FORORD
av Rebecca Springer og bibellærer Gordon Lindsay.
Innenfor paradisets porter; ble først utgitt for ca. 86
år
siden. Fru Springer var en helhjertet kristen kvinne, og det hun
beretter
er ingen fantasier men en ærlig redegjørelse av en stor
opplevelse
i de dager da hennes liv pendlet mellom tid og evighet.
- Jeg er pinlig medvitende om det faktum at jeg aldri kan male scenene
for andre mennesker slik som de ble vist meg under disse underbare
dager.
Om jeg bare svakt kan peke på den nære forbindelsen mellom
det jordiske og det himmelske livet, er jeg kanskje i noe mål i
stand
til å dra sløret fra den så fryktede døden og
vise at den bare er en åpen dør til en ny og underbar fase
av det liv vi nu lever. Dette sier Rebecca og fortsetter:
- Min personlige tanke om denne selsomme visjon er, at den er leksjoner
i hva vi kan vente oss og håpe på, når vi kommer til
den andre siden.
Om det finnes noen sentral sannhet, som boken lærer oss, er det
at menneskelig vennskap som er knyttet i denne verden fortsetter i den
følgende. Om vi bare forsto dette bedre ville vi sikkert bli
større
sjelevinnere og vise mere kjærlighet til våre medmennesker.
Gang på gang spurte ulike personer som jeg møtte i
paradiset
om den eller den av deres nærmeste hadde forberedt seg for det
himmelske
livet så de kunne møtes der med glede.
Visjonen lærer oss med ettertrykk at det er et sambånd
og en likhet mellom dette liv og neste. Det er en helt feilaktig tanke
at himlen er en plass som er fullstendig ulik jorden. Men
miljøet
er naturligvis fullkomment der. Ikke desto mindre er himlen en plass
hvor
innbyggerne fortsetter og lære og utvikles.
I visjonen sier Rebeccas svoger følgende:
- Hvilke underlige ideer vi dødelige har om gledene og
forpliktelsene
6
i den kommende verden. Det virker som vi tror at kroppens død
innebærer en fullstendig forandring av sjelen. Men det er ikke
tilfelle.
Inn til det kommende livet, fører vi med oss samme smak og samme
ønsker som vi hadde før vi døde. Hvis ikke disse
var
tilstrekkelig rene og gode for å få del i dette liv,
får
vi ikke selv gå inn i det. Vi burde alle forstå at vi alle
bygger for evigheten under vårt jordeliv. Jo renere tanker, jo
edlere
ambisjoner, jo høyere ønsker, desto høyere rang
får
vi blant de himmelske hærskarene. Jo mer alvorlig vi tar vare
på
de jordiske forpliktelsene i vårt liv, desto bedre forberedt
kommer
vi til å fortsette fram mot fullbyrdelsen og fullendelsen.
Det gjennomgående temaet i boken er fra begynnelsen til slutt
at Jesus blir forherliget og opphøyet som verdens
gjenløser.
En åpenbarelse gjennom Guds ånd opphøyer alltid
Jesus
Kristus. Beretningen lærer oss at uten forbedring og uten å
akseptere Jesu rensende blod, kan man ikke komme til himmelen.
Det ble stilt mange spørsmål til Rebecca angående
himlen. Det var spørsmål om avstand og om man
behøvde
vinger for å kunne reise eller om folks personlige utseende ble
forandret.
På disse spørsmål svarte hun at så langt hun
visste
hadde menneskene ingen vinger, men at de hadde en viss bevegelsesevne
at
alene med viljekraft å kunne forflytte seg til ulike steder. De
kunne
heve seg over stedene og fare over landsbygden uten frykt for å
falle.
De gjenløste åndene så ut til å ha
forherligede
skikkelser, enda de ikke kom til å få oppstandelseslegemer
før Herren kommer.
En annen sak som Rebecca framførte, var at de som var i himmelen
ble tillatt å ha sine hjem sammen med sitt eget folk og sin egen
rase. Disse som kom fra mere Primitive stammer og som ikke visste
så
mye om Jesus, fikk særskilt undervisning av kvalifiserte
lærere.
Ungdommer med gaver og talenter fikk tillatelse til å utvikle
dem.
Et tilfelle som hun nevnte var ungdommer som var spesielt trenet i
kunsten
å dekorere. Innbyggerne fikk mye tid til å omgås sine
nærmeste, men de levde ikke i uvirksomhet. Noen var opptatt med
å
lære, og andre i å undervise. Endel fikk spesielle oppdrag.
En som kom ny til paradiset ble formål for en særskilt
omsorg.
Noen som hadde vært der en tid ble utnevnt til ledsagere.
Særskilt
arrangement ble gjort slik at de nettopp ankomne, kunne møte
sine
nære og kjære så fort som mulig.
7
Man må komme i hu at Rebeccas visjon handler om paradiset eller
de troendes mellomstadium FØR oppstandelsen.
Hva som hender med ekteskapet etter oppstandelsen er ikke fullt
åpenbart.
Uten tvil kommer det da til å bli fundamentale forandringer til
de
jordiske relasjonene som Jesus viser i Matt 22, 29-30. Han sa: I farer
vill for I forstår ikke skriftene, ei heller Guds kraft. Ved
oppstandelsen
tar man seg ikke hustruer, ei heller gis det hustruer til noen mann,
men
de er slik som englene i himmelen.
- Vi er forvisset om at vennskap og ømhet mellom nære
og kjære kommer til å fortsette i evighet, men relasjonene
kommer ikke til å bli de samme som på jorden.
Jesus forsøkte ikke å forklare eksakt hvordan de nye
relasjonene
kommer til å bli. Den åpenbarelsen er reservert for den
kommende
tidsalder. En ting kan vi dog være sikre på og det er at
allting
i himmelen kommer til å bli bedre og mer underbart enn på
jorden.
Om himmelens stillhet og fred sier Rebecca: - I himmelens hjem finnes
evig kjærlighet, glede, fred og lykke uten grenser. I himmelen
oppstår
ingen konfliktsituasjoner. Ingen spørsmål som uroer og
ingen
tilstand som forarger en. Hele ens hjerte springer opp for å
gjøre
Faderens vilje og intet mindre rekker.
xxxxxxxxxxxxxxxxxxx
Rebecca opplevde flere år i himmelen tross hun bare var borte
i et ukjent antall døgn. Det kan vi som jordiske mennesker
reagere
på. Men jeg vil her tilføye noe av dr. Percy Collet som
også
var bortrykket til himmelen i 5 1/2 døgn.
"Den menneskelige hjerne kan ikke fatte tid. Det er et av underne i
himmelen. Det er slik at det ikke er tid i himmelen. Bare en tiendedel
av det jeg har sett kan bli fortalt".
Oversetteren
8
KAPITTEL 1
Innenfor Paradisets Porter
Under flere uker hadde jeg ligget syk og var langt borte fra hjem og
venner. Jeg befant meg blant bare fremmede, og min eneste sykepasser -
som visselig var vennlig mot meg - visste ingen ting om hva man
bør
gjøre i et sykerom. Følgelig fikk jeg ikke den omsorg som
et sykt menneske trengte. Jeg fikk ingen næring i nesten tre
uker,
knapt nok vann. Derfor ble jeg sterkt med tatt. Jeg hadde en uutsigelig
lengsel etter mine nærmeste som befant seg så langt borte.
Men de kunne ikke komme.
Jeg lå i et stort og bekvemt rom i annen etasje i et hus i
Kentville.
Et stort vindu var til å åpne ut til balkongen som vendte
ut
mot gaten. Det meste av min sykdomstid lå jeg vendt mot dette
vinduet.
Når min lengsel etter mine kjæres ansikter og stemmer ble
sterkere
enn jeg kunne holde ut, ba jeg at Jesus skulle hjelpe meg til å
forstå
og kjenne hans underbare nærvær, når mine
nærmeste
ikke kunne hjelpe meg. Jeg ba også spesielt om støtte
dersom
jeg skulle kalles til å gå gjennom de mørke vann
ensom.
Det var ingen tom bønn og svaret kom snart. All uro og engstelse
forsvant ifra meg som et avlagt klesplagg, og fred, Kristi fred
svøpte
seg om meg. En mørk kald og stormfull morgen etter et
døgn
med intens lidelse, sto jeg plutselig på gulvet ved sengen foran
vinduet. Noen stod ved siden av meg, og når jeg så opp
så
jeg at det var min manns elskede bror som var "gått over floden"
for mange år siden.
- Min kjære bror, Frank, ropte jeg. Så godt at du kom!
- Det var virkelig hyggelig at jeg kunne gjøre det, kjære
lillesøster, sa han vennlig. Skal vi gå nå?
Han dro meg mot vinduet. Jeg snudde hodet og tittet bak meg inn i
rommet,
som jeg På en måte kjente at jeg holdt på å
forlate
for alltid;
9
Min sykepasser satt bekvemt i en stol ved ovnen lengst borte og leste
en avis. I sengen med ansiktet vendt mot vinduet, lå en hvit
stille
skikkelse med skyggen av et smil i det medtatte ansiktet. Min svoger
førte
meg villig framover, og jeg lot meg villig lede. Sammen gikk vi ut
gjennom
vinduet til balkongen og derfra på en uforklarlig måte ned
på gaten. Der stanset jeg og sa alvorlig:
- Jeg kan ikke forlate Will og vår elskede gutt.
- De er ikke her min venn, men hundrevis av kilometer borte, svarte
Frank.
- Jeg vet, men jeg vil være her. Å, Frank, de trenger meg.
La meg stanse, ba jeg.
- Er det ikke bedre at jeg fører deg tilbake litt senere, etter
at de har kommet hit? spurte han meg med et vennlig smil.
- Vil du virkelig gjøre det?
Og med hans forsikring begynte vi å gå sakte oppover gaten.
Men mitt hjerte hang fast ved de kjære som jeg tenkte at jeg
aldri
ville få se igjen her på jorden. Mange ganger stanset jeg
og
så lengselsfullt tilbake på den veg som vi hadde
gått.
Frank var meget tålmodig og mild mot meg og ventet alltid til jeg
var klar til å fortsette igjen.
Til slutt sa han:
- Du er så svak at jeg tror det er best at jeg bærer deg.
Uten å vente på svar stanset han og løftet meg opp
i sine armer som om jeg var et lite barn. Og som et barn føyde
jeg
meg og hvilte mitt hode mot hans skulder og la min arm om hans hals.
Det
var så skjønt etter den lange og ensomme kampen å ha
noen som tok på seg ansvaret med slik ømhet.
Rebecca kommer inn i Paradiset
Frank gikk med faste, raske skritt, og jeg tror at jeg hadde sovnet,
for det neste jeg ble klar over var at jeg satt i et beskyttet
hjørne,
omgitt av blomstrende busker på det mykeste og vakreste grasteppe
som var helt
10
overstrødd med duftende blomster, lik dem jeg kjente til og
elsket på jorden. Ved første øyekast la jeg merke
til
hvor fullkommen hver plante og blomst var.
Hvilken scene det var som utbredte seg for mine øyne mens jeg
hvilte på denne myke pute, avsides men ikke gjemt! Så langt
jeg kunne se strakte denne underbare blanding av blomster og gras seg.
Midt i dette vokste underbare trær som tyngedes av herlige
blomster
og frukt av mange slag. Da kom det tanker til meg om apostelen
Johannes'
syn på Patmos og på "livets tre som vokste i Paradisets
midte
og som bar tolv ulike frukter og hvis løv tjente til legedom for
folkene.
Under disse trær var det barn i små glade grupper som lo
og lekte og sprang hit og dit i sin glede. Overalt så jeg
spaserende
eldre mennesker, iblant i grupper, noen to og to, og noen ensomme. Men
alle med et fredfullt og glad ansikt. Selv jeg kjente denne fred og
glede
enda jeg var en fremmed. Alle var kledd i flekkfritt hvitt. Flere av
dem
holdt på å plukke blomster eller bar på vakre
blomsterbuketter.
Når jeg så deres lykkelige ansikter og flekkfrie klær
tenkte jeg: - Disse er de som har tvettet sine klær og gjort dem
hvite i Lammets blod."
Hjemme i Paradis
Når jeg så meg omkring så jeg elegante og vakre
hus
i en uvanlig tiltalende byggestil. De lå halvt gjemt blant
trærne.
Jeg forsto at disse bygninger måtte tilhøre de lykkelige
innbyggerne
av denne henførende plass. Jeg skimtet glitrende fontener og
nær
min beskyttede plass fløt en fredfull flod med krystallklart
vann.
Stiene som gikk til mange forskjellige steder virket som om de var av
flekkfrie
ekte perler. Hver sti ble kantet av smale bekker på hver side med
klart vann, som rant over stener av gull. Den eneste tanken som kom for
meg når jeg åndeløs og målløs så
på denne vakre scenen var:
- Renhet, renhet! Ingen antydning av støv. Ingen skjemt eller
råtten frukt eller vissen blomst. Alt var fullkomment, alt var
rent.
Graset og blomstene så ut til å være nyvasket av en
sommerskur.
Ikke et eneste blad
11
hadde en annen farge enn den mest glinsende grønne. Luften var
mild, vederkvegende og styrkende. I stedet for sollys var det en gyllen
og rosenrød glans overalt, noe som lignet aftenrøden
når
solen går ned i vest.
Plutselig tittet jeg opp og hørte Frank som sto ved siden av
meg si:
- Nå?
Jeg oppdaget at han iakttok meg med et lykkelig smil. I min store
forundring
og henrykkelse hadde jeg fullstendig glemt bort hans
nærvær.
Jeg skulle akkurat til å svare da en overveldende følelse
av Guds godhet og min egen uverdighet kom over meg så jeg gjemte
ansiktet i hendene og brast i heftig og høyst menneskelig
gråt.
Frank hjalp meg vennlig opp, og da jeg hadde reist meg, sa han:
- Kom, jeg vil vise deg floden!
Livets flod
Når jeg befant meg på noen skritts avstand fra floden,
så
jeg at det vakre grasteppet vokste helt ned til vannkanten, og her og
der
så jeg blomster som blomstret nede i dypet blant alle fargede
stener
som hele flodbunnen var dekket av. Frank gikk ned i vannet og
oppfordret
meg til å gjøre det samme. Jeg dro meg unnvikende tilbake.
- Jeg er redd at det er kalt.
- Ikke det ringeste, forsikret Frank smilende. Kom!
- Akkurat som jeg er? spurte jeg og kastet et blikk på mine
klær
som jeg til min store glede fant å være lik deres som bodde
på denne underbare plass.
- Akkurat som du er, forsikret Frank atter med et smil. Oppmuntret
gikk jeg selv ned i den stille floden. Til min store overraskelse fant
jeg vannets temperatur og tetthet å være nesten identisk
med
luftens. Dypere og dypere ble strømmen jo lenger ut vi gikk.
- Det kommer til å gå over hodet på meg, protesterte
jeg. Jeg kan ikke puste under vannet. Jeg kommer til å kveles.
Et muntert glimt kom i Franks øyne, skjønt han sa med
alvor:
12
- Slikt skjer ikke her.
Når jeg forsto det urimelige i min påstand, kastet jeg
meg hodestups ned i det klare vannet som snart perlet fram flere meter
over mitt hode. Til min forundring og min glede, fant jeg ut at jeg
ikke
bare kunne puste, men også le og snakke og høre like
naturlig
under vannet som over det.
Når vi skulle gå opp av vannet, undret jeg meg på
hva vi skulle bruke som håndklær. Fremdeles var tankene fra
jordlivet der. Jeg undret meg også på om mine vakre
klær
som jeg hadde fått, ikke ville bli ødelagt. Men når
vi nærmet oss stranden og mitt hode kom over vannet, forsto jeg i
samme øyeblikk som luften kjentes mot mitt ansikt og hår,
at jeg ikke behøvde hverken håndkle eller børste.
Min
hud, mitt hår, mine vakre klær, var myke og tørre
som
de var før de kom i vannet.
Stoffet i mine klær var ulikt alt annet som jeg tidligere hadde
sett. Det var mykt og lett og hadde en svak skimmer som minnet meg mer
om den fineste silke enn noe annet jeg kunne minnes - bare så
mye,
mye vakrere. Det omsluttet meg i myke folder. Det virket som vannet
hadde
gjort dem enda mere skimrende enn før.
Vi gikk noen få skritt, og jeg snudde meg og så bakover
på den glitrende floden som fløt fram så stille.
- Frank, hva gjorde vannet med meg? spurte jeg. Jeg kjenner det som
om jeg kunne fly.
Frank så på meg med alvorlige og kjærlighetsfulle
øyne når han vennlig svarte:
- Det har skyllet bort se siste restene av jordlivet og gjort deg
passende
for det nye liv som du nettopp har begynt.
- Det er guddommelig, svarte jeg.
- Ja, det er guddommelig, svarte Frank.
13
KAPITTEL 2
Endelig hjemme
Vi gikk framover under stillhet. Mitt hjerte skalv ved tanken
på
dette forunderlige nye liv. Når jeg kom nærmere bygningene
så jeg at de var vidunderlig vakre. De var bygget av fineste
marmor
og omringet av brede terrasser. Taket ble støttet av smekre og
vakre
søyler. Svingede trappetrinn ledet ned til stier av perler og
gull.
Glade ansikter tittet ut fra disse "søylevegger" og lykkelige
røster
hørtes i den klare luften fra mangt et himmelsk hus.
- Frank, hvor skal vi hen, spurte jeg til slutt.
- Hjem, lillesøster, svarte han mykt.
- Hjem? Har vi et hjem, Frank? Er det noe lignende disse her? spurte
jeg med et sterkt ønske i mitt hjerte om å rope
høyt
av glede.
- Kom å se, svarte han bare idet han svingte inn på en
sidevei som ledet til et vidunderlig vakkert hus, hvis lysegrå
marmorsøyler
skimtes gjennom bladverket av hengende tregrener med den mest
innbydende
skjønnhet. Innen jeg nådde ham igjen hørte jeg
stemmen
til en velkjent si:
- Jeg må få lov til å være den første
som ønsker deg velkommen hit! Når jeg så meg omkring
oppdaget jeg en av mine gamle venners kjære ansikt, fru Wickham.
Å, å, ropte jeg mens vi omfavnet hverandre.
- Forlat meg, Frank, sa hun et øyeblikk senere og hilste varmt
på ham. Det virket nesten utilgivelig å forstyrre dere
nesten
den første timen, men når jeg hørte at Rebecca
skulle
komme, kunne jeg ikke vente. Men nå når har jeg sett hennes
ansikt og hørt hennes velkjente stemme, skal jeg tålmodig
vente til jeg kan få treffe henne og ha en lang, lang samtale. Vi
har hele evigheten på oss. Men du kommer vel til å
føre
henne til meg snart, Frank? spurte hun.
