte ut traktater og fortalte barna om den ekstra søndagsskole vi skulle ha den følgende søndag. På de steder hvor jeg fikk lov, ba jeg også til Gud. Jeg kom inn i et hus hvor det var en del barn. Den eldste var ti år. Det så ut som det trengtes en husmor der. Jeg fortalte barna om møtet som vi skulle ha på skolehuset og likeså om søndagsskolen Snart kom moren ned fra annen etasje med hele hodet inntullet i bandasje, og det var tydelig å se at hun hadde smerter. Som unnskyldning for at det var så rotete på kjøkkenet, fortalte hun at hun hadde hatt et akutt anfall av nervesmerter og ikke hadde orket å arbeide noe. Hun sa: «Jeg hørte at De snakket om en søndagsskole og barnemøte. Jeg har jo flere barn her som trenger å være med, og så syntes jeg at jeg måtte gå ned og høre nærmere om dette». «Jaså, har De nervesmerter», sa jeg. «Er De frelst?» «Ja», svarte hun. «Tror De ikke at Jesus kan helbrede Dem?» «Jo, jeg vet han kan, hvis jeg har tro for det». «La oss be alle sammen», sa jeg. Vi lå der på kne, stille i bønn. Innen førti minutter hadde hun

181

revet bandasjen av hodet og sa: «Det fins ingen smerte i legemet mitt». Så sprang hun opp og begynte å prise Gud, mens tårene rant av takknemlighet og glede. Hun omfavnet alle barna, og jeg gledet meg over å se hvor stor pris hun satte på det som Jesus hadde gjort for henne. Hun sa: «Nå bror, går De inn i det andre værelset mens jeg gjør rent her og steller i stand middagen». Klokken var bare halv elleve, og jeg sa: «Nå går jeg ut en times tid og deler ut traktater, og så kommer jeg tilbake igjen». Da jeg kom igjen litt før klokken tolv, var huset rent og pent, og hun selv så helt annerledes ut enn da hun kom ned trappen. Vi hadde en deilig middag. Jeg lærte de tre pikene en ny sang, og la meg med det samme si at den yngste av dem er ute og forkynner helliggjørelse nå. Hun gikk ett eller to år på «Gods Bible School». Celia Bradshaw er hennes navn, og hun er en kjekk søster. På skolehuset hadde de en søndagsskole, hvor det ikke gikk flere enn tolv eller seksten barn, og det hendte nesten ikke at det var de samme barn der to søndager etter hverandre. Mens jeg gikk omkring, kom jeg til å snakke med mange barn, og jeg lærte dem nye sanger. Søndagen etter var det 156 barn på skolehuset. Søndagsskolebestyreren visste ikke hva han skulle gjøre med dem alle sammen, da han ikke hadde noen lærere, så vi delte dem i to klasser. Jeg tok alle under tolv år, og han tok resten. Dette nevner jeg bare for å vise hva litt personlig arbeide kan gjøre.

182

Før jeg reiste fra dette sted, hadde moren opp levd helliggjørelse og likeså hennes mor. Denne kvinne ble helbredet for en alvorlig kroppssykdom som hun led av. Og skjønt begge disse søstre har gjennomgått utallige prøvelser, har de vært og er fremdeles tro mot Jesus og lever i helliggjørelsen. All ære til Jesus. Nå tror jeg at alt dette var et resultat av denne mors helbredelse. En helbredelse fører velsignelse med seg som har vidtrekkende betydning. Det er grunnen til at jeg fremdeles tror på og forkynner helbredelse.

Mens vi hadde møter i Ohio, ble det fortalt meg hvorfor en søster der ikke kunne komme på møtene. Hun hadde holdt sengen i flere måneder, og datteren var heime og stelte. De var farmere. Jeg er ikke mye for å gå og be for syke, det vil si å gå og be for dem uten å være bedt om det.

Og allikevel fikk jeg det slik at jeg skulle gå og besøke denne søster. Så gikk jeg dit en ettermiddag og ble snart klar over situasjonen. Jeg følte at her var det noe spesielt. Hun hadde aldri sett at noen var blitt helbredet, heller ikke hadde hun hørt om det. Det var slik trøst for henne å ta sine fire forskjellige slags medisiner. Men jeg visste at Jesus hadde sendt meg dit, og at min Gud er god. Derfor ga jeg ikke opp, men ba til Gud inne i rommet der, uten å knele ned. Jeg følte at jeg måtte gå ut på låven og kjempe kampen igjennom, da det ville ta tid før Gud fikk henne i den stilling at han kunne tale

183

til henne, og jeg skulle ha møte om kvelden. Det var ingen som kunne ta seg av møtet, og jeg trodde ikke det var heldig å være fraværende. Litt nølende gikk jeg inn til henne og spurte om jeg kunne få et privat rom der. Det fikk jeg, og der inne knelte jeg ned i bønn. Snart etter måtte jeg dra av sted til skogen. Hva skulle jeg nå gjøre med møtet? Men det lød for meg: «Gå til skogen». Og da jeg hadde lært ikke å spørre når det gjaldt Guds ledelse med meg, sa jeg ja og reiste meg opp litt forundret, for jeg visste ikke hvordan det skulle gå med kveldsmøtet. Så gikk jeg ned trappen, fast bestemt på å adlyde Gud hvordan det enn gikk. Da jeg kom ut, ble jeg fylt med Guds herlighet, og jeg priste Gud og gråt av bare glede. Herrens velbehag hvilte over meg, fordi jeg hadde vært lydig.

Jeg så nedover vegen, og der kom en kjær bror som jeg hverken hadde hørt fra eller sett noe til på over et år. Han gikk så fort han kunne. Han var en åndsfylt evangelist. Jeg svinget med hatten og ropte halleluja. «Kjære bror, hvor i all verden skal du hen?» Han lo og sa: «Nå er det klart for meg hvorfor Gud har talt så forunderlig til meg de siste tolv timene. Jeg hadde tenkt meg et annet sted nå, men for omtrent ti timer siden forsøkte Gud å si meg noe som jeg hadde vanskelig for å fatte, for det kullkastet helt mine planer. Nå er jeg sikker på at Gud vil ha meg til å tale i ditt sted».

Jeg måtte gråte der jeg sto. Så slo jeg armene om

184

ham, og vi gråt av glede begge to over å se hvor nøyaktig Gud gjennomførte sin plan, uten at vi visste noe om hverandre. Han fortalte: «Jeg avsluttet mine møter et sted som ligger en og tyve mil herfra, i forgårs og hadde tenkt å begynne å holde møter et annet sted i kveld. Men i går begynte Herren å tale til meg om å gå et annet sted, og nå har jeg gått i hele natt. Jeg visste ikke hvor jeg skulle hen, men jeg var ganske sikker på at jeg var i Guds ledelse. Så nå er jeg her. Jeg fikk en spesiell tekst for møtet i kveld, skjønt jeg ikke visste hvor jeg skulle ha møte, for jeg var jo på et helt fremmed sted. «Denne teksten ønsket jeg å tale over», sa jeg til Gud, «men jeg vet ikke hvor». Gud kunne ikke godt fortelle ham om dette stedet som han ikke kjente noe til; heller ikke visste han at jeg var der. Men han adlød Herren og kunne derfor fylle min plass. På den måten fikk jeg anledning til å be for den syke - og det så ut til å haste med denne sak. Broren sa videre: «Jeg stanset hos noen venner i går ved halv fire tiden. Der fikk jeg mat og gikk så i bønn. Da ble denne tekst så levende for meg. Den passet ikke for et åpningsmøte og heller ikke for stedet som jeg hadde tenkt meg til». Han ropte til Gud: «Hvor vil du sende meg?» Han fikk dette svar: «Hva kommer det deg ved? Følg du meg». Lik Abraham dro han av sted uten å vite hvor han kom hen. Du forstår, det var ikke hans sak. «Her er jeg altså. Er du villig til å la meg tale i kveld, broder Bevington?» sa han. Jeg fikk meg en

185

hjertelig latter. Så fortalte jeg ham om den kamp som jeg hadde hatt de siste ti timer. Du ser hvordan Gud vil virke, hvis vi bare gir ham anledning til det. Det tok tid for Jesus før han fikk meg til å oppgi møtet, og det samme var tilfelle med broren som skulle overta plassen min. Så mye bryderi vi ville spare vår velsignede Herre for, hvis vi var villig til å oppgi vårt eget og la Gud få komme til. Her la Gud alt så vel til rette at vi begge to fikk gå lydighetens vei. Og han var fullt klar over at alt dette som sa flokete ut, skulle bli klart, bare vi lot Gud råde.

Mannen til denne kvinne var svært nøyaktig når det gjaldt å holde kirkens bud og regler, men han hadde ikke bruk for noen predikanter som forkynte hellighet, så jeg forsto grunnen til at hun ikke hadde sendt bud etter meg og likeså at jeg måtte gå dit, noe som jeg ikke pleide å gjøre uten etter oppfordring. Derfor dro jeg av sted til skogen. Jeg sa til evangelisten: «Nå bror, må du være sikker i din sak og adlyde Gud. Forlat ikke stedet her før du får klare ordrer, som ikke er til å ta feil av. Kanskje jeg blir i skogen en uke og kanskje jeg kommer tilbake i morgen tidlig.

Jeg hadde ikke anledning til å underrette noen om at det kom en annen evangelist på møtet og hva grunnen til det var, for jeg forsto at det var Guds vilje at jeg skulle skynde meg til skogs og overlate alt til ham.

Det har vi så vanskelig for å gjøre, for vi synes

186

at vi har så god greie på hvordan alt skal være. Derfor er det vanskelig for Gud å få anledning til å vise sin kraft. Jeg gikk under et tre og kjempet hele natten, men denne bror traff jeg ikke igjen før på et møte i Cincinnati. Han hadde dessverre forlatt stedet og gått tretten mil til nærmeste jernbanestasjon, for ingen hadde vært såpass interessert i hans forkynnelse at de hadde invitert ham med seg hjem. For min egen del var jeg vant til dette, for jeg var ofte mange dager i skogen, når ingen ba meg med hjem. Men når jeg var sikker på at Gud hadde sendt meg til et sted, var jeg villig til å bo i skogen eller på låven og leve på eikenøtter og barken på sassafrastreet. (et slags laurbærtre) inntil Gud kunne få frelst noen.

Klokken fem den følgende morgen så jeg kvinnen sitte oppe i sengen, og hun klappet i hendene. Da hoppet jeg opp og sprang hele vegen ned til huset. Som jeg nærmet meg låven, så jeg datteren stå i døren, og hun ropte: «Pappa, kom hit Så fort du kan, skynd deg!» Han sprang like foran meg, men jeg tok ham igjen og sprang inn hovedvegen. Søsteren var oppe av sengen. Hun klappet i hendene og sprang og ropte: «Gud har helbredet meg, Gud har helbredet meg!» Da hun fikk se mannen sin, sprang hun bort til ham og sa: «Å, Jesus har helbredet meg! Nå vil du vel holde av broren som har vært her og holdt ut i bønn til jeg ble helbredet?» Så fortsatte hun: «Jeg så at Jesus kom inn i værelset, og han sto ved fotenden av sengen min akkurat da klokken slo fem,

187

og han sa: «Jeg er kommet for å helbrede deg» Å, hvilket syn. Aldri før har jeg sett et slikt ansikt, så yndig, så elskelig, så ømt og sympatisk. Jeg skulle ønske du hadde sett ham slik som jeg så ham. Og før han gikk, rørte han ved mitt legeme. Det var som en elektrisk strøm som gikk gjennom meg. Og mens gledestårene rant i store dråper, fortsatte hun:

«Jeg er helbredet, jeg er helbredet!» Hun visste ikke hvor jeg var og tenkte kanskje at jeg hadde vært på møtet og var gått til sengs. To ganger senere har jeg sett henne på møtene i Cincinnati. Hun hadde et godt vitnesbyrd. Siden tok hun ikke medisiner, iallfall ikke på ni ar, og etter den tid har jeg ikke hørt noe fra henne.

Det vi har å gjøre er å adlyde Gud. Jeg var helt klar over at Gud sendte meg dit for å lede dette møte, men kunne ikke forstå hvorfor han ønsket å forandre (som vi er tilbøyelig til å si) på sin egen plan ved å sende meg til skogen og sende en annen i mitt sted. Det avgjørende for oss er å være innstillet slik at vi kan høre Guds røst og adlyde ham, enten det kommer i konflikt med programmet vårt eller ei. Men du ser at skjønt han gjorde et inngrep i den opprinnelige plan, ble ikke verket stanset eller hindret, men resulterte i en vekkelse hvor vel tyve sjeler ble frelst og en del helbredet. Om kvelden, samme dag som denne søster ble helbredet, kom hun på møtet. Hun gikk fram til forbønn for å bli helliggjort, og mannen hennes gikk også fram og søkte

188

frelse. Hans egen møtereligion syntes ikke å harmonere med det han hadde sett og opplevd. Han hadde innehatt hvert eneste tillitsverv og alle stillinger i den menighet han tilhørte, med unntagelse av pastorens og vaktmesterens. Han kjempet og bad i fire dager. Vi knelte ned like bak ham og holdt Guds ord fram for ham, og han kunne ikke komme seg vekk uten å krype over oss. Senere sa han ofte i sitt vitnesbyrd: «Flere ganger tenkte jeg på å gå, men så var det at Bevington lå på kne bak meg. Jeg kunne ikke komme av sted ubemerket. Men jeg takket Gud fordi Bevington ikke ga opp før jeg fikk visshet om at jeg var blitt frelst». Senere opplevde han helliggjørelsen. Og deres stolte, fine datter, en forfengelig pike overga seg også til sist til Gud. Hennes foreldre og jeg holdt ut i bønn for henne. Min sjel settes i brann når jeg skriver om disse vidunderlige åpenbaringer av Guds kraft.

Jeg hadde holdt noen møter i Ohio, og flere var blitt frelst. To år senere sendte noen meg reisepenger for at jeg skulle komme tilbake igjen. Det var en søster som jeg stadig savnet på møtene. Hun ble frelst første gang jeg var der, og da hadde hun vært til stor velsignelse. Jeg lurte på hvorfor jeg ikke så henne. De må ha flyttet, tenkte jeg. Noen dager gikk, og mens jeg ba til Gud, ble jeg mint om denne kvinne. Jeg reiste meg opp og gikk like ut på kjøkkenet. «Søster, hvor er det blitt av søster D? Hvorfor går hun ikke på møtene? Er hun en frafallen?»

189

«Nei, men Bevington, har du ikke hørt om henne?» Jeg sa: «Nei, det har jeg ikke. Hva er det i vegen med henne?» «Hun skollet foten sin og har ligget til sengs i ni måneder siden. De hadde doktor. Tre-fire stykker av oss gikk og minte henne om hva du hadde sagt om guddommelig helbredelse, men hun holdt på legen. Vi ville at hun skulle skrive til deg, men det nyttet ikke. Hun ble lagt inn på sykehuset og ligger der fremdeles. Det har kostet syv hundre dollar, og nå snakker de om å sette av benet ovenfor kneet. Hun har lidd fryktelig».

Nå vil jeg gjerne vise deg forskjellen mellom den jordiske og den himmelske legehjelp. Her var det en kvinne som visste at Gud kunne helbrede, for hennes niese var blitt helbredet øyeblikkelig første gang jeg var der på stedet, og denne selvsamme kvinne hadde gledet seg svært over denne helbredelse. Men du sier kanskje som hun sa: «Ja vel, men dette er noe helt annet». Satan liker godt å kaste blår i øynene på Guds barn ved å få dem til å se på tilstand og forhold istedenfor på Jesus. Tror du han er bunnet til tid og sted? Her vil jeg si til Guds ære at jeg ikke på de siste to og tredve år har hatt noen vanskelighet med å be, hvordan enn sykdomstilfellet har vært. Jeg har ikke tillatt meg selv å se på disse særegne omstendigheter. Jeg ser bare på Jesus og på ham alene. For han sier: «Jeg er Herren, din lege».

Nå ønsker jeg å vise deg forskjellen mellom å stole på Gud og å avslå å stole på ham. Denne kvinne hadde

190

hatt store lidelser i seksten måneder, og så måtte hun sette av benet ovenfor kneet. Dette kostet dem nesten tusen dollar. Men la oss nå se på en annen side. Da jeg hadde husholdning her i Ashland, like i nærheten av det sted hvor jeg nå bor, skulle jeg engang koke poteter til middag. For at ikke potetene skulle koke seg tørre, hadde jeg hatt temmelig mye vann på dem. Da jeg så skulle helle av dette kokende vannet igjen, hadde jeg antagelig ikke gode nok kluter å ta kjelen med, så lokket falt av kjelen og en god del av det kokende vannet rant ned i den ene skoen min. Jeg forsøkte å være økonomisk, så jeg gikk inne med et par fillette sko. Naturligvis var dette fryktelig vondt. Jeg satte kjelen fra meg, la hånden på den dampende skoen og sa: «Nå, kjære Jesus, var jeg uten tvil tankeløs, men jeg mente ikke å være det» Straks minte Satan meg om søsteren der på landet som måtte betale nesten tusen dollar. Jeg sa: «Nå har jeg ikke noen penger, og hvis jeg hadde, ville jeg ikke gå til «Egypten» og søke hjelp. Jeg har ikke råd til å ligge til sengs i seksten måneder og deretter miste benet. (Og merk deg at hele tiden gjorde det fryktelig vondt i foten). Smertene gikk helt opp i kneet. Naturligvis var Satan der for å vise meg sin sympati i et så trist tilfelle. Han prøvde å få meg til å skynde meg og sa: «Skynd deg å få skoen av. Det vil brenne inn til benet, for sokken og skoen holder på varmen». Smertene var så store at jeg ikke kunne holde tårene tilbake, men

191

jeg ventet på Herren. Det var nærmere å gå til ham å søke hjelp enn til verden. Naturligvis var det logikk i det Satan sa, men jeg hørte ikke på ham, for jeg ønsket at Jesus skulle helbrede meg. Da jeg så var blitt helt stille og hadde overlatt saken helt til Jesus, la jeg igjen hånden min på den rykende skoen. Fremdeles kjente jeg smertene helt opp i kneet, men jeg sa: «Kjære Jesus, når jeg nå tar av meg skoen, vil du da være så snill å ikke la noe av huden følge med, hvis du ser at det er best» Så tok jeg skoen av. Satan sa: «Du har vært så sen at dette er gått helt inn i benet. Det er derfor du kjenner smertene helt opp i kneet». Da jeg kom til sokken la jeg hånden min på den og sa: «Jesus, du er min lege og har vært det i mange år. Dette er alvorlig, og Satan er her og minner meg om den søsteren som måtte sette av benet. Hun slo bare en halv flaske vann over skoen sin, og den var ikke fillete heller. Herre, når jeg nå trekker sokken av, så må du være så snill å la huden sitte på benet». Om kvelden skulle jeg ha friluftsmøte og hadde tre kvart mils vei å gå. Denne vei var brolagt. Jeg lukket øynene da jeg begynte å dra av meg sokken. Det gjorde fryktelig vondt da jeg tok den av, og før jeg åpnet øynene, sa jeg: «Du er min lege! Vær så snill å ta bort disse fryktelige smerter». Fremdeles hadde jeg øynene lukket og holdt hånden på foten, og jeg sa: «Ja, Herre - ja, Herre, - ja, Herre». Og da jeg sa det siste «Herre», stanset smertene. Med lukte øyne satt jeg

192

og gråt av bare glede. Jeg løftet den høyre hånd og begynte å prise Gud, fordi han var min lege. Så åpnet jeg øynene og så at ikke det minste av huden var gått av. Foten var svært rød og så stygg ut, men det var ingen smerter. Satan sa: «Det er best du sender bud til broder Stapleton, så det er sikkert: at han kommer på møte, for du kan ikke gå den vegen i kveld. Du må ikke ta på deg skoen denne uken. Det er best å holde seg i ro, så kanskje du blir bra igjen så du kan komme på søndagsskolen neste søndag» (Dette var tirsdag). Han fortsatte: «Det ville være meget uforstandig av deg å forsøke å ta på deg sko, og så gå dit og stå på den fuktige jorden. Du kan pådra deg forkjølelse og bli liggende». - Alt dette var ganske logisk, naturligvis. Jeg er ganske overbevist om at hvis jeg hadde lyttet til denne røst og trodd at den var fra Gud, som de fleste gjør, så var det gått meg på samme måte som denne søster. Satan forsøkte å få meg til å ta noen bløte filler omkring foten, men jeg avslo alle forslagene hans og trakk på meg en tørr sokk og sko. Om ettermiddagen gikk jeg av sted til friluftsmøtet og sto på den fuktige marken. Vi hadde et velsignet møte. Flere stykker rakte opp sine hender og begjærte forbønn, og den kvelden var det to dyrebare sjeler som fant Jesus. Å, hvor Gud velsignet min sjel da jeg fortalte hva Jesus hadde gjort.

Kvelden etter gikk jeg på bønnemøte og vitnet om hva Jesus hadde gjort. Pastor John Fleming omfavnet

193

meg og gråt av glede. Jeg følte at han av hele sitt hjerte tok imot det jeg sa. Søster Walker var ganske betatt, og mange av de andre ble velsignet. Alle var enige om at det var et herlig møte. Slik gikk det altså med foten min, og så var tusen dollar spart, seksten måneders lidelse og likeså benet mitt. Kan du se forskjellen her på valg av leger - eller forskjellen på framgangsmåtene? Hvilken ville du foretrekke? Jeg holder fremdeles på den gamle familielege, Jesus. Halleluja. Jesus. Halleluja til hans navn! All den gamle, innskrumpede huden gikk av, og under hadde det dannet seg ny, fin hud. Jeg behøvde ikke å holde meg borte fra et eneste møte, og hadde aldri noen smerter eller ulemper. Den gamle hud gikk ikke av før det var hel hud under. Jeg rev aldri bort noe av den gamle huden, men jeg overlot til min lege å greie med det. Mange ganger var det løse skinnfiller og Satan sa: «Riv dem av, for de vil irritere foten og forhindre at den nye huden blir jevn». Men jeg gjorde ikke det, for jeg sa til Jesus, da jeg satt på kjøkkenet, med potetene liggende omkring meg på gulvet og fryktelige smerter i benet, at jeg ville overlate alt til ham. Amen, ja, amen! Jeg torde ikke tenke på symptomene.

Med hensyn til symptomene minnes jeg noe som jeg føler jeg bør fortelle her. Da jeg først fikk tro for helbredelse, ble det sagt meg at når jeg skulle praktisere tro og få direkte svar, så måtte jeg fornekte symptomene. Naturligvis prøvde jeg på det,

194

men det nyttet ikke. Engang hadde jeg en fryktelig tannverk. «Nekt for at du har tannverk», ble det sagt. Men det nyttet ikke, for jeg kjente snart godt at jeg hadde tannverken. Jeg gikk på kne og sa:

«Herre, disse menneskene sier at jeg skal nekte at jeg har tannpine. Hva skal jeg gjøre? Det må være en bedre utveg enn denne». Omtrent en time lå jeg der og ventet på Gud. Svaret kom: «Du behøver ikke å benekte symptomene, men du kan nekte dem rett til ditt legeme». Da så jeg med en gang hvor galt jeg var blitt lært Jeg sprang opp og sa: «Symptomene er der, men i følge ditt ord har de ingen rett til meg. Denne tannpinen har ingen rett til meg. Jeg vil ikke ha den - jeg tilhører Jesus. Dette legeme, dette legeme, dette hode, med hver eneste tann tilhører Gud. Det er hans eiendom, for han sier: «I hører ikke eder selv til, for I er dyrt kjøpt. Ær da Gud i eders legeme og ånd som er Guds». (Eng. overs.) Dette ord holdt jeg fast på, og innen tyve minutter var tannverken forsvunnet. Siden har jeg alltid fulgt denne plan, og det er bestandig blitt seier. Halleluja! La meg gi deg et eksempel på dette. Skjønt jeg var blitt helbredet fra revmatisme da jeg var i Hamilton, var dog ikke det ensbetydende med at jeg aldri mere skulle bli angrepet av denne sykdom. Jeg hadde holdt en del møter under et stort tre i skogen utenfor Portsmouth, O Det regnet mye, men enda kom det folk, og flere kvelder var det noen som holdt en paraply over meg mens jeg talte.

195

Noen kom fram til forbønn hver kveld Enda det ble skiftet tørt høy på møteplassen hver kveld, så var det dog blitt fuktig når vi skulle gå over til ettermøte. I flere timer kunne vi ligge på kne, og klærne våre ble fuktige av dette høyet. Jeg ble fuktig opp til knærne. Kanskje jeg var for ivrig og brukte for lite forstand. Men hvordan enn dette var, så fikk jeg revmatisme. Det var flere år etter at jeg ble helbredet i Hamilton. Som vanlig var Satan til stede og snakket om hvor uforsiktig jeg hadde vært. Hele natten hadde jeg smerter og sov lite. Satan satte inn på meg mer og mer. Jeg kunne ikke vente at Jesus skulle helbrede meg, når jeg med overlegg hadde overtrådt naturens lov. Om morgenen hadde jeg svært vondt, og det tok tid før jeg kom meg ut av sengen. Ikke før klokken fire om ettermiddagen spiste jeg noe. Jeg kjempet og ba, og det varte ikke lenge før det ble klart for meg at hvis jeg skulle komme til å preke om kvelden, så måtte det skje noe, og det snart også. Jeg begynte å påberope meg Guds løfter, men kjente ingen forandring. Snart sa jeg: «Ja, her er det ikke bare symptomer, men her er det virkelig sykdom. Det kan jeg ikke benekte». Men nettopp da fikk jeg en innskytelse og sa til djevelen:

«Denne revmatismen tilhører ikke meg. Jeg vil ikke ha den». Jeg hørte tydelig at han klukk-lo, og han sa: «Ha, ha, du kan ikke hjelpe deg selv». «Du er en løgner», sa jeg, «jeg kan bli hjulpen». Så tok jeg tak i to stoler og kom meg opp. Igjen lo Satan og sa:

196

«Det ser ut som du kan klare å komme tvers over dette gulvet». «Det vil jeg gjøre», sa jeg og begynte å gå ved hjelp av de to stolene. Det gikk smått og jeg brukte en time og førti minutter til å gå fra det ene hjørnet av rommet til det andre. Men Gud være takk, jeg kom da over gulvet. Jeg sa: «Kjære Herre. Jeg tror du inspirerte meg til å gjøre dette. Nå må du hjelpe meg til å sette foten i hjørnet, og da er seiren sikker» Og for første gang følte jeg meg sterk nok til å løfte foten, uten å hjelpe til med hendene mine. Jeg satte foten ned, slik at tåen på skoen kom helt inn i hjørnet. I samme øyeblikk var all smerte forsvunnet, og jeg følte meg styrket. Guds herlighet fylte mitt indre, og jeg gråt av glede og priste Gud. Du skjønner at jeg måtte kjempe meg fram, skritt for skritt for å komme over gulvet, men jeg gjorde det allikevel, enda det tok meg en time og førti minutter. Det var nesten de best anbrakte hundre minutter jeg har hatt siden jeg ble helliggjort. Aldri siden har jeg hatt det minste symptom på revmatisme. Jeg sier det igjen: Det lønner seg å stole på Jesus og trenge seg fram. Der hvor det ikke er kamp, blir det ikke seier heller.

