Seehuus

FORORD.

Det var etter mange oppfordringer at min hustru nedskrev disse "erindringer" fra barndomshjemmet og nedover til hennes siste dager her på jorden. Hun ville så gjerne forherlige Herrens navn både i liv og død. Hennes bok om sin kjære datter Aida Margaret fikk en sådan god mottagelse at den utkom i tre opplag, og dette gjorde nok meget til at hun nedtegnet disse "erindringer", ofte på sitt sykeleie hvor de også ble avsluttet i hennes dødsår 1928. Hun hadde også tenkt å skrive litt om Herrens ledelse med seg fra 1907 og utover, "men hverken hennes tid eller krefter tillot henne dette. Hun ville gjerne jeg skulle utgi disse "erindringer" mens hun levde, men det lot seg ikke gjøre av flere grunn er.

De som kjente henne og hørte hennes vitnesbyrd vil nok kjenne igjen et og annet som hun fortalte, men det meste er nok ukjent.

Da jeg vet at mange av hennes venner både her i landet og i Amerika gjerne vil høre litt om hennes eget virke, har jeg i all korthet skrevet en del som et tillegg til det hun selv har skrevet.

Jeg får da håpe at også denne lille bok må bli til oppmuntring og veiledning for Guds folk og til Herrens ære og pris.

Skien i november 1935.

C. M. Seehuus.

Første kapitel.

SAMMEN MED FAR.

Foreldrenes velsignelse bygger barnas hjem.

Hvor ofte har jeg ikke takket Gud for mine kjære foreldre som for lenge siden er flyttet over til sitt nye hjem. Ofte, når jeg har betraktet deres billede som henger på stueveggen, har jeg straks begynt å be Gud velsigne dem, men så erindrer jeg at de er der hvor velsignelsen er deres del for evig, og jeg har forandret det til: Gud lønne far og mor! Og hvorfor? Å, det kan jeg ikke beskrive med ord.

Noen vil kanskje spørre: "Var de så rike ? Fikk du en stor arv så du sitter godt i det, uten bekymringer for ditt timelige utkomme, som så mange trykkes av i denne tid?" Ja, rike var de, men deres rikdom bestod ikke i sølv og gull, men i Gud og hans løftes ord som de gjorde bruk av, og som forunderlig oppfyltes på dem og deres barn.

Den innflytelse som deres gudsfrykt og åndelige liv etterlot, er den største arv. En arv av jordisk gods er noe en må takke Gud for, og samtidig be Gud om nåde til å forvalte den rett, så at man også ved den kan samle seg evige skatter, der hvor møll og rust ikke kan tære og tyver ikke bryte inn og stjele.

Men det første gjelder både for dette liv og for det tilkommende.

Min far ble frelst først, og noen år senere min mor. Så langt jeg kan huske tilbake, minnes jeg min fars hellige vandel. Hvor glad han var i Guds ord. Ja, jeg tør trygt si at Guds ord var i ham en kilde som vellet frem med levende vann.

David sa engang: "Herrens befalinger er rette, de gleder hjertet; Herrens bud er rent, det opplyser øynene; Herrens frykt er ren, den står fast evinnelig Herrens lover er sannhet, de er rettferdige alle til sammen. De er kosteligere enn gull, ja, fint gull i mengde, og søtere enn honning, ja, honning som drypper av kakene."

Skjønt jeg var ganske liten, husker jeg hvordan hans samtaler alltid var krydret med Guds ord. Før vekkelsen kom i vårt hjem og nabolag, kan jeg huske at den alminnelige mening om far var: Bare han kunne la være alltid å føre samtalen inn på de åndelige ting.

Man syntes at han kunne ha det for seg selv, men Jesus sa engang: Av hjertets overflod taler munnen." Lovet være Herrens navn! Dersom vi bekjenner ham for menneskene, vil han bekjenne oss for sin Fader i himmelen. Det var årsaken til hans vekst i nåden og den store glede som sporedes i hele hans liv. Verden sa: "En kan møte Hansen", så hette min far, hvor og når en vil, så smiler han." Var det fordi han var så yndet av alle eller fordi han ingen motstand eller forfølgelse hadde? Nei, men han hadde gledens kilde i seg som vi synger: Du er kilden til all glede, liv og lyst for meg. Når han f. eks. var alene i vedskjulet,

ute på marken eller på landeveien, gikk han ofte og talte høyt med sin usynlige, men mest fortrolige venn, likesom de to på veien til Emmaus. Brente ikke vårt hjerte i oss da han talte til oss på veien?

Folk trodde han snakket med seg selv. Jeg var liten og troskyldig og spurte

.,Snakker du med deg selv, pappa?"

"Nei, barnet mitt, det er Jesus jeg snakker med."

David sier.." Herren er din vokter, Herren er din skygge ved din høyre hånd. Herren har fortrolig samfunn med dem som frykter ham, og hans pakt skal bli dem kunngjort."

Jeg hadde min store interesse av å være sammen med ham, for han kunne fortelle meg så mange gode fortellinger fra bibelen. Og hvor vitebegjærlig jeg enn var, og hvor mange spørsmål jeg enn kom med, ble han aldri utålmodig. Jeg fikk det inntrykk at far var likeså interessert i å svare som jeg i å spørre. Således kunne jeg følge med når han gikk av sted for å pløye sin aker, og det kunne mange ganger være lange jordstykker, bare for å samtale med ham.

Så kunne han si: "Nu må du sitte og hvile til jeg kommer rundt neste gang."

Han var ikke kommet rundt, før jeg stod ferdig til atter å følge ham. "Ja, min lille venn, du får gå rundt igjen en gang til. Så må du nok gå hjem til mamma og få litt mat, så skal du få være med når jeg kjører til byen." Å! så glad jeg ble. Ingen hadde så snill pappa som jeg. Hans lyst var å tale om Jesus og himmelen, og han sådde ordet blant store og små.

Far fikk som oftest meget motstand når han ville

gå på møter. En søndag morgen ble min mor mer enn alminnelig ivrig i å bebreide ham for å gå på disse møter. Det var nemlig hos baptistene han hadde funnet sitt åndelige hjem. Jeg brast i gråt. Da hørte jeg dem begge si: "Se, Ida gråter for meg." Jeg var taus, men i mitt hjerte sa jeg: "Jeg gråter for dere begge." Jeg var jo så glad i begge to, men jeg syntes det var så ondt at ikke mor kunne forstå far. Da han sa: good by (farvel), fulgte jeg med et stykke på veien. Han tar min lille hånd i sin og taler kjærlig til meg. Blant annet husket jeg så godt han trøstet meg med disse ord: "Gråt ikke du, min lille venn. Mor og alle mine barn skal bli like så lykkelige og glade i Jesus som jeg er."

"Hvordan vet du det, pappa?"

"Jo, Gud har sagt det."

"Har Gud sagt det til deg?"

"Ja, bibelen er Guds ord, og der står det at dersom du tror, skal du bli salig, du og ditt hus. Og det betyr mor og alle mine barn."

Nu begynte det å lysne i mitt lille barnehjerte. Han tørret bort mine tårer og sa:

Nu må du gå hjem igjen."

Det var langt til kirken. Så kysset han meg og jeg skyndte meg hjem så glad i tanken på at min kjære, snille mor og vi søsken alle skulle bli som far.

Hver eneste dag holdt han morgen og aftenandakt. Hver morgen når vi samledes rundt frokostbordet, tok han alltid sin store bibel og leste noen vers og vendte seg så i tilbedelse og takk til Gud, og nedbad velsignelse over oss alle, og ba om at vi alle

måtte frelses. Om aftenen, før han la seg, leste han og bad høyt. I lang tid var han omtrent alene, da ingen av de andre var frelste og derfor ikke syntes om å holde andakt.

Han truet aldri noen til å være med, men hans kjærlige omgang øvet stor innflytelse. Skjønt det så ut til at mor og de eldre søsken var uberørte i lengre tid, kom dog dagen da far fikk høste hva han hadde sådd, priset være Jesus, Guds enbårne sønn.

Så kjærlighet om deg til alle,

og kjærlighets solskinn deg når.

Så håp, og ditt håp skal befestes,

du høster hva selv her du sår.

Jeg har mange salige minner fra min tidligste barndom, deriblant husker jeg en søndags morgen før frokost, mens mor holdt på å dekke bordet. Far tok meg på fanget og lærte meg følgende sangvers:

Nu må det koste hva det vil,

Guds barn jeg dog vil være.

Guds ord jeg meg vil holde til,

og følge Jesu lære.

Tross alt hva meg vil slå imot,

jeg sier: Herrens vei er god.

Den går til himmerike.

Dette vers har jeg aldri kunnet glemme. Jeg forstod det var fars virkelige hjertespråk. Og priset være Gud, dagen kom da det også ble mitt eget hjertespråk. Ja, det er mange måter å så den gode sæd på, for jo tidligere den blir sådd, desto tidligere vil den vokse opp. Og tenk, bære frukt til et evig liv ! Halleluja! Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger!

Annet kapitel.

DA FAR OG MOR KOM TIL AMERIKA.

Min far og mor korn til Amerika i en ganske ung alder. Far var 19 år og sine foreldres eneste sønn. De bodde på gården Hagen i Saude i Telemark. Han var en snill og hengiven sønn, og høyt elsket både av slekt og venner. Men han, som så mange andre, fikk lyst til å reise over og prøve sin lykke i det store Amerika. Dette gikk foreldrene med på, men hvordan skulle de tilveiebringe penger til billetten? Det var små kår - ingen penger i banken. Men de hadde en flokk sauer. Disse solgte hans far og skaffet på denne måte reisepengene. Det var nok en stor oppofrelse, men hva man sår, skal man høste. Så også i dette til felle.

Dagen kom da deres kjære sønn Per sa farvel til far, mor og søstre og reiste med seilskip. De var 12 uker på reisen over Atlanteren, så det var ganske andre forhold for ca. 100 år siden. Han søkte og fikk straks arbeide og tjente penger. Da han om ikke så lang tid hadde spart penger nok, sendte han reisepenger og kostet sine foreldre og søstre også til Amerika. Og hvem kan tenke seg den lykke som Per følte i sitt hjerte, da han en dag atter fikk se sine kjære. Det var nok Guds vei, det kan vi godt forstå.

Min mor var 14 år og datter til Ole Kittelsrød. De bodde i Gjerpen på gården Kittelsrød, omtrent fem kilometer fra Skien. Hun reiste sammen med sine foreldre over til Amerika, og var 11 uker på reisen over Atlanteren.

Så var det i dette store land at disse to, Per og Martha (mine foreldre), fant hverandre. Far arbeidet som byggmester en tid, men så kjøpte han land i Concord, Wis. Her bygde de sitt hjem. Her var det jeg og alle mine søsken ble født. Vi var 13 barn 3 døde som små, men 10 av oss vokste opp.

Glede og sorg vekslet for dem som for enhver annen her i verden.

Ikke minst prøvende var det da far ble innkalt og måtte ta del i den store borgerkrigen. Der fantes ingen omvei. Mor ble alene igjen med sine små. Mon de noen gang skulle se hverandre igjen? Ingen av dem var omvendt til Gud, så de kunne ikke trøste hverandre med den trøst som bibelen gir. Vanskelig var det med posten, ofte lenge mellom hver gang mor fikk brev. Og verre var det med far.

Jeg husker han fortalte at de brukte å skrive med fjærpenn og blod til blekk, når de skrev til sine kjære. Han fortalte også hvor forunderlig Gud bevarte ham, så han ikke fikk et eneste sår i krigen. Han hørte kulene hvine, idet de for forbi, og så sine sidekamerater falle, men fikk hverken tid eller lov til å ta seg det minste av dem. Der var mange fryktelige scener.

Det kompani far var med, ble tatt til fange. Her kom de til kort på levemidler, så det ble hungersnød. kun 15 kjeks ble utdelt til hver mann, og det måtte de leve av i 10 dager. Her måtte flere bøte

med livet. Far tålte ingen klage på maten etter den tid. Han sa at hadde de bare kunnet få svinemask, så hadde de jublet. Men så kom befrielsen. Her var oppnådd fred! Krigen var slutt! Ingen formår å uttenke de følelser som rørte seg i hans hjerte den dag, og heller ikke den dag da han atter fikk komme hjem til sine kjære. Tenk at han ble spart og ikke fikk noe mén, mens tusener på tusener døde på slagmarken. Atter tusener ble krøplinger for livstid. Å! hvor lykkelige var de ikke begge to. Likeså de eldste av barna som forstod det.

Tredje kapitel.

FARS OMVENDELSE

OG SØKEN ETTER SANNHETEN.

Som før sagt var ingen av dem omvendt til Gud, men senere ble det alvorlig for far. Tenk om han hadde falt i krigen! Da hadde han gått fortapt, for han fortalte at det tenkte han ikke på. Det var bare å gå på. Men å hvilken nåde, Gud være lovet som sparte fars liv. Ja, Gud være lovet til evig tid som frelste ham, helliget ham og fylte ham med kraft til liv og tjeneste.

Det var rørende å høre ham fortelle om hvordan Gud vakte ham opp. Guds ånd kalte direkte på ham, og han ble mer og mer ulykkelig. Han gikk nok i kirken, men det ble verre og verre. Syndebyrden ble tyngre og tyngre. Han tok sin tilflukt til bibelen, leste, bad og kjempet; men ordet dømte. Han syntes ikke det fantes noen trøst for ham. Det ble mørkere og mørkere dag for dag.

En dag han var på vei til skogen, møtte Herren ham med et ord i 2. Peter 1, 19: Og dess fastere har vi det profetiske ord som I gjør vel i å akte på som på et lys som skinner på et mørkt sted, inntil dagen lyser frem og morgenstjernen går opp i eders hjerter.

Med en gang ble det lys i hans før så formørkede

sjel. Den Hellige Ånd vitnet med hans ånd og Jesus tok bolig i hans hjerte. Syndebyrden falt av. Mørket forvandledes til lys og sorgen til glede, halleluja ! Det gamle var forganget og alt var blitt nytt. Fylt med rettferdighet, fred og glede, med et nytt hjerte og en ny ånd vendte han hjem igjen, tok sin bibel, slo den opp og leste. Bibelen var også blitt ny, for dommen var nu borte. Jeg fant dine ord, og jeg åt dem, og dine ord var til fryd for meg og til glede for mitt hjerte. Jer. 15 16. Ja, nu var ordet hans mat og hans ledestjerne i liv og lære.

Jeg glemmer aldri da han fortalte hvorledes han kom i tvil om barnedåpen. Det var under ordets lesning. Han fant ingenting om barnedåpen, men kun troendes dåp. Jesus selv, som er vår veiviser og vårt store eksempel, ble døpt av Johannes i Jordans flod 30 år gammel.

Hva skulle han gjøre? Han visste ingen annen å gå til enn presten. De var gode venner, og en dag reiste far og besøkte ham. Da far hadde fortalt hva som lå ham på hjertet, forsøkte presten å berolige ham med sin forklaring om barnedåpen. Men far måtte ha beviser fra skriften. Dette kunne presten ikke.

Så sa han: "Jeg skal si deg Per, jeg hadde det akkurat som deg da jeg studerte, og hadde aldri blitt luthersk prest hadde det ikke vært for en viss manns skrifts skyld som jeg fikk lese. Og da slo jeg meg til ro."

Med ett kom dette skriftsted drevet frem fra fars lepper: "Forbannet er den mann som setter sin lit til mennesker og holder kjød for sin arm, og hvis hjerte viker fra Herren."

Da begynte presten å skjelve. Hele hans legeme skalv som et aspeløv.

Atter kom et skriftsted: Djevelen trodde, men han skalv. Men dette siterte han ikke, for han ville ikke såre presten. Siden forstod han at det var Gud som ville hatt det frem det også.

Så sa presten: "Det er en sekt som praktiserer voksendåp slik som du ser det."

"Jasså, hvem er det?"

"Det er noen som kaller seg for baptister."

Og hvor bor de?"

"Ja, det vet jeg ikke, og jeg kjenner ingen av dem personlig," svarte presten.

Far ble dog inderlig glad over å høre at det fantes noen som praktiserte bibelens dåp. Han takket presten for hans vennlige opplysninger og dro lykkelig tilbake til sitt hjem.

Lengselen etter å følge Jesus også i dåpens vann vokste sterkere og sterkere. En av de første dager reiste han til byen Watertown. Der tok han toget uten å vite hvorhen han skulle reise. Konduktøren kom for å få billetten. Far spurte om han kjente noen baptister.

"Nei, men det bor noen i byen Nina, Wis."

Ja vel, så skal jeg til Nina."

Da så toget nådde dit, og far kom ut på stasjonen, spurte han om det bodde noen baptister der på stedet. Jo, det gjorde det.

Ikke langt fra stasjonen bodde en gammel legpredikant som hette Myrland, fra Voss i Norge. Med takk til Gud som hadde ført ham så langt, nærmet han seg dette hjem med stor glede. Og straks befant

han seg hos to gamle, snille venner, br. og str. Myrland. Han kunngjorde dem straks sitt ærend, og her fant han forståelse. De var ett i Ånden og ett i læren. Men hvor skuffet han ble da hr. Myrland, som var gammel og svak av seg, ikke ønsket å utføre den gjerning, nemlig å døpe ham, da det var vinter og man ikke hadde dåpsbasseng inne i lokalene som nu men måtte døpe ute.

Den gamle predikant som forstod at far ble" meget bedrøvet over dette, oppmuntret ham til å vente til sommeren. Da kunne han kanskje få sin hustru med også. Det var vanskelig for far å gjøre seg fortrolig med den tanke. Far måtte overnatte der, og etter en inderlig bønnestund, gikk hver til sitt værelse. Like etter at far hadde sovnet, fikk han en forunderlig fornemmelse som han ikke kunne forklare. Han så et deilig landskap. Der var et vann, med grønt gress langs elvebredden, og vakre løvtrær. Solen skinte, og alt var så herlig.

Da han våknet opp, fikk han den sikre forvissning at han kunne vente med å bli døpt til sommeren. Gud sa til hjertet og tok viljen i gjerningens sted. Beroliget, lykkelig og glad dro han neste dag hjem til sine kjære, og ventet med tålmodighet på Herrens dag.

Men nu begynte motstanden i hjemmet og nabolaget, for nu kunne ikke far tie, men bekjente fritt ut hva han trodde. Var det ille før at han var blitt en leser, så var det rent villfarelse at han trodde på voksendåp, som de kalte det. Gjennom den gamle hr. Myrland fikk han rede på at det var noen få baptister i byen Oconomowoc, Wis., som lå bare 7 engelske mil fra vårt hjem. Her gikk far stadig på møtene.

Å! hvor salig det var for ham å komme der blant sine trosfeller.

Så kom dagen da han skulle ta dåp. Og det forunderlige var, at da han kom til det sted hvor dåpen skulle utføres, var det nøyaktig det landskap han hadde sett i drømmen, som han har fortalt oss før. Å! Gud er underlig og vis i sin rådgivning.

Men nu syntes mor at far hadde brakt den største vanære over hjemmet. Det ble en kamp - det var en sådan skam. Å! hvilket skille det ble. Far gikk til baptistkirken istedenfor den lutherske kirke, hvor de var vant til å gå sammen, og hvor de hadde alle sine venner.