14
- Så fort jeg kan, svarte han, og så henne fast inn i
øynene.
Etter et varmt håndtrykk og avskjedsordene "Kom snart" forsvant
hun
hurtig.
Rebecca kommer inn i sitt eget hjem
- Din venninnes hjem er ikke langt herfra. Dere kan treffes ofte.
Det
er en fin kvinne. Kom nå, lillesøster. Jeg lengter etter
å
ønske deg velkommen til vårt hjem.
Med disse ord tok Frank min hånd og ledet meg opp til den brede
terrassen med dets vakre gulv av sjelden dyrebar marmorinnlegging.
Mellom
disse smekre, grå søyler hang vinranker, dekket av rikt
glinsende
grønt løvverk blandet med blomster i utsøkte
farger.
De spredte en mild duft i de hengende blomstergirlandere. Vi stanset
her
et øyeblikk for at jeg skulle få se den underbare utsikten
til hver side.
- Dette er himmelsk, sa jeg.
Frank svarte at det ikke kunne være annerledes og ledet meg
gjennom
en åpning mellom marmorsøylene inn i en stor hall hvis
gulvbelegg
og brede, lave trapper lengst borte straks falt i min smak. Innen jeg
kunne
tale tok han begge mine hender og sa:
- Velkommen, hjertelig velkommen til ditt himmelske hjem, min
kjære
søster!
- Dette er vel ditt hjem, og jeg skal få bo hos deg, spurte jeg
forundret.
- Nei, det er ditt hjem, og jeg skal få bo her til min bror
kommer.
- For alltid, kjære du, for alltid! ropte jeg og tok ham i armen.
Frank smålo og sa:
- Vi skal nyte av nuet. Vi kommer aldri mer til å være
langt fra hverandre. Men kom nå, jeg vil gjerne vise deg alt.
Frank ledet meg til venstre mellom de vakre, smekre søylene
- som overalt virket å være en erstatning for dører
- til et stort avlangt rom. Henrykt og forundret stanset jeg på
terskelen.
Også her bestod veggene av denne vakre høyglanspolerte
marmor
i lys grå farge. Overalt på vegger og gulv, var de
vakreste,
langstilkede roser utstrødd av hver tenkbar
15
sort og farge, fra den mørkeste røde til den mest lekre
og skjære skifting i gult.
De unge kunsthåndverkerne
Jeg stanset for å røre ved rosene da jeg så at de
var innstøpt i marmoren. Frank forklarte:
- Mens huset holdt på å bli bygget, kom en dag noen
ungdommer
til døren og spurte om de fikk lov å komme inn. Jeg ga dem
gladelig tillatelse. Siden spurte de hvem huset ble bygget til.
Når
jeg fortalte dem det, spurte de om de fikk lov til å dekorere
dette
rommet. Jeg tillot dem det og undret meg på hva de ville
gjøre.
Pikene som hadde herlige og store rosebuketter i hendene begynte
å
kaste ut blomster på gulvet og på veggene. Overalt hvor de
kom festet de seg til min forundring, som om de alltid hadde sittet
der.
Når rosene hadde blitt strødd ut så rommet ut som
nå,
selv om de da var helt friske og nyplukkede. Etterpå tok guttene
fram hver sin lille kasse med fint verktøy, og på et
øyeblikk
var de i fullt arbeid med gulvet. Hvordan de gjorde det vet jeg ikke.
Det
er et av de himmelske kunsthåndverker som de mest kunstneriske
får
lære. Men de bygde inn hver blomst på den plass som den
hadde
falt på marmoren og konserverte dem, slik som du ser framfor deg.
De kom flere ganger før arbeidet var klart. Blomstene hverken
visner eller faller av her, men er alltid friske og fullkomne. Slikt et
lykkelig og trivelig ungdommelig selskap har jeg aldri sett før!
De lo og pratet og sang mens de arbeidet. Jeg ønsket mer enn en
gang at deres venner som de hadde forlatt på jorden og som
sørget
over dem, skulle kunne se denne lykkelige gruppen, og se at de ikke
hadde
noen årsak til å sørge.
Når de var ferdig med arbeidet, ba de meg komme å se, og
jeg var ikke gjerrig med lovord hverken for arbeidets skjønnhet
eller for deres dyktighet til å utføre det. Siden sa de at
de ville komme tilbake når noen av dere var kommet hit. Deretter
gikk de for å gjøre det samme et annet sted.
16
Gledestårer dryppet ned på mine hender, og jeg spurte dypt
rørt hvilke disse fine ungdommer var. Frank svarte at han
nå
kjente dem, men at de hadde vært fremmede for ham da de kom
første
gangen. Han navnga dem. Det var barn som jeg hadde kjent mens jeg var
på
jorden.
- Kjære barn, sa jeg. Jeg syntes min kjærlighet til dem
under jordlivet hadde vært så liten, og så skulle de
gi meg så stor glede her! så lite vi vet vi om
båndene
som lenker sammen og forener disse to verdener.
Livet i Paradis -fortsettelse av jordlivet
- Just det, sa Frank, slik er det. Vi vet så lite. Om vi bare
kunne forstå at mens vi lever på jorden, bygger vi dag for
dag for evigheten. Hvilken forskjell skulle det da ikke bli i
våre
liv på alle vis! Hvert vennlig ord, hver edel tanke, hver
uselvisk
gjerning kommer til å bli en søyle av evig
skjønnhet
i det kommende livet. Vi kan ikke være selviske og ikke elske i
et
liv og så bli kjærlighetsfulle i det neste. Det jordiske og
det himmelske er uoppløselig forenede. Det ene er bare en
fortsettelse
på det andre. - Men nå skal vi gå til biblioteket.
Vi reiste oss og gikk tvers over rommet - som heretter skal gi meg
så lyse minner - inn i biblioteket. Det var et underbart rom.
Veggene
var fylt fra gulv til tak med sjeldne og dyrebare bøker. Et
stort,
malt vindu sto åpent til terrassen på framsiden. En
halvsirkelformet
hyllerad, støttet av smekre grå marmorsøyler som
var
omtrent to meter høye og plassert på fem meters mellomrom
i det romslige, store rommet og delte rommet i to deler, hver av dem
med
bueformede vinduer i bakgrunnen.
Ved det ene bueformede vinduet sto et vakkert skrivebord med alt klart
til bruk. På det var det satt en enkel gyllen skål, som ga
fra seg en krydderaktig duft som jeg hadde vært svakt medvitende
om et øyeblikk.
Dette er min brors skrivebord og hans elsklingsblomster, sa Frank.
Her glemmer vi aldri våre kjæres smak og det de setter pris
på.
17
Likheten mellom himmel og jord
Jeg la ikke merke til alle detaljene med det samme, men smått
om senn ettersom vi ble der og samtalte. Da vi steg inn i rommet, var
min
første følelse forundring da jeg så bøkene,
og mine første ord ble:
- Finnes det virkelig bøker i himmelen?
- Hvorfor ikke? spurte Frank. Hvilke underlige ideer vi dødelige
har om gledene og forpliktelsene i dette underbare livet! Det virker
som
vi tror at kroppens død betyr en fullstendig forvandling av
sjelen.
Men slik er det jo ikke i det hele tatt. Vi får med oss til dette
livet den smak og ønsker og kunnskap som vi hadde da vi
døde.
Om ikke disse var tilstrekkelig rene og gode for å finnes her,
får
vi ikke selv komme hit. Hva skulle det være for en mening med
våre
ofte så lange liv - som vi lever og strever for å få
en viss verdifull og kompetent kunnskap - skulle regnes for ingenting
når
vi dør. Så skulle vi altså begynne på dette
livet
på et helt annet vis i tenkemåte og studere? Nei, nei, om
alle
bare kunne forstå - som jeg tidligere har sagt - at vi bygger for
evigheten under vårt jordeliv. Jo renere tanker, jo edlere
ambisjoner,
jo høyere ønsker, desto høyere rang får vi
blant
de himmelske hærskarene. Jo mer alvorlig vi tar forpliktelsene
under
vårt jordeliv, desto bedre tilpasset kommer vi til å bli,
til
å føre dem videre mot fullbyrdelsen og fullendelsen her.
- Men hvem skriver bøkene? Finnes det noen av de bøker
som vi kjente til og elsket mens vi var på jorden?
- Uten tvil mange av dem. Alle bøker som på noen
måte
hjalp til å opphøye det menneskelige sinnet eller den
udødelige
sjelen. Mange av de mest intelligente sjeldne personlighetene på
jorden har - når de har kommet inn i dette høyere liv -
oppnådd
et sådant opphøyet og utvidet syn på de emnene de
studerte
under sin livstid at de strever etter ytterligere forfining og skriver
til formål for de som er mindre begavet. Med den høyere og
sterkere innsikt de erverver seg forblir de ledere og lærere i
denne
underfulle verden akkurat som de var i den andre.
Man ville kanskje tro at de store sjelene som nettopp var kommet hit
og som bidro til å foredle så mange liv mens de var
på
jorden, skulle legge bort sine penner. Ikke i det hele tatt. Når
de har lært sin oppgave, kommer de til å skrive den ned til
lærdom for andre, mindre begavede
18
som så må etterfølge. Det må alltid finnes
ledere og lærere på mange ulike vis i dette guddommelige
liv,
akkurat som det er under jordelivet Men all denne kunnskapen kommer til
deg, enkelt og naturlig, når du vokser i dette nye livet.
KAPITTEL 3
Livet i Paradis
Etter en kort hvile i det vakre biblioteket, viste Frank meg resten
av rommene i huset. Hver og et var de fullkomne og vakre på sitt
sett, og de ble tydelig og uutslettelig "fotografert" i min hukommelse.
Jeg vil bare fortelle om et rom til. Frank dro til side de klare
grå
draperiene - som skiftet i de mest underfulle ravfarger, og som hang
foran
den søyleutrustede døren til et vakkert rom i annen
etasje
og sa:
- Ditt eget rom for hvile og studier.
Hele annen etasje var innvendig helt og holdent belagt med tre av fin
satenglignende beskaffenhet og sjelden fint bonet. Det rom vi nå
kom inn i var utsøkt vakkert i alle måter. Det var avlangt
med et stort ovalt vindu i den ene enden. Det lignet de som var i
biblioteket
som lå delvis under dette rom. Ved dette vindu sto et skrivebord
på den ene siden. Det var helt og holdent av elfenben med
sølvbeslag.
Midt imot var en montering med velfylte bokhyller av samme materiale.
Blant
bøkene fant jeg noen av mine favorittforfattere. Kostbare
sølvgrå
tepper lå på gulvet, og alle draperiene i rommet var i
samme
fine nyanse som de ved inngangen. Grunnstrukturen i møblementet
var av elfenben. Stoffet på stolene var av den mest fullkomne og
fine sateng i sølvgrått. Putene og sengeteppet på
den
elegante sengen var av samme sort. Mange uvanlige og smakfulle vaser
var
fylt med roser.
19
Paradisets renhet og skjønnhet
Etter å ha vært en stund i dette underbare rom, gikk vi
gjennom den åpne glassdøren til balkongen. En trapp av
kunstnerisk
fullkommen marmor svinget seg behagelig ned til grasplenen under
trærne.
Disse grener fulle av frukt hang innenfor rekkevidde fra balkongen, og
jeg så syv ulike sorter den morgenen jeg sto der. En sort lignet
våre "barlettpærer", bare at den var mye større og
uendelig
mye bedre i smak. En annen variasjon vokste i klaser. Den var
også
pæreformet men mye mindre. I konsistens og smak minnet den om
frossen
fløte. Det virket - hvilket også viste seg å
være
riktig - som om man uten arbeide og omsorg fikk den mest smakfulle,
varierende
og utmerkede måltid og føde.
Frank tok noen forskjellige sorter og ba meg smake på dem. Jeg
gjorde det og fant at de var veldig gode og forfriskende.
Engang rant den rikelige saften fra den pærelignende frukten
og overstrømmet mine hender og ned på klærne.
- å, sa jeg, jeg er redd for at jeg har ødelagt mine
klær.
Frank lo lykkelig da han sa:
- Vis meg flekkene!
Til min forbauselse syntes ingen ting.
- Se på dine hender, sa Frank.
De var rene og fine som om de nettopp var blitt vasket.
- Hva betyr dette her? Hendene mine var jo nettopp innsauset av den
fyldige fruktsaften.
Enkelt, svarte Frank. Intet urent kan overhodet forbli i denne luften.
Intet råtner eller ødelegges eller blir fordervet på
denne vidunderlige og vakre plass. Så snart en frukt modner og
faller
ned og ikke straks blir tatt vare på, forsvinner den helt. Ikke
engang
kjernen bli igjen.
Jeg hadde lagt merke til at det ikke fantes noen frukt under
trærne,
og nå fikk jeg forklaringen til det.
- Det skal aldri komme inn noe urent, siterte jeg, tankefullt.
- Just det, svarte Frank. Akkurat slik er det.
20
Rebecca møter sine foreldre
Vi gikk ned trappen og kom enda en gang inn i blomsterrommet. Mens
jeg
sto der og beundret de innlagte rosene, spurte Frank:
- Hvem av alle dine venner som du har i himmelen vil du helst
møte?
- Mine foreldre, svarte jeg straks.
Frank lo så uttrykksfullt at jeg hastig snudde meg, og der fikk
jeg se mine elskede foreldre og min yngste søster. De var kommet
til dette rommet for å treffe meg. Med et gledesrop fløy
jeg
i min fars utstrakte armer og hørte med glede hans velkjente
"min
kjæreste lille pike."
Endelig, endelig, ropte jeg, og klynget meg fast til ham. Endelig
får
jeg være hos dere igjen!
- Endelig, sa også pappa med et dypt befriende åndedrag.
så overlot han meg til min kjære mor, og vi omfavnet
hverandre
ømt.
Min kjære mor! Mitt kjære barn! ropte vi samtidig. Min
søster omfavnet oss begge med et lykkelig utrop:
- Jeg kan ikke vente. Jeg vil ikke bli holdt utenfor. Jeg
løsgjorde
den ene armen og la den om hennes hals og dro henne inn til oss.
Å, hvor det var underbart! Jeg kunne aldri drømme om at
det engang i himmelen kunne være slik lykke. Etter en stund sa
Frank,
som til fulle delte gleden:
- Nå kan jeg trygt forlate deg noen timer i dette overlykkelige
selskap. Jeg har annet arbeide å utføre.
- Ja, sa min far. Du må gå. Vi skal med glede ta hånd
om vår pike.
- Adjø for en kort stund, sa Frank vennlig. Glem ikke å
hvile. For en som nettopp har kommet inn i det nye livet, er det ikke
bare
en glede, men en av de himmelske pliktene.
- Ja, vi skal se til at hun ikke glemmer det, sa min far med et vennlig
smil og et glimt i øyet.
21
KAPITTEL 4
Rebecca treffer sine nærmeste
Etter at Frank hadde gått, tok mor hånden min og sa:
- Kom, jeg vil så gjerne få deg hjem til oss.
Vi gikk alle sammen ut gjennom bakre utgang og gikk noen hundre meter
over den myke grasbakken. Vi kom inn i et vakkert hus som for en del
lignet
vårt, men allikevel var ulikt. Også dette var bygget av
marmor,
men mørkere enn vårt. Hvert rom vitnet om en diskret,
forfinet
eleganse og smak, og man fornemmet straks hjemmets vidunderlige
atmosfære.
Min fars studierom lå i annen etasje, og det første jeg la
merke til når jeg gikk inn, var de rikt blomstrende grenene
på
et rosentre som dekket vinduet ved hans skrivebord.
- Å! ropte jeg. Jeg kan nesten forestille meg at jeg er i ditt
gamle studierom på jorden når jeg ser ut gjennom dette
vinduet.
- Ja visst, er det likt, lo pappa glad. Iblant tror jeg nesten at det
er det samme gamle treet som er blitt omplantet her.
- Jeg synes at dette burde være ditt hjem også. Det er
jo våre foreldres hjem, sa min søster tankefullt.
- Nei, innskjøt min far hurtig. Frank er hennes rettmessige
beskytter og lærer. Men jeg har også forpliktelser som
kaller
meg bort et øyeblikk. Hvor herlig det er å vite at det
aldri
mer kommer til å bli noen lange skilsmisser! Nå kommer du
til
å ha to hjem, mitt kjære barn, ditt eget og vårt.
22
Undervisning for dem som har
kort forberedelse for himmelen
I det samme nærmet en budbærer seg hurtig til min far og
sa noen ord med lav røst.
- Ja, jeg skal straks gå, svarte han og vinket adjø mens
han gikk i vei sammen med engelen.
- Han blir ofte kalt til slike som kommer hit og ikke er forberedt
for dette livet. De opplevde det som vi på jorden kalte
"dødsseng-anger".
Du minnes hvor egnet han var til å vinne sjeler for Jesus. Disse
sjeler må læres fra grunnen. De kommer inn i det
åndelige
livets laveste fase, og det er din fars oppgave å lede dem
oppover
skritt for skritt. Han går helhjertet inn for oppgaven og er
høyt
elsket av dem som han hjelper. Ofte får jeg følge med og
arbeide
sammen med ham, og det er en slik fornøyelse for meg. - Og vet
du,
sa mor med et ubeskrivelig lykkelig utseende, jeg glemmer ingenting
nå.
Det hadde vært mors største bekymring i de siste
årene
før hun døde at hennes hukommelse så ubehjelpelig
svek
henne. Jeg kunne forstå og føle med henne i hennes
nåværende
glede.
Varm omtanke for dem som enda er tilbake på jorden
Litt senere dro min søster meg diskret til side og hvisket:
- Fortell meg om min gutt. Min elskede sønn! Jeg tenker ofte
på ham. Vi får ikke alltid vite så mye om jordelivet
som vi engang trodde at vi skulle. Faderens visdom gir oss kunnskap alt
etter som han ser det er best, og vi er fornøyde med å
vente
på hans tid for å få vite mer. Kommer min sønn
snart hit til meg? Kommer jeg til å få omfavne min elskede
gutt?
23
- Jeg er helt sikker på det. Ditt minne er meget dyrebart for
ham.
- Siden fortalte jeg henne alt som jeg kunne huske om hennes
sønn
som hun forlot mens han enda var barn. Nå var han fullvoksen,
elsket
og aktet med hjem og hustru og en sønn som trøst og
velsignelse
for ham.
- Da kan jeg vente, sa hun, da han sikkert kommer til meg når
hans jordeliv er slutt og har med seg sin hustru og sønn.
Nå
skal jeg elske dem også.
Rebecca møter sin eneste bror
I samme øyeblikk kjente jeg et par ømme armer omkring
meg, og en hånd ble varsomt lagt over mine øyne.
- Hvem er det hvisket noen mykt.