Jeg må fortelle om en bønnhørelse som jeg opplevde på landet i Ohio. Det ser ut til at vårt arbeidsfelt har vært på steder hvor det ellers ikke har vært holdt så mange møter. Den ledende eldstebror kom og talte for oss på søndag og likeså på mandag kveld. Hans budskap tok særlig sikte på vertshuset, og han

197

påpekte at majoriteten av falne piker og ulydige gutter var et resultat av slike steder. Det var et kraftig angrep, men for kraftig kunne det naturligvis ikke bli. Da han var ferdig med denne merkelige tale, sa han: «Broder Bevington, var jeg for hard mot dem?» «Å, det tror jeg ikke», svarte jeg. Noe i den måten jeg svarte på, støtte ham. Han trodde at jeg bare skulle klappe ham på skulderen. Overrasket og forundret så han på meg, og derfor måtte jeg forklare meg. Jeg sa: «De og Deres folk har satt denne vertshusholder der og gitt ham bevilling og rett til å selge disse forferdelige drikkevarer som kommer like fra helvete, og som ødelegger både menn og kvinner. Dere krever av staten at den skal beskytte ham og hans avskyelige forretning». Han var ikke enig med meg. Men jeg fastholdt at hvis metodistkirkens bekjennere stemte for forbud, ville vertshusene snart være ferdige. « Vertshusholderen er innsatt av folket», sa jeg. «Han betaler for sin rett med folkets bifall». Det likte han ikke noe særlig. Han tillot ikke noen innblanding i sin virksomhet. Vi skulle overnatte på samme sted, omtrent en mils vei fra skolehuset hvor han, etter hva jeg forsto, mente at han hadde rettet et knusende slag mot vertshusene. Dagen etter sa han: «Jeg forstår, Bevington, at De tilbringer ualminnelig mye tid i bønn, og at De ofte går til skogs og ber i timevis der ute. Det er blitt meg fortalt at De blir der ute til Herren svarer. Dette er jeg hjertelig

198

enig i, og jeg ønsker at jeg hadde tid til å gjøre det samme. Min oppgave her er å få Dem interessert en uforklarlig sak. Alle forsøk på å få klarhet i saken har mislykkes. Det bor en utmerket familie på det stedet hvor jeg kom fra i går, en prektig familie. De er høyt kultiverte, fine, dannede mennesker, og likeså en bønnens familie. De er velstående, men de mest ydmyke folk jeg kan tenke meg. De har et eneste barn, en datter med en fin karakter, og hun er elsket av alle. Nå er hun sytten år gammel og for et år siden fikk hun et barn, en liten pike, men hun er fremdeles ugift. Dette har vært et fryktelig slag for familien, og det har nesten knust dem, og ingen av dem har vært i kirken siden - på seksten måneder. De vil ikke la seg overtale til å komme, for de synes deres ulykke er så stor at de nesten ikke kan bære den. Datteren er fremdeles heime og steller den lille, men den store vanskelighet er at ingen får se henne, og det er heller ikke mange som ser moren. De holder seg helt avsondret. Han vil gjerne selge for å komme bort fra dette sted hvor de er blitt ført opp i en så stor ulykke. Men folk gjør hva de kan for å få ham til å la det være. Nå har jeg satt Dem inn forholdene slik som de er», sa han, «og da De pleier å komme til bunns i slike ting ved å gå bønnens vei om nådens trone, kom jeg hit for å sette Dem på sporet og få klarhet i saken».

Jeg vil du skal huske på at han brukte ordet «sporet» Han sa: «Ta opp sporet, Bevington, og

199

pastoren, styret og jeg vil stå ved Deres side. Forfølg bare sporet, og gi ikke opp før denne sak er oppklart». Hele denne sak er grunnet på dette ord «spor». Så nå får jeg gå videre. Nå vil jeg ta deg med et år tilbake i tiden til et sted hvor jeg hadde møter i nærheten av Chillicothe, Ohio. Mannen, som jeg bodde hos, hadde en del revehunder som han verdsatte høyt. En av dem var min yndling. Den var svært intelligent. En kveld hørte jeg en fryktelig bjeffing, og hunden ble slått gang på gang. Til slutt kunne jeg ikke greie å høre på det lenger. Jeg sto opp, gikk bort til vinduet og ropte ut: «Hvem er det som slår hunden på den måten?» Det var broren som jeg bodde hos som svarte. Jeg sa: «Nei, men bror, hvorfor i all verden slår du hunden slik?» «Jo, Bevington, dette er anføreren, og jeg får betaling av andre for å trene deres hunder ved denne. I kveld skulle jeg hatt fem dollar, men denne hund gikk ut av det sporet den skulle følge og begynte å forfølge en kanin, og det ble ikke noe av det hele». Men kjenner den forskjellen da?» sa jeg. «Ja visst, det gjør den ganske sikkert. Det er derfor den får juling». «Vil det hjelpe noe da?» «Ja, det vil ta lang tid før den tar opp jakten på en kanin».

Husk nå på at denne eldstebror ba meg om å forfølge sporet. Denne hund fikk fryktelig juling fordi den var kommet på spor etter noe annet. Så du skjønner hvis jeg gjorde meg skyld i det samme, kunne jeg vente meg noe liknende. Ha dette klart

200

for øye, for det spiller en stor rolle i de kommende begivenheter.

Nå går vi tilbake til det spor som eldstebroren hadde satt meg på. Da jeg var ferdig med mine møter, gikk jeg ut i skogen, for den er mitt lønnkammer. Komfortabelt innkvartert i en hul trestamme, sa jeg: «Nå, Herre, ønsker du at jeg skal ta opp dette sporet? Du kjenner faren til dette barnet og vet alt om dette. Krever denne sak en etterforskning? Hva vil du jeg skal gjøre med dette?» Flere timer lå jeg der, uten at det ble klart for meg, men jeg torde ikke krype ut av «leiligheten» min. «Vil du, Herre, bli æret ved det?» Jeg gjentok dette spørsmål flere ganger. Vanskeligheten var at det var flere steder hvor en ventet på meg at jeg skulle komme og holde møter. Jeg hadde ikke sagt noen bestemt tid, for jeg unngår alltid å si bestemt når jeg skal begynne å holde møter, og hvor lenge jeg skal være på hvert sted. Dette overlater jeg alltid til Faderen å ordne med. Mange har sagt: «Hvor skal du hen, broder Bevington, når du er ferdig her?» Det eneste jeg kunne svare, var: «Jeg vet ikke». Det tok meg flere timer å gi opp tanken på å reise til disse steder som jeg hadde i utsikt. Noen av disse venner var svært rundhåndet i sine offer, og lommeboken min var etter sterk påkjenning blitt temmelig slunken. Alt dette brukte Satan til å å hindre meg i å komme til noe resultat. Det tok meg nesten nitten timer å finne ut om Gud ønsket at jeg skulle ta opp sporet. Etter

201

disse timer i bønn, ble det ganske klart for meg at jeg skulle gjøre det. Det var noe vanskelig å komme på sporet - å få startet riktig og å vite at jeg var på rett vei. Enda tok det to og et kvart døgn før jeg ble så stille og så liten at Gud kunne sette meg på sporet. Mange av oss er så store og betydelige i oss selv - så klossete og tunge at Gud må ha oss på «hjulet» i lang tid for å få slipt oss, for han har noen trange pass som vi må igjennom. Han må fjerne denne storhet, for han kan ikke ha den med når h å n skal føre saken, hva det nå enn gjelder. Endelig kom jeg i den stilling at han kunne bruke meg. Jeg var ikke tilfreds, for jeg kunne ikke oppdage et spor, men jeg gikk på kne igjen, og snart var jeg på den rette vei og kunne bare gå på.

La oss nå huske på hva predikanten sa: «Følg bare sporet. Nå vil jeg bruke min fantasi litt, for det gjør jeg bestandig når jeg skal demonstrere en ting, og i dette tilfelle vil det hjelpe deg til å få saken klart for deg. - Det var fire stykker som sa at jeg skulle følge sporet, og jeg hadde lov til å anta at de mente det. De var for hånden for å gjøre alt hva de kunne for å få klarhet i saken. Nå må du følge med i min fantasi:

De sa: «Vi følger like etter deg», så når jeg er på sporet, vil jeg gjerne at du skal se for deg denne baktroppen, og når jakten går gjennom mørke trakter, og det er vanskelig å holde sporet, roper de ut av og til: «Nå, Bevington, er De fremdeles på

202

sporet?». Jeg svarer tilbake: «Ja, jeg er fremdeles på sporet, og det går framover, selv om det ikke går så fort». «Ja, bare fortsett, for vi er like bak deg. Vi ønsker å følge sporet helt til målet er nådd». Nå skal jeg ikke gå i detaljer med alt hva jeg opplevde på de ni dagene. Men jeg ba natt og dag, uten noe å spise, og jeg drakk vann bare to ganger på den tiden. Til tider var jeg så nære målet at jeg ikke torde forlate sporet for å drikke vann, og rett som det var spurte de jo om jeg var på sporet, og da måtte jeg forsikre dem om at jeg var det.

Den niende dag, klokken halv fire om morgenen, som jeg lå der, fikk jeg se en stor kirke. Husk nå at jeg var på spor etter faren til barnet. Ja, det var en stor kirke med en stor buegang på forsiden. Det var to sideportaler med trapper, en oppgang for kvinner og en for menn. To dører førte inn til kirken, en til hver side, og imellom disse dører var det et mellomrom, omtrent to fot i høyden og tre i lengden. Her var det en marmorplate med kirkens navn i store bokstaver og årstallet da grunnen ble lagt. Alt dette så jeg med lukte øyne, omtrent fjorten mil fra det sted den lå. Til dette sted var det sporet ledet meg. For første gang på disse ni dager og netter følte jeg meg sulten. Da jeg reiste meg opp, følte jeg meg svak og ganske utmattet. Jeg måtte sitte en stund og gni lemmene mine før jeg kunne stå på mine ben. Men jeg kom med da ned til huset hvor jeg bodde. De visste ikke hvor jeg hadde vært, og jeg sa:

203

«Søster, er det en slik kirke?» Og så beskrev jeg nøyaktig for henne hva jeg hadde sett. «Ja visst, det er kirken vår her» sa hun, «en stor, pen kirke og en stor menighet.» «Har De vært der nå?» «Ja, - jeg så den», svarte jeg. «Jeg lurte på hvor De var», sa hun. (Koffertene mine sto nemlig der). «Ja, vi går ofte dit, for det er bare fjorten mil herfra, og vegen er god. Det bor noen fine mennesker der borte, men» - og så stanset hun, bet seg i leppen og begynte å snakke om noe annet Jeg forsto jo godt hva hun tenkte på. Så begynte hun: «Når var De der?» «Jeg kommer nettopp derfra», sa jeg. Hun ble overrasket, for klokken var bare seks om morgenen. Så fortalte jeg henne hva eldstebroren og styret sa og at jeg hadde fulgt sporet til kirken. Straks så jeg at dette var et slag for henne, og hvis hun hadde hatt en gnist av tillit til meg, så forsvant den der på stedet, for det jeg fortalte henne, lød for henne som den reneste dårskap. Da jeg var der i trestammen, så jeg også en sti som førte fra baksiden av kirken, ned langs en skråning til et gjerde, hvor det var en lund. Omtrent midt i denne lunden var det et vannspring. Alt dette så jeg der ute og fortalte henne det. «Ja», sa hun, «nettopp slik er det». Jeg hadde aldri vært nærmere kirken enn fjorten mil. Så fortalte jeg henne om den kraftige tale som eldstebroren hadde holdt mot vertshuset og hvordan dette, etter hans mening burde avsløres som et sted hvor all utartning begynte. Hun så hardt på meg og sa: «Bevington, tror

204

De virkelig at all denne skjensel skriver seg fra denne kirke?» Ingen hadde tidligere vært i stand til å få noen opplysninger i denne sak, hvor forbrytelsen var foregått eller hvem forbryteren var. «Forbryteren er et av medlemmene i ungdomsforeningen. det har Herren vist meg».

«Å, jeg kan ikke tro det», sa hun.

«Nei, det kan ikke jeg hjelpe for».

«Hva skal en gjøre ved det? En vil aldri samtykke i at en slik rapport blir utgitt som vil skade den fine, gamle kirken. De må nok la saken falle. Ikke si noe mer til noen om det. Det er best De reiser herfra før dette rykte kommer ut». Jeg sa: «Nei, jeg kan ikke la saken falle, for de fire brødrene påla meg å følge sporet».

Så sa hun: «Kirkens pastor er på besøk fem mil herfra hos et av medlemmene som tidligere bodde i nærheten av kirken. Kanskje det er best å snakke med ham før De går videre? I så fall kan jeg sende gutten av sted med vognen og hente ham». «Ja takk, det vil jeg gjerne». Gutten kjørte av sted, og ved tre tiden kom pastoren. Han fór forskrekket sammen da han fikk høre min rapport, ristet trossig på hodet og sa: «Dette vil jeg slett ikke godta». «Det må De nok godta pastor, enten De vil eller ikke».

Han reiste seg og sa: «Herr Bevington, (han tiltalte meg ikke med broder, men sa spydig, herr) De har nok sett denne kirken, eller De har hørt alt dette av noen, og nå vil De bringe denne fryktelige ulykke

205

over dette rene, plettfrie Gudshus. Det får De nok ikke lov til å gjøre, min gode mann. Jeg ønsker at De skal forlate stedet her. Hvis De ikke har penger, skal jeg kjøre Dem til stasjonen og låne Dem reise penger som De kan betale igjen når det passer. Har De aldri anledning til å betale dem tilbake, er det ikke noe å snakke om». «Husker De», spurte jeg, «hva De og de tre andre sa, at dere skulle stå ved min side, og at jeg skulle forfølge sporet? Husker De det?» Han snudde seg og gikk. Så kjørte han fire og førti mil for å hente eldstebroderen - «for å få av sted denne fyren, så han ikke fører denne skam over kirken» - som han sa. Jeg ble stemplet som en ekte oppvigler. Dagen etter kom pastoren, eldstebroren og styremedlemmene. Alle sammen, unntagen eldstebroren, truet meg. Det så ut til at han ikke hadde så mye å si, og jeg forsto at han nok kunne tenke seg muligheten av noe slikt, skjønt det var lite sannsynlig. De ga meg fire og tyve timer til å komme meg av sted på. Jeg var vant til å bli truet - jeg hadde vært truet før med råtne egg, tjære, arrest, sinnsykeasyl, ja endog med pisken. Derfor var jeg ikke så svært engstelig og gjorde ikke tegn til å pakke sammen, slik som de hadde sagt. De sa: «Nå, skal De ikke gjøre Dem ferdig til å reise?» «Det vil jeg ikke forhaste meg med. Jeg venter til Herren gir meg ordre», svarte jeg. Pastoren reiste seg og sa: «Her er Deres ordre». «Jeg vil vente på Herren, og når han sier: Reis, da reiser jeg, men ikke før». De tre

206

sa: «Det går ikke an å la en slik rapport komme ut i vårt distrikt». For første gang uttalte eldstebroren seg: «Kanskje det er slik som De mener, broder Bevington, og om vi nå innrømmer at det er sant, ville det allikevel ikke være best å la saken falle, og så betaler vi Deres reise til neste sted?» «Dere ba meg om å forfølge sporet, og hvis jeg nå skulle gjøre som De sier, ville jeg i det minste bli stående overfor dette spørsmål: Hva gjorde du? Fulgte du sporet? Da måtte jeg nødvendigvis fortelle en løgn, hvis jeg sa at jeg hadde mistet sporet. Forbrytelsen foregikk der i lunden, og et medlem av ungdomsforeningen var forbryteren». -

Så henvendte jeg meg til eldstebroren: «Husker De den talen De holdt mot vertshusene?» «Ja». Jeg fortsatte: «Den gang sa De at enhver forbrytelse som vertshusene var skyld i, burde offentliggjøres og verten gjøres ansvarlig for dette. Når nå en pike mister sin ærbarhet i og gjennom en kirke, er da forbrytelsen og skammen noe mindre, fordi om kirken er åstedet?» Han måtte innrømme at forbrytelsen var like forferdelig i det ene som i det annet tilfelle, men sa: «Det må ikke bli kjent her». Da svarte jeg: «Når en pike skjendes i eller gjennom et vertshus, da kan en gå til vertshusholderen og gjøre ham ansvarlig, men hvis det samme skjer i eller gjennom kirken, da lar en saken falle. Dette er inkonsekvent. Jeg kan ikke la saken bero. Nå er det rapportert at jeg har ligget oppe i skogen i ni dager og netter for

207

denne saks skyld». «Men», sa de: «De kan ikke bevise dette, for ingen får lov til å se piken».

Jeg gikk fra dem og opp i skogen til mitt tidligere tilfluktssted og sa: «Nå, Herre, har du tillatt meg å komme så langt, og nå er jeg her for å få tillatelse til å se piken og få høre hele sannheten av henne». Det var et stort begjær, for hun tillot jo ikke at noen fikk se henne. Akkurat tre døgn tok det for å få «jaget rovfuglene» bort, så jeg kunne bli stille. De brysomme rovfuglene forekom ikke bare på profetens tid, men det ser ut til å være mange av dem i våre dager også, og de forsøker å slå ned på oss og sluke «åpenbaringens offer». Da jeg hadde kjempet mot helvetes makter i disse tre døgn, ble jeg stille. Jeg fikk se meg selv, idet jeg nærmet meg et hus fra baksiden. Jeg gikk ned en bakke, over en bekk og videre oppover en bakke til jeg kom til et hagegjerde. Dette kløv jeg over, gikk gjennom haven, videre gjennom en port opp til kjøkkeninngangen. Jeg banket på døren. Da den ble åpnet, sto moren til barnet der, og hun ba meg komme inn. Alt dette så jeg mens jeg lå i bønn oppe i skogen. Straks reiste jeg meg opp og gikk like bort til stien. Den førte meg fram, akkurat slik som jeg nettopp har beskrevet det. Snart sto jeg på toppen av bakken. Jeg så huset, stien som gikk over bekken og videre til hagen. Da stanset jeg og gikk bakom en trestamme og utøste mitt hjerte i takknemlighet til min velsignede leder. Jeg priste ham som hadde gitt meg det privilegium

208

å få lov til å se inn i dette mysterium. Så fortsatte jeg videre. Moren til barnet åpnet døren og bad meg komme inn på kjøkkenet. Hun bød meg en stol. Da hun så at jeg var fremmed, ble hun ganske forlegen og ropte på sin mor. Moren kom inn og ble overrasket over å se meg, men hun ga meg et hjertelig håndtrykk. Begge to brast i gråt. Over en halv time sto de der og hulket. Det ble ikke sagt et ord. Selv gråt jeg også. Det var ikke vanskelig å forstå hva det foregikk i deres hjerter. Mens vi satt der, kom faren inn. Han forsto jo straks situasjonen og slo armene om datteren. Det var et gripende syn. Så slapp han henne og grep hånden min. Han storgråt, og hele mannen skalv slik at jeg også ristet mens han holdt meg i hånden. Jeg følte det som om jeg aldri hadde vært under en slik hellig, ren innflytelse som der i kjøkkenet. Og den samme byrde som trykket dem ned, ble lagt på meg. Aldri før kan jeg huske at jeg har hatt slik medlidenhet med noen i deres sorg som med disse menneskene. Vi gråt alle sammen, og vi kunne nesten ikke holde opp igjen. Jeg ville gå ut og be, men det var som om en usynlig makt holdt meg fast. Å, kjære leser, den velsignede Hellige Ånd var der midt i all denne skam. Å, det var så vidunderlig! Jeg følte at her nede var hans evige armer, og så virkelige var disse armer om oss alle fire at jeg måtte bryte ut: «Mine kjære venner, Gud er her. Hans armer omslutter oss!» Faren slapp hånden

209

min, vaklet bakover og falt i sin kjære hustrus armer. De ble sittende i en sofa, og der fikk de gråte ut. Kjære leser. Det er vanskelig for meg å skrive disse linjer, for tårene flyter fritt når jeg tenker på dette. Men jeg måtte bryte den lange taushet. Jeg gråt fremdeles da jeg sa: «Hans armer er omkring oss nå, ja, nettopp nå. Han fører oss ut fra det fryktelige mørke som har vært som et likklede over dere nå i sytten måneder. Jeg begynte å prise Gud, og moren til piken reiste seg og grep hånden min. Nå var det gledestårer som fløt, og hun strøk seg med hånden over det grå håret sitt. Aldri har jeg sett så vakkert grått hår som hennes, der hun sto foran meg, med et himmelsk skjær over ansiktet sitt. Hun sa: «Jeg vet at De er en Guds mann De er den eneste som har vært i dette hjem på sytten måneder». Faren sa: «La oss sitte ned alle sammen», og det gjorde vi. Moren til den lille reiste seg. Hun var så yndig. Ansiktet var ikke vakkert, men jeg så et glimt av det innvortes menneske. Og så fortalte hun hele historien fra begynnelsen til enden. Den dag dette hendte, skulle det være møte for ungdomsforeningen. Faren hennes hadde det travelt ute på marken, og hverken han eller moren hadde tid til å være med. Syv av venninnene hennes kom innom og spurte om hun ikke kunne få lov til å være med. De sa: «Vi går dit sammen, er sammen der borte og kommer sammen hjem igjen». Så fikk hun lov, og de gikk av sted. De ble traktert

210

med kaker og milde drikker, og stemningen var på det høyeste. Ved loddtrekning skilte de seg ut, par for par, og denne piken var blant de siste. Kavaleren hennes spurte om de ikke kunne ta en liten tur ned til springet og drikke vann. Dette likte hun ikke, men til slutt samtykket hun, for han sa at de straks skulle gå tilbake igjen. Da de kom ned til vannspringet, sa den unge mann: «Det har ikke vært skole her nå på lenge, og vannet er ikke riktig godt. Jeg går forbi her daglig og pleier å drikke av det, men doktoren sa at jeg skulle bruke noe som kunne desinfisere det. Han ga meg et pulver, og det vil vi ha i vannet nå.» Så ga han henne å drikke først. Dette var det siste hun husket, inntil hun våknet morgenen etter i sin egen seng. Hun syntes det var vennlig av ham å sørge for at hun ikke skulle drikke urent vann. Hele tiden mens hun fortalte dette, sto hun med hodet bøyd og gråt. Til slutt så hun opp og sa: «Å, jeg undres hvordan alt dette kunne skje. Jeg har ikke kunnet hilse på min kjæreste venninne engang. Å, er dette en drøm? Hva har jeg gjort?» sa hun og holdt hendene for ørene. Hun så ganske forvirret ut, men fortsatte: «Jeg har fortalt alt, alt det som jeg bare har betrodd mine kjære foreldre, som sto så trofast ved min side i mitt fall». Så kastet hun seg i morens armer.

Å, kjære leser, hvilket syn det var. Jeg skulle ønske jeg var i stand til å male det. «Å, det er et mysterium», sa hun. Faren reiste seg og trykket henne inn

211

til seg. «Mitt kjære barn. Det er ikke noe mysterium. Gud har besvart din mors og mine bønner og har sendt denne bror hit for å hjelpe oss». Så spurte de meg hvordan det hadde seg at jeg var kommet dit. Jeg fortalte dem alt det jeg hadde opplevd og at jeg hadde vært i skogen, først ni døgn og så igjen i tre døgn, og hvordan jeg hadde sett stien som førte like til kjøkkenet.

Hvor lang tid tror du alt dette tok? Det tok elleve timer før vi ble ferdige der i kjøkkenet, og da var klokken nesten tolv om natten. Jeg fikk en god seng å ligge i, og det kan du tro jeg var takknemlig for, da jeg hadde vært over tolv døgn uten seng og uten mat. Neste morgen fikk vi deilig skinke til frokost, og det smakte godt. De var alle tre forundret over Guds storhet og over hvor nøyaktig han visste om alle ting.

Siden den gangen har jeg mere enn noensinne før kjempet mot selskapelige foreninger og har mange ganger fått lide for mitt standpunkt. Men det er gått igjennom, og jeg er en like radikal motstander nå som noensinne. Engang husker jeg at jeg måtte gå to og seksti mil med en tung koffert bare på grunn av min mening om dette. Jeg vil si til våre hellighetspredikanter: Ta et avgjort standpunkt mot disse foreninger. Rop høyt, spar ikke, tal mot dem. Bannlys dem hvor dere kommer. La oss reise oss som én mann og få rykket det onde opp med roten og fjerne det fra vår midte.

212

Denne familie fikk snart solgt eiendommen sin og flyttet til det nordlige Michigan. Jeg så denne pike engang siden på teltmøte i Cincinnati, og da hadde hun det bra.

Engang holdt jeg et møte i Kentucky. Jeg ble invitert hjem til noen venner for å overnatte der, og ved to tiden om natten fikk jeg høre et fryktelig leven nede fra første etasje. Jeg sto opp og gikk bort til trappen for å se hva det var. «Å, broder Bevington. Lucy har fått krampe og holder på å dø». Skjønt jeg var fremmed for dem alle sammen, for det var første gang jeg var i huset der, gikk jeg allikevel ned, og da holdt bestemoren på å stelle med barnet. Alle sammen i huset var oppe og gjorde hva de kunne for å redde hennes liv. Hun lå og vred seg i smerter. Tre stykker forsøkte å holde henne, mens to stykker la varme omslag på henne. Moren vred sine hender i fortvilelse og sa: «Broder Bevington, hva skal vi gjøre? Min mann er ute i skogen etter hestene for å kjøre etter doktoren». «Ja, søster», sa jeg, «hvis dere alle sammen slipper henne og tar bort alle disse omslagene, så kan hende Jesus vil helbrede henne». «Hun kan ikke leve fem minutter uten disse omslagene». Mens de holdt på å streve så godt de kunne, stanset bestemoren og sa: «Har De noen gang sett at noen er blitt helbredet?» «Ja, jeg har sett mange», svarte jeg. «Jeg har hørt at folk er blitt helbredet, men har aldri sett det», sa hun. «Det har ikke skjedd her omkring». - Hun så alvorlig

213

på meg. Enda hun hadde gjort hva hun kunne, hadde barnet uutholdelige smerter. «Hvis dere vil ta omslagene bort fra henne, så skal dere få se Guds kraft», sa jeg. De var alle sammen redd for å gjøre som jeg sa, og de ville at jeg skulle hjelpe til med å holde henne, men det nektet jeg. Moren sa: «Broder Bevington, hvis vi slipper henne, vil hun falle ut av sengen og slå seg i hjel, og vi vil bli regnet som mordere». «Ja vel», sa jeg, «gjør som dere synes». Så gikk jeg ut av rommet, men bestemor fulgte meg ovenpå og sa: «Ikke reis fra oss. Er De sikker på at Gud vil helbrede henne hvis vi slipper henne?» Jeg forsto at de var forblindet når det gjaldt Jesu kraft, så jeg gikk lenger enn jeg i alminnelighet pleier å gjøre. Så førte bestemor meg inn i værelset igjen hvor barnet lå, og sa: «Denne mann sier at Jesus vil helbrede henne hvis vi slipper henne og tar bort omslagene. Da slapp moren barnet, vred hendene sine og sa: «Jeg kan ikke være ansvarlig for dette. Det blir for mye for meg». Fremdeles var det fire stykker som 'holdt henne. Jeg løftet hånden, og piken la seg ned og lukket øynene. Moren sa: «Hun er død». Jeg svarte: «Hun er ikke død, men hun er rolig. Ta vekk:

alle disse omslagene!» Bestemoren gjorde det, og det ble en stor haug på gulvet. Så ba jeg alle dem som tvilte, å forlate rommet. Ingen gikk. Da sa jeg: «Tror dere alle sammen at Jesus vil helbrede dette barnet?» En av dem svarte: «Ingen av oss kan si at vi gjør det, men vi vil iallfall ikke være til hinder. Vi

214

ønsker alle sammen å se at Jesus åpenbarer sin kraft på dette lidende barn». Så tok jeg olje, salvet henne og ba troens bønn for henne, og før tyve minutter var gått, sov hun. Jeg gikk og la meg igjen, og da doktoren kom, lå hun og sov. Han sa at det ikke var noe i vegen med henne. Ikke ga han noen medisiner heller, som legene pleier å gjøre. Da faren kom inn, sprang han bort til henne, la hånden på henne og sa: «Hun er død, doktor». Doktoren lo. Han hadde aldri sett at noen var blitt helbredet. Det var nytt for ham. Det tok tid før faren trodde at barnet var helbredet. Hvis det hadde skjedd litt etter litt, så hadde det kanskje vært lettere for ham å tro. Doktoren gikk hjem, og alle sammen gikk og la seg, unntagen faren. Han hadde ikke strevet slik som de andre hadde gjort, så han ble oppe for å våke over barnet, for han kunne ikke få det til at hun var helbredet.