Far var meget avholdt som menneske. Han hadde en god, fast karakter, og var rettskaffen, snill og omgjengelig. Han hadde ingen fiender. Men nu da han var bitt frelst og en Jesu etterfølger, ble mange av hans venner hans motstandere, ja, endog hans egen hustru og barn også til dels. Han fikk i sannhet oppleve Jesu ord i Matt. 10, 34: I må ikke tro at jeg er kommet for å sende fred på jorden; jeg er ikke kommet for å sende fred, men sverd. For jeg er kommet for å sette splid mellom en mann og hans far, og mellom en datter og hennes mor, og mellom en svigerdatter og hennes svigermor, og en manns husfolk skal bli hans fiender.

Men Gud gav ham en ydmyk og stadig ånd. Fylt med Guds kjærlighet, avspeilte han Jesu sinnelag i hele sin ferd.

Han ble ofte satt på prøve. Mor var stiv-kirkelig og ville at han skulle gå i kirken. Jeg husker da de fikk en arving til - en liten datter så ville mor ha

barnedåp. Det var umulig for far å være med på det, skjønt han visste det var hårdt for mor når han nektet. Her stod kjødet mot ånden. Hans naturlige menneske ville si: "Gjør det." Men den nye natur, som var født av Gud sa : "Den som elsker far eller mor mere enn meg, er meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mere enn meg, er meg ikke verd, og den som ikke tar sitt kors opp og følger etter meg, han er meg ikke verd."

Han måtte si: "Jeg kan ikke gjøre imot min overbevisning." Men han nektet ikke mor å døpe barnet. Så måtte mor reise alene til kirken med den lille. De eldste barna var med istedenfor far. Men han bad for henne og tvilte ikke i sitt hjerte på at også mor en dag skulle få se lys i Guds lys. Det står skrevet videre: Den som finner sitt liv skal miste det, og den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det. -

Dette gikk bokstavelig i oppfyllelse åndelig talt. Han mistet sine venner, mistet fortroligheten med sine kjære i hjemmet, og var betraktet som en raring og vranglærer, alene og miskjent. Han var dog alltid glad og lykkelig, og ofte kunne vi høre ham nynne på sanger. En av dem var:

Samler skyer seg omkring meg,

synes jeg, jeg ene er.

Har jeg Jesus, Jesus ikkun,

han min trøst og glede er.

Likeså siterte han ofte:

Jo mere jeg bekjenner,

hva Gud har gjort for meg.

Jo mere luen brenner,

i hjertet inderlig.

Han var i sannhet en lykkelig kristen, og skammet seg ikke for å bekjenne sin Frelser hverken for rik eller fattig, privat eller offentlig.

Fjerde kapitel.

FAR AVHOLDER MØTER.

FLERE BLIR FRELST.

I sitt eget hjem holdt han møter også, og håpet å samle sin familie og naboer omkring Guds ord, og således vinne dem for Jesus. For troen kommer av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Guds ord. Han ble heller ikke beskjemmet, skjønt det så smått ut i lang tid. Mor ville aldri være på møtene, men gikk opp på soveværelset i stedet. De eldste barna var nu sjelden hjemme. Et par av dem var gift.

De nærmeste naboer begynte å komme, og Gud virket på hjertene. Så vidt jeg vet, var det en av naboene som først ble frelst. Ikke lenge etter kom fruen og to voksne barn også til troen. Flere og flere kom på møtene. Den første som ble omvendt av hans egen familie var den fjerde av barna. Han hette Steen. Jeg husker jeg så opp til ham som en helgen. Far hadde jo sagt at alle skulle bli så lykkelige som ham, og det husket jeg på. Nu var det blitt to som bad til Gud og sang Gud lovsanger. Det hvilte sådan fred over Steen. Han så så lykkelig ut.

Jeg kan også huske hvilken forunderlig stemning det ble den søndag han skulle ta dåp. Mor stod hårdt imot. Det var en forargelse for henne. Tenk at

også hennes barn skulle bli blant de foraktede baptister.

Men Steen måtte følge Jesus også i dette skritt, for Jesus sier: "Den som elsker meg, holder mine befalinger. Den som elsker far eller mor mere enn meg, er meg ikke verd."

Far og Steen var vedholdende i bønnen for oss alle og særskilt for vår kjære mor. Det så håpløst ut en tid, men Jesus sa: "Bed og bli ikke trett. Og hva to eller tre blir enige å be om i hans navn, det skal I få."

Løftene kan ikke svikte, nei de står evig fast.

På sin egen måte bønnhører han. Min eldste bror Oliver, som bodde i Exonicenter, en liten by 3 mil fra oss, ble meget syk av difteri, og var døden nær. På dette sykeleie talte Gud alvorlig til ham. Av nåde ble han atter oppreist, men gikk nu med en indre overbevisning. Hans hustru så også alvorligere på livet heretter. Så ble mor alvorlig syk. Legen ble budsendt, og det så ut som om den siste fiende som er døden, skulle få overhånd. Men priset være Gud som åpenbarte at alle hans tanker er fredstanker og ikke til ulykke, for å gi fremtid og håp.

For en natt som mor lå lys våken, fikk hun se et overnaturlig lys som blinket og blinket i det ene hjørne av soveværelset. Hun ble engstelig, og holdt på å vekke far. Men da han våknet, ble lyset borte. Da forstod mor det var henne det gjaldt. Fra dette øyeblikk var motstanden brutt. Det var ingen motsigelse mere. Jeg kan selv huske hvilken forandring det ble, og nu behaget det Gud å fjerne sykdommen, og hun kom straks opp igjen.

Den førstkommende søndag hadde far atter bestemt møte hjemme hos oss.

Og det underfulle skjedde at Gud hadde samlet hjem alle, så nær som min eldste søster Marie, som bodde en 70 kilometer fra barndomshjemmet.

Da møtetiden var inne, hvem andre var det som satt på første stolrekke enn mor, ja, kjære mor og Oliver samt hans hustru. Likeledes Steen som var frelst, og Simon, en yngre bror som hadde begynt å søke Gud. Og så John, min nest eldste bror, som var langt borte i verden. Marthe, og vi fire yngste Mary, Peter, Theodore og jeg var alle nærværende. Underfulle Gud! Hvilken lykke fylte ikke fars hjerte. Jeg husker hvordan gledens tårer vette hans kinn.

Da br. Smith, en av baptistenes beste predikanter hadde holdt en inntrengende evangelisk tale, oppfordret han disse som ønsket forbønn, å rekke opp sin hånd. Min mor var den første, så Oliver med hustru og Simon. Jeg glemmer aldri så lenge jeg lever dette møte, for da disse bøyde seg i bønn, brast vi alle i gråt. Min bror John, en stor mann, gikk ut i kjøkkenet og la seg på gulvet, alle stolene var nemlig inne i stuen, og hulket som et barn. Jeg syntes ikke noen måtte se meg gråte. Så kastet jeg meg sammen med min søster Marthe på fars og mors seng. Å! hvor vi gråt. Den gang var jeg omtrent 10 år gammel, og jeg glemmer aldri hvilken forandring der ble i hjemmet. Skjønt ikke alle var frelst, var der ingen motstand lengre. Seiren var vunnet. Nu var det ikke: 3 mot 2 og 2 mot 3. For den som var med far var sterkere enn den som var med hans motstandere. Jesus seiret, halleluja.

Den som vil miste sitt liv skal finne det. Nu hadde far 5 med seg på veien.

Neste søndag fulgte de med far til byen og ble døpt - begravet med Jesus ved dåpen til døden, for å oppstå og vandre i et nytt levnet.

Hvilken forandring. Ingen diskusjon, far og mor var ett. Å! hvilken fred. Jeg syntes nok at mor var blitt likeså rar som far. Hun var så saktmodig, ydmyk og snill. Hun lignet virkelig far.

En dag jeg kom inn fra min lek, syntes jeg at mor snakket med noen, og jeg kikket inn gjennom døren hvor mor var opptatt med brødbaking. Idet hun fikk se meg, smilte hun bare vennlig til meg, og jeg smilte også. Nei, hvor strålende mor var. Men nu behøvde jeg ikke å spørre hvem hun snakket med, for det hadde jeg fått vite den gang jeg spurte far da jeg var ganske liten. Det var nok Jesus. Min bror og svigerinne, samt mine to andre brødre Steen og Simon var alle så lykkelige. Ja, det var nok sant som far sa til meg på veien den søndagsmorgen han gikk til kirken, tenkte jeg.

Nu var det blitt interessant på møtene, særskilt vitnemøtene eller (consecration meetings). Der fikk vi høre de nyfrelste så vel som de eldre fortelle om sine erfaringer og omvendelse. Men best kan jeg huske da mor fortalte hvordan Gud kalte på henne. Om nettene, mens far lå og sov, listet hun seg opp av sengen for å søke trøst i Guds ord, og hun bad til Gud. Men om morgenen viste hun seg like hård og upåvirket. Det var to makter som stred om henne, lysets fyrste og mørkets fyrste. Det kostet på å erkjenne at far og hans troende venner hadde rett. Dog tålte hun

ikke å høre noe ufordelaktig om far. Nei, da forsvarte hun ham som kristen. Hun var ganske overbevist om troendes dåp også, men hun hadde forherdet sitt hjerte mot sannheten. Men Gud talte i sin kjærlighet til henne på mange måter, og hun hadde ingen fred. Nu var tiden inne. Far skulle ikke vente lenger på bønnhørelse, derfor fullførte Herren verket på sin egen måte ved det ildbluss som tindret i soveværelset den natt som før nevnt. Hun ble bøyd og stille for Gud, og det varte ikke lenge før hun var løst og fylt med Guds kjærlighet. Hva hun før hadde hatet, elsket hun nu, og hun elsket alt Guds ord. Amen.

Hans navn er Under, Rådgiver, Immanuel, Evig Fader og Fredsfyrste.

Ikke lenge etter kom min søster Marthe til omvendelse. Hun var omkring 17 år gammel, nettopp i den lyse og blomstrende side; da hun var begynt å drages og lokkes av verdens lyst og fornøyelse. Men hun fikk nok ikke fred eller glede i sitt hjerte som hun forstod disse hadde som var frelst. Snart oppgav hun alt i verden og vendte sitt hjerte til Gud, og fant også at hos Jesus var den rette kilde til fred og glede som kunne fullkommen gjøre dem salige, som tror. Hun ble også døpt og tillagt menigheten. Nu var også alle de andre naboer som samledes på møtene blitt frelst Den gode surdeig gjennomsyrer hele deigen. Alt Guds ord er sant, og alle hans løfter er ja og amen, Gud til ære ved oss, amen.

Femte kapitel.

FLYTTER TIL EN NY FARM.

Nu ble det en ny arbeidsmark for far. Grunnet timelige omstendigheter måtte far selge sin farm, og så skulle han se seg om etter en annen. Nu gjaldt det for ham å ha Guds ledelse også i dette. Han bad om å komme på et sted hvor han kunne være til nytte i Herrens vingård. Han reiste til en liten by som heter Rio i Wis. Han var fremmed og ganske ukjent med forholdene Men den første farm han så på som var til salgs der omkring, syntes han meget godt om. Den lå ca 15 min. gang fra byene og han fant at det var et stort arbeidsfelt der, og det blant sin egen nasjon. For østenfor byen var et stort settlement av bare norske. Jorden var også billigere der enn i Concord.

Han kom hjem og fortalte dette, og vi var alle meget interessert.

Så tok han mor med for å høre hva hun syntes. Jo, den falt også i hennes smak, og de ble enige og kjøpte den.

Våren 1880 flyttet vi dit Jeg husker det var en enestående tidlig vår, for i mars måned var man ferdig med å så sitt korn, og i alle henseender var det et vellykket år.

Her i Rio var det en liten amerikansk menighet

(baptist), hvor vi gikk på møtene og s. skole Men da det ikke var noen norske som gikk på disse møter, brente det i fars hjerte etter å gjøre noe for sine egne landsmenn. Så bekjentgjorde han i baptistenes norske organ at predikanter og evangelister som reiste forbi også ville besøke Rio. Vårt hjem stod alltid åpent for dem. Vi fikk ofte besøk av forstanderen for den norske menighet i Oconomowoc, og snart ble det en alminnelig kjent virksomhet. Mange forskjellige predikanter besøkte oss, samt studenter fra Morgan Park, Chicago.

Til å begynne med måtte vi holde møter i forskjellige hjem. Mange mente det var en vranglære, og var ivrige motstandere. Men da Herren var med i denne plan og virksomhet, fikk man snart se sjeler ved korsets fot.

I det før nevnte settlement, ble det avholdt mange herlige møter. Da nu folket var blitt interessert, kunne man holde møter i byen. Folk samledes til trengsel, og Gud var med og velsignet sitt eget ord på hjertene så sjeler frelstes, tok dåp og ble lagt til den lille flokk som ville følge Jesus i liv og lære.

Noen av disse predikanter som besøkte oss var forstanderne John og Edv. Sundt, Ivar Larsen, C. J. Olsen, L. J. Andersen, og fra skolen var det særskilt C. W. Finvall, J. A. Øhrn, C. M. Seehuus, min mann, og T. C. Pedersen, min svoger. Man hadde kortere besøk av mange andre også. Jeg husker vi hadde fremmede nesten til stadighet. Men la oss nu komme ihu at blant alle disse Herrens vitner, var det som Skriften sier noen som sådde og andre som høstet. Men alle får sin lønn av Herren.

Senere ble der vekkelse og mange kom til troen. Ja, det var en særskilt nådetid, eller nådebesøk av Herren. I flere hjem ble både mann og hustru frelst både blant amerikanere og norske. Jeg husker spesielt en familie, hvor alle ble frelst, døpt og lagt til menigheten på en gang. Det var far, mor og deres to sønner. Så gikk det dem likesom fangevokteren i Filippi, priset være Gud. En norsk menighet ble stiftet, og straks gikk de i gang med å bygge en kirke. På grunn av brødrenes iherdighet med å ofre tid, krefter og midler, var det ikke så lenge før huset stod ferdig; og på innvielsesdagen minnes jeg det lykkedes også å samle det hele beløp til kirkens kostende. A! hvor lykkelige vi alle var, og ikke minst far og mor.

Det var etter vi var flyttet til Rio at vi fire yngste barn ble frelst Ingen av oss yngre var kommet ut i verdens lyst og fornøyelse. Nei, vi var med på s. skolen og på møter til stadighet. Det falt oss ikke inn å ville gå på andre underholdninger. Men jeg vil også si at det var heller ikke så megen sport til da som nu til å fange barnas interesse, så det er ennu mere maktpåliggende for foreldre å våke over sine barn. Det er underbart hvor meget den første innflytelse på barnelivet har å si. Jeg kan aldri takke Gud nok for den sanne kristelige innflytelse som vi var gjenstand for. Dette kan jeg skrive ut fra egen erfaring. Jeg kunne ikke tenke meg noe høyere mål her i livet enn å bli så sikker på at jeg var frelst, som jeg hørte både far og mor var, - kunne ikke tenke meg noen større glede eller lykke på jorden enn å være sikker på at jeg var et Guds barn og at himmelen var mitt hjem.

Sjette kapitel.

FRA TVIL TIL FULLKOMMEN VISSHET.

Jeg søkte å leve for Gud, forsøkte å være snill og lydig, leste og bad til Gud, men ettersom jeg vokste i alder, ble jeg klar over at jeg manglet noe som de andre Guds barn eide.

Så var det i 13 års alderen, på et møte i vårt hjem at min søster Mary og jeg begjærte forbønn og overgav oss til Herren. Min søster var to år eldre enn meg. Ikke lenge etter reiste vi sammen med forstander Sundt til Oconomowoc, hvor vi ble døpt i det samme vann som far, mor og de andre søsken var døpt.

Men la meg fortelle at så lenge etter, kom jeg i en lang alvorlig kamp. Jeg var innesluttet og kjempet en lang tid alene. Jeg kom i en fryktelig syndenød og trodde at jeg hadde syndet mot den Hellige Ånd, Satan sa:

"Tell familiens medlemmer."

Ja, med far, mor og vi 10 søsken var vi 12. Så var jeg fortapelsens barn. Hvor jeg kjempet og bad. Når jeg våknet om morgenen, ønsket jeg det var aften så jeg kunne sove, for så snart jeg våknet, var jeg i samme kamp.

Skulle jeg fortelle det og bringe sorgen over de andre? kanskje de ville tape all tillit til meg.

En dag jeg stod og vasket opp middagsoppvasken, sa mor: " Ida, vil du passe kaffen mens jeg går ut et ærend? - Vi brente nemlig kaffen i stekeovnen i Amerika ." Jo mor, det skal jeg gjøre." Men når kampen ble for svær måtte jeg ofte finne meg en bønnekrok hvor jeg kunne påkalle Jesus om hjelp. Så også denne gang, og deretter tilbake til mitt arbeide. Nu kom mor." Hvordan er det med kaffen ?" - "Å! mor!"

Hun forstod meg. Jeg bort og åpnet ovnsdøren hvorfra røken slo henne i møte. Et pund kaffe var aldeles oppbrent.

Skulle ikke mor hatt grunn til å skjenne på meg? Nei, hun gjorde ikke det, men sa: "Stakkars deg, barnet mitt, dersom du alltid skal være så glemsom som du er nu," og så smilte hun til meg. Jeg tenkte: dersom mor visste hvordan jeg har det. Men det ante ikke hun, og ikke kunne jeg fortelle det. Jeg søkte etter et lysglimt i bibelen, på møtene under talen og vitnesbyrd. Å! om jeg bare kunne høre noen som hadde hatt det som meg, og så blitt løst og lykkelig. Men nei, det ene møte gikk etter det annet, men intet lysglimt.

Så hadde jeg hørt at ved å lese en traktat var noen blitt frelst. På mange måter søkte jeg etter lys endog når jeg gikk på skolen.

Når jeg f. eks. så et stykke av en avis eller noe som det var trykt på, tok jeg det opp for å se om det skulle finnes noe for meg.

En dag sa min kjære mor: "Ida, du er syk og jeg vil du skal gå med meg til doktoren."

"Nei mor, jeg er ikke syk."

"Jo, det er noe en kan se, for du blir så tynn og blek."

Nei, jeg er ikke syk, og kan da ikke gå til doktor.

Jeg var sjelelig syk, men det var det ingen som visste, og doktoren kunne ikke med de mest kostbare medisiner hjelpe meg. En dag som jeg kom overraskende inn, hørte jeg forstander Larsen si til noen av de andre: "Jeg tror ikke Ida noen gang har syndet." Det var det verste jeg hadde hørt, det var ingen trøst for mitt beklemte hjerte. Hva gavnet det om jeg stod høyt i menneskers øyne? Ja, hva gavnet det om jeg vant den ganske verden, men tok skade på min sjel? Ett var nødvendig, og det var å få et trøstens ord fra Jesus som kjente meg bedre enn jeg kjente meg selv. Apostelen Johannes sier, at om vårt hjerte fordømmer oss, så er Gud større enn vårt hjerte, priset være hans hellige navn.

En aften, etter at vi var kommet hjem fra møte hvor Guds Ånd var kraftig tilstede, følte jeg at jeg ikke lenger kunne tie, men måtte åpne mitt hjertes skjulte kamp. Jeg ønsket noen ville spørre meg om hvordan jeg hadde det. Forstander J. Larsen og M. Nansen som var forstandere for Lacross menighet bodde hos oss. Så kom br. Hansen bort til meg og spurte så vennlig hvordan jeg hadde det.