- å jeg kjenner igjen røsten og din måte å
ta om meg på, kjære Neil! ropte jeg og vendte meg om og slo
armene om halsen på min eneste bror. Han sluttet meg varmt til
sitt
bryst. På sin gamle lekfulle måte løftet han meg
så
opp i sine armer.
Etter at vi hadde vekslet noen ord, sa han:
- Men kom nå! De har hatt deg lenge nok her, resten av oss vil
også være om deg en stund. Kanskje du også vil
være
med? spurte han og vendte seg til vår mor med et varmt smil.
- Jeg kan ikke gå, mine kjære gutt, jeg vil være
her når din far kommer tilbake. Ta med dine søstre. Det er
så morsomt å se dere sammen igjen.
- Kom da, sa Neil, og så vandret vi i vei hånd i
hånd.
Etter en kort spasertur stanset vi plutselig foran et smakfullt bygget
hus av det fineste polerte tre. Det var vidunderlig vakkert. Jeg
stanset
et øyeblikk på den romslige verandaen for å se
nærmere
på en vinranke som slynget seg rundt de fineste polerte
tresøylene.
Min bror sa med en latter til min søster:
24
- Hun er den samme gamle søster! vi kommer ikke til å
få henne noen steds før hun har fått vite navnet
på
hver blomst, vinranke og plante i himmelen.
Da vi var kommet inn i den vakre hallen med luftige, store rom i hver
retning, ropte Neil mykt:
- Alma! Straks kom en vakker kvinne ut fra et av rommene og
nærmet
seg oss.
- Mitt kjære barn, sa jeg. Det virker helt utrolig! Du var jo
bare et barn når jeg så deg sist.
- Hun er fremdeles pappas pike, sa Neil med et fortryllende smil. Hun
og Carrie, som du aldri traff, gir meg et vidunderlig hjem. Hvor er din
søster, min pike?
- Hun er i musikkaulaen. Hun har en meget vakker og fyldig stemme som
hun utvikler, sa Alma og vendte seg mot meg. Vi kommer til å
besøke
deg når hun kommer hjem, tilla hun.
Så viste Alma meg deres vakre hjem som var fullkomment og
sjarmerende
til minste detalj. Når vi kom ut på en sideveranda,
så
jeg at vi var like innpå et annet hus, og at vi lett kunne komme
fra den ene verandaen til den andre. Min bror løftet meg lett
over
til den andre siden.
- Det er noe som jeg vil at du skal se.
Rebecca møter andre venner
Huset som vi kom inn i var nesten identisk med min brors. Når
vi gikk inn, kom tre personer hastig fram for å hilse på
meg.
Det var min fars søster - alltid favorittanten - med sin
sønn
og hans hustru. Å hvor vi pratet og omfavnet hverandre og stilte
og besvarte spørsmål.
- Det er så trivelig å være nabo med Neil. Du
forstår,
vi har nesten samme hushold. Vi kjente alle at vi måtte få
være i sammen.
- Det er virkelig fint, svarte jeg, skjønt nå trenger
dere ikke Neil som lege og yrkesmann.
- Nei, takk og lov, men vi trenger ham på så mange andre
måter.
25
- Jeg tror at det er jeg som burde være takknemlig, sa min bror.
Rebecca, jeg lovte Frank å følge deg hjem. Han tror det er
klokt å la deg være alene en stund. Skal vi gå
nå.
Så fulgte Neil meg hjem, og med en kjærlighetsfull klem
forlot han meg i døråpningen.
Vel inne la jeg meg på sengen for å tenke igjennom alt
som hadde hendt denne vidunderlige dag. Jeg glemte alt annet da Jesu
fred
omsluttet meg som en kappe. Jeg opplevde det som en "hvis mor
vederkveger
henne ".
Kapittel 5
Overraskelser i himmelen
En dag jeg var ute sammen med Frank, så jeg en høy ung
mann som tankefullt betraktet oss. En nærmere granskning
avslørte
hans identitet og jeg ropte høyt av glede mens jeg rakte ut
hendene
mot ham:
- Min kjære Carol!
Carol lo lyst og rakte fram begge hendene:
- Vil du komme å se huset som jeg holder på å bygge
til min mor?
Jeg tittet på Frank for å få hans tillatelse. Han
nikket fornøyd og sa til Carol:
- Det går bra. Jeg forlater dere i sammen og etterpå
følger
du henne hjem, eller hva?
- Ja, naturligvis, sa min søstersønn, og så gikk
vi glade i vei.
Vi kom snart fram til huset, og jeg ble henrykt over det i alle
måter.
26
Det lignet en hel del på min brors hjem. Det var på samme
måte bygget av polert tre. Det er bare delvis klart, men alt var
meget kunstferdig utført. Selv om det var uferdig, slo det meg
at
alt som var klart var helt perfekt. Det fantes ingen byggerester, ingen
fliser, intet høvelspon eller støv. Treet virket som det
var fullkommen tilvirket et annet sted, men hvor visste jeg ikke.
Stykkene
var akkurat tilpasset som brikkene i et stort puslespill. Det fordres
megen
dyktighet og kunstnerisk smak å få hver bit inn på
sin
rette plass.
- Du forstår, sa min søstersønn, det høres
ingen lyd fra arbeiderne her, ingen hammerslag eller uvelkomne lyder.
Jeg tenkte straks på Jerusalems tempel. Når det ble
oppført
hørtes ingen hammerslag eller lyd fra øks eller noe annet
redskap i huset.
- Det er meget vakkert, min kjære gutt, sa jeg entusiastisk.
Men hva er dette her - en åpen peis? Blir det noen gang så
kalt at man trenger å fyre?
- Det er aldri kalt, svarte Carol, men ilden her sender aldri ut noen
unødvendig varme. Vi har denne trivsel og skjønnhet og
glød
uten noen av disse ulemper.
- Det er underbart! Men er det du som har malt vinduene også?
- Nei, jeg har en venn som har blitt opplært i den kunsten. Vi
gjorde et arbeidsbytte. Han hjelper meg med vinduene og jeg hjelper ham
med hans finere trearbeider og innlegninger. Jeg kommer til å
lage
et "blomsterrom" til mamma lik ditt men med bare liljer og fioler som
alltid
kommer til å ha hver sin duft.
Så vakkert! Jeg vil takke deg, kjære Carol, for din del
av vårt blomsterrom. Det er det mest utsøkte arbeide jeg
noensinne
har sett, og det er dobbelt verdifullt når jeg minnes hvilke
hender
som har utført det.
- Det var et kjærlighetsverk fra vår side, sa han enkelt.
- Det er det som forhøyer skjønnheten for meg, svarte
jeg. Men sitt ned her hos meg og fortell om deg selv. Tilbringer du all
din tid med dette vidunderlige arbeidet?
- Å nei da, virkelig ikke! Kanskje en to - tre timer daglig.
Mye av min tid tilbringer jeg fortsatt med min farfar. Jeg vet ikke hva
jeg skulle ha gjort når jeg kom hit, om ikke han hadde vært
her. Jeg var så uvitende om dette livet, og jeg flyttet så
hastig. Han møtte meg ved inngangen og tok meg straks hjem til
seg
og farmor og gjorde alt for å lære meg og hjelpe meg.
27
Selv de rettferdige ønsker at
de hadde gjort mere på jorden
- Om jeg bare kunne gå tilbake til jordlivet i et år! Om
jeg bare kunne gå til mine gamle venner, eller ennå bedre,
til hver søndagsskole på jorden og bønnfalle barna
til å forsøke å forstå og dra nytte av den
undervisning
som de får. Jeg brukte å gå til søndagsskolen,
sang med i sangene, lærte meg det jeg skulle, og lyttet til alt
som
ble sagt og nøt virkelig hvert minutt. Iblant kjente jeg en
sterk
lengsel etter et bedre liv, men det virket som det ikke fantes noen som
kunne lede eller hjelpe meg, og inntrykkene gikk snart over. Hvorfor
kan
lærerne ikke vise mere interesse for elevenes daglige liv? Jeg
ønsker
virkelig at jeg kunne gå tilbake og fortelle for dem om alt dette
her.
Hans ansikt strålte av begeistring mens han talte, og selv jeg
ønsket at det hadde vært mulig for ham å
gjøre
det. Men dessverre . . . "De kommer ikke til å tro selv om noen
kommer
tilbake fra de døde," tenkte jeg.
- Nå er det tid for meg å gå til farfar, sa Carol
og reiste seg opp, men vi følges hjem til deg, og så
kommer
vi til å treffes ofte, ikke sant?
- Gjerne, svarte jeg når vi gikk.
Vi samtalte ennå om mange ting mens vi gikk, inntil vi skiltes
ved min dør med ordene om at vi snart skulle sees igjen.
Nye overraskelser for hvert skritt
Ettersom tiden gikk og jeg ble mer og mer vant til livet i himmelen, fant jeg at dets skjønnhet åpnet seg for meg, som når en sjelden vakker blomst åpner seg. Vidunderlige overraskelser møtte meg ved hvert skritt. En kjær venn, som jeg ble skilt fra for flere år siden nede på jorden, kom helt uventet og omfavnet meg. En annen, som jeg visselig likte, men - som jeg holdt på avstand av forskjellige grunner, kunne
28
nærme seg meg og vise seg å være så full av
vennlighet og omtanke at jeg kjente et stikk av anger over hva jeg
tapte
under jordelivet. Siden kom den fulle åpenbarelsen, noen
sannheter,
som jeg bare delvis hadde forstått på jorden, enda jeg
ivrig
hadde søkt etter den. Nå stod den tydelig og klar framfor
meg og overveldet meg med sin glans, og, kanskje viste meg enda
tydeligere
den nære forbindelsen mellom jordlivet og det himmelske. Men det
mest vidunderlige var når jeg uventet traff på noen som jeg
håpet å få treffe der, og som med et varmt
håndtrykk
og tårefylte øyne uttrykte sin oppriktige takk for noen
oppmuntrende
ord, en alvorlig formaning, eller til og med en skarp tilrettevisning
som
hadde gjort at han - meg uvitende - vendte om fra syndens vei, til det
evige livet. Å, hvor jeg gledet meg over slike sammentreff. Men
hvor
jeg angret at mitt liv på jorden ikke hadde vært fylt med
mere
av slikt arbeid for evigheten!
Rebecca møter sin søsterdatter
En stund hver dag lyttet jeg til Franks strålende
åpenbarelser
og lærdommer. En dag, da jeg var på vei til floden og sang
med i de vidunderlige lovsangene som lød overalt, så jeg
en
vakker ung pike som skyndte seg mot meg med utstrakte armer.
- Kjære tante Bertha! ropte hun og omfavnet meg. Kjenner du meg
ikke igjen?
- Min lille Mae, svarte jeg og slo armene om den spede skikkelsen.
Hvorifra kom du så hastig? La meg få se på deg igjen,
sa jeg og holdt henne en armlengde ifra meg innen jeg atter omfavnet
henne.
- Du har blitt meget vakker, mitt barn. Det kan jeg vel si her, uten at
du blir stolt, eller hva? Du har alltid vært vakker, men nå
er du helt enkelt strålende. Er det dette guddommelige livet som
gjør det?
- Ja, svarte hun beskjedent og elskverdig, men mest av alt fordi man
er så mye nær Frelseren.
29
- Ja, naturligvis, sa jeg. Det å være nær ham
gjør
hvem som helst strålende og vakker.
- Han er så god mot meg, så edel og kjærlighetsfull!
Det virker som om han har glemt hvor lite jeg har gjort for å
fortjene
en slik omsorg.
- Han vet at du elsker ham, kjære deg, og det betyr alt for ham.
- Elsker ham? Om kjærligheten fortjener belønning, er
jeg sikker på at jeg burde ha fått hvert ønske
oppfylt
allerede. Jeg elsker ham tusenfold høyere enn noe annet i
himmelen
eller på jorden. Jeg skulle kunne dø for ham.
Det vakre ansiktet ble uvanlig strålende og tiltrekkende mens
hun talte, og jeg begynte svakt å forstå Jesu underbare
kraft
blant de gjenløste i himmelen. Den elskelige piken var så
vakker i sin dødelige skjønnhet, så oppfylt av
jordens
gleder under sitt korte liv, så ren og god - på den
måten
som vi opplever godheten på jorden. Enda virket det som hun var
for
opptatt av livets glede til å kunne tenke dypere på ting
som
hun verdsatte og æret i sitt hjerte. Men i dette underbare livet
regnet hun lykken i å få elske Jesus og være
nær
ham som den største glede. Den kjærligheten forfinet og
forskjønnet
henne.
I vår samtale snudde hun seg mot meg og sa:
- Når kommer morbror Will?
Min hånd sluttet seg hårdt om hennes, og et lite sukk
hørtes
svakt før jeg stille svarte:
- Det hviler i Guds hender. Vi får ikke spørre.
- Ja, jeg vet det. Hans vilje er alltid best, men jeg lengter etter
å få treffe min morbror igjen. Å lengte er ikke
å
knurre.
Besøket ved sjøen
Mae hadde blitt så kvinnelig og vis. Dette barn, som i
så
unge år, skiltes fra oss, var det nå en virkelig glede
å
tale med. Mens vi samtalte spurte hun meg om jeg hadde sett
sjøen,
og jeg svarte:
- Finnes det en sjø her?
30
- Javisst, svarte hun, med en liten
berettiget
"stolthet" over at hun visste mere om de himmelske omgivelsene enn jeg.
Vi vendte oss i retning mot sjøen og gikk gjennom et stadig
vekslende
landskap og kom til slutt fram.
Jeg dro etter pusten, stanset så hastig og satte hendene for
øynene for å beskytte dem for den strålende scenen.
Jeg tittet på den som en som ikke er riktig våken. Foran
oss
bredte en speilblank sjø seg ut. Stråleglansen fra
himmelens
gyllenhet, gjorde at den fortonet seg som en sjø av smeltet
gull.
De blomstrende, fruktrike trærne vokste like ned til
strandkanten.
På mange plasser - også langt borte på den andre
siden
av det skinnende vannet, hevet statlige kupler og tårn seg fra
hva
som virket å være en mektig stad. Mange mennesker hvilte
seg
på disse blomstrende strender, og på vannet gled underbart
bygde båter, fylt av glade skikkelser og drevet av usynlige
propeller.
Over oss så vi en gruppe syngende kjeruber, som gled fram
høyt
oppe.
- Lovet og æret, sang de.
- Herligheten og makten tilhører ham som sitter på tronen
og Lammet i evighetenes evigheter, svarte røstene fra skarene
nedenfor.
Vi sto på stranden. Mine kinn var våte av tårer,
og mine øyne ble tåkete av bevegelse. Jeg kjente meg svak
som et barn. Men hvilken henførelse og uutsigelig glede som
fylte
og overveldet meg! Drømte jeg? Eller var det i virkeligheten
bare
en annen fase av det evige livet?
Mens vi så på lekte grupper av barn rundt omkring oss i
glede og frihet, og man hørte glad latter som gjenlød
over
sjøen. Ingen frykt for skade eller sykdom, angst eller for noen
ulykke, bare trygghet, glede og fred!
- Dette her er det himmelske livet, sa jeg mens vi sto og betraktet
de glade barnas lek.
- Jeg tenker ofte på det vi fikk lære, at i himmelen skulle
vi bære gullkroner og stå med harper i hendene! Våre
gullkroner er den glorie som Herrens velsignede nærhet gir oss.
Vi
trenger ingen harper som spiller til våre lovsanger. Vi kan
faktisk
se kronene og høre engleharpene her om Gud vil det, men
vår
beste tilbedelse er å gjøre hans vilje, sa Mae når
vi
vendte om for å gå.
- Hva er avstand i himmelen? Vi kommer og går som vi vil. Vi
kjenner ingen tretthet og intet jag. Vi erfarer ingen forsinkelser. Det
er virkelig vidunderlig. Så skiltes vi for å gå hver
til våre oppgaver.
31
KAPITTEL 6
Rebecca møter Mesteren
Følgende morgen etter en interessant leksjon, sa Frank:
- Skal vi gå og besøke fru Wickham som vi lovte?
- Ja det gjør vi, svarte jeg ivrig. Straks gikk vi
avgårde.
Så snart vi kom fram til hennes trivelige hjem, fant vi henne
stående ved inngangen som om hun ventet på oss. Etter en
hjertelig
hilsen, sa Frank:
- Jeg kommer til å forlate dere en stund så dere får
ha den lange pratestunden som dere begge lengter etter. Jeg går
nå
til mine andre plikter. Vi sees hjemme senere.
Da Frank var gått, tok min venninne meg inn i sitt vakre hjem
og viste meg fornøyd rommene som var satt istand for hvert
elsket
familiemedlem som enda ikke var kommet fra jorden. Vi gikk tilbake ned
en bred trapp og kom inn i et stort musikkrom med brede balkonger som
ble
holdt oppe av marmorsøyler. Disse balkonger lå på
tre
sider av rommet i høyde med annen etasje. I dette galleri var
flere
musikkinstrumenter såsom harper, fioliner og noen ukjente
instrumenter
som jeg aldri hadde sett tidligere.
- Min datter som forlot oss i sine tidlige barneår, har
fått
en fin musikkundervisning her, forklarte min venninne. Hun liker
å
samle unge venner og gi oss musikalsk underholdning.
Vi gikk tilbake til det smakfulle mottagningsrommet. Det lå ved
den ytre trappen ved verandaen på framsiden. Her satte min
venninne
seg ned og sa:
32
- Fortell meg nå alt om mitt hjem der nede og alle vennene.
Mens vi holdt hverandres hender og samtalte, spurte hun og jeg svarte
på ting som er for hellige til å gjengi her. Vi samtalte i
timer. Til sist sa min venninne idet hun reiste seg opp:
- Jeg forlater deg her en liten stund - nei, du får ikke
gå,
sa hun når jeg tenkte på å reise meg opp. Vi har enda
mye å samtale om. Vent til jeg kommer tilbake.
En fremmeds besøk
Rebecca kjenner igjen Mesteren
Jeg hadde allerede lært meg til ikke å stille
spørsmål
til visere venners omdømme og føyde meg. Da min venninne
gikk gjennom døren til det indre av huset, så jeg en
fremmed
ved inngangen på framsiden. Jeg reiste meg opp for å
møte
ham. Det var en høy og statelig mann med et ubeskrivelig vakkert
ansikt. Hvor hadde jeg sett ham før? Visst hadde jeg sett ham -
siden jeg kom?
- Nå vet jeg det, tenkte jeg. Det er Johannes, den elskede
disippelen.
Man hadde vist meg ham en morgen ved floden.
- Fred være med dette hus, hilste mannen mens han gikk inn. Hvor
hans røst rørte og henførte meg! Ikke å
undres
over at Mesteren elsket ham - men den røsten og det ansiktet!