Jeg gikk fram og tilbake på gulvet oppe på rommet mitt, og jeg gråt av glede og priste Jesus for hva han hadde gjort. Om morgenen ba de meg komme å spise frokost. Jeg hadde bedt til Gud at barnet måtte stå opp av seg selv og spise riktig godt til frokost, og da jeg kom ut på kjøkkenet, satt barnet der, så frisk som aldri før. Hun sprang opp og slo armene om halsen min og ga meg en god klem. Hun både lo og gråt av glede. Jeg sa til henne 'at hun burde omfavne Jesus, for det var han som hadde helbredet henne. «Ja», sa hun, «jeg vet at det er han som har gjort det, men du er den eneste som har vært her på disse

215

kanter og hatt slik tro på helbred else». Etter frokost sa bestemoren: «Broder Bevington, kom hit». Hun hadde et rom hvor hun hadde samlet blader, røtter, bark og forskjellig annet. Det hadde hun funnet ute i skogen om høsten, og det skulle brukes som legemidler hvis noen ble syke. «Farvel!» sa hun og lukket døren igjen. Så sa hun: «Kjære Jesus, når du kunne helbrede Luzy, så kan og vil du også helbrede oss andre hvis vi skulle bli syke. Broder Bevington, vil De hjelpe meg med å få alt dette ut, for jeg vil lage et fint bål av det». Er de sikker på at De vil stole på Jesus når ikke jeg er her lengre også?» spurte jeg. «Ja», sa hun, «jeg har sett det som jeg aldri har sett før, og jeg tror på Jesus og stoler på ham». «Og De ønsker virkelig at jeg skal hjelpe Dem med å få alt dette ned?» «Ja». «Er det ikke best å snakke med Deres sønn, far til Luzy først?» «Det kan De godt gjøre hvis De har lyst, men jeg kan forsikre Dem at han ikke vil sette seg imot det». Så gikk jeg ut på låven og sa: «Deres mor ønsker å brenne opp alle de urtene og alt det andre som hun har samlet. Hun vil lage et bål. Hva sier De om det?» Han gikk opp til huset for å se om Luzy fremdeles var oppe. Hun sprang og lekte og lo. «Å, pappa», sa hun, «jeg har aldri følt meg så vel som jeg gjør nå. Jeg vet at Jesus har helbredet meg». Så gikk vi tilbake til låven, og da sa han at vi kunne gjøre som bestemoren hadde sagt. Så hadde vi den glede å samle sammen alt dette, og Luzy tente fyr på bålet

216

og var strålende. Vi hadde en velsignet stund der ved bålet. Flere ganger siden så jeg dem, men de sa at bestemoren aldri hadde samlet på urter mere. Luzy var frisk og kjekk og gikk på skolen. Det hadde hun ikke kunnet tidligere. Halleluja til var stor lege: Amen!

Engang holdt jeg møte i Willard, Kentucky, i den tidligere heimen til de berømte brødrene Fleming. Deres mor bor fremdeles der. Jeg ble invitert hjem til familien Ison, som var helt fremmed for meg. Vi kjørte i kjerre, og fruen hadde en stor lampe for å kunne se hvor det var best å kjøre, for vegene var stygge. Hun hoppet ned av kjerren med et lite barn som hun hadde på armen. Lampen ble sendt ned til henne. Det lille barnet kom med hånden sin mot lampeglasset som var svært varmt og fikk den stygt forbrent. Vi satte fra oss muldyrene og gikk inn. Den lille skrek forferdelig, og moren gikk fortvilet fram og tilbake på gulvet. De andre døtrene hennes forsøkte å hjelpe, men alt var forgjeves. Jeg sa: «Søster, (skjønt jeg ikke visste hvordan de ville ta det) har dere noen gang gått til Jesus med slike tilfeller som dette her?» Moren gråt som om hjertet skulle briste, og barnet skrek. Hun sa: «Tror De at Jesus kan helbrede barnet?» «Ja», svarte jeg. Hun ga meg barnet, og det var så rolig som om ingen ting skulle ha hendt. Jeg la min hånd på den forbrente hånden, og etter seks minutters forløp sov barnet. All ære til Jesus! Jeg husker godt hvor nær jeg

217

var gått i en felle som Satan hadde stilt opp for meg. Da jeg tenkte på å snakke om helbredelse til moren, trodde jeg at det var best å ta det litt med ro, for disse mennesker var jo helt fremmede for meg, og kanskje de ikke brydde seg om mitt forslag. Jeg nølte et øyeblikk. Tenk, - kom det for meg om de ikke skulle være frelste; da var det best å være forsiktig, for da hadde de ikke forståelse av helliggjørelse og den slags. Satan sa til meg at de ikke var frelste. Men jeg tok sjansen, og etter et øyeblikks forløp fant jeg ut at begge to var frelst og lengtet etter helliggjørelse. Så du forstår at Satan bruker krigslist. Barnet sov godt hele natten. Morgenen etter hadde all huden flasset av på baksiden av hånden, men barnet skrek ikke mer på grunn av den. Priset være Gud for en slik seier! Begge foreldrene ble helliggjort før jeg reiste derfra, og to av døtrene ble frelst. Nå vet vi alle at årsak og virkning hører sammen. Der hvor det er en virkning, vet vi også at det må være en årsak. Og en av hovedårsakene til at Jesus ikke får lov til å virke, er mangel på helliggjørelse, for når vi dør helt bort fra vårt eget, da er vi så døde overfor denne verden at vi kan tro Gud for alle ting.

Jeg hadde møter i Ohio. hvor det ble en hard kamp. Og så vidt jeg kunne forstå, var det bare en familie som kom igjennom; men foreldrene ble fornyet og helliggjort. Jeg dro av sted derfra omtrent to og tyve mil til et annet sted, skuffet over resultatene

218

av de møter jeg hadde hatt. Flere hadde sagt at disse møtene var den største fiasko som noen hadde hatt der på stedet. Jeg gikk på så godt jeg kunne på dette nye stedet. Den andre kvelden var det flere som kom fram til forbønn. Helt fra begynnelsen så det ut som om det ville bli en stor vekkelse. Men etter søndagsmøtet begynte vi å vente på at noen skulle søke den Hellige Ånds fylde. Jeg talte stadig inntrengende om helliggjørelse, men ingen kom fram til forbønn. Det var mange som søkte frelse. Jeg begynte å gråte over tilstanden og ba for dem, men intet resultat. Noen og femti personer var blitt frelst. Men jeg syntes at disse møter allikevel var mere mislykket enn møtene på det stedet jeg kom fra. Til tross for at jeg hadde fastet og talt om nødvendigheten av å bli helliggjort, var det ikke en som søkte helliggjørelse. Jeg gikk hjem og følte meg ille til mote. Lørdag kveld gjorde jeg en ekstra anstrengelse og talte over en av de beste tekster om helliggjørelse, men det gjorde tilsynelatende ingen virkning. Jeg sa: «Venner, frelsen er det mest velsignede og herlige verk, men dermed er ikke Guds verk med et menneske ferdig. Hvis du ikke blir helliggjort, kan du aldri bli stående». Men ingen kom fram. Dette møte hadde allikevel en veldig virkning. Mange var kommet milevis fra, så folk mente at møtene var vellykket. Mange spurte hva årsaken kunne være til at de møter jeg hadde holdt på det andre stedet, var

219

så mislykket. Jeg svarte ikke, for jeg syntes at disse møter var enda mere mislykket.

Jeg pakket sammen teltet mitt og gikk fem og førti mil derfra. Så gikk jeg på igjen med møter og har alltid gått på siden. Halleluja!

Men tilbake til den fiaskoen. Omtrent ni måneder etter denne første møteserien dro jeg til leirmøte i Cincinnati. En bror Sa til meg: «Broder Bevington, jeg er blitt bedt om å holde møter i Nose Creek. Jeg har hørt at du holdt møter der, men at det var en ren fjasko. Hvordan henger det sammen?» «Ja», sa jeg, «på en måte vil jeg ikke kalle det fjasko, for det var en familie som ble frelst, og foreldrene ble også helliggjort». «Var det alt?» «Ja, så vidt jeg kunne forstå». «Og vi hørte at du hadde hatt veldige møter et annet sted». «De sa det», svarte jeg og sa ikke mere. Han tok teltet sitt og dro av sted dit hvor han hørte det hadde vært så veldige møter. Åtte dager etter hverandre talte han, men det var ingen som kom fram til forbønn. Han var skuffet, men trøstet seg til at det ville komme noen på søndagsmøtet; men ingen kom da heller. Det ekteparet som var blitt helliggjort på det stedet hvor alt så forgjeves ut, var til stede på søndags kveldsmøte - brorens siste møte der på stedet. De spurte om han ikke kunne komme bort og besøke dem. Evangelisten, som ikke visste at det var der det hadde mislykkes så grundig for meg, tok gladelig imot kallet og var lykkelig over å komme av sted. Mannen kom og hentet ham med

220

hest og vogn om mandagen. Han begynte å holde møter tirsdag kveld og talte om helliggjørelse. Han følte seg ledet til å spørre om det var noen som ville bli helliggjort, og da var det åtte stykker som gikk fram til forbønn. Dette ektepar hadde holdt husmøter i mellomtiden. Elleve stykker var blitt frelst og tre helliggjort. Så vi behøver kraft, og tro er kraft. Det er vanskelig å praktisere tro med «det gamle menneske» i vårt indre.

Helbredelse hjelper oss på mange forskjellige måter. Jeg holdt møter i Indiana. Der var det to ugifte søstre, elskelige sjeler. De var flinke til å synge og hjalp til i virksomheten, og begge hadde en utmerket karakter. Derfor hadde de en god innflytelse på dem de kom i berøring med. Første møte som ble holdt der, var søndag formiddag, og disse søstrene var på plass. Jeg forsto at de ville bli en god hjelp. Søndag kveld kom de ikke, og heller ikke mandag kveld. Jeg gikk bort til dem for å høre hva det var i veien. «Broder Bevington» sa de, «vi bor her sammen med mor, og våre inntekter får vi av melk og smør. Kyrne kommer ikke hjem så tidlig at vi kan rekke å komme på møte. Vi har ikke tid til å jage dem hjem, for den havnen de går i, er temmelig stor». «Når må kyrne være heime for at dere skulle kunne komme tidsnok til møtene?» spurte jeg. «Å, de måtte komme mye tidligere enn de gjør, så vi kan nok ikke komme». Jeg sa: «Det var ikke det jeg spurte om. Svar nå på mitt spørsmål». «Broder

221

Bevington», sa den ene, «jeg forstår hva De mener, men de kommer aldri». «Der har vi det igjen. Svar nå på det jeg spurte om, når må de være her?» «Ja, de må være her ved femtiden om ettermiddagen». «Det var nettopp det jeg ville vite. Har kyrne bjelle?» «Ja, og det en stor også». «Dere kan begynne å lytte etter bjellen ved kvart på fem tiden», sa jeg. Jeg gikk opp på rommet mitt, knelte ned og sa: «Du vet, Herre, at vi trenger disse søstrene. De vil spare stemmen min og bidra mye til at det blir et resultat av møtene. Kjære Gud, gjør det slik at de hører bjellekua når klokken er kvart på fem. Jeg fortsatte å be inntrengende, for klokken var allerede to da jeg begynte å be. Da klokken var halv fem, sa en av søstrene leende: «Tiden nærmer seg nå». Den andre svarte: «Tror du disse kyrne vil være her eller innen hørehold til klokken er kvart på fem? Han ba oss om å lytte, og det er ikke noe galt i det, så jeg går ut og åpner grinden». Da hun hadde åpnet grinden, så hun bort over mot skogen - og til sin store overraskelse hørte hun bjellekua. Hun ropte på søsteren. Denne kom ut og sa: «De kommer ganske sikkert». Jeg så på klokken. Den var nøyaktig kvart på fem. Begge to kom tidlig til møtet og fortalte om sin store opplevelse, og det ble til stor velsignelse. Så lenge jeg hadde møter der, kom kyrne hjem klokken kvart på fem hver dag, og dette virket mere på folk enn mine taler. Det ble kjent vidt omkring, og mange kom for å se denne mannen som kunne få kyrne til

222

å komme hjem så uvanlig tidlig. Aldri før har jeg prøvd noe lignende og heller ikke siden. Men hvis Gud skulle legge det på meg en gang til, slik som han gjorde det den gang, så ville jeg be igjen.

Jeg har hatt flere vidunderlige opplevelser - og noen av dem har jeg aldri fortalt fra talerstolen. De største opplevelser har jeg bare fortalt privat eller i engere kretser. Og de som har hørt meg fortelle disse opplevelser, ville nok synes at boken var ufullstendig uten dem. Dette er en av mine største opphevelser.

Jeg holdt et møte i Indiana. Det var kaldt, over tredve kuldegrader og masse snø. Folk kom langvegs fra i gammeldagse sleder med to hester for, og en kunne høre bjellene vidt omkring. Noen hadde kjørt så langt som fem og tredve mil, da det var lett for hestene å kjøre på det gode føre, og på den tiden av året arbeidet de ikke så mye. Det var mange som kom for å se, og mange av dem som kom langvegs fra, ble helliggjort. Flere var blitt virkelig frelst, og fire stykker som hadde hatt temmelig lang vei, ble helliggjort. Da jeg hadde hatt en del møter, spurte disse fire meg flere ganger om jeg ikke kunne komme bort til dem og holde møter. Jeg tok ikke særlig notis av det, for jeg hadde hendene fulle her jeg var. Men de holdt på å be meg, og til slutt spurte jeg: «Hvor bor dere da, er det langt herfra?» Omtrent fem og tyve mil. Vi har en metodistkirke der borte, og du må komme».

223

Da så tiden kom at jeg skulle avslutte møtene der jeg var, sa jeg: «Har dere spurt pastoren om jeg får lov til å holde møter der i kirken?» «Det er i orden». svarte en av dem. «Kirken ligger på fars eiendom, og han har bygd den». «Den tilhører metodistsamfunnet, så dere må få tillatelse», sa jeg.

Jeg gikk opp på værelset mitt og begynte å be. I over seks og tyve timer ble jeg liggende i bønn, og da ble det klart for meg at jeg skulle reise dit. Morgenen etter kom tre av deres ledere for å hente meg, men det var ingen innbydelse fra pastoren. Jeg sendte dem tilbake, og den følgende dag kom han og sa: «Jeg forstår at noen av våre folk har vært på møtene Deres her, og nå vil de at De skal komme og besøke oss. Jeg skjønner at De forkynner helliggjørelse». «Ja», svarte jeg, «så varmt jeg kan». Han sa: «Vi er alle sammen John Wesley-metodister». - «Jeg har ikke truffet på dem i det siste», svarte jeg, «det er ikke så mange av dem nå». «Forkynner de helliggjørelse for syndere?» spurte han. «Jeg forkynner akkurat slik som Gud gir meg budskapet. Somme ganger forkynner jeg helliggjørelse, og til andre tider blir helliggjørelsen sjelden nevnt». «Det ville glede oss om De ville komme, for det er en del av vennene som ønsker det. Men vi syns det er svært uviselig å forkynne helliggjørelse til syndere. Vi vil foreslå at De forkynner frelse for syndere, da det er det de trenger. Og om De ønsker det, kunne vi ta noen kvelder til å forkynne helliggjørelse». Jeg

224

spurte: «Er dette bare et forslag, eller skal jeg forstå det som et påbud eller ønske?» «Jeg antar det bare blir på disse vilkår De kan komme», sa han. «På de vilkårene kan jeg slett ikke komme». «Hvordan ville det være å forkynne helliggjørelse en gang i uken?» «Det kan jeg ikke gå med på, for kanskje hele mitt budskap kan bli om helliggjørelse. Jeg kan ikke komme hvis jeg ikke kan ha helt frie hender til å tale så lenge Gud vil jeg skal - og forkynne det som han legger på meg. Jeg kan ikke føle meg bundet. Kanskje jeg kunne bli ledet til å be Dem om å be og kanskje ikke». «Grenser ikke dette til fanatisme?» «De kan kalle det hva De vil. På de vilkår kan jeg komme».

Så dro han tilbake igjen og sa: «Vi kan ikke ha den fyren hit. Det er en merkelig mann. Han vil ikke la meg ha noe å gjøre med møtet, vil ikke engang la meg be. Kanskje jeg ikke får lov til å komme på min egen plattform en gang. Nei, vi kan ikke la ham komme hit». Men de fire sa: «Hvis han ikke kan komme og være i kirken, kan vi pusse litt opp i den ledige tobakksfabrikken og sette inn benker og ovn. Den rommer vel så mange som kirken. Vi tror at denne mannen bør komme hit, for sjeler ble frelst på hvert eneste møte vi var på. Nå har De vært her i tre år, og ikke én sjel er blitt frelst». Pastoren skjønte at det ikke nyttet og sendte bud etter meg. Jeg reiste dit og åpnet ild mot hans 300 medlemmer. Pastoren hadde sagt at jeg ikke burde tale

225

helliggjørelse til syndere. Jeg sa at denne lære om friggjørelse fra synd syntes å passe svært godt for syndere. Han sa at de hadde tre hundre og femti medlemmer som naturligvis var frelst alle sammen. Jeg tenkte ved meg selv at de fire som var blitt frelst og helliggjort, var en temmelig sikker prøve på samtlige tre hundre og femti.

Etter at vi hadde hatt tre møter, sa pastoren at damehjelpen hadde planer om et ganske omfattende program til julen, og de kunne ikke bestemme noe annet sted for arbeidet enn kirken. Han sa også at de var bedrøvet, da de gjerne ville at møtene skulle fortsette, men for å gjøre damehjelpen til lags, måtte vi slutte med møtene. Skjønt jeg hadde skriftlig tillatelse fra ham til å tale i kirken, ble jeg nå hindret. Jeg fikk tillatelse til å preke den fjerde kvelden også, og da bekjentgjorde jeg pastorens og damehjelpens bestemmelse. En mann sprang opp og sa: «Da holder vi møter i skolehuset». Imidlertid ble det satt under avstemning, og det ble sagt at alle sammen stemte for, unntagen pastoren og fruen hans. Endog sønnen og datteren rakte opp sine hender. Kvelden etter gikk vi dit bort. Den følgende dag leide denne pastor fem gutter til å hugge opp benkene for å stanse møtene. Han ga dem to dollar hver, og de begynte å hugge løs. Bestyreren kom og sa: «Guttene hugger opp benkene». Vi ble bedt om å stanse møtene der, men folkene hadde fått et annet sted. Da jeg kom til mitt losji den kvelden, fant jeg

226

tingene mine stående ute ved porten og huset mørkt. Jeg tok det for et temmelig godt vink, tok koffertene mine og begynte å gå, liksom Abraham, uten å vite hvor jeg kom hen. Ganske sikkert kunne jeg ha gått til en av de fire familiene, men jeg visste ikke hvor de bodde. Det var heller ikke Guds vilje, for han hadde et bedre sted for meg. Det ble mere til hans ære at jeg kom dit han hadde bestemt enn om jeg var kommet til noen av dem. Jeg trasket av sted i snøen, og det var svært kaldt, så kaldt at en skar solid is, to og tyve tommer tykk på en dam jeg kom forbi. Snart ble jeg trett, satte koffertene fra meg og sa: «Herre, hvor skal jeg hen?» «Hva kommer det deg ved? Følg du meg», var alt jeg fikk til svar. «Ja vel», sa jeg, tok koffertene og dro videre. Det eneste jeg visste var at jeg var kommet inn på en sideveg. Om høsten hadde en kjørt korn, og det var blitt dype hjulspor som var dekket av snø. Derfor kunne jeg ikke se dem og falt mange ganger og skar meg til blods flere steder i ansiktet. Hendene mine var kalde. Igjen sa jeg: «Å, Gud, hvor skal jeg hen?» Og igjen kom svaret: «Hva kommer det deg ved?»

Så trasket jeg videre og snart fikk jeg se en stor haug borte på vegen. Da jeg stadig var på vakt så godt jeg kunne for å unngå hjulsporene, glemte jeg haugen og gikk like på den. Det viste seg å være en høystakk. En stemme sa: «Dette er stedet». «Ja vel», sa jeg, kastet av meg frakken og ga meg til å grave fram strå, så jeg ble gjennomvarm. Jeg dro fram

227

strå til jeg var kommet omtrent tolv fot inn i stakken, i tre fots høyde fra jorden for å ha det varmt. Etter at jeg hadde fått nok strå ut, dro jeg koffertene mine inn, trakk på meg frakken og brukte vesken min som hodepute. Jeg la meg på ryggen og sa: «Priset være Gud, jeg tror ikke Jesus alltid hadde det så bra som dette. Kanskje han mesteparten av sin tid ikke hadde det på langt nær så godt». I det samme ble høystakken opplyst, og jeg så det skjønneste syn jeg noensinne har sett. Det så ut som krystalliserte strå, nesten så store som lillefingeren min, som lå i alle stillinger og dannet det skjønneste nettverk. Jeg ble forskrekket, for jeg trodde at jeg kunne ha kommet til å rive av en fyrstikk idet jeg grov strå, men min frykt forsvant snart, for jeg strakte ut hånden min og kjente de fuktige, kalde stråene. Å, kjære venner, jeg vil aldri bli i stand til, så lenge jeg lever å beskrive det syn jeg så, heller ikke det som foregikk i dypet av min sjel. Jeg har mange ganger tenkt at det måtte være en forsmak på himmelen. Her nede lærer vi å betrakte tingene i overensstemmelse med naturlovene. Dette syn var ikke bundet av disse lover, for stråene var skilt fra hverandre og så ikke ut til å berøre hverandre. Jeg har tenkt mange ganger at det er vanskeligheten med oss. Vi må se tingene her nede i naturlovenes lys, mens Gud ofte bryter de naturlige tings orden og setter det naturlige fullstendig til side. Derfor forstår vi ikke fullt ut hans planer.

228

Opplevelsen i den kalde høystakken har vært til hjelp for meg mange, mange ganger og har satt meg

i stand til å tro på ting som jeg før ville ha forkastet av naturvitenskapelige grunner. Skjønt Gud ofte virker gjennom naturlovene, har jeg dog funnet ut at han har spesielle lærdommer for oss som går langt utenfor naturlovene. Jeg har lært at det er ikke så godt å gå i hjulspor. Gud ønsker at vi skal være så føyelige at han kan behandle oss og lede oss som han vil, og han ønsker at vi skal kunne se hans hånd og ledelse når han åpenbarer seg for oss på en annen måte enn det vi før har opplevd. Det er ingen tvil om at Gud ville gi oss vidunderlige åpenbarelser hvis han kunne få oss i en slik stilling at vi kunne ta imot dem. Min opplevelse i høystakken er en av de opplevelser en ikke får på allfarvegen. Den ble en usigelig lærdom for meg. Da jeg fortalte den til pastor Joh. Fleming en gang, begynte han å gråte og sa: «Broder Bevington, jeg ville gitt hundre dollar for å få se den høystakken så strålende opplyst».

Hvis jeg hadde gått etter min fornuft da jeg kom bort til høystakken, ville jeg ha kommet til det resultat at det var aldeles forkastelig å gå inn og bli der når termometeret viste tyve kuldegrader. Alle ting talte imot dette. Jeg ville ha tenkt omtrent slik: Gud har gitt sine lover som vi må lyde, og vi må ta vare på vårt legeme. Jeg kan ikke tro at det er her Gud vil jeg skal være. Han har jo kalt meg til å forkynne Ordet, og han sier at en arbeider er sin

229

lønn verd. Jeg vil ikke tillate djevelen å få meg inn på et slikt sted som dette, under så ekstraordinære forhold. Jeg kunne jo pådra meg en fryktelig forkjølelse, kanskje lungebetennelse som høyst sannsynlig ville gjøre det av med meg. Det hadde vært ganske logisk å resonnere på denne måten, men hvis jeg hadde gjort det, hadde jeg gått glipp av en av mitt livs største lærdommer. Så vi trenger å komme dit at vi er villig til å bryte alle lover, for å få noen av de private lærdommene som Herren vil gi oss. Bare disse få ord som viste at jeg underordnet meg Guds vilje da jeg sa: «Jeg tror ikke Jesus alltid hadde det så bra som dette», ga meg et av de mest storartede syn jeg noen gang har sett. Selv om denne åpenbarelse av Guds herlighet bare varte ganske kort tid, så var det en vidunderlig gledesstrøm i mitt hjerte, og det var som om jeg var innhyllet i en herlig glans. Da jeg tente en fyrstikk for å se på klokken min, ble jeg overrasket over å se at klokken var halv fem om morgenen. Så snudde jeg meg på siden og la meg til å sove. Klokken halv seks om ettermiddagen våknet jeg igjen. Jeg krøp ut, ristet agnene av meg og vasket meg godt med snø. Lommetørkleet mitt brukte jeg som håndkle. Så gikk jeg tilbake til det huset som vi hadde fått leid til å fortsette våre møter i. Der fant jeg fem og tyve stykker samlet med sager og hester. De hadde kjørt tømmer og sagde dem nå opp til planker, to og tyve tommer lange. De skulle tjene som krakker. Jeg sa til mannen

230

som eide huset: «De har antagelig bare disse to rommene?» «Ja», sa han, «men de rommer mere enn skolehuset». «Er det noe rom ovenpå?» «Ja, men hva vil De der opp å gjøre? Det er bare et uferdig kvistkammer». «Jo, jeg ønsker å ha et sted hvor jeg kan be». Jeg oppdaget en lem i taket og spurte: «Kan jeg ikke gå opp der?» «Det tenker jeg nok», sa han, «men det er ikke ordentlig gulv, så det kommer til å bli kaldt». «La meg komme opp der allikevel». Han fikk tak i en stige, og jeg gikk opp. Jeg holdt meg tett inn til den store pipen som gikk gjennom bjelkegulvet og brøt ut i hulken. Så ble jeg liggende der og gråte. Nedenfra lød det støy, og det hørtes ut til at de gjorde ferdig sitteplassene. Da jeg tente en fyrstikk og så på klokken, var den halv ti om kvelden. Jeg gikk ned, og der var det over hundre mennesker som satt og ventet på meg. Noe budskap hadde jeg ikke, bare en stor nød for syndere at de måtte bli så overbevist at de fikk se sin frelse. Det var en ledig plass akkurat der hvor jeg kom ned fra kvisten, og jeg knelte ned der. Etter en halv times forløp kom sønnen til presten bort til meg og sa: «Skal De ikke tale? Det er over hundre mennesker her som venter på å høre Dem». Jeg formante ham og de andre til å be. Han svarte: «Ingen av oss her kan be, for De har ribbet oss for alt det vi hadde. Den eneste bønn vi kan be, det er den angrende synders bønn». Jeg syntes han hadde rett. Da reiste jeg meg opp og sa: «Denne harde kamp må kjempes ut

231

på kne. Jeg har ikke noe buskap å bringe dere. Dere har hatt for mye preken. Det er bønn fra dypet av mitt hjerte at dere må se den stilling dere er i, slik som Gud ser den og fly for deres livs skyld til Guds Sønn, som kan gi dere en fullkommen forløsning fra synden».

Deretter krøp jeg ut gjennom vinduet i nærheten og tok en snarveg ut til min bolig. Der falt jeg på kne, kjempet, gråt og ba. Klokken var halv seks om morgenen da jeg la meg til å sove. Da jeg våknet igjen, var den halv fem om ettermiddagen. Igjen krøp jeg ut og vasket meg i snøen. (Fremdeles var det tyve kuldegrader). Så gikk jeg av sted til huset igjen, og der var det samlet omtrent fem og sytti stykker. Over tyve stykker lå på kne og ba inntrengende, andre gråt og ba med ansiktet vendt oppad, og atter andre gikk omkring der hvor det var plass til det. Men merk deg at hele denne flokken som bønnfalt Gud om barmhjertighet, var disse frelste mennesker som sto tilsluttet kirken, og blant denne flokken var pastorens sønn og datter. Jeg fikk opp vinduet og krøp inn, for det var ikke mulig å kunne komme inn gjennom døren. Så klatret jeg opp stigen til kvisten og knelte ned igjen like ved pipen, da den var varm. Etter en stunds forløp kom eieren av huset og sa: «Klokken er over åtte, og alle sammen vil gjerne at De skal komme ned og tale.» Jeg svarte: «Si til dem at De skal gå på kne alle sammen». «Jeg er redd for at de vil bli trette av

232

denne framgangsmåten og gå alle sammen og ikke komme tilbake. Da har jo alt dette strevet vært forgjeves».