"Jeg er ikke frelst," svarte jeg, og brast i gråt. "Ida sier hun ikke er frelst, sa han til min kjære far og forstander Larsen. Så husker jeg far sa:

Det er bare et mørke hun er i." Larsen var enig i at det var så. De bad for meg og talte mange

trøstefulle ord, hvoretter vi sa god natt. Men jeg hadde ikke oppnådd hva mitt hjerte lengtet etter. Nei, jeg ble fattigere og fattigere dag for dag. Jeg var fortapt, Gud hadde rett til å forkaste meg. Jeg hadde det så ondt. Men nu speidet jeg om mulig jeg kunne få et lysglimt fra Jesus.

Så var det en aften på et møte i Rio, mens hr. Finwall fra skolen i Morgan Park stod og talte, at en underfull glede fylte mitt hjerte. Ja virkelig kom der et stort lysglimt, for den Hellige Ånd talte direkte til meg gjennom broderen, men det visste ikke han. Han talte om Jesus, og så appellerte han og sa:

"Du som sitter her som en fortapt, med din tunge byrde, kom ihu at Jesus søker etter de fortapte. Han kom for å frelse syndere og de som har det ondt. Den Hellige Ånds gjerning er å åpenbare synd, rettferdighet og dom."

Jeg sa til meg selv: "Det er meg." Med ett kom det en uendelig glede inn i mitt hjerte, med den sikre forvissning at når Jesus søker etter meg og jeg søker etter ham, da skal jeg bli frelst. Nu løstes tårekilden. Ikke sorgens men gledens tårer var det. På ettermøtet bad man med bekymrede, men ingen visste hva som var skjedd i mitt hjerte.

Vi kjørte hjem. Det var mørkt og ingen så hvordan tårene vette mine kinn. Å! så glad jeg var over at Jesus elsket meg så at han ville lete etter meg.

Snart var vi hjemme hvor alle som vanlig skulle sette seg til bords og spise et godt måltid mat. Men jeg hadde mere trang etter å lese Guds ord. Og da alle hadde lagt seg, ble jeg sittende å lese i bibelen. Der fantes ingen dom, intet mørke, nei ikke en skygge -

- bare lys - og gleden økedes. Å! hvilken nåde. Tiden gikk så fort. Jeg holdt på å beundre Jesu kjærlighet. Så fikk jeg høre mors stemme. Hun våknet nemlig og fikk se at lyset brente i stuen.

"Men Ida, sitter du oppe ennu?"

"Ja, mor."

"Men det har du ikke godt av, mitt barn, å sitte oppe så sent."

Klokken var nesten 1. Så lukket jeg bibelen og gikk inn og kysset mine foreldre god natt. Men ennu var forholdet hemmelig mellom Jesus og meg. Da jeg gikk opp for å legge meg, følte jeg meg båret av en usynlig kraft og all min tanke var hos Jesus.

Like før jeg skulle gå til sengs, bøyde jeg mine knær. Og av hjertets overflødighet, ikke av sorg men av glede, begynte jeg å tilbe og takke Jesus, fordi han døde for meg. Med ett ble jeg fylt med enda større glede. Guds Ånd vitnet med min ånd at jeg var et Guds barn. For Jesu Kristi, Guds Sønns blod renser fra all synd. Nu kunne jeg ikke tie lenger. Han hadde gitt meg en glede som var større enn deres når deres most og korn er mangfoldig. Jeg kan synge med sangeren

Etter tunge gange og megen sukk og gråt,

jeg fant dog ferjestedet.

da ble der også råd!

Min Frelser hjalp i nåde,

i tro jeg grep hans hånd.

Jeg fulgte ved hans side,

da løstes mine bånd.

Jeg er over, ja over, og står på Kanans strand,

Jeg er over, ja over, i det skjønne land.

Min sjel, lov Herren, og alt som i meg er, love hans hellige navn! Min sjel, lov Herren og glem ikke alle hans velgjerninger.

Nu kunne jeg med frimodighet bekjenne min Frelser. Før kunne jeg ikke finne ord til å vitne. Men nu kom vitnesbyrdet drevet frem og krydret med Guds ord. Ja jeg forstår nu at det var hva Jesus lover i Joh. 7, 37-38: "Om noen tørster, han komme til meg og drikke. Den som tror på meg, av hans liv skal det, som Skriften har sagt, rinne strømmer av levende vann."

Min søster Marthe var den første som jeg fikk sagt det til. Gleden var så stor at jeg ikke kunne sove. En gang i min fortvilelse, ønsket jeg å være en hvilken som helst skapning, bare ikke et menneske med en udødelig sjel. Men nu ønsket jeg at alt som hadde liv, måtte love Herren med meg, og at alle folk måtte motta den frelse som av nåde gis hver den som tror.

For så har Gud elsket verden, at han gav sin sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. Joh. 3, 16. Halleluja, amen.

Den gode hyrde fortsatte sin gode gjerning. Mine to yngste brødre var synlig påvirket. Jeg husker min søster Marthe sa en dag: "Jeg tror Peter og Theodore er sterkt påvirket, for de er så alvorlige og stille. Det er noe underlig som hviler over dem." Så hadde vi møte hos vår nærmeste nabo den aften. Da hr. Finwall som var hos oss hadde talt, ble det avlagt mange brennende vitnesbyrd. Møtet ble avsluttet med en stund på kne i tilbedelse, takk og bønn til Gud,

som var mektig tilstede i den Hellige Ånd. Men hva fikk vi høre da vi kom hjem? Jo, inne i stuen var det bønnemøte igjen, hvor far, hr. Finwall og mine to små brødre var kommet inn. Og her var det de overgav seg til Jesus og ble frelst.

Hvem kan beskrive hvilken glede som fylte hjerter og hjem! Det var løftet som holdt på å gå i oppfyllelse: Dersom du tror, skal du bli salig, du og ditt hus.

Så var det lørdag aften, tror jeg, at venner var samlet i vårt hjem. Her avla de begge sitt vitnesbyrd om at de var frelst, og der fantes visst ikke et tørt øye blant de forsamlede.

Ikke lenge etter dette tok de dåp og lot seg begrave med Kristus i dåpen til døden, for å oppstå og vandre et nytt levnet.

Min beste venninne Nellie Johnsen som var på min alder, 15 år gammel, ble også frelst. Hun ble senere min svigerinne, gift med min bror Simon. Å! hvilke skjønne barndomsminner!

Syvende kapitel.

EN PROFETI OM MIN FREMTID.

Blant andre ting minnes jeg en aften da jeg var i 15 års alderen, at far og vår forstander kom hjem fra et møte. Far spurte etter meg og mor svarte: "Hun har lagt seg, for hun er ikke riktig bra i aften." Da fortsatte han: "Når Ida blir voksen, skal hun gå på misjonsskolen og så reise til Norge." Han sa ikke et ord mer om dette. Men jeg kan ikke beskrive hvor forferdet jeg ble. Jeg reise til Norge? Reise så langt fra far, mor og søsken som jeg var så glad i? Nei, dette kunne jeg ikke ofre en tanke på, og ingen snakket mere om det. Jeg var barn og tenkte som et barn. Norge forestilte jeg meg så langt, langt borte, og forholdene så små og trange etter det mine foreldre hadde fortalt. De var jo så lenge på reisen. Jeg tenkte ikke på at forholdene hadde forandret seg siden den tid.

Noen år senere kom det en ny dragelse, et kall fra Gud. Den gang var jeg på kontoret hos mine brødre i Oconomowoc, hvor jeg førte bøkene. Jeg forstod ikke hva det gjaldt, men det var en hel overgivelse til Guds vilje. Fra den dag Gud møtte og utfridde meg som før nevnt, var jeg helt interessert i virksomheten og Guds rikes fremme. Men nu, hva mon Gud

vil? Jeg fikk ikke lenger ro i mitt arbeide. Jeg følte det gikk ikke an. Så var det en ettermiddag jeg forlot kontoret og gikk til mitt værelse, hvor jeg kjempet med Gud i bønn. Hva er din vilje, o Gud? Men en frykt ville komme over meg når jeg tenkte på at han kanskje ville sende meg langt bort. Tenk å reise fra alle mine kjære, og det aller verste, jeg følte meg så uskikket. Alt gikk til grunne med meg. Nettopp ved solnedgangen sa jeg:" Nu er snart denne dag forbi. O, min kjære Gud og Fader, du ser meg. O, svar meg. Koste hva det koste vil."

Med ett begynte Ånden å vitne: "Kun der hvor Gud vil du skal være, vil hans velsignelse følge med."

Å, så liflig var hans tale, og hva annet kunne jeg si enn, din vilje. skje, min Gud? Nu løstes alle bånd og jeg kunde synge: Hvor som helst du leder vil jeg følge. - For hans velsignelse måtte jeg ha. Og med ett fyltes mitt hjerte med en ubeskrivelig glede og jeg kjente Guds velbehag hvile over meg.

Nettopp da kom Nellie, min svigerinne, bort til trappen og ropte meg ned til te. Jeg takket, men bad henne komme opp et øyeblikk. Så fortalte jeg henne hvor lykkelig jeg var. Hun ble også glad og sa: "Jeg har bedt til Gud for deg, for jeg forstod du hadde en kamp," Så gikk vi ned til et dekket bord, men jeg kunne ikke spise den aften. Min mat var å gjøre Guds vilje, som Jesus svarte sine disipler en gang.

Så kom møtetiden, og jeg husker det som om det var i dag. En av mine brødre kom like bort til meg og sa: "Hva kommer det av at du ser så strålende glad ut i aften?" Da jeg hadde fortalt ham det,

sa han at det gledet ham og bad Gud velsigne meg. Likeså kom flere, og menighetens eldstebror etter møtet og talte med meg. Da han hørte hvordan jeg hadde hatt det, sa han: "Jeg har ofte bedt for deg, jeg er ikke overrasket."

Men nu kom det neste, det var å si opp min post. Men det gikk godt. Mine brødre var ganske fortrolig med at jeg nu kom til å slutte, og de ville følge meg med sine bønner.

En mandag reiste jeg hjem til Rio. På søndag hadde vår forstander vært der og innvidd min foreldre i at jeg kom hjem. Far møtte meg på stasjonen, og snart var vi hjemme hos kjære mor. Og jeg husker så godt at da vi satt omkring bordet som var ferdigdekket til jeg kom, begynte samtalen. De ønsket å høre hvordan jeg hadde det. Da jeg hadde fortalt dem om alt og hvordan Gud hadde løst alle mine bånd, og at jeg var villig til å gå hvor som helst han ville vise meg vei, sa min elskelige mor: Bare ikke havet skal skille oss ad. Jeg synes Amerika er så stort og det kan være nok å gjøre her i hjemlandet." Hennes øyne fyltes med tårer. Men far sa: "Jo, nu går Ida på misjonsskolen, og når hun er ferdig, reiser hun over til Norge". Atter sier du Norge, tenkte jeg, men sa ikke noe.

Det ble ikke mere tale om det. Jeg var ganske rolig i sinn, og lykkelig. Min fremtid var i Guds hånd, og han ville lede meg rett. Norge syntes mest fjernt. Selv tenkte jeg: Mon ikke hedningene?

Nu skulle jeg gjøre meg ferdig til å reise straks til Skolen i Chicago. Men så ble det en herlig vekkelse, og her var det godt å være. Mine foreldre og

venner syntes ikke jeg burde reise, men være med i vekkelsesarbeidet. L. J. Andersen og frue fra Morgan Park misjonsskole var hos oss og virket den tid. Ja, det var en herlig tid.

Nu nærmet det seg jul, og jeg kunne ikke oppsette lenger. Med mine kjære og venners forbønner reiste jeg til The womens Baptist Missionary training School i Chicago, hvor jeg ble vennlig mottatt. Jeg følte meg straks hjemme blant de 10 forskjellige nasjoner som var representert der for å utdanne seg til å dra ut på misjonsmarken. Noen skulle hit, andre dit.

Nu var det regelen at alle som kom på skolen, måtte møte med skolerådet og fortelle dem om sin omvendelse og sitt kall.

Ja, tenkte jeg, det kan jeg, men hva mon de vil si når jeg ikke kan si bestemt hvor jeg skal hen?

Men det gikk godt. Da jeg hadde avlagt mitt vitnesbyrd, gikk jeg ut av møtet. Om aftenen, da vi skulle spise, kom Mrs. Morris, som var skolens bestyrerinne, og sa at jeg var anerkjent. Alle ønsket og nedbad Guds velsignelse over meg, og at Gud som hadde gjort det første, idet han hadde kalt meg og løst mine bånd, i sin egen tid også ville vise meg hvor jeg skulle hen Ja, jeg priste min Frelser og venn som gjorde alt så vel. Nu fulgte jeg med stor interesse skolens gang. Vi hadde også praktisk arbeide, så som søndagsskole og syskole for barn i de fattigste og elendigste deler av Chicago hver lørdag formiddag, som begynte og sluttet med sang, bønn og et kort vitnesbyrd.

Hver torsdag ettermiddag ble vi sendt ut to og to i husbesøk. Vi ble anvist hvert vårt strøk. Om

dette arbeide kunne det være mange interessante ting å fortelle, men det var Guds ledelse med meg som jeg får fortsette med.

Ukene og månedene gikk så hurtig, og vi visste ikke av det før skoleåret var omme.

En dag like før skolens avslutning, mottok jeg brev fra Norge. Undrende på hvem det var i Norge som kunne finne på å skrive til meg, åpnet jeg brevet. Til min store overraskelse fant jeg at det var et kall om å komme dit over å bli en forstanders hustru, og mor til hans lille datter, hvis mor Jesus hadde hentet hjem til seg.

Nok hadde vi lest i "Banneret" en tid tilbake den sørgelige etterretning, og vi hadde alle stor medlidenhet med ham som stod alene tilbake med sin lille skatt. Han hadde gått inn og ut i vårt hjem som en elskelig broder i Herren den tid han var i Amerika. Vi kjente ham godt, derfor var det jo så meget sårere da vi leste om hans frues dødsfall. Men jeg følte aller mest for hans lille Esther. Vi forstod av skrivelsen at ingen av slektningene kunne ta henne til seg. Jeg husker jeg sa: "Det er allikevel ikke så farlig for ham for han er voksen, men tenk på den lille som må ut i fremmedes hender!" Å, hvor sårt for en far! Manges øyne fyltes med tårer der over da vi leste derom. Lite ante jeg eller noen av mine at jeg en dag skulle gå inn som mor for henne. Hva jeg følte da spørsmålet derom kom, er umulig å beskrive. Det var en sak jeg ikke kunne avgjøre alene. Det var et alvorlig skritt. Gud måtte gi meg tilkjenne hva hans vilje var. Jeg kom Davids ord ihu: Da jeg bare var foster, så dine øyne meg; og i din bok ble de alle

oppskrevet de dager som ble fastsatt, da ikke en av dem var kommet. Hvor vektige dine tanker er for meg, Gud, hvor store deres summer.

Og da jeg der alene på mitt værelse på skolen i 2411 Indiana av. Chicago, NI., bøyde mine knær og la saken frem for Gud, kom jeg plutselig min fars ord ihu, da jeg kun var 15 år gammel. Jeg sa til Jesus: Var det virkelig en profeti? På skolen er jeg kommet, og nu kom kallet til Norge." Her begynte jeg å tenke på at far hadde jo 6 sønner og 4 døtre. Hvorfor sa han ikke heller en av mine brødre eller søstre som var eldre enn meg? Nu først ble jeg stille for at det måtte være Gud som la min fremtid i form av profeti, for at når dagen kom, mitt kall skulle derved bekreftes, så jeg ikke skulle tvile, eller frykte for å ta feil. Og priset være hans navn, som er under, rådgiver, veldig Gud, evig fader, fredsfyrste.

Jeg bad Jesus om å stadfeste min gang, så ville jeg gå med ham, der han hadde forjettet velsignelsen å være.

Om et par dager sluttet skolen, og hver reiste hjem for å hvile seg noen dager, for siden å virke på forskjellige steder, inntil skolen begynte igjen. Jeg syntes det var velsignet atter å være hjemme hos mine kjære. Det var en storartet forandring fra å være i den store rastløse stad.

Omsider kom samtalen inn på kallet fra Norge. Far var ganske fortrolig med det, og tvilte ikke på at det var Guds vilje. Men mors øyne fyltes atter med tårer. Hun hadde ikke noe imot at jeg forlovet meg med Seehuus, men hun sa: "Hvis ikke han kan komme hit, så må du reise, og da vil det store hav komme

mellom oss," og så tørret hun sine tårefylte øyne. Forskjellen var at far for lenge siden hadde ofret meg til Norge, så det var ingen kamp nu. Mor ble også fortrolig med at dette sikkert måtte være Guds vilje, og derfor ville hun ikke sette seg imot det.

Etter 14 dagers tid reiste jeg til Rasine, Wis., hvor det var bestemt jeg skulle virke i ferien. Derfra har jeg mange dyrebare minner.

I september åpnedes skolen igjen, og det var interessant atter å være samlet. Men nu hadde jeg en hemmelighet som måtte åpenbares. Jeg var engstelig for at kanskje rådet ikke ville syns om at jeg tenkte på å gifte meg. Men hvor glad ble jeg ikke da jeg hadde anledning en aften å fortelle det til Mrs. Morris, som gratulerte meg på det hjerteligste og uttalte sin glede over at hun nu kunne forstå hvorfor Gud hadde løst meg fra alt og derved beredt meg til dette kall. Hun tilføyde at det var de lykkeligste dager i hennes liv, da hun sammen med sin avdøde mann, dr. Morris, hadde virket for Herren i 20 år. Hun fremholdt ansvaret av å gå inn som mor, dog var hun sikker på at når Gud kalte meg, ville han gi meg nåde dertil. Og hun ville alltid erindre meg i sine bønner.

Åttende kapitel.

AVSKJED MED SKOLEN OG HJEMMET.

Min yngste bror Theodore oppholdt seg på misjonsskolen i Morgan Park, ikke langt fra Chicago, så vi kunne besøke hverandre nu og da. Men en dag i mars måned fikk jeg beskjed om at han lå på et hospital i Chicago, syk av giktfeber. Jeg korn dit og fant at han var meget dårlig. Men priset være Gud som reiste ham opp igjen. Istedenfor å gå tilbake til skolen, måtte han reise hjem.

Da jeg måtte følge med ham, sluttet jeg også skolen.

Den siste aften der glemmer jeg aldri. Vi var som en eneste stor familie, tross så mange forskjellige nasjoner. Vi følte at Åndens samfunn og kjærlighetens sterke bånd hadde bundet oss sammen. Og nu, da tiden kom at vi måtte skilles, var vi samlet til bønn. Det var i sannhet velsignet, på samme tid som det var med blandede følelser ved tanken på aldri mere å samles med alle disse kjære her på jorden. Da jeg neste morgen tok farvel, ble jeg overrakt en stor konvolutt med en hilsen fra bestyrelsen og hver av elevene, med skriftsteder og lykkønskninger over min fremtid. Dette var og er til stor velsignelse for meg.

Hvor lykkelig var vi ikke da vi var kommet vel

hjem til far og mor, og Theodore fikk hvile ut etter den trettende reise, for han var så svak. Men Guds løfter holder og han fikk styrke. For som dagen er, skal styrken være. Mor var så lykkelig over å kunne pleie og stelle godt for gutten sin. Han var den yngste av barneflokken. Det varte ikke så lenge før han gjenvant sin helbred.

Så fikk vi det travelt med forberedelser til min avreise til Norge, og alt gikk godt. Den siste søndagen hadde menigheten farvel-møte med nattverd, og det glemmer jeg aldri. Heller ikke glemmer jeg da vi reiste oss og gikk i ring hånd i hånd og sang:

Velsignet er det bånd

som sammenbinder her,

i Kristi kjærlighet hver ånd,

som i hans samfund er.

