Free Hits Counter

Homepage/Hjemmeside

INNHOLD:
                                                                                                   SIDE
PRESTEN J. L. SCOTT'S FORORD ....................................... 10
MARIETTA DAVIS' INNLEDENDE REDEGJØRELSE ......... 13
VED MENNESKETS DØD ..................................................... 17
FREDENS BY .......................................................................... 23
PILEGRIMENS BUDSKAP ..................................................... 28
KORSETS HERLIGHET .......................................................... 30
BARNETS FORTELLING ....................................................... 35
BARNAS PARADIS ................................................................ 39
BARNA I PARADISET ............................................................ 43
BARNA BLIR MOTTATT AV FRELSEREN .......................... 47
KRISTI LIDELSER PÅ KORSET ............................................ 52
STADEN SETT FRA ET HØYERE PLAN .............................. 56
I AVGRUNNEN ....................................................................... 61
FRELSERENS SKIKKELSE I NATTENS SKYGGE  ............. 65
I DØDSRIKET .......................................................................... 67
DEN FALSKE LÆRER TALER ................................................ 77
DE ONDE ÅNDER OG DE GUDSBESPOTTELIGES BOLIG  80
I SFÆRENES HARMONI ........................................................ 89
MARIETTAS JORDISKE TILSTAND ÅPENBARES .............. 94
TILBAKEKOMSTEN .............................................................. 100
MARIETTAS SISTE ORD ....................................................... 103

 

Denne bok er kommet ut i over 20 opplag, og har også
vært å få på norsk. Da jeg synes at den fortjener størst
mulig utbredelse, har jeg nå gitt den ut på nytt. Jeg har
neppe lest noen bok, unntatt Bibelen, med slik interesse.

 

-4-
INNLEDNING

"Deres unge menn skal se syner og deres gamle menn drømme drømmer," - slik står denne dobbelte gitte profeti både hos Joel og Peter og inngår således også i vår
evangeliske tidsalder. De kristne skal derfor ikke ha noen fordommer mot dette og heller ikke frykte for noen falskhet som kunne innsnike seg ved spiritisme eller
andre former for fanatisme, slik at dette skulle stå i veien for mottagelse av det som Guds ord har lovet for vår åndelige velferd. I alle slike ting skal man naturligvis
"bedømme åndene" og "bevise alle ting" som skriften advarende påbyr.
Nå har vi mange tilfeller skrevne beretninger av pålitelige kristne mennesker, som har fått oppleve ualminnelige drømmer eller synske visjoner av den evige verden,
for skriftens ord vil sikkert gå i oppfyllelse. Først har vi den visjon som presten William Tennent fikk og som er velkjent. Han var pastor i den Presbyterianske kirke i
byen Freehold i staten New York i over førti år og levde i det l8 århundre. I 1730, da han var fem og tyve år gammel, døde han. Forøvrig hadde han lenge hatt en
skrøpelig helbred. Men denne død var bare tilsynelatende. Hans legeme var imidlertid alt lagt på båren, og han var kald og stiv. Men på grunn av noen svake livstegn
som bare legen kunne oppdage ble begravelsen for sikkerhets skyld utsatt fire ganger. Da han kom til seg selv igjen uttalte William Tennent, at et himmelsk

-5-

vesen hadde tatt ham med til det sted hvor han hadde følt seg hensatt i mellomtiden - sammen med en stor hærskare av jublende, forløste ånder, midt i hva han kalte
en uforklarlig herlighet. Det inntrykk jeg mottok, sa han, er det umulig å tolke for noe dødelig menneske. Jeg kjente en usigelig glede - så full av en ukjent herlighet.
Og jeg vendte meg til min følgesvenn og bad om å få blande meg med den lykkelige skare. Men han rørte ved min skulder og sa: Du må vende tilbake til jorden.
Dette var som et sverd gjennom mitt hjerte.
Lik Paulus fremholdt han alltid siden at det var umulig å beskrive de vidunderlige ting han hadde sett.
En annen som også hadde passert dødens port og sett den himmelske herlighet var presten J. B. Finley, som omkring midten av forrige århundre var en velkjent
metodistprest i staten Ohio. Han offentliggjorde en beretning om sitt himmelske syn i en bok han skrev om sitt levnetsløp. Sommeren 1848 ble han plutselig syk med
høy feber. Det gikk fort nedover med ham inntil man trodde hans liv var ute. I den syvende natt, sier han, da det siste glimt av håp var borte, forekom det meg at et
himmelsk vesen kom inn i mitt værelse. - Skikkelsen gled bort til meg og sa, i de mildeste og mest sølvrene toner, som klang lik den skjønneste musikk for mitt øre:
Jeg er kommet for å føre deg til et annet liv og et annet sted. Og like etter forekom det meg, at jeg ble løftet opp og ømt båret av denne skytsengel, svevet jeg fritt i
rommet. Snart var jorden ute av syne, og rundt oss på alle sider var verdener av lys og herlighet. Videre - stadig videre, fra verdener til lysende verdener langt borte
fløy vi med tankens hurtighet. Til slutt nådde vi Paradisets porter. Å, de vidunderlige omgivelser som åpnet seg for mitt blikk, da smaragdportene - brede og

-6-

høge - vek tilbake på sine gullhengsler! Men ingen ord formår å beskrive hva jeg så, da skjellene falt fra mine øyne, og dog er dette syn uutslettelig bevart i mitt
hjerte.
Mens jeg i henrykkelse og glede stirret på dette syn kom en engleskare til syne, svevende i den rene eter og jog forbi i den største ilsomhet. Jeg spurte den engel som
førte meg hvem de var og hva deres ærend var, og han svarte: Det er engler som er sendt av sted til jorden hvor du kommer fra - i barmhjertighetens tjeneste. Jeg
kunne høre de mest henrivende toner alle steder rundt meg, men der var ingen synlig uten min skytsånd. Til sist sa jeg: Vil det bli mulig for meg å få se noen av dem
som er gjort fullkommen i herlighet?
Nettopp da kom tre skikkelser til syne - en mann, en kvinne, og et barn, og han beskriver dem i storslagne ordelag. Men da han visste at han måtte vende tilbake til
sitt jordiske legeme, forsøkte han å ta barnet inn til seg for å føre det tilbake med seg som en åpenbarelse for gråtende mødre på jorden. Men barnet vek bare fra
ham og sang med himlens egne toner: Ære være Ham som har elsket meg og renset meg fra synd i sitt eget blod! Han være æret, nå og i evighet!
Det neste han så var klar over, var at han befant seg i sin egen stue, og han brøt ut i høye fryderop! Han sprang opp fra sengen, og det viste seg nå at han var
helbredet i samme stund - på samme måte som den lamme mann foran templets herlige port. Overveldet av det guddommelige han hadde sett og følt kunne han ikke
avlate å prise Gud.
Den neste søndag var han tilstede ved et stort leirmøte og der fortalte han de tusen lyttende hva Gud hadde gjort for ham. Presten Adams i den samme menighet

-7-

som var tilstede ved dette møte, sa at det var en slik kraft i Finley's vitnesbyrd den dagen, at ikke mindre enn fem hundre syndere ropte til Gud om nåde - mens de
troende jublet høyt av fryd.
Men det syn som Marietta Davis hadde synes å være langt mere omfattende og underbart enn noe annet som ennå er kjent. En beskrivelse av dette syn ble
offentliggjort ved det l9de århundreskiftet i en bok som heter "Bilder fra den andre side graven" og mange sterke vitnesbyrd ble gitt om den. Blant andre uttalte
presten Geo. Weller, en av de første Baptistprester i Kentucky:
Fullt ut forlater jeg meg på denne boks renhet og helt kristelige ånd med dens sunne teologi. Stilens renhet og innholdets rikdom er ikke overgått av noe annet verk
jeg har lest. Jeg skulle ønske den fantes på hver families bord og ble lest i hver alminnelige skole og søndagsskole i landet. Vantroen kan få liten innflytelse der hvor
den blir lest.
En annen prest, Ruben Miller, fra Metodistkirken i Springfield, Ohio, uttalte: Jeg har ikke ord som på noen måte kan tolke de følelser, som våkner i sjelen når en
leser denne beretning. Det ligger meg meget på hjertet at den blir spredt så meget som mulig rundt omkring i landene.
Etter at de hadde lest beretningen skrev den unge kvinnes mor og to søstre til presten J. L. Scott, som var hennes sogneprest, og til hvem beretningen ble diktert:
Det er helt riktig gjengitt, dog har De visstnok utelatt meget.
E. Hull, som var Marietta Davis' doktor, uttalte: Jeg kan bevitne at beretningen er helt pålitelig og i overensstemmelse med hva jeg hørte henne fortelle, før hun døde.
Og presten Scott sier selv: Jeg har ikke tillatt meg

-8-

å forandre noe i den måten hun fortalte sitt syn. Og så vidt mulig har jeg bare brukt hennes egne ord.
Beretningen er også av en så absolutt høyere natur, at ingen menneskelig evne hadde kunnet frembringe den uten guddommelig hjelp. Hele planen eller systemet i den
er fullkommen. Den danner et fullstendig hele i seg selv og er fullt ut i overensstemmelse med Skriften. For den åndelige leser, som omhyggelig studerer denne
beretnings faste og sikkert skrevne innhold, vil den anbefale seg selv. Og leser en den flere ganger vil interessen forsterkes og utbyttet bli enda større.

-9-
PRESTEN J. L. SCOTT'S FORORD

I august 1848 falt en ung kvinne ved navn Marietta Davis, som bodde hos sin mor, fru Nancy Davis i staten New York, i en dyp søvn eller trance som varte i ni
dager. Alle anstrengelser fra hennes venners og legenes side maktet ikke å vekke henne opp av denne unaturlige tilstand. Da hun til sist våknet til bevissthet om sine
omgivelser, var hun fremdeles i besittelse av alle sine naturlige evner, men samtidig hadde hun i tilgift fått en nesten overnaturlig følsom iakttakelsesevne.
Før hun falt i sin plutselige og merkelige trance eller henrykkelsestilstand hadde hun vært i stor uro med hensyn til sitt kristenliv og livet etter dette. En viss tvil satt
ennå igjen hos henne og foruroliget henne meget. For både hennes mor og søstre var eksemplariske medlemmer av Baptistkirken i den tid jeg var prest der.
Mariettas tvil synes på denne måten å holde henne utenfor den glede og tillitsfulle tro som hennes øvrige familie hadde funnet hvile i.
Da hun imidlertid kom ut av den henrykkelsestilstand i hvilken hun hadde vært i så mange dager, var det med en enestående glede og jubel over de uutsigelige ting
hun hadde sett og hørt. Hennes hjerte svulmet i takknemlighet mot Ham for hans store kjærlighet og hennes lepper strømmet over av lovprisninger til Guds ære.
Hun fortalte, at mens hennes legeme lå som dødt, hadde hennes ånd vært i den evige verden. Hun ga også

-10-

sine venner det buskap at hun ikke skulle være lenge iblant dem, men snart skulle gå bort til den evige glede som var henne beredt i den himmelske Faders rike.
Etter dette levde hun syv måneder og døde på den tid hun selv hadde forutsagt. Og så fullstendig hadde hun tiden for sin bortgang på det rene at da den kom valgte
hun en bestemt salme - og mens de sang den, forlot hennes ånd legemet, så stille at de omstående ikke la merke til det. Slik ble den salme hun begynte på jorden
uten tvil avsluttet sammen med englene i himmelen.
Stilen i Mariettas beretning er eiendommelig. Hun beklaget at hun ikke var i stand til å gi et noenlunde tilsvarende uttrykk for det hun hadde sett og hørt og således
var avskåret fra å gi et nøyaktig bilde av herligheten i den himmelske verden. Jeg har, som sagt, ikke tillatt meg å forandre noe i hennes uttrykksmåte, og så langt som
mulig brukt hennes språk. Slik jeg har mottatt beretningen fra hennes egen munn, slik har jeg nedtegnet den, for å bevare sannheten om hennes egen opplevelse.
Ånden i hennes syn er oppløftende og kristelig og virkningen av den kan derfor ikke unnlate å være av en nyttig og hellig karakter. Da jeg er fullstendig overbevist
om dette, er det jeg fremlegger denne beretning for offentligheten. Og hvis den blir lest i den ånd i hvilken den ble fremsatt, kan den ikke unnlate å glede og
oppmuntre enhver kristen, og bidra til å føre verdensmenneskets tanker opp over dagens materielle liv. For mens vi følger henne i hennes egen verden av åndelige
tanker og syner og glemmer denne ytre verden, kan vi forestille oss at Himlen er åpen for vårt blikk - åpenbart i all sin glans og herlighet. Vi synes å se de store
skarer som svever og med englestemmer og gylne harper synger

-11-

lovprisninger til Guds ære. Henført ser vi som i et speil foran oss de nyfødtes Paradis og synes at vi selv fornemmer den likevekt og harmoni som hersker blant
beboerne av den guddommelige klode. I en slik stemning kan vi i sannhet utrope: Marietta  du himmelsk benådede! Vi velsigner det forsyn som ga deg dette syn.
Med inderlig sjelefryd er det vi leser denne din bortrykte ånds åpenbaring!

-12-
MARIETTA DAVIS' INNLEDENDE
REDEGJØRELSE

Det er helt umulig ved hjelp av våre menneskelige sanser å kunne gi noe helt bilde av de ting jeg var vitne til, mens mitt legeme lå som dødt i sin ubevisste slummer.
Livet bak sløret kan bare oppfattes av de som har erfart dets levende virkelighet. Vi har ingen måte å kunne klargjøre for andre den rette oppfatning av det som er
usynlig og ufattelig for oss dødelige. Og menneskeord er altfor jordbundne og meningsløse til å klargjøre den rene tanke i sin egentlige form - fra den indre verden til
den ytre. For vårt jordiske språk skjemmer herligheten og fullkommenheten av den himmelske tale og ødelegger renheten i de tanker som blir fremført på denne
måten.
Menneskelige sanser er også for grove til å gi vår ubevisste sjel et sant inntrykk av de rent ytre omriss av livet i fredens verden - og når nå Dere fremskynder meg til
å fortelle det, er jeg helt klar over hvor overmenneskelig oppgaven er. Bare tanken om det er meg smertefull.
For lenge siden har jeg oppdaget verdens tomhet og ufullkommenheten i menneskelige forhold - ustabilitet religiøse følelser og mangelen på varig fred i den urolige
menneskesjel. Stadig alvorligere ønsket jeg å få vite mere om virkeligheten av den tilstand som av oss dødelige kalles udødeligheten. For jeg var tidlig klar over at
den ytre verden forgår og til slutt, etter at jeg hadde grunnet

-13-

dag etter dag - og idet jeg stadig forsøkte å komme til klarhet over den menneskelige sjels natur - ble jeg mindre og mindre avhengig av alle ytre ting. Min indre
bevissthet ble sterkere og mer levende, inntil de tåkete skygger av de dødeliges travle liv forsvant i og med at livet opphørte og mitt syn ble lukket for den ytre
verden.
Da kom nye og fremmede ting til syne, men enda visste jeg ikke at jeg fjernet meg mere og mere fra denne verden med all sin sorg og menneskelige strid. Heller ikke
forstod jeg, at mitt åndelige blikk ble åpnet og at det jeg så uklart bevege seg foran meg var en virkelighet - demringen av et udødelig liv. Fremdeles forekom det
meg som om jeg var på vandring bort fra en tidligere tilværelse og at jeg nå satte ut over et uendelig hav og gjennomkrysset uoppdagede regioner - innhyllet i
uvisshetens tåker og svevende over et umåtelig dyp under meg. Alene, uten noe som helst holdepunkt og fylt av en uklar uvisshet ville min svake ånd heller ha vendt
tilbake til det skyggenes land hvorfra den kom.
I min halvt ubevisste tilstand og likesom i drømmende tanker forekom det meg som om jeg spurte om ingen kjente noe til den reise jeg var i ferd med, om ingen ville
lede mine skritt gjennom dette ubetrådte rom.
Da så jeg langt borte og høyt oppe et lys som senket seg. Det så ut som en lysende og strålende stjerne og mot den rettet jeg all min oppmerksomhet, inntil jeg ikke
så noe annet enn lyset som kom imot meg. Idet det kom nærmere opplyste strålekransen omring det, rommet omkring meg og min kraftløse sjel ble likesom fornyet
av den livgivende herlighet som strålte ut av det.
Sakte begynte jeg å bevege meg og idet jeg steg oppover kom jeg nærmere kilden i det lys som gledet og opp

-14-

livet min ånd. Idet jeg nærmet meg det begynte jeg å skimte omrissene av hva der forekom meg å være et forherliget menneskelig vesen. Etter hvert ble skikkelsen
tydeligere inntil jeg så, at det var en engel som svevet i eteren foran og over meg - et skjønt bilde.
Skikkelsen, som var herligere enn ord kan forklare, beveget seg lydløst henimot meg. På hans hode var en krone som syntes sammensatt av de edleste steners
stråleglans. Lyset fra hans ansikt var som et gjenskinn av den guddommelige, altomfattende kjærlighet. I sin venstre hånd holdt han et kors - sinnbilde på ydmykhet,
uskyldighet og forløsende nåde. Og i sin høyre hånd holdt han noe jeg ville kalle den rene, lysende ånds tryllestav. Med denne berørte han mine lepper og lik en
flamme av hellig kjærlighet brakte det til live i meg en udødelig visshet som spredte sin livgivende ånd gjennom hele mitt vesen. En rekke av nye følelser våknet i meg
og frembrakte et ønske om å få følge dette englelige vesen fra hvis hånd der utgikk denne livgivende strøm av lys.
Jeg så på ham og ønsket å vite hans navn og se! Da talte han - og hans stemmes velklang fylte meg med et ukjent velbehag.
Han sa: Marietta - du ønsker å kjenne meg. I mitt ærend til deg kalles jeg fredens engel. Jeg kommer for å føre deg hvor de holder til, som er fra jorden hvor du er
kommet fra. Hvis du vil dra nytte av denne lærdom, så følg meg! Men først skal du se din egen skikkelse i den verden du kom fra.
Og der nede, langt under meg og gjennom et tåket rom, så jeg mitt eget syke og dødelige legeme og mine engstelige venner og pårørende samlet omkring mitt leie -
mens de forsøkte med alle midler å vekke meg til live. Men alt var forgjeves.

-15-

Se, sa min himmelske fører, der ser du et bilde av menneskets liv. Der ser du hvorledes slekt og venner lider i sin sympatiske kjærlighet og kjemper for å holde det
skrøpelige kar sammen og det flakkende lys fra å gå ut. Der nede ruller ustanselig den menneskelige elendighets bølge - fra ungdommen og til den gråhårede
alderdom og elskende hjerter blir adskilt. Døden skjuler den kjærlige og skjønne virkelighet for menneskenes øyner, likesom blomstens blader faller sammen og
visner ved dødens berøring, men når den springer ut og åpner seg, gleder alt omkring seg. Der nede er alle håp som en drøm om innbilt salighet. Men etter hvert som
ditt blikk blir åpnet skal du få se de levende hærskarer. - Jorden med sine myldrende millioner gir et forvirret bilde av stadige håp, ærgjerrighet, kamp og død. Og
dens beboere er forferdet over døden, den grusomme ødelegger. Tiden måler hurtig øyeblikkene i det menneskelige liv og generasjoner følger på generasjoner i
hurtig rekkefølge.
Til dette svarte jeg: Det er disse tanker som tynger min unge og uerfarne sjel. Disse bilder du har vist meg står for mitt blikk, men lik duggdråper forsvinner de igjen.
Dette er grunnen til min sorg. Kan du si meg hvor i universet disse vesener finner hvilested, når deres ånder forlater dem? Kan du ta det dekke bort som skjuler dem
for mitt dødelige syn? Kan du føre meg til det sted hvor de er? Og si meg - har de et sted og kan jeg følge etter der hvor mine kjære er blitt ført hen?