Her var det mere logikk å stri med, men jeg ble der jeg var. Jeg hørte dem be og synge. Ved titiden gikk jeg ned og fant omkring førti stykker i virkelig sjelekamp, spesielt pastorens sønn og datter. Begge disse to hadde vitnet at de hadde vært frelst i flere år. Jeg kunne se at Gud arbeidet, derfor ville det være tåpelig av meg å ta arbeidet ut av hendene hans. Jeg bare åpnet vinduet og krøp ut og gikk opp til min private bolig for å be til Gud for dem. Der falt jeg på kne, kjempet og gråt, og i tro ventet jeg på at Gud skulle gjøre underverk. Klokken var seks om morgenen da jeg la meg til å sove, og da jeg våknet var den ti på halv seks om ettermiddagen. Som vanlig vasket jeg meg i snøen, børstet av meg og gikk til møtet. Da var det omtrent to hundre stykker samlet der, og de fleste var i stor nød? En mann og kone møtte meg utenfor og begynte å fortelle meg hvor vanskelig de hadde det med naboene sine. Jeg sa: «Gå innenfor og be Gud om barmhjertighet. Vær ærlige mot ham, og la ham ransake dere». Det gjorde de. En annen kom til meg og sa: «Hva skal jeg gjøre?» «Få din sak med Gud i orden». «Hva? Jeg er jo et bra medlem av kirken her». «Få din sak med Gud i orden. Angre din synd», sa jeg, »ransak deg selv, så vil saken lettere bli ordnet». To søstre var de neste til å klage på de dårlige naboene sine.

233

De sa: «Vi ønsker De skal be for dem, for de er en skrekk for hele nabolaget». Jeg svarte: «Det er dere to som trenger forbønn. Bry dere ikke om naboene, men få deres sak med Gud i orden selv. Dere trenger et møte med Gud». «Men vi er respektable medlemmer av kirken her». «Det er like galt med dere for det». «Vi ønsker at våre barn må bli frelst, sønn og svigerdatter og datter og svigersønn». «Gå videre innover», sa jeg, «bøy dere og få direkte med Gud å gjøre, ikke med Bevington». - «Det er ikke plass der inne». «Da må dere gå ut i kjøkkenet».

«Der er det stapp fullt». «Gå inn, gå inn», sa jeg. Så forlot jeg disse selvrettferdige mennesker som klaget så svært, gikk bort til vinduet og krøp inn. Jeg kom meg opp på loftet igjen, og det var bare noen få som så meg. Snart kom mannen i huset og fortalte at det var omtrent tre hundre mennesker samlet. Klokken var da halv ti om kvelden. Jeg gikk ned og fant mannen i huset, hans hustru, sønn og datter Sammen med mange andre i bønn. Sønnen gråt og sa: «Å, vil De ikke tale? Jeg er så ulykkelig, jeg trenger hjelp. Å, vær så snill og hjelp meg. Si meg hva jeg skal gjøre. Og søsteren min gråter som om hjertet hennes skulle briste.» Det fantes ingen annen plass enn på stigen, og der ble jeg stående og tale over teksten: «Bered deg til å møte din Gud». Og jeg er sikker på at jeg aldri hverken før eller siden har talt slik som jeg gjorde i disse førti minutter. Noen krympet seg i sjeleangst, noen gikk og gråt høylydt.

234

Det var bare omkring seksti stykker som fikk plass til å knele. Da jeg følte at jeg hadde gjort alt det som Gud ville jeg skulle gjøre der, åpnet jeg vinduet og tok vegen til mitt rommelige værelse. Der knelte jeg ned og kunne ikke gjøre noe annet enn å be. Da jeg tente en fyrstikk for å se hvor mange klokken var, så jeg at den var fire om morgenen. Jeg sov som et barn til klokken halv syv om kvelden. Etter å ha tatt et koldt bad, gikk jeg til huset og fant omkring seksti mennesker samlet der. Jeg ble stående på stigen, og snart kom pastoren inn. Aldri før har noen overhøvlet meg slik som han gjorde. Han brukte alle de skjellsord som fantes. Men jeg var temmelig vant til den slags, så jeg mistet ikke likevekten. Hele tiden mens han holdt på, var jeg stum. Til slutt ga han opp og beordret alle sine medlemmer ut derfra, og han nektet dem å gå dit mere. Alle sammen gikk ut, unntagen pastorens sønn, familien som bodde i huset der og en annen familie. Det var en liten flokk på omkring seksten stykker som var igjen. Jeg følte det slik at jeg skulle tale om Guds dom og vrede, og det gjorde jeg. Pastorens sønn, mannen og hustruen i huset og en annen mann ba seg igjennom klokken fire om morgenen. Vi hadde en vidunderlig stund sammen, og prestesønnen vitnet herlig.

Kvelden før hadde pastoren tatt datteren sin i kraven og dradd henne ut, og han truet henne med straff hvis hun gikk dit mere. Sønnen var litt for stor til den slags behandling, så faren måtte gå uten ham

235

Jeg gikk bort til »hotellet» mitt, og der ble jeg liggende og gråte til middag. Så sovnet jeg og sov til klokken åtte om kvelden. Igjen gikk jeg ut og vasket meg i mitt store «toalettrom». Da jeg kom ned til huset, fant jeg bare to og tyve mennesker der. Alle ba om nåde, unntagen disse som var kommet igjennom tidligere. De søkte helliggjørelse. Pastorens datter var der. Jeg følte meg ledet til å bli der hele natten sammen med dem. Da klokken var tre om morgenen, gikk jeg ovenpå. Konen i huset kom opp og sa: »Hva skal jeg gjøre? Jeg tror jeg vil kaste alle disse benkene ut og gjøre rent der nede, for nå er jeg overbevist om at min sak med Gud er i orden. Pastoren sier at det er slik, for jeg har vært medlem av kirken her i mange år. De får både mannen min og barna våre til å skjemme oss ut». Jeg sa til henne:

«Kvinne, gå ned og rop om nåde. Du kan innen kort tid være i helvete hvis du ikke omvender deg». Hun gikk ned, og jeg fulgte etter henne, og jeg skal si deg at hun snudde om. I løpet av førti minutter var hun i fyr og flamme, og hun avla et herlig vitnesbyrd. Jeg gikk tilbake til mitt «hovedkvarter».

Dette var den niende dag, og på disse 9 dager hadde jeg ikke smakt mat. Jeg må nevne at blant de forskjellige navn som pastoren skjelte meg ut med den kvelden, sa han også at jeg var en hypnotisør. Men jeg brydde meg ikke noe større om det han sa. Da jeg kom tilbake igjen, møtte jeg mannen som bodde i huset ved siden, og han sa: «Bevington, hvor bor

236

du?» «Ikke bry deg noe om det», svarte jeg. «Jo, hør her, det bryr jeg meg om», sa han. «I dag gikk jeg til Reynolds, for jeg trodde at du bodde der, men det gjorde du jo ikke. Så gikk jeg til de andre steder hvor jeg trodde at du bodde, men ingen visste hvor du oppholdt deg. Fortelle meg det nå». «Det blir min sak», svarte jeg, «gå bare inn og be at Gud vil fylle deg med den Hellige Ånd». «Nei, jeg går ikke inn før du forteller meg det», svarte han.

Jeg pekte bare i retning av høystakken. «Kone», sa han, «denne mann har sovet eller med andre ord bodd i høystakken». «Men hvor har du spist da?» Jeg pekte oppad. Da ropte han: «Denne mann har ikke smakt mat på fjorten dager». «Kom inn», sa han til meg, «og få noe å spise». Klokken var omtrent ni om kvelden, og derfor avslo jeg innbydelsen. Så gikk jeg inn, og da var det samlet ca. hundre mennesker der. Klokken tre denne samme morgen kom pastorens datter igjennom, og hun sa: «Bevington, for første gang i mitt liv har jeg vært ulydig mot far. Men jeg måtte gå hit, for jeg var redd for at min sjel skulle gå fortapt«. Så fortsatte hun: «Nå må De be for meg at jeg må være villig og i stand til å tåle straffen». Hun kjente sin fars temperament. «Ja», svarte jeg, «jeg skal gå opp på kvisten og be for deg. Bare hold fast ved det du har mottatt». Så gikk jeg opp.

Hun og hennes bror hadde omtrent en mils vei å gå. Han søkte helliggjørelse. Men da han hadde

237

mange uoppgjorte ting som måtte ordnes først, var det en temmelig vidløftig sak. Vi ba at disse to søskens opplevelse måtte smelte farens hjerte slik at han ble tvunget til å overgi seg, og klokken halv seks om morgenen følte jeg at byrden var helt borte. Det var som lyset strømmet inn i min sjel, og jeg reiste meg opp og priste Gud for at det var blitt seier for pastorens datter. Så gikk jeg til høystakken. Dette var den niende morgen, og det var om kvelden at mannen spurte meg hvor jeg bodde. Da kom pastoren kjørende barhodet i en spisslede, sammen med sønnen og datteren, og dombjellene ringte. Han hadde kommet inn i selvransakelse da sønnen og datteren kom inn i rommet hvor han lå og sov. (Han trodde forresten at datteren lå i sengen sin oppe i annen etasje). Hun ropte på ham og sa: «Far, jeg var ulydig mot deg i går kveld. Jeg måtte enten gå på møte eller til helvete. Og nå far, er jeg forberedt på å ta min straff». Sønnen sto ved siden av henne med bøyd hode og ba om frelse for sin far og at dette måtte bli midlet til hans omvendelse. «Gå til sengs og la meg være alene», sa han. «Nei, far, jeg ønsker å ta min straff, jeg var ulydig». Da satte han i et skrik, hoppet ut av sengen, falt på kne og begynte å rope om nåde. Sønnen og datteren knelte ned ved siden av ham, og etter ti minutters forløp kom moren også ut og sa: «Å barn, be for meg også. Jeg behøver nettopp det som jeg tror begge dere to har fått». De kjempet og ba hele dagen til klokken var omtrent tre. Da kom

238

moren igjennom til frelse, men ikke faren. Han ba oss om å komme tilbake til kirken, men da begge rommene i huset var fulle av folk, (for det var mange som hadde hørt om pastoren, og de kom tilbake), holdt vi møte der den kvelden, og jeg talte over denne tekst: «Derfor, dersom noen er i Kristus, da er han en ny skapning». Gud velsignet budskapet. Pastorens frue ba seg igjennom til helliggjørelse klokken fire om morgenen. Men pastoren kom ikke igjennom, og så snart det begynte å lysne av dag, skyndte han seg av sted til hver enkelt av dem som han hadde kommandert ut av møtet den kvelden og ba dem om tilgivelse. Det tok ham tre dager å gjøre denne rundreise, men han gjorde det. Han fortalte at da han kom til det første hus, ba han om tilgivelse, og innbød folket til møtene og gikk så ut. Men en stemme sa: «Er det alt?» Han så seg om, men da han ikke så et menneske i nærheten og ikke var vant til å høre Guds røst, ble han forundret. Da han kom til porten, hørte han den samme stemme og de samme ord. Han sa siden at han måtte gå tilbake og på sine knær be dem om tilgivelse. Det samme gjorde han gladelig hos alle de tre hundre.

Vi dro av sted til kirken og hadde møter der i tre uker. Etter mitt opphold i høystakken, fikk jeg lyst på et godt måltid mat, og det fikk jeg på prestegården, men etter dette, spiste jeg bare en gang om dagen i løpet av disse tre uker.

Det ville uten tvil være forfriskende for meg å

239

fortelle deg mange av de opplevelser som jeg hadde i disse tre ukene, men jeg vil gjøre beretningen kort og fortelle at jeg bare talte to ganger, og det var den siste dagen jeg var der. Jeg lå på kne på plattformen dag og natt. Pastorens hustru, sønn og datter ba seg igjennom til helliggjørelse. Mens pastoren holdt på å søke, var det flere interessante ting som hendte. Han kjempet i fem dager og netter. Han rullet rundt på gulvet, og svetten rant. Det var flere som han måtte gjøre opp med. Men han kom igjennom og ble et dyktig Herrens vitne i mange år. Jeg så ham i Cincinnati tre år etter hverandre, og han forkynte budskapet om full frelse. Ja, hvis alt det som ble sagt og gjort skulle gjengis, ville det bli en interessant bok for seg. Det ble sagt at over tre hundre bøyde seg. Stadig var det noen som kom igjennom, natt og dag. Det var vidunderlig å høre mange av dem vitne. Mange av disse venner måtte ha et oppgjør med sine medmennesker.

Nå ser jeg at jeg har utelatt en hel del av det som hendte under fem ukers feittog, men jeg tenker at jeg vil slutte her. Men jeg vil gjerne du skal huske på at hele tiden mens jeg oppholdt meg i høystakken, var det tyve graders kulde, og mange skrammer fikk jeg både i ansiktet og på hendene da jeg falt over de frosne røttene den første kvelden jeg trasket dit opp. Men jeg fikk ikke noe mén av dette. Jeg ble heller ikke forkjølet av å sove i høystakken eller på noen

240

måte udueliggjort til kampen for sjelers frelse. Hele tiden under mitt opphold der, sov jeg om dagen.

Engang holdt jeg møter i nærheten av Cincinnati, og da laget jeg en slede for broder Ben Otten. Jeg holdt på å bore i noe hardt eiketre, og la hele min kraft og tyngde på borret. Da fikk jeg plutselig fryktelig vondt like ovenfor hjertet, og en times tid var jeg helt hjelpeløs. Etter hvert ble jeg litt bedre og gikk bort til huset. Fremdeles gjorde det vondt, men snart gikk jeg bort og begynte å bore igjen. Men etter middag kunne jeg nesten ikke puste på grunn av de stikkende smerter. Jeg ba til Gud og fortsatte å arbeide til sleden var ferdig. Den natten sov jeg dårlig. Jeg var opptatt med litt av hvert, for på en bondegård er det jo alltid så mye å gjøre. Men etter middagen kunne jeg ikke rette meg opp, og jeg fortalte hvordan det var med meg. De ble litt forskrekket da de hørte at jeg hadde vondt like ved hjertet. Jeg forsøkte å gå ut på jordet, men greide det ikke. En times tid etter ble det enda verre, og jeg sa: «Nå må jeg gjøre noe.» - «Nå har dette holdt på lenge nok», sa jeg til djevelen. Så falt jeg på kne og klynget med fast til 1. Joh. 5,14. Det holdt jeg på med en stund, men smertene tiltok. Jeg kunne ikke puste uten fryktelige smerter. Til slutt ble jeg helt fortvilet og sa: «Jeg forlater ikke dette sted før jeg er befridd». Så begynte jeg å regne med at det var skjedd. Jeg kjente at min tro ble sterkere, og jeg begynte å prise Gud for at jeg skulle bli befridd. Igjen løftet jeg hånden min

241

og sa: «Halleluja, det er skjedd, det er skjedd, det er skjedd!» Og da jeg sa det siste ord, var det skjedd. Å, pris Herren! La alle folk prise ham!»

Jeg holdt møter i Ohio. Der talte jeg fire kvelder i en prektig kirke. Den femte kvelden spiste jeg ikke kveldsmat og gikk tidlig til møte. Men jeg fant døren låst, så jeg satte meg ned på trappen og begynte å lese det velsignede Guds ord. Jeg ble interessert og merket ikke at klokken ble mange, før en mann sto ved siden av meg og spurte: «Er døren låst?» «Ja», svarte jeg. Han så alvorlig på meg en stund og sa: «Vet De ikke at de har stengt Dem ute?» «Nei har de det?» svarte jeg. «Ja, det har de». «Bor De i nærheten her?» «Ja, De var hos meg på fredag, men da var jeg ikke heime. De ba for min hustru, og hun har vært helt frisk siden». «Er De frelst?» spurte jeg. «Nei», sa han og gikk. Jeg sa: «Herre, jeg er stengt ute. Hva skal jeg da gjøre med det budskap som du gav meg i dag morges? Hvor skal jeg avlegge dette vitnesbyrd?» Satan hvisket: «Den talen kan du holde i morgen kveld, for da vil de la deg få komme i kirken igjen». Legg merke til faren her, for dette hørtes virkelig godt og fornuftig ut, og det var nok mange som ville godtatt dette. Da var klokken ni om kvelden. Men jeg var så grepet av et bestemt emne, og jeg sa: «Herre, det ser ut som jeg må avlegge dette vitnesbyrd et eller annet sted i kveld». Men da jeg ikke hadde utsikt til å tale for noen, visste jeg ikke riktig hva jeg skulle gjøre. Bud-

242

skapet lød sterkere og sterkere i mitt indre. Som jeg satt der, så jeg et stort eiketre som strakte greinene sine langt utover vegen. Mens jeg satt og beundret dette vakre tre, sa en stemme: «Her er stedet». Jeg så meg omkring, men det var ikke et menneske i nærheten. Imidlertid gikk jeg bort til treet og knelte ned, og snart fikk jeg høre en lyd. Jeg trodde at det var svinene som åt eikenøtter, så jeg ble liggende i bønn. Det var som om jeg ikke kunne flytte meg fra stedet. Snart begynte jeg å gråte og kjempe og be, for jeg så den forferdelige stilling som folket var i, og jeg ropte og ba, inntil jeg fikk høre at det var noen omkring meg som også gråt og ba. Jeg så opp, og da var det syv og tyve stykker som lå der under treet, og omtrent en tredjedel av dem ba, og deres bønn var akkurat etter det budskap som hadde ligget så varmt på mitt hjerte. Jeg behøvde ikke å avlegge dette vitnesbyrd. Fremdeles ble jeg liggende på kne og be om at Gud ville gjøre dem alle sammen brennende for denne sak. Datteren til pastoren var blant dem, og hun var fortvilet og gråt og ba. Klokken halv to om natten reiste jeg meg opp, og da var det tretten stykker som var blitt så rammet av det tveeggede sverdet at de ikke kunne komme av flekken. Da klokken var kvart over fire om morgenen, var det femti stykker der, menn og kvinner, gutter og piker, men ingen var kommet igjennom. Klokken halv seks kom datteren til pastoren herlig igjennom. Hun sprang rundt om på plassen og ropte

243

og lo. Da klokken var ti på halv syv, var det over hundre stykker samlet under treet der, og jeg lå enda på kne og gråt og ba. Mange ble slått over ende av Guds kraft, og noen sa at det var over seksti stykker som ba på en gang.

Pastoren, som var på et annet sted, fikk ikke være med på denne herlige fest, heller ikke fikk han høre datterens vitnesbyrd. Det ble fortalt meg at hans hustru kom, og jeg husker hvordan jeg grudde for det. Men jeg ba Gud om at han måtte ta vare på oss. Hun hadde ingen stridsånd, men begynte å hjelpe de andre, og det samme gjorde datteren også. Klokken halv fem om ettermiddagen ble velsignelsen lyst over forsamlingen. Pastoren selv bekjentgjorde at det skulle holdes møte i kirken om kvelden, skjønt det var han som hadde gitt ordre til at kirken skulle stenges for meg. Det lønner seg å stole på Gud.

244

8. kapitel

Barnas kapitel

Kjære barn! Denne bok ville være ufullstendig hvis det ikke var noe kapitel for barna. Og her er det. Nå vil jeg ha en hyggelig stund sammen med mine små venner, for barna har alltid vært mine venner, og de har vært meg til stor trøst når jeg har trengt det. Jeg tror Jesus vil like at jeg forteller hvordan han ved flere høve har velsignet barna.

Mange av disse hendelser har jeg fortalt på barnemøter og i søndagsskolen. Men jeg har også fortalt dem i forskjellige hjem, for mang en lang vinterkveld har jeg tilbrakt med å underholde barna, når jeg ikke har vært opptatt med noe annet.

Jeg må fortelle om lille Katie og Edvard. Mens jeg virket i Cincinnati ble jeg kjent med dem.

Jeg kom til en elendig hjem hvor både far og mor var drankere. Alle de penger de kunne få tak i, drakk: de opp, og det var fryktelig urenslig der. De hadde en liten pike som hette Katie, og hun var syv år gammel. Vi fikk ordnet med klær til henne og fikk henne med både på søndagsskolen og folkeskolen og hadde stadig tilsyn med henne. Først lot vi henne gå i barnehagen. Der lærte hun små sanger og likeså

245

lærte hun å be bordbønn. Det pleide de å gjøre når de satt ved de små bordene og spiste frokost. Mang en gang stakk vi innom når de satt der i de små røde stolene sine, og det var et vakkert syn. Og dette som Katie lærte i barnehagen, fikk foreldrene høre når hun kom hjem. Hun sang disse sangene og ba bordbønnen. Dette moret foreldrene. Faren fortalte hvordan hun strevde for å få foreldrene og en eldre søster og bror til å være stille mens hun ba bordbønnen. Ofte var de fulle, så hun hadde mye strev med å få dem til å folde hendene. De syntes at hun var gløgg og flink, og derfor fikk hun lov til å holde på med å be bordbønnen. Men etter som tiden gikk, gjorde dette inntrykk på dem, og snart kom de fram til forbønn og ropte til Gud om nåde. Det tok en tid før Gud fikk ført dem ut fra dette forferdelige liv som de hadde levd så lenge i, men til slutt ble begge to frelst.

Det varte ikke så lenge, før jeg fikk skaffet mannen arbeid i Proctor og Gambles såpefabrikk i Ivorydale.

To år gikk. Da jeg en gang besøkte noen fattige, kom jeg til en familie som ikke hadde noe å spise, og det var fire små barn der. Jeg gikk opp til Muth's bakeri hvor jeg kunne få to brød (bakt dagen før) til en billig pris. Jeg hadde tyve cents, og det var nok til å få et kraftben, noen poteter og to brød. Mens jeg gikk til bakeriet, sa en stemme til meg: «Gå ut til Katie. Jeg husket godt Katie, men nå skulle jeg

246

skaffe mat til disse fire sultne barna. Det ville koste tyve cents å reise fram og tilbake til Ivorydalen, og da tenkte jeg at det kunne ikke gå an. Jeg fortsatte da til Muth's bakeri. Men stemmen fortsatte å lyde i ørene mine: «Gå ut til Katie». Jeg stoppet og undersøkte lommene mine om jeg kunne finne flere penger. Men jeg hadde ikke en cent mere, og derfor fortsatte jeg på vegen til bakeriet. Da sa stemmen:

«Vil du eller vil du ikke reise ut til Katie?» Jeg ble stående som fjetret og skalv (noe jeg sjelden gjør). «Herre, jeg vil gå», sa jeg.

En Ivorydale-buss kom forbi, og jeg gikk inn i den og kjørte dit ut hvor Katie bodde.

Jeg gikk inn i gangen og banket på døren. Innenfra hørtes en hulken og en stemme som sa: «Kom inn». Borte i en krok satt Katie og passet på minstebarnet. «Å, mamma, der kommer Bevington», sa hun. Jeg så at Katie hadde grått, for øynene hennes var røde. Jeg gikk bort til henne og la hånden min på hodet hennes: «Hva er i vegen med deg, Katie?» Hun hadde vokst så mye på de to årene siden jeg hadde sett henne.

Nå kom moren inn og ga meg et hjertelig håndtrykk. «Broder Bevington», sa hun, «jeg er så glad fordi du var lydig mot Gud og kom hit ut. Jeg har i de siste fire og tyve timer bedt at Gud måtte sende deg hit. Sitt ned, så skal jeg fortelle deg hvorfor Katie har grått så mye. Ser du det huset der?» «Ja». «Og den stien som går fra huset vårt og bort til gjerdet?»

247

«Ja.» «De som bor der borte, er ganske velstående og har mange penger. De har en gutt som heter Edward. Han er på Katie's alder og er en kjekk gutt. Han har rikelig med penger. Så kjøpte han et krokettspill, som han hadde stående i frukthagen i skyggen av trærne. Når de var ferdig med skolen, tok Katie vesla med seg dit, og så spilte hun og Edvard krokett. Da de spilte sammen i forgårs, ropte mor til Edward på ham og bad ham gå et ærend til kjøpmannen. Katie ventet på ham mens han gikk ærendet. Han kom snart tilbake, og de fortsatte å spille. Men moren ropte på ham igjen og sa: «Det var leit, men jeg glemte noe; du må nok gå en gang til». Edvard gikk av sted (som alle gutter skal gjøre når mor ber dem om noe). Han ble nokså lenge borte, og Katie gikk hjem for å hjelpe meg med aftensmaten. Da Edward kom tilbake, samlet han sammen krokettspillet. Men da han telte ballene, manglet det én. Han telte dem over en gang til. Jo, en ball var vekk.

Se nå, barn, hvordan Satan er parat til å lage vanskeligheter for barna. Han sa til Edward: «Katie har stjålet ballen, da hun er den eneste som har vært her.« «Ja, sa Edward til seg selv, «hun har sikkert gjort det, og jeg vil gå å si det til henne også.» Så løp han inn i huset og sa: «Katie får ikke lov å komme bort til meg mere!» «Hvorfor det, Edward? Hva er i veien med Katie?» «Hun har stjålet en av ballene mine». «Det vet du at hun ikke har gjort, sa moren

248

hans». «Jo, jeg vet at hun har gjort det». Så løp han bort til familien Brown og sa: «Katie får ikke lov å komme bort til meg mere!» «Hvorfor det?» «Hun har stjålet en av ballene mine». «Nei, det er ikke sant». «Jo, hun har gjort det, for ingen annen har vært der, og en ball er vekk». Katie var i spisestuen og passet på minstebarnet, men nå kom hun fram til døren og sa: «Nei, det har jeg ikke gjort!» «Jo, det har du,» sa Edvard, og så gikk han bort og tettet til hullet i gjerdet.

Det var et hardt slag for Katie. Foreldrene hennes hadde vært drikkfeldige før, men nå hadde de ikke drukket på over to år, og Katie ble holdt for å være en bra pike. Å høre dette var nesten mer enn hun kunne tåle, og hun gråt hele natten. Moren hennes fortalte alt til faren. «Vi vet at hun ikke har gjort det», sa han.

Neste dag ville Katie ikke gå til skolen, men til slutt fikk de overtalt henne til å gå. I frikvarterene ville ingen av barna leke med henne. Edward var nemlig lederen blant barna; han spanderte på dem, og derfor så alle opp til ham. Han fortalte dem at Katie hadde stjålet en av ballene hans og sa at hun var en tyv, og at ingen måtte leke med henne.

Stakkars Katie. Hun gråt da hun kom hjem til middag og fortalte hvordan de andre barna behandlet henne. «Å, mamma», sa hun, «la meg slippe å gå til skolen!»

«Nei, du må gå til skolen», sa moren. «Jeg vil ikke

249

at du skal forsømme en eneste dag. Jeg vil be Gud at han vil sende Bevington hit, og han vil hjelpe oss i denne saken».

Katie gikk til skolen neste dag, men barna var enda styggere mot henne. Alle kalte henne for en tyv, og da de gikk hjem om ettermiddagen, gikk de på den andre siden av gaten. Det verste var at de sa at faren hennes ikke var noe annet enn en gammel drukkenbolt, som ikke passet å leve sammen med anstendige folk. Katie kunne ikke greie å høre på det mere; hun løp hjem og gråt som om hjertet ville briste og sa: «Å, mamma, la meg slippe å gå til skolen i morgen. Jeg kan ikke holde det ut lenger. La meg få være heime!»

Da faren kom hjem, sa han: «La henne være heime; vi skal be at Gud vil sende Bevington hit». Og så ba de. Moren ba hele natten. Legg merke til, barn, hvordan Gud besvarer bønn. Etter denne bønnenatt ba Gud meg gå ut til Katie's hjem; det syntes tåpelig ut for meg, da jeg skulle hente mat til en fattig familie. Men Gud måtte svare på en mors bønner, og derfor talte han til meg den morgen. Hele tiden, mens moren fortalte meg dette, satt Katie hulkende i et hjørne av stuen. Jeg gikk bort til henne og la hånden min på hodet hennes. Hun tørket tårene og fikk en våt klut og vasket seg i ansiktet. «Katie», sa jeg, «jeg er sikker på at du ikke tok ballen». «Nei», sa hun, «jeg har ikke tatt den; men vi kan ikke bevise det, og det vil ta livet av meg, hvis ikke vi kommer bort herfra». Katie hulket. «Du tilhører Jesus,

250

gjør du ikke, Katie?» «Jo,» hulket hun. «Ja», sa moren hennes, «Katie er virkelig frelst. Det sier alle sammen på skolen. Hun leser i Bibelen og ber til Gud både morgen og kveld. Katie elsker Jesus, og jeg er sikker på at hun er et Guds barn. Til søndagsskolen har hun samlet over fem og tyve barn. Hun er en trofast liten soldat for Jesus».