Vi felles sorg har lidt

og felles byrder bær.

Og for hverandre teller titt,

deltagend' tårer her.

Og når vi skilles må,

det smerter dypt hver venn.

Dog glad i håpet ser vi frem

til himlens skjønne hjem.

Ja, dette salige og sikre håp at vi snart skulle møtes igjen, fylte sjelen med glede.

1. juni opprant da jeg skulle reise ut fra hjemmet. Om formiddagen skulle jeg ta toget til Oconomowoc. Det var med blandede følelser vi hilste hverandre god morgen og samlet oss om frokostbordet, hvor vi spiste

sammen for siste gang. Dog trøstet mor seg med at jeg ville komme tilbake om et par år. Flere hadde samme mening. Men jeg sa: "Tror du det, mor," og smilte til henne, for det vitnet i meg at det nok var siste gang vi delte hjemmets goder her på jord.

Så samledes vi i stuen, hvor far leste et Guds ord og vi bøyde våre knær sammen for siste gang, og anbefalte hverandre til Gud for fremtiden. Jeg syns jeg hører hvor de bad Gud bevare meg på reisen over havet. Jeg satte meg til orgelet og sang en sang om å møtes i himmelen en gang. Min brorsønn, Perry, som var 10 år gammel, spurte atter og atter: "Tante Ida, når kommer du igjen?" Men nu måtte jeg si ham farvel, og idet jeg kysset ham og trykket ham tett inn til meg, fyltes hans øyne med tårer, og atter for siste gang, spør han: "Aunt Ida, when are you comming home again?" (Tante Aida, når kommer du hjem igjen?)

"Det kan jeg ikke si nu, men hvor deilig er det ikke, Perry, at vi er sikker på å møtes i det hjem som Jesus bereder for oss." (Jeg vil fortelle litt om Perry senere, som et minne fra hjemmet.)

Nu hadde min bror Simon spent hestene for vognen, og kom kjørende til døren. Et kvarter senere var vi på stasjonen hvor toget kom. Far fulgte med meg til Oconomowoc, men her på stasjonen måtte jeg ta avskjed med de andre. Men hva der rørte seg i mors hjerte, kan lettere tenkes enn forklares, og selv forstår jeg det bedre nu. Hennes ord var få, men innholdsrike. Gode ønsker og bønner fulgte meg da toget rullet bort. Jeg bad også Gud velsigne mor, min kjære mor, og søsken, samt alle nådesøsken og venner

som jeg nu forlot, med takk for alt og - din vilje skje, o Gud.

To timer senere var vi nådd frem til Ocon. hvor mine brødre Oliver og Steen bodde. Om aftenen var vi alle, samt noen venner, samlet til aftens hos min eldste bror Oliver og hustru. Aftenen gikk så fort, og etter at vi hadde hatt en bønnestund, samt sunget og spilt, måtte vi si god natt.

Neste morgen, da jeg kom ned til frokost, fikk jeg høre at far var blitt meget syk om natten. Dette var så sårt. Men da vi hadde spist og bedt til Gud, og jeg var iferd med å gå inn igjen til far, denne gang for å si farvel, hadde han kommet seg i klærne og møtte meg i døren. Her omfavnet han meg, trykket meg inn til sitt hjerte og nedbad Guds velsignelse over meg. Så overlot han meg trygt i Guds hånd, idet han kysset meg for siste gang. Å! hvilken salig skilsmisse. Hvor ofte jeg har bedt til Gud og begjært: La fars velsignelse følge meg hele livet igjennom.

Niende kapitel

NEW YORK

OG OMBORD I NORGESBÅTEN.

Etter jeg hadde tatt avskjed med min bror, svigerinne og deres barn, befant jeg meg straks på toget som hastig rullet mot mitt siste stoppested, New York, før jeg reiste ombord.

Her ble jeg møtt av miss. Mary Melby, en elskelig Herrens tjenerinne som tok meg til sitt eget hjem, hvor jeg overnattet. Dagen etter fulgte hun meg på båten. Her traff jeg sammen med misjonær Nilsen og frue, som skulle hjem på besøk, for siden å reise til Afrika. Dette var en stor glede for meg å få så godt reisefølge, og jeg måtte takke Gud at han gjorde alt så vel for meg. Seehuus ville gjerne kommet over og hentet meg, men han hadde så kort ferie, kun en måned, og kunne derfor ikke stanse noe der over. Så reiste jeg heller over alene, og ble også oppmuntret av bestyrelsen til å gjøre det.

Vi hadde storartet vær på hele reisen. De fleste av passasjerene skulle hjem på besøk, flere var troende. Vi hadde møter ombord, sang og spilte, og vi kjente at Jesus var med i båten for velsignelsen uteble ikke.

Det syntes som vi var i en liten verden for oss

selv, idet vi ikke øynet land på noen kant i mange dager. Vi var 14 dager på reisen.

En morgen kl. 4 ble alle ombord vekket for å se et stort isberg som vi skulle passere. Det var et enestående vakkert syn Det strålte som krystall mange steder, idet solen kastet sin glans over det. Tilskuerne fortalte hvor vanskelig det var med sådanne isberg i mørke og tåke. Mange skip har støtt på og forlist. Den del som var under vannet, var meget større enn den del vi kunne se over vannflaten. Her fyltes mitt hjerte med takk og lov til Gud, som styrte så vel forbi alle farer, de skjulte så vel som de synlige. Å! hvilket billede for oss Guds folk. Jesus, rettferdighetens sol vil lyse for oss, og hvor nødvendig å holde seg nær til ham. For han har sagt at den som følger ham, skal ikke vandre i mørket, men ha livsens lys. Og da vil han trygt føre oss forbi alle isberg, skjulte skjær, vanskeligheter og farer over livets hav, inntil vi havner på den gylne strandbredd, hvor vi aldri skal bli utsatt for fare eller ødeleggelse mere. Halleluja!

Trygg og sikker, uten fare,

er Guds lille barneskare.

Fugleungen i sitt rede

kan en mor ei bedre frede.

Herren sine vel bevarer,

i sin hånd mot alle farer.

Over dem han seg forbarmer,

bærer trygt på faderarmer.

Tidlig på morgenen den 14. og siste dag på reisen ble vi atter vekket, for nu skulle vi snart få se land. Straks var vi på dekket, og alles øyne var vendt

en vei. Å! hvor spent vi var. De som hadde kikkerter fikk riktig bruk for dem, og de damer som hadde slør for ansiktet, trakk det så godt opp som mulig, for å kunne se bedre. Så hørte vi: "Nu ser jeg gamle Norge!" Ja, her ble begeistringen stor. Det syntes som alle hadde sett Norge før, og frydet seg ved å se det igjen en gang. Men det var et nytt og fremmed land for meg. Dog lengtet jeg kanskje aller mest etter å se dette land, for der skulle jeg møte min kjære forlovede, med sin kjære lille Esther som før omskrevet. Ja, her skulle bryllupet stå, og her skulle jeg få mitt hjem og virkefelt.

Men, mine kjære lesere, alt dette gjaldt kun for dette liv. Som jeg sitter og skriver herom, fylles mitt hjerte med jubel, takk og lov til min kjære Jesus som er herlighetens håp. Å så herlig, vi er på reise til et fremmed og ukjent land Men vi frykter ikke, for vår kjære brudgom er der. Så skal vi feire bryllup, og der skal vi få vårt hjem. Og likesom min kjære forlovede møtte meg i Kristiansand og førte meg til hovedstaden hvor bryllupet skulle stå og vi skulle bo, således vil vår kjære Jesus møte oss i skyen og føre oss til den himmelske stad, hvor bryllupet skal stå og vi for evig bo, halleluja

Tiende kapitel.

I NORGE, MINE FORELDRES LAND.

Det er 36 år siden jeg forlot mitt barndomshjem, og under denne tid har det skjedd mange forandringer. Min kjære far, mor, tre brødre, to svogre og to svigerinner er døde, alle salige i troen på Jesus. Den ene av disse tre var John, som dere husker jeg fortalte om, som la seg på kjøkkengulvet og hulket og gråt den aften da Gud så underbart gjestet vårt hjem. Til Guds ære må jeg fortelle at et par år før far døde, ble John herlig frelst, likeså hans hustru og den ene etter den annen av hans barn. Gleden ble stor da John skrev hjem til sine foreldre og fortalte hva som var skjedd, og takket dem for deres utholdenhet i sine bønner for ham. Likeledes bad han dem hjelpe seg å takke Gud for hans ubeskrivelige nåde og kjærlighet, som hadde vært så langmodig med ham. Det var herlig. Far sendte meg en kopi av brevet. Å! hvilken fryd fylte min sjel. Min kjære bror John var frelst. Da måtte vi, min mann, lille Esther og jeg på kne og takke og love Gud. Noen dager senere fikk jeg brev fra ham, hvor han selv forteller om sin omvendelse. Blant annet forteller han at mitt siste ord, da jeg sa farvel med ham for å reise til Norge var: "kjære John, jeg vil aldri gi opp å be for deg."

Disse ord fulgte ham overalt, endog når han var beruset. Han var den eneste av mine brødre som var fanget i den last. Selv sa han at han kunne ofte gråte ved tanken på at han hadde en søster på den annen side havet også, som bad for ham, mens han allikevel turet frem i synden.

Ja, hva skal vi si?

All ære og pris til Jesus vår frelser, at hans løfter holder og er alle ja og amen. Gud til ære ved oss. Må vi aldri bli trette, så vil nok Jesus svare i sin tid.

Likesom jeg gleder meg over at alle mine kjære som er vandret bort fra denne verden var frelst, så kan jeg også glede meg over at alle de gjenlevende søsken er frelst, og etter hva jeg forstår av skrivelsene er de fleste av deres barn også omvendt til Gud, priset være hans navn. Det samme er også tilfelle med mine barn. Vi har 3 i himmelen 2 smågutter og en pike som var 18 år gammel, som så lykkelig vandret over. Vi har utgitt en liten bok om hennes liv og død, som er blitt lest til stor glede og velsignelse for mange. Så har vi 3 barn som lever, Esther, Inga og Rein, og til Herrens ære ble de alle omvendt til Gud i en tidlig alder. Nu er de alle voksne og har hver fått sitt eget kjære hjem. Men hvor ofte går ikke mine tanker tilbake, da vi som foreldre hadde dem omkring oss og hørte de glade og muntre barnerøster. Noen av de herligste minner fra deres barndom er hvordan de var gjenstand for den Hellige Ånds påvirkning fra sine tidligste år. Den eldste var ikke mer enn 5 år da hun en aften, idet vi bøyde oss sammen for å be til Gud før hun skulle legge seg,

løfter sitt lille brunlokkede hode og sier, idet hun ser meg inn i øynene: "Mamma, nu er jeg sikker på at jeg skal bli med når Jesus kommer." Hun strålte av glede. "Ja, men mitt kjære barn, har du noensinne tvilt på at du ikke kunne bli med?". Ja, mamma, når jeg har hørt på møtene hvor snart de venter Jesus, og når du og pappa har talt sammen om det, da har jeg vært så redd." "Men hva kommer det av at du er så sikker nu da?" "Jo, jeg bad til Jesus om det, og med ett ble jeg så glad så glad."

Ord kan ikke tolke den overvettes glede som fylte min sjel. Jeg tok henne i mine armer og jublet med lov og takk til Gud for hans underfulle nåde. Hun ble enn mere glad da hun hadde fortalt det, og strålte som en liten engel der hun lå i sin seng.

Det var den gode Hellige Ånd som vitnet og fylte henne med glede. Jesus er virkelig en barnevenn. Selv kunne jeg vanskelig få sove for glede, og neste dag måtte jeg skrive til hennes far og fortelle ham dette, likeså til besteforeldrene. Esther gikk inn og ut og sang om Jesus hele dagen.

Det var våknet en trang hos barnet etter å kunne gjøre noe, for rett som det var kom hun så liten hun var og spurte om ikke hun kunne gjøre noe for meg. Guds ånd er virksom hvor han kommer inn, i barn eller voksne.

Men en annen dag kom hun inn og gråt så sårt. Jeg tok henne på fanget og spurte hva var hendt. Så sier hun: "Mamma, er det synd å be til Gud ute? Jeg satt ute på stentrappen, follet mine hender og bad, så sa småpikene at det var synd å be til Gud ute."

Jeg forsikret henne at det ikke var synd, og Jesus

ville så gjerne høre oss be både ute og inne, og at Jesus ofte endog hele nettene var ute og bad til Gud. Det var ham som hadde lagt denne bønnetrang i hennes lille hjerte. Etter en liten samtale fikk jeg tørret bort hennes tårer, kysset henne og sa: "Småpikene forstår ikke bedre. Vi skal be for dem. Men gå ut og lek, og frykt ikke for å be ute du, vennen min. Så var alt godt igjen.

Senere en dag kom hun atter inn, hulket og gråt så sårt og løp hen til meg, idet hun sier: "Barna sier du er ikke min mamma. De kaller deg og sier du er stemamma."

"Ja, nu skal jeg fortelle deg noe, skatten min. Jeg løfter henne opp på fanget mitt og fortsetter: "Du husker pappa og andre fortalte deg at din første mamma var gått hjem til Jesus i himmelen, og at du skulle få en ny mamma. Så kom jeg istedenfor din første mamma. Derfor kaller de meg stemamma." Da hun fikk forklaring på dette, lysnet hennes lille ansikt. Jeg tørret bort tårene og sa: "Gå bare ut og lek, de mener ikke noe ondt med det." Og straks var alt glemt. Det var den første og siste gang hun ble plaget med det.

Hun bevartes i sin barnlige tro på Jesus år etter år.

Så hendte det en aften da hun var i 12-års alderen, etter at vi alle hadde lagt oss, at jeg fikk høre en sakte hulken borte fra småpikenes seng. Nu ble det klart for meg at det var Esther. Hviskende spør jeg: "Gråter du Esther, og hvorfor?"

"Du vet det, mamma."

"Er du kommet i tvil og mørke da?" Nu ble hennes hulken enda sterkere og hun svarer "ja".

"Da må du be til Jesus."

"Det har jeg gjort så mange ganger, men det hjelper ikke."

Jeg går da bort og setter meg ned ved hennes side og taler med henne ettersom Ånden vitnet for meg om Jesu kjærlighet og hans trofaste løfter. Så står hun opp og vi bøyer våre knær ved sengekanten, hvor hennes yngre søster ligger og sover. Før vi var ferdig med å be, lysnet det, og Guds fred fylte atter hennes barnehjerte, og vi måtte love og prise Gud.

Hvilken venn vi har i Jesus,

alt han vet og alt formår.

Hver en byrde han oss letter,

når til ham i bønn vi går.

Vennen Jesus aldri svikter,

deler sorgen med i lønn

kjenner godt til hver en svakhet,

tal til ham om alt i bønn.

Ja, nu kunne hun atter legge seg. Etter en omfavnelse og et godnattkyss, lå hun straks i den søteste søvn.

Neste morgen, da hun stod opp, spurte jeg: "Er du lykkelig i dag Esther?" Da hennes yngre søster Inga, som var 7 år gammel, hørte det og at Esther svarte ja, ble hun så nysgjerrig og spurte: "Hva er det mamma, hva er det?"

"Esther ble så lykkelig i går aftes. Hun fikk tro seg frelst." Å! hvor fattig Inga ble. Hun sank tilbake på putene som om hun hadde mistet sin søster. Noen

øyeblikk senere fikk vi se henne krype opp i sengen hvor hennes lille bror satt, som var omkring 1 år gammel. Idet hun omfavnet ham med den ene arm, hørte vi henne si: "Vi to, Rein, vi to."

Vi som foreldre så på hverandre. Min mann nikket som han ville si: Nu kaller Jesus også på henne. Men vi sa ingen ting. Hun var senere en vanlig med å kle på seg. Hennes søster skulle på skolen, så hun og hennes far hadde satt seg til frokostbordet. Jeg går atter inn i soveværelset, og her finner jeg Inga stående og gråte bak døren.

"Nei, men mitt kjære barn, hva gråter du for?"

"Mamma, er jeg frelst?" var svaret, og så gråt hun som hennes lille hjerte skulle briste. Jeg tar henne inn til meg og forteller henne at Jesus er den gode hyrde og hvor ømt han våker over sine små lam, forut ingen av dem skal komme på avveie, og at hun var et av disse små lam.

"Er du ikke sikker på at du er hans?"

"Nei."

Etter en liten samtale med henne, spurte jeg om vi skulle be til Gud. "Jo," var svaret, idet hun skyndte seg bort til sengekanten, hvor hun kastet seg på kne. Og straks lå hennes søster og foreldre sammen med henne der og bad til Gud, mens lillebror som satt i sengen nok ikke kunne forstå hvorfor hun gråt. Men Inga trodde at Jesus hadde hørt, og nu var det bare solskinn igjen. Uten at I blir som små barn, kan I ikke komme inn i Guds rike.

Etter å ha spist, hadde hun gått ned til sin venninne og fortalte henne om sin opplevelse. Nu ble det atter bønn, for venninnen ville også komme til Jesus.

Av hjertets overflødighet taler munnen. Det lønner seg å fortelle om hva Jesus har gjort for oss når vi er blitt frelst. Det vil sikkert bære frukt og vårt åndelige liv styrkes derved.

Husker også hvordan Rein kom inn en dag da han var i 5 års alderen, og idet han gikk bort for å vaske sine hender, sa han.

"Du mamma, Pilatus fikk ikke et rent hjerte fordi om han vasket sine hender, gjorde han vel."

Dette gav anledning til en interessant og velsignet samtale. Jeg ble overrasket over min lille gutts spørsmål. Han hadde vel hørt om Pilatus på et møte eller ved en andakt i hjemmet. Det er forunderlig hvordan sådanne små kan bevare ordet og grunne på det. Nei, det er ikke forgjeves.

I 7 års alderen hadde han sin første sjelekamp. Da han selv har skrevet et lite hefte om sin omvendelse, er det meget mulig at I allerede har lest i det om hvordan kampen begynte.

På denne måte ble de bevart fra å komme ut i syndens og verdens mange slags fornøyelser, ved sin barnlige og enfoldige tro på Jesus.

Jeg husker også den gang de fikk den Hellige Ånd til pant på at de var Guds barn. Vår hushjelp, Esther og jeg ble alle tre syke av tyfus. Det var høsten 1905. Jeg erindrer det så vel, for 1905 var et merkeår i mitt liv, da jeg mottok en dåp i den Hellige Ånd, som jeg muligens kan skrive litt om senere om Gud vil og det kun bli til hans ære.

Som før nevnt fikk vi tyfus. Vi hadde bodd på landet i ferien, og nu var tiden inne for oss å flytte til byen igjen. Men så ble hushjelpen syk et par

dager etter vår datter, og jeg pleide dem så godt som mulig. Jeg trodde det bare var noe forbigående, og at de snart skulle bli bra igjen. Men så sviktet også mine krefter og sykdommen tok overhånd. Legen ble budsendt, og straks fikk vi vite at det var den fryktelige sykdom. Vi ble kjørt en for en på lasarettet. Min mann stod alene tilbake med sine små. Men Gud var god og sendte ham hjelp. De kom hjem til byen igjen og vennene var snille. Han fikk en god hushjelp for seg og sine 3 minste barn.

Etter ca. 9 ukers tid fikk han også oss tilbake.

Det bitre, ja, det bitre ble meg til fred.

Når det går nedad, da si: Oppad!