- Stig inn, du er en velkommen gjest! Stig inn, og jeg skal straks
hente fruen i huset, sa jeg idet jeg nærmet meg for å hilse
ham velkommen.
- Nei, ikke gjør det. Hun vet at jeg er her. Hun kommer tilbake,
sa han. Sett deg ved siden av meg, sa han, da han så at jeg
fremdeles
sto etter at han hadde satt seg. Han reiste seg og ledet meg til en
stol
ved hans side. Som et barn gjorde jeg det som jeg ble bedt om, mens jeg
hele tiden betraktet det vakre ansiktet foran meg.
- Har du nylig kommet? spurte han.
- Ja, jeg har bare vært her en kort tid. Så kort at jeg
ikke vet hvordan man skal regne tiden her, svarte jeg.
33
- Det spiller ingen rolle, forsikret han meg vennlig og smilende. Mange
holder alltid fast ved den gamle regnemåten og det jordiske
språket.
Det er en lenke mellom det jordiske og det himmelske livet. Vi skulle
ikke
ville ha det annerledes. Hvordan har forandringen påvirket deg?
Hva
synes du om livet her?
- Å, om de bare visste, sa jeg. Jeg har ikke før nå
forstått meningen med ordene "Hva intet øye har sett og
intet
øre har hørt, har Gud beredt for dem som elsker ham." Det
overgår virkelig den jordiske forstand, sa jeg i dyp bevegelse.
- "For dem som elsker ham", tror du at alle kristne virkelig elsker
ham? spurte han. Tror du at de elsker Faderen forat han ga sin
sønn,
og Sønnen på grunn av Faderens kjærlighet og
barmhjertighet?
Eller er deres tilbedelse bare en plikt istedenfor kjærlighet?
spurte
han tankefullt og mildt.
- Du som kjente vår elskede mester på jorden og selv var
en elsket venn av ham, hvordan kan du tvile på at hans
kjærlighet
ikke skulle inspirere alles hjerter som søker å lære
ham å kjenne?
Rebecca kjenner igjen Mesteren
En stråleglans spredte seg over hans vakre ansikt da han
løftet
blikket og så rett på meg. Sløret for mine
øyne
ble skjøvet til side, og jeg kjente ham igjen. Med et lavt rop i
tilbedelse kastet jeg meg ned for hans føtter og vætte dem
med lykketårer.
Jesus strøk meg vennlig over håret et øyeblikk.
Deretter løftet han meg opp ved siden av seg.
- Min Frelser og min Konge! hvisket jeg og satte meg nærmere
ham.
- Javisst, og eldre bror og venn, tilla han og tørket ømt
bort tårene som smøg seg fram.
- Du er den beste blant titusen og den som er helt igjennom elskverdig,
hvisket jeg igjen.
- Nå begynner du å møte virkeligheten i dette nye
liv! Likesom for
34
mange andre skaper forandringen fra tro til beskuelse en liten skygge,
litt frykt. Det er helt feil. Har du glemt løftet: "jeg
går
bort for å berede dere plass . . . . forat I skal være der
jeg er?" Når du elsket meg da du ikke kunne se meg uten gjennom
troen,
elsker du meg mere nå når vi er blitt Faderens sanne
medarvinger.
Kom til meg med alt som forvirrer eller gleder. Kom til din eldre bror
som alltid venter på å ta imot deg med glede!
Deretter dro Jesus frem en stol og samtalte lenge og alvorlig med meg
og åpenbarte mange av det guddommelige livets gåter. Jeg
klynget
meg fast ved hans ord. Jeg drakk inn hvert tonefall og skiftning i hans
røst. Jeg betraktet nøye hver linje i hans vakre ansikt
og
ble henført, oppløftet og oppbygget langt utover min evne
til å uttrykke det i ord. Til slutt reiste han seg med et
guddommelig
smil.
- Vi kommer til å treffes ofte, sa han, og jeg bøyde meg
fram og kysset forsiktig hans hånd som stadig klappet min egen.
Etter
at Jesus hadde lagt sine hender på mitt bøyde hode og
velsignet
meg, gikk han lydløst og hurtig bort fra huset.
Mens jeg sto og betraktet Frelserens skikkelse som raskt fjernet seg
mellom de blomstrende trær, så jeg to vakre unge piker som
nærmet seg veien der han gikk. Med armene om hverandre kom den
inntagende
Mary Bates og Mae Canden i lykkelig samtale. Da de så Mesteren,
skyndte
de seg mot ham med et lykkelig utrop. Han rakte smilende ut sine hender
mot dem, og de vendte om og gikk på hver sin side av ham.
Hånd
i hånd fulgte de ham på veien. De så
fortrøstningsfullt
opp i hans ansikt når han talte med dem. De samtalte med ham glad
og utvungent. Av og til så jeg Jesu ansikt i profil da han snudde
seg og så kjærlighetsfullt på den ene eller den andre
av pikene som fylt av kjærlighet så tilbake på ham.
Jeg
tenkte:
- Det er på denne måten han vil ha oss med seg - akkurat
som barn sammen med en elsket eldre bror.
Jeg så etter dem til trærne gjemte dem for mitt blikk.
Så gikk jeg stille gjennom huset til den vakre utgangen på
baksiden. Like før jeg nådde døren, møtte
jeg
min venninne, fru Wickham. Innen jeg rakk å si noe sa hun:
- Jeg vet alt sammen. Forsøk ikke å tale. Jeg vet at ditt
hjerte er overfyllt. Jeg kommer snart til å treffe deg igjen.
Der,
gå - og så puffet hun meg vennlig ut gjennom døren.
35
Hvor mitt hjerte velsignet henne. Det kjentes virkelig ut som en
helligbrøde
å forsøke å tale med noen, så rett etter denne
vidunderlige opplevelsen. Jeg fulgte ikke stien, men gikk tvers over
grasteppet
under trærne til jeg kom hjem.
Jeg fant Frank sittende på verandaen, og når jeg gikk opp
trappen, reiste han seg for å møte meg. Når han
så
inn i mitt ansikt, tok han mine hender et øyeblikk og sa meget
vennlig:
- Jeg forstår. Du har vært sammen med Mesteren! Han steg
nesten ærbødig til side for meg da jeg gikk inn i huset.
Jeg skyndte meg inn i mitt rom, trakk for draperiene bak meg og kastet
meg ned på sengen. Med lukkede øyne gjenopplevde jeg hvert
øyeblikk som jeg tilbragte i Mesterens hellige
nærvær.
Jeg gjenkalte hvert ord og tonefall i Frelserens stemme og la hans
uutslettelige
lærdommer i minne. Det kjentes som jeg var blitt løftet
opp
på et høyere plan og hadde fått drikke dype drag av
den friske kilden etter at jeg hadde møtt "ham som min sjel
elsker".
Det var en lang og herlig stund jeg opplevde denne vidunderlige dag.
Når jeg til slutt reiste meg opp var jeg omsluttet av den myke
gylne skumringen omkring meg. Jeg falt på kne ved sengen for
å
be min første bønn i himmelen. Inntil nå hadde
livet
her vært en uavbrutt takksigelse. Det virket som det ikke var rom
for noe begjær eller behov. Nå når jeg bøyde
kne
var alt jeg kunne si:
- Jeg takker deg underbare Fader, jeg takker deg, jeg takker deg!
Da jeg til slutt gikk ned trappene, fant jeg Frank stående i
det store blomsterrommet.
- Å hvilket herlig liv - hvilket guddommelig liv! hvisket jeg
til ham.
- Du er bare i begynnelsen av det, svarte Frank. Denne herlighet kan
bare gradvis åpenbares for oss, ellers kunne vi ikke - selv ikke
her holde ut dens glans.
36
KAPITTEL 7
Besøk av en venn
Neste dag, mens Frank var borte i et viktig oppdrag, gikk jeg alene
ut for å se om jeg kunne treffe de fine ungdommene som jeg hadde
fått et flyktig glimt av dagen før. Jeg visste at alt var
fullkomment ordnet i denne vidunderlige verden, og at jeg før
eller
senere skulle gjenfinne dem, men enda håpet jeg at det skulle
skje
meget snart.
Jeg tenkte atter på deres lyse, lykkelige ansikter når
de møtte sin elskede Frelser. Jeg ble så opptatt av disse
tanker at jeg glemte alt det vakre omkring meg. Plutselig hørte
jeg noen si:
- Visst er det Rebecca?
Når jeg tittet opp, så jeg den søte Mary Bates
på
noen skritts avstand. Hun betraktet meg ivrig. Jeg ropte glad:
- Min kjæreste Mamie!
Hun fløy meg om halsen, og når hun klemte meg, dro hun
mitt hode mot sin skulder på sin gamle, kjærlige måte
og nesten sukket i sin store glede.
- Hvordan visste du at jeg var her, Mamie?
- Mesteren fortalte det til meg, svarte hun mykt. Mae hadde allerede
fortalt det til meg, og vi var akkurat på veg for å se
etter
deg da vi møtte ham. Mesteren fortalte at han nettopp hadde
forlatt
deg, og da visste vi at vi måtte vente litt, sa hun omsorgsfullt.
Hvor mitt hjerte ble rørt! Mesteren hadde tenkt på meg
og talt om meg etter at vi skiltes. Jeg ville gjerne spurt Mamie hva
han
hadde sagt, men jeg våget ikke. Som om hun forsto mine tanker
fortsatte
hun:
37
Han talte så ømt om deg, og sa at vi måtte
være
mye sammen med deg. Mae hadde arbeide som hun måtte gjøre
i dag, og ettersom hun allerede hadde truffet deg, kom jeg alene. Hun
kommer
kanskje hit senere. Får jeg være hos deg lenge? Det finnes
så mye å fortelle deg, så mye å spørre
om!
- Det får du ganske visst. Jeg gikk nettopp og lette etter deg
da vi traff hverandre. Kom, kjære barn, la oss straks gå
tilbake.
Med armene om hverandre gikk vi hjem til meg.
- Hva skal jeg fortelle deg først? spurte jeg.
- Alt om mine nære og kjære, om hver og en særskilt.
Begynn med min kjære, fortvilte mor. Hun har ikke kommet over sin
sorg ennå. Om hun bare kunne vært en eneste time sammen med
meg her og kunne få kjenne Guds visdom og kjærlighet, da
skulle
skyen forlate hennes liv.
- Ja, kjæreste, svarte jeg. Jeg ba henne alltid inntrengende
å ha tillit til Faderens fullkomne omsorgsfulle forvaring og
aldri
skiftende kjærlighet. Men det er svært for oss å se
hinsides
den ensomme peisen og den tomme stolen. Likevel tror jeg at hun
begynner
å få et svakt grep om den vederkvegelse du opplever.
De ser Mesteren
Mens vi gikk sagte framover og samtalte om jordelivet som på mange vis var så kjært for oss, stilte Mamie ivrig spørsmål, og jeg svarte så godt jeg kunne. Litt ifra veien så vi en gruppe på fire personer, tre kvinner og en mann, som sto under noen trær. Mannens rygg var vendt mot oss, men vi kjente straks igjen Mesteren. Alle kvinnene var fremmede for oss, og en av dem virket som om hun nettopp var kommet hit. De andre lyttet spent til hans ord. Vi betraktet gruppen i taushet da vi stille gikk forbi. Vi hadde ikke noe håp om at han skulle legge merke til oss i en sådan anledning. Men nettopp som vi befant oss midt imot dem, snudde han seg og så på oss. Han talte ikke - men å, for et blikk! Så fullt av ømhet og oppmuntring og velsignelse! Det løftet oss og bar oss, inspirerte
38
og styrket oss. Da vi fortsatte framover, grep vi hårdere om
hverandres hender, og en usigelig henførelse strømmet
over
våre hjerter.
Etter en stund hvisket jeg for meg selv:
- Jeg har aldri noensinne sett et slikt blikk!
øyeblikkelig løftet Mamie hodet og spurte ivrig:
- Opplever du det også slik? Jeg var sikker på at du skulle
det. Det er alltid så. Om han er for meget opptatt til å
tale
med en, da ser han bare på en, og det er som om han hadde talt
med
en, en lang stund. Er han ikke vidunderlig? Hvorfor kunne vi ikke
oppleve
og kjenne ham på jorden slik som vi gjør nå?
- Hvor lenge var du her før du traff ham? spurte jeg.
- Det første jeg så da jeg forlot kroppen var hans vakre
ansikt. Det var så vidunderlig å se ham. Jeg følte
meg
først så fortumlet når jeg forsto at jeg hadde
forlatt
kroppen. Jeg sto et øyeblikk og visste ikke hva jeg skulle
gjøre.
Da fikk jeg se Jesus stå tett ved meg med det samme blikk i
øynene
som han hadde nå. Først kjente jeg meg blyg og litt redd.
Da rakte han hånden ut mot meg og sa vennlig:
- Jeg har kommet for å ta hånd om deg. Stol på meg
og vær ikke redd.
Da kjente jeg ham igjen og all frykt forlot meg. Jeg omfavnet ham som
det skulle vært min bror. Han sa ikke stort til meg, men jeg
kjente
på meg at han forsto alle mine tanker.
Ingen natt der
Vi samtalte til skumringen falt. Man har ofte spurt meg om det var noen natt der. Slett ikke. Hva vi kaller dag bestod av en rosenfarget gyllen stråleglans som lyste klart. Det finnes intet jordisk språk som kan beskrive denne vidunderlige glans. Den fullkomment overstrømmet skyene. Etter en periode som var mye lengre enn her på jorden, fordypedes og modnedes glansen til den gikk over i en fredfull, glødende skumring. Barna sluttet å leke under trærne. De små fuglene krøp inn blant vinrankene, og alle som hadde vært sysselsatt under dagen på ulike måter, søkte hvile og ro. Men det fantes intet mørke der, ingen skygger - bare en hvilefull, myk glans.
39
KAPITTEL 8
Et besøk i det store auditoriet
Ikke så lang tid deretter sa Frank:
- I dag skal vi gå til det store auditoriet. Det kommer til
å
bli en uvanlig dag i dag - selv for oss som har vært her lenge.
Martin
Luther kommer til å tale, og deretter gjør John Wesley et
innlegg. Det kanskje også blir andre talere.
Det var ikke første gangen vi besøkte det store
auditoriet.
Selv om jeg ikke har nevnt det eller beskrevet det tidligere. Det var
oppført
på en liten høyde. Den mektige kuppelen ble holdt oppe av
veldige søyler - hverannen av ametyst og hverannen av jaspis.
Det
var ingen vegger i denne store bygning, bare den store kuppelen og
støttesøylene.
En bred plattform av skjønn marmor med porfyrinfatninger hevet
seg
i midten, og derifra klatret sitteplassene oppover og formet seg som et
stort "amfiteater". Stolene var av skinnende sedertre, og bak
plattformen
hang tunge, purpurfargede draperier. Et alter av ekte perler sto
nær
plattformens midte. Den store kuppelen var dyp og mørk i all sin
statlighet. Bare de gylne skulpturene nederst langs kanten var synlige.
Alt dette hadde jeg lagt merke til ved tidligere besøk.
Da vi kom fram, fant vi stedet fylt av mennesker som ivrig ventet
på
hva som skulle komme. Vi hadde snart tatt plass, og også vi ble
fylt
med forventning.
40
Myke vellydende toner hørtes overalt fra et usynlig kor. Snart
kom Martin Luther - som virket å være en dynamisk og
kraftig
person opp trappen og stilte seg foran oss. Det er ikke min mening
å
beskrive hans utseende som er så kjent for oss. Men jeg vil si at
hans store intellekt og åndelige styrke, sammen med hans
statelige
skikkelse, virket til å gjøre ham til en dugelig leder
selv
her.
Luthers preken ville i seg selv fylle et helt bind, og kan ikke gjengis
i dette lille heftet, selv om jeg forkortet den. Han holdt oss fengslet
med sin viljekraft og sin veltalenhet. Når han sluttet og dro seg
tilbake, begynte John Wesley, og hans ansikts hellige skjønnhet
- som ble forsterket av det himmelske lyset - var vidunderlig. Hans
tema
var "Guds kjærlighet". Om han talte med kraft over dette emne
under
jordlivet, dro han nå med seg våre sjeler gjennom sin
henførelses
glød, til vi var som voks i hans hender. Han viste hva Guds
kjærlighet
hadde gjort for oss, og at vi overhodet aldri kunne betale tilbake med
takksigelser og lovprisning hele evigheten lang.
Bortsett fra den svake, vakre melodien fra det usynlige koret, hvilte
stillheten over det store auditoriet en stund etter at han hadde
gått.
Alle virket som de var sunket i dype tanker og grunnet på det han
hadde sagt så kjærlighetsfullt.
Deretter dro de tunge portierene seg til side, og en statelig skikkelse
trådte fram og stilte seg midt på plattformen. Det virket
som
hele himmelens herlighet var konsentrert på ham.
øyeblikkelig
reiste den store forsamlingen seg og med en munn sang den herlige
hymnen
som vi så ofte sang på jorden:
"Hell Jesus utav Betlehem
hans dyre navn besjung
Bær fram et kung'lig diadem
og krön den kungars kung!"
En sådan sang med en slik samstemmighet i harmoni og lydstyrke,
har aldri blitt hørt på jorden. Sangen steg og svulmet ut
og fylte, ikke bare det store auditoriet, men også himmelen.
Over alt dette hørtes fremdeles englekoret, som ikke lenger
hvisket fram den myke, vakre sangen, men lot den bryte fram i en
jublende
lovprisning. En strøm av herlighet fylte stedet, og når vi
så opp, så det ut som om kuppelen sto i brann i det gylne
skinnet.
I midten så vi nå
41
englekoret synlig med sine harper og fioliner. Englenes ansikter
strålte,
selv om de ikke strålte så sterkt som hans, hvis lov og
pris
de sang. Og Jesus Kristus, som hele himlen bøyde seg for i
tilbedelse,
sto med oppløftet ansikt og kongelig holdning, himmelens og
jordens
sanne Gud. Han var lysets sentrum, og en guddommelig stråleglans
omgav ham som var ubeskrivelig.
Når lovsangen og tilbedelsen stilnet, sank alle ned på
sine knær. Hvert hode var bøyd og øynene lukket
når
englekoret atter sang de velkjente ordene:
"Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige
Ånd,
slik som det var fra begynnelsen, er nå, og skal være fra
evighet
og til evighet. Amen. Amen."
Når jeg så på den strålende skikkelsen framfor
oss, kledd i sin guddommelige majestet, spurte mitt hjerte med beven:
Kan dette virkelig være den mannen, den Kristus, som menneskene
dømte til å dø en heslig død på
korset?
Jeg kunne ikke tro det. Det virket umulig at noe menneske, selv om
han var ond, kunne være blind for den guddommelighet som så
tydelig ble åpenbart i ham.