-16-
VED MENNESKETS DØD

- Vil du vite hvorledes de bortgåtte lever videre og lærer å kjenne virkningen av det jordbundne menneskes gode og slette vaner? Til en viss grad kan du få se det,
men det skal du vite, at deres nåværende tilstand er vidt forskjellig.
Idet han bad meg se opp, sa han: Hva ser du?
Lydig så jeg opp, og med undring så jeg en klode mere skjønn enn jordens sol, når den skinner i sin høyeste glans - det rene lys strålte over denne nye himmel.
- Der! sa min fører, der vil du se mange, kledd i hvite kledninger og alle i den skjønneste harmoni. Der faller aldri nattens skygger og sorg og død eksisterer ikke.
Disse som gleder seg i denne velsignede bolig, lider ikke
- for ingen synd eller smerte forstyrrer deres fredelige hvile. Siden skal du få vite mere om dette, men først må du se mindre gledelige ting. Du vet godt at mennesket
har forskjellige karakterer. At ånden forlater den ødelagte legemlige bolig der nede gjør ingen forskjell i dets natur.
Idet han berørte min panne igjen, sa han: Hva ser du?
Mitt blikk ble åpnet for et nytt bilde. Jeg så foran meg utallige skikkelser som alle kjempet i dødsangst
noen av dem i kongelige palasser på dødsleier som var rikt smykket med kostelige stoffer. Noen av dem i fattige hytter, andre i mørke fengsler - lastens og
skjendselens huler, enslige skoger, øde ørkener, på det ville

-17-

hav. Noen som ligger i den brennende sol, noen går til grunne på ødslige og snekledte fjell, noen omgitt av gråtende omsorgsfulle venner, og andre som dør alene og
glemt. Enkelte går til grunne for sin tro, andre pint av de grusomme ville, noen gamle foraktet, hjelpeløs og glemt, andre knust under krigens jernskodde hel, kort sagt
av all slags skam og last.
Her, hvor tiden og evigheten møttes, ble alle disse bildene opprullet for mitt syn.
- Dette, sa min fører, er bare et svakt bilde av de virkninger det har, når loven brytes.
Idet han igjen berørte meg med lyset som strålte fra hans høyre hånd, så jeg den udødelighet som ventet dem der har forlatt sin legemlige bolig og gått inn i evigheten
- der de har begynt et nytt og ukjent liv. Rundt hver døende var der samlet ånder av forskjellig utseende og etter som den døendes moralske natur var - var også de
ånder som skulle ta seg av dem, når de gjorde sin inntreden i åndeverden.
Slik er det for alle klasser og mennesker, for alle går inn i denne foreløpige tilstand som er som en forgård til åndeverdenen. Her er oppholdsstedet for alle vesener -
forskjellig i karakter, fra den ugudelige og elendige til de skinnende og hellige engler, som i mengder samler seg ved dødens port. Det er Guds budbringere. Og her
samles alle, når de forlater det jordiske legeme, og blander seg og finner de beslektede sjeler som virker tiltrekkende på dem - vesener hvis karakter er lik deres
egen. De som har en stridig og vanhellig natur tiltrekkes av sine likesinnede og går inn til et sted som er innhyllet i nattens mørke, mens de som elsker det gode
ønsker å komme sammen med rene sjeler. Disse blir av himmelske tjenere ført til den herlige klode som lyser over dette

-18-

mellomliggende sted. De merkelige følelser hos disse nettopp ankomne menneskelige ånder da de kom sammen med de ulegemlige mengder, og så hva der foregikk
rundt om dem, vakte min undring. Og mens jeg betraktet dem begynte jeg å spørre meg selv, om det jeg så var virkelig eller bare den rene fantasi i min hjerne, mens
jeg var i denne guddommelige henførte tilstand.
Da min fører så mine tanker tok han meg ved hånden idet han sa: Disse vesener du ser rundt omkring deg var engang innvånere av den verden hvorfra du kom. De
har forlatt sine legemer og begynner nå et nytt liv. De er overrasket over sin plutselige forandring - fra de jordiske ting blir de satt inn i det himmelske med en klarere
forståelse av årsak og virkning. Men mere om denne tilstand og deres forhold skal bli åpenbart for deg, når disse lærdommer vil bli lettere og forstå for deg. Vi vil nå
forlate dette sted og stige opp til den strålende klode.
Idet han sa dette førte han meg hen til en sky av lys. Da vi forlot dette sted, berørte han meg igjen - og jeg oppdaget, at jeg hadde fått et nytt og mere omfattende
syn.
- Se, sa han, de utallige kloder. Legg merke til de rullende kloder, soler og solsystemer - hvorledes de beveger seg i mektig stillhet og harmoni. Hele dette veldige
rom er fylt og befolket av universer, bygget opp i en uendelig visdom. Disse er bebodd av hellige vesener, lykkelige og udødelige, skjønt forskjellige i sine grader av
utvikling og åndelighet.
Igjen rørte han ved mitt syn og se! Over meg rundt meg og langt i det fjerne så jeg vesener av det reneste lys som kom og gikk med tankens hurtighet.
- Disse, sa min fører, er tjenende engler. Deres høyeste ønske er å gå barmhjertighetens ærend, deres

-19-

hjem er hos de evig velsignede. De benyttes som skytsengler og budbringere av hellige tanker til dem som står under dem.
Mens jeg så dem bevege seg slik - høyere og lavere, kom en av dem i min nærhet, og i sine englearmer holdt han et lite barns ånd. Engelen gikk forbi og jeg så, at
det lille barn som hadde fått sin åndelige næring, hvilte fredfylt i hans armer.
- Hvorfra kom dette barn? spurte jeg.
- Jeg mottok det av en sønderknust mor ved dødens port, da dets livsgnist sluknet i den ytre verden. Og jeg fører det nå til det sted i Fredens Paradis, hvor de små
barn oppholder seg.
Ettersom det lille barns skytsengel drog framover beveget vi oss stille i samme retning, inntil bildene nedenunder forsvant fra mitt syn, og jeg fant meg selv hensunken i
det strålende lys som kom fra den klode vi nærmet oss. Snart etter trådte vi inn på en slette hvor vi kunne se store trær som bar frukt og trærnes sammenvevde
grener dannet som en buehimmel av eviggrønt over oss. Da vi kom gjennom disse skyggefulle lunder frydet jeg meg ved fuglesangens melodier, de trillende toner
løftet seg som til den skjønneste sang. Her stanset vi. Da jeg trodde vi var på en eller annen jordisk klode spurte jeg hva den het. Min fører svarte:
- Disse trær, disse blomster og disse fugler finnes i ytterkretsen av det åndelige Paradis. Så rene er de i sitt vesen, at dødelige mennesker med sitt tilslørede syn, kan
ikke se dem - og så bløte er tonene, at det ikke er mulig for det grove menneskeøre å høre dem. Menneskets sanser er så grove, at det ikke begriper at et slikt
åndelig liv kan eksistere. Men løsrevet fra legemet kan du gjennom åndelige sanser forstå, at åndelige boliger er til og

-20-

er en virkelighet. Hva du nå ser er bare omrisset og det rent ytre av det åndelige hjem. Disse blomstrende sletter og trillende melodier er bare en lavere grad av de
helliges ytre boliger.
Merker du, at disse lunder likesom beveger seg som i tilbedelse? Og at disse melodier, som henrykker deg og styrker deg med nytt liv, bare er toner i en høyere
symfoni? Det er hertil de forløste sjeler først blir ført av sine skytsengler, når de forlater dødsskyggenes dal. Her får de også sitt første innblikk i begynnelsesstadiet til
det evige liv. Her mottar de lærdommen om sitt himmelske hjem og lærer den rene kjærlighets natur å kjenne, fri for all synd. Her høres de første toner i den
uendelige lovprisning som de lærer å istemme til Herrens og Forløserens pris - og her mottar de nyfødte tanker, som gir dem en stadig klarere forståelse av den
forandring som er foregått med dem. Her blir de mottatt av venner som er kommet lenger i sin åndelige utvikling og som stiger ned fra sin høyere virksomhet for å by
sjelen velkommen til dette sted i åndeverdenen. Her kan slektninger få møtes igjen og tale sammen - og det er i disse hellige lunder sjelene først får blande sine røster
i den forløsende nådes lovsang. Her får de hvile i himmelsk fryd og fred og innånde Paradisets rene luft.
Mens jeg lyttet til dette selsomme, men skjønne budskap, brente min sjel etter å møte igjen de venner som for lenge siden var gått bort fra jorden. Men engelen sa:
- Du skal ikke dvele her, for din nåværende oppgave er å lære å kjenne hvorledes de avdøde Guds barn lever. Når din tid på jorden er tilende, skal du få komme
tilbake hertil på det første stadium av ditt udødelige liv, og få møte dine slektninger. Her skal du få den lærdom som gjør deg skikket for mere opphøyde boliger, de

-21-

velsignedes herlige hjemsteder.
Så strakte han ut sin hånd og plukket en rose som hang over oss, og idet han bad meg innsuge dens duft, berørte han mine lepper med den. Igjen fikk jeg et dypere
innblikk og nå så jeg utallige lykkelige skarer som beveget seg i alle retninger gjennom de mangeartede og blomstersmykkede landskaper. Jeg ville så gjerne få
blande meg med dem og spurte om jeg kunne, men min fører gikk videre og vi fortsatte oppover, gjennom skoger som ble renere og skjønnere jo høyere vi kom.

0, hva trøst for trette sjeler,
disse sanne ord.
Gud hos menneskene dveler
på den nye, skjønne jord.
Der forsvinner sukk og tårer,
når ved livets flod vi går,
ingen torner mere sårer,
lykkens mål vi her oppnår.

- 22 -
FREDENS BY

Da vi var kommet til en høytliggende slette så jeg i det fjerne en hvelving av lys.
- Det, sa min fører, er portalen som fører inn i Fredens by. Der vil du få se din Frelser og Forløsers skikkelse og der holder de hellige og englene til - til klangen av
gullharper og strengeinstrumenter synger de sitt Halleluja, forløsningens sang, fredens sang - sangen om den udødelige kjærlighet.
- Kan jeg komme inn der? spurte jeg.
Igjen berørte han mine lepper og de beveget seg av seg selv i lovprisninger, som hittil hadde vært ukjente og som smeltet inn i den himmelske kjærlighets harmoni.
Etter som vi kom nærmere samlet en skare himmelske tjenere seg ved portalen. Disse var enda mere strålende og en av de fremste tiltalte min fører i et språk jeg
ikke kunne forstå. Det var musikk, kjærlighetens musikk, i deres tale og en glede som en strålekrans omgav dem som de ønsket oss velkommen ved inngangen til
den fredfylte Helligdom.
Den diamantbesatte port åpnet seg og to engler nærmet seg. De tok meg en ved hver hånd og førte min skjelvende ånd henimot en indre port, som førte direkte til
lysets bolig.
Da husket jeg min tvilende og stridende sinnstilstand fra før - mine tidligere synder, mine tvil og min opprørske natur strømmet inn på meg. Og jeg følte meg full

- 23 -

stendig uverdig til å møte disse herlige vesener, mitt motsviktet meg. De himmelske tjenere bar meg i sine armer langs portalen hen til føttene av det mest strålende
vesen. På hans hode var en krone av det mest strålende lys og over skuldrene lå lange gylne lokker. Det er umulig å beskrive denne skjønnhet.
- Dette er din Forløser, Marietta, sa en av de himmelske tjenere. For deg led Han i sin menneskeskikkelse og for deg døde han.
Overveldet av Hans godhet, ømhet og kjærlighet, bøyet jeg meg i følelsen av at jeg ikke var verdig til å tilbe Ham.
Men idet Han strakte ut sin hånd løftet han meg opp og sa med en stemme som fylte meg med usigelig fryd:
- Velkommen mitt barn - du datter av en fortapt menneskeslekt, for en stund skal du få komme innenfor de forløstes porter.
Og så vendte Han seg til de vesener som omgav Ham og sa:
- Ta imot denne ånd i Eders midte.
Og se! Hele den tilbedende skare løftet seg som på kjærlighetens vingefang i hellig jubel og ønsket meg i ydmykhet velkommen som en arving til nåde - og med
stemte instrumenter tonet det udødelige kors' lovsang til åndens velkomst:
- Ære være Lammet som har forløst oss. Pris hans navn alle hellige, ja tilbe Ham dere salige som lovpriser i guddommens himler. Tilbe Ham, for Han har opphøyet
oss. Vi vil prise Hans navn - vår Gud, den allmektige. Vi kneler og tilber ved Hans føtter. Vi vil synge om Hans uendelige kjærlighet. Hans navn skal fly på
kjærlighetens udødelige vinger gjennom hele universet med dets tilbedende skarer. For se! Fra syndens dyp og

-24-

fra døden mottar vi vår søster av Vår Herres og Frelsers hender. Syng deres halleluja til ham i all evighet, dere tilbedende skarer, lovpris Ham for evig.
Englekorets bløte og melodiske sang steg som en brusende musikk av tusen rislende kildevell til den fylte hvelvingen - og ettersom sangen gikk tilende, døde ekkoet
bort i det fjerne som båret fra bølge til bølge i den hellige eter.
Lovprisningens glede og den guddommelige melodis skjønnhet beveget hver deltaker i koret til å gripe sine gullharper. Og nå klang hver tone fra sølvstrengene
dobbelt igjen - som en herlig gjenklang i åndenes hjerter, hvor alt gikk inn i en eneste fulltonende harmoni. Som lydløse bølger gled tonene over dette åndens hav og
det forekom meg som om jeg selv, sakte vuggende, ble båret oppe av dem, da en ånd fra de talløse skarer nærmet seg og kalte meg ved navn i glad gjenkjennelse.
Musikkens trylleri var brutt og jeg ble selsomt beveget ved å bli omfavnet av en, som jeg hadde holdt meget av, da jeg var et lite barn på jorden. Med glede sank jeg
i hennes armer og med en søsters ømhet trykket hun meg inn til sin udødelige skikkelse, idet hun sa: Vær velkommen, min søster i ånden, for en stund til dette vårt
fredens hjem.
- Velkommen, velkommen, velkommen, lød det som musikk fra tusen stemmer, og se! Samlet rundt meg stod alle de jeg hadde kjær, ivrig etter å hilse meg med
vennlige omfavnelser.
I det store rom hevet benkerader seg i en halvsirkel, den ene høyere enn den andre, og det hele var herligere enn ord kan beskrive. Her satt vi og hvilte og blant dem
var mange gamle og kjente venner.
Skjønt jeg kjente dem var deres utseende annerledes

- 25 -

enn den gang de var på jorden. De var helt åndeliggjort og hadde ikke noe av den legemlige skikkelse i hvilken jeg hadde kjent dem før. Men jeg har ikke hverken
makt eller noen måte å gi et rettferdig inntrykk av dem. Jeg kan bare gi et svakt uttrykk for min mening når jeg sier at de synes å være helt ånd, i et strålende lys av
fred og himmelsk kjærlighet.
De snakket fortrolig sammen, men de brukte ikke noe menneskelige veseners språk. Når de talte hørtes ikke lyd, allikevel fulgte den ene tanke den annen og alle
kjente og forstod hva de andre tenkte og følte. Tanker om deres himmelske liv gikk uhindret fra den ene til den annen og jeg forstod snart, at i himlen finnes ingen
skjulte tanker. Det var en eneste harmoni i sjelene, i deres ønsker, deres tale, sang, og bevegelser - og harmoni i stadig høyere tanker var deres liv og høyeste glede.
Atter ble harpene stemt til lovprisninger til deres Skapers pris, og min fører bad meg være med i denne gjenløsningens sang, men jeg kunne ikke blande min røst med
deres, da jeg var helt hensunken i glede over dette herlige fredens hjem. Da de endte den hellige hymne rørte min fører igjen mine lepper med lysets stav og sa, at jeg
nå kunne få være sammen med disse himmelske vesener som en av dem.
Den ene etter den annen tok meg i sine armer som en av deres - en nyfødt sjel. Og de så opp til sin Gjenløser og Herre med takknemlighet.
- Er dette Himlen? spurte min ånd. Er disse lykkelige sjeler mennesker som en gang måtte kjempe med synden og døden? Er disse ansikter som stråler i denne
herlige boligs lys, de sjelelige ansikter av dem jeg har sett før i mitt jordiske liv? Og hvor er alderen og de

- 26 -

menneskelige skrøpeligheter flyktet hen?
Ofte hørte jeg min jordiske prest, når han forsøkte å gi en svak ide om de himmelske ting og det evige liv. Og da hadde jeg spurt om Himlen kunne være så skjønn?
Er det ikke et forherliget fantasibilde? Men jeg kan forsikre, at menneskenes høyeste forestilling ikke på noen måte kan fatte virkeligheten og herligheten av denne
himmelske bolig.

Borte om flodens strandbredd jeg ser
hvitkledde skarer, ventende fler,
fri fra all sorg og lidelse her,
våker og venter tålmodig der.

Kor:
Se, denne vei, ja, se denne vei!
Elskede venner ser etter deg.
Hist i Guds himmel, o vet du ei,
kjære fra himlen ser etter deg?

Fader og moder, broder og søster
venter at båten nærmer seg land,
som bringer kjære over til dem,
inn i det lyse, herlige hjem.

-27-
PILEGRIMENS BUDSKAP

Da kom en skikkelse mot meg. Jeg hadde sett den samme sjel på jorden, skjelvende bøyet over en pilegrims stav. Jeg kjente den gamle uttærte skikkelse med et
ansikt som fortalte om et liv i sorg. Men nå stod denne ånd foran meg i evig ungdom - nå fantes ingen stav, ingen skjelvende kropp, ingen hule øyner og verkbrudden
skikkelse. Men lys og helbred og kraft strålte ut fra ham. Og han sa: Se på meg og se gjenløsningens nåde. Dette hjertet var en gang fylt med urene tanker. Disse
hender var tilsølt av synd. Disse føtter beveget seg fort på den brede vei som fører til sorg og død. Og min forrige skikkelse var bøyet av bekymringer og ødelagt av
sykdom. Men nå bærer jeg en kledning som er lys, og lever i evig ungdom, priset være min gjenløser Immanuel! Hør min sang: Død, hvor er din brodd og grav, hvor
er din seier? Ære være Lammet, som ofret seg for vår gjenløsning! Pris Ham, alle Dere uendelige hærskarer!
Idet han løftet sin røst stemte alle de andre med i en umåtelig akkord av himmelske toner.
Da kom en skare barn, som, hånd i hånd, gikk rundt og sang med sine barnestemmer:

- 28 -
Kledt i din frelse jeg står,
ren som en lilje i vår,
legt ble jeg ved dine sår,
- allting i deg jeg formår.