Alle Herrens tanker er fredstanker og ikke til ulykke for å gi fremtid og håp.

Frykt ikke og reddes ikke mine elskede, for han er med eder alle dager.

Litt om

Ida B. Seehuus's virksomhet.

(C. M. S.)

Ida Berthea Seehuus, f. Hansen, ble under Guds forunderlige ledelse godt forberedt for den gjerning hun skulle utføre. Hun var sikker på sitt kall, og gikk skritt for skritt i tro og tillit til Gud.

Jeg virket i Norsk Søndagsskole-Unions tjeneste på den tid hun kom til Norge, og Kristiania var sentrum for min virksomhet. I denne tid var hun meget alene med lille Esther. Til å begynne med bodde vi sammen med litterat P. Helbostad og frue, og her fikk hun god anledning til å sette seg godt inn i de norske forhold, for fru Helbostad var for henne som hennes egen søster. Dernest var forstanderen for baptistmenigheten, som på den tid hadde sitt lokale i Møllergaten 8, br. Edv. Sundt, og han hadde også engang vært forstander for baptistmenigheten i Oconomowoc, Wisconsin, hvor hun den gang stod som medlem. Og han var jo ofte i Rio og avholdt møter både i selve byen og i hennes fars hus. Dette gjorde vel også meget til at hun følte seg godt hjemme blant vennene.

I 1893 flyttet vi til Moss, hvor hun fikk nye venner igjen, men også her trivdes hun godt, for vennene på "Logen", den frie menighets lokale, var meget hyggelige og snille mot oss alle. Og da vi høsten

1895 flyttet til Skien, var det en meget kjær venneflokk å skilles fra. Det var på grunn av svekket helbred at jeg måtte slutte som s. s. misjonær, derfor flyttet vi til Skien, hvor jeg skulle overta utgivelsen av barnebladet "Vårblomsten" fra 1. 1. 1896, samt være forstanderen br. A. Milde behjelpelig med arbeidet i s. skoen, blant ungdommen og i menigheten. Her fikk også hun god anledning til å delta i virksomheten, og ikke minst blant ungdommen. En ungdomsforening ble stiftet, bibelklasse for ungdommen begynt i s. skolen, og tilstrømningen til møtene var stor. All den tid hun kunne avse, ble benyttet til å virke for Herren. Det første virkeår for ungdomsforeningen brakte menigheten 14 nye medlemmer, og det syntes vi var meget på den tid.

Det var ikke bare den menighet hun selv tilhørte hun ønsket fremgang, nei, hennes hjerte slo varmt for ungdommen også blant de andre menigheter. Vi ble da enige om å avholde evangeliske fellesmøter for de forskjellige ungdomsforeninger i byen om søndagsaftenen kl. 8, da de alminnelige møter den gang begynte kl. 5.

På det første fellesmøte i metodistkirken falt Guds Ånd særlig over min hustru, så hun vakte mer enn alminnelig oppmerksomhet. Hennes legeme skalv og hennes ansikt var blekt, men hun avla et vitnesbyrd om den korsfestede og igjenoppstandne frelser som virket i den grad at omtrent hele forsamlingen falt på kne, hulket og ropte til Gud om nåde. Den aften fikk vi be for mange sjeler, hvorav over tyve unge som tilhørte medlemmer av metodistmenigheten.

Da den store vekkelse var på det høyeste i Wales

i 1905, ble der lagt en dyp trang i flere av predikantenes hjerter etter en større vekkelse også i vår by og i vårt land. Jeg nevnte da til min hustru at det skulle være godt å reise over til Wales, sette seg inn i vekkelsen der og få en større velsignelse av Gud.

"Nei," svarte hun, "det behøver du ikke, for Gud er den samme her i landet. Du kan få velsignelsen her i Skien."

"Du har rett," svarte jeg. "Vi får fortsette med bønnemøter om mandagene når predikantene og deres hustruer samles" Og det gjorde vi. Det var mange velsignede møter både i Skien, Porsgrunn og Brevik. Og vi hadde det slik, at hos den forstander vi hadde predikantmøte, der hadde vi vekkelsesmøte i hans menighet om aftenen.

Så brøt det ut en herlig vekkelse i baptistmenigheten i 1905. De fleste nyomvendte var ungdom og større barn. Det var umulig å skaffe plass til alle som ville inn på møtene. Denne vekkelse foregikk i det stille, og det var en sådan kraft og salvelse både i bønn, vitnesbyrd, lesning av Guds ord og preken, at det ikke lar seg gjøre å beskrive. Det var sikkert mellom 200-300 sjeler som bøyde seg for den levende Gud. Når man kom inn i lokalet, ble man grepet av noe så uforklarlig. En ville bare prise Gud og tårene fløt, en visste ikke hvorfor. Folk kom også kalde inn, men de ble så forvandlet at de gikk varme og glade ut fra møtet og lengtet etter møtet som skulle begynne den neste kveld.

Min hustru tok del på nesten alle møter, og Gud brukte henne underbart. Noen større glede hadde hun ikke enn denne å få lede sjeler hen til korsets

fot hos Jesus, hvor de kunne bli kvitt sin syndebyrde og få kraft til å leve et nytt og seirende liv i Gud.

Angående sin omvendelse forteller Inga, vår nest yngste datter: "Den dag som aller mest står som en kjær minnedag for meg, mens min mor levde, var den dagen da hun ledet meg til Herren. - Det var den 2. april 1905.

Mor og jeg var alene hjemme den aften, mens far og min eldste søster var på møtet. Før vi skulle gå til sengs, skulle vi takke Gud for dagen. Vi barn var alltid vant 'ned å be til Gud under andaktene, hvorfor hun også nu ventet å få høre min stemme, men jeg var taus. Hun spurte da hvordan det var med meg, og jeg måtte fortelle henne at jeg ikke hadde det godt. Jeg var da kommet til det punkt i mitt liv at jeg forstod jeg måtte selv oppleve frelsen. Jeg var ikke mere enn ti år, men jeg følte jeg var en synder som trang nåde. Jeg brast i gråt og bad Jesus frelse min sjel, og mens vi lå der på kne, ga hun meg sin oppslåtte bibel og bad meg lese høyt den 32. Salme. Jeg begynte å lese, men da jeg kom til det 5. vers som lyder slik: Jeg bekjente min synd for deg og skjulte ikke min skyld; jeg sa: Jeg vil bekjenne mine misgjerninger for Herren. Og du tok bort min syndeskyld. Sela.

Da fylte han min sjel med glede og fryd, fordi han var kommet inn i mitt hjerte og hadde renset meg i Lammets blod. Jeg takket og lovet Gud for hans store nåde og kjærlighet imot meg, og jeg kjente en underfull fred i min sjel.

Litt senere på aftenen kom også min far og søster

hjem fra møtet, og vi priste Herren sammen fordi han hadde frelst oss alle."

Hvor strålende glad min hustru var den aften.

En dag fortalte hun meg at når hun bad i enrom, kom det ord på hennes lepper som hun ikke forstod. Selv var hun sikker på at det var et Åndens språk. Jeg tenkte ikke noe videre på dette, da jeg som så mange andre trodde at tungetalen var bare i apostlenes dager og utover en tid. Og dermed snakket vi ikke mere om disse ting. Men selv følte hun seg meget lykkelig når disse uforståelige ord kom over hennes lepper under bønnen i enrom.

Som nesten alle vekkelser gikk det også vekkelsen av 1905, den var i avtagende høsten 1906, i hvor vel den gikk sin gang endog i sommermånedene i 1905. Men høsten 1906 fikk min hustru se en liten notis i det engelske ukeblad "The Christian Herald," og med dette nr. av bladet kom hun inn til meg på kontoret så begeistret og full av fryd og sa: "Tenk, her står noe om en vekkelse som er begynt i Los Angeles, California, U. S. A., og de taler i tunger på møtene. Det må jo være det samme som på pinsedag og i aposteltiden. Jeg tror det må være tungetalen jeg fikk i fjord, jeg."

"Nei, tror du det. Tungetalen var jo bare for apostlene og en tid etter dem. Tungetalen har jo ikke gjentatt seg etter apostlenes dager. Det må være noe annet dette i Los Angeles. Det er så mange ting i Amerika. Du vet hvordan det gikk med dr. Dowie i Chicago. Det var jo så mange som ble helbredet ved ham, men hele bevegelsen endte jo i virvar."

"Jeg tror nå allikevel jeg da," sa hun, og glad

og fornøyd gikk hun ut i kjøkkenet igjen for å bli ferdig med middagen. Jeg kunne høre hun nynnet på en sang av og til. Også jeg ble opptatt med vekkelsen som var begynt i Los Angeles. "Tungetale! hva vet du i grunnen om den? Har du egentlig undersøkt i kirkehistorien hvordan det har vært med denne nådegave? Den står jo omtalt sammen med de andre. Denne uvisshet vil jeg ikke være i. Jeg må ha det klart for meg, for skulle jeg i min vantro stride mot Herren, ville jo dette være forferdelig."

Slik tenkte jeg ved meg selv. Jeg slo opp min bibel og undersøkte alle steder hvor tungetale forekommer, leste forklaringer i kommentarer om tungetalen, gjennomgikk alle steder i Kurtz kirkehistorie og andre, og ble aldeles overrasket ved å finne meget mer om tungetale enn jeg hadde tenkt. Jo, tungetale hadde det vært lenge etter apostlenes tid og nedigjennom århundrer, like til vekkelsen ved John og Charles Wesley m. fl. større åndelige vekkelser. Det måtte nok være noe i dette her fra Los Angeles allikevel. Jeg ble aldeles overbevist om at disse nådegaver ikke var opphørt, de skal jo ikke opphøre før "det fullkomne kommer (1 kor. 13, 10).

Da jeg så fortalte min hustru hvilket resultat jeg var kommet til, ble hun fylt med glede. Vi måtte bøye våre knær og be Gud om visdom til å motta hva han ville sende. Bare syndere kunne bli ført til Herren.

Ikke lenge etter kom det brev fra br. Barratt i "Byposten", hvori han fortalte om sin bønnekamp i New York, at han hadde korrespondert med venner i Los Angeles, og at han nu etter flere timers bønn priste

Gud i nye tunger. Troen styrkedes enn mere på at denne bevegelse måtte være av Gud.

Vi ventet nu på at hr. Barratt skulle komme til Norge, og vår bønn var stadig at Gud ville velsigne og bruke ham. Og han kom.

Imidlertid var det stor forventning av vekkelse på flere steder. Således var det ikke liten vekkelse i Porsgrunn ved evangelistene Carl Falck og B. Bakke fra Moss.

Da de kom til Skien for å virke i Wergelandslokalet, hvor hr. Mitchell hadde sin virksomhet, ble vi enige om å avholde fellesmøter, vekselvis i Wergelandslokalet og baptistlokalet. Br. Falck var en mester til å spille gitar og dertil en flink sanger og god taler, og br. Bakkes oppbyggelige og lærerike taler drog en masse folk til møtene. Min hustru var begeistret og vitnet med ånd og kraft om Kristus som frelser på disse fellesmøter. Lengselen etter en større fylde av Gud og synderes frelse vokste seg stadig sterkere og sterkere, og det var stadig bønn om dette.

Fra Kristiania kom det meddelelse om at der var brutt ut vekkelse ved hr. Barratt, ledsaget av tungetale som på apostlenes tid, og at folk strømmet til møtene, så lokalene var for små. Vi fikk nu enn mere tro for at vekkelsen også skulle komme til Skien, og det føltes som om luften var fylt av åndelig elektrisitet.

En aften på et møte i Wergelandslokalet falt Ånden over forsamlingen. Å hvilket herlig regn! Mange lå bedende om frelse og andre om å bli fornyet i sin ånd og døpt i den Hellige Ånd.

Nu spredte ilden seg også til andre lokaler, og

da min hustru og jeg skulle gå på møtet i Wergelandslokalet den følgende aften, var det ganske fullt også ute i entreen, hvorfor vi gikk til Betania. Også der var det fullt hus. Det ene vitnesbyrd avløste det annet, og det var stor kraft over Guds folk.

Den dagen hadde vært en stor dag for min hustru, og nu kunne hun mer enn noensinne vitne om sin frelser, for om formiddagen fikk hun tungetalens nådegave i sitt eget hjem, og senere tydningens gave.

Etter disse møter var det ganske umulig å samle folket i Wergelandslokalet og baptistkapellet, hvorfor metodistkirken ble leiet, men også den ble overfylt og det en times tid før møtet skulle holdes. Fra nu av grep vekkelsen veldig om seg. Det var ikke bare møter om aftenen, men besøk hele dagen i hjemmet. En dag kom en mann gråtende og bad om forbønn mens vi spiste frokost. Vi forlot frokostbordet og bad med mannen. Min hustru var opptatt fra morgen til aften, og det ville ha vært umulig for henne å passe sitt hus, hadde ikke en søster tilbudt seg å hjelpe henne. Nu kunne hun mere få ofre seg for møtene både i Skien, Porsgrunn og Brevik. Og Herren brukte henne veldig. Sjeler ble frelst i hundrevis og døpt i vann, syke ble helbredet og priste Gud, og mange ble døpt i Ånden og talte med nye tunger.

En stor dag var langfredag ettermiddag i 1907. Om etterm. var det bønnemøte i baptistkapellet før det store evangeliske møte skulle avholdes i byens festivitetslokale kl. 5. Vi gikk fra bønnemøtet kl. 4:30, men da vi kom ned til festivitetslokalet, var dette overfylt av folk, ikke bare i selve salen, men også på galleriet,

garderobeværelsene og trappeoppgangene, hvorfor det var umulig å komme nu, ikke engang for oss som skulle lede møtet. Vi gikk da opp en bakvei hvor trappen førte opp til scenen, og her slapp vi inn. Scenen var tom, og her var god plass for mange Jeg rullet selv opp teppet, og det var første gang i mitt liv at jeg rullet opp et teppe på teatrets scene, men jeg gjorde det med glede, for det gjaldt å skaffe plass til bønnefolket. Da teppet gikk opp, ble det alminnelig latter så snart forsamlingen fikk se meg og andre på et sådant sted. Talerstolen var plassert på gulvet foran scenen, for vi tenkte ikke det kom så mange mennesker.

Brødrene Falck, Bakke, min hustru og jeg forsøkte å fremholde frelsens vei for folket, og det var under Herrens veldige kraft at min hustru vitnet over ordene: "Se der Guds lam, som bærer verdens synd!" Etter sang og musikk fulgte vitnemøtet, hvor mange tok del, og her fikk mange, som nesten aldri besøker et evangelisk møte, høre det frie evangelium forkynt i den Hellige Ånds kraft. Og Herren velsignet sitt ord til frelse for mange. Å ha ettermøte i salen var det ikke tale om, men alle som var på scenen gikk inn i salen ettersom de frelsessøkende kom inn der, og da denne var full av søkende sjeler, firte vi teppet ned igjen, og scenen var dermed forvandlet til et bønnerom. Mens flere av oss var opptatt med å veilede disse bekymrede sjeler, vise dem frelsens vei i Guds ord (for troen kommer ved forkynnelsen) og å be for dem, fortsatte vitnemøtet i den store sal. Scenen gav plass til ca. 50 personer, og når disse var behandlet etter Guds ord, måtte de gi plass for

50 andre søkende sjeler, som gråtende og til dels skjelvende, kom inn og bad om forbønn. Det var å gå gjennom de samme veiledende skriftsteder igjen og legge hver enkelt frem for Gud i bønn om Åndens veiledning. Vi gav oss nu litt bedre tid, da møtet i salen var oppløst og folket der var gått stille og alvorlig grepet hjem. En stille stund for Guds hellige ansikt, med bønn for alle de nyfrelste og for alle som på dette møte fikk høre Herrens ord, og med takk fordi vi fikk lov til å være hans vitner, skulle vi nettopp reise oss for å gå hjem, da en ung broder løftet begge sine hender og sa smilende: "Pax vobiscum!" Det var latin, og betyr: "Fred være med eder!" Denne unge bror uttalte senere på møtene flere setninger på latin. Jeg undersøkte i min ordbok og fant setningene ganske korrekt.

Det var en forunderlig hilsen som bragte rik velsignelse til hver eneste sjel. Vi tok den som fra Herren og gikk glade og lykkelige hjem. Da vi gikk forbi kirken, var klokken halv tolv. I sannhet en stor dag i Herrens vingård!

Min hustru deltok meget på møtene både i Porsgrunn og Brevik og var til stor velsignelse for mange. I Brevik eller rettere Stathelle, skulle jeg sammen med et par unge brødre på en fisketur om høsten. De få venner vi hadde der ute ville gjerne vi skulle avholde et møte, og det gikk vi med på, om det var mulig å få låne det lutherske bedehus. Dette ble innvilget, og huset ble straks fullt av folk, men vi fikk det heller ikke mere. Fisketuren ble det ikke noe av, for været hindret det. Imidlertid ville mange at vi skulle komme igjen og ha flere møter. Det

ble gjort, og denne gang fulgte også min hustru med. Vi leiet Goodtemplarlokalet uke etter uke, og folket fylte huset, og Herren fylte det med sin herlighet.

De som var med fra begynnelsen der ute var br. Johan Olsen og hustru samt Marie Tobiassen (nu Olsen), Mathilde Kristensen (nu Gulliksen), Thomassen, Maren Andersen m. fl. Da disse venner kom på møtene sa de: Dette er hva vi har ventet på, og de ble helt med. Her på Stathelle hadde en søster en drøm: Hun så en hånd utstrakt over Stathelle. Og det viste seg at det var noe i denne drøm, for Gud frelste mange sjeler på dette sted. Min hustru hadde her et godt arbeidsfelt.

En dag besøkte hun en eldre bror på Stathelle, som lå til sengs av en meget vanskelig sykdom. Da hun hadde talt med ham og bedt til Gud for ham, gav han henne fem kroner. Hun mente han burde ha dem selv når han nu var syk, men hun måtte ta dem som en gave fra Herren. Hun takket så for gaven, sa farvel til familien og gikk. Da hun var kommet ut, sa Ånden til henne: "Gå inn på meieriet og betal hva hr. N. N. skylder. Hun syntes dette var underlig, men hun gikk inn og spurte om br. N. N. skyldte noe for melk. "Jo," svarte frøkenen, "han skylder nesten fem kroner." Hun betalte gjelden og bad henne ikke å si noe om hvem som hadde betalt den.

Senere på dagen kom hun over til Brevik for å besøke en søster, og da de begge skulle gå ut for å besøke en syk, sa søsteren: "Ta denne, fru Seehuus, det er bare en liten gave til reisepenger." Hun så på gaven, det var en tikroneseddel, og takket Gud. Om vi låner Herren noe, betaler han alltid godt.

Ofte når hun skulle besøke syke og ikke visste hvor de bodde, sa Ånden til henne, først i tunger og siden på norsk eller engelsk, hvilken vei hun skulle gå, og på denne måten fant hun frem. Hun var så helt for Herren, at det om henne kunne sies med sannhet: "Herrens fortrolige samfund er med dem som frykter ham. For etter sin åndsdåp var hun mere helt for Gud enn noensinne før.

