Free Hits Counter

DEL 1

HELVETES HORDER
MARSJERER

Den demoniske hæren var så stor at den strakte seg ut så langt jeg kunne se. Den var delt i divisjoner, og hver divisjon hadde sitt eget banner. De fremste divisjonene marsjerte under sitt eget banner. De fremste divisjonene marsjerte under bannere som STOLTHET, SELVRETTFERDIGHET, ANSTENDIGHET, EGOISTISKE AMBISJONER, URETTFERDIG DOM og AVIND.
Det var mange flere av disse onde divisjonene bortenfor min synsvidde, men disse fortroppene i denne forferdelige horden fra helvete lot til å være de mektigste. Lederen for denne enorme hæren var selveste brødrenes Anklager. (Satan)
Våpnene som denne horden bar, hadde navn: Sverdene het TRUSSEL, spydene FORRÆDERI, og pilene het BESKYLDNINGER (Anklager) SLADDER, BAKTALELSE og KRITIKK.
Speidere og mindre avdelinger av demoner med navn som: FORKASTELSE, BITTERHET, UTÅLMODIGHET, UTILGIVELIGHET og LYST var sendt ut foran hæren for å
forberede hovedangrepet.
12
Disse mindre avdelingene og speiderne var ikke så mange i antall, men de var ikke mindre mektige enn noen av de større avdelingene som kom etter. De var mindre bare av strategiske grunner. Akkurat som Johannes Døperen var en enslig mann, men ble gitt ekstraordinær salvelse til å døpe massene og forberede dem for Herren, var disse mindre demoniske avdelingene gitt ekstraordinær ond kraft til å "døpe massene". En eneste Bitterhet-demon kunne så sin gift inn i folkemengder, ja til og med hele raser eller kulturer. En Lystdemon kunne feste seg til en eneste utøver, film eller til og med annonse, og sende noe som så ut til å være lyn med elektrisk slim, som traff og gjorde store folkemasser mindre følsomme. Alt dette var forberedelser for den store horden med ondt som fulgte.
Denne hæren marsjerte særlig mot menigheten, men den angrep alle den kunne. Jeg visste at den prøvde å komme i forkjøpet av en kommende bevegelse av Gud som hadde til hensikt å feie folkemasser inn i menigheten.
Hovedoppgaven til denne hæren var å skape splittelse i alle slags forbindelser mellom menigheter, mellom en menighet og dens pastor, mellom mann og kone, barn og foreldre, ja, til og med mellom barn. Speiderne var sendt ut for å finne åpninger i menighetene, familiene eller enkeltpersonene som Forkastelse, Bitterhet, Lyst osv. kunne utnytte og lage større. Så kunne divisjonene som kom etter, strømme inn gjennom åpningene og fullstendig overvinne sine ofre
Den mest sjokkerende del av visjonen var at denne horden ikke red på hester, men først og fremst på kristne! De fleste av dem var velkledde, respektable og så ut til å være både forfinet og velutdannet, men der så også ut til å være representanter for de fleste områder i livet  Dette var mennesker som bekjente kristne sannheter for å berolige samvittigheten, men sine liv levde de i overensstemmelse med mørkets makter. Etter hvert som de

13

gav sitt samtykke til disse maktene, vokste demonene som de hadde lå« tildelt, og hadde lettere for å dirigere handlingene deres.
Mange av disse troende var vert for mer enn en demon, men én var tydelig sjef Sjefens natur bestemte hvilken divisjon de marsjerte i. Selv om alle divisjonene marsjerte sammen, så det også ut til at hele arméen på samme tid var på randen av kaos. Hatdemonene for eksempel, hatet de andre demonene like mye som de hatet de kristne. Sjalusidemonene var alle sammen sjalu på hverandre. Den eneste måten lederne for denne horden kunne hindre demonene i å slåss med hverandre, var å holde hatet, og avind etc. konsentrert om menneskene som de red på. Men disse menneskene begynte ofte å slåss med hverandre. Jeg visste at det var på den måten noen av hærene som gikk Imot Israel i skriften, hadde endt opp med å ødelegge seg selv. Når planene deres mot Israel ble krysset, kom raseriet deres ut av kontroll, og de begynte ganske enkelt å kjempe mot hverandre.
Jeg la merke til at demonene red på disse kristne, men var ikke i dem, slik som tilfellet var med de ikke-kristne. Det var tydelig at disse troende bare kunne slutte å være enige med sine demoner for å bli kvitt dem. For eksempel, hvis den kristne som en Avinddemon red på, bare begynte å stille spørsmål ved sjalusien, så ville den demonen ganske snart bli svak. Når dette hendte, pleide den svake demonen å rope ut, og lederen for divisjonen ville dirigere alle demonene rundt den kristne for å angripe ham inntil Bitterhet etc. begynte å vokse opp i ham igjen. Hvis dette ikke virket, pleide demonene å begynne å sitere bibelord som var forvridd på en slik måte at de rettferdiggjorde bitterhet, anklager osv.
Det var klart at demonenes makt nesten helt og holdent lå i bedragets makt, men de hadde bedratt disse kristne i en slik grad at demonene kunne bruke dem og de trodde at de ble brukt av Gud.
14
Dette var fordi Selvrettferdighetsbannere ble båret av nesten alle personene, slik at de som marsjerte, ikke kunne se de bannerne som fortalte om disse divisjonenes sanne natur.
Som jeg så langt bakover i denne arméen, fikk jeg øye på Anklagerens nærmeste medarbeidere. Jeg begynte å forstå hans strategi, og jeg var forundret over at den var så enkel. Han visste at et delt hus ikke kan bestå og denne hæren representerte et forsøk på å bringe slik splittelse til menigheten at den helt ville falle fra nåden. Det var tydelig at den eneste måten han kunne gjøre dette på, var å bruke kristne til å krige mot sine egne brødre, og derfor var nesten alle i de fremste divisjonene kristne, eller i hvert fall bekjennende kristne.  For hvert steg disse bedratte troende tok i lydighet mot Anklageren, ble hans makt over dem større. Dette fikk hans selvtillit og selvtilliten i alle offiserene hans til å vokse i takt med fremgangen til hæren etter som den marsjerte fremover. Det var tydelig at denne hærens makt var avhengig av at disse kristne var enig i det ondes vesen.

FANGENE

Bak disse første divisjonene slepte det seg frem en stor mengde med andre kristne som var fanger i hæren. Alle sammen var såret, og de ble voktet av små Fryktdemoner. Det så ut til å være flere fanger enn demoner i hæren. Overraskende nok hadde disse fangene fortsatt sverdene og skjoldene sine, men de brukte dem ikke. Det var sjokkerende å se at så mange kunne bli holdt fanget av så få av disse små Fryktdemonene. Hvis de kristne bare hadde brukt våpnene sine kunne de lett ha befridd seg selv, og antagelig gjort stor skade blant hele denne onde horden. I stedet marsjerte de underdanig av gårde.

15

Over fangene var himmelen svart av gribber som het Depresjon. Nå og da pleide de å lande på skulderen til en fange og spy på ham. Spyet var Fordømmelse. Når spyet traff en fange, reiste han seg opp og marsjerte litt mer oppreist en stund, og så falt han sammen, enda svakere enn før. Igjen undret jeg meg over hvorfor fangene ikke ganske enkelt drepte gribbene med sverdene sine, for det hadde vært lett for dem å gjøre det.
Av og til snublet de svakeste fangene og falt. Så snart de traff bakken, begynte de andre fangene å stikke vedkommende med sverdene, mens de hånte dem. Så kom gribbene som begynte å sluke de falne til og med før de var døde.
Mens jeg så på, ble jeg klar over at disse fangene trodde at Fordømmelsens spy var sannhet fra Gud. Da forsto jeg at fangene faktisk trodde at de marsjerte i Guds armé! Det var derfor de ikke drepte de små Fryktdemonene eller gribbene - de trodde de var budbærere fra Gud! Mørket fra skyen med gribber gjorde det så vanskelig å se for disse fangene at de naivt godtok alt som hendte dem som kom det fra Herren. De følte at de som snublet, var under Guds dom. Det var grunnen til at de angrep dem som de gjorde - de trodde at de hjalp Gud!
Den eneste maten disse fangene fikk, var spyet fra gribbene. De som nektet å spise, ble bare svakere og svakere Inntil de falt. De som spiste, ble styrket, men med styrke fra den onde. Deretter ville de bli svekket hvis de ikke ville drikke bitterhetens vann som konstant ble tilbudt dem. Etter å ha drukket det bitre vannet, begynte de å spy på de andre. Når en av fangene begynte å gjøre dette, ville en demon som ventet på å lå ri, klatre opp på ham og ri ham frem til frontdivisjonene.
Enda verre enn spyet fra gribbene var et frastøtende slim som disse demonene urinerte over de kristne som de red på. Dette slimet var stolthet, selvisk ambisjon etc. som var den divisjonens natur som de var en del av. Men dette slimet fikk de kristne til å

16

føle seg så mye bedre enn fordømmelsen gjorde, så de lett trodde at demonene var Guds budbærere, og de trodde faktisk at slimet var Den Hellige Ånds salvelse.
Jeg hadde kjent meg så frastøtt av denne onde arméen at jeg ønsket å dø. Så kom Herrens røst til meg og sa:

Dette er begynnelsen på fiendens siste dags hær. Dette er Satans siste bedrag, og hans siste ødeleggende kraft blir utløst når han bruker kristne til å angripe andre kristne. Gjennom tidene har han brukt denne hæren, men aldri har han vært i stand til å ta så mange til fange for å bruke dem til sitt onde formål. Frykt ikke! Jeg har også en armé. Dere må nå stå og kjempe, for det er ikke lenger noe sted dere kan gjemme dere for denne krigen. Dere må kjempe for mitt rike, for sannhet og for dem som er blitt bedratt.