Kor:
Frelser, du er alltid meg nær,
fra hvert et bånd
løser din hånd,
- nåde og fred
skjenker du ned,
kroner meg med miskunnhet.

Skyldig til døden jeg var,
- dog, mine synder du bar,
skylden forsvant i ditt blod,
døden du slo - og oppstod.

- 29 -
KORSETS HERLIGHET

Da denne nye sang var endt senket et lys seg ned over oss - uendelig mer skinnende og strålende enn før. Jeg så, og der åpnet hvelvingen seg over meg og enda
herligere skikkelser kom til syne. Overveldet av dette lys ønsket jeg å flykte - jeg nærmet meg min fører som sa: Hva du har sett, Marietta, er bare en forsmak på de
gleder som skal komme. Her er du blitt ønsket velkommen og her har du fått se din Frelsers skikkelse i denne fredens forgård til den himmelske bolig. Men se! Over
deg senker korsets herlighet seg, båret av gjenløste sjeler som også engang var mennesker, men som nå er delaktig i det høyere liv. Nå får du en anelse om den
syvende himmels herlighet. Disse engler vil vise deg veien.
Over meg kom nå et kors til syne som ble båret av tolv. Rundt dem stod skrevet: Patriarker, profeter og apostler. Over det var skrevet: Jesus av Nasaret, jødenes
konge. Ved foten av det knelte en ånd, kledt i hvitt og med et uttrykk av hellig tilbedelse. Han kysset korset og da han trådte ned kom han bort til meg. Han talte
med en stemme som musikk, skjønnere enn den sang jeg hadde lyttet til med undring og fryd: Velkommen fra verdens jammerdal. Se! Fordi den korsfestede Jesus,
min Herre og Gjenløser vil det, er jeg kommet for å føre deg videre. Det er bare ved hans vilje du kan tre inn her, men du skal ikke være bedrøvet over å måtte
vende tilbake til dine venner på jorden.

-30-

Tanken på at jeg skulle tilbake til mitt tidligere livs synder og ulykker, tynget meg i den grad, at det forekom meg som om jeg allerede hadde forlatt den himmelske
bolig og var i rask fart mot jorden. Men da ble jeg omfavnet av min fører som sa: Når du vender tilbake til jorden skal du bringe et budskap med deg om den hellige
kjærlighet. Og ved den fastsatte tid skal dine jordiske lenker løses og du skal få komme igjen her.
Den ånd som steg ned fra korset, sa da: Det budskap jeg gir deg, og hva du ser her, skal du bringe min jordiske sønn som ennå kjemper der nede i dødsskyggenes
dal. Fortell ham om dette lys som stråler her oppe, bring dette bud fra evigheten og innprent det i hans hjerte, hvor det skal slå rot og blomstre og bære frukt etter
mye kamp og strid.
Du er blitt ført hit, Marietta, av en vis styrelse og for å oppfylle din oppgave har jeg fått lov å sette deg inn i mange ting som vedrører jorden og himlen. Tanken på å
vende tilbake dit gjør deg bedrøvet nå, men du skal gå tilbake med sannhetens kostelige skatt og denne sannhet skal lik en surdeig, berede veien for en mere lysende
klarhet.
Først skal du vite at  hele  Himlen  tilber korset.  Myriader bøyer seg for det og de gjenløste sjeler elsker å være i nærheten av det. Jordens religioner gir bare et
drømmeaktig bilde sammenlignet med dette. Den menneskelige sjels høyeste forestillinger er tåket og ufullkomne med hensyn til vårt liv her. Like over de jordiske
sletter er det den fullkomne åndelige himmel begynner. Og her har skytsenglene sitt tilhold, for disse talløse skarer har tillatelse til å blande seg med jordens beboere.
Ikke en dag, ikke en time, ikke et øyeblikk går uten at hvert dødelig menneske er under sin skytsengels årvåken het.
-31-
Mennesket kjenner ikke syndens vesen, heller ikke nådens fullkommenhet, når det er blitt gjenløst. Det vil ikke tro - selv om engler fra evigheten samles rundt om
ham for å åpenbare udødeligheten. Der er utallige grunner for at himlens lys ikke rekker ned og viser menneskene veien, som ellers fører til ulykke og død. Men den
tid nærmer seg, da mennesket får en klarere oppfatning av virkeligheten i denne bolig og dets oppmerksomhet skal rettes mot sannheten av det indre liv med en
ganske annen kraft. Menneskets forløsning nærmer seg. La englenes stemmer løftes i koret, for snart stiger Frelseren ned sammen med de hellige engler.
Han førte nå an i en himmelsk hymne som klang skjønnere og mere harmonisk enn det kan sies i noe menneskelig språk. Da den var endt, sa han: Min søster i
ånden, her finner du hvile i den hellige kjærlighet. Og merk deg hva der foregår rundt deg, for det skal speile seg i din sjel - som et svakt og fjernt uttrykk for den
glede som fyller dette fredens rike. Du så nok, at da jeg steg ned kysset jeg korset. Alle hellige har sin store glede ved på denne måten å uttrykke sin kjærlighet til sin
Gjenløser som gav seg selv som sonoffer.
Det ble en liten stillhet under hans tale, og nå løftet stemmene seg i bløte og melodiske hallelujarop, likesom langt borte fra. Tonene var som levende vesener som
inspirerte denne sang om gjenløsningen i hver eneste sjel i hele den talløse skare.
- Hvem er disse? spurte jeg.
- Det er dem, sa han, som er blitt fri fra all kamp og strid og som nå ikke unnlater dag eller natt å løfte sine stemmer i jublende lovsang til Frelserens pris. Himlenes
himmel er fylt av denne hellige kjærlighet. Og fra de hellige, som i jorderikets hytter ydmykt tilber og synger

- 32 -

om gjenløsningens nåde, blir denne himmelske tilbedelses sjeleinspirerende melodi båret oppover gjennom veier av stadig høyere liv. Over deg kan du se vesener
som er nådd høyere, bevege seg i dette lys fra evigheten.
Ville du bli her for alltid i denne verden av fred, glede og guddommelig kjærlighet? La din tidligere vantro, din mangel på sant kristelig sinnelag, være deg en
lærepenge. For der finnes ingen annen vei enn gjennom Kristus, din gjenløser, til å oppnå arvelodd i denne velsignede bolig.
Da han sa dette kom jeg igjen til å huske mine tidligere tvil, min manglende tillit til Frelseren og at jeg ikke hadde helliget meg Hans sak. Min sjel var nedtrykt. Jeg så
at han hadde rett i sin milde bebreidelse og så spurte jeg:
- Tør jeg ennå håpe? Eller er muligheten for å få del i dette himmelske liv tapt for bestandig? Jeg ville gjerne gi alt mitt, ja, meg selv. Og helst ville jeg aldri mere
vende tilbake til jorden. Å, om jeg alltid kunne få dvele her hvor freden flyter som en mild strøm og den reneste kjærlighet går fra hjerte til hjerte.
- Vær tro da mot det lys som er gitt deg. Og til sist skal du få del i himlens velsignelse. Marietta, legg merke til det bilde du nå ser. I denne skare er profetene og de
hellige martyrer. - Se - deres kledning er hvit, ren og gjennomsiktig. På deres bryst er korsets merke. I sin venstre hånd holder de et gyllent røkelseskar og i sin
høyre en liten bok.
Bildet utvidet seg. Og jeg så at fra midten og rundt der hvor skarene var forsamlet, reiste der seg en pyramide hvis midte bestod av perler og de edleste stener. Den
var besatt med kors av åndeliggjorte diamanter. Og på disse var skrevet navnene på alle dem, som hadde lidt

-33-

for sin kjærlighet til sannheten og som hadde satt livet inn helt til døden befriet dem for alle forfølgelser.
På denne søyle stod tre ånder i en ydmyk og tilbedende stilling. J sine løftede hender holdt de et kors og fra dette foldet et banner seg ustanselig ut.
- Disse, sa min fører, er utvalgte - en patriark, en profet og en apostel. De danner en treenighet av hellige og de skal bistå Menneskesønnen når Han kommer igjen.
De skal gå ut på den bestemte dag og samle de utvalgte fra vindenes fire hjørner, fra den ytterste del av jorden til den ytterste del av himlen. De bøker åndene holder
i sine hender åpenbarer skapelsens mysterium, menneskets gjenløsning og de lover som de gudfryktige skal følge i all evighet.

-34 -
BARNETS FORTELLING

Da det forrige bilde lukket seg for mine øyne løftet den ånd som hadde kysset korset sin hånd. Den lyste med livets lys og to barn kom nærmere. De bøyet seg
yndefullt og begge la sin hånd i hans, mens de så opp i hans kjærlige ansikt med et ømt smil.
Så sa han til meg: Disse barns sjeler forlot sine legemer mens de ennå var spedbarn. Og da de var uskyldige ble de ført til uskyldighetens paradis i den syvende
himmel, hvor den moralske renhet og åndelig harmoni hersker.
Den eldste av de to jeg på denne måte kom i forbindelse med sa til meg:
- Marietta, jeg er så glad for å få lov til å snakke med deg siden du skal vende tilbake til jorden og til dem, som elsket oss og som sørget, da vi forlot dødens dal.
Når du igjen taler med dødelige, så si til ham som nå sitter ved ditt legeme, at vår skjebne er en eneste overstrømmende glede over at ånden er blitt frigjort, skjønt
foreldre kanskje sørger over oss. Marietta, dette er den verden vi kjenner. Her våknet vi
for første gang til det virkelige liv. Vi besøker nok jorden når våre skytsengler fører oss dit, men den er helt ulik himlen. Der nede ser vi sorg og lidelse og død. Her
hersker bare harmoni, lykke og det evige liv.
Derpå så han ned som i dype tanker og alt var stille. Jeg trodde at det han hadde talt om hadde gjort ham

-35-

bedrøvet. Men jeg så snart at hans stilling kom av at en engel senket seg ned over oss. Å, hvor dette syn gikk gjennom hele min sjel! Lyset strålte rundt ham som en
tettsittende kledning. Hver bevegelse var som en harmoniens harmoni. Jeg ville følge og sa:
- Å, si meg, hvem er denne strålende skikkelse? Jeg føler hans hellige innflytelse og et heftig ønske om å få være sammen med ham der hvor han dveler sammen med
sine like.
- Dette, sa ånden, er en engel som hører til i barnas paradis. Har du ikke lest i evangeliene det velsignede ord av Gjenløseren? I Himlene ser deres engler alltid sin
himmelske Faders ansikt. Denne våker over barnene og har i oppdrag å møte deres sjeler, når de forlater den ytre verden for å komme til den åndelige. Han venter
for å ta deg med der opp. Nå breder han sine armer ut, og hva ser du, Marietta?
- Et lite, blekt lys, svarte jeg.
Engelen åndet på det som om han gav det liv og trykket det til sitt bryst med en kjærlighet som langt overgikk jordiske mødres. Jeg visste at den lille ånd hvilte trygt
og følte den himmelske egenskap som fylte og omsluttet engelen. Igjen ville jeg fly bort og for alltid være velsignet sammen med den lille barneånd. Men mens jeg
kjempet for å stige opp, reiste engelen seg - et glimt av lys, og han var forsvunnet.
Så åpenbart er helt annet bilde seg. Langt nedenfor meg i et lite værelse, så jeg en kvinne som knelte ved sitt døde barns legeme. Hun ristet i stille hulken og av og til
strømmet tårene fra hennes øyner. Så ble hennes ansikt som marmor igjen og øynene stirret tomt frem for seg. Hele hennes skikkelse skalv, mens hun stadig presset
sine kyss på det avdøde barns kinn.

-36-

Nå så jeg en alvorlig mann komme inn. Han var kledt i sort, og den lille klynge vek til side idet han gikk frem til den gråtende mor. Han tok hennes hånd og sa:
- Reis deg, søster. Herren gav og Herren tok. Lovet være Hans navn. Jesus sa, at de små barn skulle komme til ham, for slike hører Himmelrike til. For jeg sier
Dere, dets engler skal alltid skue deres himmelske Faders åsyn.
Og nå sa jeg den samme mor sitte ved siden av en kiste, i en jordisk krets. Hennes øyne stirret opp i taket med et fortvilet uttrykk. Foran kisten stod den alvorlige
mann som jeg hadde sett komme inn i dødsværelset. Han leste en salme og bad en bønn for den hardt rammede mor. Så oppmuntret han de sørgende ved å minne
om Skriften som sier, at det lille barn, skjønt det var dødt, skal leve igjen og at en engel hadde ført det til Abrahams skjød.
Den sørgende skare forsvant og nå sa barnet til meg:
- Det døde barn du nettopp har sett i ditt syn, var bildet av mitt eget legeme, og den gråtende mor var min egen mor. Det bilde du så var hva der hendte, når jeg
forlot mitt jordiske legeme. Og den alvorlige mann var presten i menigheten i den ytre verden.
Den engel som stanset her på veien var den lysets ånd som førte meg langt fra alt ondt, til et sted hvor små og hjelpeløse barn har sitt tilhold. Og der er ånder som
alltid er opptatt av å gi barnene åndelig næring. Vil du være med og besøke dette barnenes paradis?
Idet han sa dette så han opp til ånden som for å be om lov til å føre meg derhen.

-37-
Hvor underlig er du i alt, hva du gjør!
Hvem kan dine veier forstå?
:/: Men ett er dog sikkert - den vei, du meg før'
for meg er den beste å gå. :/:

Mange tusener veier, 0 Herre, du har,
og hvilken du velger for meg,
:/: får være det samme, blott lyk'lig jeg far'
til hjemmet i selskap med deg.:!:

-38-
BARNAS PARADIS

I neste øyeblikk steg vi opp i samme retning som engelen hadde tatt med den lille barnesjel, da han forsvant i lysglimtet. Og snart kom vi i nærheten av noe som i
første øyeblikk syntes å være en by, bygget i midten av en blomstrende slette. Der kom til syne statelige bygninger og gater med rekker av trær som kastet deilig
skygge. I grenene var det fugler av alle mulige farver, og skjønt de sang i alle tonearter blandet tonene seg til en fullendt harmoni. Mange av dem lignet fuglene på
jorden, men var likevel så høyt hevet over dem som Paradiset selv var hevet over den dødelige verden.
Som vi kom nærmere tiltok skjønnheten og harmonien og nye bilder kom til syne. Arkitekturen i bygningene, billedhuggerverkene i friluft, fontenene som glitret i lyset,
trærne med sine svaiende grener som flettet seg inn i hverandre og blomstrene ble stadig vakrere og mere majestetisk. Der var også mange avenyer og hver av dem
førte i en svak stigning oppover til et felles sentrum. Dit var det vi også styrte våre skritt.
Da vi kom nær så jeg at det var en umåtelig stor og omfattende bygning. De ytre vegger og tårner syntes å være kledt med marmor så hvit og glitrende som sne.
Dette var underlaget for en umåtelig hvelving, likesom en kuppel. Men den var så uendelig meget større at det ikke gir noe riktig bilde å sammenligne den med noen
jordiske mål.

-39-

Vi kom nær denne bygning og så nå at kuppelen var utbredt over hele den store, runde plassen.
Dette, sa min fører, er det sted hvor alle barn fra din klode samles og her får de den opplæring og støtte hver trenger etter sin barnenatur. Du så, da vi kom langs
avenyene, bygninger på begge sider. Hver av disse svarer til hva dødelige kaller barneværelset. Disse små barn kommer først til dette sted og her får de sin næring
under sine skytsenglers fryd. Hver av disse bygninger er en miniatyr av dette umåtelige tempel, skjønt der er visse forskjeller. Og hver av dem er et hjem for de
barnesjeler som kommer her, inntil de oppnår en høyere grad og kommer inn i Paradiset for ungdom og får lære ting som passer for dette stadium av deres
tilværelse. Men over hver av disse bygninger hersker syv moderengler. Du ser, Marietta, at ikke to av disse bygninger er helt like i innvendig skjønnhet eller utvendig
form og utsmykking, men alle passer harmonisk inn i hverandre. Og hver skytsengel er også forskjellig i det lys de utstråler, sin personlige skikkelse og sitt ansikt.
Dette får du lov å vite.
Når et barn dør på jorden bærer dets skytsengel det opp til Fredens bolig. Han ser også hva slags barn det er og plasserer det sammen med andre som står på det
samme trinn i sin utvikling. Likesom den dyktige gartner på jorden dyrker forskjellige blomster i forskjellige bed, slik plasserer englenes visdom de forskjellige barn i
de hjem som best passer for deres utvikling, enten i kunstnerisk, vitenskapelig eller sosial retning.
Over hver av bygningene hersker syv skytsengler. Til sammen danner disse som et oktav i undervisningen, idet hver engel er av en åndstype som er i full
overensstemmelse med de øvrige seks - på samme måte som hver tone i skalaen harmonerer med de øvrige toner og halvtoner.

-40-

Og på samme måte står hver av disse syv skytsengler igjen i spissen for et oktav av underordnede og mere ungdommelige ånder, som utfører de plikter som
pålegges dem - i overensstemmelse med deres særlige begavelser. Slik innordnes de i dette harmoniske system for den paradisiske undervisning. For hver av disse
igjen står i spissen for en enkelt klasse av små barn.
Syv av disse bygninger danner en større samlet helhet. Og hver enkelt av disse lærdommens palasser, som ligger omgitt av sine egne haver og plasser, er av samme
slags, men forskjellige i utseende. Men syv av disse igjen danner som en underavdeling av et mere sammensatt og storslagent palass-lignende tempel. Midt i dette
ligger en egen mindre bygning, hvor der læres de høyere grader av den paradisiske sannhet.
Det sentrale palass i hver bydel er således et strålende tempel for undervisningen, og det ligger omgitt av de skjønneste kunstverker og blomsterhaver. Rundt dette
ligger syv mindre og skjønnere bygninger med en tilsvarende harmonisk utsmykning. Og hver av disse siste er igjen midtpunktet for en krans av bygninger som også
er smykket med fullendte statuer blant de herligste blomster. Her, i disse bygninger, er det barna oppholder seg. Men hver dag - eller det tilsvarende tidsavsnitt
blir de ført til de store palasser. Og her får de den undervisning som passer for hver av dem, etterhvert som deres natur utfolder seg.
Så snart barna er kommet så langt at de kan delta i den alminnelige undervisning i det store tempel i midten blir de først ledet fra sine hjem til de forskjellige
sentralskoler. Og så blir de alle ført fra sine forskjellige bydeler til det ytterste store tempel - ledet av et jublende englekor med høye hallelujarop til sin Fyrste og
Frelser.