«Katie», sa jeg, «husker du den gangen Jesus helbredet deg nede i byen?» «Ja, det husker jeg». «Tror du ikke at han vil svare på bønnen i dag også?» «Jo, det tror jeg, men hvordan kan han vise Edward hvor ballen er?» «La oss bøye knærne våre», sa jeg, «og la Jesus tale og arbeide for oss». Jeg ba moren også å bli med, og hun ba: «Kjære Jesus, jeg vet at du kan ordne det for oss. Jeg vet at du har gjort andre ting». Hun ba videre en stund. Til slutt sa jeg: «Søster Brown, du treffer slett ikke målet».

Venner, jeg ønsker at dere skal huske på at vi må be bestemt. Å vite og å si at Jesus har gjort slike ting, er ikke nok. Vi må gå videre enn dette. Jeg ropte på Katie. Hun hulket fremdeles, og en stund fikk hun bare fram noen få ord; men hun gjorde det bedre enn moren sin. Hun kom dit at hun kunne si:

«Jeg tror du vil vise Edward hvor ballen er». Hun kom ganske nær målet, men ikke nær nok. Dere forstår, venner, hvis jeg ønsker å slå en spiker gjennom et bord, må jeg treffe den på hodet. Jeg kunne slå ganske nær den, rundt omkring den; men hvis ikke jeg traff spikeren på hodet, ville jeg aldri få den inn

251

i planken. Slik er det også i våre bønner. Vi må gå rett på saken og si: «Jeg vet at du gjør det nettopp nå» Dette er virkelig tro, og det vii bringe svar.

Men nå skal jeg fortelle dere hvordan Satan arbeider. Klokken var omkring tre da jeg begynte å be. Da hadde de frikvarter på den skolen hvor Edward var. Spørsmålet meldte seg ganske naturlig: Hvordan kunne vi vente at Edward skulle finne ballen nå da han var om lag fem kvartaler vekk fra det sted hvor ballen ble borte? Da vi begynte å be, hvisket Satan til oss: «Det er tåpelig av dere å si at Gud viser Edward ballen nå, for han er på skolen, fem kvartaler vekk«. Her ble vi prøvd. Jeg visste at jeg måtte kreve av Jesus at han skulle vise Edward hvor ballen var, nettopp nå. Jeg fortsatte å be om det, og den Hellige Ånd ledet meg framover, og om totre minutter var jeg ved målet. «Ja, kjære Jesus, du viser ham den nettopp nå». «Stopp», sa Satan, «han kan ikke gjøre det». Da ropte jeg så høyt jeg kunne: «Han gjør det nettopp nå!» Jeg sa det tre ganger, og den tredje gangen falt Guds kraft over oss. Katie hoppet opp, slo armene om halsen min og både gråt og lo. «Å, broder Bevington, jeg tror det, jeg tror det! Å, jeg er så lykkelig!»

Jeg reiste meg opp og så inn i ansiktet hennes. Alle tårene og furene var borte. Hun var så lys og vakker der hun sto og smilte fornøyd. Da jeg lå på mine knær, hørte jeg det dundret ute fra havegjerdet, en planke ramlet ned og inn kom Edward med ballen i

252

hånden sin. Ansiktet var oppskrammet og hendene blodige. Han knelte ned foran Katie. Han sa siden at det var første gang han hadde vært på kne. Han gråt og ba henne om tilgivelse. Først gledet vi oss en god stund, og så sa jeg: «Edward, nå må du fortelle oss hvordan du fant ballen og hvorfor du ikke er på skolen».

Hør etter, barn, her er noe som dere må huske på. Gud visste at jeg ville gå ut der denne morgen og at jeg ville kreve at Edward skulle finne ballen omkring kl. 3 om ettermiddagen. Hvis han skulle være på skolen ved den tid, ville det ha vært umulig. Derfor gjorde Jesus ham uvanlig flittig den dagen. Om ettermiddagen, da frikvarteret kom, kunne Edward alle leksene. Han gikk til lærerinnen og sa: «Jeg kan alle leksene mine, vil De høre meg». «Ja», sa hun og eksaminerte ham. Det gikk så bra at Edward fikk fri resten av dagen. Glad og fornøyd gikk han heimover.

Edwards far hadde en stor eiendom med om lag seks mål jord og på den en stor frukthage. Gjennom denne hagen gikk det en snarveg til heimen til Edward, men den var ikke benyttet på flere år, da hagen var forsømt og stien overgrodd med kratt. Edward gikk derfor rundt eiendommen for å komme hjem. Men da han var kommet om lag halvvegs forbi hjørnet av farens eiendom mot vest, så sa en stemme til ham: «Gå tilbake og gå gjennom frukthagen». Edward stoppet og så seg omkring, men han så ingen. Hva kan det være for noe, tenkte han, og gikk

253

videre. Men igjen sa stemmen til ham: «Gå tilbake og gå gjennom frukthagen». Hva i all verden betyr det, tenkte Edward, jeg kan da ikke gå gjennom hagen nå da stien er overgrodd med tornebusker. Edward gikk videre. Men om en liten stund måtte han stanse; han kunne ikke bevege seg, og den samme stemmen sa: «Vil du eller vil du ikke gå gjennom frukthagen?» Da snudde han og gikk tilbake dit hvor stien begynte. Men da han så den, sa han til seg selv: «Jeg kan ikke gå der, hva skal det bety? Lurer på om jeg begynner å bli tullet?» Edward snudde og gikk nedover gaten, men måtte stoppe igjen og gå tilbake. Han la seg ned og begynte å krype på føtter og hender gjennom tornebuskene, idet han skjente på seg selv. Da han var kommet omtrent to tredjedeler av vegen, støtte han på en gjenstand. Han skjøv bladene til side, og der var - ballen.

Nå ser' du hvordan Gud svarer på bønner og utfører mirakler. For et strev han hadde for å få meg til å reise ut dit. Deretter gjorde han Edward flittig, for første gang i sitt liv. Så hadde han mye arbeid med å få Edward til å gå tilbake og krype gjennom tornekrattet, hvor han fikk skrammet opp både ansiktet og hendene. Men Gud måtte svare på en mors bønner. Og så svarte han på min bønn ved å få gutten til å gjøre det latterlige. Husk på at Gud vil gi svar på bønn. Vi må tro blindt på ham. Hadde jeg ikke lydt Gud, ville anledningen gått tapt og stakkars Katie brennemerket som en tyv, og kanskje hele hennes

254

liv var blitt ødelagt. Jeg måtte komme dit at jeg regnet med at Edward hadde funnet ballen, selv om han var på skolen. Du ser hvordan Gud hadde planlagt det hele på forhånd. Gud ønsker å gjøre mirakler, men vi må ofte gjøre det som ser tåpelig ut, for at han kan få fullført dem.

«Du må bli her til aftens», sa moren til meg. Og det ville jeg gjerne, da jeg derved fikk anledning til å se meg litt omkring og også finne ut hvordan ballen var kommet inn i frukthagen. Det interesserte meg mye Jeg gikk ut sammen med barna for å spille et slag krokkert, idet jeg ba til Gud at han ville åpenbare for meg hvordan ballen nettopp var kommet dit. Mens vi spilte kom en valp og snappet en ball og løp innover stien gjennom tornekrattet med den. «Å, Edward», sa jeg, «nå ser du hvordan ballen er kommet inn i hagen».

Dere skjønner at alle ting er mulig for dem som tror og lyder Gud. Amen, ja, amen. Jeg kunne ha sett på klokken og sagt: «Edvard er på skolen nå, så vi vil utsette bønnen. Men da ville Guds plan blitt tilintetgjort, og vi ville ikke ha fått noe bønnesvar. Dere ser hvordan Gud kan og vil virke gjennom oss hvis vi gir oss helt til ham.

Jeg liker å tale til barn, fordi de er gode tilhørere. Og nå vil jeg fortelle en historie om en liten snill gutt. På et møte som jeg holdt et sted ikke langt fra Lexington, Kentucky, på den tid da jeg arbeidet i misjonen i Cincinnati, ble denne ni år gamle gutten

255

herlig frelst. Han vitnet og ba offentlig og hadde en god sangstemme. Hans navn var Harry, hvis jeg ikke husker feil. Jeg reiste fra stedet og kom tilbake en tid etter og holdt møter. Harry tok del med sang og bønn til den fjortende kvelden, men da savnet jeg ham.

Jeg gikk til heimen hans og fant ham i spisestuen. Han satt ved et bord som var dekket med papirer som han hadde brukt til regnestykkene sine.

«Harry», sa jeg, «jeg vet at du må lære leksene dine, men jeg har savnet deg». Jeg gikk ovenpå (vi hadde felles rom), men gutten kom ikke for å legge seg. Han regnet hele natten på et stykke. Lærerinnen hans hadde sagt til ham: «Jeg kan vise deg hvor vanskeligheten ligger, men jeg ønsker at du selv skal finne det ut, da det vil bli en stor hjelp for deg».

Heller ikke neste kvelden var han på møtet. Da jeg kom hjem om kvelden, satt han der med røde øyne og tenkte og regnet. «Harry», sa jeg til ham, «jeg liker ikke at du forsømmer møtene. Jeg har bruk for deg». Jeg gikk ovenpå. Snart kom faren hans opp og sa til meg: «Broder Bevington, hva skal vi gjøre med Harry? Han vil ødelegge seg selv med det regnestykket«. «La oss gå ned», sa jeg.

«Harry, du tilhører Jesus, gjør du ikke?» spurte vi ham. Han så opp med de røde øynene sine. «Ja, det gjør jeg». «Vil du være med og be?» «Ja». «Og tror du at Jesus svarer på bønn?» «Ja», jeg vet

256

at han gjør». «Vel, tror du ikke at han vil vise deg hvor feilen er?»

Dette gjorde ham forvirret. Han visste at Gud hadde helbredet den lille søsteren hans om våren, andre opplevelser kom han også til å tenke på. Men å tro at Gud ville vise ham hvordan han skulle gjøre regnestykket, var litt for mye for ham.

«La oss be», sa jeg. Jeg ba faren å be, men han var lik moren til Katie. Han ba, men han rammet ikke spikeren på hodet. Så ba jeg Harry å fortsette, men heller ikke han traff målet. Jeg begynte å be, og innen ti minutter traff jeg spikeren på hodet og slo den fast. «Du viser ham nettopp nå hvordan feilen er», sa jeg til Gud. Jeg sa det tre ganger, og den tredje gangen sprang han opp og sa: «Bevington, jeg har det». Han satte seg ned og regnet stykket på et stykke papir, som ikke var større enn hånden min. Tidligere hadde han brukt opp tre store ark. Ja, som svar på bønn viste den Hellige Ånd ham hvordan det skulle gjøres. Jesus vil hjelpe dere, barn, hvis dere stoler på ham.

Da jeg drev misjon i Cincinnati, var det en barnehage der, under ledelse av pastor Gilson. En mann som hadde en finnerfabrikk i nærheten, gikk ofte forbi barnehagen. Han begynte å bli glad i barna og spurte hvordan de hadde det. Jeg inviterte ham en gang til å komme å besøke barna på deres rom. Han hadde en liten søt pike på tre år, som ofte var med sin far.

257

Da jeg en gang, gikk oppover en gate som heter Sixth Street, fikk jeg i et vindu se noen små flisekurver i røde, hvite og blå farger. Jeg stoppet og så på dem. «De ville passe godt for barna», sa jeg til meg selv. Jeg gikk inn og spurte hva de kostet pr. dusin.

Da jeg gikk videre, traff jeg Gamble, som var kjøpmann, og fortalte ham om kurvene. Jeg ønsket å kjøpe en til hvert av barna. Gamble ga meg penger nok til å kjøpe fem dusin, men sa at de bare skulle selges og gis til de barn, som tilhørte barnehagen. Jeg gikk straks av sted og kjøpte kurvene og ga en kurv til hvert av barna.

Neste dag da barna ruslet omkring med hver sin lille vakre kurv, kom mannen med den lille krøllete piken forbi: «Å, pappa», sa piken, «jeg vil også ha en av disse pene kurvene». Faren kom til meg om et par dager og fortalte meg hva piken hans hadde sagt. «Jeg antar at De har sett den lille piken min», sa han. «Ja», sa jeg, «henne har jeg ofte sett. Hun er en vakker liten pike». «Vel, nå sier hun at hun vil ha en av de kurvene som barna har». «Gamble ga oss penger til å kjøpe dem, men sa at de bare skulle være for barna som tilhørte barnehagen», sa jeg. «Jeg vil Gi Dem en dollar for en kurv». «Nei, jeg kan dessverre ikke selge dem», svarte jeg og Sa ikke mer, men ba inderlig til Gud at han ville sende piken hans til barnehagen. Vi hadde fått vite at de var en fin familie og katolikker.

258

Jeg fortsatte å be. Neste morgen kom piken sammen med sin voksne søster, som ba innstendig om å få kjøpt en kurv. Det så ut til at den lille pleide å få alt hva hun ba om. Mannen hadde fortalt sin kone om barnehagen, og piken maste på moren om å få lov til å bli med der, så hun også kunne få en kurv.

Jeg ba til Gud at mannen ikke måtte få greie på hvor jeg hadde fått kurvene. Han var nemlig en rik mann og kunne kjøpe så mange han ville.

Til slutt var faren villig til å sende piken til barnehagen, men moren sa: «Nei, ikke tale om at barnet skal gå til et slikt skittent sted. Ingen andre enn utskudd går dit». «Jeg har aldri sett at det har vært skittent der. Tvert imot så ser det alltid rent og pent ut», svarte faren. «Jeg har hørt at dette stedet er en skam for Cincinnati, for drukkenbolter og dårlige kvinner går dit».

Mannen bestemte seg for selv å undersøke saken, og samme kvelden kom han til oss og ble ført inn i gangen, hvor han satte seg og ventet på meg.

Jeg gikk naturligvis ned og ga ham et hjertelig håndtrykk. Han ble der til over kveldsmøtet og hørte noen friske vitnesbyrd. Slikt hadde han aldri hørt i sin kirke. Jeg så at han var fornøyd og inviterte ham til å komme igjen.

Mannen gikk hjem, og den neste morgen sa han til sin kone: «Du skulle gå ned til barna og se hvordan de har det. Det er ikke riktig hva vi har hørt om dem. De er enkelt, men godt kledd, og de er sikkert

259

svært lykkelige». «Hva! Jeg gå ned der? Aldri!» sa konen hans.

Den eldre datteren som var 14 år, hadde sett barna gå inn og ut av misjonen. En dag stanste hun og spurte hva de gjorde der. En av lærerinnene forklarte henne meningen med vår misjon og inviterte henne inn. Hun ble med på et av møtene, så gikk hun hjem og fortalte moren sin hvor hun hadde vært og sa: «Det er et godt sted. Å, hvor de steller med de små barna. De er så rene og pene». Moren gledet seg ikke akkurat ved tanken på at datteren skulle ha selskap med disse barna. Det var nemlig ferietiden, og hun var der temmelig ofte, lærte sangene og spilte dem for dem. Hun hadde også formiddagsmaten sin med seg og spiste sammen med barna.

Det ble klart for meg at Gud holdt på å svare på vår bønn og at vi skulle få den lille piken i barnehagen. Jeg så allerede i ånden hele familien frelst.

Datteren fikk overtalt moren sin til å komme ned, da barnet igjen begynte å mase for å få en av flisekurvene. Da moren kom ned og fikk se hvordan vi hadde det, fikk piken lov til å komme med én gang.

Den lille piken var veloppdragen, og de andre barna lærte mye av henne. Hun lærte sangene våre og de bønner vi leste ved bordet. Hver måned lærte vi barna en ny bønn. Når piken var heime, ville hun - som alle de andre barna - at de skulle be bordbønn. Foreldrene og den eldre broren og søsteren hennes synes det var morsomt når hun gikk rundt og sa: «Nå

260

må dere folde hendene deres». Hun gikk rundt til alle sammen og fikk dem til å folde hendene.

Vi ba til Gud at han måtte bruke disse sangene og bønnene. Innen et år var den eldre datteren kommet fram til alteret og bedt seg igjennom til frelse. Hun frydet seg over frelsen. Broren hennes var på møtet da hun ble frelst, og han gråt. Og så fikk hun lede ham fram til alteret. Det ble nokså sent den kvelden, og faren kom for å møte dem. Da han kom inn i lokalet, løp datteren imot ham, slo armene om halsen på ham og sa: «Å, pappa, jeg har fått noe som jeg aldri har hatt før. Hun så ut som en engel, ren og uskyldig. Da faren fikk se den eneste sønnen sin der. ble også hans hjerte bøyd.

Nå ser dere, barn, hvordan Gud kan virke gjennom en liten pike. Han har sagt i sitt ord: «Et lite barn skal lede dem». Mange av oss voksne kan ikke utrette det som et barn kan.

Faren gikk hjem igjen og lot sønnen og datteren være der foran alteret. Han fortalte sin kone hva som hadde hendt, men hun ble rasende. Da to timer var gått kom de begge hjem. Sønnen, som var om lag 16 år, gikk bort til moren sin, slo armene om halsen på henne og gråt av glede. Noe lignende hadde ikke moren opplevd, og så begynte hun også å gråte.

Den neste kvelden kom hele familien fram til alteret. De kom ikke igjennom før den følgende uken, men da gikk de til den kirken som de tilhørte og vitnet under bønnemøtet. Det var imot skikk og bruk,

261

og de ble utelukket fra kirken. Senere ble de helliggjort. Alt var en følge av en liten flisekurv i et barns hånd. Moses hadde en stav av tre i hånden sin, men du så hva han gjorde med denne staven. Han dekket Egypten med svermer av gresshopper, forvandlet vannene til blod og demmet opp Det røde hav så folket kunne gå over på det tørre. Og nå brukte han en liten flisekurv. Husk, barn, dere kan gjøre mye for Jesus.

Da jeg en gang spiste middag i en hjem i Cincinnati, la jeg merke til at moren stadig gikk bort til vinduet. «Er det noen du ser etter, søster?» spurte jeg. «Ja», svarte hun, «jeg ser etter Bessie. Hun må gå til kolonialbutikken for meg. I dag er hun altfor sen med å komme hjem fra skolen». «La meg gå det ærendet for deg». «Ja vel, jeg må ha et brød». «Hvor får du det?» «Rundt hjørnet, i den første kolonialbutikken». Så gikk jeg til butikken. Jeg betalte brødet og ville gå tilbake. «Vent», sa ekspeditøren. »De skal ha en penny igjen».

Da jeg kom tilbake til heimen, la jeg brødet og pennyen på bordet. Søsteren fikk øye på pennyen og spurte: «Hvem har lagt den der?» «Det har jeg gjort. Ekspeditøren ga meg den». Barn, jeg ønsket jeg kunne male ansiktet til moren, da jeg fortalte henne det. Jeg forsto at det var noe som beveget seg i hennes hjerte. Jeg sa ingenting, men så hvor rådvill hun ble.

Bessie kom, og vi spiste middag sammen. Da Bessie

262

var gått, sa moren til meg: «Bevington, jeg har fått en stor sorg». «Det er noe som trykker deg siden du fikk greie på hvor pennyen kom fra», sa jeg, «hva er det?»

«Bessie får to brød daglig, men hun har aldri gitt meg penger igjen, som du har gjort. Jeg vil gå ned og snakke med kolonialhandleren.»

Hun kom snart tilbake og gråt som om hjertet skulle briste. «Å, Bevington, hva skal jeg gjøre? Bessie har beholdt det hun fikk igjen av kolonialhandleren, i tre måneder, siden de satte ned prisen på brødene til fire cents. Å, hva skal det bety?»

Hun satte seg ned og gråt videre. Jeg tok av bordet for henne mens jeg prøvde å unnskylde Bessie:

«Kanskje hun sparte pengene for å overraske henne med en presang senere». «Å, jeg ønsket det var så, Bevington, men jeg føler meg sønderknust. Jeg frykter for hva det skal bli av dette». Hun sa ikke noe mere før mannen hennes kom hjem fra arbeidet. Da fortalte hun ham hva som hadde hendt. Jeg hadde forlatt heimen før han kom.

Etter to måneders forløp kom jeg tilbake til Cincinnati. Jeg ville gjerne ha greie på hvordan det var gått med Bessie, hvorfor hun ikke hadde levert penyene tilbake til moren sin. Moren fortalt at de hadde ventet til de skulle spise aftens, og da hadde de spurt Bessie. Hun begynte å gråte, gikk bort til moren og kastet seg om halsen på henne og bekjente alt. «Å, jeg er så bedrøvet», sa hun.

263

Husk, barn, Satan prøver alltid å få dere til å gjøre noe galt. Dere må derfor alltid være på vakt.

Bessie fortalte at første gang hun hadde kjøpt brød etter at prisen var falt, fikk hun en penny igjen av kjøpmannen. Hun bestemte seg for å gi den til moren. Men så møtte hun en skolevenninne. Da hun fikk høre om pennyen, sa hun til Bessie: «Du vet at du har mistet griffelen din, og moren din vil synes at du er svært uforsiktig når hun får greie på det Hvis jeg var deg, da ville jeg kjøpe en griffel, og da vil ikke mor få greie på at du har mistet en. Og i morgen kan du levere henne det du får igjen i butikken». Bessie synes det hørtes bra ut, og så gikk de av sted begge to til en forretning og kjøpte en griffel. Men da hun var på heimvegen, sa hun til seg selv: «Jeg synes ikke det er riktig det som jeg har gjort. Jeg vil gå tilbake og levere griffelen og få pennyen igjen og fortelle mor alt sammen». Men så sa en annen stemme: «Nei, gjør ikke det, i morgen kan du levere mor pennyen. Prisen ble satt ned i dag, og én dag har ingenting å si.»

Bessie hørte på den siste stemmen og beholdt griffelen. Neste dag var hun fast bestemt på å gi moren det som hun fikk igjen hos kolonialhandleren. Men når Satan først hadde fått henne inn på den gale vegen, passet han på å holde henne der. Da Bessie hadde kjøpt brød denne ettermiddagen og var på heimvegen, sa den gode stemmen til henne: «Nå må du gi pennyen til mor». Men den andre stemmen sa: «Du

264

vet de har kjærlighet på pinne i dropsbutikken. Du har bestandig vært en slik god pike og pappa gir deg aldri noen penger. Gå nå bort og kjøp en. I morgen kan du begynne å gi mor pennyen tilbake, og hun vil aldri få greie på det».

Bessie stoppet, så inn i vinduet og tenkte: «Å. kjærlighet på pinne er så deilig. Tenk om jeg hadde en?» Den gode stemmen sa: «Nå må du gi pennyen til mor!» «Jeg vil gjøre det,» sa Bessie til seg selv, og så gikk hun heimover. Men den onde stemmen kom igjen. Hun fikk slik lyst på sukkertøy. Så snudde hun. «I morgen vil jeg begynne å gi pennyen tilbake til mor», sa hun til seg selv

Den kvelden var det ikke lett å be aftenbønnen, men etter mye strev kom hun igjennom. Neste dag hadde ikke Satan stort bryderi med å få henne til å kjøpe sukkertøy. Og hver dag hadde han noe nytt for henne, og til slutt hadde hun ikke noe bryderi med den gode stemmen. Hun kunne stjele mors penger og be aftenbønnen uten at samvittigheten varslet at det var galt.

Men, legg nå merke til at Gud ville at moren skulle få greie på det. Derfor sendte han meg dit. Han ordnet det slik at Bessie kom sent fra skolen, så jeg kunne gå etter brød. Husk, barn, at Bibelen sier: «Eders synd skal finne eder». Bessie trodde at det ikke var noen som visste om pengene, og hun la planer hver dag hva hun skulle bruke dem til.

Men nå bekjente hun alt og fikk tilgivelse av Gud.

265

Foreldrene hennes ga henne ikke ris, men lot Gud refse henne. Siden gjorde hun aldri slikt. Som dere forstår, barn, hadde Satan store planer med Bessie. Først ville han ha henne til å stjele pengestykker, sa større penger inntil hun kunne få seg til å gjøre alt mulig, ja endog slå i hjel et menneske for å få fatt i penger.

Derfor sky slike dårlige ting. Satan har mange snarer til å fange barna med, og når han først én gang har fått dem til å tale ille eller gjøre noe galt, så har han mange midler til å få dem til å gjøre det som er verre. Mor til Bessie hadde bedt mye til Gud at han måtte bevare henne ren og ærlig. Og Gud svarte på hennes bønn ved å sende meg til dem.

Da jeg neste gang traff Bessie, ti måneder senere løp hun mot meg og slo armene omkring meg. «Å, Bevington», sa hun. «Det var Gud som sendte deg for å få meg ut av denne snare. Det ville ha gjort meg til en dårlig pike. Du kom akkurat tidsnok til å redde meg».

Hun var glad over at jeg hadde avslørt Satans listige planer. Bessie vokste opp og ble en god mor som nå tar vare på de juveler som Gud har gitt henne til velsignelse i denne mørke verden.

Da jeg arbeidet i en misjon i Cleveland, Ohio, gikk jeg en dag nedover en svært skitten gate blant de fattigste av folket. Da hørte jeg en vakker sang og stanste, betatt av den vakre melodiøse stemmen. Jeg torde ikke spørre noen omkring meg, da de så så onde

266

ut, men jeg ba: «Å Gud, send noen ut så jeg kan få se den som synger». Det hørtes ut som om stemmen var langt borte. Mens jeg sto der, ble en dør åpnet i et hus, og en stakkars, smussig kvinne sa til meg: «Kom inn». «Nei», sa jeg «jeg vil ikke gå inn i huset, men jeg skulle like å vite hvem det var som sang så vakkert for et øyeblikk siden». «Jeg tenker det var gamle Pete», sa hun. «Nei, det var en ung stemme.» «Ja, men vi kaller henne gamle Pete». «Hvor er hun?» «Bak der». Hun pekte på et høyt gjerde.

Jeg klatret over det høye gjerdet og fant piken. Hun satt der i søppelen og nynnet for seg selv. «Morn lille frøken», sa jeg til henne. «Morn mister, har du et stykke skrå til meg?» «Jeg har ikke slikt», sa jeg til henne. «Gi meg noen penger da, så skal jeg få gamle Sal til å kjøpe et stykke til meg». «Hva heter du, gamle Pete? Hvor bor du?» «Der borte sammen med gamle Sal», sa hun og pekte på en hytte. «Er hun moren din da?» «Har aldri hatt noen». «Hvor er faren din, da?» «Har aldri hatt hverken far eller mor - bare gamle Sal». «Kan jeg få snakke med henne?»

«Hallo, gamle Sal, det er en mann som vil snakke med deg!» ropte hun.

Om en liten stund kom en stakkars fillete og skitten kvinne; jeg kunne ikke se om hun var hvit eller svart. «Kom inn!» sa hun. «Nei», sa jeg, «det vil jeg ikke. Er det ditt barn?» «Nei, det er ikke mitt. Jeg oppdrar henne». Hvilken oppdragelse, tenkte jeg.

267

«Hvor lenge har du hatt henne?» «To år». «Hvor gammel er hun?» «Vet ikke». «Vil du gi henne til meg?» «Ja, men hun kan ikke gjøre noe større. Hun kan hverken stå på sine føtter eller gå». «Var det du som sang «Annie Laurie» for en stund siden?» spurte jeg piken. «Ja». «Syng den en gang til». «Hvis du vil gi meg penger til å kjøpe noe skrå for?». «Nei, det vil jeg ikke, men syng den igjen for meg».

Så sang hun. Jeg har aldri hørt vakrere og klarere stemme enn hennes.

«Gi meg klærne hennes, så skal jeg ta henne med meg», sa jeg til kvinnen. «Hun eier ikke annet enn det hun har på seg».

Jeg løftet barnet Opp, men å for en stank som kom fra henne. «Er det lenge siden du har hatt et bad?» «Hva er det?» Stakkars barn, elleve år gammel og aldri hatt et bad, men bare levd i filler.