Dette ordet fra Herren var så oppmuntrende at jeg øyeblikkelig begynte å rope til de kristne fangene at de var bedratt. Jeg trodde at de ville høre på meg. Da jeg gjorde dette, virket det som om hele hæren snudde seg for å se på meg. Frykten og depresjonen som var over dem, begynte å komme mot meg. Likevel fortsatte jeg å rope. Jeg tenkte at de kristne kom til å våkne og bli klar over hva som gikk for seg med dem, men i stedet begynte mange av dem å finne frem pilene sine for å skyte på meg. De andre nølte som om de ikke visste hva de skulle gjøre med meg. Da skjønte jeg at jeg hadde gjort dette for tidlig, og at det var et svært dumt feilgrep.

17

SLAGET BEGYNNER

Da snudde jeg meg og så Herrens armé stå bak meg. Der var tusenvis av soldater, men overmakten var likevel kolossal. Jeg var sjokkert og nedslått fordi det så ut til at det faktisk var mange flere kristne som ble brukt av den onde enn det var i Herrens armé. Jeg visste også at slaget som skulle til å starte, ville bli betraktet som Den Store, Kristne Borgerkrigen, fordi svært lå ville forstå kreftene som lå bak den truende konflikten.
Som jeg så nærmere på Herrens armé, virket situasjonen enda mer nedslående. Bare noen ganske lå var kledd i full rustning. Mange hadde på seg bare en eller to deler av rustningen, noen hadde ingen ting i det hele tatt. Svært mange var allerede såret. De fleste av dem som hadde full rustning, hadde bare ganske små skjold som jeg visste ikke ville beskytte dem i det kommende stormangrepet. Videre ble jeg overrasket over å se at storparten av disse soldatene var kvinner og barn. Svært lå av dem som var  fullt bevæpnet, var tilstrekkelig trenet i å bruke våpnene sine.
Bak denne arméen fulgte en flokk, akkurat som fangene som fulgte den onde hæren, men disse hadde en helt annen natur. De virket overstadig glade, som de var beruset. De spilte spill, sang sanger, festet og drog fra den ene lille leiren til den andre. Det minnet meg om Woodstock.
Jeg sprang mot Herrens armé for å unnslippe angrepet som jeg visste ville komme mot meg fra den onde horden. På alle måter så det ut til at vi gikk en nesten ensidig nedslakting i møte. Jeg var særlig opptatt av denne flokken som holdt seg bak hæren, så jeg prøvde å heve stemmen min over bråket for å advare dem om at et slag snart skulle starte. Bare noen få kunne i det hele tatt høre meg. Disse gjorde "fredstegnet" til meg og sa at de ikke trodde på krig, og at Herren ikke ville la noe ondt hende dem.

18

Jeg prøvde å forklare at Herren hadde gitt oss en rustning fordi vi trengte den til det som skulle skje, men de bare svarte at de var kommet til et sted med fred og glede hvor ikke noe slikt kunne skje med dem. Jeg begynte å be inderlig til Herren om å øke skjoldene til dem som hadde rustning, slik at de kunne hjelpe til med å beskytte dem som ikke var ferdig til kamp.
En budbærer kom bort til meg gav meg en trompet og sa jeg skulle skynde meg å blåse i den. Det gjorde jeg, og de som hadde i hvert fall noe av rustningen på, reagerte øyeblikkelig med å stå i giv akt. Det ble gitt dem mer rustning, og de skyndte seg å ta det på. Jeg la merke til at de som var såret, ikke la rustning over sårene, men før jeg kunne få sagt noe om dette, begynte fiendens piler å regne nedover oss. Alle som ikke hadde full rustning på, ble såret. De som ikke hadde dekket til sårene sine, ble truffet på nytt på samme sted.
De som var truffet av baktalelsens piler, begynte øyeblikkelig å baktale dem som ikke var såret. De som var truffet av sladder, begynte å gå med sladder og snart var det stor splittelse i vår egen leir. Jeg følte at vi var på randen til å ødelegge oss selv akkurat som noen av de hedenske armeene i skriften hadde gjort, ved å begynne å drepe hverandre. Følelsen av hjelpeløshet var fryktelig. Så kom gribber feiende ned for å plukke opp de sårede og bringe dem til fangeleiren. De sårede hadde fortsatt sverd og kunne lett ha slått gribbene, men de gjorde det ikke. De ble faktisk fraktet vekk frivillig fordi de var så rasende på dem som ikke var såret som de selv.
Fort tenkte jeg på flokken bak hæren og sprang for å se hva som hadde hendt med dem Det syntes umulig, men scenen blant dem var enda verre. Tusenvis lå på bakken såret og stønnende. Himmelen over dem var formørket av gribbene som bar dem vekk så de ble fiendens fanger. Mange av dem som ikke var såret, satt apatiske i sjokk og vantro, og de ble også lett båret

19

vekk av gribbene. Noen få hadde forsøkt å slåss mot gribbene, men de hadde ikke riktige våpen, og gribbene brydde seg ikke engang noe om dem. De sårede var så rasende at de truet og drev vekk enhver som prøvde å hjelpe dem, men de ble føyelige og underdanige overfor gribbene.
De i flokken som ikke var blitt såret og hadde prøvd å jage vekk gribbene, begynte å rømme fra slagscenen. Dette første sammenstøtet med fienden var så ødeleggende at jeg var fristet til å rømme sammen med dem. Da, forunderlig fort, begynte noen av dem som hadde flyktet, å komme tilbake, ikledd full rustning og med store skjold. Dette var den første lille oppmuntringen jeg kunne huske å ha sett.
Disse krigerne som kom tilbake, hadde ikke lenger festgleden, men en fryktinngytende bestemthet hadde erstattet den. Jeg visste at disse var blitt bedratt en gang, men at de ville ikke la seg lure så lett en gang til. De startet med å innta plassene til de falne, og begynte til og med å danne nye rekker for å beskytte baktroppen og flankene. Dette gjorde at stort mot spredde seg over hele hæren, og det vokste frem hos alle en beslutning om på nytt å stå og kjempe. Øyeblikkelig kom tre store engler som het TRO, HÅP og KJÆRLIGHET, og stod bak hæren. Mens vi betraktet dem, begynte alle skjoldene våre å vokse. Det var forunderlig hvor fort desperasjon var blitt forvandlet til tro. Det var en fast tro også, herdet av erfaring.

DEN RYDDEDE VEIEN

Nå hadde alle sammen sverd som het Guds Ord, og piler som var oppkalt etter forskjellige bibelske sannheter. Vi ønsket å skyte tilbake, men visste ikke hvordan vi skulle gjøre det uten å treffe de kristne som ble ridd på av demoner. Da slo det oss at

20

hvis disse kristne ble truffet av SANNHET, så ville de våkne og frigjøre seg fra sine undertrykkere Jeg skjøt noen få piler, og det gjorde også noen av de andre Nesten alle traff kristne. Men, når Sannhetens pil gikk inn i dem, våknet de ikke opp eller falt ned såret - de ble fra seg av raseri, og den demonen som red på dem, vokste seg mye større.
Dette sjokkerte oss, og vi begynte å føle at dette var et umulig slag å vinne. Likevel sammen med Tro, Håp og Kjærlighet var vi sikre på at vi i hvert fall kunne holde stand på vårt eget område. En annen stor engel som het VISDOM, kom så til syne og ledet oss til å kjempe fra fjellet bak oss.
På fjellet var det avsatser på forskjellige nivåer så langt opp som du kunne se. For hvert høyere nivå ble avsatsene smalere og vanskeligere å stå på. Hvert nivå hadde navn etter en bibelsk sannhet. De nederste nivåene hadde navn etter grunnleggende sannheter som "Frelse", "Helliggjørelse", "Bønn", "Tro" osv., og de høyeste nivåene var oppkalt etter dypere bibelske sannheter. Jo høyere vi klatret, jo større vokste både skjoldene og sverdene våre, og færre av fiendens piler kunne nå våre posisjoner.

EN TRAGISK FEIL

Noen som var blitt igjen på de nederste nivåene, begynte å plukke opp fiendtlige piler og skyte dem tilbake. Dette var en svært alvorlig feil. Demonene dukket lett unna pilene og lot dem treffe de kristne. Når en kristen ble truffet av piler med Anklager eller Baktalelse, så ville en Bitterhet - eller Raseridemon skynde seg dit og sette seg på den pilen. Så ville han begynne å urinere og gjøre fra seg sin gift over den kristne. Når en kristen hadde to eller tre av disse demonene i tillegg til den Stoltheten eller

21

Selvrettferdigheten han hadde fra før, ble han forvandlet til et forvridd bilde av demonene selv.
Fra de høyere nivåene kunne vi se at dette hendte, men de som var på de lavere nivåene og brukte fiendens piler, kunne ikke se det. Omtrent halvparten av oss bestemte oss for å klatre videre, mens den andre halvparten drog ned igjen til de lavere nivåene for å forklare dem som fortsatt var der, hva som skjedde. Alle fikk så advarsel om ikke å stanse, men fortsette å klatre, bortsett fra noen få som slo seg til på hvert nivå, for å få de andre soldatene til å fortsette å klatre høyere.