-41-
Fader og moder, 0 Si er du med
til dette himmelske land? :/:
Se dine små, hvor de smiler og ler
hist på den sollyse strand! :/:

Men vil du møte de elskede små,
da må du fødes påny.
:/: Vil du ei dette, du aldri kan få
gjensynets glede i sky. :/:

-42 -
BARNA I PARADISET

Da ånden tiet så jeg hvorledes en del av et av de mindre templer til høyre åpnet seg - som om en usynlig hånd hadde tatt et forheng til side. Og for min allerede mer
enn forbausede ånd kom nå det innvendige av denne bygning til syne. I det strålende lys så jeg den skjønnhet og majestet som preget barnas hjem i Paradiset. Først
var jeg meget tilbakeholdende fordi jeg følte hvor lite verdig jeg var til å få se en himmelsk bolig, så ren og skjønn og overveldende.
- Der, sa jeg halvt ubevisst, der er himlen.
Min fører forstod mine tanker og følelser og sa: Marietta, her ser du hvorledes barna har det i Paradiset. La oss gå inn der, så skal du få se hvorledes de små barn
har det i virkeligheten - de barn som har forlatt jordens jammerdal og som med en gang blir brakt til dette sted, hvor de er lykkelig for all tid. Men de dødelige vet
lite om den lykke som blir disse små til del, når de forlater jorden på et så tidlig tidspunkt i sin tilværelse. De som tror på Kristus blir fortrolig med tapet av sine barn,
men det er fordi de bøyer seg i den rette underkastelsens ånd som bor i ethvert troende hjerte. Jeg var også engang en mor i den verden hvor en må lide slike tap og
sorger. Der lærte jeg å gråte, men jeg lærte også å forstå den uvurderlige verdi av troen på Guds barmhjertighet gjennom vår Herre Jesus Kristus. Og der måtte jeg
si farvel til de små barn som syntes født bare for å smerte en mors hjerte, da de ble tatt fra meg.

-43-

Gang på gang trykket jeg de små elskede barn til mitt skjelvende hjerte - disse barn som var kjød og blod av mitt blod, og takket Gud for disse dyre gaver. Men
neppe hadde jeg fått tid til å drømme om deres strålende fremtid, før døden tok dem fra meg som frosten dreper de nye og spede knopper, og mitt hjerte som
nettopp var blitt fylt av dem føltes tomt og sønderrevet. Jeg satte mitt håp til Jesus og overgav dem i Hans hender og trodde at da var alt vel. Men hadde jeg bare
visst, Marietta, ja, kunne jeg bare ha sett hva du nå får se - ja, da ville min troende sjel ha fått en visshet som ville ha gjort den enda roligere. For her kan det lille
barn som har forlatt sine foreldre i sorg vente på deres ankomst og her er det i trygg forvaring mot påvirkning fra fortapte menneskers synder og laster. Se, Marietta,
de små barn i Paradiset!
Jeg så det indre av et strålende skjønt tempel åpnet foran meg. I sirkelrunde galerier, hvor det ene løftet seg over det andre, var der nisjer som av drevet gull og hver
overvåket av en vaktengel. I hver av disse hvilte et lite barns ånd og foran hver av dem stod en skytsengel som tok seg av dem for å gjøre deres sjel skikket for et
høyere liv i evigheten. Engelen ånder på dem, og med hvert åndepust utfolder deres sjel seg, for dette åndepust er fylt av hellig kjærlighet og inspirasjon, likesom hele
hans liv er i Gud og Hans livgivende ånd gjennomstrømmer alle engler i himmelen.
Og nå så jeg at disse barnesjeler smilte i lykksalighet ettersom de våknet til stadig større forståelse, mens deres skytsengler bøyet seg over dem.
Å, hvis jeg bare kunne gjengi i ord dette bilde - hvis jeg kunne få andre til å forstå og fatte denne opphøyde herlighet ville jeg være mere tilfreds, men jeg kan ikke.

-44-

Slike evner er nektet meg og ingen dødelig kan forstå det. Men kunne du komme inn der med meg, så ville du se en engel i midten som holdt et kors i sin hånd, og
dette kors var som av rent, gjennomsiktig og åndeliggjort gull. På begge sider av ham var himmelske vesener, som, lik mødre, ledet andre ungdommelige ånder i
deres arbeid med de nettopp ankomne barnesjeler som var overlatt til deres omsorg. Og her reiste de seg hele tiden
- disse små sjeler som var blitt lagt der av de ånder, som hadde mottatt dem av sørgende foreldres hender. De reiste seg fra sine vuggelignende hvilesteder, smykket
med blomster i alle farger og overvåket av vaktenglene. Og når de reiser seg svever de som på vinger av rent lys mellom englene som fører dem, når de lærer å
bevege seg og iaktta livet og arbeidet i den familie av ånder som våker over dem. Hver engel har også mange slags billedmessige leketøy, som bidrar til å innprente
barna sannhetens første prinsipper, alt etter deres størrelse og forståelse.
Der er også engler som har til oppgave å frembringe de bløteste toner på de forskjellige melodiskapende instrumenter. Denne musikk blander seg alltid med de rene
og himmelske englestemmer. Og tempelet er slik dannet at hver tone kom igjen som et ekko og syntes fylt av stedets liv. Så sakte, skjønn og melodisk var den
musikken, at den virket som livet selv ved å gi kraft og bevegelse til de små sjeler, der de lå under sine skytsenglers smil.
- Dette, sa ånden som hadde ført meg dit, er bare ett av de mange strålende templer av denne slags og slik er de alle på dette særlige trinn. Men hvis bare de
jordiske foreldre kunne forstå dette, at her er sa a si fødselssted for alle de som ikke fikk dvele der nede i

-45-

den ytre verden inntil forstanden våknet hos dem. Fra dette sted stiger de opp til andre steder som er forberedt for dem. Men enda har du ikke vært vitne til det
vidunderligste av alle ting i dette tempel.

Den himmelske lovsang har rikere toner,
mer liflig og yndefull klang
enn all jordens musikk, skjønt vårt hjerte seg fryder,
når dale og høye gjenlyder av sang.

-46 -
BARNA BLIR MOTTATT AV FRELSEREN

Mens han talte reiste hver av skytsenglene seg med den barnesjel han hadde fått seg betrodd og stillet seg rundt den engelen som holdt korset i den åpne plass i
midten, hvor englekoret stod. Plutselig senket et lys seg nedover, et lys om var uendelig mere strålende enn templets - og jeg var overveldet ved synet av en skare
opphøyde engler, i deres midte var en skikkelse som lignet det herlige vesen som det var blitt meg fortalt var min Gjenløser
Da de nærmet seg midten forsvant nesten synet av korset i det mere strålende lys, engleskaren stanset og det vesen den omgav sa smilende: La de små barna
komme til meg og forhindre dem ikke.
Den kjærlighet som skinnet fra Hans ansikt og sødmen og ømheten i uttrykket da disse ord kom over Hans lepper, overveldet meg og jeg sank ned ved føttene av
min himmelske fører. Men han løftet meg opp og trykket meg til sitt englebryst.
Jeg skulle ønske at verden kunne se og høre hva der så hendte. Mens Han talte trådte skytsenglene nærmere og hver av dem viste Ham sin skatt. Han beveget sin
hånd over dem og godhet, lik duggdråper falt fra dem. Barna syntes å drikke som fra en kilde av levende vann. De var velsignet. Utstrålingen fra det Vesen var livets
ånde. Tempelet fikk et annet utseende.
Da dette var til ende spillet de engler som omgav Ham

-47-

på sine strengeinstrumenter og sang om gjenløsningen. Han beveget sin nåderike hånd som om Han ville signe hva skytsengelen hadde gjort, og de bøyet seg alle
sammen og tilhyllet sine ansikter i den herlighet som omgav dem lik en kappe. Plutselig hørtes musikk som stemmen av mange vann fra alle templer i barnas Paradis i
den store stad. Og idet lyden løftet seg til en eneste stigende bølge av englesang, steg dette Vesen opp med den skare som hadde omgitt ham, og englene i templet
gjenopptok sin tidligere gjerning.
- Dette, sa min fører, er bare den mere enkle del av denne himmelske gjerning, forbundet med den store glede for dem som har fått denne skjønne oppgave å
forberede barnesjelenes vesen slik at de kan utfolde seg til en større forståelse og nyttig arbeide. Jorden ville ha vært det rette sted for oppdragelsen av nyfødte
ånder, hvis ikke menneskene der hadde vendt seg fra renhet og harmoni og således komme ut av kontakt og delaktighet med vesener av en høyere natur. Synden
fjernet synderens skjebne fra englene, for ved den ble hans moralske natur forandret. Englene er rene. Der finnes ingen plett eller lyte hos den - ingen onde ønsker
driver dem noensinne til onde gjerninger. For livets eget rene element stråler ut fra dem. Og dette liv er grobunn for et lignende element. Ånder, som er mere
avhengig, får del i deres stråleglans av guddommelig liv. De oppholder seg således innenfor den glorie som omgir de kretser der er mer opphøyet enn de selv. Og
disse igjen lever i lyset og kan glede seg i livssfæren av enda høyere vesener. Således finnes alle de rene, åndelige vesener forenet i sfæren av høyere liv. Og på
samme måte som et vesen av en høyere egenskap eksisterer i det liv som utgår fra Gud, således er livet på alle høyere kloder og

-48-

systemer i sfæren av det som er mer opphøyet. Og de som selv mottar lærdom fra disse blir mere foredlet og opphøyet - inntil det jordiske blir det åndelige og det
åndelige det himmelske.
Det som er i motsetning og disharmoni er adskilt fra forbindelsen med de høyere naturer, og det de taper er nettopp forbindelsen med de harmoniske lover og
samkvem med himmelske vesener. Mennesket forstår ikke det tap det lider, mens det ennå er i det menneskelige mørke, og derfor forstår de ikke egentlig
nødvendigheten og det gode ved å kjenne sin Frelser. Men siden der finnes høyere og lavere grader i dette harmoniske liv kan den som tar imot lærdom stige opp,
ved hjelp av Guds ånd - alt livs skaper. Og nå vil du kunne forstå, at ingen uten Han som hersker over livet kunne tillate, at det harmoniske liv også omfattet grader
som var fiendtlig mot det selv. Her er tydelig klargjort den store sannhet om gjenløsningen ved Guds legemliggjorte Ånd. Og på dette sted er de som er kommet så
langt at de har lært å kjenne frelsens lov, selve livet i Kristus. Det er denne kunnskap som fører til den hengivne tilbedelse av Ham, som er deres Frelser.
Du så nok, at da Han som velsignet disse små steg opp, sang alle barna i denne store by lovprisning til Gud og Lammet som med en stemme. Dette kom helt
umiddelbart, for de som kjenner syndens følger er bedre i stand til å forstå den evige nåde og barmhjertighet i Jesus og tilbe Ham fra dypet i sin sjel. Men når Han er
iblant dem lyder sangen bare som en tone inne i dem, og når Han stiger opp fra dem toner den frem i all sin fryd og styrke. Disse lykkelige vesener kunne like lite la
være å juble ut sin fulle glede og takksigelse som livsstrømmen kunne stanse fra Ham, som er opphavet til

-49-

alt liv. Slik er det gjennom hele himlen og særlig i alle boliger hvor de gjenløste ånder forberedes. - Ser du ikke at hvert åndedrag av dem omkring deg, er en fylde av
lovprisning til Gud.
Hvis menneskene på jorden kjente Guds godhet i gjenløsningen, ville de forlate ondskapen og vende om på rettferdighetens og fredens veier. Forstår du dette,
Marietta?
Jeg følte den bebreidelse som lå i dette, fordi jeg visste at jeg tidligere ikke trodde på frelsen ved Jesus. Og helst ville jeg ha skjult meg for det ransakende blikk fra
ånden som talte slik til meg. Jeg visste at jeg hadde tvilt på sjelenes udødelighet og menneskenes frelse fra alt ondt ved vår Herre Jesus Kristus. Og nå så jeg at Han
er alt i altet, kilden til enhver ren og hellig glede og sjelen i alt jeg hadde fått nåde til å se i denne åndenes verden.
Og dette er den lærdom som alle gjenløste opplever i den høyeste fryd og som skaper i dem en kjærlighet større enn alle ord. Jeg føler selv best hvor umulig det er
for meg å uttrykke i menneskelig språk denne hellige hengivelse og kjærlighet i sin høyeste utfoldelse, for menneskelige ord kan det ikke.
Så snart engelen var gått tilbake igjen fortalte min fører meg, at de barn jeg nettopp hadde sett bli velsignet av Gjenløseren, nå var blitt overgitt til andre englers
omsorg, som ville ta seg av deres videre skritt. Nå skulle jeg få se hvorledes de minste barn ble mottatt som nettopp kom fra jorden. Og ikke før hadde han sluttet å
tale, da så jeg rundt meg og over meg engler som dvelte i opphøyet fred og som avventet det øyeblikk da de skulle trede inn i templet med sine skatter. Da de andre
engler hadde gitt fra seg de sjeler som var betrodd dem gjorde de seg i stand til å ta imot disse andre. Og nå kom de og

-50-

fylte midtpunktet rundt korset. Til en begynnelse var deres bevegelser uregelmessige, men ikke urolige. Så begynte den mest bløte og yndefulle musikk - som om
harmonien selv var våknet fra sin hellige stillhet. Det var som et knapt hørlig åndepust fra hjertet av all ynde og kjærlighet. Jeg var overrasket over denne fine og
stillferdige musikk og med et nesten utålmodig ønske håpet jeg at en av englene ville sette inn med den melodi jeg syntes måtte komme. Men min fører beroliget meg,
idet han gjorde meg oppmerksom på en flokk moderengler som samlet seg rundt de englene som nettopp var kommet. Disse beveget seg samtidig etter musikk,
mens englene bar barna ved sitt bryst. Både musikken og bevegelsene hos disse moderengler var preget av stor forsiktighet, og alle andre i templet stod helt stille, så
vidt jeg kunne forstå - unntatt tre ånder som befant seg over midten. Fra dem utstrålte et skjært og rent lys.
- De englene som du ser omgitt av et lys, sterkere enn templets, sa min fører, er av en høyere og mere opphøyet natur enn de andre. Fra dem utgår en strålekrans av
et høyere lys. Og dette lys er selve kjærlighetens liv som senker seg over oss. Ser du ikke hvorledes det samler seg likesom det vil omfatte og tildekke de små
vesener i skytsenglenes armer? Og disse vesener er en ånd, hvis liv nettopp er begynt og som har måttet forlate sin spebarnskikkelse i den ytre verden før tiden, fordi
naturens lover er blitt overtrådt. Denne sakte musikk beveger hver fiber i dets vesen og gir det større muligheter - innstiller dem på den fullendte harmoni. Livets lys
fyller dem med kjærlighetens sjel og livets ånde. Den livgivende ånd gir dem kraft til utfoldelse av livet selv.

-51-
KRISTI LIDELSER PÅ KORSET

Jeg så inn i ansiktet på min himmelske fører, og det hadde et uttrykk av den dypeste følelse. Alvorlig var hans øyne rettet oppover og hans lepper beveget seg som i
bønn. Først var uttrykket i hans ansikt så sorgfullt, at jeg trodde at han ville gråte, men tårer ville ha vært et fattig uttrykk for den følelse jeg så ble stadig sterkere hos
ham. I sannhet, sa jeg i stille tanker, kan englene sørge? Kan der være sorg i denne hellige by?
Musikken var stanset og det siste ekko døde bort i det fjerne. Over hele det veldige panorama hersket stillhet. Fremdeles lenet jeg meg inn til brystet av min
velsignede beskytter, mens jeg engstelig avventet hva der ville skje. Fra oven skinnet lyset over hans panne med en stigende klarhet. Hans øyne var fremdeles rettet
oppover, leppene ble stille og ansiktet fikk et uttrykk av overveldende høytidelighet. Hans utseende var så betakende at jeg ikke bemerket grunnen til hans sterke
følelse, inntil han sakte la en hvit og ren hånd på mitt hode. Så løftet han den langsomt til den pekte oppover
- og til min største overraskelse så jeg der grunnen til hans stille ærefrykt og den vidunderlige tilbedelse som fylte alle omkringstående. For der hang min Herre og
Gjenløser på korset! Og fra det oppdaget jeg min Herre og Frelser! O hvilket syn! Blødende og døende - og hvis bare verden kunne ha sett det! Intet menneskelig
hjerte kan forstå den virkning det hadde på sjelene i

-52-

barnas Paradis.
Alt var så livaktig - tornekronen, naglene, den mishandlede skikkelse, blodet som fløt, og det medlidende uttrykk, medvirket til å gi sjelene en forestilling om den
mest intense og smertefulle lidelse.
Fra alle kanter av staden samlet skytsenglene seg rundt korset med sine små barneånder, de samlet seg i rundkrets og alle ga uttrykk for en dyp ydmykhet og hellig
tilbedelse. Så snart de hadde inntatt den samme stilling holdt de frem de barnesjeler de hadde fått seg betrodd og forklarte dem korset og offeret. I det øyeblikk steg
en engel ned kledt i skinnende gavant, og beveget seg rundt korset mens han holdt sin glitrende krone i hånden. Han bøyet seg i stille tilbedelse slik som alle de andre
som hadde samlet seg. Så vendte han seg til skytsenglene og sa: Tilbe ham for han er den fortapte menneskeslekts gjenløser. Ja, la hele himlen tilbe ham!
Da han løftet sin høyre hånd, så jeg at han holdt en liten bok i den. I det samme løftet alle de andre engler også sin høyre hånd og i hver av dem var der også en
lignende bok. Og som fra en usynlig hvelving kom et englekor frem, med palmer i hendene, og som med en stemme lød lovsangen til Gud og Lammet. Det første
kunne jeg ikke forstå, men de sluttet med å si: La de små barn komme til meg, for slike hører himmelrike til. Amen, halleluja, amen! Av umyndiges og diendes munn
har du beredt deg lovprisning. Amen, halleluja, amen!
Derpå gikk alle skytsenglene nærmere til korset, idet de holdt frem barnesjelene, og ble velsignet på en måte som det var umulig for meg å forstå. Ved slutten av
denne seremoni ble hvert barn berørt av en stråle av lys. De smilte og bøyde sine hoder, mens de holdt opp i de små hendene et billede av korset som de hadde fått
av

-53-

sine engler. Så ble de igjen omsluttet av sine beskytteres arme og sang atter en høystemt hymne. Og som et ekko lød den gjennom skaren til den steg som ett eneste
jubelkor av hellig melodi. Så forsvant korset og offeret og englene trakk seg tilbake hvorfra de var kommet og igjen lå staden slik den før hadde sett ut.
Under alt dette som var foregått hadde min fører ikke beveget seg eller sagt et ord, men jeg forstod at han hadde vært helt fylt av det som var hendt. Til slutt spurte
jeg:
Er der ingen himmel uten korset og offeret? Her har jeg jo sett det og hvorledes enhver ånd bar tilbedt det med hellig høytidelighet og hver lovsang sunget Offerets
navn.
Stille svarte han meg:
- Korset er alltid synlig for de gjenløste sjeler. Alle steder vil du se korset. Hver blomst, hvert kunstverk bærer korsets merke som om det er stemplet av en usynlig
hånd. Og all lærdom hviler på dette velsignede symbol på den gjenløsende kjærlighet. Det er skytsenglenes høyeste oppgave å opplyse de ånder de har fått seg
betrodd om den store sannhet: Gjenløsningen ved Jesus som led på korset. Og derved blir korset og offeret levende i deres indre bevissthet, når de kommer videre.
Dette bildet får et stadig høyere liv hos dem og slik blir de etterhvert mere opphøyde vesener, som gjenløste og helliggjorte ånder. Ingen ondskap finnes lenger hos
dem, og alle engler kan se korset som det skinner frem fra den sjel som har mottatt dets inntrykk. Av denne grunn kan onde ånder eller vesener ikke skjule sin sanne
natur for englene eller ånder av mennesker som er blitt helliggjort. Hvor korset ikke skinner, der finnes ingen ren kjærlighet, og i det hjerte hvor det ikke er synlig,
finnes ingen fred

-54 -

med Gud. I himlen finnes ingen ondskap. Men dette og annen lærdom vil du siden bli delaktig i.