En søndag aften kl. 8 skulle vi ha vårt første møte i Brevik. Dette var hos bror Jespersen på Setre i utkanten av byen. Der var tre rom, og alle var overfylt. Gud var underbart nær, og sjelene ble velsignet. Da møtet var slutt og det led alt langt ut på natten og folket skulle gå, fulgte vi med utenfor døren. Det var stjerneklart og koldt med nordlys. Like utenfor huset stod i luften nordlysstråler som lignet en snøplog, og den ytterste spiss av plogen stod rett over huset. Da folket fikk se dette underbare, kom det en hellig frykt over mange. Vi gikk inn igjen og bad til Gud, og dette hadde til følge at flere overgav seg til Herren. Fra nu av ble virksomheten henlagt til Goodtemplarlokalet i Brevik, og her var tilstrømningen veldig. Det var umulig for alle å komme inn, og noe større lokale kunne vi ikke få leie. Her fortsatte møtene i flere år, og Gud gjorde underbare ting. Så fikk vennene sitt eget lokale, og virksomheten antok fastere former.

Sommerferien tilbragte familien i Eidanger. Det var jo så deilig å få bo i nærheten av vannet, især da for barna som satte sådan pris på å få bade. En sommer bodde vi på Skjæret, som visstnok tilhørte Brevik. Og i hvor vel det var ferie, holdt vi møter både

i Brevik og i Skien som vanlig. Vi syntes ikke vi hadde tid til å hvile fra det evangeliske arbeide. Mange besøkende fikk vi både fra Skien og Porsgrunn m. fl. steder. Og det var ikke alltid så greit å vite hvorfra man skulle få mat til så mange. Men min hustru var alltid økonomisk og bad Gud velsigne det lille vi hadde. Noen fast lønn hadde jeg ikke fra første februar 1908 til 1924. Men Gud sendte oss alltid hva vi behøvde og det ofte på underbare måter.

En dag kom det flere venner på besøk. Vi forstod at de alle ville bli hos oss den dagen. Men hva skulle vi ha til middag, og hvorfra skulle middagen komme? Min hustru spurte meg hva vi nu skulle gjøre. Penger hadde vi ikke til å kjøpe middagsmat til så mange. Vi ble da enige om at Rein og jeg skulle reise ut for å fiske. Vi reiste bedende, og min hustru underholdt de fremmede. Gud hører bønn og hjelper sine barn. Det var som alt var bestilt på forhånd, for en time eller to deretter var vi hjemme igjen med over hundre småfisk. Og den stekte fisk var nok til alle. Ingen visste noe om at vi manglet noe, men Herren visste det, og det var nok. Så hadde vi jubel og takkemøte. Ja, det var jubel blant Herrens små.

Br. Barratt bodde det samme år på Heistad med sin familie. Både han og vi pleide å be for syke, og folket kjente til det. Men når br. Barratt var der i nærheten, kom de som regel først til ham for å bli behandlet etter Guds ord. Og folket sa i alminnelighet: "De går til Barratt for å bli helbredet for sin sykdom, men til Seehuus for å bli døpt." Og det traff seg så en dag at en søster fra Porsgrunn kom til Barratt

for å bli bedt for; men etterpå kom hun til meg for å bli døpt. Br. Barratt var den gang ikke overbevist om at troendes dåp var den eneste rette etter Nytestamentet.

Min hustru var alltid en bønnens kvinne, og bibelen leste hun ofte i, ja, endog under sitt arbeid i kjøkkenet hadde hun sin bibel åpen og leste litt i den når hun hadde sådant arbeid at tid og anledning tilbød seg. Ofte om nettene kunne hun fryde seg ved å finne noe dyrebart i den hellige bok. Likeså hadde hun papir for hånden så hun kunne nedskrive tanker hun fikk i den stille nattetime. Dette gjorde nok meget til at hun på møtene kunne avlegge friske vitnesbyrd og vitne om det hun hadde "sett og hørt." Ofte når det var en pause og det holdt på å ebbe ut, kunne hun ved Guds nåde sette fyr og flamme i alt sammen, så det endte med forbønn for sjeler ved korsets fot. Og det var herlig.

Andakten i hjemmet våket han over så den aldri ble forsømt. Både barn og foreldre leste et vers hver av det avsnitt som var angitt i søndagsskolens leseplan og derved ble de forberedt for den lekse som skulle behandles den kommende søndag. Leseplanen var utmerket god for barn og foreldre, for det er ikke alt i bibelen som egner seg til lesning for barn.

Fra barna var små forsøkte hun å synge evangeliske sanger for dem og fortelle dem bibelske fortellinger, og de ble aldri trett derav, men ville gjerne høre det om og om igjen.

Hun passet godt på at de gikk på søndagsskolen og var med på møtene om søndagen. Aldri fikk de gå på ski eller bruke kjelke og skøyter om søndagen.

De skulle bruke søndagen som hviledag. Dette syntes de ikke alltid om, men de fant seg deri for far og mor var enige om den ting.

Når hun måtte irettesette og tukte noen av dem, la jeg meg aldri bort i den sak, for jeg visste hun alltid gjorde det så forsiktig og ømt som det kunne gjøres, og når det traff seg så at jeg måte ta meg av noen, blandet hun seg aldri bort i det. Vi brukte mere bønn og formaning enn ris. Og det gikk bra.

Jeg har tidligere nevnt at hun var en stadig deltager på møtene både med bønn og vitnesbyrd. Men hun pleide også å vitne om Herren ute, når hun traff sammen med noen, eller når det var særlige stormøter eller vintersportstevner. Det kunne nok koste på å opptre slik, men hun hadde alltid en brennende trang i sitt hjerte etter å vinne sjeler for Herren. Og følgene av disse vitnesbyrd utenfor bedehus og hjem var ikke forgjeves.

En søndag etter fem- møtet vitnet hun for en stor skare mennesker som var samlet utenfor Odds sportsplass og talte ut fra teksten: "Se der Guds lam som bærer verdens synd." De som stod der utenfor gjerdet kunne ikke komme inn, og hun grep anledningen. En politibetjent kom hen til henne og gjorde henne oppmerksom på at det ikke var tillatt å tale ute blant folket uten politimesterens tillatelse. Hun spurte da om hun hadde gjort noe galt. "Nei" svarte han, "men det er ikke tillatt." Hun hadde fått sagt det hun ønsket og gikk inn, for vårt hus lå like ved sportsplassen den gang.

Noen år etterpå fikk hun bud om å besøke en eldre kvinne som var syk. Da hun kom inn og hilste

på henne, sa den syke: "De kjenner vel ikke meg, fru Seehuus?" "Nei, jeg gjør nok ikke det," svarte hun. "Jeg skal si Dem at jeg hørte De vitnet om "det Guds lam" utenfor sportsplassen en søndag aften. Jeg har vært urolig i mitt indre hele tiden siden, og nu er jeg syk og skal snart vandre herfra. Jeg ville så gjerne bli frelst. Vil De be til Gud for meg?" Ja, det var hun nok villig til. Og priset være Gud at denne sjel ble ført til Herren.

En annen gang skulle hun gå bort til melkeutsalget, og der traff hun en kvinne som skulle kjøpe melk. De kom snart i en samtale, og om et øyeblikk førte hun den inn på åndelige ting. Dette syntes den andre var vel meget av det gode, men hun fikk et kall fra Herren fra denne stund. Tiden gikk. Men en dag kom det også anmodning fra denne kvinne om å få besøk av min hustru. Hun var ukjent av henne, men da hun kom til den syke, ble de snart kjent. Nu var hun syk og sengeliggende, og ville gjerne bli frelst. Det ene skriftsted etter det andre ble opplest for henne, og veien til frelse ved troen på Jesu utgytte blod fikk hun høre. Kvinnen fortalte henne at hun hadde vært urolig hele tiden siden den samtalen på melkeutsalget. Nu skulle hun også dø, og det gjaldt da å kunne vandre herfra med håp. Guds Ånd lyste opp for henne, og alt ble godt og vel. Samtalen om de åndelige verdier hadde båret frukt. "Send ditt brød bort over vannet, for i tidens løp skal du finne det igjen.

Hun var også alltid villig til å be for syke. Hun hadde vært adskillig syk selv, og derfor hadde hun lært å sette pris på en god helbred. Jeg hadde jo

selv tro for å praktisere Guds klare ord på dette område, men resultatene hadde tidligere vært små. Vi stod så spørrende på dette punkt begge to.

En dag i 1905 kom en mann fra Bøle pr. Skien og fortalte meg en drøm han hadde hatt. Han var nemlig syk av isjias, og legen hadde sagt at han måtte reise til Larviks bad om han skulle bli bra. Dette syntes han ikke passet for en troende, han ville helst at noen Guds barn skulle be for ham og salve ham med olje i Herrens navn etter Jak. 5, 14. Dette syntes han var det eneste riktige. Men Satan fristet ham og sa: "Dette vil du gjøre bare fordi du derved slipper å betale for oppholdet ved badet." "Nei," mente broderen, "dersom Herren helbreder meg, vil jeg gi til Guds sak akkurat den sum som oppholdet ved badet vil koste." Og så bestemte han seg til å gå Skriftens vei. Men hvem skulle han få til å gjøre dette? Det var det neste spørsmål. Han bad Herren vise seg vei. Så drømte han en natt at han så to menn, og han syntes høre en røst som sa: "Disse to menn skal du be om de vil behandle deg etter Jak. 5, 14. Og de to menn han så i drømmen var hr. Ivan Olsen og meg. "Og nu er jeg her for å spørre om De vil komme." Ja, tenkte jeg, bare det var en bror innen den menighet du selv tilhører, men hr. I. O. kjenner jeg ikke så godt, og dessuten tilhører han en annen menighet. Dernest så er jo min tro svært liten, men er denne drøm fra Gud, da går jeg. Jeg svarte broderen at jeg skulle underrette hr. Olsen om dette, så skulle vi komme på fredag. "Men gjør det noe om jeg tar min hustru med?" spurte jeg.

Nei," svarte han, "det må De gjerne gjøre." Br. Olsen var villig, og vi reiste der ut alle tre på fredag.

Da vi kom dit, var det som å komme til en fest. Alt var innbydende, og bordet stod dekket. Vi ble hilst hjertelig velkommen av broderen og hans hustru og anmodet om å sitte til bords med det samme. Jeg sa takk, men først ville jeg gjerne utføre min Herres tjeneste. Vi samledes i bestestuen, leste flere steder i Skriften om Guds villighet til å helbrede våre legemer, hvoretter vi samledes til bønn. Da vi la hendene på ham, falt han omkull på gulvet og det så nesten ut som han skulle dø. Imidlertid bad vi til Gud for ham, at hans navn måtte bli herliggjort, og etter noen tids stillhet reiste vi ham opp. Han så ut som om han nylig var våknet av en dyp søvn, og forundret vendte han seg om og spurte: "Hvor har jeg vært henne nu?" Vi har vært hos Jesus med deg, svarte jeg. "Det var forunderlig," sa han. Vi fikk ham til å sette seg på en stol, hvoretter jeg tok oljeflasken og salvet ham i Jesu navn. Da kjente han at en kraft for gjennom sitt legeme, og sykdommen for ut. Vi måtte da prise Gud for hans velgjerning mot denne bror, og nu satte vi oss til bords og "nøt maten med fryd og hjertets enfold."

Siden fortalte broderen meg at han gikk på arbeid om aftenen kl. 10 og tok sin vakt. Noen tid etter fortalte han meg at han på veien fra Skien til Bøle ble fristet av Satan at det nok ikke var i orden, og han syntes at smertene ville komme i hans legeme igjen, men da kastet han seg på kne ved veien og sa til Gud: "Kjære Gud, du gjør jo intet halvt når du gjør noe." Fra den stund har han vært bra, og han lever

ennu når dette skrives. Priset være Gud. Fra denne stund var vi beredt til å be også for andre, og da vekkelsen av 1907 kom, hørte det nesten med til vårt daglige brød å be for syke. Og br. I. Olsen og jeg ble gode venner og han sluttet seg til menigheten og ble en god medarbeider.

Et annet merkelig tilfelle var i 1907. En eldre frue fra Kragerø kom til Porsgrunn for å besøke sin datter. Og da hun led av en stor kroppsvulst på halsen, talte hun med datteren om å få den fjernet på amtssykehuset i Skien. "Nei, det må du ikke tenke på, mor, men reis heller opp til noen venner i Skien. De ber for syke, og Gud har gjort store ting der," sa datteren. Hun hadde ikke tro for dette. Og da hun kom på besøk til sin datter på Bøle, fikk hun det samme råd.

En dag kom hun med sin svigersønn til vårt hjem for å tale om sin sykdom. Min hustru var ikke hjemme da de kom, men jeg bad dem komme igjen om et par dager. De drog da hjem igjen, og da min hustru kom, fortalte jeg dette og at vi kunne vente dem om et par dager. Vi forberedte oss for å motta dem gjennom bønn og selvprøvelse. Og så kom dagen. Før hun reiste fra Bøle, var hun i bønn til Gud i to timer, og nu kom hun troende. Etter å ha lest flere skriftsteder, bøyde vi kne ved sofaen, vårt bønnealter, la hendene på henne og bad for henne. Straks begynte hele hennes legeme å skjelve. Hun segnet bakover og ble liggende på gulvet, akkurat som om hun lå på et operasjonsbord. Vi fortsatte å be i all stillhet. Da begynte hennes bryst å heve seg hurtig, men avtok gradvis igjen inntil vi nesten ikke kunne merke

at hun åndet. Jeg ble grepet av en forferdelig redsel og sa til min hustru: "Jeg tror hun dør." "Å nei hun dør ikke," svarte hun smilende. Men jeg tenkte på hva følgene ville bli om hun skulle dø, for var det motstand mot vekkelsen for nærværende, ville den bli så meget større etter dette. Hun lå fremdeles ganske stille på gulvet, og vi var også stille i bønn, ventende på at Herren skulle gripe inn. Jeg kjente på pulsen og den var i orden. Plutselig slår hun begge armene ut og begynner å synge: "Halleluja, jeg tror det og stoler på ordet, har rensning i Jesus, min Frelsermanns blod!" Jeg grep om bordfoten så hennes arm kunne ramme min, for ellers ville hun ha slått seg. Og i denne stilling ble hun liggende en stund. Vi jublet og priste Gud for seiren. Hun skulle nok ikke dø, men leve og forkynne Herrens pris.

Nu reiste vi henne opp, og hun satte seg i sofaen igjen og begynte å synge den ene sang etter den annen, noen av disse gode, gamle lutherske salmer. Da hun så var kommet til ro, skulle vi inn i spisestuen og drikke kaffe.

Mens vi satt og spiste, spurte jeg: "Hvordan er det med svulsten, søster?" Hun la sin høyre hånd på halsen og utbrøt: "Å tenk, den er borte!" Så bar det ned på kne med oss alle fire for å prise Gud for bønnhørelsen.

Da hun kom hjem til Bøle, ble det stor glede, likeså i Porsgrunn. Dagen etter gikk hun til legen og lot seg undersøke. Han sa da at han syntes det var litt tilbake av kroppsvulsten, men noen operasjon var ikke nødvendig. Jeg spurte så søsteren om hun fortalte legen at noen Guds barn hadde bedt for henne,

men det hadde hun glemt, og beklaget at hun ikke hadde gjort det. Søsteren reiste hjem til Kragerø, glad over hva hun hadde opplevd, og fortalte til sine venner og bekjente at Herren hadde helbredet henne for denne uhyggelige kroppsvulst som hadde forgrenet seg omkring i hennes legeme.

Et annet tilfelle var en fru Kr. som led av tuberkulose i lungene. Hun var en av våre naboer, og hadde vært behandlet av tre leger med det samme resultat: uhelbredelig. Hun ville så gjerne at vi skulle be for henne at hun måtte bli frisk, for hun hadde flere små barn, og mannen var heller ikke frisk; men hun kunne ikke komme dertil at hun selv kunne be om forbønn. Hun tilhørte Frelsesarmeen, så det var meget sjelden vi traff hverandre på møter.

Nu hadde hun en venninne som en dag kom inn og spurte om vi ikke ville be for fru kr. "Jo," svarte vi, "ta henne bare med deg og kom innom en ettermiddag. Vi gjør ikke forskjell på folk."

En dag kom hun, iført sin frelsesuniform som om hun skulle til en fest. Vi gikk straks inn i spisestuen for å tale litt sammen, da vi ventet besøk av noen troende gymnasiaster, og vi ønsket ikke å bli avbrutt under vår samtale med henne og bønn for hennes helbredelse. Da vi hadde gjennomgått en del skriftsteder og sett hva Herren sier i sitt ord, for vi hadde lært å gå "til ordet og til vitnesbyrdet," bøyde vi våre knær for Herrens ansikt, la våre hender på hennes hode og bad Gud helbrede henne. Straks falt hun bakover og vi fulgte forsiktig med og støttet henne med våre hender, og snart lå hun på teppet, skjelvende over hele legemet. Vi fortsatte å be, og mens

vi bad lå hennes høyre hånd ganske stille, mens den venstre hånd uavlatelig beveget seg over den venstre side som om det gjaldt for henne å stryke vekk noe.

Hun gav ikke en lyd fra seg, men da hun våknet og kom til seg selv, reiste vi henne opp, og der på sofaen begynte hun å synge Herrens lovsanger." Det var underlig å se på Dem mens De lå der på gulvet," sa jeg, " for hele tiden strøk De Dem på den venstre siden med den venstre hånd, men den høyre hånd var ganske stille." "Nei, gjorde jeg det," svarte hun, "det var i den venstre lunge jeg hadde ondt."

Ja, nu var hun lykkelig og viss på at Herren hadde helbredet henne.

De unge menn var allerede kommet, og vi gikk inn i det andre værelse og gjorde dem kjent med fru kr. som Herren så underlig hadde hjulpet. "Vi forstod det var noe særlig der inne," svarte de smilende.

Vi sendte nu bud på hennes mann. Han kom straks, og det ble et herlig møte med disse to. Glade og lykkelige gikk de hjem til sin store barneflokk. Ved halv ti tiden gikk jeg der bort for å se hvordan det var med fru kr. og familien. Det var fryd i hjemmet. Hun som før var så svak at hun ikke kunne ta brødkniven i sin hånd for å skjære et stykke brød til sine barn, hadde nu skåret opp nesten et helt brød, vært ute og gitt dyrene mat og ellers utført annet huslig arbeid den aften. Hun var strålende! Og hennes mann var så lykkelig at han ikke visste hvor han skulle gjøre av seg.

"Jeg tror min hustru er blitt ganske frisk og har fått nytt blod," sa han, "for i aften har hun gjort det

hun ikke har vært i stand til å gjøre på lang tid." Og helbredelsen holdt. Hennes mann er nu død, men fruen lever fremdeles når dette skrives (26- 10- 35.)

En annen dag i 1907 ble vi anmodet om å komme opp til en familie i Slemdal (nu Siljan) omkring 18 kilometer fra Skien. Gamle bestefar i huset hadde så ondt for å høre. En mann kom med hest og vogn for å hente oss. Det var deilig vær, og Gud var oss nær. Da vi kjørte oppover en lengre bakke, fikk vi se en eldre mann som stod og hugget ved i nærheten av veien. Ånden var mektig over min hustru den dag. Plutselig kom det i tunger og siden på norsk: "Denne mann er ikke frelst. Stig ned av vognen og tal med ham om hans sjels frelse."

Vi bad kjøreren stanse, gikk av vognen og bad ham kjøre så smått oppover, da vi gjerne ville tale med vedhuggeren. Vi gikk så bort til ham, hilste på ham og spurte hvordan det stod til. Han hilste høflig igjen, tok sin lue av og sa: Å, det er ikke så rart med helbreden."

"Men er de frelst?"

"Nei, det er også noe uklart for meg, men jeg ville da gjerne få det klart, for jeg har vel ikke så mange dager igjen, tenker jeg."