SIKKERHET

Da vi nådde det nivået som heter "Brødrenes Enhet", kunne ingen av fiendens piler nå oss. Mange i leiren vår bestemte seg for at høyere behøvde de ikke å klatre. Jeg forsto dette, for det ble vanskeligere å finne fotfeste for hvert nytt nivå. Men jeg følte også at jeg ble mye sterkere og flinkere med våpnene mine jo høyere opp jeg kom, så jeg fortsatte å klatre.
Snart var jeg blitt så flink at jeg kunne skyte og treffe demonene uten å treffe de kristne. Jeg følte at hvis jeg fortsatte å klatre høyere, kunne jeg skyte så langt at jeg traff lederne for den onde horden, de som holdt til bak hæren. Jeg var lei meg for at så mange hadde stanset på lavere nivåer, der de var trygge, men ikke kunne treffe fienden. Likevel, styrken og karakteren som vokste i dem som fortsatte å klatre, gjorde dem til store forkjempere. Hver eneste en av dem ville være i stand til å ødelegge mange fiender.
På hvert nivå lå det strødd Sannhets piler, og jeg visste at de lå igjen etter dem som hadde falt fra den posisjonen. (Mange hadde falt fra hver posisjon.)  Alle pilene hadde navn etter

22

Sannheten på det nivået. Noen nølte med å plukke opp disse pilene, men jeg visste at vi trengte så mange som mulig for å ødelegge den store horden nedenfor Jeg tok opp én, skjøt og traff en demon så lett at de andre også begynte å ta opp piler og skyte. (Brukte Guds ord) Vi reduserte sterkt flere av fiendens avdelinger. På grunn av dette fokuserte hele den onde hæren sin oppmerksomhet på oss En stund så det ut til at jo mer vi fikk utrettet, jo større ble motstanden. Selv om oppgaven så uendelig ut, virket den nå oppmuntrende.
Siden fienden ikke kunne treffe oss som var på de høyere nivåene med pilene sine, kom svermer av gribber flyvende, over for å spy nedover oss, eller de bar med seg demoner som urinerte eller gjorde fra seg på avsatsene for å gjøre dem sleipe og glatte.
 

ANKERET

Sverdene vokste for hvert nytt nivå. Jeg la nesten mitt igjen for det så ikke ut til at vi trengte det på de høyere nivåene. Nesten tilfeldig bestemte jeg meg for å beholde det, for jeg tenkte at det var en grunn til at jeg hadde fått det. Så, fordi avsatsen jeg stod på var så smal og ble så bratt, kjørte jeg det ned i bakken og bandt meg selv til det mens jeg skjøt på fienden. Da kom Herrens røst til meg og sa:
"Du har brukt den visdommen som vil gjøre  deg i stand til å klatre videre. Mange har falt fordi de ikke brukte sverdet rett til å forankre seg selv  (Forankret i Guds ord)
Ingen andre så ut til å høre denne røsten, men mange så hva jeg hadde gjort, og gjorde det samme.
Jeg lurte på hvorfor Herren Ikke hadde bedt meg gjøre dette før. Da visste jeg at han allerede hadde talt til meg om dette på en eller annen måte. Som jeg tenkte på dette, begynte jeg å forstå

23

at hele mitt liv hadde vært forberedelse for denne timen. Jeg var beredt i den grad jeg hadde lyttet til Herren og adlydt hans røst i mitt liv. Jeg visste også at av en eller annen grunn kunne ingen ting legges til eller trekkes fra den visdommen jeg nå hadde, mens jeg var i dette slaget. Jeg ble uendelig takknemlig for hver prøvelse jeg hadde opplevd i mitt liv, og lei meg for at jeg ikke hadde satt mer pris på dem tidligere.
Snart traff vi demonene med nesten fullkommen nøyaktighet. Raseri steg opp fra fiendens hær som ild og svovel. Jeg visste at de kristne som var fanget i den hæren, nå følte voldsomheten i dette raseriet. Noen ble så rasende at de skjøt på hverandre. Normalt skulle dette vært svært oppmuntrende, men de som led mest, var de bedratte kristne som var i fiendens leir. Jeg visste at for verden så dette ut til å være en ufattelig ødeleggelse av selve kristendommen. Noen av dem som ikke hadde brukt sverdene sine som ankere, var i stand til å slå ned mange av gribbene, men de ble også lettere slått ned fra avsatsene som de sto på. Noen av disse landet på et lavere nivå, men noen falt hele veien ned til bunnen og ble plukket opp og båret vekk av gribbene. Jeg brukte hvert ledig øyeblikk til å prøve å drive sverdet dypere inn i avsatsen eller prøve å binde meg selv bedre fast til det. Hver gang jeg gjorde dette, stod Visdom ved siden av meg, så jeg visste at det var svært viktig.

ET NYTT VÅPEN

Sannhetens piler kunne sjelden trenge inn i gribbene, men de såret dem nok til å drive dem tilbake. Hver gang de ble drevet langt nok tilbake, var det noen av oss som klatret til neste nivå. Da vi nådde nivået som heter "Galaterne To Tyv", var vi over den høyden som gribbene kunne tåle.

24

(GAL 2,20: jeg er korsfestet med Kristus, jeg lever ikke lenger selv, men Kristus lever i meg, og det liv jeg nå lever i kjødet, det lever jeg i troen på Guds Sønn, som elsket meg og ga seg selv for meg)
På dette nivået ble vi nesten blendet av himmelen over oss. Den var så vakker og klar. Jeg følte en fred som jeg aldri før hadde opplevd.
Før jeg kom til dette nivået, hadde mye av min kampånd vært mer motivert av frykt, hat og avsky for fienden, enn av Guds rike, av sannhet eller av kjærlighet til fangene. Men det var på dette nivået at jeg nådde igjen Tro, Håp og Kjærlighet, som jeg før bare hadde vært i stand til å se på avstand. Her ble jeg nesten overveldet av hvor herlige de var. Likevel følte jeg at jeg kunne komme nær dem. Da jeg tok dem igjen, snudde de seg mot meg og begynte å reparere og blankpusse rustningen min. Snart ble den forvandlet og utstrålte den herligheten som kom fra Tro, Håp og Kjærlighet. Da de berørte sverdet mitt, begynte lysende lynstråler å flamme ut fra det. Så sa Kjærlighet:
"De som når dette nivået,  blir betrodd kreftene i den kommende tidsalder.
Så snudde han seg mot meg med et alvor som virket svært dempende, og sa:
"Men jeg må likevel lære deg hvordan du skal bruke dem."

"Galaterne To Tyve"- nivået var så stort at det så ikke ut til å være noen fare for å falle. Der var også ubegrenset med piler som hadde navnet Håp skrevet på seg. Vi skjøt noen av dem ned på gribbene, og disse pilene drepte dem lett. Omtrent halvparten av dem som hadde nådd dette nivået, fortsatte å skyte, mens de andre begynte å bære disse pilene ned til dem som fremdeles var på de lavere nivåer.

25

Gribbene fortsatte å komme i bølger på nivåene nedenunder, men med hver bølge kom det færre enn før. Fra "Galaterne To Tyve" kunne vi treffe enhver fiende i hæren bortsett fra selve lederne som fortsatt var akkurat utenfor rekkevidde. Vi bestemte oss for ikke å bruke Sannhetens piler før vi hadde ødelagt alle gribbene, for den depresjonsskyen de skapte, gjorde sannheten mindre effektiv. Dette tok svært lang tid, men vi ble ikke trette. Endelig så det ut til at himmelen over fjellet var nesten helt tom for gribber.
Tro, Håp og Kjærlighet, som hadde vokst på hvert nivå, akkurat som våpnene våre, var nå så store at jeg visste folk kunne se dem langt bortenfor slagmarken. Deres herlighet strålte til og med like inn i leiren til fangene som fortsatt var under en stor sky av gribber. Jeg ble svært oppmuntret av at de nå kunne bli sett på denne måten. Nå ville kanskje de kristne som var blitt brukt av fienden og de som ble holdt fanget, forstå at vi ikke var fienden, men at de faktisk var blitt brukt av ham.
Men dette var ikke tilfelle, i hvert fall ikke ennå. De i fiendens leir som begynte å se lyset fra Tro, Håp og Kjærlighet, tok til å kalle dem for "lysets engler" som var sendt for å bedra de svake eller de som ikke kunne skjelne. Da visste jeg at bedraget og trelldommen var mye større enn jeg hadde vært klar over.
Men alle som ikke var en del av noen av disse hærene, de ikke-kristne, så deres herlighet og begynte å komme nærmere til fjellet for å se bedre. De som kom nærmere for å se dem, begynte også å forstå hva slaget virkelig hadde dreiet seg om. Dette var en stor oppmuntring.
Seierens begeistring fortsatte å vokse i oss alle. Jeg følte at å være i denne arméen, i dette slaget, måtte være en av tidenes største opplevelser. Etter å ha ødelagt de fleste gribbene som angrep fjellet vårt, begynte vi plukke vekk de gribbene som fortsatt dekket fangene. Etter hvert som mørkets sky begynte å

26

løse seg opp og sola begynte å skinne ned på dem, tok de også til å våkne opp som om de hadde vært i dyp søvn De fikk øyeblikkelig avsky for sin situasjon særlig for oppkastet som fortsatt dekket dem, og begynte å rense seg. Som de fikk se Tro, Håp og Kjærlighet, fikk de øye på fjellet der vi var, og begynte å springe mot det.

      Den onde horden sendte piler med anklager og baktalelse i ryggen på dem, men de stanset ikke.  På den tiden de nådde fjellet, hadde mange et dusin piler eller mer sittende fast i seg men det så ikke ut som om de la merke til det. Så snart som de begynte å stige opp på fjellet, begynte sårene å leges. Nå når depresjonsskyen var spredd, virket det som om alt ble så mye lettere.