Jeg bar henne bort til et hjem som engang hadde vært lik den hytten som piken hadde bodd i. En kvinne tok seg av henne og vasket henne. Jeg skaffet henne klær. Da jeg kom tilbake neste dag kunne jeg nesten ikke kjenne henne igjen. Hun hadde vakre øyne, og det var de jeg kjente henne igjen på.

Jeg begynte å lære henne sangene våre og bar henne til møtene i lokalet og til gatemøtene. Hun hadde lett for å lære. Vi holdt henne ordentlig kledd, og hun likte pene klær. Hun var i det hele en storartet pike.

Jeg hadde henne i to år. Hele den tiden lærte hun

268

evangeliske sanger og sang dem i gatemøtene. Store skarer kom for å høre henne.

En dag, eller rettere sagt en aften, stoppet en mann for å lytte til sangen hennes. Han ventet til møtet var slutt og kom så bort til meg og sa: «Er det ditt barn?» «Nei», sa jeg. «Hun har den vakreste stemmen jeg noen gang har hørt. Får hun undervisning?» «Nei, sa jeg, «jeg skulle ønske hun kunne få det, men jeg har dessverre ikke penger nok til å la henne ta noen undervisning».

Mannen gikk med meg til det sted hvor piken bodde og så opp til misjonen. Jeg forsto at han var interessert i barnet.

Neste dag kom han til meg og sa: «Jeg 'er en forretningsmann og tjener gode penger. Vil De la henne få den beste undervisningen som kan skaffes hvis jeg gir Dem penger?» «Ja, det vil jeg gjerne», sa jeg.

Han ga meg førti dollars og sa at han ville komme tilbake om to måneder. Jeg gikk til den beste musikklærer jeg kunne finne. To ganger om uken bar jeg henne til det sted hvor hun fikk musikkundervisning. Hun øvde seg på pianoet i møtelokalet vårt.

Jeg laget en høy stol med rygg så hun kunne sitte mere bekvemt å spille.

Da mannen kom tilbake etter to måneders forløp, gledet han seg over de framskritt piken hadde gjort. Han kjøpte en ny fin stol til henne, mye penere enn den jeg hadde laget og ga meg førti dollars igjen til klær og undervisning. Vi kjøpte tre nye drakter og

269

sko. Føttene hennes var ikke større enn på et åtte måneder gammelt barn, og hun kunne ikke stå oppreist. Men hun utviklet seg hurtig til en vakker pike og ble flink til å synge.

Forretningsmannen kom igjen etter to måneders forløp. Han var fornøyd med den framgang hun hadde gjort. Denne gang kjøpte han en fin firehjuls vogn med styrestang, så hun kunne kjøre i den på egen hånd. Han betalte åtte og åtti dollars kontant for den. Med den kunne hun kjøre overalt.

Hun ble nesten vill av glede da hennes venn satte henne oppi vognen og sa: «Nå er denne din». «Er den virkelig min? Min for bestandig?» «Ja, den er din». Hun ba meg løfte henne opp i armene hans, og da slo hun armene om ham og kysset ham.

Som jeg pleide, delte jeg ut traktater. En dag sa piken til meg: «Pappa, (jeg hadde lært henne å si pappa til meg) kan ikke jeg dele ut traktater fra vognen min?» «Jo, det kan du få lov til. Ville du like å gjøre det?» «Ja, jeg kan kjøre på gaten og dele dem ut».

Hun begynte å dele ut traktater, og Gud velsignet henne. Jeg hadde prøvd å fortelle henne om frelsen, hvorfor Jesus døde og sagt at hun måtte gi ham sitt hjerte; men det syntes som om hun var så opptatt med den store forandringen som var skjedd med henne at hun ikke forsto at det var nødvendig å bli født på ny.

Jeg ba til Gud: «Å, Gud, hva skal jeg gjøre. Hvorledes

270

skal jeg få ledet henne til deg?» Jeg snakket med henne, leste Bibelen for henne og sa at hvis hun skulle dø, ville hun gå fortapt.

Men hun trodde ikke noe på det. Hun trodde det var nok med den forandring hun hadde gått igjennom.

Men nå skal dere få se, barn, hvordan Gud svarer på bønn. Mens hun delte ut traktater, fikk hun også anledning til å lese dem. Jeg hadde lært henne å lese, og hun forsto alt som sto på traktatene. Hun hadde en traktat som hette «Annas og Nannies første bønn». I ledige stunder leste hun på den og fikk også meg til å lese den for henne. Denne og andre traktater gjorde det klart for henne at hun måtte bli frelst. Hun fikk se sin fortapte stilling.

En kveld da jeg innbød til frelse, sa hun der hun satt i vognen: «Pappa, jeg ønsker også å komme til Jesus». Hun kjørte opp til alteret og ga sitt hjerte til Jesus og ble herlig frelst der. Å, hvor hun klappet i hendene og sang etter den stund.

Hennes velgjører pleide å komme tilbake annen hver måned og kjøpe klær til henne og betale musikkundervisningen. I fire år fikk hun undervisning, men da var hun en dyktig musiker. Hun var da om lag sytten år, så langt vi kunne finne ut alderen hennes. En gang kom forretningsmannen til meg og sa: «Hr. Bevington, hvis De vil overlate denne pike til meg, skal jeg ta henne med til Indianapolis, hvor de lager kunstige lemmer. Hun vil da bli nesten helt

271

førlig». «Vil De beholde henne for bestandig som deres datter?» spurte jeg. Jeg hadde tårer i øynene da jeg spurte om det, og han så det. «Vel», sa han, «jeg Vll ta henne med til Indianapolis og så gi henne tilbake til Dem, og da vil hun være helt førlig».

Jeg likte ikke at hun skulle reise fra oss, men jeg visste at det ville være det beste for henne. Da hun reiste fra oss, oppholdt jeg meg i Louisville, hvor jeg drev en misjon.

Forretningsmannen tok henne med seg til Indianapolis, og der var hun i to år. Så kom han tilbake til Cincinnati. Hun var da en vakker pike. Hun hadde kunstige ben, men kunne gå like så godt som jeg. Hele tiden hadde hun studert musikk. Så førte jeg henne til hr. Gamble, og han sendte henne til en skole. Der var hun to år, og så reiste hun ut som misjonær til Fijiøyene, utsendt av misjonsselskapet M. E. Board. Hun var der i atskillige år og opprettet en stor hjem og en skole. Nå er hun heime hos Herren.

Slik ser dere, barn, hva Gud vil gjøre når vi stoler på ham. Jeg kunne ha sagt: «Å, denne ynkelige, svarte, uvitende, uoppdragne piken, hun kan vel ikke gjøre noe for Jesus.» Men se hvordan Gud åpnet vegen for henne, så hun kunne bli en dannet og dyktig kvinne. Deretter sendte han henne til misjonsmarken, hvor hun ledet hundreder av hedninger til Jesus. Priset være Gud for det liv hun levde og for

272

at han kunne bruke en slik som jeg til å sende henne ut.

Kjære barn, når Gud kunne ta en slik pike og danne henne til det hun ble, hva kan han da ikke gjøre med dere hvis han får sin vilje med dere. Gud vil og kan hjelpe dere, men han ønsker at dere skal stole på ham og gi deres hjerte til ham. Dere må bli født på ny, bli nye skapninger i Kristus Jesus. Utsett ikke med å komme til Gud. Jesus sier: «La de små barn komme til meg .... for Guds rike hører sådanne til».

Jeg ønsker å møte enhver gutt og gjente som leser disse linjer, i himmelen.

Jeg takker Gud fordi han ga meg en bedende mor. Da jeg var om lag syv år, la min mor hånden på hodet mitt etter aftenbønnen og sa: «Denne gutten skal forkynne evangeliet». Alle som kjente meg, ville ha sagt: «Denne mor tok feil når hun sa at han skulle bli en predikant». Jeg var nemlig likegyldig overfor Gud og hans rike - jeg elsket verden, dans teater o. s. v.

Jeg hadde glemt mors profeti, inntil en kusine av meg minnet meg om den, da jeg hadde virket en tid som predikant. Gud måtte svare på mors bønn. Priset være Hans navn.

Da jeg arbeidet i Cleveland, møtte jeg en dag en pike som var krøpling. Hun var liten av vekst og hadde aldri gått. Hun hadde en bror som hadde brukket ryggen sin da han var tolv år. Han var nå seksten år og kunne sitte oppe. De var svært fattige. Jeg

273

skaffet dem noen klær og kjørte dem til misjonen vår i et trillebor. De var begge oppvakte og ærgjerrige barn, som både kunne lese og skrive. Da jeg en gang hadde talt om misjonen, sa piken: «Å, jeg ønsker jeg kunne tjene noen penger, så jeg kunne gi dem til disse stakkars hedningebarna». Hun hadde aldri hørt om dem, og hun ble svært interessert.

Jeg begynte å tenke meg om. Jeg laget noen tennstikker av papir og gikk ned til en fabrikk med dem for å undersøke om jeg kunne få solgt dem. Jeg fortalte formannen om disse to barna, at de trengte hjelp. Mens jeg snakket med ham kom disponenten og hørte hva jeg sa: «Vil disse bli billigere enn de alminnelige fyrstikkene»? spurte han formannen. «Ja», svarte denne: «Hva kan vi gi for dem?» «Ikke over tredve cents pr. hundre».

Det hørtes lite ut, men jeg gikk hjem igjen, tok noe av papiret og gikk til barna og lærte dem hvordan de skulle lage tennstikkene. De ble snart eksperter og laget hundre om dagen. På dette tjente de tredve cents; det var mange penger for dem. Foreldrene var fattige, men likevel fikk barna lov til å gi halvparten til hedningene. Og det gjorde de.

Jeg brakte tennstikkene ned til fabrikken. Formannen hadde en slektning i en annen del av byen, og han brukte også gasovn. Han fikk ham til å ta atskillige tusen.

Barna greide senere å lage til sammen 400 stikker om dagen. De sparte penger og kjøpte seg klær og

274

begynte på aftenskolen. Jeg kjørte dem dit, og faren hentet dem.

Begge to ble frelst. De begynte å ta musikkundervisning. Og alt var mulig på grunn av de penger de tjente på å lage tennstikker.

Så dere ser, barn, hvor viljen er tilstede, der blir det en utveg. De fortsatte å gi halvparten av hva tjente, til misjonsarbeidet. Da jeg etter to års forløp forlot stedet, hadde de lært seg stenografi og hadde plass på kontoret i fabrikken. De var gode kristne.

Fire år etter, da jeg var i Cincinnati, kom det en ung mann og en ung dame til meg, begge på krykker. De så ut til å være av bedre folk; de smilte til meg og sa: «Jeg antar at du ikke kjenner oss?» Nei, jeg kunne ikke riktig bli klar over hvem det var. Så fortalte de hvem de var. De var barna fra Cleveland, som begynte med å lage tennstikker. Det var ikke fritt for at jeg var stolt av dem. De hadde vært trofaste mot sin Gud, og han hadde velsignet dem. De levde i sin hjem og betalte for seg ved hjelp av det de tjente på fabrikken.

Enda en liten beretning til. En gang holdt jeg et møte i nærheten av Rising Sun, Indiana. Jeg besøkte en hjem, hvor de hadde en liten pike. Hun kunne ikke snakke rent, men kunne si bønnen: «Nå jeg legger meg». Den ba hun hver kveld og hver morgen. Men en kveld ba hun ikke som hun pleide. Så sa moren til henne: «Nå, Gracie, skal du ikke be aftenbønnen din?» «Nei!» «Hvorfor ikke?» Jeg har falt

275

ifra». Jeg hadde ikke hørt noe slikt før. Jeg synes det var så komisk at jeg måtte gå ut av rommet. Moren rystet på hodet til meg og sa til henne: «Hvordan er du blitt en frafallen, Gracie?» «Meg vært tygg mot Jim, sagt tygge ord». «Da må du komme tilbake til Jesus igjen».

Og piken gråt og ba. Så reiste hun seg og sa: «Nå er det godt igjen?»

Jeg skal si dere at det var en god lærdom for meg. Piken kunne ikke si at hun var frelst når hun hadde gjort det som var galt. Hvis alle barn var så ærlige, ville det være en preken for mange voksne.

Nå, kjære barn, har vi hatt en god stund sammen. Jeg har gledet meg over å tale med dere. Idet jeg slutter dette kapitel vil jeg invitere dere alle sammen til Jesus, som jeg er blitt godt kjent med nå i disse tre og tredve år siden jeg ble helliggjort. Jeg stoler på ham, og jeg er sikker på at hvis dere ville gi ham deres hjerte, vil han ha den samme omsorg for dere som han har hatt for meg. Jeg ønsker å møte alle som leser dette kapitel, i himmelen, hvor Jesus og englene er, og hvor vi alltid skal være med Herren.

Gud velsigne dere alle. - og hver enkelts mor og far.

Med de beste ønsker, deres venn

G. C. Bevington.

276

9. kapitel

Herren helbreder

Ubesvart bønn er til intet gagn. De bønner som virkelig er til gagn for oss og dem vi ber for, de blir hørt. Vær ikke likegyldig og sløv i dine bønner. Gud ønsker at vi skal be alvorlig og pågående. Da hører han og sier til engelen med skrivetøyet: «Ta listen fram og besvar den bønn, den er god og sann; sett den på den listen over bønner som skal besvares». Gud gir, og vi må ta imot, hvis vi ikke tar imot, får vi intet. Gud kan ikke gi oss hva vi ikke vil ta imot.

«Gud har de beste tingene for de få som våger å utholde prøven; han har det neste beste for dem som ikke vil ha det beste».

I hvilken flokk er du?

«Troen forsvinner hvor tvilen kommer inn. Den stopper der hvor tvilen begynner». «Virkelig tro ser løftet og bare det. Den ler av det umulige og sier: «Det skal skje».

Ja, det skal skje! Amen! Hvis du prøves og lider, se opp. Regn med at du er helbredet, og du skal bli det. Halleluja! «Etter din tro», ikke etter hvordan du har kjempet mot vanskene; nei, etter din tro.

Derfor, se opp og regn med at det er gjort, nå. Helbredelsen

277

er ikke avhengig av vårt «skal», men av den allmektige, allvitende og alle steds nærværende Guds «Det skal skje!» Halleluja! Vi har rett til å tro på ham og regne med at det er gjort. Gud ønsker menn og kvinner fylt av hellig ild og som kan lage revolusjon. Amen. Vi kommer nemlig av og til til plasser hvor vi ikke kan be troens bønn, da vi er for svake eller lider for mye - til at vi kan hengi oss til bønn.

Jeg var en av de første elevene i Gods Bible School, Cincinnati. Om lag en måned før den første terminen var slutt, ble jeg liggende syk på grunn av akutt nervelidelse. Jeg hadde store smerter og ble stadig verre. Jeg arbeidet i byen for kosten og gikk på bibelskolen om ettermiddagen. Dette hendte før jeg var gått helt ut på løftet 6m helbredelse etter Herrens ord, men jeg tok ikke medisiner. Da jeg hadde vært syk en uke, våknet jeg en natt og følte meg svært syk. Jeg kan ikke huske at jeg noen gang hadde vært så dårlig. Jeg var altfor dårlig til å kunne be, men ropte til Gud at han måtte få noen til å be for meg. I om lag ti minutter ropte jeg til Gud, og så ble jeg bedre. Etter en halv times forløp var smertene vekk, og jeg sovnet. Jeg var sikker på at Gud hadde hørt min bønn.

Om lag 10 dager senere fikk jeg et brev fra California. Hun som skrev, fortalte at hun våknet ved ettiden en natt, og en stemme sa til henne: «Stå opp og be for Bevington!» 'Hun visste ikke hvor jeg var,

278

bare at min siste adresse var Cincinnati, Ohio. «Jeg er så søvnig,» sa hun til seg selv, og så prøvde hun å få sove igjen, men stemmen fortsatte å tale til henne. Hun vekket mannen sin, men han sa: «Å, det er bare noe du drømmer; Bevington kan be for seg selv, du har spist for mye til aftens i går kveld. Legg deg til å sove og bry deg ikke om Bevington, han vil nok greie seg».

Hun prøvde å få sove igjen, men stemmen ringte stadig i ørene hennes. Da sa mannen til henne: «Vel, jeg tror det er best du står opp, det er jo det samme hvor han er. Hun gjorde det, men i det øyeblikk knærne hennes rørte ved gulvet, fikk hun en kraftig hodepine. Hun ba mannen å stå opp og be sammen med henne. Mannen, som var en god kristen, sto opp, men da han begynte å be, ble han grepet av heftige smerter i hodet. De grep hverandres hender og fortsatte å be. Innen 8 minutter vek smertene, og det samme hendte med meg.

Dette var første gang jeg har opplevd noe slikt, og heller ikke siden har det hendt meg. Jeg lærte av dette at jeg måtte lyde Gud, likegyldig hvor håpløst det så ut.

Da Gud ba Samuel å salve David, gjetergutten, til konge over Israel, visste ikke Samuel at Saul var avsatt. Å salve David så derfor ut som landssvik i folkets øyne, og Samuel kunne risikere å bli drept, men han var lydig mot Gud.

Da jeg var i Ashlands Heights, ble jeg bedt å komme

279

til Fairview og preke en kveld. Jeg gikk av sted. På vegen kom jeg forbi Pollard, hvor br. Wamsley bodde. Jeg gikk innom ham og ville ha ham og hans hustru med meg til møtet. «Nei», sa han, «min kone har lidt av nervesmerter i tre dager. Hun tør ikke gå ut, og jeg vil ikke forlate henne, da hun har det svært vondt». «Be henne å komme ut», sa jeg. «Nei, Bevington, hun ville ikke leve ti minutter hvis hun kom ut i luften». «Be henne komme ut», svarte jeg. Han ble ganske forbauset over mitt svar. «Nei, Bevington, hun tør ikke gjøre det». Men jeg holdt på mitt, og til slutt ble de begge trette av å høre på meg, og ut kom hun, med hodet inntullet i bandasjer. Jeg bøyde hodet og minnet Gud om løftene, mens jeg sto der på gaten. Flere ufrelste sto og så på. Så løftet jeg hånden min og krevde av Gud at han skulle helbrede henne. Så regnet jeg med at verket var gjort. Da femten minutter var gått, hørte jeg et rop, og av kom bandasjene.

Jeg fortsatte videre til Fairview, idet jeg ba til Gud at han måtte sende Wamsley og hans kone etter. Da vi var kommet halvvegs, sa jeg til dem som var med meg: «Gutter, hun vil komme, hun vil være i Fairview straks etter oss». «Nei, det tror vi ikke,» sa de, «hun har vært så syk at det ville være altfor risikabelt av henne å komme». «Hun vil komme», sa jeg.

Vi hadde nettopp begynt å synge de første sangene da hun kom. Hun sang og svingte med hatten sin.

280

Hun satte fyr i oss alle sammen, og under ettermøtet ba hun en stakkars, motløs frafallen igjennom til frelse. All ære til Jesus.

En søster i South Ashland var, etter hva doktoren sa, syk av tuberkulose. Jeg ble bedt om å komme dit og gikk sammen med en søster. Før jeg gikk, hadde jeg lest et kapitel i Bibelen og bedt inntrengende til Gud. Jeg trodde det skulle bli seier. Da vi kom til den syke søsteren, ba vi for henne. Jeg krevde at Gud skulle gjøre henne frisk etter sitt løfte. Så tok jeg hatten min og gikk, idet jeg sa: «Hun vil være ute av sengen om ti minutter».

Jeg var ikke kommet ut av gårdsplassen, før hun sto opp fra sengen og priste Gud for fullkommen helbredelse. Hun gikk til Pilegrim Holiness Church, hvor John Fleming var pastor, og vitnet om sin helbredelse.

Både pastor Fleming og hans hustru er blitt helbredet flere ganger. Det første året etter at de hadde flyttet fra Willard til Ashland, ble fru Fleming svært syk. Fleming sendte bud til meg, og vi ba for henne om natten. Jeg hadde åpning i bønnen og gjorde krav på helbredelse for henne; men den neste ettermiddagen kom Fleming til meg og sa at hun var mye verre. Jeg ble med ham igjen.

Da vi kom inn i rommet hennes, lå hun der uten å kunne si et ord. Det så ut som om hun allerede var død. Jeg bøyde knærne mine og ba at Gud måtte vise meg om han ville helbrede henne eller ikke. Da

281

jeg hadde ligget der en time, ble jeg klar over at Gud ønsket å helbrede henne. Jeg reiste meg og la hånden min på den kalde pannen hennes. Snart åpnet hun øynene sine og smilte. Guds kraft falt over oss. Fleming ropte: «Bevington, hun er helbredet!» Jeg reiste meg opp og gikk omkring på gulvet i om lag fem minutter. Så gikk jeg ut og kjørte nedover til byen i vognen; jeg hadde nemlig et ærend der. Jeg frydet meg over hennes helbredelse, trass i at det eneste synlige tegn jeg hadde fått, var at hun hadde åpnet øynene og smilt. Men jeg følte at Guds herlighet fylte meg der jeg kjørte nedover. Da jeg hadde utrettet det jeg skulle, reiste jeg tilbake igjen. Da var hun oppe og priste Gud. Så Satan led nederlag denne gang. Halleluja til Jesu dyrebare navn.

I South Ashland var jeg vitne til mange helbredelser, men jeg kan ikke huske alle detaljene. Da jeg var i Willard i 1917, fikk jeg høre om en kvinne som var svært syk. Hun hadde ligget til sengs i seks uker. Det så håpløst ut at hun skulle bli frisk mere. Hun var frafallen. Hun hadde flere barn som trengte henne.

Da jeg var på vegen til denne kvinne, følte jeg et stort mørke over min sjel; men jeg sa til meg selv:

«Kan jeg la denne kvinne dø ufrelst?» Jeg gikk i bønn og fikk en hård kamp. Men jeg fortsatte å bestorme nådens trone og endelig - etter to timer, så jeg noen lysglimt. Jeg kommer aldri til å glemme hvordan det ga meg mot. Alt syntes nemlig å ha

282

vært imot meg, unntatt de fem barna som appellerte til meg. Jeg tok dem som grunn til å be om hennes helbredelse.

Da jeg begynte å prise Gud sakte, begynte skyene å vike, og min tro fikk fast grunn å hvile på. Jeg kunne kreve av Gud at han skulle helbrede henne, og jeg reiste meg opp. Jeg gikk til Frank Fleming, en bror av John Fleming. Han bodde nesten en mil (eng.) fra den syke kvinnen. Jeg hørte ikke noe fra henne hverken om natten eller den følgende morgen. Da spiste jeg ikke frokost, men fortsatte i bønn. Jeg var ved godt mot. Etter å ha bedt i to timer, sa jeg: «Herre, det er gjort, det er gjort, det er gjort.» Da kom søster Fleming bort til døren til rommet hvor jeg var og sa: «Å, Bevington, hør! Kvinnen er oppe og priser Gud!» Hun løp fra hus til hus og nesten hoppet over gjerdene for å fortelle om sin helbred else.

Jeg frydet meg over det som hadde hendt, og priste Gud.

En mann som ble helbredet for gallesten, skriver følgende: «Jeg vil nytte denne anledning til å gi mitt vitnesbyrd til hans ære som har sagt: «Jeg er Herren, din lege».

Jeg priser Gud i dag fordi han har helbredet meg for et alvorlig tilfelle av gallesten. Jeg kan si som den blindfødte, som Jesus helbredet: «En ting vet jeg,

283

at jeg som var syk, nå er frisk». Priset være Herren!

Siden spanskesyken herjet landet, hadde jeg vært et offer for gallesten, som tiltok etter at jeg ble angrepet. Jeg hadde alltid teoretisk trodd på guddommelig helbredelse, men hadde ikke så sterk tro at jeg kunne oppleve den for mitt legeme. Det ordet kom for meg: «Alt det to av eder på jorden blir enige om å be om, det skal gis dem av min Fader i himmelen,» og da skrev jeg til br. G. C. Bevington, som den gang var i Kingswood, Kentucky. Han begynte å be for meg, og den 2. januar 1921 ble jeg øyeblikkelig helbredet. Alltid siden har jeg ved Guds nåde hatt en god helse; det er en gave fra Herren. Priset være hans navn. Selvfølgelig prøver djevelen å fortelle meg at jeg ikke er helbredet, men fremdeles har gallesten, men jeg vet at jeg er helbredet. Jeg fortsetter å prise Herren og vinner seier over djevelen. Amen!

Jeg vet at det er mange som ikke har tro for helbredelse for sitt legeme. Jeg skal innrømme at det er ingen lett sak å slutte med medisiner og å stole alene på Gud. Djevelen vil at vi skal være syke; aller helst ønsker han å gjøre det av med oss. Det skal bønn og tro til for å vinne en fullstendig seier over ham. Jeg har ofte tenkt på om jeg ville ha oppnådd helbredelse hvis jeg ikke hadde fått slike gode oppmuntrende og styrkende brev fra br. Bevington mens han ba for meg. Han har nemlig en rik erfaring, et fast

284

tak i Gud og en ukuelig tro, særlig på guddommelig helbredelse».

R. W. Wolfe, Fort Gray, N. Va.

Mens jeg var i Ironton, Ohio, hvor jeg hadde en søndagsskoleklasse, møtte jeg en gammel kjenning, som jeg ikke hadde sett på flere år. Han var blitt helbredet for en sykdom. Jeg ble bedt om å komme til heimen hans og be for hans kone, som var syk. Da jeg kom dit, sa jeg til henne: «Søster, er du sikker på at du er helliggjort?» Hun hadde nemlig påstått at hun hadde opplevelsen. Da begynte hun å gråte. «Nei, bror,» sa hun, «det er jeg ikke og aldri har jeg vært det heller. Jeg trodde jeg var helliggjort, og jeg har vitnet om det her i kirken, da det ble sagt til meg at jeg skulle gjøre krav på opplevelsen og vitne om den».

Her er en fare. Jeg for min del ber aldri folk vitne om at de er helliggjort før de er sikker på at de har opplevelsen. Jeg oppmuntrer dem til å tilegne seg den ved tro hvis vi begge er overbevist om at innvielsen er fullstendig. Da kan du si at de er helliggjort ved troen og hviler på det. Men si aldri at du er helliggjort før du vet om det.

Denne søster gjorde det som hellighetspredikantene ba henne gjøre. Men når hun kom inn for Gud i bønn, åpenbarte Gud for henne at hun aldri var blitt helliggjort.

Jeg gikk da fram på en helt annen måte enn jeg

285

opprinnelig hadde tenkt og begynte å be om at hun måtte få en virkelig opplevelse. Etter en stunds forløp sa hun: «Å, bror, jeg ønsker at det skal bli noe virkelig med meg denne gang».

Jeg fortsatte å be inntrengende i om lag to timer; da forsto jeg at hun overga seg helt til Gud. Da enda en time var gått, sa hun: «Å, halleluja, jeg vet det er gjort nå».

Da jeg sluttet å be, hørte jeg en hulken bak meg. Jeg vendte meg. Der lå sønnen hennes, som var i seksten års alderen, på kne og søkte frelse. Jeg ba med ham, og etter halv annen time kom han igjennom. Han grep tak i meg og bar meg rundt i rommet av bare glede. Vi hadde en deilig stund sammen.

Så sa jeg til søsteren: «Nå, søster, hvordan er det med sykdommen som jeg skulle be for?» «Å, svarte hun, «jeg har glemt den helt. Jeg tror den er forsvunnet sammen med «det gamle menneske». Og det var sant.

Følgende opplevelse hadde jeg i Ashland Heights: Da jeg gikk nedover bakken fra kirken, gled jeg og stuet ankelen min. Det gjorde vondt, men jeg fortsatte ned til byen og gikk tilbake igjen. På heimvegen hadde jeg fremdeles vondt, men jeg ville ikke bry Herren med det; jeg syntes det var en altfor ringe ting til å gå til ham med.