Vi spurte ham da om han ville vi skulle be for ham der ved veikanten, hvortil han svarte ja. Så knelte vi ned ved huggestabben og bad Gud frelse hans sjel og helbrede hans legeme. Det var en meget velsignet stund. Da vi reiste oss fra bønnen for å gå, takket han så inderlig for samtalen og bønnen. Vi sa farvel og fortsatte oppover bakken for å innhente kjøreren som nu var kommet et godt stykke fra oss.

Om en stund satt vi i vognen igjen; Ånden var fremdeles mektig over min hustru.

Jeg fikk nu lyst til a prøve hennes tungetydning, ikke fordi jeg tvilte på den, men for å undersøke om hun også kunne tyde et levende språk.

"Kan jeg spørre deg om noe på spansk? kanskje du kunne få tydningen på det også?"

"Ja, jeg vet ikke, men du kunne jo forsøke."

Min far var nemlig godt hjemme i spansk og ble ofte benyttet som tolk, når de spanske skip kom til byen for å laste klippfisk. Og vi gutter hadde vår store glede i å komme ombord i disse store spanske dampskip, for der fikk vi kjeks, og vi fikk også smake på vinen som de drakk likesom vi drikker vann for å slukke vår tørst en varm sommerdag. Således hadde jeg lært noen setninger på spansk i barndommen, og jeg visste at min hustru ikke kjente noe til spansk.

Da jeg hadde fremsatt mitt spørsmål på spansk, begynte hun å tale i tunger en lengere stund. Endelig kom svaret ganske korrekt, men på engelsk. Jeg ble forundret.

Men jeg ville gjerne prøve på et annet språk, og spurte om jeg kunne få fremsi et vers fra Matteus 5. kap. på gresk. "Ja, du kan jo forsøke," svarte hun. Da jeg hadde lest verset, begynte hun straks å tale i tunger, og det føltes som om hun skulle gjennom en mur. Endelig kom det på norsk: "I skal ikke friste Herren eders Gud."

Jeg følte en engstelse komme over meg. Jeg hadde jo fått svar allerede. Hvorfor forsøke mer?

Etter noen tids kjøring var vi fremme hos familien. Vi bad for gamle bestefar som var tunghørt,

men om han ble helbredet vet jeg ikke. Vi samtalte med sønnen og hans hustru, som begge var troende, og hadde en deilig bønnestund. I vuggen lå en liten gutt, og om denne sa min hustru: "Når han blir stor skal han reise til Kongo som misjonær." Dette hadde jeg glemt inntil br. Johannes Holte fortalte på sin avskjedsfest i Skien, høsten 1935, at hans mor hadde fortalt ham at min hustru hadde uttalt disse ord ved hin anledning, for Johannes var nemlig den lille gutten som lå i vuggen den gang vi besøkte hans foreldre og bestefar.

Tidlig om morgenen den neste dag stod vi opp ved firetiden for i all stillhet å påbegynne veien hjem igjen, som vi da skulle tilbakelegge til fots. Da familien våknet, ble de forundret over at vi alt var oppe. De ville vi skulle drikke kaffe og spise og bli kjørt til byen igjen; men vi bad dem å overlate oss i Herrens hånd, for vi hadde bestemt oss til å gå hele veien hjem igjen.

Etter ca. to timers gang i den deilige morgenstund med sol og stillhet i luften, kom vi til det sted hvor vi hadde hatt en bønnestund med den syke mann. Vi stanset ved stedet, og plutselig sa Ånden: "Mannen som dere bad med er ikke helt frisk og heller ikke har han fått forvissningen om frelsen. Gå innom til ham og bed for ham."

Det var intet tegn til hus der i nærheten og heller ingen vei å se som førte bort til noe hus.

"Hvordan skal vi finne frem til mannen," spurte jeg, "her er intet tegn til hus."

Da sa Ånden til min hustru: "Gå rett frem, og når dere kommer nedover et stykke, vil dere se en sti

til høyre, følg den og dere vil få se huset hvor mannen bor."

"Forunderlig!" sa jeg.

"Ja, vi har nok en god veiviser," svarte min hustru

Vi fortsatte nedover bakken og ganske riktig fikk vi se en sti til høyre; den fulgte vi, men noe hus var ikke å se. Imidlertid fortsatte vi å gå denne anviste sti i en halvsirkel. Omsider tikk vi se en røk som sakte hevet seg opp mot himmelen. Her er nok huset, tenkte jeg, og ganske riktig, der var vi ved målet. Forsiktig banket vi på døren, og ut kom en ung vennlig kvinne. Vi hilste god morgen og spurte om det var her den mannen bodde som i går hugget ved oppe ved hovedveien.

"Jo" svarte hun, "det var da det."

"Hvordan står det til med ham, er han bra?"

"Nei, han er nok ikke helt bra," svarte hun.

"Kan vi få komme inn og tale med ham," spurte jeg.

"Ja, vær så god, han er nettopp stått opp," svarte hun.

Vi gikk inn; datteren gikk ut på kjøkkenet; det var så rent og pent der inne, og det dampet av kaffekjelen, og det var så forunderlig fredfullt i huset.

"God morgen," sa vi da vi kom inn i stuen hvor den gamle satt.

"God morgen," svarte han. "Er dere så tidlig ute i dag?"

"Ja, det er vel noe tidlig for oss som ikke er vant med å være så høyt opp i fjellet. Men vi syntes det var så deilig å ta denne spasertur fra Slemdal på

en så solklar dag. Hvordan står det til med Dem i dag? Er De blitt bra etter bønnestunden i går?"

"Å nei, jeg er nok ikke helt bra," svarte han.

"Hvordan er det med vissheten om frelsen da, er det klart for Dem nu?"

"Nei, jeg synes ikke det er så klart som jeg skulle ønske."

Vi tok da våre bibler frem og leste Herrens ord for ham og viste ham frelsens vei, og det lysnet for ham. Likeså leste vi noe av Herrens ord om hans villighet til å helbrede våre legemer, og så hadde vi en bønnestund sammen, og Gud var oss nær med sin velsignelse.

Da vi hadde reist oss fra bønnen og skulle gå, kom datteren inn og bad oss sitte ned for å drikke en kopp kaffe og spise litt. For dette tilbud var vi meget takknemlig da vi følte oss sultne etter den lange spasertur.

Da datteren hadde dekket bordet og satt frem nykjernet smør, vafler og brød, sa hun: Nu skjønner jeg hvorfor jeg skulle kjerne smør og steke vafler i går ettermiddag, noe jeg ikke pleier å gjøre på en fredag, men på en lørdag."

"Herren visste det skulle komme fremmede i dag, og så ville han at alt skulle være ferdig," svarte min hustru.

Det var et deilig måltid vi fire hadde den tidlige morgenstund, og vi følte alle at den Herre Jesus var vår hedersgjest. Atter en takk og bønnestund for disse kjære som bodde der i huset. Vi sa farvel, og har ikke sett eller hørt noe om den gamle mann siden. Men når vi kommer hjem til Herren, vil han

nok fortelle hvordan han hadde det til sin dødsdag og gi Gud æren for alt.

Mange herlige helbredelser av syke fant sted utover i de år hun var i stand til å være med i arbeidet, og skulle jeg her nevne detaljer, ble boken for stor. Både fra land og by kom det venner og bad om forbønn, og hvor vanskelig enn tilfellet var, ble de alle behandlet etter Guds ords anvisninger. Flere som skulle opereres, ville først la seg behandle etter Guds ord, og mange av disse slapp operasjonen da legen ikke fant noen grunn for en sådan. De drog glade og lykkelige hjem.

Min hustru var meget ute på husbesøk for å se til syke og be for dem. Til dette arbeid hadde hun en særlig evne. Og mange er de som med takknemlige hjerter minnes hennes besøk. Den siste dag hun var ute på sykebesøk, var en meget anstrengende dag for henne; hun gikk fra hjemmet om formiddagen og kom hjem sent ut på ettermiddagen. Da var hun både sulten og trett, og jeg fikk det inntrykk: nu er det visst snart slutt med hennes sykebesøk. Og det var det også. Hun orket ikke mere.

Heller ikke må jeg glemme å si at hun var en fredsommelig sjel. I en menighet kan det ofte hende at det blir uenighet og strid innbyrdes mellom medlemmer. Og der var hun alltid den meglende, den fredsstiftende, hvorom Jesus sier i Bergprekenen: at de er salige.

Aldri gjorde hun en sak verre ved å tale ille om noen av partene, men alltid forsøkte hun å finne frem noe godt hos vedkommende. Og mere enn én gang lykkedes det for henne ved Guds nåde.

Hedningemisjonen lå henne meget på hjertet, og

derfor var alle misjonærer hjertelig velkommen til hennes hjem.

Da det ble spørsmål om å støtte br. John Brynhildsen og hustru med et bestemt årlig beløp, de skulle nemlig reise til Kongo, sammenkalte hun de søstre som interesserte seg for misjonen til å møte i hennes hjem en etterm. for å ta saken under overveielse. Det viste seg at interessen var stor, og de ble enige om å samles hver mandag etterm. til bønn og samtale om Guds ord, og så legge i kollekten hva de kunne avse til misjonen. Og søsterringens møter som ble begynt under Åndens ledelse fortsatte siden hver mandag, så de ikke alene nådde det beløp de hadde satt seg som mål, men gav også penger til trengende evangelister og menighetskassen. Søsterringens møter var noen av de mest velsignede møter i ukens løp, og de lengtet etter å samles til bønn for misjonærene.

Like fra begynnelsen av virksomheten var der stadig ukentlige innsamlinger til hedningemisjonen, men først ved søsterringens begynnelse, kom det fart i saken. Det var derfor et stort savn for henne når hun ikke lenger orket å samles med søstrene på deres ukentlige møte. Men til gjengjeld hadde de i henne en så meget større forbeder.

Sommeren 1927 reiste hun til Bergen for å besøke Rein og hans hustru. Det var en stor glede for henne å være i sin sønns og svigerdatters hyggelige hjem, og mere enn én gang talte hun om de mange kjære minner hun hadde fra sitt opphold der. Mens hun var der ble hun syk og sengeliggende, og legen gav henne det råd å reise hjem så snart hun ble rask nok, da sykdommen syntes å være av en alvorlig

art. Da hun kom hjem ble hun salvet og bedt for, men noen forandring til det bedre inntrådte ikke. Hun lot seg da undersøke på Fylkessykehuset med det resultat at en operasjon var nødvendig. Dette hadde hun ingen lyst til, men fant allikevel å måtte gå med derpå. Operasjonen forløp heldig, og hun fikk være til stor velsignelse for de andre pasienter.

Etter noen måneders forløp var hun atter istand til å være med på møtene, men like før julen 1927 korn smertene tilbake, og fra nu av ble hun mer og mer bundet til hjemmet og sykesengen. Hun lot seg atter undersøke av en lege (denne gang av en kvinnelig), men hun kunne ikke gi noe håp om helbredelse, for sykdommen var kreft, og det høyeste hun kunne leve var en seks måneders tid. Dette slo også omtrent nøyaktig til. Hun var helt overlatt til Herrens vilje. Hun hadde jo bedt Gud om å få leve inntil barna ble voksne, og denne bønn var besvart av Herren.

På sykeleiet var bibelen og bønnen det kjæreste for henne, og mange som kom for å se til henne og bringe henne et trøstens og oppmuntringens ord, gikk hjem igjen trøstet og glad over å se en sjel som var så løst fra alt i verden, og som bare ventet på at Herren skulle komme for å overflytte henne til det hjem hvor så mange av hennes kjære ventet på henne.

I de tre siste uker hun levde var jeg hjemme og borte fra møtene i Tabernaklet. I denne tid ledet menighetstjenerne møtene, som både var godt besøkt og rikt velsignet av Herren.

Med en sjelden tålmodighet bar hun sine lidelser, og mot avslutningen bad hun oss be om at Herren

snart måtte løse henne fra forkrenkeligheten. Under sykdommen kunne det komme mange forskjellige uttrykk, som nok ikke kan gjengis i sin helhet.

En dag sa hun til meg: "Jeg synes å se mor omkring sengen min igjen og igjen."

Når jeg spurte om smertene var store i dag, svarte hun: "Mine smerter betyr ingenting mot hans smerter som led og døde for meg."

Og atter en annen gang: I natt har jeg vært så opptatt med Jesu lidelse, så jeg har bedre kunnet sette meg inn i hans fullbrakte verk."

Flere ganger så det ut som hun skulle slukne, og det ble sendt bud til døtre, svigersønner og barnebarn, da hun ønsket å si farvel, men hun frisknet til igjen, så vi fikk beholde henne ennu et par uker.

Det siste ord jeg minnes, var dette: "Å, pappa, jeg er så trett!" Jeg forsøkte da å trøste henne med at hun snart ville få hvile, for nu kommer Jesus snart. Det syntes å gjøre henne godt.

Rein og hustru var på denne tid i Amerika, og da han ble underrettet om sin mors sykdom, kom det ene brev etter det annet. Stadig lå hun der i sengen som en forbeder både for ham og de andre i familien, og når gledelige etterretninger kom, frydet hun seg i sin ånd og priste Gud.

Mandag aften den 27. august, da jeg sa god natt til henne, gav hun meg sitt alminnelige godnattkyss, og jeg fikk en følelse av at dette muligens var avskjedskysset. Jeg gikk for å hvile meg litt, og den oppofrende og tålmodige sykepleierske vi hadde, lovte å vekke meg om dødens tegn skulle melde seg. Da jeg om morgenen den 28. august kom inn i sykeværelset,

var det klart for oss alle at det snart var forbi med jordelivet. Kl. 9 var hun ennu ved bevissthet, i hvor vel hun ikke kunne tale; og da postbudet kom med et brev fra Rein, bragte jeg hans hilsen til henne og leste litt av brevet om hans ankomst til Denver i Colorado, at han der ble møtt av sin morbror Steen, Peter og Theodore og deres hustruer. Effi og Theodore var de siste navn som ble nevnt, men da måtte jeg avbryte lesningen, for hun orket ikke å følge med. Knapt tre timer deretter utåndet hun og gikk for å være med sin frelser og sine kjære hjemme i herligheten. Det ble en tung dag for oss alle, men også en dag med takk til Gud fordi han hadde løst henne for evig fra de legemlige lidelser.

Onsdag den 29. august kl. 7 aften samledes en stor venneskare i hjemmet, hvor sangen: "Guds folk dør vel," ble sunget, og menighetstjener Kverner talte trøstens ord til de sørgende. Deretter ble kisten kjørt til Tabernaklet, etterfulgt av venneskaren.

BEGRAVELSEN.

Herom forteller A. K. i dagbladet "Varden."

"Fru Ida B. Seehuus's begravelse fant sted lørdag 1 sept. kl. 2 under meget stor deltagelse. Tabernaklet, hvor båren stod, var for anledningen vakkert dekorert, og da høytideligheten tok sin begynnelse, var lokalet fylt til siste plass, mens adskillige befant seg utenfor.

På plattformen såes foruten forstander Seehuus, de øvrige hjemmeværende i familien: Esther og Wilhelm

Holm, Inga og Kaspar Hansen, Ruth Thorkildsen, Borgny og Alf Kasper (Anna og Rein Seehuus var i Amerika).

Etter at sangen: Jesus, frelser, los du meg," var sunget, talte menighetstjener Ivan Olsen over apostelens ord: "Jeg har fullkommet løpet o. s. v." Han minnet også om avdødes hellige ferd iblant dem med takk til Gud for hva han hadde utrettet gjennom henne.

Sangen: "Tenk når jeg min frelser skuer," ble sunget, hvoretter hr. Ivan Olsen nedla en krans på båren fra menigheten i Tabernaklet med en takk for hva hun hadde vært der. Så fulgte kranser fra søsterringen ved fru karoline Solheim og fra søndagsskolen ved hr. Kverner, likeledes fra venner i Betania, Brevik, ved br. Gulliksen, fra venner på Sandøen pr. Brevik ved hr. Lerstang, og fra Betesta, Borgestad ved forstander L. Karlsen.

7-800 mennesker fulgte den blomstersmykkede båre til Johannes kirkegård. I følget såes flere venner fra de fleste kristelige forsamlinger i byen. Etter avsyngelsen av et par vers av: Skal vi nær ved floden møte -," talte hr. Daniel Holm til den store forsamling som var synlig grepet. Etter ennu et par vers av denne sang: "Skal vi nær ved floden møte -," takket forstander Seehuus for deltagelsen - og følget oppløstes

MINNEFESTEN I TABERNAKLET,

som tok sin begynnelse umiddelbart etter begravelseshøytideligheten, var ikke mindre gripende. De

forsamlede venner gav uttrykk for sin store kjærlighet til den avdøde, og sin deltagelse overfor familien, og spesielt overfor forstanderen, med en inderlighet som man sjelden hører make til.

Det var innløpet en masse kondolansetelegrammer, og noen inderlige kondolansebrev fra forstander J. A. Øhrn (Tabernaklet, Oslo), M. H. Sæther (Filadelfia, Oslo), Ivar M. Witzøe, Grorud, og Ludv. Bratlie, Oslo. Det lar seg ikke beskrive, det må oppleves for å kunne forståes. Og gjennom det hele lyste håpets klare morgenstjerne frem håpet om snart å møtes hos Herren.

Da festen nærmet seg sin avslutning, stod forstander Seehuus frem. I få ord gav han et omriss av sin hustrus liv, og til slutt uttalte han en beveget takk til alle som hadde utvist sin deltagelse. Forsamlingen var oppløst i tårer, dog gråt man ikke som de der ikke har håp. Stemningen fikk sin utløsning i sangen: "O, tenk når engang samles skal." Sjelden hører man en sang sunget med en sådan forvissningens glød som ved denne leilighet, og alles tanker løftedes fra jordegruset mot faderhuset, der hvor ingen skilsmisse mer finner sted.

Så styrke da Herren de gjenlevende! Så hvile der fred over fru Ida B. Seehuus's minne.

Tirsdag den 4. september. ble en stor og vakker krans fra menigheten i "Klippen," Bergen, nedlagt på fru Seehuus's grav i nærvær av noen få venner og en del av familien, med en inderlig takk for den velsignelse hun hadde brakt dem ved sitt besøk der i fjor.

(Etter "Misjonæren" for 10. september. 1928.)

REINS SISTE BREV TIL SIN MOR

ankom 7. september. åtte dager etter hennes død.

Oconomowoc, U. S. A. 23. august 1928.

kjære elskede mor!

Guds nåde og fred i Lammets blod.

Vi mottok i går fars to siste brev. Jeg vet ikke om du rekker å få dette brev fra meg før ditt oppbrudd fra jordelivet. Tegnene på din livsaften er jo inntrådt. Men som når solen går ned her i Amerika og samtidig står opp i Norden, så vil også ditt liv opp gå i herlighetens land, like snart som det går ned her i verden.

Vi mister ikke hverandre. Du går bare høyere opp i Guds skaperverk.

Lammets blod har ditt dørtre tegnet,

deg beseglet, deg beseglet,

du er hans.

Det evige lys venter på deg. Du har snart sett den siste skygge.

Der blir ingen skygger i dødens dal,

der blir ingen skygger i dødens dal,

når Jesus deg henter hjem!

Vi kommer snart etter! Du har ikke levd forgjeves, for Kristus har vært ditt liv, og døden skal bli din vinning.