FELLEN
De tidligere fangene hadde stor glede i sin frelse. De virket så overveldet av takknemlighet for hvert nivå etter hvert som de begynte å stige opp på fjellet, at det fikk oss til å sette større pris på disse sannhetene. Snart fikk disse forhenværende fangene også en fast beslutning om å bekjempe fienden. De tok på seg den rustningen de fikk, og ba om lov til å gå tilbake og angripe fienden som hadde holdt dem fanget og mishandlet dem så lenge. Vi tenkte på det, men bestemte oss for at vi alle skulle holde oss på fjellet og slåss der. Igjen talte Herrens røst, og sa:
"For annen gang har du valgt visdom. Du kan ikke vinne hvis du prøver å slåss mot fienden på hans enemerker, men du må holde deg på Mitt Hellige Fjell."
Jeg var fortumlet over at vi hadde tatt enda en viktig beslutning ved bare ganske kort å tenke på det og snakke om det. Da besluttet jeg meg for å gjøre alt jeg kunne for ikke å ta noen

27
ny, viktig bestemmelse uten bønn. Visdom gikk fort bort til meg, tok fast tak i begge skuldrene mine, så meg intenst inn i øynene og sa:
"Det må du gjøre!"
Som Visdom sa dette til meg, trakk han meg fremover som om han frelste meg fra noe. Jeg så meg tilbake og så, at selv om jeg hadde vært på det brede platået som het "Galaterne To Tyve", så var jeg drevet ut på kanten uten å vite om det. Jeg hadde vært svært nær ved å falle ned fra fjellet. Jeg så igjen inn i øynene til Visdom, og han sa ytterst alvorlig:
"Derfor, den som mener seg å stå, han se til at han ikke faller. I dette livet kan du falle fra hvilket som helst nivå."
Jeg tenkte på dette en god stund. I begeistringen over seieren vi hadde begynt å oppnå og brødrenes enhet, var jeg blitt uforsiktig. Det var mye bedre å falle på grunn av fiendens angrep enn å falle på grunn av uforsiktighet.
 

SLANGENE

I lang tid fortsatte vi å drepe gribbene og plukke vekk demonene som red på kristne. Vi oppdaget at piler med forskjellige Sannheter hadde større innvirkning på forskjellige demoner. Vi visste at slaget kom til å vare lenge, men vi hadde ikke flere tap nå, og vi hadde allerede passert "Tålmodighetens" nivå. Likevel, etter at disse kristne hadde fått demonene skutt bort fra seg, så var det få av dem som ville komme til fjellet. Mange hadde fått demonenes natur og fortsatte i sitt bedrag uten dem. Etter hvert som demonenes mørke oppløste seg, kunne vi se at bakken beveget seg rundt føttene til disse kristne. Da så jeg at bena deres var bundet av slanger. Som jeg fortsatte å se på slangene, så jeg

28

at alle var av samme slag og at navnet SKAM var skrevet på dem.
Vi skjøt sannhetspiler mot slangene, men det hadde liten virkning. Så prøvde vi håpets piler, men uten resultat. Fra "Galaterne To Tyve" hadde det vært svært lett å gå høyere, fordi vi alle hjalp hverandre. Siden det så ut til å være lite vi kunne gjøre nå mot fienden, bestemte vi oss for å prøve å klatre så langt vi kunne, inntil vi fant noe som virket mot slangene. Tro, Håp og Kjærlighet holdt seg der hos oss, men jeg hadde ikke lagt merke til at vi hadde latt Visdom bli igjen langt bak oss. Det skulle gå lang tid før jeg forsto hvilken feil dette var. Han ville ta oss igjen på toppen, men å la ham bli igjen bak oss, kostet oss en mye raskere og lettere seier over den onde horden.
Nesten uten varsel kom vi til et nivå som åpnet seg opp til en hage. Det var det vakreste sted jeg noen gang har sett. Over inngangen til hagen sto det skrevet:
"FADERENS BETINGELSESLØSE  KJÆRLIGHET."
Denne inngangen var så herlig og innbydende at vi kunne ikke motstå å gå inn. Så snart som jeg gjorde det, så jeg et tre som jeg visste var Livets Tre. Det var midt i Hagen, og det var fortsatt bevoktet av engler med fryktinngytende styrke og autoritet. Da jeg så på dem, gjengjeldte de blikket. De virket vennlige, som om de hadde ventet oss. Jeg så meg tilbake, og nå var der en hærskare av andre krigere i Hagen. Dette gav oss alle mot, og på grunn av englenes oppførsel, bestemte vi oss for å gå forbi dem for å komme til treet. En av dem ropte ut:
"De som når dette nivået, som kjenner Faderens kjærlighet, kan spise."
Jeg var ikke klar over hvor sulten jeg var. Da jeg smakte på frukten, var den bedre enn noe jeg før hadde smakt, men var også på en måte kjent. Den brakte minner om sol, regn, vakre marker, sola som gikk ned over havet, men mer enn det, om

29

mennesker som jeg elsket. For hver bit elsket jeg alt og alle mer. Så begynte jeg å tenke på fiendene mine, og jeg elsket dem også. Følelsen var snart større enn noe jeg før hadde opplevd, til og med freden på "Galaterne To Tyve". Da hørte jeg Herrens røst, og han sa:
"Dette er nå ditt daglige brød. Det skal aldri bli holdt tilbake fra deg. Du kan spise så mye og så ofte som du vil Der er ingen ende på min kjærlighet."
Jeg så opp i treet for å se hvor stemmen kom fra, og så at det var fylt med rene, hvite ørner. De hadde de vakreste, mest gjennomtrengende øyne jeg noen gang har sett. De så på meg som om de ventet på instruksjoner. En av englene sa:
"De vil gjøre det du befaler. Disse ørnene spiser slanger." Jeg sa: "Gå! Sluk den skammen som har bundet våre brødre." De åpnet vingene sine, og en kraftig vind kom og løftet dem opp i luften. Disse ørnene fylte himmelhvelvingen med en blendende herlighet. Enda så høyt oppe vi var, kunne jeg høre lyden av skrekk fra fiendens leir ved synet av disse ørnene som kom ned.

KONGEN VISER SEG

Da sto Herren Jesus selv midt iblant oss. Han tok seg tid til å hilse på hver eneste en personlig og gratulerte oss med at vi hadde nådd toppen av fjellet. Så sa han:
"Nå må jeg dele med dere det jeg delte med brødrene deres etter min himmelfart - budskapet om mitt rike. Fiendens sterkeste hær er nå blitt drevet på flukt, men ikke ødelagt. Nå er det tid for oss til å marsjere frem med evangeliet om mitt rike. ørnene er blitt utløst og vil gå sammen med oss. Vi skal ta piler fra hvert nivå, men jeg er deres Sverd og jeg er deres Høvding. Nå er det tid for å trekke Herrens Sverd."

30

Da snudde jeg meg og så at hele Herrens armé sto i den hagen. Der var menn, kvinner og barn fra alle raser og nasjoner, alle hadde bannere som beveget seg i vinden i fullkommen enhet. Jeg visste at noe slikt som dette aldri var blitt sett på jorden før. Jeg visste at fienden hadde mange flere hærer og festninger over hele jorden, men ingen kunne stå seg mot denne store armeen. Jeg sa nesten åndeløst:
"Dette må være Herrens dag." Hele hærskaren svarte så i en fryktinngytende torden:
"Herren, hærskarenes Guds dag er kommet.!"
 

SAMMENDRAG
Flere måneder senere satt jeg og funderte på denne drømmen.
Alarmerende nok var det visse begivenheter og tilstander i menigheten som så ut til å være helt parallelle med det jeg nettopp hadde sett, når horden fra helvete hadde begynt a marsjere. Da ble jeg minnet om Abraham Lincoln. Den eneste måten han kunne bli "Befrieren" og bevare Unionen, var ved å være villig til å utkjempe en borgerkrig. Han måtte ikke bare utkjempe den, men kjempe med en beslutning om ikke å kompromisse før seieren var fullstendig. Han måtte også få nåde til å kjempe den blodigste krigen i Amerikas historie uten å "demonisere" fienden med propaganda. Hvis han hadde gjort det, kunne han ha vært i stand til å stimulere Nordstatenes beslutning mye fortere og vunnet en raskere militær seier, men det ville ha gjort gjenforeningen etter krigen mye vanskeligere. Fordi han fullt ut slåss for å bevare Unionen, gjorde han aldri mennene og kvinnene i Syd til fiender, bare det onde som holdt dem i trelldom.

31

En stor åndelig borgerkrig rager nå opp foran menigheten. Mange vil gjøre alt de kan for å unngå den. Dette er forståelig og til og med edelt. Men kompromiss vil aldri gi en varig fred. Det vil bare gjøre den siste konflikten så mye vanskeligere når den kommer, og den vil komme.
Herren forbereder nå et lederskap som vil være villig til å kjempe en åndelig borgerkrig for å sette mennesker fri. Stridens kjerne nummer én vil være slaveri kontra frihet. Nummer to, som vil være det viktigste for noen, vil være penger. Akkurat som den amerikanske borgerkrigen til tider så ut som om den ville ødelegge hele nasjonen, så vil det som kommer over menigheten, til tider se ut som om det er slutten for menigheten. Men, akkurat som den amerikanske nasjon ikke bare overlevde, men fortsatte til den ble den mektigste nasjonen på jorden, så vil det samme skje med menigheten. Menigheten vil ikke bli ødelagt, men institusjonene og læresetningene som har holdt mennesker i åndelig slaveri, vil bli.
Selv etter dette vil en ikke oppnå fullkommen rettferdighet i menigheten over natten. Der vil fortsatt være kamper for kvinners rettigheter, og for å sette menigheten fri fra andre former for rasisme og utnyttelser. Dette er alt sammen saker som en må konfrontere. Men, midt i den kommende, åndelige borgerkrigen, vil Tro, Håp og Kjærlighet og Guds rike som de står på, etter hvert bli sett som aldri før. Dette vil begynne å dra alle mennesker til riket. Guds regjering kommer til å bli demonstrert som større enn noen menneskelig regjering.
Og la oss alltid huske at for Herren er "tusen år som en dag". Han kan på en dag gjøre i oss det som vi kunne tro vil ta tusen år. Frihetsverket og opphøyelsen av menigheten vil bli et verk som blir fullført mye fortere enn vi kan tro er menneskelig mulig. Men vi snakker ikke om menneskelige muligheter.