Så begynte Frelseren å tale, og hans milde røst
lød myk og mer vidunderlig enn det himmelske korets sang. Hvilke
nådefulle ord! Om jeg bare kunne og våget å skrive
dem
ned akkurat slik som de kom fra hans lepper! Det finnes dog intet
jordisk
språk som kunne gjengi deres høye innhold. Han
berørte
først flyktig jordlivet og viste tydelig og klart det fine
sambåndet
mellom det jordiske og himmelske livet, det forgangne og det
nåværende.
Så åpenbarte Jesus for oss noen av jordlivets gåter
når det gjelder det himmelske livet, og åpenbarte for oss
oppgavene
som lå foran oss.
Når Jesus sluttet satt vi med bøyde hoder når han
trakk seg tilbake. Våre hjerter var så overfylte,
våre
sjeler så oppløftet, vår ånd så betatt,
ja, hele vårt vesen var så gjennomtrengt av hans
guddommelighet
at vi reiste oss og forlot plassen i ærbødig taushet. Hver
og en var fylt med høye og guddommelige ønsker og et
klarere
syn på det himmelske livet som vi var kommet inn i.
Jeg kan bare flyktig berøre disse himmelske gledesemnene. Det
finnes en dybde og en gåtefullhet i alt det som tilhører
det
himmelske livet
42
hvilket jeg ikke våger å beskrive. Jeg kunne ikke klare
det selv om jeg ville. Jeg skulle ikke ville om jeg kunne. Et hellig
slør
svøper inn alt det som nysgjerrige øyne ikke burde
få
se på. Må det være nok sagt at ingen jordisk glede vi
noensinne har opplevd her nede hvor selvsynt god og hellig den enn var,
kan bli mer enn et svakt skyggebilde av den glede som finnes der. Ingen
lykkelige drømmer, som virker helt urimelige her, kan være
lik eller nærme seg den lykksalighet som finnes i den himmelske
verden.
Ingen sorg, ingen plage, ingen sykdom, ingen død, ingen
skilsmisse,
ingen misforståelser, ingen tårer - foruten av glede, ingen
brustne forhåpninger, ingen planer som går i stykker, ingen
natt, ingen storm, ikke engang skygger, bare lys, glede, fred og hvile
i all evighet.
- Amen! Og atter sier mitt hjerte med ærbødighet: Amen!
KAPITTEL 9
Gamle blir unge
En dag da jeg nettopp var på vei over grasbakken mellom mine
foreldres
og vårt hus, hørte jeg mitt navn bli nevnt av en
kjærlighetsfull
røst. Jeg snudde meg og så en røslig og trivelig
mann
som nærmet seg. Hans bare hode var sølvhvitt, og hans dype
blå øyne så lykkelig og kjærlighetsfullt inn i
mine da han kom nærmere.
- Oliver, ropte jeg og rakk fram hendene for å ønske ham
velkommen. Kjære, kjære Oliver!
Det var min eldste søsters mann som vi alltid elsket så
høyt.
I de følgende månedene besøkte jeg mange ganger
hans hjem. En dag da jeg kom var han borte, og selv om jeg ventet
lenge,
kom han ikke.
43
Jeg hadde ikke sett ham på flere dager og dro derfor den
slutningen,
at han var sendt på et oppdrag av Mesteren. Da jeg gikk hjem
igjen,
møtte jeg en gruppe unge, glade piker og gutter i forskjellige
aldrer,
som skyndte seg framover på veien. Så snart de så meg
begynte de å rope ut sin glede:
- Mormor kommer! Mormor kommer! Vi har plukket blomster og
strødd
overalt.
De gamle og syke blir unge igjen
Med stor glede i mitt hjerte skyndte jeg meg til mine foreldres hus.
Jeg fant dem fylt med glede og forventning. Det var en stor skare som
var
på vei for å ønske vår kjære velkommen
til
hennes hjem. Når vi nærmet oss huset, hørte vi lyden
av glade stemmer, og når vi så inn, så vi min
søster
stå i rommet med sin manns arm rundt livet. De glade. barnebarna
flokkedes omkring dem. Men hva var dette? Kunne denne strålende
skikkelse
med glatt panne og lykkelige øyne være den bleke, gustne
kvinne
jeg sist så, som var så bøyd av lidelser og sorg?
Ja,
det var min søster men som hun var for drøyt tretti
år
siden. Nå hadde hun helsens farge i ansiktet og ungdommelig lys i
sine varme øyne. Jeg dro meg tilbake inn blant vinrankenes ly og
lot de andre gå føre meg, for mitt hjerte var fylt av en
selsom,
jublende glede. Dette var virkelig "seieren over døden" som
så
sikkert ble lovt oss av vår oppstandne Herre. Jeg betraktet dem
mens
de glade hilste på hverandre, og på måten min
søster
tok hver og en kjærlig i sin favn. Når hun hilste og
omfavnet
den ene etter den andre, så jeg henne - med en underlig lengsel i
mitt hjerte
- vende seg om og tankefull se seg omkring og så hviske til min
far:
- Er ikke min lillesøster her?
Jeg kunne ikke vente lenger men skyndte meg fram til henne og ropte:
- Kjære du, her er jeg! Velkommen, velkommen!
Min søster trykket meg til sitt bryst og holdt meg fast i sine
varme armer. Hun overøste mitt ansikt med kyss, som jeg i min
tur
gjengjelte og lo og ropte av glede over at hun endelig var kommet.
Hvilken
gjenforening innenfor himmelens porter! Denne store lykke ble
større
ved den trygge forvissning at vi aldri mer skulle skilles heretter.
44
Jeg snudde med til Oliver og spurte:
- Synes du ikke hun ser ung ut?
Da jeg så hans friske utseende og strålende øyne,
tilla jeg:
- Hennes komme har også gjort deg ung!
Oliver så oppmerksomt på meg og sa:
- Jeg undres på om du ser din egen forandring i dette underbare
klimaet?
- Jeg? spurte jeg og rykket litt til ved tanken. Jeg må erkjenne
at jeg ikke har hatt den ringeste tanke på mitt personlige
utseende.
Jeg opplever hva livet her betyr for meg på det åndelige
området
gjennom Faderens barmhjertighet, men mitt utseende har jeg aldri i et
øyeblikk
tenkt på.
- Din forandring er akkurat like stor som hos Lus, selv om den har
skjedd mere gradvis.
Jeg kjente en selsom glede ved tanken på, at når min mann
kom til meg, skulle han finne meg med det samme friske og behagelige
utseende,
som jeg hadde i tidligere år. Det var en skjønn tanke, og
mitt hjerte ble fylt av takknemlighet til Faderen for dette ytterligere
bevis på hans kjærlighetsfulle omsorg.
Så gikk timene, og tiden nærmet seg til å gå.
Med lett hjerte gikk vi vår vei, og forlot Lus og Oliver for at
de
kunne tilbringe sine første timer sammen i himmelen.
45
KAPITTEL 10
Rebecca besøker den store staden
På en av mine spaserturer, kom jeg til å se noe som
minnet
meg om hva Mae hadde berettet for meg om Frelserens kjærlighet
til
de små barna. Jeg så Jesus sitte nede ved strandkanten
under
et blomstertre med et dusintall barn samlet omkring ham. En sped liten
pike, som ikke kunne være mer enn et år, krøp sammen
i hans armer og lente fortrøstningsfullt sitt gullokkede hode
mot
hans bryst. Hennes små hender sluttet seg omkring en bukett av de
vakre vannliljene som fløt omkring overalt på vannet. Hun
var for liten til å forstå sitt privilegium, men det
så
ut til at hun satte pris på Jesu omsorg. En del av barna satt ved
hans føtter og lente seg mot hans knær. En liten pjokk med
alvorlige øyne sto ved siden av Jesus og lente seg til hans
skulder
med Mesterens høyre arm omkring seg. Hvert øye var
oppmerksomt
rettet mot Jesus, og hvert barn virket å være rede til
å
ta til seg hvert ord han sa. Det så ut til at han fortalte dem en
fengslende fortelling, som var avpasset etter barnas smak og evne til
å
forstå.
Jeg satte meg ned på gresset sammen med noen andre et lite stykke
fra barna, og forsøkte å høre hva Jesus fortalte.
Vi
var for langt ifra til å høre mer enn noen ord av og til.
I himmelen er det så at man ikke trenger seg inn på andres
privilegier eller gleder. Derfor satt vi helt enkelt og nøt
barnas
smil, ivrige spørsmål og utrop, og fikk på den
måten
litt av innholdet i fortellingen i de løsrevne ordene som
hørtes.
- Et lite barn gikk vill i de mørke skoger nede på jorden
. . . hørte vi Mesteren si, som svar på barnas
spørrende
blikk.
- Løver og bjørner . . . . . . kom det senere.
46
- Hvor var hans pappa? spurte en urolig røst.
Vi kunne ikke høre svaret, men snart sa en liten krabat trygt,
som lente seg mot Frelserens kne:
- Ingen løver eller bjørner her oppe!
Nei, svarte Jesus, ingenting som skader eller forskrekker mine
smårollinger
her.
Alt ettersom historien fortsatte og ble mere interessant, trykket barna
seg enda nærmere Mesteren. Siden vendte han seg mildt smilende
mot
den lille krabaten med de alvorlige øynene, han som lente seg
mot
hans skulder. Vi så at Jesus trykket hans skulder fastere da han
spurte:
- Hva ville du ha gjort da, Leslie?
Med skinnende øyne og blussende kinner svarte barnet raskt og
bestemt:
- Jeg ville ha bedt til deg at du skulle stenge løvens gap slik
som du gjorde for Daniel, og da skulle du ha gjort det!
Om hans foreldre kunne ha sett blikket vår elskede Frelser ga
deres gutt, når han svarte så godt, ville de ha kjent seg
trøstet
i sorgen over sin elskede, tenkte jeg.
Nedsunket i disse tanker hørte jeg ikke mere av det som hendte,
inntil et henført rop fra smårollingene tilkjennegav hvor
gledelig historien hadde sluttet. Når jeg så opp, så
jeg Frelseren vandre videre med babyen fortsatt i sine armer og barna
tett
inntil seg.
- Slik er det i det himmelske kongeriket!
Så godt Mesteren forsto dem! Så høyt han elsket
dem!
Staden på den andre siden av sjøen
Jeg reiste meg også opp og begynte å gå hjemover.
Jeg hadde ikke gått langt før jeg møtte Frank som
hilste
meg med ordene:
- Jeg er på vei til staden på den andre siden av
sjøen.
Vil du følge med?
- Jeg har lenge ønsket å besøke den staden. Jeg
har bare ventet på at du skulle finne det tilrådelig
å
gå, svarte jeg.
- Du vokser så fort i de himmelske kunnskapene, sa Frank,
så
jeg
47
at jeg skulle kunne ta deg med nesten hvor som helst nå. Du
samler
opp kunnskap fordi du liker det - ikke for at du kjenner det som en
forpliktelse
å vite hva vi vil du skal lære deg. Din iver etter selv
å
få vite sannheten og din tålmodige lydighet, når du
ofte
må vente, vet jeg det er en stor prøvelse for deg, men det
har gitt deg mange lovord fra vår kjære Mester, som
våker
over alle våre framskritt i det himmelske livet. Jeg tror at det
bare er rett og riktig at du får vite dette her. Vi trenger
oppmuntring
her likeså vel som i jordelivet, men på en annen
måte.
Jeg forteller dette her med Herrens tillatelse. Jeg tror ikke det varer
så lenge før han betror deg et oppdrag. Men det sier jeg
av
meg selv og ikke på hans befaling.
Det er umulig for meg at på et jordisk språk å
uttrykke
de inntrykk som disse ord gjorde på meg. De var så
uforutsette
og uventede. Jeg hadde holdt på - akkurat som Frank sa - og ivrig
tatt del i den kunnskap som ble gitt meg. Uten å tenke på
at
jeg på noen måte skulle fortjene noen som helst
anerkjennelse
for egen del, hadde jeg med ekte kjærlighet tatt del i studiene
som
hørte til dette underbare livet. Og nå hadde Mesteren
uttrykt
sitt eget bifall over meg! Lykken ble meg nesten overveldende!
- Frank, min kjære Frank! var alt jeg kunne si i min dype glede,
når jeg plutselig stanset og så opp i hans ansikt med
takknemlighetens
tårer i mine øyne.
- Jeg gledes med deg, min lille søster! svarte han og klappet
meg ømt på hånden. Det finnes lønn i
himmelen,
som du forstår. Det gjør min sjel så godt at du
umedvitende
har fått den så snart.
Jeg ønsker at jeg i detaljer kunne gjengi de dyrebare visdomsord
som kom fra Franks lepper. Jeg ønsker at jeg minuttvis kunne
fortelle
om de hendelser som ble åpenbart for meg dag for dag av dette
livet,
men jeg kan bare si:
- Jeg kan ikke!
Når jeg begynte å skrive om denne uforglemmelige tid, sto
det ikke klart for meg hvor mange alvorlige vanskeligheter jeg skulle
få
regne med, hvor ofte jeg måtte stanse opp og overveie om jeg
virkelig
skulle avsløre den eller den sannheten eller beskrive den eller
den scenen som så ofte trådte fram for meg. Selve kjernen
er
ofte blitt utelatt i noen underbare scener som jeg har forsøkt
å
beskrive, fordi jeg ikke våget å avsløre dets
hellige
gåtefullhet. Jeg er pinlig medvitende om at beretningen
48
på denne måten blir så uhørt mye mere
kortfattet enn hva jeg hadde tenkt fra begynnelsen. Men ha
overbærenhet
med meg! Det er ingen fantasier jeg beskriver, men det virkelige livet
på den andre siden, slik som det ble vist meg når min
forløste
ånd triumferende reiste seg fra den kraftløse jordiske
kroppen,
som den til da hadde vært slavisk underlagt gjennom alle
lidelser.
Frank og jeg gikk sakte tilbake til vannkanten, hvor vi steg ned i
en liten båt som lå nær stranden. Vi ble straks
forflyttet
til den motsatte strand, og der steg vi i land på en
marmorterasse,
som utgjorde stadens "sjøinngang". Jeg ble aldri klar over
hvilken
kraft som drev propellene. Det fantes ingen roere, ingen maskin, intet
seil med hvilket vi kunne fare over vannet, men den beveget seg stadig
framover til vi sikkert var kommet i land ved vårt
bestemmelsessted.
En stor stad i Paradiset
Jeg ble vekket av mine tanker når båten rørte ved
marmorterassen. Frank sto allerede og ventet på å få
hjelpe meg opp på land. Vi gikk opp en liten bakke og kom til en
bred gate, som ledet inn i stadens hjerte. Gatene var meget brede og
jevne
og belagt med marmor og alle slags dyrebare stener. Selv om det myldret
av folk som holdt på med ulike oppgaver, syntes intet støv
eller skrot noe sted. Det så ut til å være store
forretningshus,
selv om de ikke lignet våre varehus. Der var mange universiteter
og skoler, mange bok og musikkforretninger og offentlige plasser.
Jeg fikk også vite at der var flere store fabrikker, hvor man
spant
forskjelligfargede silketråder, som for det meste ble brukt
når
man vevde de tidligere omtalte draperiene. Der var også kunst og
billedgallerier, bibliotek, forelesningssaler og store aulaer.
Jeg så dog ingen kirker av noe slag. Først ble jeg
forundret
over det. Siden kom jeg i hu at det ikke finnes forskjellige
trosoppfatninger
i himmelen, men alle tilber i fellesskap og i harmoni og
kjærlighet
som barn til en og samme Fader.
49
- Det er virkelig synd, tenkte jeg, at ikke dette her kan forkynnes
for jordens innbyggere! Da skulle det bli slutt på alle de
ubetydeligheter
som forårsaker strid, avindsyke og konkurranse i den kjempende
forsamling.
Ingen skilte troslærer i himmelen! Ingen tvist i
lærespørsmål!
Ingen anklager om kjetteri som en bekjennende kristen framfører
mot en annen. Intet kirkesamfunn som bygges opp på en annen sekts
bekostning eller ruiner. Bare et stort broderskap hvis hode er Kristus,
og hvis hjørnesten er kjærlighet.
Jeg tenkte på den gangen vi hadde vært i det store
auditoriet
og lyttet til vår elskede Frelsers underbare tale, på de
bøyde
hodene og den store massens sterke stemme, når alle forente seg i
den herlige sangen:
"Kron kongenes Konge!" Jeg kunne ha grått når jeg tenkte
på dem som en dag må bøye sine hoder i skam,
når
de kommer i hu hvor ofte under jordelivet de hadde sagt til et kristent
medmenneske:
- Gå til siden, jeg er helligere enn du!
I sentrum var det ikke bolighus. De lå i utkanten. Her sto de
i all sin prakt og glans. Det var virkelig hyggelig å se at hvert
hus hadde sin egen store hage med masse trær, blomster og deilige
stier å spasere på. Omgivelsene rundt sentrum lignet
faktisk
en stor park bestrødd med vakre hus.
Serafkorets tempel
Det var mye som henførte meg, og mye som forbauset meg i
denne
store stad, som jeg aldri kan glemme, ei heller aldri beskrive.
Et sted lå det en veldig stor park med gangveier, vannfontener,
miniatyrsjøer og benker i skyggefulle lunder. Her var det ingen
bolighus eller andre bygninger av noe slag, men bare et stort rundt
tempel
som kunne romme flere hundre sitteplasser. Frank fortalte at et helt
kor
av serafer samlet seg en time hver dag for å gjengi oratorier,
skrevet
av de store musikk-komponistene på jorden og i himmelen. Koret
hadde
nettopp fjernet seg, og mengden, som hadde nytt deres herlige musikk,
var
der fortsatt, som om de var uvillige til å forlate en sådan
herlig plass.
Vi skal huske på tidspunktet, sa Frank, så kommer vi
tilbake
når vi kan høre dem synge.
50
KAPITTEL 11
Det store templet
Innen vi riktig hadde passert parken, var vi ute på den
åpne
landsbygden. Vi gikk framover gjennom blomstrende enger og
bølgende
sletter. Til sist kom vi inn i en stor skog hvor trærne hevet seg
over oss som veldige bølgende kjemper. Dagen var nesten slutt -
en dag, så fylt av glede, hyggelige overraskelser og lykkelige
timer.
Selv om jeg hadde vært med på så mye, kjente jeg at
det
enda var noe jeg skulle oppleve, noe som var gjemt i dagens
skumringsstund,
og som holdt min sjel i hellig ærbødighet, likesom de
siste
øyeblikk før nattverden.