Neste dag var foten så vond og opphovnet at jeg ikke kunne få på meg skoen. Leddet var stivt, og jeg kunne ikke bevege foten. Jeg hadde tenkt å dele ut

286

traktater den dag. Noe måtte gjøres og det fort. Da jeg hadde vasket opp og satt alt på plass, tok jeg fram bibelen min og leste det avsnittet som handler om den lamme manns helbredelse. Hvert ord ga meg kraft. Da jeg kom til der hvor det står: «Og straks fikk hans føtter og ankler styrke», la jeg bibelen fra meg og ropte: «Ja, og her skjer det samme!» Så reiste jeg meg opp og løp omkring og priste Gud. Jeg ble fullkommen helbredet i samme øyeblikk. Den morgen glemmer jeg ikke så lett. Hvor underbart Guds Ånd falt over meg. Ja, Gud vil helbrede.

En dag fikk jeg et brev fra Bertha Bolanders mann. Fru Bolander var tidligere elev av God's Bible School. I brevet skrev Bolander at hans kone var på sykehuset, og at det ikke var noe håp for henne. Jeg tok brevet og bibelen for meg og tilbrakte nitten timer i bønn for henne. Da så jeg henne stå opp og løfte hånden sin i været. Jeg så henne tydelig, skjønt hun var to hundre mil vekk.

Du vil kanskje spørre: Hvorfor tok det så lang tid, når hun led og trengte hjelp øyeblikkelig? Som vanlig tok det litt tid for meg å bli stille, da det var så mange andre ting som trengte seg inn på meg. Satan er alltid på ferde og minner oss om mange viktige ting som skulle gjøres. Han prøver å forstyrre oss på alle mulige måter og få oss bort fra saken. Derfor tok det sytten timer å finne ut om det var Herrens vilje å helbrede henne, og så gikk det bare to timer til jeg så henne stå opp.

287

Men Satan fant på mye for å få meg til å gi opp. Han gjorde meg søvnig og atspredt - alt for å få meg til å slutte å be for henne. Men jeg synes det var verdt å kjempe for å oppnå et resultat i denne saken. Under bønnen la jeg fram gode argumenter for at hun skulle bli hurtig frisk. Men jeg møtte også mange innvendinger fra Satans side. Det ble lagt særlig vekt på at vi måtte ikke lukke øynene våre for det naturlige; Gud har skapt naturlovene og vi må gi akt på dem. Alle disse argumenter hørtes fornuftige ut, og det var vanskelig å kjempe mot dem. Men jeg fortsatte å kjempe for hennes liv. Jeg så i ånden at hun lå der som et lik, men jeg ga ikke opp.

Satan sa: «Nå er hun død. Det nytter ikke mere å be nå. Du har vært trofast og gjort ditt beste, idet du har brukt sytten timer av din kostbare tid».

Alt dette hørtes fornuftig ut, men jeg kjempet videre og ba om at Herren måtte svare meg med en gang. Jeg løftet opp bibelen og sa: «Herre, du hører. Du er interessert i barna dine. Hold Satan borte. Er hun død? Nå lytter jeg til deg».

Da ble det ganske stille: «Herre», sa jeg, «jeg kan ikke tro at hun er død». Da kom det ordet til meg:

«Mange er den rettferdiges ulykker, men Herren utfrir ham av dem alle».

Jeg tok bibelen og begynte å prise Gud, og snart hadde jeg visshet for at hun ikke bare var i live, men også helbredet. Jeg fikk en herlig stund med

288

Jesus. Om noen få dager fikk jeg høre at hun var blitt frisk.

Og her er beretningen som hun skrev:

«Jeg vil fortelle hvordan Gud underfullt har helbredet meg fra min hårde lidelse. Guddommelig helbredelse er vidunderlig. Det viser hvor Gud elsker oss. Jeg er blitt helbredet flere ganger før, men denne gangen var det et enda større under, fordi jeg hadde vært syk så lenge. Da jeg var ung, ble jeg heftig angrepet av revmatisme, og jeg har aldri vært riktig fri for denne lidelse før nå. Priset være Gud. Han har fjernet lidelsen. Mange leger gjorde sitt beste for å hjelpe meg, men jeg ble bare verre. Da det var gått en tid, følte jeg den stikkende og gnagende smerten over hele kroppen. Det var ikke et ledd og ikke en nerve som unngikk smerten. Når jeg sov, svulmet hendene mine opp, og leddene ble ganske stive og ubøyelige. Når hendene var angrepet som verst, så de ikke engang ut til å ha vært hender. Og når lidelsen gikk over, så leddene ut som knuter, og var større enn normalt. I hele førti år led jeg ubeskrivelig. En doktor nektet å behandle meg og sa at dette var et uhelbredelig tilfelle. Han sa at sykdommen hadde gått for langt, og at jeg aldri ville komme til å bruke hendene mine igjen.

For om lag tre og tyve år siden led jeg en vinter av revmatisme i hodet. For syv år siden sa en doktor til meg: «Jeg vil sende Dem en annen slags medisin; hvis ikke den hjelper, er det ikke noe annet som

289

vil hjelpe». Jeg tok medisinen nøyaktig som det var foreskrevet og holdt meg strengt til dietten, men ble verre for hver dag.

For mer enn ett år siden ble hodet igjen angrepet av revmatisme, og da gikk det særlig ut over pannen. Jeg kan ikke forklare hvordan jeg led. Naboene mine kom og ba for meg, skjønt jeg sa: «Jeg har ikke tro for å bli helbredet; jeg har lidt altfor lenge og altfor mye. Det er håpløst».

Samme år, om våren, rådet dr. Schoemaker, som var en troende mann og vår eneste doktor på disse kanter, meg til å spørre br. Bevington om han ville be for meg. Til å begynne med synes jeg ikke mye om dette, da jeg hadde prøvd så mange midler uten nytte at jeg hadde gitt opp alt håp. Men så begynte Herren å tale til meg om Bevington. Jeg hørte om andre som var blitt helbredet ved hans bønn, og jeg begynte å bli interessert. En søndag i april samme året bestemte jeg meg for å spørre Bevington om han ville be for meg at jeg skulle bli frisk. Men da jeg skulle stå opp om morgenen, falt jeg tilbake i sengen. Det var umulig for meg å komme opp. Jeg tenkte på å vekke min mann og be ham stå opp og gjøre i stand til frokost selv, men Herren sa til meg:

«Stå du opp!» «Nei», sa jeg, «jeg tror ikke jeg kan». Men Herren ber oss aldri å gjøre det som vi ikke kan; jeg forsto at jeg kunne gjøre det i hans navn og sto opp. Da tiden for søndagsskolen nærmet seg, sa Herren til meg: «Gjør deg i stand og gå!» Jeg

290

ble mere forbauset over denne befaling enn over den første, men jeg var lydig og gikk. Da jeg hadde gått to tredjedeler av vegen, følte jeg at jeg ikke orket å lenger, men jeg fortsatte allikevel. «Herren har befalt meg å gå», sa jeg til meg selv, «og da vil han hjelpe meg resten av vegen».

Jeg var svært syk da jeg kom fram. Herren sa til meg: «Få Bevington til å be for deg». Det sortnet for øynene mine, og min mann måtte skrive en lapp til Bevington med spørsmål om han ville be at jeg måtte bli befridd. Befrielse - det var det jeg ønsket; jeg hadde ingen tro for helbredelse. Da jeg satte meg ned, følte jeg som det hvilte en tung, spiss gjenstand på hodet mitt. Etter en stund letnet det, og jeg følte som om en forferdelig, dødelig sykdom forlot meg, men smertene vek ikke før neste ettermiddag.

Da vi kom hjem, fortalte pastoren hvordan Bevington hadde gått i bønn og bedt for meg, og hvordan han følte at Gud var nær. Bevington hadde sagt disse ord: «Herre, jeg tror at hun er ditt barn, og når hun er det, har vi rett til å kreve helbredelse for henne, ja, fullkommen helbredelse».

For første gang begynte jeg å tro, og jeg sa: «Ja, Herre, jeg er ditt barn, og jeg skal bli helbredet på dette grunnlag».

Den ettermiddagen gikk jeg til sengs, og jeg trodde jeg kom til å ligge resten av dagen, men etter at jeg hadde sovet en stund, sa Herren til meg «Stå opp

291

og gå til ettermiddagsmøtet!» Jeg sto opp og gikk av sted. Jeg vitnet der og sa: «Jeg har lidt mye i de siste dagene og særlig i dag, men Herren skal helbrede meg. Br. Bevington holder på å be for meg, og han sa at hvis jeg er et Guds barn, kan jeg bli helbredet. Priset være Hans navn!»

Det gikk fire uker før jeg kunne skrive til Bevington at jeg var helt befridd fra revmatisme, og jeg led i den tiden. Jeg hadde vondt i mandlene, og fru pastor Brown kom og ba for meg, og jeg ble øyeblikkelig helbredet både for dette og for en ondartet forkjølelse. Priset være Hans hellige navn til evig tid. Ved Hans dyrebare blod er jeg frelst, helliggjort og fullkommen helbredet. Halleluja».

Mrs. G. L. Medler, Kingswood, Ky.

Mens jeg var i min hjem i Ashland Heights kom br. White til meg sammen med sin lille gutt, som var fire år gammel, for å hente vann. Gutten var angrepet av eksem over hele hodet. Vi snakket sammen litt om sykdommen hans, og så sa jeg: «Jeg tror at doktoren vår kan helbrede ham. Tror du ikke at Jesus kan gjøre ham frisk, br. White»? «Jo, det tror jeg, han kan gjøre alle ting». «Kom», sa jeg, «og la oss salve ham med olje». «Br. Bevington, jeg er redd for at jeg ikke har tro til det». «Vel, kom inn».

Jeg salvet gutten med olje og ba troens bønn for ham. Da de kom tilbake neste dag, var den lille gutten frisk. Hvor velsignet er det ikke å ha forbindelse

292

med en slik Gud som har kraft til å befri fra lidelser, uten penger og uten betaling.

Da brønnen min var den nærmeste for folkene på stedet, kom det mange folk for å hente vann. Jeg pleide å gi dem traktater og tale med dem om deres sjels frelse. En av naboene mine sa til meg: «Bevington, det er en brønn lenger nede; det er bedre du sender folkene ned dit; den brønnen her vil snart bli tørr. Det er altfor mange som kommer og henter vann her. Og dessuten blir den alltid tørr om sommeren».

Vannet ble snart grumset, men folkene kom allikevel. Naboen foreslo at jeg skulle sette opp en plakat og be dem ikke hente mere vann før det var kommet regn. Det syntes jeg var fornuftig. Jeg fikk tak i hammer og stift og gikk i gang med å sette opp plakaten. Men da jeg gikk ut til porten, sa en stemme til meg: «Hvor skal du hen?» Og det avgjorde saken. Jeg rev i stykker plakaten og falt på mine knær og ba Gud om tilgivelse fordi jeg hadde våget meg så langt inn på områdene til «Tvilens Borg». Så priste jeg ham fordi han tuktet meg.

Nettopp som jeg reiste meg opp fra bønnen, kom tre kvinner med tre store bøtter. Det var ikke praktisk å dra opp vann med disse store bøttene, så de fikk låne en mindre av meg. Mens de dro opp vann, gikk jeg inn etter flere traktater og talte med dem om Gud. En av kvinnene hadde ikke vært der før. Jeg følte at Gud ga meg et budskap til henne. Hun hadde

293

fire barn å ta vare på. Da det var lite vann i brønnen, tok det tid å få bøttene fulle, men jeg var like blid. Jeg ba til Gud at han ville sende dem tilbake igjen. Heller ville jeg hente vann fra en kilde som lå langt vekk enn å gå glipp av en anledning til å vitne for fortapte mødre.

Dagen gikk. Om kvelden gikk jeg til brønnen med et spann, firte det ned og fikk et halvt spann med grumset vann. «Amen», sa jeg, «jeg kan gå til kilden der nede». Jeg gikk av gårde med to bøtter. Det var lang vei, så jeg lot den ene bøtten bli stående. Da jeg begynte å gå, sa en stemme: «Bevington, hvor skal du hen?» Jeg kjente igjen stemmen og snudde med en gang og gikk tilbake til huset. Det kostet å begynne å prise Herren fordi han tuktet meg, men jeg gjorde det.

Jeg forsto at Gud ønsket å gi vann i brønnen, selv om det ikke kom regn. Brønnen pleide bestandig å bli uttørret ved den tiden, ble det sagt til meg, og da var den tørr både i tre og fire, ja, opp til fem måneder.

Jeg var tørst, men en søster kom inn med et spann vann hun hadde funnet et stykke fra huset. Jeg pleide nemlig å drikke litt vann før jeg la meg om kvelden, og det var nettopp det som forvirret meg; for djevelen sa til meg: «Hvor skal du nå få et glass kaldt vann fra, det som alltid har hjulpet deg?» Nå bøyde jeg knærne mine og priste Gud fordi han hadde stoppet meg og sendt søsteren inn med vann.

294

Før jeg gikk til sengs ba jeg til Gud at han ville gi to fot vann i brønnen. Så mye vann hadde det ikke vært i brønnen siden vi var kommet dit. Jeg sa til nabokonen at det ville være minst to fot vann i brønnen om morgenen. Hun var en god kvinne og medlem av kirken på stedet, men hun visste ingenting om at Gud besvarte bønner. Hun så litt forvirret på meg og sa: Bevington, hvorfor tror du det? Så vidt jeg vet har det aldri vært så mye som to fot vann i brønnen. Når det kommer en regnskur, så lekker vannet ut igjen». Brønnen var to og sytti fot dyp.

«Vel», sa jeg, «det vil være minst to fot vann i brønnen i morgen». «Men jeg ser ikke noe tegn til regn». «Det gjør jeg».

Hun forundret seg mere over dette enn over at himmelen var dekket med strålende stjerner. Jeg gikk til sengs og priste Gud at han skulle gi to fot vann i brønnen om morgenen, så vi kunne ha nok til nabo ene.

Jeg brukte en liten bøtte når jeg dro opp vann, og uten å tenke over det tok jeg den samme bøtten når jeg gikk av gårde om morgenen. Men der var stemmen igjen. Atter ble jeg tuktet. Det syntes for meg som om bøtten talte lik Bileams asen. Jeg slapp den som om den var en varm jernstang og stoppet og sa: «Å Gud, tilgi meg! Å, tilgi meg!» Så gikk jeg til brønnen og heiste ned den store bøtten. Jeg ga den god tid til å bli fylt, og så dro jeg den opp. Da kunne jeg kjenne på tyngden at den var full. «Å,

295

halleluja!» ropte jeg. Nabokonen kom ut. «Det er to fot vann i brønnen i dag», sa jeg.

Hun kom bort til meg nettopp som jeg hadde bøtten oppe. Den var full av krystallklart vann. Jeg gråt av glede. Hun løp inn i huset, hentet en kopp og smakte på vannet. «Det er et under», sa hun, «din Gud har virkelig svart på din bønn». Hun begynte å gråte, hun også. Så sa hun: «Det er noe nytt for meg, br. Bevington; men tror du virkelig at det er to fot vann der?» «Ja», sa jeg. «Vær så snill og mål det». «Nei», sa jeg, «det vil jeg ikke gjøre; det vil ikke Gud synes om». «Kan jeg få lov til å gjøre det?» «Naturligvis». Hun målte vannet og fant at det var to fot og ni tommer dypt. Denne høyde hadde vannet i brønnen hele sommeren og høsten.

Men nå har jeg ikke fortalt det som for meg var det beste ved det hele.

Satan plaget og bebreidet meg ofte hele den følgende natten. Han vekket meg og sa til meg at det ikke var kommet noe regn. «Jeg ser ikke etter regn,» sa jeg til ham, «jeg ser etter vann, enten det kommer regn eller ikke». Da jeg kledde på meg, kom han også med sine argumenter, men jeg sto imot. Jeg bøyde knærne mine, da bønnen er det beste våpen en kan bruke. Men det ble kamp. Jeg reiste meg opp igjen og sa: «Hr. djevel, det er to fot vann i brønnen». Men det syntes ikke å ha noen virkning på ham. Da sa jeg: «Jeg vil se hva kalenderen sier». Skriftstedet for dagen var fra Es. 33,16: «Sitt brød

296

skal han få, vannet skal ikke slippe opp for ham». Å, hvor jeg frydet meg. Tenk på at etter all denne kamp og strev hadde Gud dette skriftstedet for meg. Siden den gangen har jeg aldri vært uten kalender med skriftsteder. Ja, Gud hører bønner.

I 1920 herjet spanskesyken. En familie hadde to doktorer hos seg en natt. Men da det så håpløst ut, sendte de bud etter meg. Jeg gikk til dem og salvet de syke med olje. De syntes å kvikne til og jeg fortsatte å be. Fruen i huset åpnet øynene, smilte og sa: «Jeg er helbredet». Om noen få timer var hun oppe av sengen. Følgende morgen gjorde hun i stand frokost for hele familien, og det var ikke mere spanskesyke i den heimen.

En dag ble jeg kalt til en søster som var hårdt angrepet av spanskesyke. Mannen hennes var nettopp stått opp etter et langt sykeleie, og var svært svak. Hun var utslitt etter å ha pleid ham så lenge. To av barnene lå i en annen seng i den samme sykdommen.

Det var et fryktelig mørke over meg mens jeg satt der. Jeg undret meg over hva jeg skulle gjøre og tenkte nesten på å gi opp og gå. Søsteren var bevisstløs. Hun hadde ikke levd nær Herren, hadde mange hindringer i heimen, ufrelste barn og en ufrelst mann. «Å Gud,» sa jeg, «hva skal jeg gjøre?» Men jeg fikk ikke noe svar, ikke noe lys. Der satt jeg. Det var datteren som hadde sendt bud etter meg. Skulle jeg la anledningen gå fra meg? Aldri hadde jeg følt et slikt trykk noen gang, i så lang tid. Men

297

Gud holdt meg tilbake. Hun lå der og viste ikke tegn til liv. Lukten av medisinene hadde en sløvende virkning på meg. Men jeg tok meg sammen og sa: «Gud er mektig». Da jeg sa det, løftet mannen hodet sitt og nikket samtykkende.

Satan var også til stede og advarte meg mot å bli i huset, da det hadde vært flere alvorlige tilfeller av spanskesyke, og rommene var ikke luftet og røket.

Det var vanskelig å stå imot et slikt argument. Luften var så dårlig at jeg hadde vondt for å puste. Men kunne jeg gå ifra en av mine søstre som de trengte i heimen, og som nå øyensynlig var nær ved å dø? Kunne jeg forlate henne? Vilje Gud bli herliggjort hvis jeg gikk min vei?

Så kom Satan igjen. «Men du kan sikkert ikke utholde å være lenger her inne i denne stanken. Og dessuten var du oppe hele den forrige natten. Hvis du prøver på å be her, vil du bli kvalt, og det vil mislykkes. Det var bedre du aldri var kommet. Du må huske på at det var en ufrelst pike som sendte bud etter deg, og det var bare fordi det gjaldt hennes mor. Det er ikke Gud som har sendt deg hit».

Alt dette var vanskelig å stå imot, men jeg sammenlignet søsterens nød med mine vanskeligheter. Disse var små mot hennes. Der var tre små barn og to halvvoksne, alle sammen trengt henne.

Jeg gikk ut i gangen for å trekke litt frisk luft og fant også noe vann å drikke. Da jeg kom inn igjen, bøyde jeg knærne mine. Jeg kunne neppe få fram

298

et ord, men sa til Gud i mitt hjerte: «Å, Gud, du vil høre!» Jeg sa ordene høyt, og det ga meg mot. Jeg fortsatte å be og tok tak i løftene. Og nå gikk det framover. Jeg begynte å puste mere fritt. Det forekom meg som jeg klatret oppover en ås og nærmet meg toppen. Jeg så lysglimt etter hvert som jeg kom høyere. Nå fjernet søsteren teppet som lå over henne og sto opp. «Jeg er helbredet», sa hun. Og det var hun.

*

Det lønner seg å våge noe for Gud. En av de tingene som gjorde det ennå vanskeligere for meg, var at hun hadde sendt bud etter flere troende som skulle komme på samme tid som jeg. Men de kom ikke, og dette brukte Satan til å hindre meg. Han sa:

«Nå ser du at disse var klokere enn du, de så faren og holdt seg borte».

En annen ting var at jeg hadde spurt datteren om moren noensinne var blitt salvet, og hun sa: «Ja». Jeg ble minnet om å salve henne, men det trodde jeg altså ikke var nødvendig. Også dette gjorde det vanskeligere for meg. Jeg fikk ikke lys før jeg la alle egne tanker til side og ble stille for Herren. Så fikk jeg styrke til å møte Goliat. Halleluja! Jeg salvet henne med olje som jeg var minnet om.

Vi må lyde Gud hvordan enn omgivelsene er. Og ofte må vi gjøre det som ser tåpelig ut.

Fra dette stedet gikk jeg til en annen hjem, hvor en kvinne lå til sengs i samme sykdom. Jeg salvet

299

henne, og førti minutter etter satt hun oppe, helbredet. Samme kveld gikk hun tre kvart mil (eng.) til vårt gatemøte og ga et herlig vitnesbyrd om Guds kraft til å helbrede. Vitnesbyrdet ble til stor velsignelse i møtet, og det ble også hennes liv senere.

Da jeg en dag gikk nedover til naboen min, gled jeg på det glatte føre og falt hårdt mot en trerot. Jeg besvimte, men kom til meg selv straks. Jeg hadde slått meg kraftig i siden og hadde vanskelig for å komme opp. Men til slutt lyktes det meg. Hele dagen var jeg oppe. Ved middagstid begynte det å gjøre vondt, og utpå ettermiddagen ble det stadig verre, sa hver bevegelse brakte meg store smerter. Om kvelden la jeg saken fram for Jesus og gikk til sengs. Men hver bevegelse minnet meg om uhellet. Det var nesten umulig å snu seg 4 sengen. Smertene ble stadig verre. Da klokken var fire, kunne jeg ikke snu meg. Da sa jeg: «Nå er det på tide at jeg begynner å gjøre noe». Jeg begynte å be høyt, men det gjorde så vondt at jeg bare måtte sukke til Gud i mitt hjerte. Men det ble ingen lindring. Jeg sa: «Jeg vil be med Guds hjelp, jeg vil be! I Jesu navn vil jeg be!» Jeg begynte å be høyt igjen, og nå gjorde det ikke vondt. Så begynte jeg å prise Gud. Klokken fem hoppet jeg ut av sengen fullstendig helbredet. Er ikke dette bedre enn å lide så mye og så lenge og betale ut så mange penger som kunne være brukt til bedre formål? Og så får Gud æren.

Jeg hørte en hellighetspredikant si at han først

300

prøvde Jesus, og når det sviktet, så gikk han til doktor. Jeg sa til ham: «Jeg antar at resultatet alltid blir at du går til doktor». Jeg er glad jeg ikke er i den stilling. Jesus har aldri sviktet meg i noe tilfelle i disse tre og tredve år jeg har stolt på ham. Jeg eksperimenterer ikke, jeg venter å få noe, og jeg får. All ære til Jesus.

Den 27. april 1920 reiste jeg til Kingswood, Kentucky. Jeg beretter dette for å vise hvordan Gud har omsorg for oss. Det regnte da jeg våknet, om morgenen. Jeg skulle ta et tog som gikk tidlig. Jeg sa til Gud: «Nå Far, du vet jeg har to kofferter som jeg skal bære til jernbanestasjonen, la regnet holde opp inntil jeg kommer dit».

Da jeg skulle til å gå, regnte det fremdeles. Satan var der som vanlig og minnet meg om hva jeg hadde bedt om. «Vel», sa jeg, «jeg har ikke begynt å gå ennå.»

Jeg samlet sammen sakene mine og gikk ned for å si adjø til vertsfolkene. «Å, Bevington», sa de, «det regner alt for mye til at du kan gå ut». «Det vil stanse», svarte jeg. Og da jeg kom ut, holdt regnet opp. Pris skje Gud. Mens jeg satt på toget regnte det igjen. To ganger måtte jeg skifte tog, men hver gang jeg kom ut, var det opphold.

Været var nokså kjølig, og det regnte hele vegen fra Louisville til Irvington. Her skiftet jeg tog igjen, og regnet holdt opp en stund; men så snart toget var kommet i gang, begynte det å regne igjen. Vi nærmet

301

oss nå Harned, hvor jeg skulle gå av og ta en vogn til Kingswood. Satan sa til meg: «Nå kommer du til å få en kald og våt kjøretur. Men jeg holdt fast ved at det ikke skulle regne. Tyve minutter før vi nådde Harned, regnte det fremdeles. Det var mørkt, og det var første gang jeg reiste til Kingswood. Da jeg gikk av toget, sa jeg: «Priset være Gud, intet regn.» Jeg hadde en fin tur i måneskinnet hele vegen til Kingswood til heimen til br. Shelton og hans hustru, som jeg var blitt kjent med i Rockdale, Kentucky.

Jeg har i det foregående berettet om helbredelser av mennesker, og nå vil jeg berette hvordan Gud helbredet noen dyr. Gud er interessert i alle ting i vårt jordiske liv.

En vår reiste jeg til et sted i nærheten av Chillicothe, Ohio for å holde møter. Broren, som jeg bodde hos, kom inn og sa til sin kone: «Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre; Bolly (hesten) er skral. Jeg kan hverken bruke den til å kjøre til låven med og langt mindre til å kjøre et lass til Chillicothe.» «Gå ned til broren din», sa hun, «og lån hesten hans». Han gikk ned, men kom tilbake uten hest. «Gå til min bror, da», sa hun. Men heller ikke der kunne han få låne hest. Mens de snakket sammen om hva de skulle gjøre, de måtte nemlig ha et lass til byen den dag, sa jeg: «Hva er i vegen med hesten din?» «Kom ned til låven», sa han. Jeg la bibelen fra meg og gikk med ham. Leggen til hesten var svulmet opp til det dobbelte av normal størrelse, og den kunne ikke

302

løfte benet. Hesten hadde ikke spist noe, hverken om natten eller morgenen. Vi gikk opp igjen til huset, og jeg sa til ham: «Tror du ikke at Jesus kan helbrede?» Søsteren sa: «Naturligvis vet jeg at Jesus helbreder mennesker. Han har helbredet vår datter, da du ba for henne. Men, Bevington, har du noen gang hørt at Jesus helbreder dyr?» «Du svarer ikke på spørsmålet mitt», sa jeg. «Dere tillot at Jesus helbredet deres datter?» «Ja, naturligvis. Vi har alle tre vitnet om det i kirken, og de aller fleste tror at det er Jesus som har gjort henne frisk, men - ». «Nå», sa jeg, «vi vil ikke ha alle disse «men». Jesus kan ikke bruke dem». «Hva skal jeg da si?» «Hvis ikke du kan si annet enn «men», kan du tie stille.» Hun lo hjertelig og sa: «Det ser ut som du tror at Gud vil helbrede Bolly». «Ja, hvorfor ikke?» «Å, Bevington, jeg ville bli så glad hvis han ville gjøre det, ikke bare fordi vi da kunne bruke hesten, men det ville bli et vitnesbyrd for hele omegnen og ha stor betydning for møtene vi skal ha». «Hva skal vi gjøre?» spurte jeg. «Hva vi skal gjøre?» gjentok hun. «Ja, det er opp til deg,» svarte jeg. Mannen hadde lyttet til i taushet. Dette var noe helt nytt for ham. «Kan ikke Jesus helbrede Bolly», spurte jeg. Ingen sa noe i om lag tyve minutter.

Datteren var også kommet inn og hadde lyttet til det som ble sagt. Til slutt sa hun: «Jesus helbredet meg, og Bolly er mere verdt enn jeg, hvorfor skulle ikke han da helbrede henne?»

303

Jeg lot dem tenke over saken i om lag en time. Da sa jeg: «Dere kommer ingen vei. Kan Jesus helbrede Bolly eller ikke?» Taushet i ti minutter. Da sa konen: «Br. Bevington, hvis du vil tro det, så vil jeg også gjøre det». «Mener du det?» sa jeg til henne. «Ja, det gjør jeg». «Vel», sa jeg, «kom med». Til mannen sa jeg: «Nå bror, hvis ikke du kan tro, så kan du bli her». Han begynte å gråte. «Nei, jeg vil ikke være her», sa han. «Jeg vil tro».