32
DEL 2
DET HELLIGE FJELLET

Vi sto i Guds hage under Livets Tre. Det så ut til at hele arméen var der, og mange knelte foran Herren Jesus. Han hadde akkurat gitt oss befaling om å vende tilbake til kampen på grunn av våre brødre som fortsatt var bundet og for den verden som han elsket. Det var både en vidunderlig og fryktelig befaling. Den var vidunderlig fordi den kom fra ham. Den var fryktelig fordi det innebar at vi måtte forlate hans åpenbare nærvær og hagen som var vakrere enn noe jeg noen gang før hadde sett. Å forlate alt dette for å gå inn i kamp igjen, virket ufattelig.
Herren fortsatte å oppmuntre oss: "Jeg har gitt dere åndelige gaver og kraft og en voksende forståelse av mitt ord og mitt rike, men det største våpen dere  har fått er Faderens kjærlighet, Så lenge dere vandrer i min Faders kjærlighet, vil dere aldri mislykkes. Frukten av dette treet er Faderens kjærlighet som er

33

åpenbart i meg. Denne kjærligheten som er i meg, må være deres daglige brød."
I disse omgivelsene som var så vakre og herlige, virket det ikke som om Herren viste seg i sin herlighet. Faktisk var utseendet hans heller alminnelig Likevel, den ynden som han beveget seg med og måten han snakket på, gjorde ham til den mest tiltrekkende person jeg noen gang har sett. Han var verdig og nobel over enhver menneskelig beskrivelse. Det var lett å forstå hvordan han var alt det som Faderen elsker og setter høyt. Han er sannelig full av nåde og sannhet, i så sterk grad at det virker som om nåde og sannhet er det eneste som i det hele tatt betyr noe.
Da jeg spiste frakten fra Livets Tre, virket det som om tanken på alt godt jeg visste om, fylte min sjel. Da Jesus talte, var det på samme måten, bare sterkere. Alt jeg ønsket å gjøre, var bare å bli på dette stedet og lytte til ham. Jeg husket hvordan jeg en gang hadde tenkt at det måtte være kjedelig for de englene som ikke gjorde noe annet enn å tilbe ham foran tronen. Nå visste jeg at der fantes ikke noe mer vidunderlig og forfriskende enn ganske enkelt å tilbe ham. Det var dette vi var skapt til, og det ville sikkert bli den beste delen av himmelen. Jeg kunne bare ikke forestille meg hvor vidunderlig det ville bli dersom alle de himmelske korene også var med. Det var vanskelig å tro at jeg hadde kjempet så mye med kjedsommelighet under gudstjenestene. Jeg visste at det var bare fordi jeg hadde vært nesten helt ute av berøring med virkeligheten på den tiden.
Jeg var nesten overveldet av ønsket om å gå tilbake og gjøre godt igjen de gangene under lovprisningen som jeg hadde latt tankene vandre eller vært opptatt av andre ting. ønsket om å gi uttrykk for min beundring og tilbedelse av ham, ble nesten ikke til å kontrollere. Jeg måtte prise ham! Som jeg åpnet munnen, ble jeg sjokkert over den spontane tilbedelsen som steg opp fra hele

34

arméen på samme tid. Jeg hadde nesten glemt at alle de andre var der, men vi var alle i fullkommen enhet. Den herlige tilbedelsen som fulgte, kunne ikke ha fått uttrykk i menneskelig språk.
Som vi tilba, begynte en gylden glød å flyte ut fra Herren.  Så var det sølv rundt gullet. Så ble vi alle innhyllet i farger, I en rikdom som jeg aldri har sett med mine naturlige øyne. Med denne herligheten kom jeg inn i et område med følelser som jeg aldri hadde opplevd før. På en eller annen måte forsto jeg at denne herligheten hadde vært der hele tiden, men når vi fokuserte på ham på den måten som vi gjorde under tilbedelse, begynte vi å se mer av hans herlighet. Jo mer intenst vi tilba, jo mer herlighet så vi. Hvis dette var himmelen, så var det mye, mye bedre enn jeg noen gang hadde drømt om.

HANS BOLIG

Jeg hadde ingen anelse om hvor lenge denne tilbedelsen varte. Det kunne ha vært minutter, eller det kunne ha vært måneder. Der var ganske enkelt ingen måte å måle tiden på i en slik herlighet. Jeg lukket øynene fordi den herligheten jeg så med hjertet, var like stor som den jeg så med de fysiske øynene. Da jeg åpnet øynene, ble jeg overrasket over å se at Herren ikke var der lenger, men en gruppe engler sto der han hadde vært. En av dem gikk bort til meg og sa: "Lukk øynene igjen. " Da jeg gjorde det, så jeg Herrens herlighet. Dette var en stor lettelse Jeg visste at jeg kunne bare ikke leve uten den herligheten nå som jeg hadde opplevd den.
Så forklarte engelen "Det du ser med hjertets øyne er mer virkelig enn det du ser med de fysiske øynene." Dette var noe

35

jeg selv hadde sagt mange ganger, men hvor lite jeg hadde vandret i det! Engelen fortsatte:
"Og dette var grunnen til at Herren sa til sine første disipler at det var bedre han gikk bort, slik at den Hellige Ånd kunne komme. Herren bor inne i deg. Dette har du undervist om mange ganger, men nå må du leve det, fordi du har spist av Livets Tre."
Engelen begynte å lede meg tilbake til portene. Jeg protesterte, for jeg ønsket ikke å gå. Han så overrasket ut, tok meg rundt skuldrene og så meg inn i øynene. Det var da jeg gjenkjente han. Det var Visdom.
"Du trenger aldri å forlate denne hagen. Denne hagen er i ditt hjerte fordi Skaperen selv er inne i deg. Du har ønsket den beste delen, å tilbe og sitte i hans nærvær for alltid, og det skal aldri bli tatt fra deg. Men du må bringe det herfra og dit det trengs mest.
Jeg visste at han hadde rett. Deretter så jeg forbi ham bort på Livets Tre. Jeg fikk en uimotståelig trang til å ta med meg så mye som mulig av frukten, før jeg gikk. Visdom ristet meg lett.

"Nei. Til og med denne frukten vil råtne hvis den er plukket i frykt. Frukten og treet er inne i deg fordi han er i deg. Du må tro!"
Jeg lukket øynene og prøvde å se Herren igjen, men kunne ikke. Da jeg åpnet øynene, stirret Visdom fremdeles på meg. Med stor tålmodighet fortsatte han:

"Du har smakt av det himmelske riket, og ingen som har gjort det, ønsker noen gang å vende tilbake til kampen. Ingen ønsker noen gang å forlate Herrens åpenbarte nærvær. Da apostelen Paulus kom hit, kjempet han resten av livet med om han skulle bli og arbeide for menighetens skyld, eller komme

36

tilbake hit for å innta sin arv. Men hans arv her vokste seg større jo lengre han ble på jorden og tjente der. Nå som du har en sann tilbeders hjerte, vil du alltid ønske å være her, og du kan, når du går inn i sann tilbedelse. Jo mer du fokuserer på ham, jo mer herlighet vil du se, uansett hvor du er."
Visdoms ord hadde endelig roet meg ned. Igjen lukket jeg øynene for bare å takke Herren for denne vidunderlige opplevelsen og for det livet han hadde gitt meg. Som jeg gjorde det, begynte jeg igjen å se hans herlighet, og alle følelsene som jeg hadde opplevd under tilbedelsen tidligere, strømmet igjennom min sjel. Herrens ord til meg var så høye og klare at jeg var sikker på at de var hørbare:
"Jeg vil aldri forlate deg eller svikte deg."

"Herre, tilgi min vantro," svarte jeg. "Vær snill og hjelp meg til aldri å forlate eller svikte deg." Dette var både en vidunderlig og prøvsom tid. Her var den "virkelige verden" uvirkelig, og det åndelige riket var så mye mer virkelig at jeg kunne bare ikke tenke meg å gå tilbake til det andre. Jeg var grepet av både undring og en forferdelig frykt for at jeg kunne våkne opp når som helst og oppdage at alt var bare en drøm.
Visdom forsto hva som foregikk inni meg.
"Du drømmer," sa han.  "Men denne drømmen er mer virkelig enn det du tenker på som virkelig. Faderen gav mennesker drømmer for å hjelpe dem til å se døren til hans bolig. Han vil bare bo i menneskers hjerter, og drømmer kan være en dør til ditt hjerte som vil lede deg til ham. Det er grunnen til at hans engler så ofte viser seg for mennesker i drømme. I drømme kan de gå forbi menneskets falne sinn og like inn i hans hjerte."
Da jeg åpnet øynene, holdt Visdom fortsatt rundt skuldrene mine.