Frank gikk ved siden av meg, nedsunken i stille tanker, men jeg kjente
allikevel hans varme omtanke. Jeg spurte ikke hvor vi skulle ved dette
uvanlige tidspunkt så langt hjemmefra. Ingen frykt, ingen tvil,
ingen
spørsmål uroet min sjels dype fred. Selv om skogen vokste
tett, hvilte den gylne skumringsgløden under trærne og
skinte
i gjennom de skjelvende grener over oss, som om den skulle komme
igjennom
vinduene på en stor katedral.
51
Første glimtet av tempelet
Til slutt kom vi ut av skogen og ble møtt av en stor slette,
som strakk seg uendelig langt. Framfor oss ved horisonten,
hørtes
det svake bruset av bølger som slo mot stranden. Det var det
uforgjengelige
havet som jeg hadde hørt tale om så mange ganger men aldri
hadde sett. Utenom havets bølger, var stillheten dyp omkring
oss.
Vi ble stående et øyeblikk i skogbrynet. Når vi
så
fortsatte ut på sletten, ble jeg var en høyde på min
høyre side. Når jeg vendte meg om og så opp mot
høyden,
trådte et slikt syn fram for mine forbausede øyne, som
årene
under jordlivet eller himmelens evighet aldri kan fordunkle. På
toppen
sto et tempel hvis høye tårn, veldige søyler og
gedigne
fasade, var av ekte perler. Gjennom dens todelte vinduer skinte en hvit
stråleglans som "svelget" den gylne skumringsgløden, og
gjorde
den til sin egen.
Jeg ropte ikke høyt eller gjemte mitt ansikt, som ved tidligere
åpenbarelser, men jeg sank sakte ned på mine knær.
Med
hendene korslagt over brystet, så jeg opp mot himmelen. Mitt
hjerte
var stille og mine lepper tause, når jeg la fram hele mitt vesen
i tilbedelse ved hans føtter "som sitter på tronen". Hvor
lenge jeg lå slik, vet jeg ikke. Selv det udødelige livet
virket å forsvinne innenfor de største av de himmelske
mysterier.
Til sist reiste Frank seg opp, som stille hadde bøyd kne ved
min side. Han hvisket mildt:
- Kom!
Jeg snarere kjente enn så at hans ansikt var blekt av bevegelse.
Jeg underkastet meg hans ledelse i stillhet. En lang trapp med lave,
brede
trappetrinn begynte i nærheten av der vi sto og ledet opp til
templets
port. Selv trappetrinnene var av ekte perler. Ved sidene av trappen var
kanaler belagt med gullstener hvor det rant krystallklart vann som
møttes
og forentes langt ute på sletten. Når vi hadde gått
opp
trappen og inn i templet, stanset vi tause et øyeblikk. Jeg vet
ikke hvordan det gikk til, men i dette korte øyeblikk - som
kunne
ha vært lengre enn jeg visste om - festet hver detalj av templets
innside seg i min hukommelse akkurat
52
som en scene som er malt på lerretet av en kunstner. Før
hadde jeg gjentatte besøk i et rom forat jeg skulle kunne
beskrive
det korrekt i minste detalj, men nå var det som et flammende lyn
stemplet alt i min hukommelse med uutslettelige spor for evig.
Den veldige kuppelen, som i anledningen var fylt av en lys sky, ble
holdt oppe av tre rader med veldige gullsøyler. Veggene og
gulvet
var av perler, likeså den store plattformen, som fylte i det
minste
en tredjedel av templets østre side. Det fantes ingen
sitteplasser
av noe slag. De store gylne søylene sto på rad som
vaktposter
på det skinnende gulvet. Et gelender av gull gikk rundt hele
plattformen
på tre sider. Den var derfor ikke tilgjengelig fra selve templet.
På tempelgulvet, nedenfor gelenderet var en alterring av perler.
Midt på plattformen sto et stort, gyllent alter påsatt en
vinge
i hvert hjørne. Nedenfor alteret var et stort basseng av perler
hvori det sto en fontene som sprutet opp sitt glitrende vann. Intuitivt
visste jeg at den var den underbare flodens kilde, som fløt
gjennom
de himmelske havene og førte med seg de siste restene av synd og
død.
Englekoret
Foruten oss selv og to andre Personer nedsunket i bønn lenger borte, var der fire engler rundt alteret. De var kledd i et bølgende hvitt skrud og hadde lange, smale gulltrompeter i sine hender, klare til å la dem lyde. Lange sølvflor - draperier hang i tunge folder bak plattformen ved alteret. Plutselig så vi draperiene skjelve og gløde med en stråleglans som overgikk solens ved middagstid, og hele templet ble "oppfylt av Herrens herlighet". I midten av den lysende skyen i kuppelen så vi konturene av engleharper. Når vi bøyde kne ved alterringen, og gjemte våre ansikter for "hans ansikts skinn", hørte vi de fire englenes trompetstøt ved alteret, og de himmelske harpespilleres røster når de sang:
53
"Hellig, hellig, hellig! Herre Gud allmektig!
Jord og hav og himmel prise høgt din store nåde.
Hellig, hellig, hellig! ingen er din like, treenig Gud, i visdom og
i råd. Amen."
Røstene forsvant mykt og stille. De siste tonene fra de gylne
trompetene hadde lydt, og det ble "tyst i himmelen". Vi visste at
Herrens
herlighet nettopp nå dro tilbake fra templet, som er hans trone.
Vi bøyde kne ennå en stund nedsunket i stille tilbedelse
innfor
Herren. Når vi til slutt reiste oss, gikk jeg med bøyd
hode
gjennom templet. Jeg ønsket å bevare det mektige inntrykk
jeg hadde mottatt, da Herrens herlighet oppfylte templet.
Vi gikk en stund i stillhet. Jeg lente meg mot Franks arm, da jeg
dirret
av sinnsbevegelse. Jeg var forbauset over at vi ikke vendte tilbake
gjennom
skogen, men fortsatte lenger ut på sletten. Når jeg
så,
så at vi nærmet oss stedet hvor strømmene
fløt
sammen, de som hadde begynt ved alterkilden, forsto jeg at vi skulle
vende
tilbake på floden istedenfor gjennom skogen og over sjøen.
Tilbakeferden på fjorden
Vi nådde fram til floden og steg ned i en båt som
lå
ved stranden. Vi fløt snart med strømmen hjemover. Vi
passerte
de mest vidunderlige naturscenerier på vår vei som jeg
aldri
tidligere hadde sett. Jeg besluttet meg for å komme tilbake en
gang
i framtiden om jeg fikk anledning. Vakre villaer omgitt av vidunderlige
hager som rakk helt ned til vannkanten, lå på begge sider
av
floden og laget et panorama som mine øyne aldri ble trett av
å
se på. Mot slutten av reisen passerte vi min søsters vakre
hjem, og vi kunne tydelig se hvordan hun og hennes mann drakk inn
scenen
utenfor med henførte øyne.
Frank og jeg var begge stille det meste av hjemreisen. Vi la i
høy
grad merke til at vi på begge sider var omgitt av idel lykkelige
mennesker i sine hjem. Glade stemmer hørtes overalt, fra
verandaer,
trappene og i husene. På de blomstrende gresslettene sprang glade
barn og lekte. En
54
gang brøt jeg vår stillhet ved å si til Frank:
- Mer enn en gang har jeg blitt overrasket over å høre
våre velkjente sanger fra jorden synges også her. Men
sangen
idag gjorde meg helt overlykkelig. Den har lenge vært en av mine
favoritter.
- Disse glade overraskelser er ingen slump, svarte Frank. En av gledene
her er å bruke anledninger til å gjengi de rene gledene fra
jordlivet. Det er Faderens glede å la oss mere og mere
forstå
at dette livet bare er en fortsettelse på det gamle, men uten
alle
ufullkommenheter og bekymringer.
- Frank, jeg tror du er den eneste av mine venner her som aldri
spør
meg om noe om våre kjære som fortsatt er på jorden.
Hvorfor?
- Frank lo særskilt lykkelig når han svarte:
- Kanskje fordi jeg allerede vet mer enn du kan tale om for meg.
- Jeg forsto nesten det, sa jeg. Jeg husket meget vel hva min
kjære
far hadde sagt, når han snakket om Frank første dagen jeg
var her:
"Han står Mesteren meget nær ,og jeg visste hvor ofte han
ble sendt til spesialoppdrag.
Når vi kom hjem, gikk jeg opp på mitt rom og la meg
på
sengen. Mitt hjerte fløt over av glede, takknemlighet og
kjærlighet
i en grad som jeg ikke kan beskrive.
Jeg vil nå det nivå av fullkommenhet som du har bestemt
for meg, min Frelser, stammet jeg med mine hender foldet og
løftet
mot ham, om det så tar hele mitt liv i himmelen og all hjelp fra
alle lysets engler å fullbyrde det.
Med disse ord på mine lepper sank jeg ned i en velsignet himmelsk
hvile.
55
KAPITTEL 12
Den botferdige sønnen
Mitt liv i himmelen fortsatte. Månedene begynte å bli
til
år, og mine daglige studier avanserte alt høyere på
de himmelske mysterienes "stige". Jeg ble aldri trett av å
studere.
Jeg lærte mye gjennom å samle informasjon under reisene
sammen
med Frank til de forskjellige steder i det himmelske riket. Jeg fikk
også
alltid tid til overs til samfunn og fornøyelser. I himlen finnes
det ingen motsetning mellom forpliktelser og ens egne ønsker,
ingen
skuffelse eller bortkastet møye etter det uoppnåelige som
her på jorden. Jeg tilbragte mange fine timer sammen med mine
foreldre,
og fikk i enkelte tilfeller følge med min far til hans
arbeidsfelt,
og hjelpe ham med å undervise dem som var kommet inn i det
himmelske
livet med liten eller ingen forberedelse i det hele tatt for disse
oppgaver
og tiltrodde verv.
Ved et tilfelle sa min far til meg:
- Jeg har fått et uvanlig stort problem å hanskes med,
Jeg har aldri møtt et sådant tidligere i dette arbeidet.
Det
gjelder hvordan man skal opplyse og hjelpe en mann som plutselig falt
ned
fra et tydelig hederlig liv til den dypeste kriminalitet. Jeg har aldri
klart å få ham med meg ned til floden hvor disse jordiske
"spindelvev"
skulle spyles bort fra hans stakkars hjerne. Han unnskylder seg alltid
med at Guds nåde er så
56
stor som har tillatt ham å komme innenfor himmelens porter, og
han er fornøyd med å stanse her på dette livets
laveste
gledesnivå. Intet argument har hittil lykkes i å få
ham
til å endre sin beslutning.
Han ble forført av en fremmed kvinne, som han forelsket seg
i. Han drepte sin gamle mor for å kunne gi hennes juveler til
denne
elendige skapning. Han ble henrettet for sin ugjerning, som han
alvorlig
angret etterpå. Han forlot livet med all tenkbar avsky for sin
gjerning
fastklebet ved sin sjel.
- Har han truffet sin mor siden han kom hit? Vet hun at han er kommet?
- Nei, hun er helt alene i denne verden, og jeg synes ikke det var
forstandig å fortelle henne at han er kommet, så lenge hans
sjelstilstand var slik at han ikke kunne ta imot henne. Han var eneste
barn og savnet ikke utdannelse, men han kom fullstendig under denne
onde
kvinnes kontroll. Det sies at hun dopet ham med vin, og siden drev ham
til å gjøre denne forferdelige gjerning, mens han var
under
rusens innflytelse. Kvinnen hatet hans mor, som var imot henne.
Når
han våknet opp av rusen, ble han forskrekket over hva han hadde
gjort,
og hans forelskelse til kvinnen vendte seg til avsky, men det var
dessverre
for sent! Han ville ikke treffe henne under hele fengselsoppholdet.
- Hvor lenge satt han i fengslet?
- Nesten et år.
- Har han sett Jesus?
- Nei, han ber om å slippe å se ham, han er så
angerfull,
men samtidig takknemlig over at han er blitt frelst fra å
gå
fortapt, som han kjenner burde ha vært hans rette straff. Selv om
han vet at hans synd er tilgitt, kjenner han det slik enda at han aldri
kunne stå innfor den hellige.
Det er her som det er på jorden. Hver og en må være
villig til å ta imot Jesus. Jesus trenger seg ikke på noen
som ikke ønsker det. Jeg har ennå ikke bønnfalt om
høyere hjelp. Min hele lengsel er å få hjelpe disse
svake sjeler videre og oppover gjennom den kraft som blir gitt meg. Kan
du foreslå noe som mulig kunne hjelpe ham?
- Moren. Får jeg hente henne?
Min far tenkte seg om et øyeblikk og sa så:
- En kvinnes intuisjon. Ja, gå og hent henne!
57
Jeg ga meg straks i vei. Jeg fant straks den stakkars kvinnen og talte
vennlig til henne om det som hadde skjedd. Jeg trengte ikke vente lenge
på svaret. Det var ikke den minste betenkning fra hennes side da
hun straks svarte:
- Min stakkars gutt! Naturligvis vil jeg straks følge med deg.
Min far ventet på oss, og sammen skyndte vi oss til det store
"hjemmet",
der disse "studenter" - om vi kan kalle dem så - bodde. Det var
en
vakker stor bygning midt i en park med skyggefulle promenadeveier,
fontener
og blomster overalt. For en som nettopp var kommet fra jorden, virket
dette
unektelig som Paradis, men for oss, som hadde smakt av himmelens
selsomme
glede, savnet noe. Vi savnet de vakre, personlige hjemmene med de
små
barna som lekte på grasplenene og englekorets musikk. Dette var
virkelig
fargeløst i sammenligning med den glede som vi hadde smakt.
Vi fant den unge mannen sittende under et av de blomstrende
trærne,
der han ivrig studerte en bok som min far hadde gitt ham. På det
bleke ansiktet hvilte en fredfull skimmer, men det var snarere et
uttrykk
av tålmodig resignasjon enn av ivrig forventning og glede. Hans
mor
nærmet seg. Min far og jeg stanset i bakgrunnen og lot henne
gå
alene fram. Etter en liten stund så mannen opp og merket at hans
mor sto ved hans side. En forbauset mine bredte seg utover hans ansikt,
da han reiste seg opp. Hans mor rakk ut armene mot ham og ropte
så
rørende kjærlighetsfullt:
- John, min kjære gutt, kom med meg hjem - jeg trenger deg!
Det var alt.
Himmelsk tilgivelse
Med et langt rop sank han ned på kne ved hennes føtter
og omfavnet hennes knær mens han hulket:
- Mamma! Mamma!
58
Moren bøyde seg ned og la kjærlig sine armer om ham. Hun
trykket hans hode ømt til brystet og overøste hans
bøyde
hode med kyss. Å, denne varme morskjærlighet, som er
likedan
på jorden som i himmelen! Det er bare Jesu kjærlighet som
overgår
den. Her var denne mishandlede moren, som ble sendt inn i evigheten
gjennom
disse hender som tilhørte ham som burde ha 'beskyttet og
støttet
henne. Nå bøyde hun seg ned over sin angerfulle
sønn.
Med hjertet overfylt av kjærlighet lot hun sine milde og vennlige
øyne hvile på ham. Jeg så min far vende hodet bort
for
å skjule sin bevegelse, og jeg visste at mine egne øyne
var
fulle av tårer.
Min far hadde forklart moren at det første som måtte skje
var å få sønnen til floden. Vi hørte henne
nå
inntrengende si:
- Kom John, min gutt! Ta det første skrittet oppover for din
mors skyld. Snart får jeg gleden av å se deg i vårt
hjem.
Kom, John, så går vi sammen!
Hun dro ham vennlig med seg, og til vår store glede så
vi at han reiste seg og fulgte med henne ned til floden. De gikk
hånd
i hånd, og så langt vi kunne se dem trøstet og
oppmuntret
hun ham.
- Takk Gud, sa min far med varme. Det kommer ikke til å bli noe
problem nå. Når han kommer tilbake, vil han ha et klarere
syn
på alt.
Slik ble det også.
Etter dette ble jeg etter guddommelig tillatelse min fars medarbeider
under en stor del av tiden. På den måten fikk jeg
være
sammen med ham og fikk del i hans lærdommer mye mere enn jeg
ellers
ville ha gjort.
59
KAPITTEL 13
Rebecca gjenforenes med sin mann
En aften omkring tre år senere - regnet på jordisk vis -
da jeg mer og mer var kommet inn i det himmelske livets gledesemner og
oppgaver, satt jeg å hvilte på den øvre balkongen i
vårt hjem. Jeg var nettopp kommet hjem etter en noe anstrengende
ferd til en fjern stad i det himmelske riket. Fra denne balkongen hadde
vi fin utsikt over floden som syntes mellom grenene. Her søkte
Frank
meg opp og kastet seg ned i en myk lenestol i nærheten og
lå
stille og urørlig en stund. Han hadde for en stund vært
borte
i et oppdrag. Han hadde ikke fortalt meg hvor hans oppdrag hadde ledet
ham, og jeg hadde ikke spurt ham da jeg hadde en forvissning om at det
var riktig. Jeg visste at hvis det var meningen at jeg skulle få
rede på det, så ville han fortelle meg det. Mine egne
plikter
på samme tid hadde vært uvanlig ansvarsfulle og ledet meg
daglig
til en fjern del i det himmelske riket.
Etter en stunds hvile, satte Frank seg opp mens han betraktet meg under
et øyeblikks stillhet. Så sa han vennlig:
- Jeg har nyheter til deg, lillesøster.
En skjelving, lik et elektrisk støt, gikk gjennom meg, og straks
ropte jeg glad:
- Han kommer!
Frank nikket og lo varmt, men svarte ikke straks. Så sa han:
60
- Han fikk et slag helt plutselig mens han var midt oppe i sitt arbeide
og virket å være i perfekt helse. Han har ikke fått
igjen
bevisstheten enda, og det kommer han heller ikke til å få
på
jorden.
- Jeg sa:
- Får jeg gå å møte ham? Hva vil du jeg skal
gjøre? Du vet at jeg retter meg etter din vise avgjørelse
selv om det går imot mitt hjertes ønske.
- Jeg vil ikke si at du ikke skal gå, svarte Frank. Om du
ønsker,
får du følge med. Men jeg tror at han vil være bedre
skikket for det underbare gjensynet som venter, etter at han har
gått
gjennom livets flod. Du minnes selv hvor vannet gjorde deg fri fra din
usikkerhet og beklemthet som du opplevde den morgenen før vi
gikk
gjennom floden.
- Du har rett som alltid, min bror. Jeg vil gjøre som du
råder
meg til, selv om mitt hjerte roper etter straks å komme til hans
side.
Frank reiste seg og bøyde seg over meg og kysset meg lett
på
pannen. Deretter forsvant han. Jeg hvilte hodet i hendene og henga meg
til en blanding av bedrøvede og lykkelige tanker. Var min
elskede
make virkelig ufølsom for sin lidelse? Å, at det allerede
var morgen! Hvordan skulle jeg vente enda en kort stund på
å
få se igjen det elskede ansiktet?