Vi gikk alle ned til låven, og jeg sa: «Ta hesten ut. «Å, br. Bevington, det går ikke. Den får ikke benet over denne dørstokken. Så gikk vi inn i stallen. «Nå legger jeg hånden min på leggen til hesten», sa jeg, «og dere gjør det samme og legger hendene nedenfor mine». De gjorde det. «Mens vi ber, vil vi bevege hendene nedover leggen etter som Herren leder det.» Jeg begynte å fatte mot. Det kom for meg at vi skulle bevege hendene om lag en tomme nedover. Så fortsatte vi, og etter som vi beveget hendene nedover, forsvant hevelsen. Da vi hadde nådd hoven, vrinsket hesten, og da vi åpnet øynene våre, var hevelsen forsvunnet. «Nå er den sulten», sa mannen. Han ga hesten en god slump korn som den snart hadde spist opp. Mannen gråt som et lite barn, mens vi andre frydet oss. Han tok hesten ut og kjørte et lass til byen. Hesten haltet ikke en eneste gang, hverken på fram - eller tilbakevegen.

Som søsteren sa hadde det stor betydning for møtene våre. Hesten hadde nemlig haltet hele vinteren,

304

og mange hadde sett hvor oppsvulmet leggen var. Folk som aldri hadde vært på møte før, kom, og mange ble frelst.

Alt hva vi trenger er en større tro og oppmuntring for troen.

Nå da jeg har berettet om helbredelsen av et dyr, vil jeg også fortelle om et annet bønnesvar i den retning.

Fra dette stedet reiste jeg til et annet, om lag seksti mil derfra og hadde møter. Det var mye folk og stillhet og ro på møtene, men det er ikke alt som må til for å tilfredsstille Gud. Jeg både gråt og ba og fastet og gjorde mitt beste, men det ble ikke noe gjennombrudd. Jeg hadde preket på syv møter før jeg innbød til frelse. Søndag kveld var det den syvende kvelden. Lørdag kveld, etter møtet, gikk jeg inn på mitt rom, kastet meg over sengen og storhulket. Da jeg hadde ligget der en tid, skulle jeg se på klokken, da var den halv fire om morgenen. Jeg følte meg litt styrket, men følte jeg ikke kunne slutte med møtene der. Jeg sto opp og gikk ut til dem som jeg bodde hos og sa: «Si til alle at det skal være møte i kveld også.» Så gikk jeg inn på rommet mitt og fortsatte å be.

Litt senere kom en mann forbi og ropte på mannen i huset. Han var svoger til denne. Han sa til ham: «Jim, hvis jeg var deg, da ville jeg pløye opp denne kornåkeren og så bokhvete. Du ser jo at larvene ødelegger kornet for deg». «Ja, det tror jeg

305

er bedre; jeg var ute i går og sa hvordan det går med den».

Mannen gikk videre. Mens de spiste frokost (jeg spiste ikke denne morgen) kom broren til Jim forbi. «Hallo Jim», ropte denne. Mannen gikk ut. «Jim, hvis jeg var deg, ville jeg pløye opp denne kornåkeren og så bokhveten der». «Will var nettopp her og sa akkurat det samme til meg.» «Du skulle ha pløyd den opp i vinter, så hadde du drept alle larvene». «Ja, jeg vet det, men i hele vinter har hestene mine vært så dårlige i bena at jeg ikke har kunnet gjøre det. Og dessuten har jeg ikke hatt råd til å leie hester. Jeg har gjort mitt beste for å ordne sakene».

Broren gikk videre. Jeg hørte begge disse samtalene.

Både mannen og hans kone var troende. Jeg gikk inn til dem og sa til dem: «Jeg tror dere gjorde hva dere kunne for å få pløyd hveteakeren denne vinter, men dere ble forhindret, ikke sant?» «Jo», svarte begge. Så fortalte jeg om piken og om hesten som var blitt helbredet. De så på hverandre. De hadde aldri hørt om noen mennesker som var blitt helbredet, langt mindre om dyr. Jeg leste i Bibelen for dem om Guds godhet og villighet til å helbrede. Så sa jeg: «Jeg er sikker på at Gud er interessert i alle ting i vårt liv. Jeg tror at Jesus kan drepe disse larvene».

«Br. Bevington, har du noen gang hørt om noe lignende?» spurte mannen meg. «Nei, det kan jeg

306

ikke huske, men dere er Guds barn, dere er nygifte og har nettopp begynt å drive gårdsbruket her. Dessuten har dere ikke penger. Jeg tror dere har gjort deres beste. Skal vi ikke be til Gud at han må drepe disse larvene og deretter kan du så åkeren om igjen?»

Jeg har glemt å fortelle at mannen hadde pløyd om lag 8 mål i januar, men da ble han liggende syk.

Mitt forslag var noe helt nytt for dem, så de kunne ikke gå med på det med én gang. Jeg ventet til neste morgen, og så nevnte jeg saken igjen. «Alt det arbeid dere har hatt med åkeren, behøver ikke å være forgjeves», sa jeg til dem. Jeg tok fram bibelen og leste de steder i Amos hvor det tales om avling. Ved dette begynte troen deres å vokse.

Følgende morgen ba jeg til Gud over saken og minnet ham om hva han hadde gjort og sa at han var like mektig i dag. Etter bønnen talte jeg igjen med dem om åkeren. Konen sa: «Jeg tror at Gud kan gjøre det, men -- -» «Stopp der», sa jeg, «ikke noe «men» nå!» Hun lo.

Litt senere gikk vi alle tre ut til kornåkeren, som var om lag 24 mål. Ingen av oss sa et ord før vi kom til åkeren. Da vi kom ut, sa jeg: «Nå, hva skal vi gjøre?» Mannen så på konen sin, men hun så ned. Kornet var omtrent tre tommer høyt. «Bevington», sa mannen, «tror du at Gud vil drepe disse larvene?» «Vær så snill og fortell meg hvorfor han ikke vil,» svarte jeg. Det fikk ham til å bli taus. Konen hans

307

sa: «Br. Bevington, vi har aldri hørt om at Gud ville gjøre slikt, før du kom. Men naturligvis kan han». «Hva mener du om det, Bevington?» spurte mannen. «Gud kan og vil gjøre det», svarte jeg, «hvis vi er enige om at alle ting er mulig for ham». «Tror du han vil gjøre det?» spurte mannen. «Ja, det tror jeg.» «Kom!» sa jeg. Vi gikk midt ut i åkeren, og så sa jeg: «Nå er vi enige om at han vil?» Mannen bøyde hodet. Jeg begynte å be om at vi måtte bli ett i ånden. Så ba vi alle tre, ganske lavt. Vi følte at Jesus var oss nær. Snart begynte søsteren å si: «Halleluja! Halleluja!» «Amen, amen!» sa broderen. De fortsatte med det en stund. Jeg følte at det var svært åpent, og jeg ba om at alle larvene måtte bli drept. Søsteren bøyde seg ned, tok opp en håndfull jord og sa: «Å, br. Bevington, her er ti døde larver». Vi begynte å gråte alle sammen. Ingen sa noe. Vi hadde en velsignet stund. Mannen lo og sa: «Sannelig, det er et under». Han bøyde seg ned og tok opp en håndfull jord med syv døde larver. «Det er gått slik som du ba om», sa han.

Så gikk vi tilbake til huset og priste Gud. Senere kom broren til konen tilbake fra butikken, og han sa: «Nå må du pløye åkeren, den er jo ødelagt. Jeg tok opp en håndfull jord og fant åtte larver i den». Jeg ventet at de andre skulle si noe, men da de var tause, sa jeg: «Min herre, disse larver var døde». Han så på meg som om han hadde vondt av meg. Han var en flittig møtegjenger, men hadde ikke noe

308

større erfaring av Gud i det praktiske liv. «Min herre», sa jeg til ham, «jeg vil gi Dem en penny for hver levende larve De finner i åkeren». «Ja vel», sa han, «det vil bli lett tjente penger. Ta fram lommeboken Deres». Mannen gikk ut, og søsteren gikk ovenpå hvorfra hun kunne se at han gikk over hele åkeren. Men han fant visst intet; for han gikk hjem til huset sitt gjennom skogen og kom ikke tilbake for å hente innholdet av lommeboken min.

Mannen fikk en fin avling.

Jeg har aldri senere opplevd noe lignende og heller ikke følt meg ledet til å våge slike ting igjen; men det viser oss at Gud er for oss, som det er berettet i Guds ord. Han kan både gi grøde og ødelegge den.

Ett år senere møtte jeg broren og søsteren på møtene i Cincinnati, hvor broren vitnet om alt dette i et friluftsmøte. Gud ble æret, og mange fikk trang til å trenge dypere inn i Gud. La oss prise Gud fordi han interesserer seg for sine barn.

Da jeg i går var i stillhet innfor Gud, ble jeg minnet om mange helbredelser og bønnesvar som ikke er berettet i denne boken. Men jeg tror jeg har fortalt nok til å vise at Bibelen gir oss løfter om helbredelse for folk. Jeg får brever om å be for frafalne, for folk som ikke er helliggjort, for ufrelste og at Herren må vise ting som hindrer fremgang. Noen som jeg ber for, kommer igjennom, men ikke alle. Ikke alle som jeg ber for, blir helbredet. Gud viser

309

meg som regel om han vil helbrede dem eller ikke, men ofte tar det dager for å bli klar over det. I flere tilfeller har Gud tillatt sykdommen å komme tilbake, når de som er helbredet, ikke har vitnet om sin helbredelse.

I Chillicothe ble en fremtredende dame i selskapslivet angrepet av en lungesykdom. Jeg ble bedt om å besøke henne og gjorde det. Til slutt sa hun at hvis Gud ville helbrede henne, ville hun gi ham sitt hjerte og tjene ham helt. Jeg gikk i bønn, og Gud reiste henne opp. Hun kom ikke til møtene, men skrev til meg etter at jeg hadde forlatt byen og sa at hun hadde bedt seg igjennom og skulle tjene Gud.

Åtte måneder senere kom jeg tilbake til Chillicothe og holdt et møte. Jeg spurte etter damen og fikk høre at hun var gått tilbake til selskapslivet og bare spottet kristendommen. Om lag ni måneder senere skrev hun til meg og ba at jeg måtte be for henne igjen. Jeg svarte henne at hun hadde løyet for Gud og at jeg ikke kunne gjøre noe for henne før hun gjorde opp sin sak med Gud. Senere ble det fortalt meg at hun døde under spott og forbannelser mot Gud. Å, vi kan ikke leke med Gud.

Denne dame var byens skjønnhet, men slik går det når en ikke holder de løfter en har gitt Gud. Hun vitnet aldri om sin helbredelse.

Jeg legger stor vekt på vitnesbyrdet. Er du helbredet av Gud, så fortsett å vitne om det, og det vil bli en velsignelse både for deg og andre, da Herren

310

bestandig har noen som han vil skal høre om det. Vil du gjøre det? Fortell om det så høyt at alle støtter under deg faller, så du kan bevege deg i den himmelske atmosfære. Amen. Halleluja! Frelst, helliggjort og helbredet. Ære være Gud. Jeg er snart fire og sytti år gammel, når dette skrives, og elsker Jesus mere i dag enn noensinne før, ganske enkelt fordi jeg er kommet ut i et enda friere rom. Vi må be om større mottakelighet, mere plass for ham i vårt liv og om større dugelighet i tjenesten.

Jeg vil nå berette om noen helbredelser i Kingswood, Kentucky. Jeg opplevde over åtti tilfeller av helbredelser i de to vintrer som jeg var der. Jeg kan ikke fortelle om alle, men et tilfelle synes jeg at jeg vil ta med i denne bok.

En ung dame hadde vært syk i flere uker. Hun hadde feber og ble stadig verre; men hun tok ikke medisiner, enda det bodde en god doktor i nærheten. Han var dyktig, men han ville helst at folk skulle gå til Jesus med sine sykdommer og bli helbredet, da han selv hadde opplevd guddommelig helbredelse.

Men kvinnen ble stadig verre. Søster Thomas kom til meg og ba meg gå og salve henne og be for henne. Jeg gikk dit og ba for henne. Det var åpent. Imidlertid måtte søster Thomas gå, og da jeg og den unge kvinnen ble alene, gikk jeg hjem igjen.

Neste morgen kom søster Thomas til meg igjen og sa: «Hun blir stadig verre, og noe må gjøres med én gang. Det er noen som klandrer oss fordi vi ikke

311

sender bud til doktoren». «Jeg tror at hvis du kunne bli sammen med oss, ville Gud helbrede henne», sa jeg. Hun fikk da en annen kvinne i sitt sted, og søster Thomas og jeg bøyde knærne våre på hver vår side av sengen til den syke og ba. Men det syntes ikke å hjelpe. Noen kom inn og klandret oss fordi ikke doktoren var til stede.

Søster Thomas måtte gå igjen, og jeg gikk tilbake til rommet mitt. Her bøyde jeg knærne mine og ba i fire timer for henne. Da fikk jeg se henne sitte oppe og spise.

Dagen etter kom søster Thomas og sa til meg: «Nå tror jeg at jeg kan være hos den syke en stund». «Er hun bedre?» «Nei, hun er verre». «Men jeg så henne sitte oppe i går ettermiddag da jeg var i bønn». «Ja, hun satt oppe og spiste et godt måltid mat, men hun har fått tilbakefall, og de snakker om å sette oss fast fordi vi ikke har sendt bud etter doktoren. Jeg sa til dem at hvis piken ønsket at doktoren skulle komme, ville vi hente ham, men hun holdt fast på at Jesus skulle helbrede henne.

Jeg gikk tilbake til huset igjen sammen med søster Thomas og fant at piken ikke var bedre. Skulle jeg gå etter det jeg så, ville jeg ha gitt opp motet, for hun lå der som om hun var død og brydde seg ikke om oss. Vi begynte å be til Gud igjen og holdt på nesten en halv time. Da følte jeg en tung byrde over meg: det føltes som om jeg ville bli knust. Men jeg forsto at det var fra Satan, og jeg fortsatte å kjempe

312

i bønnen. Det ble en hård kamp; jeg kunne føle at søster Thomas også gjorde sitt beste. Vi kjempet i bønn om lag en time; da forsvant trykket, og skyene lettet. Jeg begynte å prise Gud for seier og hørte faktisk lyd av bånd som ble sønderrevet. Det ga meg mot. Jeg sa til søster Thomas: «Hun er helbredet». Idet jeg sa det, løftet piken hånden sin og sa: «Det er gjort», og så brast hun i latter. Søster Thomas reiste seg opp og jublet og priste Gud. Jeg gikk tilbake til rommet mitt for å hvile, men først sa jeg til Herren: «Nå er hun helbredet, Herre, gjør henne nå så sterk at hun kan gå hit til spisestuen og gi sitt vitnesbyrd. Jeg hadde en del kamp med det, da det jo var lite sannsynlig at hun skulle kunne makte å gå så langt. Men jeg kjempet inntil jeg sovnet. Jeg hadde vært mye oppe og sov derfor godt. Jeg våknet ved at noen gutter løp opp trappene og ropte: «Bevington, skynd deg å stå opp. Damen er i spisestuen og går omkring og priser Gud!» Piken var helt frisk. Priset være Gud!

Om lag fem og tredve personer i Kingswood står som et levende bevis på Guds kraft til å helbrede. Jeg mener også at helbredelse av hodepine og tannverk burde ropes ut fra pol og til pol.

Søster Yarborough fortalte meg at Gud hadde helbredet henne tre ganger som svar på min bønn. Søster Stikeleather kan også, sammen med barna sine, vitne om at hun er blitt helbredet. Søster Brown ble helbredet for nervøsitet. Mange andre ble også helbredet,

313

men jeg kan ikke ta plass til å berette det her. Gud averterer ikke sine helbredelser i avisene, men alle som vil undersøke saken, skal finne at det er sannhet. Men vi må gjøre oss umak, for Gud løper ikke rundt for å helbrede folk.

Jeg skal berette noen tilfeller til.

En søndag i april 1921 kom br. Medler og fortalte meg at hans kone led fryktelig og ønsket at jeg skulle be at hun måtte få lindring. Han sa at hun hadde vært syk i flere år. Jeg gikk i bønn og krevet at Gud skulle gjøre henne frisk. Onsdag kveld samme uke kom hun til meg og sa at hun var underfullt helbredet. Br. Medler er en helliggjort kolonialhandler. Både han og hans kone er gode kristne, og det er en glede for meg å kunne be for slike at de må bli helbredet.

I mai 1927 ble br. Shelton angrepet av nervesmerter. Han ble verre. Jeg fikk greie på at han var syk og begynte å be for ham. Men som vanlig tok jeg til å tenke på doktoren. Somme tider blir han så stor for oss at vi vanskelig kan komme forbi ham.

Dagen etter fortsatte jeg å be. Ved sekstiden om kvelden kom br. Bond til meg og sa: «Han er verre.» Han hadde sittet hele natten hos Shelton, som hadde hatt store smerter i ryggen og hodet. Han var bevisstløs det meste av natten. Ved åtte tiden kom br. Smith og sa: «Det går fort nedover med ham. Han er bevisstløs hele tiden». Jeg ba for ham etter beste evne. I et syn fikk jeg se at Shelton lå utstrakt på

314

en fjel og at hans kone og barn nå var uten forsørger.

Jeg kunne nesten ikke bli fortrolig med det, og jeg begynte igjen å tenke på doktoren. Men så fortsatte jeg å be til klokken var ni om kvelden. Da fikk jeg en sterk følelse av min egen uverdighet; jeg ble opptatt med mine feilgrep, min uvitenhet, de mange ganger jeg hadde sviktet Gud på grunn av manglende tro og hvor lite jeg hadde gjort for ham. Men over alt dette så jeg den uforanderlige barmhjertige Gud, hans kjærlighet, tålmodighet og overbærenhet med mine feil og med min mangel på tro osv. Selv om alt dette måtte ha bedrøvet ham, likevel elsket han meg., velsignet meg, hadde tilsyn med meg og tålte meg. Mens jeg tok dette overblikk over mitt liv, så jeg bare Guds godhet og ingenting av Bevington. Jeg glemte doktoren og fikk et nytt syn på Jesus. Min tro økte, og ved halv elleve tiden om formiddagen hadde jeg nådd ned til klippegrunnen. Jeg krevde av Gud at han skulle helbrede br. Shelton ifølge løftene.

Ingen kom med noe nytt om Shelton, men Satan kom og minnet meg om hvor dårlig han var; men jeg holdt på til klokken var tre om ettermiddagen.

Da jeg senere var på et barnemøte, sa en til meg: «Br. Bevington, har du hørt om den store forandringen med br. Shelton?» «Ja», sa jeg, «jeg var tilstede da det skjedde». Jeg fant ut at forandringen

315

skjedde nettopp da jeg ba meg igjennom. Shelton sto opp dagen etter og gikk på jakt.

Å, la oss gå inn for større ting. Troen ser det usynlige, tror det utrolige og krever det umulige.

Søster Thomas' mor, som bodde et stykke borte, var nesten helt blind. Hun ba om å få snakke med meg. Jeg gikk i bønn, og da jeg hadde ventet på Herren i elleve timer, så jeg en kvinne lese i en avis. Jeg sto opp og gikk bort til søster Thomas og fortalte henne når hennes mor hadde fått synet igjen. Om noen få dager skrev moren at hun hadde fått synet igjen en bestemt tid. Da så hun en avis ligge i nærheten av seg, og den kunne hun lese. Priset være Gud.

I desember 1921, da jeg samlet inn ved for vinteren, måtte jeg ha overanstrengte meg, for jeg våknet en morgen ved to tiden med fryktelige smerter i siden. Smertene tiltok, og jeg kjente at det nærmet seg hjertet. Jeg kunne så vidt puste. Jeg prøvde å stå opp av sengen og legge hendene mine på bibelen, men klarte det ikke. Så la jeg meg tilbake i sengen og snappet etter pusten. Da jeg hadde ligget der noen sekunder, sa jeg: «Du er den Gud som helbreder, og jeg vil ikke gå ned til Egypten etter hjelp». Jeg begynte å minne Gud om løftene, nettopp som jeg synes å lide nederlag. Jeg torde ikke tenke på hvor syk jeg var, men fortsatte å be en hel time. Da løftet jeg hodet mitt. Det gjorde ikke vondt. Jeg hoppet opp av sengen og grep bibelen min. Men da følte

316

jeg som om det ble stukket et spyd gjennom hjertet mitt. Jeg tok tak i en stol for ikke å falle over ende. Jeg lukket øynene, la hendene mine på bibelen og sa: «Herre, du har sagt det». Jeg gjentok disse ordene syv ganger, og den syvende gangen forlot alle smertene meg. Jeg var fullstendig helbredet. Halleluja! Er ikke dette bedre enn å gå ned til Egypten og lide? I slike tilfeller må en være i stand til å tåle et basketak med ham som er både sjelens og legemets fiende. Det beste er da å gjøre et angrep på djevelen og stå fast inntil en har vunnet seier.

Under noen leirmøter i Cincinnati, sto jeg en dag sammen med mange andre og ventet på å komme inn i spisesalen. Br. Williams, en M. E. hellighetspredikant, kom bort til meg og sa: «Br. Bevington, jeg har lidt i hele dag av en kraftig hodepine. Vær så snill å be for meg». Jeg nølte en stund, da det var så mange rundt omkring, men så ble jeg ledet til å legge hendene mine på hodet hans. Det så nesten formastelig ut å gjøre det der, men han bønnfalt meg om å be for seg, så jeg følte at jeg måtte gjøre det. Jeg la da hendene mine på hodet hans og ba og ventet på at Gud skulle gripe inn. Om tolv minutter var hodepinen helt forsvunnet. Løftet er etter vår tro, ikke etter omgivelsene og forholdene.

Jeg føler meg litt bedrøvet over at jeg nå nærmer meg slutten av boken. Jeg tenker på alle disse kjære venner som har oppmuntret meg mens jeg har skrevet dette. Alle disse har vært svært interessert i

317

denne boken. Å skrive dette er for meg som å ta farvel med et godt hjem hvor en har tilbrakt mange uker.

Br. Ira Shelton spør om jeg har berettet om at han er blitt helbredet for blindtarmbetennelse. «Det tror jeg ikke», svarer jeg, «jeg tror jeg har glemt det». Så setter han seg ned og forteller detaljert om hvordan han ble helbredet.

«I november 1919 fikk jeg vondt i blindtarmen.

Jeg ble svært syk, og legen sa at hvis jeg ikke ble bedre neste dag, måtte jeg opereres. Men jeg ble bedre og ble ikke plaget av blindtarmen før våren 1920. Da arbeidet jeg på et nybrottsfelt. Jeg hadde det svært travelt og fortsatte å arbeide, idet jeg trodde det ville gå over. Om kvelden sendte pastor H. P. Thomas bud etter meg og min hustru samt br. Bevington, som da bodde i vår hjem, for at vi skulle komme og be over noen saker som vedrørte skolen Mens vi holdt på å be, fikk jeg voldsomme smerter. Jeg begynte å tenke på hvor mye en operasjon ville koste og hvor lenge jeg ville være arbeidsudyktig. Jeg var så elendig at jeg ikke kunne ligge på kne. Jeg fortalte til de andre hvor syk jeg var, og Bevington sa: «Vel, Jesus kan helbrede deg». «Ja», sa Thomas. De salvet meg med olje, og da Bevington og Thomas la hendene sine på meg, forlot smertene meg, og de er aldri senere kommet tilbake. Det lønner seg å tro på Jesus som sin lege».

Til Guds ære vil jeg også berette om helbredelsen

318

av barnet til søster Yarborough. Hun sendte bud til meg og ba at jeg måtte be for det. Jeg gikk i bønn, men neste dag, den 5. juni 1921, fikk jeg bud om at barnet var verre. Fru Yarborough sa at hvis ikke Gud helbredet barnet straks, ville det dø. «Søster», sa jeg, «kanskje Gud ønsker å ta barnet ditt til seg. Er du villig til dette?» Den trofaste moren begynte å gråte og sa: «Jeg er villig, hvis det er hans vilje».

Etter barnemøtet om ettermiddagen gikk jeg inn på rommet mitt og ba. Etter nesten halv annen times bønn ble jeg overbevist om at Gud ikke behøvde å hente barnet til himmelen og at han var villig til å la det være på denne planet en stund til. Det neste jeg da måtte gjøre, var å be om at denne plagsomme sykdom måtte bli fjernet. Jeg ba om at min huslege måtte gripe inn. En halv time senere var jeg klar over at barnet var helbredet. Fru Yarborough sendte en av guttene sine bort til meg for å fortelle at barnet var helt friskt. Priset være Herren.

Leseren undrer seg kanskje over når jeg vil stoppe, men jeg vil også berette om hva det hendte ved søster Goddards hjemgang. Hun var mor til fru Shelton og forlot denne verden for å reise til et sted som var bedre, en onsdag i januar 1921, klokken halv tolv om formiddagen. Hun hadde bare vært syk en kort tid. Lørdag gikk jeg ned til henne og ba for henne. Jeg gjorde krav på innfor Gud at hun skulle bli frisk. Men om søndagen, da jeg ba hele formiddagen for henne, kom jeg ingen vei i bønnen, enda jeg gjorde

319

mitt beste. Hun syntes å bli verre. Om kvelden den følgende dagen gikk jeg ned til henne. Jeg ba igjen, men kom ingen vei. Jeg begynte å ransake meg selv om det var noe ved meg som hindret. Jeg gikk hjem for å utrette noe og gikk så tilbake igjen, men var fremdeles uviss om hun ville bli helbredet eller ikke. Da vi gikk heimover, sa jeg til br. Thomas at jeg trodde ikke hun kom til å være iblant oss lenge, men gå hjem til Herren. Jeg gikk til sengs, men fikk ikke sove før utpå morgenen. Jeg var svært nedtrykt ved tanken på at søster Goddard kanskje skulle forlate oss, da vi trengte henne så sårt.

Onsdag morgen gikk jeg til henne igjen. Da lå hun ganske stille i sin seng og la ikke merke til noen omkring seg. Det var flere som stelte henne, og de var der da jeg kom. Det hvilte en hellig stillhet over rommet. Alt jeg kunne gjøre, var å be om at hun måtte få en rik inngang i himmelen. Jeg var i bønn i halv annen time. Mens jeg var i bønn, så jeg en stor vakker bygning som så ut til å være av glass - den var gjennomsiktig og vidunderlig vakker. Hele bygningen, veggene, gulvene, rommene, alt skinte og glimtet i et strålende lys. Jeg så vakre vesener som var kledd i rene hvite kjortler som rakk helt ned til gulvet. Alle sammen hadde det travelt. De bar kranser av hvite blomster - som jeg ikke har sett maken til. Det så ut som om de holdt på å fullføre noe og at de la siste hånden på verket. De hadde det travelt med å gjøre i stand til å ta imot en eller annen.

320

Jeg dro den slutning at de var søster Goddards tjenere. Og jeg forsto at de hadde fått beskjed om at hun kom snart. Jeg sto opp og sa til meg selv: «Hun vil ikke være lenge iblant oss». Søster Shelton sa til meg: «Hva så du?» «Mor vil snart forlate deg», svarte jeg.

Da jeg kom hjem, var klokken elleve. Førti minutter senere var alt gjort i stand til å ta imot søster Goddard, og hun ble hentet fra den skrøpelige bolig som hun hadde hatt i mange år, til det strålende hjemmet som hun hadde sent materialer til i flere år.

Søster Shelton ble også syk og ble verre. De sendte bud til meg, og jeg gikk i bønn. Etter fire timers heftig kamp, fikk jeg bud om at hun hadde stått opp fra sengen og var fullkommen frisk. Det var en hard tørn for meg, men jeg holdt ut inntil det ble seier. Halleluja til Jesus.

321

Etterskrift

Det har vært til stor velsignelse for meg å skrive dette. Det har hjulpet meg flere mil framover på himmelvegen. Jeg er mere bestemt på enn noensinne før til å forkynne både frelse og helbredelse. Se opp, besværede! Jesus er den samme i dag som da han gikk rundt omkring i Judea og helbredet mange. Han ønsker å få en anledning til å helbrede deg, men du må utholde en dristig kamp for å få dine rettigheter.

Må den kjære Herre la denne bok bli til velsignelse for mange. Spre boken, be om at den må gjøre sin gjerning og møt meg i himmelen, som jeg nå er på reise til. Halleluja. Amen.

Free Hits Counter