Jeg skal bringe deg de hjerteligste hilsninger fra dine kjære brødre: Steen, Peter, Theodore og deres hustruer og barn. Tenk, jeg traff 50 av våre slektninger i Denver. Også Simons hustru, tante Nelly fra Oklahoma var der på besøk, og hennes datter og svigersønn. Ja, de bad meg hilse deg. Tenk, din fars slekt er vokset til 103 sjeler i dette land. Det er flere

enn Israels barn når de drog til Egypt. De fleste, nesten alle jeg har møtt er frelste, og ikke det alene, men meget opptatt i menighets- og søndagsskolearbeidet!

Gud har velsignet din fars hus!

Her har raset mange sykloner omkring tante Marias farm i sin tid men aldri over hennes eiendom. Forleden natt ble låven, vognskjulet, hønsehuset og skorsteinen på våningshuset til en farm noen få mil herfra, bortblåst, men her var vi skånet fra alt!

Den Gud vil bevare, er uten all fare.

Hvis dette er vår siste hilsen til deg med penn og blekk, da blir den neste hilsen med en herliggjort hånds håndtrykk, i det land hvor det intet hav er unntagen glarhavets bølgefrie horisont.

Takk for alt, kjære, elskede mor måtte jeg møte deg på oppstandelsens morgen med tusener av sjeler vunnet for Jesus!

Din egen sønn for evig,

din Anna og Rein.

P. S. Skal også hilse deg fra Olivers hustru, Maria, og hennes sønn Oliver i Denver, så vel som fra tante Maria og hennes her i Oconomowoc, Wis.

KONDOLANSEBREV.

(Utdrag.)

Seattle, Washington, U. 5. A., 15. september. 1928.

kjære hr. Seehuus!

Av et brev fra en broder i Bergen har jeg fått vite at din kjære hustru er vandret hjem, og i den

anledning ønsker jeg å uttale både min hustrus og min egen medfølelse med deg i ditt savn. Vi føler begge at vi har tapt i henne en av våre nærmeste venner, og en av dem som oppholdt oss på en kraftig måte med sine forbønner.

Hun var en av de sjeldne kristne, hvis liv lyste frem med en klar og skjønn glans, en av dem, som med en brennende kjærlighet til sin frelser søkte å fremme hans rike. Hun øvet en stille og vinnende innflytelse overalt hvor hun kom, og hennes minne vil bli kjært i vide kretser.

Min hustru og jeg hadde anledning i Denver, Colorado, å være sammen en aften hos tre av hennes brødre. Det var en meget hyggelig aften, og vi samtalte adskillig om hjemlandet og forholdene der. Folk setter uhyre pris på å treffe sammen med noen fra det gamle landet.

Lev inderlig vel, og må Herren selv trøste deg i din store sorg. Det er godt å vite at vi har en bolig hist oppe, hvor ingen blir syk eller dør. Halleluja.

Broderligst,

T. B. Barratt.

Oslo den 30. aug. 1928.

Kjære Seehuus.

I dag ser jeg av avisen at du har lidt et smertelig tap, og da føler jeg at jeg som gammel venn og kamerat vil sende deg et par ord og uttrykke min dypeste sympati med deg i din store sorg. Jeg har jo

kjent Ida siden hun var en ung pike i sine foreldres hus i Rio.

Hun var alltid en ren, edel og oppriktig sjel. Jeg er glad over at jeg fikk sagt henne dette i det bevegelige år 1907.

Ja, nu er hun vandret, ikke bort, men hjem; hjem til ham som hun lærte å kjenne og elske i barndommen. Hun står for meg som en hvis liv var som en yndig duft fra en annen verden. Gud velsigne deg og dine som har mistet så meget og som må føle savnet så tungt. Men hennes er vinningen! Det er tungt stundom å si: "Herrens navn være lovet," når han tar det beste vi har fra oss, men han gjør dog alle ting vel, og det skal tjene oss til det beste. I det lys fortoner sakene seg annerledes. Gud gi deg trøst i sorgen.

Broderligst,

J. A. Øhrn.

EN MINNEBLOMST

PÅ SØSTER SEEHUUS'S GRAV.

Som en blant de mange Herrens vitner, som i vårt arbeid har hatt den glede å lære søster Seehuus å kjenne, og å nyte velsignelse i hennes hjem under vårt ofte slitsomme liv, vil jeg få lov å nedlegge en minnekrans på hennes grav med en dypfølt takk til Gud og hennes hjem for hva jeg i mange år fikk erfare av uskrømtet kristelig kjærlighet fra henne. Det føltes så vemodig da jeg så hennes navn i dødsannonsen. Tenk, nu er denne stemme taus, som så mange

ganger lød med betagende makt utover forsamlingen, når hun bar frem vitnesbyrdet om Jesus som frelser.

Hun var en sjelden gudfryktig kvinne. Ingen lærte henne å kjenne uten de følte: her er en sjel helliget Herren i en særlig grad. Hun var også den første som fikk nådegaven å tale i tunger i Skien 1907. Herren fylte det rensede kar til randen, og derfor ble hun brukt av Herren i en særlig grad

Hun var dernest et særlig bønnens menneske. Å hvor hun kunne be i hjemmet, i forsamlingen, ved bedrøvede sjelers side og ved sykesengen, hvor flere stod opp av sin sykdom, friske. Hun forstod å be i Jesu navn.

Hun hadde et følsomt hjerte for menneskenes nød. Alltid var hun så forståelsesfull, derfor var det nok også at så mange fant vei ut til hennes hjem med sine sorger, og gikk trøstet og styrket ut igjen til livskampen. Hun var i sannhet en "mor i Israel." Nu hviler hun til oppstandelsens morgen, men de tusen lyse minner etter henne dør aldri; de lever igjen i sønnen Reins hjerte og virker for Jesus Kristus. En sådan mors arbeid må leve og bære frukt i sine barn.

Oslo, 23. september. 1928.

Carl Falck.

HAR NOEN EN SLIK MOR?

"Det er synd!" sa hun, når jeg fortalte ett eller annet fra gaten som jeg hadde hørt eller sett av ting som et lite barn legger merke til og iblant gjentar uten å forstå at det er stygt. Og hennes blikk er udødelig i min sjel. Ja, mors røst har mangen en gang ropt i mitt hjerte: "Det er synd."

De første minner jeg har, er hennes rolige og stille fortellinger om Jesus og hennes barndomshjem. O, hvor jeg lyttet når jeg hørte om "Watch," den sorte hunden som gikk og hentet alle kuene, og om en savnedes, så oppsøkte den kuen, når det ble sagt at en ku ennu var tilbake i skogen.

Hvor sørgelig at "Watch" døde av rottegift. Men når hun fortalte om andre, da var det alltid om mennesker i fattigdom, sykdom eller annen nød, som snille folk besøkte og hjalp gang på gang. Slik var hun jo også selv. Trett og nedbrutt så jeg henne ofte komme fra et slikt hjem. Hadde hun ikke kunnet gi en gave, så hadde hennes hender gjort sitt beste for dem som led ondt, likesom hennes bønner og trøstende ord kveget den mødige sjel. Aldri ofret hun seg for andre på sitt eget hjems bekostning. Hun gjorde aldri forskjell på oss heller.

Jeg kan i detaljer erindre den dag hun ble fylt av den Hellige Ånd i 1907. Hennes åndsdåp i 1905 erindrer ikke jeg. Men jeg glemmer ikke en dag det år, som mitt liv nær var gått i en farlig brønn, hvori jeg var falt, da jeg skulle synke for tredje gang og ble trukket opp av en gjetergutt, som jeg hadde fulgt med ute på landet. Straks etter hører jeg mors ropende

røst: "Rein! Rein! Rein!" Hun var uvitende om det som hadde hendt, men Gud gav henne en anelse om at noe galt var på ferde med meg. Straks lå jeg i varme ulltepper, og gjetergutten satt til bords og spiste hjemmebakte kaker.

I 1907, en dag jeg sprang frem og tilbake på fortauet utenfor huset vårt, hørte jeg mors høylytte lovprisning. Da kom Jon, en høy, stor gutt - forbi og spurte: Hva er det?" "Å," sa jeg rolig, det er bare mamma som får tungetalen!". Men det varte ikke lenge før hennes av Guds herlighet opplyste ansikt smilte imot både meg og mine søstre. Selv om mange gategutter sang spotteviser så det ljomet i byen, gjorde det aldri meg noe, for den samme kraft tok jo tak også i mitt lille hjerte, så mine lepper skalv iblant på bønnemøtene som foregikk rett som det var i vårt hjem. Hvor jeg lyttet når Jesus selv talte til oss gjennom tunger og rydning. En gang lød det direkte til meg som da var syv år: "Se, også du skal komme til å tale i tunger og bli et vitne for meg."

Min omvendelse hadde sikkert blitt meget utsatt og helt annerledes i mange opplevelser, om jeg ikke hadde hatt en slik velsignet mor og far, hvis jeg i det hele tatt hadde vært en kristen i dag uten deres underfulle hjelp. Men ved Guds nåde, som skaper slike hjem, kunne jeg finne fred og visshet om min frelse syv år gammel, og under mangen kamp få nytt mot til å fortsette min sang: "Seire jeg skal i mørke, kamp og strid! Seier jeg har hos Gud til evig tid!"

En gang jeg var syk og lå til sengs i 1907, talte Herren til meg gjennom mor i tunger og tydning: "Se, jeg Jesus Kristus vil helbrede deg, men du skal først

100

prøves en liten tid; men når min time er inne, skal jeg si fra og du skal bli frisk!'. Hver morgen mor kom opp til meg, spurte jeg: "Har Jesus sagt det i dag mamma?" "Nei, gutten min. Du får bare være tålmodig så skjer det i Herrens time!"

Etter noen få dager kom hun en morgen hen til min lille seng, fylt av den Hellige Ånd, med oppløftede hender og med det hellige ansiktsskjær over seg. I samme stund hendene berørte mitt hode, gikk Guds kraft gjennom hele mitt legeme fra issen til fotsålen, mens jeg ropte: "Der farer det!" Og i neste sekund, mens jeg kjente at noe tungt som satt for brystet for likesom i to deler ned over og ut hvert sitt ben, ropte jeg igjen: "Der for det ut gjennom føttene!" Noen minutter etterpå sprang jeg frisk som en fisk til skolen.

Det mektigste minne jeg har, er fra en bønnestund med mor og min yngste søster Aida, som ved å lese leksen om Jesu lidelse og død brast i gråt og spurte: "Horfor gjorde de det med Jesus?" Når de to begynte å samtale derom, forlot jeg mitt leketøy og bad om forbønn som Aida. Jeg var da i tiårsalderen og var frelst, men på vei til å sløvne hen. Da vi bad kom Guds kraft over meg så jeg lå på gulvet og hørte Herrens røst tale til meg om mine synder. Jeg ble spurt: "Vil du gå og bekjenne for D. at du har løyet?" o. s. v. Hverken mor eller Aida visste hva jeg svarte ja på. Til slutt fikk jeg det alvorlige spørsmål: "Er du villig til å dø for meg?" Når jeg etter en kamp svarte "ja" også dertil, erindrer jeg, som mor selv har fortalt flere ganger at jeg bad en bønn som jeg aldri har bedt maken til hverken før eller siden.

101

Min stemme forvandledes til en grov mannsrøst, og hva jeg bad erindrer jeg ikke noe av, for det lå høyt over min forstand. Men som mor sa når hun fortalte om opplevelsen: "Det var som om en av de gamle profeter kom opp fra de døde og bad." Det var den Hellige Ånd.

For meg var således hjemmet ikke bare et sted hvor jeg hadde omgang med søstre og foreldre, men med Herren selv.

På et noe senere tidspunkt i mine guttedager, ble jeg ved en eneste anledning fristet til å gå inn på et lite sirkus. Men jeg kunne ikke finne fornøyelse i å se den dompetteren der inne. Jeg var fremmed for det hele, og gikk siden ut med den erfaring at slikt tull brydde jeg meg ikke om. Imidlertid hender det at jeg treffer mor i gangen når jeg kommer hjem. Hun ser meg tvers igjennom og sier: "Du har vært på sirkus!" Jeg tilstod med bedrøvelse. Jeg bevet ved å oppleve at Gud åpenbarte min synd for henne som intet visste om dette.

Under en av mine første reiser som evangelist, da jeg var fjorten år, sa hun ved en avskjedsstund hjemme: "Frykt ikke for noe som ydmyker deg, gutten min." Ofte har jeg fått nåde til å praktisere fryktløs ydmykhet og opplevd at i det lange løp, om ikke alltid med det samme, så lønner det seg, Mor gav meg ikke bare bud, men hun gav meg noe av sitt rike sinnelag både i sine ord og eksempler.

Aldri så jeg henne oppbrakt eller vred. Mismodig kan jeg ikke minnes at jeg så henne, men var hun bedrøvet, så var det fordi hun sørget over andre menneskers synder eller forhold. Stod det dårlig til med

102

noen i menigheten, så led hun forferdelig. Hun knurret aldri, men var glad og i godt humør bestandig. Jeg har aldri forstått hvorfor der er folk som harselerer kristendommen. Og en årsak til at jeg selv ikke frykter for noe menneske når det gjelder bekjennelse av Kristi evangelium og virksomheten for det, er at jeg vokste opp i et hjem hvor Åndens frukter dalte ned rikere og rikere desto mere verdens hån og forakt stormet imot det.

Derfor var det like naturlig for oss som søsken å tro på Jesus og velge ham som personlig Frelser, som det var for våre foreldre å undervise oss om ham som de levde sammen med i tro og åpenbarelse, med både velgjerninger og undergjerninger iblant.

En dag jeg lå på kne og bad i mitt værelse hos en norsk familie i Tacoma, Wash., U. S. A., banket noen på min dør. Jeg ble liggende på kne og mottok et brev fra min vert. Han gikk igjen. Jeg ble liggende på mine kne og brøt brevet og leste på kne at min kjære mor var vandret hjem til Herren. Jeg kunne ikke gråte en tåre da, men takket Gud for at hun hadde det så herlig, akkurat slik som hun hadde håpet å få det, ja, som hun visste mere om enn de fleste.

Hun var alltid sikker på at hun kom til Norge ved Guds ledelse. Bestefar, som var en gudsmann med profetisk inspirasjon iblant, hadde sagt henne da hun ennu var en liten pike på farmen ved Oconomowoc, Wisconsin: "Når du blir stor, skal du reise til Norge!"

Hvor ofte møter jeg ikke noen av hennes mange gjenlevende venner, som omtaler henne med sine

103

uforglemmelige minner fra sitt samvær med henne.

"Jeg kom en dag på besøk til ditt hjem," sa en av dem for en tid siden - "og fru Seehuus åpnet entredøren for meg. Jeg sa i det samme: "Her kommer en kongedatter!" "Ja," svarte fru Seehuus smilende, "vær så god, kongemiddagen står ferdig!" Når så vedkommende tok plass ved middagsbordet, fikk hun en tallerken grøt. Jeg har to ganger spist av Hans Majestet kong Håkon den syvendes retter, på besøk hos en av personalet på slottet, men de kunne ikke oppveie de kongemiddager som mor oppvartet med, for ved det bordet var det alltid sant: "Her er Jesus den tause tilhører og den usynlige gjest."

Hennes eneste gutt på jorden, Rein Seehuus.

MINNER OM MOR.

Når jeg er blitt spurt om å skrive noen ord om min avdøde mor, gjør jeg det med glede da jeg bare har lyse og gode minner så langt min erindring går tilbake.

Hun forsøkte alltid med kjærlighet og visdom, Sammen med min far å oppdra oss barn til å elske Jesus og leve for ham, helt fra vi var små.

Jeg kan huske som fem års gammelt barn (vi bodde den gang i Moss) at jeg en dag var ute og lekte. Så var det noen større barn som sa til meg:

"Det er ikke mammaen din den du har." "Jo, det er det," svarte jeg. Nei, påstod de andre. Men da brast det for meg, og mitt barnehjerte ble så bedrøvet og såret,

104

og gråtende sprang jeg inn og sa: Barna der ute sier at du er ikke min mamma." Og jeg gråt som mitt hjerte ville briste. Kan da huske hvordan hun tok meg på sitt fang og snakket ømt og kjærlig og sa til meg at den første mamma gikk hjem til Jesus, og at nu hadde han sendt meg for at jeg skal være din mamma, og så tok hun meg i sine armer og trykket meg inn til seg Dermed var all sorg og bedrøvelse borte. Jeg visste hun var min mamma.

En gang jeg hadde vært ulydig og fått straff (var da i syvårsalderen), var jeg ulykkelig og lei. Jeg la meg på sofaen, og i min barnlige uforstand tenkte jeg: gid jeg kunne reise bort, så hadde de ikke meg til å gå ærend og hjelpe seg. Og med disse tanker sovnet jeg. Da jeg våknet, hadde mor satt et lite bord bort til sofaen og dekket på til oss to, og så sa hun: "Kom nu Esther, så skal du og jeg drikke kaffe og ha del hyggelig." Det var glemt, og alt var som før.

Ofte måtte hun be for meg, for jeg var så ofte redd for at Jesus skulle komme, og ikke jeg bli med. Mangen natt måtte jeg vekke henne og si: "Mamma, jeg er så redd." Hva er du redd for, vennen min?" "Er redd for at Jesus skal komme i natt. Vil du be for meg?" Hun var alltid villig, og jeg la meg igjen trygt til å sove, trygg ved tanken på at om Jesus kom, ble jeg med.

Sådan var hun opp igjennom alle år inntil vi ble voksne, og vi kunne gå til henne med alle ting; hun hadde alltid et trøstens ord og viste bestandig forståelse og kjærlighet mot oss.

Ofte ønsker jeg at hun var iblant oss, for savnet

105

etter mor har vært meget stort, men jeg vet hun er gått hjem til Jesus og har det usigelig godt. Jeg drømte en gang, eller var det et syn? at jeg så de av våre kjære, som er gått hjem til himmelen, vandre om på en vakker strand (det var et vann som skilte oss ad). Det er underlig å beskrive omgivelsene, da det var så skjønt og vidunderlig. De gikk alle med oppløftede hender, og deres ansikter strålte av en glede og lykke, som nok aldri kan oppnåes her på jorden.

Esther Holm,

f. Seehuus.

INNHOLD:

Side.

I. Sammen med far 7
II. Da far og mor kom til Amerika 12
III. Fars omvendelse og søken etter sannheten 15
IV. Far avholder møter. Flere blir frelst 22
V. Flytter til en ny farm 27
VI. Fra tvil til fullkommen visshet 30
VII. En profeti om min fremtid 37
VIII. Avskjed med skolen og hjemmet 44
IX. New York og ombord i Norgesbåten 48
X. I Norge, mine foreldres land 51
XI. Litt om Ida B. Seehuus's virksomhet 59
XII. Flytter til Moss 59
XIII. Flytter til Skien 60
XIV. En herlig vekkelse bryter ut 61
XV. Ingas omvendelse 62
XVI. Tungetalen begynner i 1905 63
XVII. Tungetalen i bibelen og kirkehistorien 63
XVIII. Vedhuggeren som ikke var frelst 81
XIX. Tungetydningen prøves 82
XX. Husbesøk 86
XXI. En fredsommelig sjel 86
XXII. Hedningemisjonen 86
XXIII. På besøk i Bergen 87
XXIV. Blir syk og dør 89
XXV. Begravelsen 90
XXVI Minnefesten i Tabernaklet 91
XXVII. Reins siste brev til sin mor 93
XXVIII. kondolansebrev 94
XXIX. En minneblomst 96
XXX. Har noen en slik mor 98
XXXI. Minner om mor 103