-55-
STADEN SETT FRA ET HØYERE PLAN

Da hørte jeg en stemme over oss som sa: Kom her opp.
og i det samme så jeg et rundt rom, omtrent som det indre av et tårn, hvor veggene var som stigende gallerier og som gikk oppover som en spiral til de tapte seg i en
uendelig herlighet. Denne skjønne vei syntes å være dannet av regnbuer, omvunnet av spiraler i alle regnbuens farger, og gav et gjenskinn av alle mulige og stadig
skjønnere fargetoner av en enestående glans.
Båret som på en sky av det reneste lys steg vi oppover Vi forlot stadens overflate og ble ført langs de stigende gallerier i dette tårn som syntes skapt av all regnbuens
herlighet. Som jeg satt ved siden av min ledsager  den ånd som hadde kysset korset - fyltes mitt hjerte av en rolig, hellig fredfylthet og glede som overgikk alt hva jeg
før hadde følt. Og det var som om selve denne veien bølget av levende åndedrag og ble stadig skjønnere ettersom vi kom fremover. Den syntes å bestå av bittesmå
edelstener av flytende lys, med gjenskinn på de glitrende flater av hver skjønn blomst som hadde frydet mitt øye, da jeg gikk gjennom staden vi nettopp hevet oss
over.
Men jeg fikk ikke tid til å skjelne mellom alle disse arter og fryde meg over deres skjønnhet, for snart kom vi ut fra det stigende galleri av regnbuer og stod på en
slags flate som hvilte i den gjennomsiktige luft over den

-56-

storslagne og hvelvede kuppel over lærdommens tempel i den paradisiske bolig.
Nå kunne jeg se den store stad som strakte seg i alle retninger nedenunder meg og herfra oppfanget jeg med ett blikk hvorledes den var i store trekk og for et
uendelig skjønt bilde det var.
Under meg lå det vidunderlige tempel, bygget av de kosteligste materialer og i en arkitektonisk stil som jeg ikke er i stand til å beskrive. Det hevet seg i midten av en
stor rund plen med det bløteste og rikeste grønnsvær. Majestetiske tregrupper reiste seg med regelmessige mellomrom og de hadde en mengde duftende og
skinnende blomsterklaser. Under deres skygge og på mere åpne plasser var der mindre blomsterbed som var fylt av en rikdom av alle mulige planter og blomstrende
busker. Jeg kunne også se fontener av levende vann - enkelte sprang fra det grønne gress og fløt gjennom marmorkanaler eller renner av gyllen sand med en sakte
og behagelig rislen, mens andre sprang i været med svære vannmasser i en imponerende høyde. Vannet falt ned igjen i glitrende strømmer i bassenger hvor enkelte
var som av glitrende diamanter, andre lik sølv eller den hviteste perle -
Denne plen var omgitt av et høyt, men åpent rekkverk og på dens østlige side var der en stor port, men uten dører. I midten av denne strømmet der frem en flod av
levende vann og den fikk sin tilførsel fra fontenene innenfor innhegningen.
Nå vendte jeg min oppmerksomhet til den omliggende stad og oppdaget at den var oppdelt i tolv store avdelinger ved denne flod av levende vann. Den var
begrenset på begge sider av en bred og alminnelig aveny, som i tolv store kurver eller sirkler gikk fra midten ut til

-57-

omkretsen. Jeg så også at tolv andre gater skar denne spiral-avenyen med midtpunkt i den hellige grunn omkring templet og strålende ut mot tolv punkter med like
stor avstand fra hverandre til den ytterste grense.
Som mitt blikk fulgte flodens vei og de statelige avenyer ble mitt sinn helt fylt, inntil alle følelser av person og tid gikk helt opp i det enestående syn. Staden var
oppdelt i et hundre og fire og førti bydeler eller kvartaler, hver av dem skjønnere og mere storslått enn den andre. Rundt hele den ytre grense og til midten gikk der
en vei som åpnet stadig større skjønnhetsinntrykk og hver bydel var preget av nye og vakrere former av blomster og trær, fontener, statuer, palasser og templer.
Hver bygning var av en umåtelig utstrekning og stod i stilen til alle de andre som en fullkommen del av et fullkomment hele. Slik frembød staden et bilde av en have,
en skyggefull lund, ett galleri av statuer, en bølgende sjø av fontener, ett ubrutt hele av enestående praktbygninger - alt i et landskap av tilsvarende skjønnhet. Og
over alt dette hvelvet seg en himmel med fargetoner av evig lys som omgav alle ting med en stadig skiftende og større skjønnhet.
Og nå så jeg innvånerne bevege seg, men det er bare et svakt inntrykk jeg kan gi av det jeg så. Jeg kan bare beskrive det med å si at all bevegelse var som en
melodi. Alle engleskarer syntes å være inspirert av en livgivende kjærlighet og all deres gjerning var preget av en viss plan for oppdragelsen av barnesjelene til en
fullkommenhet rundt dem. Det var ingen av englene som skilte seg ut fra denne altomfattende harmoni, men alle syntes å virke sammen og være inspirert fra en
opphøyet kilde. Jeg så at der ikke fantes noen rivalisering eller ønske om noen egenkjærlig selvhevdelse blant de yndige

- 58 -

barnegrupper, men hver gruppe og innvånere i hvert tempel var tvertimot forenet i hellig kjærlighet og ønsket å bli delaktig i hellig visdom, så de kunne fylle sine
oppgaver som lysets og kjærlighetens engler. Jeg så også at de gledet seg over å lære av de som stod over dem og at disse igjen hadde sin glede av å utfolde sitt
hele vesen i harmoniske og uselviske kjærlighetsgjerninger mot dem som stod under dem. Slik viste det seg at hvert barn, og hver gruppe av barn, gikk fremover i
ordnede avdelinger
- fra tempel til tempel, fra palass til palass, fra sirkel til sirkel. Og etter hvert som en gruppe gikk frem, inntok den plassen som en eldre gruppe nettopp hadde forlatt,
og avgav således plass for en mere ungdommelig familie i sin tidligere bolig. Lik våren i et syndeløst paradis så jeg hvert lite barn som en levende udødelighetens
blomst utfolde seg fra skjønnhet til skjønnhet, mens der overalt rundt omkring var harmonisk bevegelse i utfoldelsen av liv, kjærlighet og kunnskap om himlen og
tilbedelsen av Frelseren.
Da jeg så på denne måten hadde fått se staden i all sin herlighet, hvorledes den virket i all sin storslåtthet, ble mitt syn utvidet og bak den ytterste sirkel av palasser så
jeg klarere hva jeg hadde sett før da jeg var i staden
engleskarene som samlet seg før de trådte inn i de ytre templer på det bestemte tidspunkt. Jeg så at hver klasse samlet seg i overensstemmelse med den klasse eller
skole til hvilken barna de hadde med seg var best skikket.
Disse engler nærmet seg som båret på vindens vinger og rundt dem - som en kledning - var en lys sky. For meg så dette ut som om de var kledt i solens stråler. Og i
deres armer lå, som sagt før, de små barnesjeler hvis liv syntes å avhenge av deres omsorg.
Etter som de kom nærmere var det som om hver av

-59-

dem stanset et øyeblikk i den hellige og opphøyde sfæren og så falt de til hvile.
Dette herlige syn av staden og dens virkning under-gikk nå en neppe merkbar forandring, og min fører snudde seg til meg og sa:
- Her ser du visdommen og de herlige vidundere i denne første og enkleste grad av det åndelige para dis. Disse engler du har sett i deres virksomhet er alltid opptatt
med denne skjønne plikt. Her samles barna, som du har sett, fra den verden hvorfra vi kom. Og fra dette velsignede rike føres de til andre og høyere steder for
lærdom. Men før det tillates deg å komme så langt skal du bli delaktig i en annen og høytidelig lærdom.

-60-
I AVGRUNNEN

Igjen berørte han min panne, og se! Lyset og herligheten forsvant og i samme øyeblikk var det som om jeg sank - og snart etter var jeg omringet av et tyngende
mørke som i en underjordisk hvelving. Mørke som tykke folder oppslukte meg og en følelse av overnaturlig redsel fylte hele min sjel og rystet mitt sinn. Overalt var
det som om hemmelige krefter vred seg og kjempet en fryktelig kamp. Og det føltes som om mine egne tanker var med og kjempet ute i dette mørket. Det bruste for
mine ører som om fjerne oseaner styrtet sine mektige vannmasser utfor fjellskrenter. Forgjeves søkte jeg å finne noe slags fast holdepunkt for å stanse min
nedstyrtning. Det var som om en uimotståelig kraft tvang meg nedover i den fryktelige avgrunn.
I dette øyeblikk var det som et blått svovellyn skar gjennom dette avgrunnsdype mørket, og da det forsvant så jeg at der overalt rundt meg svevet fryktelige
spøkelser. De var innhyllet i en slags flamme av syndig lidenskap.
Så plutselig var forandringen og så forferdelig dens virkning at jeg hittil ikke hadde hatt noen andre tanker enn skrekk og fortvilelse, inntil disse forferdelige spøkelser
viste seg, da ble jeg grepet av en ennå større redsel. Jeg vendte meg for å søke beskyttelse hos min fører
men han var der ikke! Ord kan ikke gi det ringeste begrep om min sjelekval i det øyeblikk jeg fant meg alene

-61-

og på dette fryktelige sted. Det første jeg tenkte på var å be en bønn, men i ett glimt var det som hele mitt liv lå åpent for meg. Og jeg ropte ut: Å, den som bare
hadde om enn en kort time på jorden! En stund  om aldri så kort for å forberede min sjel og finnes verdig til åndenes verden!
Men da hørte jeg min samvittighet. Det var som en eller annen djevel hadde svart meg igjen med et hest og skjelvende ekko:
- I din besøkelsestid tok du ikke imot ordet til frelsen, hvordan kan du så finne noe håp i dette mørkets elendighet?
Og som for å forøke min elendighets byrde reiste nå mine tidligere tvil og min vantro seg som levende vesener og gjennomboret meg med stirrende øyne. De svevet
rundt meg i en fordømmende hån - som om hver av dem var et selvstendig vesen. Slik var jeg omgitt av mitt livs tanker. Der var ikke en hemmelig tanke som nå ikke
var en del av dette mylder rundt meg. Selv de tanker som jeg selv trodde jeg hadde glemt rykket ubønnhørlig frem og omringet meg som levende deler av meg selv.
Å flykte fra dem var som å flykte fra mitt eget liv. Og å knuse dem ville være som å tilintetgjøre min egen eksistens.
Da var det jeg forstod makten i vår Frelsers ord om at hvert ord som utgår av din munn skal du stå til regnskap for på dommens dag.
Mens mitt eget fortvilede indre på denne måten syntes å ha fått et eget og ytre liv og min sjel lengtet etter å komme fra dette grusomme mørket, viste et ennå
frykteligere bilde seg for meg. Jeg så den korsfestede Gjenløser i hele den fryktelige lidelse Han måtte gjennomgå. Plutselig og som i ett eneste glimt så jeg alt hva

-62-

jeg hadde tenkt om Ham gli forbi mitt indre syn som et selvstendig hele. På den ene side så jeg likesom levendegjort de tanker jeg hadde hatt om Ham som et
menneske og på den annen side så jeg mine forestillinger om Ham som en Gud. Og der var andre av mine tanker som tok form - tanker om menneskeslektens frelse
uten noen særlig moralsk omvendelse og uten personlig og levende tro på Frelseren og Offeret. Atter andre tanker, som var ikledd en ytre form som svarte til det
skjulte innhold, dreiet seg om frelsen ved moralen uten en særskilt indre tro på den guddommelige godhet.
Alle disse forskjellige tanker og forestillinger smeltet sammen som i en hvirvlende krets rundt meg - det var som ti tusen forskjellige og forvirrende bilder lynsnart
sluttet seg sammen og adskiltes og fylte min bevissthet med en skrekkslagen opphisselse. I denne redselsfulle visjon fikk jeg se hver avskygning av mine tanker om
Kristus, himmelen, helvete og det evige liv og alt hva jeg hadde hørt og lest eller tenkt om disse ting var nå en del av dette overveldende syn.
Og hvor forvirrende var ikke disse motstridende og likevel sammenhengende tanker om Gjenløseren! Som de omringet meg i en forvirret, men samtidig levende tåke
av bilder, så jeg i hver enkelt likesom et fordreid bilde av Frelseren. Men hverken i noen enkelt billedform eller i hele tåken av skiftende bilder kunne jeg se Ham som
Han er og derfor kunne heller ikke den guddommelige herlighet, ære, majestet og fullkommenhet være tilstede med sin oppløftende og gjenløsende makt. Og jeg
kunne ikke se Ham som Fyrsten og Frelseren i Hans sanne vesen som Han har åpenbart seg for verden.

-63-
Sett meg så jeg ser deg, Jesus,
sett meg opp til deg,
så at dine kjære øyne
festes kan på meg!

Sett meg så jeg ser deg, Jesus,
på ditt kors opphengt,
blodig, såret, tornekronet,
spyttet på, hudflengt!

-64-
FRELSERENS SKIKKELSE I NATTENS SKYGGE

I min forvirring holdt jeg på å oppgi alt håp om noensinne å unnslippe fra denne mørkets bolig og jeg følte det som om dette syn hadde fylt min elendighets kalk til
overmål og at den aldri ville bli tømt til bunns. Men da steg bildet av Frelseren fram og jeg så Ham strekke sine armer ut mot meg. Og fra Hans lepper falt de
vidunderlige og sjelekvegende ord som en hellig musikk:
- Kom hit til meg alle Dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.
Hvor overveldende var ikke denne motsetning, da den herlige skikkelse kom til syne midt i dette mørket omgitt av et strålende skinn som en sol! Og strålekransen av
lys som omgav Ham var som et gjenskinn av det lysets univers hvor hellige engler dveler, og nå så jeg klart den forferdelige forskjell mellom min egen natur og hin
sfære av lys og liv, harmoni og kjærlighet.
Således så jeg Ham, som jeg så ofte hadde kastet vrak på i min tåpelighet og mistro. Og med en uimotståelig makt grep det ønsket meg, at jeg kunne bryte igjennom
den mur som holdt mitt sinn fanget, og smelte mitt eget innerste liv sammen med denne sfære av lys, slik at jeg alltid kunne dvele i dens skjønnhet, fred og glede. Men
da jeg følte at det var umulig for meg å bli delaktig i denne virkelighet på grunn av forskjellen mellom dens iboende opphøyethet og de urene elementer i mitt eget
sinn, steg igjen mistroen og tvilen opp i meg.

-65-
Sett meg så jeg ser deg, Jesus,
nå i denne stund,
ånd på meg og la meg se deg
som min frelsesgrunn!

-66-
I DØDSRIKET

Plutselig var det som om et mørkt dekke i dette nattens rike løftet seg og innhyllet meg på samme tid som det gjennomstrømmet hele mitt vesen. Min indre tvil syntes
å fortette seg til en sky som stengte ute all herligheten over meg og denne tvilens og opprørets ånd styrtet meg ned i malstrøm av ennå dypere fortvilelse. Jeg falt som
en der kastes ut fra en svimlende høyde, og det var som om selve mørket åpnet seg for å motta meg. Skyggene av denne øde avgrunn steg opp som tette skymasser
i et stormpisket mørke og som jeg sank presset dette mørket seg over meg med en stadig frykteligere vekt. Til slutt forekom det meg at jeg så en uendelig mørk
slette og litt borte fra meg glimtet det som metaller i en gruve, mellom noe som lignet glitrende trær og busker. Lik svaiende trær med praktfullt løvverk tegnet dette
seg, og blomster og frukter som av krystall og gull var synlige i alle retninger.
Nå kom en mengde ånder til syne blant alt dette og det så ut som om hver enkelt ilende skikkelse var kledt i en lysende kappe. Enkelte hadde kroner på hodet,
andre hadde diademer, og atter andre var smykket med ting jeg ikke kjente navnet på, men det så ut som det var dannet av klumper av juveler, kranser av
gullmynter og klær av gull og sølvstoffer. Andre bar tårnhøye hjelmer, og andre igjen hodebedekninger av glitrende og valende fjærer. Men fra alt og alle lyste det
likesom med

-67-

et svakt fosforskjær og det hele virket som en storslagen maskerade. Alle disse travle myriader bar klær som stod i stilen til hodebekledningen, det var derfor alle
mulige arter av en overdådig påkledning å se. Konger og dronninger viste seg i de prektigste kroningsklær. Grupper av adelsfolk av begge kjønn var der, iført de
meste fantastiske praktkledninger som ved kongenes hoffer. Og tette menneskemasser kom til syne i mange nasjoners høyt kultiverte klesdrakt, og som de passerte
forbi så jeg lignende grupper av mindre siviliserte stammer, iført hedenske smykker av alle mulig slag. Mens noen av disse grupper var iført drakter av i dag, var
andre i gammeldagse kledninger - men alle disse klasser av ånder var ens i å føre seg med den samme ytre stolthet midt i all skinnende prakt.
Jeg hørte mange slags lyd- utbrudd av latter, spøk og spetakkel, munterhet og vittig hån, uanstendige hentydninger og fryktelige eder. Og innimellom dette hørtes rå
overtalelser og skjennerier, hule komplimenter og hyklerisk smiger - alt dette i et glitrende fyrverkeri som pisket alle sanser opp til en opphisselse som var en pine.
Som jeg gikk fremover var det som om jeg gikk på skorpioner og trådte på glødende kull. Det jeg trodde var trær var viftende flammer og blomstene var levende
glør. Hver ting jeg kom i berøring med var som det skapte en kval.
Fosforskjæret som omgav alle ting brente øyet som så på det. Det som lignet frukter brente den hånd som plukket dem og de lepper som berørte dem. Og hvis en
plukket blomstene sendte de ut en brent og ekkel lukt som forårsaket en redselsfull pine når den kom inn i neseborene. Det var som selve luften bestod av
brennende atomer og både luften og heten som beveget den