37

"Jeg er den viktigste gave du har fått til din gjerning," sa han. "Jeg vil vise deg veien, og jeg vil bevare deg på den, men bare kjærlighet vil bevare deg trofast. Herrens frykt er begynnelsen til visdom, men den høyeste visdom er å elske Herren."
Så slapp Visdom meg og begynte å gå mot portene. Jeg fulgte etter med motstridende følelser. Jeg husket hvor opprømt jeg var da jeg slåss og klatret Opp fjellet, og lengtet etter det, men likevel kunne det ikke sammenlignes med Herrens nærvær og tilbedelsen jeg nettopp hadde opplevd. Å forlate dette ville være det største offer jeg noen gang hadde gjort. Så husket jeg at alt sammen jo var inne i meg. Det forundret meg at jeg kunne glemme det så fort. Det var som om et stort slag raste inne i meg, mellom det jeg så med mine fysiske øyne og det jeg så med mitt hjerte.
Jeg gikk frem så jeg kom ved siden av Visdom, og Spurte:
"I 25 år har jeg bedt om å bli rykket Opp i den tredje himmel slik som Paulus. Er dette den tredje himmel?"
"Dette er en del av den," svarte han, "men der er mye mer."
"Får jeg lov til å se mer?" spurte jeg.
"Du skal se mye mer. Jeg tar deg med nå for å se mer," svarte han.
Jeg begynte å tenke på Åpenbaringsboken
"Var Johannes åpenbaring en del av den tredje himmel?" Spurte jeg.
"En del av Johannes Åpenbaring var fra den tredje himmel, men det meste av den var fra den andre himmel. Den første himmel var før menneskene falt Den andre himmel er det åndelige området under det ondes herredømme på jorden. Den tredje himmel er når kjærlighet og Faderens herredømme igjen skal råde over jorden gjennom Kongen."

38

"Hvordan var den første himmel?" spurte jeg og følte en underlig kald gysning mens jeg snakket.
"Det er visdom å ikke være opptatt med det nå,"
svarte min følgesvenn med økende alvor etter som mitt spørsmål lot til å ryste ham.
"Visdom er å prøve å bli kjent med den tredje himmel, slik som du har gjort. Det er mye mer å vite om den tredje himmel enn du kan vite i dette liv, og det er den tredje himmel, riket, du må forkynne i dette 11v. I tidsaldrene som kommer, vil du bli fortalt om den første himmel, men det er ikke godt for deg å vite det nå."

Jeg bestemte meg for å huske den kalde gysningen jeg nettopp hadde følt, og Visdom nikket, noe som jeg visste var en bekreftelse på den tanken.
"For et godt følge du er," måtte jeg si. Jeg var klar over hvilken verdifull gave denne engelen var.
"Du vil virkelig bevare meg på den rette stien."
"Ja, det vil jeg sannelig," svarte han.
Jeg var sikker på at jeg følte kjærlighet komme fra denne engelen. Det var usedvanlig, siden jeg aldri hadde følt noe slikt fra de andre englene som viste omsorg mer av plikt enn av kjærlighet. Visdom besvarte tankene mine som om jeg skulle sagt dem høyt.
"Det er visdom å elske, og jeg kunne ikke være Visdom hvis jeg ikke elsket deg. Det er også visdom å se Guds godhet og strenghet. Det er visdom å elske ham og frykte ham. Hvis ikke, blir du bedratt. Dette er den neste leksen du må lære,"
sa han med umiskjennelig alvor.
"Jeg vet det, og har undervist det mange ganger," svarte jeg og følte for første gang at Visdom kanskje ikke kjente meg fullt ut.

39

"Jeg har vært din følgesvenn svært lenge, og jeg vet hva du underviser," svarte Visdom.
Nå skal du til å lære hva noe av din egen undervisning betyr. Som du har sagt mange ganger: Det er ikke ved å tro i ditt sinn, men i ditt hjerte at du blir rettferdig."
Jeg ba om unnskyldning. Følte meg litt skamfull over at jeg i det hele tatt hadde stilt spørsmål ved Visdom. Vennlig godtok han unnskyldningen. Det var da jeg ble klar over at jeg hadde stilt spørsmål og utfordret ham størstedelen av mitt liv, ofte til min egen skade.
 

KJÆRLIGHETENS ANDRE HALVDEL

"Der er tider til å tilbe Herren, "fortsatte Visdom, "og der er tider til å ære ham med den største frykt og respekt. Akkurat som der er en tid til å plante og en tid til å høste, og det er visdom å kjenne tiden for begge deler. Sann visdom kjenner Guds tider og anledninger. Jeg brakte deg hit fordi det var tid for å tilbe Herren i herligheten av hans kjærlighet. Det var dette du trengte mest etter et slikt slag. Nå tar jeg deg til et annet sted fordi det er tid for deg til å tilbe ham i frykt for hans dom. Inntil du kjenner begge, er det fare for at vi kan bli skilt fra hverandre."
"Mener du at hvis jeg hadde blitt der i den herlige tilbedelsen, så ville jeg ha mistet deg?" spurte jeg vantro.
"Ja. Jeg ville alltid ha besøkt deg når jeg kunne, men våre stier ville sjelden ha krysset hverandre. Det er vanskelig å forlate slik herlighet og fred, men det er ikke hele kongens åpenbaring. Han er både en løve og et lam. For de åndelige barna er han Lammet. For de som modnes, er han Loven. For dem som er fullmodne, er han både Loven og Lammet

40

Igjen, jeg vet at du forstår dette, for du har visst det i ditt sinn Snart vil du vite det i ditt hjerte, for du skal få oppleve Kristi domstol"

TILBAKE TIL KAMPEN

Før jeg forlot portene til Hagen, spurte jeg Visdom om jeg ikke kunne få sitte litt og tenke på alt det jeg nettopp hadde opplevd.
"Ja, det burde du gjøre" svarte han, "men jeg har et bedre sted der du kan gjøre det."
Jeg fulgte Visdom ut av portene, og vi begynte å gå nedover fjellet. Til min overraskelse pågikk kampen ennå, men på langt nær så intenst som da vi gikk oppover. Der var fortsatt piler med anklager og baktalelser som fløy omkring på de lavere nivåer, men de fleste av den fiendtlige horden som var igjen, angrep rasende de store, hvite ørnene. Ørnene hadde uten vanskelig heter overtaket. Vi fortsatte å gå nedover inntil vi nesten var nede ved foten. Like over nivåene "Frelse" og "Helliggjørelse" var nivået "Takksigelse og Lovprisning". Jeg husket dette nivået svært godt fordi et av de største angrepene fra fienden kom da jeg første gang prøvde å nå det. Kommet hit, gikk resten av klatringen mye lettere, og dersom en pil trengte gjennom rustningen, kom helbredelsen mye fortere.
Så snart som fienden fikk se meg på dette nivået (fienden kunne ikke se Visdom), begynte en skur av piler å regne nedover meg. Det var så lett for meg å slå dem ned med skjoldet mitt at fienden sluttet å skyte. Pilene deres var nå nesten opp brukt og  de hadde ikke råd til å kaste bort flere.

41
Soldatene som fremdeles slåss fra dette nivået, så overrasket på meg med en ærbødighet som fikk meg til å føle meg uvel Det var da jeg først la merke til at Herrens herlighet strømmet ut fra rustningen min og skjoldet mitt. Jeg ba dem om å klatre opp til toppen av fjellet uten å stanse, og så ville de også få se Herren. Så snart de sa ja til å gå, fikk de se Visdom. De skulle til å falle ned for å tilbe ham, men han hindret dem og sendte dem av sted.
 

DE TROFASTE

Jeg var fylt med kjærlighet til disse soldatene. Mange av dem var kvinner og barn. Rustningene var i et rot, og de var dekket av blod, men de hadde ikke gitt seg. Faktisk var de fortsatt glade og ved godt mot. Jeg fortalte dem at de fortjente mer ære enn meg, fordi de hadde båret den største byrden i slaget og hadde holdt stand De så ikke ut til å tro meg, men satte pris på at jeg ville si det. Men jeg følte virkelig at det var sant.
Et hvert nivå på fjellet måtte være besatt, ellers ville gribbene som var igjen, komme og skitne det til med oppkast og ekskrementer inntil det var vanskelig å stå der. De fleste avsatsene var besatt av soldater som jeg gjenkjente fra forskjellige kirkesamfunn eller bevegelser som la vekt på sannheten på det nivået de forsvarte. Jeg var flau over den innstillingen jeg hadde hatt overfor noen av disse gruppene. Jeg hadde betraktet noen av dem som utenfor eller i beste fall frafalne, men her var de i trofast kamp mot et forferdelig stormangrep fra fienden. Deres forsvar av disse posisjonene hadde antagelig gjort meg i stand til å klatre som jeg gjorde.
Noen av disse nivåene lå slik til at en hadde utsikt over en stor del av fjellet og slagmarken, men noen var så isolerte at soldatene der bare kunne se sin egen posisjon. De så ut til å være

42
uvitende om resten av slaget som raste eller resten av arméen som også kjempet i slaget. De var så såret av baktalelse og beskyldninger at de gjorde motstand når noen kom ned til dem fra et høyere nivå og oppmuntret dem til å klatre høyere. Men da noen begynte å komme ned fra toppen med gjenskinnet fra Herrens herlighet, lyttet de, de fleste med stor glede, og snart begynte de å klatre selv, med mot og besluttsomhet. Mens jeg så på alt dette, sa ikke Visdom mye, men han virket svært interessert i mine reaksjoner.
 