Mesteren kommer igjen
Plutselig kjente jeg en myk hånd på mitt hode. En
røst
som jeg hadde lært å kjenne og elske over alt annet i
himmelen
og på jorden sa:
- Var det ikke sant det jeg sa at han som var død skal stå
opp? Hva betyr nå årene som dere har vært adskilt
når
dere nå får møtes? La oss nå samtale litt med
hverandre, sa Mesteren og lo ned til meg.
Han satte seg ved min side, tok min utrakte hånd i sin og
fortsatte:
- Tenk etter hva disse årene i Paradiset har betydd for deg.
Kjenner du ikke at din kjærlighet nå er så uendelig
meget
større til din elskede enn den var da dere skiltes?
Jeg nikket lykkelig enig.
Forstår du ikke at du nå står på et
høyere
plan, med mere opphøyde og edle tanker om livet og dets
oppgaver,
og at dere heretter i sammen, kommer til å vandre oppover i
Faderens
kraft?
61
Atter samtykte jeg lykkelig.
- Er livet her mindre tiltalende enn livet på jorden?
- Nei, nei! Tusen ganger mer! ropte jeg.
- Da er det ikke annet enn glede i gjensynet?
- Ikke annet enn glede, gjentok jeg.
Så ba Frelseren meg om å fortelle om ham som snart skulle
komme. Jeg fortalte med lykkelig hjerte om Wills edle liv, hans
uselviske
slit, hans høye ønsker og den uryggelige tillit jeg hadde
til min sjels elskede. Jeg talte om hans sinns styrke i ulykker, hans
mot
i store prøvelser og besvikelser, hans tilgivelse når det
gjaldt forsettlige overgrep, og jeg sluttet med å si:
- Han levde den kristendom som mange andre lærte. Han var et
forbilde for meg!
Mesterens ansiktsuttrykk inspirerte meg til å tale. Når
han siden talte med meg, førte han meg videre, til min sjel
sprang
opp som en lerke en tidlig morgen. Han åpenbarte for meg
sjelelivets
gåter, som jeg ikke vil avsløre her, men som fylte mitt
hjerte
med overveldende glede. Til slutt oppdaget jeg til min store
forbauselse
at den rosenrøde gløden begynte å fordypes i
skyene.
Endelig hadde denne etterlengtede morgenen begynt å gry. Mesteren
reiste seg og pekte på stråleglansen da han sa:
- Når du er klar til å ta imot dem, kommer de til å
være her.
Med et smil og et vennlig klapp, som tillike var en velsignelse,
forsvant
han.
Da jeg reiste meg opp og sto og betraktet den gryende dagen, Oppfanget
jeg de jublende tonene i englekorets sang et sted i nærheten.
Denne
morgenen sang de som om de hadde lest mine tanker:
"Jesus lever! Denne hilsen går gjennom sekler fram.
Jesus lever til vår frelse, selv om han døde på
korsets stam.
Jesus lever! 1ev alle! Pris høyt vårt påskelam!"
Jeg hevet min røst i glede og forenet meg med dem i deres
underbare
sang. Ettersom de svevde videre døde tonene bort, og jeg begynte
sakte å gå ned trappen. Jeg kjente ingen hast, ingen
nervøsitet
eller uro, selv om jeg visste at han skulle komme som min sjel hadde
ventet
på under alle disse år. Mesterens nærvær hadde
fylt meg med en slik ro og sådan fred, at ingenting hadde makt
til
å forstyrre.
62
Plutselig hørte jeg stemmer og skritt. Stille! Ja, det var de
samme gamle skritt, som jeg så ofte lyttet etter i det gamle
livet
- disse skritt, som alltid gjorde mitt hjerte lykkelig og førte
solskinn til hjemmet. Hans skritt i himmelen! Jeg løp mot
døråpningen.
I neste øyeblikk kjente jeg hans sterke armer omkring meg, som
trykket
meg mot sitt elskende og bankende hjerte. Hva mer kunne jeg
ønske
i himmelen?
Frank gikk omtenksomt noe forbi oss og opp til husets øvre rom,
og for en stund var vi alene sammen igjen. Våre liv hadde
vært
så lykkelig sammenflettet under mange år på jorden.
Jeg
dro ham med inn i huset, og i hallen tok han meg igjen i sine armer og
trykket meg til sitt bryst.
- Dette er virkelig himmelen, sa han.
Vi gikk igjennom blomsterrommet, og han stanset et øyeblikk
på terskelen aldeles henført av dets skjønnhet. Da
jeg ville fortelle rommets historie, slik som Frank hadde fortalt meg
den,
sa han bare:
- Ikke i dag, elskede. Akkurat nå har jeg bare øyne for
deg. Alt annet i himmelen får vente.
Siden satt vi og samtalte med hverandre som i gamle tider. Timene
forsvant
og dagen smeltet ned i skumringsgløden før vi hadde lagt
merke til at den var halvveis til ende. Frank kom tilbake til oss ved
middagstid,
og sammen gikk vi gjennom vårt vakre hjem. Til slutt stilte vi
oss
på verandaen og spiste av den himmelske frukten. Deretter satte
vi
oss alle, nettopp der hvor jeg hadde tilbragt ventetiden sammen med
Mesteren.
Jeg fortalte dem en hel del av det han hadde fortalt meg, og hvordan
han
byttet timene fra venting til jublende glede. Min kjære manns
øyne
var fylt av tårer når han trykket min hånd i
øm
forståelse.
63
KAPITTEL 14
Rebeccas siste dager i Paradiset
Dagene ble til uker, og ukene ble til måneder som sakte gikk
over
til år. Oppgavene og gledene ble større for hver
løpende
time. Vi opplevde en fullkommen lykke, selv om vi med glede så
fram
til at vår sønn og sønnehustru skulle komme og
gjøre
vårt familiebånd fullstendig. Vi hadde ofte talt om å
sammen gå til det himmelske havet, men tiden virket aldri å
være riktig moden for det.
En kveld sa jeg imidlertid til Frank:
- Jeg har et særskilt ønske om å gå til havet,
om du mener det er tilrådelig at vi gjør det.
- Jeg er glad for at du vil det. Selv kommer jeg ikke til å bli
med denne gangen ettersom jeg tror det er best at dere to går
alene.
I det vidunderlige gryende morgenlyset ga vi oss i vei, fylt av hellig
glede over at vi sammen skulle gjøre denne spesielle reise. Vi
gikk
gjennom den store skogen. Det gylne lyset strålte gjennom
grenene.
Fuglene, i sine praktfulle fjærskruder sang så vakkert
rundt
omkring oss. Da vi nærmet oss havet, kunne vi høre den
regelmessige
lyden av bølger som ble brutt mot stranden. Vi kunne høre
bruddstykker av den triumferende sangen, og de velklingende tonene fra
flere instrumenter. Til slutt kom vi ut av skogen og sto stille og
urørlige
framfor den overveldende herligheten som bredte seg ut foran oss. Den
gylne
stranden, som begynte ved våre føtter, gikk skrått
nedover
mange hundre meter framover og strakk seg så langt øyet
kunne
nå.
64
Havet bredte seg ut foran oss i en stråleglans som overgår
all beskrivelse på noe jordisk språk. Den lysende glansen i
bølgenes dønninger og den blå skiftningen i vannet,
som virket å være grenseløs, var ufattelig. På
havets gnistrende overflate, så vi båter overalt. De
representerte
alle nasjoner, og var fylt av mennesker som ivrig speidet mot stranden.
I sin iver sto mange oppreist og så med lengtende og
forventningsfulle
øyne på dem som sto ved stranden.
Evighetens strender
Menneskene på stranden var en stor skare av strålende
skikkelser,
kledd i de gjenløstes flekkfrie klesdrakt. Mange av dem hadde
gylne
harper og andre musikkinstrumenter i sine hender. Når som helst
en
båt nådde stranden, og deres passasjerer ble ønsket
velkommen av glade stemmer og kjærlige omfavnelser av nære
og kjære i folkemassen, ble harpene holdt oppe og alle de gylne
instrumentene
ga lyd. Deretter brast den store skaren ut i seierssang over
døden
og graven.
- Jeg undres om disse menneskene alltid er her? spurte jeg stille.
- Ikke de samme mennesker, sa en strålende skikkelse nær
oss, som hadde hørt mitt spørsmål. Men det er
alltid
en masse mennesker her. Det er de som venter på venner fra den
andre
siden, og andre som samles for å dele deres glede. Endel av de
himmelske
korsangerne finnes her alltid, men ikke alltid de samme. Du kommer til
å legge merke til at de fleste av de som kommer, stille ledes
bort
av sine venner, og mange andre slutter seg til skaren hele tiden.
Den som talte gikk forbi oss og fortsatte mot stranden og etterlot
oss i henført ærbødighet og forundring. Snart ble
vi
veldig interessert i å se gjenforeningene og fant oss selv i
å
ta del i de glade sangene. Nå og da så vi et ansikt som vi
mintes å ha sett på jorden, men det var ingen som var
spesiell
kjær for oss. Det gjorde at vi ennå mer la merke til og
mere
hjertelig deltok med dem som ønsket sine kjære venner
velkomne.
Vi så en hustru som ble inderlig omfavnet av sin ventende mann.
Et
lite barn
65
sprang med et lykkelig utrop inn i sin lykkelige mors utrakte armer.
En venn omfavnet en annen venn i lykkelig gjensynsglede. En gammel mor
tryktes til sitt elskede barns hjerte.
En båt av mere uvanlig kraft og skjønnhet kom
grasiøst
henover bølgene. I forstevnen observerte vi en statlig
mannsfigur
med armen rundt en inntagende kvinne. De skygget med hånden for
den
uvante prakten som blendet deres øyne og betraktet tankefullt og
undersøkende ansiktene i mengden mens båten nærmet
seg
stranden. Plutselig gjennomstrømmet min skikkelse av en
gledesstrøm,
og jeg ropte ut:
Det er jo vår elskede sønn og sønnehustru! Tenk
at de har kommet i sammen!
På et øyeblikk beveget vi oss hurtig gjennom skaren, som
beredvillig og forståelsesfullt gjorde plass for oss. Da
båten
nådde stranden, var de hurtig ved vår side. Vår
kjære
sønnehustru ble inderlig omfavnet av sine lykkelige foreldre,
som
ventet nær vannkanten. I samme øyeblikk kjente vi
vår
elskede sønns armer omkring oss, og straks etter var vi alle i
hverandres
armer. Å, hvilket underbart øyeblikk det var! Vårt
familieliv
i himmelen var fullstendig - aldri mere noen skilsmisse! Når vi
sto
med armene rundt hverandre og knapt kunne forstå denne uventede
salighet,
brast det himmelske koret ut i sang, og med gledesstrålende
ansikter,
øynene fylte av lykketårer og stemmene dirrende av
bevegelse
forente vi oss alle i den glade sangen.
Sangen økte i triumf alt ettersom skaren begynte å synge
med. Bølgeslagenes dype stemme forhøyet melodiens
høytidelighet,
når vi med bøyde hoder og overfylte hjerter gikk hjemover
hånd i hånd. Lyset som falt på oss var renere,
helligere
og mere guddommelig enn det noen gang tidligere hadde vært.
66
Rebecca vender tilbake til jorden
En dag da jeg var i mitt vakre rom, som virkelig var blitt en
helligdom
for meg, la jeg meg for å hvile et øyeblikk. Plutselig
smøg
fremmede tanker og ideer seg inn i min hjerne, slike som jeg ikke hadde
kjent på mange år. Jeg kjente meg fortumlet og forvirret og
spratt urolig til bare for å falle tilbake igjen i tvil og noe
som
lignet beven. Hva kunne dette bety? Kunne den gamle jordiske uroen
finne
plass i dette guddommelige tilfluktsted? Siden hørte jeg
fremmede
stemmer.
Noen sa:
- Hennes farge er bedre enn den har vært på mange dager,
synes jeg.
- Ja, det er ikke tvil om at hun er bedre i dag. Nå er jeg sikker
på at det finnes håp for henne. Men hun var uhørbart
nær ved å gå gjennom portene.
"Uhørbart nær ved å gå gjennom portene!" -
som om jeg ikke hadde gått gjennom dem . . . .! Når jeg
vendte
tilbake etterlot jeg portene på gløtt. Derfor kommer lyset
av den himmelske stråleglans fra den andre siden til alltid
å
falle over mitt liv!
"Jeg har vært i min Faders hus.
Vi skal kjenne hverandre igjen der."
67
KAPITTEL 15
Tilleggskapittel
Dette tillegg er kommet i en senere utgave av boken.
I de mange brev som jeg har mottatt siden utgivelsen av denne bok
("Intra
Muros"), har jeg fått gjentatte forespørsler om
forskjellige
punkter i boken, og mye korrespondanse har vært nødvendig.
Blant annet er det foreslått at muligens et tillegg på noen
få sider, som et supplement til boken, kunne forklare noen saker
eller muligvis klargjøre noen punkter som ikke har vært
fullt
forstått av leseren.
Til å begynne med vil jeg gjenta hva jeg tidligere har
slått
fast:
Jeg har aldri gjort krav på at denne opplevelsen er
åpenbaring
eller inspirasjon. Den kom til meg i en periode hvor jeg var
utslått
av stor fysisk lidelse (falt i koma), og jeg ser på den som en
kompensasjon
for denne lidelsen. I alle fall har den vært en stor trøst
og en hjelp for meg, og gjennom brevene som jeg har fått fra
andre,
har jeg forstått at menge lesere har opplevd det på samme
måte,
hvilket jeg er svært takknemlig for. Jeg skulle ønske jeg
kunne gi hele opplevelsen slik som den kom til meg, men jeg finner at
vårt
jordiske språk er helt utilstrekkelig. Det var så mange
mysterier,
så menge belæringer som lå langt hinsides det jeg i
dette
liv hadde kjent. Jeg føler meg forvirret og fortapt i
forsøket
på å viderebringe andre de fantastiske ting som syntes for
meg å være den vakreste åpenbaring.
68
Et spørsmål er gjentatte ganger blitt stilt meg: "Var
dette en virkelig opplevelse eller bare en fantasifull tegning?"
Det jeg har skrevet ovenfor vil besvare det så nært som
det er mulig for meg. Forordet og de første sidene i dette lille
skrift er så nøyaktig som det er mulig for meg, og alle
andre
tillegg er overflødige. For meg var det på dette tidspunkt
en virkelig opplevelse likeså klart som noe vi opplever i dette
liv.
Spørsmål er blitt stilt omkring de relative avstander
i himmelen og vår evne til å bevege oss fra et punkt til et
annet, også spørsmål er blitt stilt om vi i det
andre
livet utvikler vinger for å kunne hjelpe oss på vår
reise,
slik vingene på en fugl hjelper.
Disse konkrete spørsmål er noen ganger ganske vanskelig
å svare på. Min oppfatning er at om jeg virkelig var i det
andre livet, slik jeg i denne opplevelsen syntes å være,
så
ville mine tanker være så høyt hevet - så
hinsides
slike timelige saker - at jeg ville være ute av stand til å
svare tilfredsstillende på slike spørsmål ved min
tilbakekomst
til dette livet. Når jeg ser tilbake på det nå og
forsøker
å samle sammen fakta fra de inntrykk som jeg da fikk, vil jeg si,
at ingen som noen gang har passert gjennom jordelivet, vil bli
forandret
fra sitt nåværende personlige utseende på annen
måte
enn ved å virke mere eterisk og opphøyet.
Da jeg syntes å stå i det vakre tempel fylt av Gud Faders
storhet, stod fire engler med hevede trompeter ved siden av det gylne
alter
på den store plattform av perler, og fra skuldrene deres var en
skyggeaktig
fjærdrakt som omhyllet dem og berørte det gulvet de stod
på.
Da jeg i et øyeblikk av forvirrede følelser løftet
øynene til den skyfylte kuppel, så jeg rundt koret som
hittil
hadde vært usynlig, den omtalte skyggeaktige fjærpryd halvt
skjule harpene og de gyldne instrumentene. Ved slutten av den vakre
dagen
da jeg først møtte Frelseren, hørte vi
englestemmer
mens vi stod sammen i det store blomsterrommet, og idet vi så
opp,
så vi barneansikter i det gylne aftenlys over oss. Også de
hadde vakre skyggeaktige vinger som halvt skjulte deres
69
barneform. Bortsett fra dette har jeg ikke noe minne om å ha
sett noen av de strålende vinger som vi så ofte leser om.
For meg syntes det som disse er gitt Guds engler som alltid har bodd
i himmelen, mens den som har lidd og slitt og båret korset her
nede,
kun får den opphøyde form, slik som vår Frelser selv
bar. Vi viser oss for våre venner når vi møter dem
over
der akkurat som de så oss her, bare renset og perfekte. Men
bevegelseskraft
var allikevel gitt oss, og den brakte oss sikkert og hurtig fra punkt
til
punkt, som om vi ble båret av en båt over vannet.
Jeg vet ikke hvordan jeg bedre kan forklare dette punktet enn ved
å
beskrive en liten hendelse som ikke er nevnt i boken. Jeg satt en
morgen
på den øvre terrassen til min søsters hus, hun som
jeg hadde hilst velkommen kort etter min ankomst, og som, skjønt
hun da egentlig var en av jordens beboere, siden har gått over og
tatt i besittelse dette vakre hjemmet som var beredt for henne. Min
søster
sa til meg:
"Jeg ser ofte over elven til de vakre bakkene i det fjerne og undres
om det er like vakkert der som her. Jeg vil en dag gå å se
etter."
"Hvorfor ikke gå idag?" var mitt svar.
"Kunne du gå sammen med meg denne morgenen?" spurte hun mens
hun vendte sitt lysende ansikt mot elven og de vakre engene bak.
"Med glede," svarte jeg. "Jeg har ofte selv ønsket å
gå
dit. Det er noe svært dragende over landskapet bak elven. Hvor er
min bror Oliver? Kanskje han vil følge oss?"
"Nei," sa hun og så smilende mot meg, "han har gått
på
et viktig oppdrag for Mesteren idag, men du og jeg, kjære, vi kan
gå, og så være hjemme igjen før han er
tilbake."
"Så la oss gjøre det;" svarte jeg idet jeg reiste meg
og ga henne hånden.
70
Hun reiste seg straks, men isteden for å vende oss mot trappen
i midten av bygningen, snudde vi og spaserte målrettet mot den
lave
kanten som omgav den øvre verandaen. Uten et øyeblikks
nøling
skrittet vi ut i den søte luft som lå omkring oss. Vi
hadde
ikke mere frykt for å falle enn om vi hadde gått på
jorden.