-68-

var trykket av en usigelig følelse av skuffelse og elendighet.
Da jeg snudde meg for å se etter en eneste dråpe vann for å slukke den forferdelige og utålelige tørst fikk jeg øye på fontener og nå sa jeg også små bekker som
rislet mellom grønnsværet og lå i rolige og innbydende småsjøer. Men jeg oppdaget snart at disse også hørte til de øvrige sansebedrag - og dråpene fra de
sprudlende fontener falt som smeltet bly på et menneskelegeme. De rislende bekker var lik flytende metall som strømmer fra ildsprutende smelteovner, og de dype,
stille sjøer var som den hvite og sølvmatte overflate i en glødende retort, hvor hvert atom er hvitglødende i en ufattelig og utålelig hete.
Som jeg stod der fastnaglet i betraktning av disse forferdelige syner, nærmet en ånd seg og jeg så nå at jeg hadde kjent henne på jorden. Men nå virket hun uendelig
mere strålende enn da. Skikkelsen, ansiktet, øynene og hendene syntes innsatt med en slags metallglans som skiftet med hver bevegelse og tanke.
- Så møtes vi igjen, Marietta, sa hun, idet hun trådte hen til meg. Men nå ser du meg som en ånd uten legeme her i denne bolig, hvor alle de samles som innvendig har
fornektet Frelseren, når deres jordeliv er tilende.
Og du føler også frykten og forvirringen. Slik følte jeg det da jeg oppdaget meg her i undring og angstfylt usikkerhet. Men jeg opplevet det som du ikke vil komme
til. Og det er noe merkelig som jeg ikke er herre over, men som tvinger meg til å fortelle deg om min indre sorg og som jeg helst ville dekke over med dette strålende
ytre hvis det var mulig.
Mitt liv på jorden endte plutselig - og da jeg forlot den ble jeg ført med en gang derhen hvor mine heteste

-69-

ønsker ledet meg. Jeg hadde alltid en trang til å være fetert, bli æret og beundret og motta hyldest fra alle. Og jeg ville være fri, så jeg uhindret kunne følge mitt stolte
og opprørske og forlystelsessyke hjertes begjær. Jeg ønsket en tilværelse hvor alt skulle være fornøyelse uten noen hemninger, hvor alle hadde frihet til å gi etter for
alle lidenskaper og hvor allting var tillatt. Men ingen religion skulle der være og ingen bønner, aldri noen søndag og aldri straffeprekener - hele tilværelsen skulle bare
være en eneste fest som ingen kunne stoppe og ødelegge for meg.
Med disse ønsker kom jeg inn i åndeverdenen og kom til det sted som var bestemt for slike som meg. Jeg hastet for å komme med i dette strålende liv du ser her
omkring deg: Og jeg ble ønsket velkommen på en helt annen måte enn den du er blitt det, for alle som er her så øyeblikkelig, at jeg var en av deres. De ønsker ikke
deg velkommen hit for de vet at du ikke hører til her så lenge ditt indre har andre lengsler som går imot det herredømme av lidenskaper som hersker her.
Men jeg ble mottatt med festlig jubel. De vesener du ser der borte styrtet imot meg med omfavnelser og velkomstrop! Jeg var overveldet og forvirret, men likevel
oppfrisket og oppkvikket over ånden og livet på dette sted. Jeg syntes at jeg hadde fått nytt liv og ny kraft, og ting jeg så vidt bare hadde streifet i mine tanker
blomstret nå ut så jeg følte meg som et verdig medlem av dette strålende selskap og de praktfulle omgivelser, som nå var blitt mitt hjem.
Hver pore i hele mitt legeme sendte ut en slags fosforiserende lysning som samlet seg omkring hodet og dannet et slags strålende diadem. Det gav ansiktet et vilt og
overjordisk gjenskinn. Og ettersom det bredte seg over

-70-

hele legemet ble det som en slags flammende kåpe og slik ble mitt utseende likt alle de andres her.
Men jeg ble også oppmerksom på en merkelig forandring i mitt indre - det var som en fremmend makt tok meg i sin vold og likefrem besatte meg. Jeg ga meg helt
over til alle de fristelser som lokket og drog rundt meg og min eneste higen gikk ut på å tilfredsstille et overmektig ønske om fornøyelse. Jeg spiste og drakk, jeg
blandet meg i ville og vellystige danser, jeg plukket den herlige frukt og dukket meg i de rislende vanne. Slik nøt jeg til overmål av alt som tilsynelatende er deilig og
tiltrekkende for sinn og sanser. Men da jeg smakte på det, ble alt til ekkelhet og kilden til en stadig større pine. Og så unaturlig er disse evige ønsker her på dette
sted, at det jeg higer etter, det hater jeg - og det jeg tror skal være en fryd, det volder meg lidelse. Men mine lidelser skaper en merkelig sanserus. Appetitten
svinner, men likevel er min hunger umettet og umettelig.
Alt hva jeg ser higer jeg etter, men når jeg har det, blir det en skuffelse som volder en stadig stigende pine. Med hver ny erfaring er det som jeg dukker ned i en eller
annen slags fantasi, delirium eller rus. Nye og uhyggelige fenomener dukker stadig opp og øker dileriumsfantasiene og skaper ny frykt og angst. Det er som om jeg
selv blir en del av dette som er omkring meg, og det jeg ser er som en utstråling fra meg selv, i tusen gjøglebilder. De stemmer som når mitt øre syntes å utgå igjen fra
meg i ytringer jeg ingen makt har over. Jeg ler, filosoferer, håner og kommer med gudsbespottelser. Og likevel virker det som hvert ord, hvor urent og syndig det enn
er i seg selv, stråler av vidd og elegante sammenligninger med alle veltalenhetens kunstgrep. De glitrende trær og den skinnende frukt, alle de strålende bilder og de

-71-

rislende vanne - alt stråler for mitt øye og gir meg en uimotståelig lyst på det. Men det er en lyst som aldri kan bli tilfredsstillet for alt er bare en grusom illusjon. Og
jeg vet at jeg aldri kan drikke av disse kjølige vanne, aldri smake disse herlige frukter, aldri føle den friske luft og den styrkende søvn. For jeg vet at alle ting rundt
meg er et fantastisk sansebedrag, men likevel har alle disse ting en hemmelig makt over meg - de behersker mitt sinn med en grusom fortryllelse.
Nå forstår jeg den lov som hersker her - at det onde tiltrekkes av det onde. Og jeg er en slave av de stridende og bedragerske elementer og deres altbeherskende
laster. For all tanke på åndelig frihet er død med min døde vilje og jeg tvinges til å bli en del av dette demoniske fantasirike. Dette rike som er omringet av den
mørkeste natt er stedet hvor all last finner hverandre med en magnetisk tiltrekningskraft. Her bryter all lyst, stolthet, hat, egenkjærlighet, ærgjerrighet og
gudsbespottelse ut i brennende flammer. Og denne samlede ondskap er en kraft som binder både meg og de andre her, og i den er jeg nødt til å eksistere.
Her er de som undertrykket de fattige, som røvet lønnsslaven for hans lønn og trykket dem med tunge byrder, og her er de som var falske i sin religiøse tro, den
skinnhellige, forføreren, morderen og selvmorderen som unndrog seg livets byrder.
Hvis menneskene bare kjente den mørke og fryktelige natt de uvegerlig faller i, når de dør uforberedt, ville de heller søke å forlenge sin besøkelsestid enn å ile etter å
avslutte den - hvor mye sorg og kvide de enn må bære. Det ville være bedre om de nyttet de ilende sekunder som er tilmålt dem i jordelivet. For selv om
menneskenes livsvei er tung og tornefull, så er det her nye

- 72 -

og mangfoldige ganger flere årsaker til fortvilelse. På jorden finnes iallfall håpet om fredelige og lykkelige dager, men i denne bolig hersker en uavlatelig og umettelig
jagen etter gjøglebilder som vender sin sanne og grusomme natur ut så snart du griper etter dem.
Og her er også alle sansefornemmelser så uendelig mere fintmerkende. Hva dødelige mennesker vil fornemme som en smerte - det fyller hele vår tilværelse her, så
lidelsen blir en del av oss. Og som udødelige vesener er vår bevissthet om disse lidelser også så uendelig meget større enn dødelige kan gjøre seg noen forestilling
om.
Jeg føler at det er forgjeves å forsøke å gi et inntrykk av vår elendighet. Jeg spør så ofte: Er der intet håp? Og jeg kan bare svare: Hvordan kan harmoni eksistere
midt i alt det som ikke er harmonisk? Vi ble advart om følgene av å ga var egen vei, mens vi vandret i jordelivet, men vi fulgte heller våre egne veier enn de som ledet
til sjelens frelse. Derfor er vi kommet til denne redselens bolig. Vi har selv forskyldt vår sorg og lidelse. Gud er rettferdig. Han er god. Vi vet at det ikke er på grunn
av noen hevngjerrig lov fra vår Skaper at vi nå må lide. Det er fra vår egen natur at vi mottar den elendighet vi nå må gjennomgå. Det er fordi vi brøt den moralske
lov
den lov som skulle ha gjort oss sunne og harmoniske
det er først og fremst grunnen til vår nåværende tilstand. Synden - den er opphavet til disse utallige lidelser, den er den lumske fiende av freden og himmelen. Å,
hvorfor vil menneskene elske denne fiende?
Her stanset hun og så på meg med et blikk som var vilt av fortvilelse. Jeg vek tilbake for disse fryktelige øyne som gav det tydeligste uttrykk for den ubeskrivelige
tortur hun gjennomgikk. Men mens hun talte til meg hadde

-73-

det samlet seg en hel mengde av disse elendige vesener rundt oss og de forsøkte å skjule sine sanne følelser under hennes fortelling, sannheten av de lidelser de måtte
gjennomgå. Og slik de så ut og hva hun hadde fortalt meg i disse selsomme omgivelser fylte meg med en redsel hvor jeg bare hadde en eneste tanke. Og det var å
flykte, å komme vekk fra dette redselsfulle sted. Men hun leste mine tanker og hennes sorg ble ennå større, da hun stanset meg og sa:
- Ikke forlat meg! Kan du ikke dvele en liten stund og utholde disse syner og høre hva jeg ustanselig må lide? Bli hos meg, for jeg ønsker å tale med deg om mange
ting.
Er du slagen over hva du har sett her? Så skal du vite at alt du ser her omkring deg bare er en forsmak på en ennå dypere elendighet. Men ingen gode eller lykkelige
vesener kan være hos oss, alt i oss er mørke. I enkelte øyeblikk tør vi ennå håpe på en gjenløsning, når vi husker Offeret og spør oss selv: Kan denne kjærlighet
også trenge helt ned til denne dødens og elendighetens bolig? Tør vi noensinne håpe på å bli fri fra disse onde ønsker og lyster som binder oss med lenker, fra disse
lidenskaper som brenner lik en fortærende ild i syndens pøl og elendighet?
Hun ble helt overveldet av sin sorg og fortvilelse og jeg hørte ikke at hun talte mere. Men en annen ånd nærmet seg og sa til meg:
- Gå, og overlat oss til vår skjebne. Din nærværelse her er oss en lidelse, fordi den minner oss om våre forspilte muligheter. For våre egne onde lyster er det som har
draget oss hit og gjennomsyret vår sjel med sin dødbringende gift. I den verden vi kom fra var den skjult og lå gjemt i vårt indre, men her er synden blitt vår ytre

- 74 -

verden. Og den omfatter alt. De dødelige mennesker vil ikke erkjenne dette, de mener at lidelsen ikke kan beherske menneskesjelen siden Gud er god og kjærlig.
Men det er disse mennesker som legger skylden på Gud for all den lidelse og ondskap som eksisterer i den ytre verden - og som hersker her i denne bolig. Grunnen
til dette er helt innlysende, men likevel vil menneskene ikke høre og forstå.
Når harmonien og lovens gang forstyrres eller forhindres vil følgene være onde. Og når mennesket handler imot denne lov som bor i hvert menneskes bryst, blir også
det ondt og da blir det ikke delaktig i den videre utvikling mot harmoni og helliggjørelse. Slik er syndens lønn døden.
Denne evige og ugjenkallelige sannhet har vi fått sanne her, og nå høster vi disse grusomme frukter i rikt mål. men hvorfor vil menneskene ikke gå i seg selv og unngå
disse forferdelige følger ved å klynge seg til Gud og hans himmelske bud?
Du er ikke en av oss, for ellers ville denne onde kraft også ha omklamret din sjel og oppslukt ditt liv. Men du vil vende tilbake til fredens bolig. Og når vi tenker på
de steder, hvor kjærligheten - den rene kjærlighet og fred hersker, stiger det bitre og forgjeves raseri i oss.
Slik har vi talt til deg fordi vi vet at du skal vende tilbake til jordelivet, og fortelle dem der hva du har sett og advare dem mot den fare som venter dem som gir etter
for sine onde lyster.
Som i et eneste heslig og skrekkelig glimt forsvant disse syner og alt ble tomt rundt meg. Jeg var knuget og overveldet - for jeg visste at det jeg hadde vært vitne til
var virkeligheten. Disse ånder hadde jeg kjent på jorden, og da jeg så dem kjente jeg dem. Men hvor forandret var

-75-

de ikke blitt! De var grepet av sorg og anger. Og hvor brennende ønsket jeg ikke, at de måtte kunne forlate dette sted og bli rene, så de kunne bli delaktige i den
salighet som hersker hos de velsignede sjeler jeg fikk se i Fredens Paradis.

Himlen blåner, stjerner smiler
over deg som rastløs iler
frem i falske lykters spor.
Stans ditt jag, og løft ditt øye
mot den prakt som fra det høye
viser deg hvor freden bor.

Og på marken hvor du jager
tusen knuste blomster klager
under din jernskodde fot:
Knus oss ikke i din brynde:
La vår skjønnhet, duft og
ynde lege ditt det syke blod.

- 76 -
DEN FALSKE LÆRER TALER

Mens jeg tenkte på dette visste jeg ikke ordet av det før jeg var kommet bort fra det knugende mørke til et sted, hvor jeg ikke kunne skjelne noen ting. Det var bare
som et tomrom uten noe lys hverken av sol eller stjerner. Men så senket ett enda tettere mørke seg omkring meg og jeg følte det som om min dom nå var beseglet,
og at jeg snart skulle bli som en av åndene i dette uhyggelige og fantastiske rike. Men som jeg i min kval holdt på å oppgi ethvert håp hørte jeg langt borte en bløt og
melodisk stemme som sa: Se på Jesus, han er  ditt liv.
- Han er sjelenes frelse!
Et øyeblikk var det som en innvendig motstand reiste seg i meg mot tanken på å tilbe den Kristus som ble korsfestet. Men i samme sekund syntes alt som holdt meg
oppe å svikte - og igjen sank jeg som fra en umåtelig høyde ned i en avgrunn. Her fantes også vesener, hvis art jeg til en begynnelse ikke var klar over, skjønt det
siden viste seg, at de var verre enn de jeg nettopp var kommet ifra.
De samlet seg rundt meg og lovpriste meg for den tvil jeg hadde næret med hensyn til Guds Sønns guddommelighet. En ånd, som åpenbart var en kjempe i
intelligensens skyggeverden, nærmet seg og sa:
Religionen, bibelens religion, som er så tilbedt av mange der lever i åndelig mørke og er fullstendig uutviklet - denne religion er bare en åndelig farse. Bibelens

-77-

Gud, som de kristne kaller verdens Frelser, var bare et menneske. Religiøs tro stekker vingene på den menneskelige tanke, hindrer den noble intelligens' utfoldelse
og er en hindring for slektens utvikling. De som du nettopp har besøkt er en klasse ånder som har vært forblindet av sine jordiske troslærere, derfor er de kommet
helt uutviklet inn i åndeverdenen. Og derfor klynger de seg stadig til håpet om Kristi forløsning. Det ser ut som de lider, men det er bare innbilte lidelser. Lyset vil
snart nå dem. Og da vil de bli i stand til å oppdage tåpeligheten i deres religiøse oppdragelse, som de fremdeles holder fast på, skjønt de i sitt indre og med sin bedre
overbevisning allerede har forkastet den. Men vi er frie. Vår intelligens kjenner ingen grenser og vi har begrepet den storslåtte herlighet i det befolkede univers. Vi
nyter åndens rikeste frukter og på denne måten - og ikke ved korsets religion - stiger vi opp til åndenes høyeste sfærer.
Vi så deg, da mørket senket seg over deg, og vi forstod også at det bare var din barnelærdom som fikk deg til å be din bønn om frelse i Jesu navn. Vi hørte også
den stemme som talte til deg fra oven og som sa: Se på Jesus. Men det kunne ikke frelse. Så vit da, at frelsen bare kommer fra utviklingen av din egen ånd.
Hva ser du her? Under etter under vil du oppdage i vårt liv her, men først må du frigjøre dine tanker fra den tomme bibelske religion. Her er vi i den annen sfære. Og
rundt deg er samlet den rikeste intelligens fra alle jordiske områder, ånder hvis kunnskapsmakt ikke bøyer seg for en innbilt religion. De ble ikke tvunget på kne av
en prestekjole, heller ikke blandet de seg i en likegyldig salmesang - denne kirkens tomme "musikk".
Nei, disse synger om naturen som de er en edel del av.

-78-

Og det er i denne forening vi blir delaktig i naturens hemmeligheter og således kan stige stadig oppover til en åndelig harmoni i forstandens verden.
Nå så jeg at ånden som talte til meg ble grepet av en merkelig opphisselse. Det var som om en lysende tåke som omgav ham, ga etter for en rekke voldsomme støt,
som fikk ham til å vri seg i konvulsiviske rykninger. Jeg kunne ikke forstå hvor dette kom fra og ble grepet av en navnløs redsel da jeg så hvorledes likesom hele
billedet ble forandret med hvert støt. For hver gang ble det ledsaget av brede og uhyggelige lysende flammer som flakket over den tåken som innhyllet ham.
Jeg så også at han av alle krefter kjempet mot en eller annen skjult makt som holdt på å overmanne ham. Hver trevl av hans energi ble satt inn for å holde stand mot
den flodbølgen som holdt på å overskylle ham. Og plutselig stønnet han som i den ytterste bitterhet over å måtte synke ned i den mest håpløse og ugjenkallelige
fortvilelse. Og se! Da åpnet der seg et umåtelig utsyn, hvor jeg likesom med ett blikk kunne overskue alle tenkelige sorter av last. Men der var også alle mulige slags
former og skikker av menneskelige samfunn, alle forskjellige skikker og former for tilbedelse i alle mulige religioner - fra hedningene til moderne kirkegjengere som
hyklet og lot som om de tilbad det hellige Korsets religion.

O, la aldri noensinne
korsets tre oss gå av minne,
som oss frelsens fyrste bar,
men la synd og død og smerte
tale, rope i vårt hjerte
hva vår frelse kostet har.