VIRKELIGHETEN OPPDAGES

Jeg så på mens mange soldater som hadde vært på toppen, begynte å stige ned til alle nivåer for å hjelpe dem som hadde stått fast på disse sannhetene. Etter hvert som de gjorde det, begynte hvert nivå å skinne av den herligheten de bar. Snart begynte hele fjellet å skinne med en herlighet som blendet gribbene og demonene som var igjen. Snart var der så mye herlighet at fjellet begynte å gi samme følelse som Hagen.
Jeg tok til å takke og prise Herren, og øyeblikkelig var jeg i hans nærvær igjen. Det var vanskelig å få rom for følelsene og herligheten som jeg følte da jeg gjorde dette. Opplevelsen ble så intens at jeg stanset. Visdom sto ved siden av meg. Han la hånd-den på skulderen min og sa:
"Du går inn gjennom hans porter med takksigelse, inn i hans forgårder med lovprisning."
"Men det var så virkelig! Det var akkurat som om jeg var der igjen," utbrøt jeg.
"Du var der," svarte Visdom.
"Det er ikke blitt mer virkelig, men du er. Akkurat som Herren sa til røveren på korset: "I dag skal du være med meg i

43

Paradis." kan du gå inn i Paradis når som helst. Herren, hans Paradis og dette fjellet, alt bor inne i deg, fordi han er i deg. Det som før bare var enforsmak, er nå en virkelighet for deg fordi du har klatret opp på fjellet. Grunnen til at du kan se meg og andre ikke kan, er ikke fordi jeg har kommet inn i ditt område, men fordi du har kommet inn i mitt. Dette er virkeligheten som profetene kjente til og som gav dem stor frimodighet, selv når de sto alene overfor bærer. De så den himmelske hærskaren som var for dem, ikke bare den jordiske som stilte opp imot dem."
 

DEN LIVSFARLIGE FELLEN

Da så jeg utover på nedslaktingen nedenunder og den demoniske hæren som langsomt trakk seg tilbake. Bak meg inntok stadig flere av de herlige krigerne sine plasser på fjellet. Jeg visste at nå var vi sterke nok til å angripe og ødelegge restene av den fiendtlige horden.
"Ikke ennå," sa Visdom.
"Se der borte."
Jeg så i den retningen han pekte, men på grunn av herligheten som strålte ut fra min egen rustning, måtte jeg skygge for øynene for å se noe. Da fikk jeg et glimt av noe som rørte seg i en liten dal.
Jeg kunne ikke se ordentlig hva det var, fordi herligheten som kom fra rustningen min, gjorde det vanskelig å se inn i mørket. Jeg spurte Visdom om det var noe jeg kunne dekke rustningen med så jeg kunne se. Da ga han meg en svært enkel kappe å ta på.
"Hva er dette?" spurte jeg, litt fornærmet over den triste, lysebrune fargen.

44

"Ydmykhet," svarte Visdom.
"Uten den vil du ikke være i stand til å se særlig godt."
Motvillig tok jeg den på, og øyeblikkelig så jeg mange ting som jeg ikke kunne se før. Jeg så mot dalen og det jeg hadde sett røre seg. Til min overraskelse var det en hel divisjon fra den fiendtlige horden som lå der i bakhold og ventet på å falle i ryggen på enhver som våget seg ned fra fjellet.
"Hva slags hær er det?" spurte jeg, "og hvordan er den kommet helskinnet fra slaget?"
"Det er Stolthet, "forklarte Visdom. "Det er den fienden som er vanskeligst å se etter at du har vært i herligheten. De som nekter å ta på seg kappen, kommer til å lide mye i hendene på denne fienden. In gen fører vill slik som han."

Som jeg så tilbake på fjellet, fikk jeg se mange av de herlige krigerne krysse sletten for å angripe restene av den fiendtlige horden. Ingen av dem bar ydmykhetens kappe, og de hadde ikke sett fienden som var klar til angrep bakfra.  Jeg skulle til å springe ut for å stanse dem, men Visdom holdt meg igjen.
"Du kan ikke stanse dette," sa han.
"Bare de av soldatene som bærer denne kappen, vil godta din autoritet. Bli med meg. Det er noe annet du må se før du kan hjelpe til med å føre an i det store slaget som kommer."

HERLIGHETENS GRUNNVOLL

Visdom ledet meg nedover fjellet til det aller laveste nivået som het FRELSE.
"Du tror at dette er det laveste nivået," sa Visdom,

45

"men dette er grunnvollen for hele fjellet. På enhver reise er begynnelsen det viktigste og som oftest det vanskeligste. Uten Frelse ville der ikke være noe fjell"

Jeg ble forferdet over nedslaktingen på dette nivået. Alle soldatene var hardt såret, men ingen av dem var døde. Et stort antall klynget seg så vidt til kanten. Mange Så ut til å være på nippet til å falle ned hvert øyeblikk, men ingen gjorde det. Engler var over alt og betjente soldatene med så stor glede at jeg spurte:
"Hvorfor er de så glade?"
"Englene har sett hvor modige disse soldatene måtte være for å kunne holde ut De har kanskje ikke kommet noe lenger, men de har heller ikke gitt opp.  Snart blir de helbredet og da vil de se herligheten på resten av fjellet, og begynne å klatre.  De blir store krigere i det kommende slaget"
"Men ville det ikke ha vært bedre for dem om de hadde klatret opp fjellet sammen med oss andre?" protesterte jeg og så på den tilstanden de var i.
"Det ville ha vært bedre for dem, men ikke for dere. Ved å bli her gjorde de det lettere for dere å klatre, fordi de holdt mesteparten av fienden opptatt. Svært få fra de høyere nivåer strakte seg noen gang utfor å hjelpe andre å komme til fjellet, men det gjorde disse. Selv når de så vidt klarte å klynge seg til fjellet, strakte de seg utfor å dra andre opp. Faktisk så ble de fleste av de store krigerne ledet til fjellet av disse trofaste. De er ikke mindre hefter enn de som klarte å nå toppen. De brakte stor glede til himmelen ved å lede andre til Frelse hele tiden. Del var derfor alle englene i himmelen ønsket å komme for å betjene dem, men bare de mest ærerike fikk lov."

46

Igjen følte jeg skam over min holdning overfor disse store helgnene. Mange av oss hadde foraktet dem der vi klatret opp på de høyere nivåer. De hadde gjort mange feil under slaget, men de hadde også vist mer av Hyrdens hjerte enn resten av oss. Herren ville forlate de nittini for å gå etter den ene som var tapt. Disse var blitt på det stedet der de fortsatt kunne nå de fortapte, og de hadde betalt en dyr pris for det. Jeg ønsket også å hjelpe, men jeg visste ikke hvor jeg skulle begynne.
Da sa Visdom:
"Det er riktig at du ønsker å hjelpe, men du vil hjelpe mest ved å gå videre til det du er kalt til å gjøre. Disse kommer alle til å bli helbredet og klatre oppover fjellet. De kan nå klatre fortere på grunn av deg og de andre som gikk foran dem, og både ødela fienden og merket opp veien. De vil slutte seg til dere i slaget. Dette er de fryktløse som aldri trekker seg tilbake fra fienden."
 
 

STOLTHETENS KRAFT

Jeg tenkte på at jeg lærte like mye av å stige nedover fjellet som av å klatre opp, da støy fra slagmarken fanget oppmerksomheten min. Nå var det tusenvis av de mektige krigerne som hadde krysset sletten for å angripe restene av den fiendtlige horden. Fienden rømte i alle retninger, bortsett fra én divisjon: Stolthet. Helt uten å bli oppdaget hadde de marsjert like opp i ryggen på de fremrykkende krigerne og skulle akkurat til å skyte en skur av piler. Da var det jeg oppdaget at de mektige krigerne ikke hadde noe rustning bak - de var helt ubeskyttet og sårbare for det som skulle til å treffe dem.
Da sa Visdom:

47
"Du har undervist at rustningen ikke hadde noen rygg og at du derfor var sårbar hvis du rømte for fienden. Men du så aldri hvordan det gjorde deg sårbar hvis du rykket frem i stolthet."
Jeg kunne bare nikke at jeg var enig. Det var for sent å gjøre noe, og det var nesten uutholdelig å se på, men Visdom sa at jeg måtte. Jeg visste at Guds rike holdt på å lide et større nederlag. Jeg hadde opplevd sorg før, men jeg hadde aldri følt en slik sorg.
Til min forundring så jeg at krigerne ikke engang la merke til det når de ble truffet av stolthetens piler. Men fienden fortsatte å skyte. Krigerne blødde og ble fort svakere, men de ville ikke innrømme det. Snart var de for svake til å holde skjoldene og sverdene oppe og kastet dem ned. De sa at de ikke trengte dem lenger. Snart begynte de å ta av seg rustningen. De sa at de ikke trengte den lenger heller.
Så viste en annen fiendtlig divisjon seg og nærmet seg raskt. Den het STERK VILLFARELSE. De sendte en skur av piler som alle traff sitt mål. Jeg så på mens bare noen få av Villfarelsedemonene førte vekk denne engang så store arméen med herlige krigere. De ble tatt til forskjellige fangeleire, hver leir var oppkalt etter forskjellige demoniske læresetninger. Jeg var overrasket over hvordan denne store flokken av rettferdige var blitt så fullstendig overvunnet, og de visste fremdeles ikke hva som hadde truffet dem.
"Hvordan kunne de som var så sterke, som hadde vært hele veien opp til toppen av fjellet, som hadde sett Herren slik som de hadde, være så lett å såre?" utbrøt jeg.
"Stolthet er den fienden som er vanskeligst å oppdage, og den sniker seg alltid inn på deg bakfra," klaget Visdom. "På en måte er de som har vært på de største høyder, i den største fare for å falle. Du må alltid huske at i dette liv kan du falle når som helst fra hvilket som hekt nivå."