Vi hadde kraften til å gå gjennom luften og gjennom vannet,
slik vi også hadde kraften til å gå på
krystallstiene
og de grønne markene omkring oss.
Vi steg litt til vi var like over tretoppene, og så - hva skal
jeg si - vi fløy ikke, vi gjorde ingen anstrengelse verken med
hendene
eller føttene. Jeg kan bare komme på uttrykket 'drive' for
å beskrive denne vidunderlige opplevelsen. Vi gikk som et blad
eller
en fjær flyter gjennom luften på en mild dag, og
følelsen
var svært deilig. Under oss gjennom de grønne bladene,
så
vi små barn leke og mennesker spaserte, noen målrettet,
andre
bare for gledens skyld. Idet vi nærmet oss elven, så vi ned
på lystbåtene og på mennesker som satt eller lå
eller spaserte på den stenete elvebunnen. Og vi så dem like
klart som om vi hadde sett dem gjennom luften.
Vi samtalte mens vi drev fremover, og vi var snart over bakketoppene
som vi hadde sett så lengselsfullt mot fra verandaen hos min
søster.
En stund var vi helt stille, vi hadde ingen ord å si, og
våre
hjerter var fylt av en følelse som bare himmelske bilder kan gi.
Så sa min søster stille idet hun siterte en gammel salme
fra
jorden:
Søte marker bak den svulmende flod
står kledd i levende grønt.
Og i samme ånd svarte jeg: "Det er sannelig et
åndeløst
bilde -"
Som stiger mot vårt syn,
Søte marker satt i levende grønt
og elver i ren fryd.
71
Da vi dro videre, begynte vi å se mange forstadsområder
lik de områder der våre egne lykkelige hjem lå. Over
mange av dem hvilte en uvanlig atmosfære, og arkitekturen var
på
mange måter ganske annerledes enn vår egen.
Jeg foreslo for min søster at vi senket oss ned litt. Nå
så vi hva som ga opphav til denne forskjellen. Området hvor
våre hjem lå var omgitt av mennesker vi hadde kjent og
elsket
på jorden, og av vår egen nasjonalitet. Mange av de
landsbyene
vi nå passerte over, var satt sammen av det vi vil kalle fremmede
nasjoner, og hver landsby hadde beholdt noen av de særegenheter
fra
livet på jorden, og disse var for oss naturlig nok ukjente. Vi
gjenkjente
Faderens visdom og godhet idet han lot venner av samme nasjonalitet
være
plassert nær hverandre i himmelen som på jorden.
Mens vi drev videre fremover, passerte vi en særdeles
skjønn
dal med lave høydedrag svøpt i et fortryllende
grønt
flor, og vi så mennesker som satt i en halvsirkel på
bakken.
Det syntes å være hundreder av dem, og i deres midte stod
en
mann som synes å tale til dem. Noe kjent og allikevel ukjent i
denne
scenen tiltrakk oss, og jeg sa: "La oss gå nærmere å
høre hva han sier og se hvem disse mennesker er."
Vi oppdaget at disse menneskene lignet i høy grad på
våre
indianske stammer. Deres kledning samsvarte på sett og vis med
den
de brukte på jorden, men her var den så eterisk at den ble
overmåte vakker. Men de mørke ansikter, og det svarte
lange
håret var fortsatt det samme. Ansiktene viste en sterk
oppmerksomhet
rettet mot mannen som snakket til dem, og da vi så på ham,
så vi straks at han hørte til den anglosaksiske rasen. I
forbauselse
hvisket jeg til min søster "Men han er jo misjonær!"
Som så ofte hendte meg når en overraskelse eller
vanskelighet
viste seg, så var det alltid noen nær ved til å
opplyse
oss. Slik var det også her. Veilederen stod ved vår side
klar
til å svare på ethvert spørsmål vi trengte
svar
på. Han sa med en gang:
72
"Ja, du har rett. Dette er en misjonær som ga sitt liv til det
som på jorden kaltes hedningene. Han arbeidet mange år for
dem og opplyste dem som satt i mørke, med det resultat som du
ser
her foran deg, med å bringe hundreder til Mesterens kongerike.
Men
som du naturlig nok vil anta, har de mye å lære. Her samler
han dem fortsatt rundt seg, og dag for dag leder han dem høyere
og høyere inn i det velsignede liv."
"Er det mange slike," spurte jeg, "som gjør dette arbeidet i
dette vakre riket?"
"Mange hundre," svarte han. "For disse fattige sjeler, uopplyste som
de var da de først kom, så er himmelen et like vakkert og
lykkelig sted for dem som for en som har steget høyere, ganske
enkelt
fordi vi kun kan glede oss i forhold til den evne vår sjel har.
Det
er ikke noen av oss som ikke fortsatt har mye å lære av
dette
vakre landet.
I flere tilfeller mens vi drev videre over landsbyene, hørte
vi lovsang stige opp fra templene og fra mennesker som var samlet
på
forskjellig vis. I mange tilfeller var salmene og ordene til vår
overraskelse de samme som vi hadde vært kjent med på
jorden,
og selv om de var sunget på et fremmed tungemål, så
forstod
vi alt. Det var en annen av de fantastiske overraskelsene i himmelen.
Det
var ikke ett språk vi ikke kunne forstå.
Videre og videre, gjennom de skjønneste områder dro vi,
inntil vi til sist vendte tilbake til våre egne hjem via en annen
vei enn den vi dro, som om vi nesten hadde gjort en sirkel i vår
reise. Da jeg forlot min søster i hennes eget hjem, hvisket hun
til meg idet hun sa farvel for denne gang:
"Det har vært en dag med slik skjønn hvile og glede at
vi snart må gjenta det sammen."
Og jeg svarte: "Ja, kjære, det skal vi.
I flere tilfeller er emnet om dobbelt ekteskap introdusert. Mer enn
en gang er det blitt foreslått at "hvis en mann gifter seg tidlig
73
i livet og er hengivent knyttet til kvinnen han gifter seg med, skulle
han så være uheldig å miste henne, og etter flere
års
ensom venting finne en passende sjel som hele hans hjerte går ut
til, og ekteskap blir resultat, og de har mange års lykkelig
ekteskap
sammen før hun også blir kallet - til hvem skal han da
tilhøre
i det andre liv?"
I de mange faser av det guddommelige liv som syntes å komme til
meg i mine visjoner, så ble aldri slike tanker på noen
måte
foreslått. Fra min egen naturlige intuisjon, kan jeg ikke annet
enn
tenke at så snart den udødelige del av oss forlater den
jordiske
bolig, så legger den ned for alltid alle tanker som var
ubehagelige
eller brakte sorg eller smerte til ånden.
I himmelens mange hjem var det evig kjærlighet og glede og lykke
uten grenser. Dette ene vet jeg: I himmelen er det ingen motsetninger,
ingen spørsmål som tynger, Ingen omstendigheter som
ergrer:
Hele hjertet står fram for å gjøre Faderens vilje,
og
noe mindre vil heller ikke rekke.
Som svar på spørsmålet som ofte kom opp, om jeg
betrakter denne opplevelsen som en åpenbaring, kan jeg bare si
som
tidligere at jeg har gitt den som den kom til meg, og enhver må
dra
sin egen slutning fra dette. Jeg kan ikke være noens
fører.
Det er noen tilsynelatende motsetninger i boken som jeg er klar over.
Når jeg ser tilbake på det etter nesten fire år,
synes
det for meg å være mer en rekke instruksjoner av det slag
vi
gir små barn her i barnehagen. Det gir seg ikke ut for å
være
en åpenbaring av det som har vært eller kommer til å
være i ordets strenge betydning, men mer som jeg har sagt - slik
som vi vil undervise barn i barnehagen. Idet jeg skrev ned denne
merkelige
opplevelsen merket jeg første leksjon nesten alltid kom som en
illustrasjon,
og etter at min undring og glede hadde tatt i mot alt som bildet selv
kunne
lære bort, fulgte åpenbaringen, eller en generell utlegning
av betydningen.
74
Et eksempel for å klargjøre: Da jeg først selv
gikk innenfor portene, ble jeg vist de himmelske hagenes undere og den
vakre elvens fortryllelse. Dernest møtet med mine kjære
som
jeg så lenge hadde vært adskilt fra. Slik fikk jeg kjenne
den
ikke - fysiske ånds hengivelse ved første inntreden
"Innenfor
Murene".
Senere fulgte belæringen eller første leksjon
angående
dette liv som jeg syntes å ha gått inn i, inntil som jeg
sa,
de første illustrasjoner og instruksjoner formet seg i en
perfekt
leksjon. Og når tiden gikk, og jeg hilste min søster
velkommen,
min mann og min sønn, visste jeg den andre siden av
spørsmålet
- gleden som kom selv til englene i himmelen når sjelene tok i
mot
sine kjære som kom til dem fra verden under.
Gjennom hele boken ble instruksjoner ufravikelig foregått av
illustrasjoner. Derfor kan jeg ikke annet enn tenke, om noen mening kan
tillegges denne merkelige visjon, at det ganske enkelt er en leksjon
som
på en generell måte viser oss hva vi kan vente og
håpe
på når vi når fram til den andre bredd.
Dette spørsmål gjentas flere ganger: Beholder denne
opplevelsen
sin klarhet ettersom tiden går, eller blir den uvirkelig og
drømmeaktig?"
Jeg kan delvis glemme noen av de lykkeligste opplevelser fra mitt
jordeliv,
men tiden synes bare å intensivere undrene fra de dager da mine
føtter
virkelig stod i grenseland mellom to verdener. Det synes for meg som
våre
sjeler strakk seg mot noe bedre hvert skritt vi tok i det guddommelig
liv,
og vi hadde ingen tilbøyelighet til å se oss tilbake
på
det som hadde passert eller å prøve å løse
det
som i våre dødelige liv var intrikate eller forvirrende
spørsmål.
Lik koppen som er fylt til randen ved kilden av rent, glitrende vann,
slik er våre sjeler fylt - mere enn fylt - med drikk fra kilden
til
all godhet inntil det ikke var rom for annet.
"Hvordan?" spør dere, kunne du strekke deg etter mer når
du hadde alt du kunne motta?"
75
Fordi øyeblikk etter øyeblikk, time etter time, vokste
våre sjeler og åpnet seg for å motta nye drikker av
guddommelig
belæring som hele tiden løftet oss nærmere kilden
til
all fullkommenhet.
Noen av de brev som har kommet til meg, har vært så
patetiske
i sine spørsmål at de har brakt fram tårer av
sympati
og en intens lengsel etter å snakke med en autoritet om
spørsmålene.
Det privilegium har Gud ikke gitt meg. Jeg kan bare fortelle hvordan de
syntes for meg i de lykksalige timene da jorden syntes fjern og
himmelen
svært nær og virkelig.
En lidende mor skriver: "Tror du jeg fortsatt kan be for min
kjære
pike?" Hvor jeg lengtet etter å ta henne i medfølende
armer
og hviske til henne at hennes kjærlighets kjære barn uten
tvil
priser Gud uopphørlig og ikke lenger hadde noe behov for jordisk
bønn. Hun elsket og hadde tillit til Frelseren idet hun gikk ned
gjennom skyggenes dal, og hans kjærlige armer tok i mot henne og
trøstet henne.
Til alle slike vil jeg si - og mange er de lignende
spørsmål
jeg har fått: "Se opp kjære venner, og se de elskede - slik
jeg så mine kjære, lykkelige og velsignet hinsides alle
menneskelige
begreper - i huset med de mange rom forberedt for oss av vår
kjærlige
far. Å, de vakre hus som mitt hjerte med lengsel ser tilbake
på!
Tro på dem, se fram til dem, elskede venner, for vi har
Frelserens
løfte på at de i det minste er der: "I min Faders hus er
mange
rom." Hans løfter feiler aldri. Og jeg er sikker på en
ting
- de vil ikke være mindre vakre enn dem jeg så i min
visjon.
Denne tanken svarer på de spørsmål som er stilt
i forbindelse med to ekteskap. Min egen tro i dette jordeliv er at to
venner
ikke kan fylle samme rom i våre hjerter. Hvert hjerte er fylt med
statlige rom. Til hver elskede gjest er tildelt et rom som kun er for
denne
ene. Det rommet er alltid hans. Om døden eller avstand, eller
til
og med fornedrelse adskiller ham fra oss, så er
76
rommet fremdeles hans og hans for all tid. Ingen annen person kan noen
gang fylle det. Andre kan ha rom som er like fine, men når en
gjest
en gang har reist fra rommet han hadde i en annens hjerte, så er
døren til det rommet for alltid stengt. Det blir holdt
ukrenkelig
- hellig for den avreiste gjest. Slik har hver gjest i himmelen sitt
adskilte
rom eller hjem. "I min Faders hus er det mange rom. Jeg går for
å
gjøre et klart til deg."
Jeg er ingen tilhenger av omgifte. Tanken om to liv som ett er vakker
for meg. Men jeg tror heller ikke at en mann synder mot minnet av sin
elskede
tapte hustru når han setter ved hennes side (ikke i hennes sted)
en god kvinne til å muntre og lyse opp i sitt hjem. Hun kan ikke
om hun så ville, ta den plass som er etterlatt i hans hjem og
hjerte;
det er ukrenkelig. Jeg taler selvfølgelig om sanne ekteskap,
hvor
ikke bare hender knyttes, men hjerter og sjeler knyttes sammen til ett
for all tid.
"Hva er pliktene i himmelen?" Så mange og så forskjellige
at spørsmålet blir umulig å besvare. Mye i "Intra
Muros"
(forrige bok) viser tendensen i det daglige liv.
"Hvile?" En av pliktene såvel som gledene i himmelen. Hvile betyr
ikke nødvendigvis inaktivitet. Hvor ofte i dette liv bringer
ikke
veksling fra en plikt til en annen, hvile til både kropp og sjel!
Men som jeg opplevde det, så fantes det til tider absolutt
"hvile"
for både sinn og kropp, og det bare den lykksalige hvile som bare
himmelen kan gi.
I kun et tilfelle blant de mange brev jeg har mottatt, fikk jeg en
følelse som var en annen enn glede og takknemlighet over at jeg
- med så lite fysisk styrke - kunne bringe trøst og glede
inn i andres liv. Jeg takker vår nådige Far at han så
vennlig tillot det. Det ene brevet jeg referer til inneholder så
mange rent ut trivielle spørsmål at jeg bare la det til
side
med et sitat fra Paulus: "Av
77
jorden jordisk", og bad Faderen oppløfte brevskriverens hjerte
i et renere lys.
Til avslutning kan jeg bare gjenta at jeg er ingen profet, jeg er ingen
klarseer, men i dypet av min sjel tror jeg oppriktig at hvis himmelens
gleder er større, hvis herligheten innenfor portene er mer
lysende
enn jeg i min visjon skuet dem, så kan jeg ikke forstå
hvordan
selv den udødelige ånd kan tåle å se på
dem.
78
ETTERORD
Likesom Rebecca Springer fant det umulig å beskrive alt hun
så
og lærte, skriver Sadhu Sundar Sing og Marietta Davis noe
lignende.
Nedenfor tilføyes noen ord av disse to, av deres beskrivelser
fra
deres opplevelser. Vi skal ihvertfall være glade over det
gløtt
som vi nå har fått åpnet opp for oss. Det drager en
troende
oppover og hjemover og fyller vår sjel med lærdom og fryd.
Sadhu Sundar Sing skriver:
"Jeg vil forsøke å gi en kort forklaring ut fra mine egne
visjonære opplevelser, skjønt det er umulig å
skildre
alt det jeg i mine syner har sett av åndeverdenen, for det
jordiske
språk og billedtale kommer til kort når de skal uttrykke
den
åndelige verdens ting. Ja, selv forsøket på å
omsette den herlighet jeg har skuet i et alminnelig språk, rommer
alle sjanser for å ende i misforståelser. Jeg har derfor
vært
nødt til å utelate en beskrivelse av alle de dypere
åndelige
opplevelser, som kun vil kunne uttrykkes i et åndelig
språk,
og innskrenke meg til bare å medta noen få jevne
opplevelser,
som dog vil vise seg belærende for alle. Da enhver av oss
før
eller senere skal gå inn til hin usynlige verden, kan det ikke
være
uten verdi for oss til en viss grad å gjøre oss fortrolige
med den."
Marietta Davis, som var hinsides i ni døgn, skriver i sin bok
"Livet etter døden" i innledningen:
"Det er helt umulig ved hjelp av våre menneskelige sanser å
kunne gi noe helt billede av de ting som jeg har vært vitne til,
mens mitt legeme lå som dødt i sin ubevisste slummer.
Livet
bak sløret kan bare oppfattes av de som har erfart dets levende
virkelighet. Vi har ingen måte å kunne gjøre klart
for
andre den rette oppfatning av det usynlige og ufattelige for oss
dødelige.
Og menneskeord er altfor jordbundne og meningsløse til å
gjøre
klart for oss den rene tanke i sin egentlige form - fra den indre til
den
ytre. For vårt jordiske språk skjemmer herligheten og
fullkommenheten
79
av den himmelske tale og ødelegger renheten i de tanker som
blir framført på denne måten.
Menneskenes sanser er også for grove til å gi vår
ubevisste sjel et sant inntrykk av de rent ytre omriss av livet i
fredens
verden - og når dere fremskynder meg til å fortelle det,
så
er jeg helt klar over hvor umenneskelig oppgaven er. Bare tanken
på
det gir meg smerte."
Paulus skriver i 1. Kor. 15, 40-44. "Og der er himmelske legemer, og
der er jordiske legemer. Men en herlighet har de himmelske legemer, en
annen de jordiske. En glans har solen, og en annen månen, og en
annen
stjernene, for den ene stjerne skiller seg fra den andre i glans.
Så
er det også med de dødes oppstandelse. Det såes i
forgjengelighet,
det oppstår i uforgjengelighet, det såes i vanære,
det
oppstår i herlighet, det såes i skrøpelighet, det
oppstår
i kraft, det såes et naturlig legeme, der oppstår et
åndelig
legeme. Så visst som det gis et naturlig legeme, gis det og et
åndelig
legeme."
Jesus sier i Lukas 16, 9: "Gjør eder venner ved den urettferdige
mammon, forat de (vennene) når den svikter, må ta imot eder
i de evige boliger."
Med hensyn til Rebeccas tilsynelatende flerårige opphold i himlen
skal her bemerkes hva Emanuel Swedenborg skriver under punkt 240 i
boken
Himlen og dens undere og om Helvete: "Englene kan i et minutt uttrykke
hva mennesket ikke kan uttrykke i en halv time. Likeså kan de med
noen få ord fremstille det som skrives ved hjelp av flere sider."
Ved denne opplysning kan man lettere forstå at tiden i himmelen forekom Rebecca å bli til år.
Utgiveren.