- 79 -
DE ONDE ÅNDER
OG DE GUDSBESPOTTELIGES BOLIG

Da dette utsynet viste seg hørte jeg en stemme fra oven som sa til meg:
Frykt ikke, men i dette helvete vil du finne de onde ånders bolig. Her vil du finne alle dem som har bedratt seg selv og latt seg bedra av falske lærdommer. Her er
også de som har forhånet Gud og du vil se spøkelsesbildene av alle jordens falske religioner. Her finner du hykleriet i sin hesligste nakenhet og religiøs bespottelse
som taler med sine egne tunger - og her ser du de menneskelige ulver som i fåreklær øver sin ondskap overfor de umyndige og lettroende.
Hør! Hør, lytt til den ville sang som istemmes av de tusener som sitter rundt. Disse sang engang hymner til ære for den levende Gud, men deres hjerter var harde og
tomme. Og hør de hese toner i det veldige orgel de har samlet seg rundt. Se, de reiser seg! Og se nå hvorledes de oppfører seg og forsøk å forstå hva de sier!
Når jeg nå skal forsøke å beskrive hva jeg hørte og så, føler jeg atter hvor fåfengt det er. Ingen kan forstå virkeligheten i dette, unntatt de som selv ser det. Jeg kan
bare si, at alt det onde som har makt over menneskene, viste seg her som et samlet og fullstendig bilde, og hver ånd deltok på samme måte som han hadde gjort i sin
jordiske skikkelse. Jeg visste nå, at når de ventet seg lykke var det bare et falskt gjøglebilde. Men likevel

-80-

kjempet de alle for å oppnå denne lykke, som i en forferdelig ironi vendte seg mot dem selv og øket sjelens lidelser med en uutsigelig redsel.
Nå så jeg at de som satt rundt galleriene reiste seg og begynte å synge, ledsaget av de hese og skurrende toner fra orgelet, men når de forsøkte å synge var det som
hver tone var en hån mot deres anstrengelser for å få dem frem. Jeg ble grepet av den dypeste medlidenhet, da jeg så dem falle sammen i den håpløse fortvilelse.
Men nå så jeg at det var en slags orden i denne uhyggelige forsamling. Under den var plassert en meget pent kledt menighet og overfor dem stod en gotisk prekestol.
Og her stod en mann i fullt ornat - en mann som hadde vanæret den levende Guds ord ved sitt hykleri og sin egen forfengelighet. Han var en av dem som hadde
trukket den hellige prestegjerning ned i smusset og dekket sin tomme og falske forkynnelse med hule og elegante fraser. Nå viste denne representant for
spekulasjonen med religiøse verdier seg i sin fulle embetsverdighet og falske hulhet. Foran ham lå en åpen bok som han forsøkte å lese i, men alle hans anstrengelser
var forgjeves. Stemmen var skrikende og gjennomtrengende, og det var nesten umulig å forstå hva han søkte å gi uttrykk for. Ansiktet ble fordreid og hele kroppen
vred seg som i pinsler. Så forsøkte han igjen å lese, men det gikk på samme måten som før, bare at hans lidelser syntes å bli enda verre, inntil han brøt ut i de verste
utgydelser. Han forbannet seg selv og alle rundt ham og endte med de forferdeligste gudsbespottelser. Han anklaget Gud for alt ondt og galt, og opphavet til all sorg.
Han ønsket å kunne samle all intelligens som noensinne var skapt til en eneste forbannelse mot universets Skaper. Og så sterk og desperat virket hans opptreden og
eder med sin

-81-

utemmelige lidenskap, at jeg følte en sterk frykt for at han virkelig hadde makt til å fullføre en voldsom ødeleggelse i hvilken som helst retning han ville.
Men jeg følte meg snart lettet i min engstelse, for hele hans kraft brøt plutselig sammen, og jeg så at også hans styrke hadde sine grenser. Men det merkeligste var, at
han for en stor del også var i sine tilhøreres makt.
Et blikk på forsamlingen foran ham var nok til å røpe årsaken til dette og en stor del av hans lidelser. For der satt skikkelser hvis ansiktstrekk talte om et innvendig
hat og vill skadefryd. De hånet hans håpløse anstrengelser og frydet seg i en slags djevelsk besettelse over hans forferdelige lidelser. Ja, de frydet seg over hans
fortvilelse omtrent på samme måten som når en må gi etter for kløen i et sår: Det gir en øyeblikkelig lise, men krever etterhvert en stadig skarpere irritasjon, som til
slutt ender i en uutholdelig lidelse.
Da han nå falt sammen hadde hans ansikt et uttrykk av en redsel som ikke kan beskrives. Hans legeme vred seg i pine og rundt ham flammet helvetesilden. Hele hans
ytre tydet på et indre opprør som et brennende krater og fortalte om de helvetes kvaler som venter den synder som ikke angrer. Det minnet meg om de Kristi ord
som sier, at de skal kastes ut i det ytterste mørke, hvor der skal være gråt og tenners gnidsel, hvor ormen ikke dør og ilden ikke slukkes.
Og som han lå slik, omhyllet av ilden fra sine egne syndige lidenskaper, reiste en av tilhørerne seg og talte til ham:
- Du mørkets djevel! Du infame hykler og bedrager
- dette er ditt helvete, stedet for den hjerteløse religionslærer. Du kan ikke lide nok, for du gjorde religionene og menneskenes sjeler til en handelsvare. Og nettopp
derfor

- 82 -

bodde du i prektige palasser og solet deg i menneskers ærefrykt. Du kledde deg i kostelige klær på sjelens bekostning. Du søkte ikke å nå menneskenes syndige
hjerter med den himmelske sannhet, men lullet dem inn med falske lokketoner. Nå må du lide for dette. Stå opp, du falske lærer, i din silkekappe og vis deg som den
falske apostel du er! La oss høre dine lokketoner og led din utstrakte menighet i den hymne som er en hån mot all ekte sang. Men stans dine gudsbespottelser og
forbannelser, for se! Din skaper er en rettferdig Gud og forsøk ikke å rokke Hans trone! Du håner Hans opphøyethet! Det var gjennom deg Hans herlighet skulle ha
skinnet og ved det lys skulle tusener ha funnet den rette vei!
Under vekten av disse harde bebreidelser søkte det lidende offer å unnfly, men han som talte stanset ham med ett ord:
- Å nei, din hykler! Selv om du ville, kan du aldri flykte herfra! Kast ditt blikk ut over hele denne forsamling av dem som lider - og spør deg selv hvorfor de lider.
Skjønt de har syndet og hver skal svare for sin Herre og Mester, skal du først svare på om du kan se dem i øynene med den gode samvittighets fred. Gjorde du noe
forsøk på å lede dem opp til Gud? Gjorde dine falske lokketoner og forvrengninger av den hellige skrift annen virkning enn å lulle deres slumrende ånd ned i en ennå
dypere søvn - for å vinne menneskenes penger og laurbær?
- Stopp, stopp! ropte den plagede ånd. Spar meg. Spar meg for denne evige angers lidelser og redselsfulle gjengjeldelse! Slå ikke ditt offer ned! Og dog er disse
lidelser rettferdige. For i det jordiske liv søkte jeg ikke annet enn menneskelige tilfredsstillelser. Jeg lekte med menneskenes sjeler og skrev om de evige ting uten

- 83 -

tro og uten hjerte. Jeg formet mine bønner etter menneskenes ønsker og fordreiet den hellige tekst for å tekkes de lettsindige, de egenkjærlige, spotterne,
undertrykkerne og de som oppkaster seg til menneskenes herrer. Og nå har skrekken for denne evige natt og angerens borende smerte bemektiget seg min sjel. Jeg
hører alltid jammerens veklager fra disse bittert skuffede ånder, og de jager meg ustanselig. Hvis jeg søker å unnfly reiser skyggene av mine misgjerninger seg som
levendegjorte og evige bebreidelser mot min sjel som her søkte hvile. - Og denne min menighet gjør meg gal med sine bitre anklager. Hemmelige synder reiser seg
fra erindringens dyp lik demoner som piner og plager meg i en evig lidelse. Og gis der et ennå dypere helvete, så spar meg for det!
Under disse utrop hadde hele forsamlingen reist seg og hånet ham ubarmhjertig i hans kvaler. Og atter reiste den ånd seg som hadde talt før.
- Vel visste du, sa han, at vår glede var å smigre deg, at vi gikk våre egne veier som førte til døden. Vi gav etter for våre syndige ønsker, men aldri hørte vi en eneste
advarsel eller bebreidelse fra deg som skulle være vår åndelige lærer. Bibelen, denne hellige bok, er Guds gave som skal føre vandreren til de lyse himmelske
boliger, men ved de falske utlegninger og fordreininger av denne hykkelske sjelehyrde er den blitt adgangstegnet til denne elendighetens bolig. Og her møtes du igjen
med synden - i form av levende skikkelser omgitt av uutslukkelig ild. Og her sitter Mammon lik en krevende guddom i dødens skyer som hvelver seg over
avgrunnen.
Når livets lov blir snudd om, så ender det i den lidelsesfulle skyggetilværelse du nå fører. Og det har du gjort, fordi du ble drevet av ditt begjær etter ytre glans,

-84-

hyklerens skinnende selvgodhet, hvis form for religion er som den kalkede grav. For den er tilsynelatende så ren som den uplettede kirke der gjenspeiler det åndelige
Jerusalems herlighet fra de lysende verdener over oss. Men ditt hjerte var fylt av stolthet og syndig lyst, et ormebol for skitne tanker. Ja, det var i sannhet en kalket
grav, full av døde menns ben, som var etterlatt av andre hjerteløse veiledere. Dette religiøse hykleri har du tatt i arv.
Forbann ikke din Skaper, ti dette er din lønn. Har du glemt det skriftens ord: Den som sår i kjøttet, skal høste fordervelse av kjøttet, som så ofte og likegyldig falt fra
dine lepper. - Syndens lønn er døden! Hvorledes tror du denne setning fra den Hellige Skrift klinger i våre ører - her i denne mørkets bolig? Som rugende
dødsklokker skjærer den gjennom oss, fra ånd til ånd, med en redsel for dommen som reiser seg lik uhyrer, dypt nede fra dødens rike.
Nei, du falske lærer, la Gud være sannhet, for det er synden som har dannet oss slik. Vi lider for at vi har gått imot loven, vårt eget vesens lov.
Da han uttalte disse ord ble han grepet av en forferdelig skjelving. Han ble mer og mer opphisset, inntil han og hele forsamlingen rystet og falt sammen fullstendig som
døde. Skikkelsene ble utslettet og alle smeltet likesom sammen til en eneste dirrende masse. Og over denne masse steg som en tykk luftmasse av bevegelige atomer
- så tykk at den nesten gikk i ett med massen nedenunder.
Dette synet var for meget for meg. Jeg orket ikke lenger å være vitne til denne elendighet, jeg vek tilbake og ropte i min fortvilelse:
- Finnes der da ingen rettferdig Gud, og kan Han se

- 85 -

på dette og ikke redde dem!
- Jo, lød en stemme fra oven, jo, der er en barmhjertig Gud og Hans medynk følger alle syndere. Har du ikke lest det ord som sier: Så har Gud elsket verden at Han
har gitt sin enbårne Sønn, for at hver den som tror på Ham ikke skal fortapes, men få det evige liv? Men skjønt verden er tilbudt frelsen, og Himlens budbringere
søker å overtale synderen, er det millioner som ikke vil høre og enda flere millioner som later som de tror, andre igjen som med sin forstand vil begripe den store
sannhet om menneskets gjenløsning. Men viss en gir etter for synden, er elendigheten synderen viss og der er mange som ikke vil forlate sine onde veier inntil det er
for sent, og må bære følgene av å bryte loven om renhet og kjærlighet.
Men frykt ikke - selv om du nå har fått se noen av de følger som kommer av synd mot menneskets sjel. Sjelelige lidelser kan ikke gjøres forståelig i noe menneskelig
språk og heller ikke kan de gjøres anskuelige ved noen billeder, som du kan begripe. Men du skal vite, at den ånd som først talte til deg er en talsmann for den
antikristelige ånd, som søker å forvirre den oppriktige søkende sjel ved falske lærdommer. Og disse ser tiltalende ut, men dekker bare over indre strid og ulykke,
syndige lyster, egenkjærlighet, falskhet, grusomhet, rov og mord
- alt som fører til fornektelse av Gud og hans gjenløsende barmhjertighet, til helligbrøde og gudsbespottelse. Det var hans mål å forvirre deg, så du ikke skulle
oppdage den sanne tilstand i de hjerter som ikke kjenner Guds kjærlighet.
Men den ting, at hans krefter ikke strakk til, viser bare den absolutte fåfengthet av alle ting som ikke er i Kristus og at han så langt fra var i stand til å redde sjelen

- 86 -

fra de innflytelser som fyller hjertet med synd og som fører til døden.
Så ble ditt blikk åpnet for et billede av all verdens synd og allslags last, men det hadde blitt for meget for deg, hvis du hadde fått se det i hele sin utstrekning og
redselsfullhet, så derfor stanset ditt blikk ved den store menighet. Og her så du hvorledes skinnhellige tilbad sin guddom, av hva art den var. Men i deres hjerter var
der hverken frykt eller kjærlighet til det høyeste vesen, som de hånet ved sin hykkelske ydmykhet. På prekestolen så du en falsk lærer og de forferdelige følger av
uærlig hykleri i religionen. Han var falsk og derfor nedstøtt i denne elendighetens pøl. Og forsamlingen foran ham, som så ut til å være korsets tilbedere, hadde ingen
ekte gudsfrykt. For mennesker kunne det se ut som om de tilbad, men deres hjerter var langt fra Gud. De søkte bare sin egen tilfredsstillelse i sin gudstjeneste, mens
de valgte en lærer som igjen bare søkte sin egen herliggjørelse ved å lefle for sine tilhøreres luner.
Han forsøkte å fremstille for dem, at den menneskelige forstand med dens utvikling gjennom inntrykk fra den ytre verden, fyller ånden. Men hans fåfengte
anstrengelse viste bare, at det er umulig for noen å oppnå den sanne fred og tilfredsstillelse på denne måte og at ingen kan hjelpe ved falske midler.
Den ånd som talte til ham var en talsmann for alle dem som overalt i det jordiske liv hadde satt sin lit til falske lærere fordi de har hatt liten eller ingen interesse for sitt
eget åndelige velferd. Men du så også, at der alltid oppstår strid og hat, når de kommer sammen, som ikke hører sammen. De legger skylden for sine egne synder på
hverandre. Men de kjenner sannheten og vet at deres skjebne er en rettferdig følge av at de har brutt

-87-

loven, de er klar over sin skyld og Guds godhet, for de er våknet opp fra sine lettsindige drømmerier og har forstått at Guds hellige lov er over dem.
Når slike ånder møter hverandre her, etter at de i sitt jordiske liv bare har fulgt sine egne lyster, ser de gjensidig sannheten i hverandres skjebne og tanker - og det er
en så forferdelig oppvåknen, at selv deres skikkelser vrir seg i denne uutholdelige pine. Og at de ble utslettet og falt sammen som i en eneste stor masse, viser deg at
all synd er uatskillelig, selv hos disse ånder hersker den lov at like tanker og like karakterer tiltrekkes av hverandre. Men når de samles i en masse får de
fremherskende egenskaper en større makt og utstrekning og således blir de gjensidig en kilde til sorg og hat for hverandre. De falske lærere og deres menigheter vil
ha gitt deg et uforglemmelig billede av sannheten i det ord som sier, at når den blinde skal lede den blinde, så faller de begge.
Din jordiske sjel kan ikke tåle mer, men du vil nå ha sett den evige sannhet, at syndens lønn er døden.

Vis deg alltid som en helstøpt mann og kvinne!
Ærlig, tro, pålitelig og sann!
Rett og sannhet bærer folk og land!
Sannhetskjærlig gjelder det å være.
Adelskap det gir noblesse, ære!

-88-
I SFÆRENES HARMONI

Da røsten forstummet hørte jeg en engels stemme som den skjønneste musikk:
- Kom her opp!
I samme øyeblikk var det som om min sjel falt til ro og jeg steg sakte oppover i en sky av lys.
Og for en forandring - hvor stor, hvor vidunderlig! Et øyeblikk før hadde jeg i skrekk og undring sett en opphisset, lidende menneskemasse i en løssluppen galskap
av flammende lidenskaper. Lidenskap som de hadde dyrket til overmål i det jordiske liv. På dette sted var der sorg. Der viste seg følgene av synd av enhver art, av
demoraliserende vaner, hemmelig list og skjult last uten noen slags forkledning. Der var knurring, opprør og fryktelige gudsbespottelser, og alle som måtte lide under
dette var holdt fast i det som i en skrustikke av sine egne syndige naturer.
Slik de hadde det, hadde jeg sett, at med synden følger døden og lykken kommer ikke ved ulydighet, men ved den enkle uforfalskede tro - tro på Jesus,
Gjenløseren, som utløser den sanne tilbedelse av Gud fra et ydmykt hjerte og en sønderknust ånd. Jeg hadde også lært, at bedrag er mørkets element og kilden til
mange sorger så vel som skalkeskjul for falskhet og last. Og likevel var den store sannhet klar, at det finest uttenkte bedrag ikke kunne dekke noen på dommens
dag. For han som søkte å lokke sjelene fra Korset ved å peke på

-89-

de jordiske herligheter, kunne ikke skjule den rystende virkelighet der, hvor alle de var forsamlet som ikke elsket Gud og holdt hans bud. Og der var også alle som
kastet vrak på Jesu hellige lære som alene kan frelse mennesket.
Jeg kunne nesten ikke få disse billeder fra meg, da et nytt lys plutselig skinnet over meg. Jeg vendte meg for å se hvor det kom fra - og se! Over meg kom til syne en
vidunderlig skikkelse, i en kledning så skinnende som selve solen. - I glorien rundt ham strålet hans ansikt med en himmelsk godhet og han dvelte rolig inne i det
guddommelige lysskinn. Da han talte fylte hans stemme meg med en usigelig fred.
- Du skal ikke tenke på de ting du nettopp har sett. La ingen sorger trykke deg når din sjel finner hvile. For hvert villig hjerte har Gud forberedt en bolig og den som
søker, finner hjelp i rette tid i trengselens stund. De du har sett er i det element som de foretrakk i sitt jordiske liv. Men som den der faller fra en stor høyde må tåle
pinen som det bringer, slik får også de som lever og dør i synd motta sine støt. Dette er livets gjengjeldelse.
Men nå hvil deg, søster. Ser du englekoret stiger ned? Hører du de fjerne, skjønne harmonier - hvor de stiger i takk og pris til vår Gjenløser? Og se opp - se! Vi er
nær staden, hvor rettferdigheten dveler. Intet ondt kan komme inn her og ingen falsk ånd kan forurense disse hellige templer. Hør - en skytsengel fra det hellige høye
taler til deg.
Så kom der en stemme som sa:
- Marietta, hvor er du? Har du forlatt den dødelige verden med sine sorger og bedrøvelser? Og hvorfor dveler du på steder hvor syndige lidenskaper hersker? Jeg
har sett deg i fredens Paradis, da du var blant de

- 90 -

velsignede, og hvor englekorenes hymner alltid klinger i de skjønneste melodier. Og jeg har sett deg svevende i det usigelige mørke, venneløs og alene. Jeg var også
vitne til ditt plutselige fall ned til de onde og gudløse vesener, og jeg så deg da du ikke lenger tålte synet av dem og i din redsel påkalte hjelp fra Gud eller en av Hans
engler til å stå deg bi. Ta lærdom av dette, at den hvis hjerte ikke er grunnfestet i sannheten, og som ikke er underlagt den hellige kjærlighets lov, utsetter seg for
syndens tiltrekning. For der er ingen sikkerhet for den sjel som ikke er født av den guddommelige kjærlighet. Den som ikke lever etter dette vil ligge under for de
innflytelser som fører ham til det ytterste mørke og til de boliger, hvor de ugudelige holdes lenket ved deres egen dødelige tiltrekning. Husk at den som vil være
sannhetens disippel må gå inn til hvilen, må nekte seg tilfredsstillelse av et vanhellig hjertes syndige tilbøyelighet. For det klynger seg så lett til alt som ikke inngyder
ærefrykt for Gud og ønsker om å gjøre Hans vilje. Han må bøye sitt vesen til å gjøre det gode, for slik - og bare slik - kan han oppnå evig salighet gjennom den
guddommelige nåde.
Alt hva du nå har sett fordi ditt åndelige syn er blitt utvidet, har du fått oppleve fordi et vist forsyn har villet det så. Du har selv vært som et billede på den
menneskelige ånd, som ikke har funnet hvile i sannheten. Du føler draget til Paradiset, derfra til det tomme rom, hvor mørket og kaos hersker, og så var du vitne til
den dypeste elendighet på det sted, hvor de oppholder seg som ga etter for sine synder og boltret seg så lenge i dem, at deres bedre natur lå under for lastens
overmakt og sjelen ble et bytte for syndens blendverk. Og der har til sist synden all makt, men der blir også sjelene klar over dens

-91-

falskhet og forstår hvor forferdelig syndens følger er.
Således er det åpenbart, at når den syndige sjel bare følger sin egen lyst, blir den mer og mer drevet fremover av en ond og umettelig trang til mere ondt. Syndige
sjeler søker hverandre og øker på den måten hverandres lidelser gjensidig - slik måtte også de lide, som du så der nede.
Men slik er det også i den dødelige verden, hvor synden får ny kraft jo flere det er, som ligger under for den, og den ene synder trekker den annen med seg. Og
herav vil du se hvorledes bare en synder kan ødelegge meget godt. Når den ene synd legges til den annen får den en ny kraft og dens område utstrekkes, inntil
familier, stammer og til slutt hele folkeslag vebner seg for å gå i krig for syndens skyld. Å, hvis alle dødelige bare kjente til den onde innflytelses makt! Da ville den
himmelske kjærlighet og nådens ånd få dem til å forene seg i kampen mot hjertets syndige tilskyndelser. Slik kunne en vel kalle jorden en jammerdal, for ved sin
hengivelse i synden forbitrer menneskene seg tilværelsen og ender altfor ofte sammen med likesinnede der, hvor de onde ånder hersker. Men Guds nåde forandrer
karakter og tilbøyeligheter, hvis den får innpass i ens forståelse og følelse, fordi det guddommelige liv fører alt tilbake til sin kilde, når det får makt over sjelene. Og
slike sjeler får sin lønn her i sfærens harmoni, hvortil de føler seg draget og får nåde fra Gud til et hellig liv i stadig større guddommelig fullkommengjørelse.
Da ånden tiet så jeg plutselig utstrakt nedenunder meg hele den stad jeg før hadde fått glimt av. Nå så jeg den i hele sin utstrekning og herlighet, hvori hele Paradisets
storslagenhet, forskjelligartethet og orden var forenet. Atter så jeg korset i midten og rundt det alle engler

-92-

i en avventende stillhet. En utallig skare små barn i skinnende kledning som hadde en forskjelligartet blomst i hver hånd. På hver blomst hvilte en liten due og over
vingen var skrevet "helliget Herren"! Å, hvor velsignet var stillheten som rådet, og som åpenbart den fullkomne orden og hellige harmoni på dette sted.

Nå har hyrden funnet fåret,
nå begynner jubelåret,
den fortapte til sin fader kommet er.
Alt, ja alt, er nå tilgivet,
og i Gud jeg eier livet,
salig fryd på hvilken ingen ende blir.

Ja, hos Jesus har jeg hvile,
jeg hos ham i fred og trygghet
alle dage nå kan bo.
Ingen smerte ved hans hjerte!
Ingen fiender forstyrre kan min ro.

-93-
MARIETTAS JORDISKE TILSTAND ÅPENBARES

- Hør, Marietta, sa engelen og med sin høyre hånd berørte han mine tinninger. Og se! Fra den dype stillhet rundt oss lød musikk som det reneste englelige åndepust.
Jeg kunne nesten ikke høre det, men det var som hele mitt indre fornemmet denne bløte melodi. Inntil da hadde jeg ikke visst, at der i mitt indre var elementer som
kunne bli vekket til en slik symfoni, som kunne vibrere i samklang med en slik hellig og ujordisk melodi. Og som tonene i  denne åndelige musikk løftet seg i meg, var
det som om jeg hadde fått en ny natur, som satte meg i stand til å forstå en så fullkommen harmoni. Det forekom meg som om jeg smeltet helt sammen med den,
inntil jeg av min egen fri vilje ville stemme i med denne melodi, men da - å, da - følte jeg først virkningene av min jordiske tilstand, for min sjel var ikke lenger i
samklang. Tone etter tone fra den usynlige kilde nådde fram til dette indre liv i meg, men var ikke lenger i harmoni med mitt vesens musikalske strenger. Istedenfor å
smelte sammen med dem, frembrakte de en skurrende disharmoni og de forskjellige tonefall ble likesom kastet tilbake av dem og knust mot en knudret stenflate.
Musikken ble skurrende, fordi jeg erkjente min ufullkommenhet til å oppta den i meg. Og det ble en lidelse for meg. Å, for en kval det var meg i det øyeblikk!
Misforholdet var forferdelig. Hver fiber i mitt vesen var i opprør. De harmoniske bølger som steg og sank så

- 94 -

bløtt og sakte gjennom det himmelske rom, falt som frådende skumsjøer i mitt jordiske og urofylte hjerte. Jeg ville helst ha unnflydd, for enhver annen tilstand ville ha
vært langt å foretrekke. Ja, jeg tenkte at selv den hykkelske menighet kanskje ville passe bedre til min natur og at jeg der ville være mere i overensstemmelse med
den herskende lov. Men jeg kunne ikke unnfly. Jeg var fullstendig som sønderslått, og med hvert øyeblikk ble min tilstand verre, inntil jeg syntes at en time måtte
være lang som et århundre. Til slutt skrek jeg ut i min sjels bitre kval:
- Å, la meg komme vekk! La meg slippe bort fra dette sted! Annen musikk har fylt meg med fryd - og andre melodier gjort meg lykkelig. Jeg har lyttet til disse toner
og mens jeg lyttet fyltes min sjel med denne hellige sangs ånd. Men nå, når jeg ved en ukjent lov blir drevet til å forsøke å blande min stemme i denne himmelske
harmoni, blir min jordiske tilstand åpenbart. Alle er vitner til denne min sjelekval og nå forstår jeg at jeg ikke er egnet til å leve i englenes sfærer - jeg er fortapt og har
intet håp om gjenløsning. Min sjel er såret, sønderbrutt og falt, og lever i strid med seg selv. Å, la meg fly - la meg skjule meg selv i det ytterste mørke for alltid. La
englene tilhylle dette lys som åpenbarer min usselhet og redde meg fra denne himmelske harmoni. Å, finnes der et dypere helvete?
Slik bønnfalt jeg om å bli fritatt for det lys, den harmoni og velsignelse som fylte hele denne uoverskuelige engleskare med en overveldende lykkefølelse. Mine
lidelser kan ikke beskrives, men likevel var jeg ikke da klar over annet enn at det var min egen sjel, som lå i strid med seg selv. Jeg forstod, at jeg var helt uegnet til å
delta i det lykkelige liv beboerne av dette Paradis førte.

-95-

Før hadde jeg hatt det ønske å bli opptatt mellom dem og for alltid kunne dvele i den hellige bolig, men jeg hadde ikke riktig forstått hvilke egenskaper jeg manglet,
før jeg kunne blande min røst i deres hellige sanger. Det var sant, at jeg med undring hadde vært vitne til gjenløsningen gjennom nåden, men jeg hadde ikke forstått at
dette også gjaldt meg selv.
Da jeg følte mørkets makter drage meg, og så selve dødens sky dele seg for å oppsluke meg, hadde jeg sett opp til den paradisiske himmel med en inderlig bønn om
å få komme dit og bli reddet. Men lite visste jeg da, at selv om jeg fikk lov å komme opp til englene der, ville jeg bli utsatt for en usigelig kval, nettopp på grunn av
denne himmelske kjærlighet og harmoni - så jeg ble nedsunket i en forvirring og elendighet som forekom meg som det dypeste helvete.            -
Slik fløy mine tanker, mens jeg bønnfalt om hjelp, for nå forstod jeg min stilling og var overbevist om at alt var tapt og jeg var fordømt til elendigheten.
- Da du tidligere fikk blande deg med de hellige skapninger, var din jordiske tilstand skjult for ditt blikk. Du var en gjest og fikk motta den hellige ånds innflytelse, så
at den falt som dugg på din tørstige sjel. Men så fullkommen er denne hellige ånd her, at hele din indre usselhet ble åpenbart, da den rørte ved ditt egentlige liv.
Derfor må du lide. Og du vil her igjennom også forstå litt av den kjærlige Skapers visdom, som har bestemt at ånder av samme natur og tendenser skal søke
hverandre og de samme steder. Det gode og det onde skal være adskilt. Således er det åpenbart hvorfor intet urent noensinne kan komme inn i den hellige stad, som
Johannes så. For ingen uren eller ond ånd kan komme inn i dette hellige tempel. Heller ikke kan en slik ånd

- 96 -

komme til å delta i det indre liv med den himmelske melodi, som beveget deg så sterkt. For ingen innvånere i denne velsignede bolig kan blande seg med dem i
mørkets boliger, som ikke har forsonet seg med Gud. I livets lov ser du Guds godhet. Hvor urettferdig ville ikke den rettferdige Skaper være, hvis Han skulle
dømme noen av disse små til nattens mørke eller tillate, at de skulle gå til grunne ved å bli trukket inn i det dødelige favntak i syndens boliger. Deres rene og ømme
naturer ville krympe seg ved berøringen med de flammende lidenskaper hos dem, som helt har hengitt seg til deres umettelige lysters galskap. I sannhet, hvis Guds
lov på denne måte ville utsette disse uskyldige, kunne Han kalles urettferdig. Men like ubarmhjertig ville det være, hvis en uren og ond ånd uforberedt skulle inntrede
i et element av hellig harmoni, fordi deres lidelser ville bli så meget større i deres boliger.
I dette vil du se Guds godhet og visdom. Ingen onde ånder får blande seg med de rene og harmoniske. Og således fullbyrdes Skriftens ord, som sier: Den som er
uren, la ham fremdeles være uren, den som er rettferdig, la ham fremdeles være rettferdig, den som er hellig, la ham være hellig fremdeles. Det sier: Der skal være et
skille mellom det gode og det onde, og la det onde ledes av sin egen tiltreknings lov. For det er skrevet, at der er en uoverstigelig avgrunn mellom disse gode og de
onde, og at de aldri kan møtes som skrevet står. Den som er under det ondes makt, har ingen kjærlighet til Gud. Hvis menneskene bare ville forstå denne lov, ville
de kjempe mot det onde og fremelske rettferdigheten inne i seg, og således gjennom nåden bli beredt for de rettferdiges arvelodd. Denne lærdom vil du ikke kunne
forstå eller begripe fullt ut nå. Man hva du har vært vitne til, og hva

-97-

englene har lært deg, skal du tenke over, når du ikke lenger er her, og legger deg ordene på hjertet - for at ikke en større ulykke skal vederfares deg, og du for alltid
skal bli utestengt fra din evige arvelodd blant de hellige
Og når du vender tilbake til den ytre verden, så se hen til Jesus, som alene kan forberede din tilbakekomst til de velsignedes boliger. Her har du fått vite, at de som
ikke er blitt født påny, kan aldri oppnå å bli disse ånders like. Men gråt ikke, Marietta, sa engelen da jeg holdt på å gi etter for min sorg, gråt ikke, for der er sørget
for løsepenger og i den rensende kilde kan du bli fri fra din synd og all din urenhet. Gled deg storlig over dette, at du gjennom Gjenløsningen kan bli delaktig i denne
store nåde, og fries ut fra syndens fengsel til vår Faders rike. For denne nåde takker alle de hellige i himlene Gud og holder ikke opp dag eller natt å prise Ham som
er deres Gjenløser.
Idet han sa dette berørte engelen min panne og en stråle av lys gjennomstrømmet mitt vesen, mens jeg reiste meg.
- Nå, sa engelen, kan du høre de skjønne toner i sangen som stiger opp fra barna i templet.

Jeg er kongens barn,
O min sjel lovsyng,
hvilke skatte i himlen du har,
hva ei øye har sett,
hva Gud for meg har beredt,
og min arv har Han nå i forvar.

Jeg er Kongens barn,
jeg er Kongens brud.

- 98 -
Så jeg synger av hjertet så glad.
Og når tiden blir lang,
da jeg synger min sang,
Jeg er Kongens barn, 0, hva trøst.

-99-
TILBAKEKOMSTEN

Tiden var snart inne, da jeg skulle vende tilbake til verden, og barna med sine skytsengler og de andre som hadde fulgt meg i de forskjellige riker, hadde samlet seg.
De sang en skjønn og melodisk hymne, mens de festet sin oppmerksomhet på meg. Sterkere enn noensinne før følte jeg deres kjærlighet og herligheten i himlen og
de himmelske vesener. Til slutt kom den ånd, som hadde kysset Korset, bort til meg. Som den første gang førte han to små barn ved hånden.
- Marietta, sa han, du skal nå forlate oss for en stund. Vi elsker deg og har den dypeste sympati med deg. Det er vår Gjenløsers ønske og for det bøyer vi oss med
glede. Men vi fryder oss over det herlige løfte om din tilbakekomst til den fastsatte tid.
- Ja, det fryder vi oss over, sa den store skare.
- Vi fryder oss også over, at din ånd har fått lov å komme hit til disse riker og se noen av deres skjønnheter og forstå litt av den harmoni og guddommelige orden
som hersker i de paradisiske boliger, og englenes tilbedelse. Ja, mere, vi priser vår himmelske Fader, fordi du har fått se de små barn og menneskets gjenløsning. Og
det fyller oss med glede å vite, at du ikke bare har fått se Ham, men også er blitt velsignet av Gjenløseren, i hvem vi har livet og gjennom hvem vi oppnår himlen. Vi
vil gi deg vår kjærlighet og omfavne deg som en i vår ånd, og tålmodig avvente det lykkelige øyeblikk da vi ønsker deg

-100-

velkommen ved porten til den Hellige Stad, når du kommer igjen.
Alle reiste seg og dannet som en ring rundt og over meg, så jeg likesom var innesluttet i en hvelving av ånder. Så omfavnet den ånd meg som hadde tatt meg til sitt
hjerte, og i den omfavnelse følte jeg det som om de alle hadde trykket meg til deres hjerte. Når jeg nå tenker på dette øyeblikk fylles min sjel av en slik
overstrømmende glede, at det er forgjeves å forsøke å beskrive det.
Etter denne kjærlighetsytring førte ånden de to små barn bort til meg, og de omfavnet og kysset meg.
- Marietta, sa de, når du igjen er sammen med dem som elsker oss i den ytre verden og som har sørget over oss, så må du si dem, at vi er lykkelige. Vi har ingen
sorg, vi er alltid sammen med våre skytsengler, og vi elsker alle, men Jesus vår Gjenløser, over alle. Si dem, at vi venter tålmodig på, at de skal komme hit opp. Vi
elsker deg, Marietta, og skal møte deg igjen.
Så omfavnet de meg igjen, og trakk seg tilbake og ånden som hadde ført dem til meg, sa:
- Stol alltid på din Gjenløser, Marietta. Fortell på jorden historien om Gjenløsningen. Gjør ditt kjærlighetsverk.
Da steg Jesus ned fra en sky og idet Han la sin hånd på mitt hode, hørte jeg røsten si:
- Barn, for et vist formål skal du nå vende tilbake. Vær tro mot ditt kall. Fortell hva du har sett og hørt slik du er i stand til det. Fullfør din misjon og ved den fastsatte
tid skal engler møte deg ved dødens port og bære deg til boligene i Fredens rike. Vær ikke bedrøvet:
Min nåde er deg nok. Du skal bli trøstet og oppholdt i dine lidelser.
Så gav en engel Ham et beger og Han satte det til

-101-

mine lepper. Da jeg drakk, ble jeg fylt av nytt liv og styrke til å tåle adskillelsen, og jeg bøyet meg ned og tilbad Ham. Og med sin høyre hånd reiste Han meg opp og
sa:
Barn av sorg fra en verden av elendighet, du er gjenløst og velsignet for evig. Vær trofast og når din tid på jorden er tilende, skal du gå inn til din Herres glede.
Atter la Han sin hånd på mitt hode, og lys og kjærlighet fylte min ånd.
Tiden var inne for avskjed. Jeg så rundt meg herligheten åpenbart av den vidunderlige stad og dens lykkelige innvånere. Jeg overgav meg i takksigelse til Gud for
udødelighetens velsignelse, og over alt for nådegaven i Jesus, som er Gjenløseren. Og foran engleskaren løftet jeg mine hender og stemme i bønn til min Herre, at
Han måtte oppholde meg i denne time, at jeg måtte bli i Hans kjærlighet, som hadde velsignet meg.
Så blev jeg båret i englenes armer til den, tempelport, hvor jeg først hadde møtt Frelseren. Og derfra - mens engler sang lovprisninger til Gud og Lammet - steg jeg
ned til jorden med min skytsengel. Og så kom jeg inn i dette rom, hvor mitt legeme lå. Og straks etter våknet jeg.

Hvor samles de gjenløste skarer en gang?
Hos Jesus, hjemme hos Jesus.
Hvor skal vi oss fryde en evighet lang?
Hos Jesus, hjemme hos Jesus.

Hos Jesus, hos Jesus,
der trives min sjel så usigelig vel!
Det kan ei forklares, det kan blott erfares,
hvor salig det er hos Jesus.

Hvor finnes vel kilden med levende vann?
Hos Jesus, ja blott hos Jesus.
Hvor finnes vel brød midt i ørkenens sand?
Hos Jesus, ja blott hos Jesus.

-102- 

MARIETTAS SISTE ORD

Tålmodig venter jeg nå på den time, som jeg vet er fastsatt, når jeg skal gå bort til de velsignede riker, hvor min ånd fikk sin visshet om de gleder som skal komme.
Jeg vil prise min himmelske Fader for mitt håp i Jesus, som er verdt titusener av verdener for meg.
Og når jeg kommer til Paradiset, befridd fra min dødelige tilværelse, vil jeg prise Ham med et fullt og rent hjerte og med hellige lepper. Der vil jeg i lovsang opp høye
min Gjenløsers navn - så lenge evigheten varer.

-103-
DEN HVITE SKAREN

Johs. Åp. 7, 9 - 17: Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som stod for tronen og for Lammet,
kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender, og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!
Og alle englene stod omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt åsyn og tilbad Gud og sa:
Amen! Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen!
Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra?
Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til meg:
Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag
og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen skal reise sin bolig over dem.
De skal ikke hungre mere, heller ikke tørste mere, solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete, for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre
dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørre bort hver tåre av deres øyne.

-104-

Free Hits Counter