48

"Den som synes seg å stå, han se til at han ikke faller," svarte jeg. "Nå fyller dette bibelordet meg med ærefrykt."
"Når du tror at du er minst utsatt for å falle, er du faktisk mest utsatt. De fleste mennesker faller rett etter en stor seier," klaget Visdom.
"Hvordan kan vi bli bevart fra et slikt angrep?" spurte jeg.
"Hold deg nær til meg, spør Herren før du tar noen større avgjørelse, og ha kappen på deg hele tiden, så vil fienden aldri være i stand til å sette bind for øynene dine som han gjorde med disse."
Jeg så på kappen min. Den så så enkel og ubetydelig ut. Jeg følte at den fikk meg til å se ut mer som en hjemløs enn en kriger. Visdom svarte som om jeg hadde snakket høyt.
"Herren er nærmere de hjemløse enn fyrstene.  Sann styrke har du bare i den grad som du vandrer i Guds nåde, og "Han gir den ydmyke nåde." Ikke noe fiendtlig våpen kan trenge igjennom denne kappen, fordi ingen ting kan overmanne hans nåde. Så lenge som du bærer kappen, er du trygg for den slags angrep."
Da begynte jeg å se oppover for å finne ut hvor mange krigere som fortsatt var på fjellet. Jeg var sjokkert over hvor få det var. Da la jeg merke til at alle sammen hadde den samme ydmykhetens kappe. "Hvordan hendte det?" spurte jeg.
"Da de så slaget du nettopp har vært vitne til, kom de til meg etter hjelp, og jeg gav dem kappene," svarte Visdom.
"Men jeg trodde du var sammen med meg hele tiden?"
"Jeg er med alle som går fremover for å gjøre Faderens vilje," svarte Visdom.
"Du er Herren!" ropte jeg.
"Ja," svarte han. "Jeg sa at jeg aldri ville forlate deg eller svikte deg. Jeg er med alle mine krigere akkurat som jeg er

49

med deg. Jeg vil værefor deg hva som helst du trenger for å fullføre min vilje, og du har hatt bruk for visdom.
Så forsvant han.

RIKETS RANGORDNING

Jeg sto igjen midt i et stort følge med engler som betjente de sårede på nivået Frelse. Som jeg begynte å gå forbi disse englene, høyde de det ene kneet og viste meg den største respekt. Til slutt spurte jeg en av dem hvorfor de gjorde dette, siden selv den minste hadde mye større kraft enn jeg.
"På grunn av kappen," svarte han.
"Det er den høyeste rang i riket."
"Dette er jo bare en enkel kappe," protesterte jeg.
"Nei!" protesterte engelen.
"Du er kledd i Guds nåde. Det finnes ingen større kraft enn det!"
"Men det er tusenvis av oss som alle bærer den samme kappen. Hvordan kan det representere en rang?"
"Dere er de fryktede seiervinnerne, kongens sønner og døtre Han bar den samme kappen da han vandret på denne jorden. Så lenge som du er kledd i den, er der ingen makt i himmelen eller på jorden som kan stå seg for deg. Alle i himmelen og helvete kjenner igjen kappen. Vi er hans tjenere, men han bor i dere, og dere er kledd i hans nåde."

På en eller annen måte visste jeg at hvis jeg ikke hadde båret kappen og hvis min herlige rustning hadde vært synlig, så ville det engelen sa og måten de oppførte seg på overfor meg, virkelig ha gitt næring til min stolthet. Det var simpelthen umulig å føle

50

stolthet eller arroganse når en bar en slik gulbrun, enkel kappe. Min tillit til kappen vokste fort.
51

DEL 3

ØRNENE VENDER
TILBAKE

I horisonten så jeg en stor, hvit sky som nærmet seg. Bare synet av den fikk håpet til å stige opp i meg. Den fylte faktisk atmosfæren med håp, akkurat som sola når den står opp, jager vekk nattens mørke. Som den kom nærmere, gjenkjente jeg de store, hvite ørnene som hadde fløyet fra Livets Tre. De begynte å lande på fjellet og tok plass på alle nivåer ved siden av flokkene med krigere.
Forsiktig nærmet jeg meg ørnen som hadde landet nær meg, fordi hans nærvær var så fryktinngytende. Da han så på meg med sine gjennomtrengende øyne, visste jeg at jeg ikke kunne skjule noe for ham. Øynene hans var så skarpe og bestemte at jeg skalv, og det gikk kaldt nedover ryggen på meg ved bare å se på dem. Før jeg kunne få spurt, svarte han meg.
Du ønsker å vite hvem vi er. Vi er de skjulte profeter som har vært gjemt til denne timen. Vi er øynene til dem som er blitt gitt de guddommelige, mektige våpen. Vi har fått se alt som Herren gjør og alt det som fienden planlegger mot dere. Vi har
 
 

52

fart over jorden, og sammen vet vi alt som er nødvendig å vite før slaget."
"Så dere ikke slaget som nettopp fant sted?" spurte jeg med så mye irritasjon som jeg våget å gi uttrykk for. "Kunne ikke dere ha hjulpet de krigerne som nettopp ble tatt til fange?"
"Jo. Vi så alt sammen, og vi kunne ha hjulpet hvis de hadde ønsket det. Vi ville ha hjulpet dem ved å holde dem tilbake, be dem sitte og være stille. Men vi kan bare kjempe de slagene som Faderen gir befaling om, og vi kan bare hjelpe dem som tror på oss. Bare de som tar imot oss som det vi er, profeter, kan få en profets lønn, eller fordelen ved vår tjeneste.  De som falt i bakhold, hadde ikke på seg kappen som dere bærer, og de som ikke har kappen, kan ikke forstå hvem vi er. Vi trenger alle hverandre, inkludert disse her som fortsatt er såret, og mange andre som du ikke vet om ennå."
 

ØRNENS HJERTE

Ved å snakke med ørnen begynte jeg å tenke som han. Etter denne lille samtalen kunne jeg se inn i ørnens hjerte og kjenne ham slik som han kjente meg. ørnen oppfattet dette.
"Du har noen av våre gaver," bemerket ørnen, "selv om de ikke er særlig utviklet. Du har ikke brukt dem mye. Jeg er her for å opptenne disse gavene i mange av dere, og for å lære dere å bruke dem. På denne måten vil vår kommunikasjon bli sikker. Den må være sikker, ellers vil vi alle lide unødvendige tap, for ikke å snakke om alle de store mulighetene for seier som vi vil miste."
"Hvor kom du fra akkurat nå?" spurte jeg.
"Vi spiser slanger," svarte ørnen. "Fienden er brød for oss. Vår mat er å gjøre Faderens vilje som er å ødelegge djevelens

53

gjerninger. Enhver slange som vi spiser, får vår visjon til å øke. Enhver fiendtlig festning som vi river ned, styrker oss så vi kan sveve høyere og bli lengre i luften. Vi er nettopp kommet fra en fest der vi slukte skammens slanger som har bundet mange av dine brødre og søstre. De er her snart. De kommer sammen med ørnene som ble igjen for å hjelpe dem å finne vegen, og for å beskytte dem mot fiendens motangrep."
Disse ørnene var svært selvsikre, men ikke overlegne. De visste hvem de var, og hva de var kalt til å gjøre. De kjente oss også, og de kjente fremtiden. Selvtilliten deres virket beroligende på meg, men enda mer på de sårede som fortsatt lå rundt oss på alle kanter. De som nylig hadde vært for svake til å snakke, satte seg faktisk opp og lyttet til min samtale med ørnen. De så på ham som et bortkommet barn ville se på sine foreldre som nettopp hadde funnet det.

ÅNDENS VIND

Da ørnen så på de sårede, forandret ansiktet hans seg også. I stedet for den strenge besluttsomheten jeg hadde stått overfor, var han som en myk og medlidende gammel bestefar mot de sårede. Ørnen åpnet vingene sine og begynte forsiktig å slå med dem, laget en kjølig, forfriskende bris som strømmet over de sårede. Den lignet ikke noen annen bris jeg hadde opplevd før. For hvert åndedrag følte jeg at jeg gjenvant styrke og klarhet i tankene. Snart sto de sårede og tilbad Gud så inderlig at jeg fikk tårer i øynene. Igjen følte jeg en dyp skam over at jeg hadde foraktet dem som ble værende på dette nivået. De hadde sett så svake og dumme ut for oss som klatret oppover fjellet, men de hadde utholdt mye mer enn vi, og hadde forblitt trofaste. Gud hadde bevart dem, og de elsket ham med en stor kjærlighet.
 


54

Jeg så opp på fjellet. Alle ørnene slo forsiktig med vingene. Alle på fjellet ble forfrisket av brisen som de skapte, og alle på fjellet begynte å tilbe Herren. Til å begynne med var det litt disharmoni i tilbedelsen som kom fra de forskjellige nivåene, men etter en stund var det fullkommen harmoni i sangen på alle nivåer. Aldri hadde jeg hørt noe så vakkert på jorden. Jeg ønsket det aldri ville ta slutt. Snart kjente jeg det igjen. Det var den samme tilbedelsen som vi opplevde i Hagen, men nå lød den enda mer fyldig og rik. Jeg visste det var fordi vi nå tilba i våre fienders nærvær, midt i det mørket og i den ondskapen som omgav fjellet, at det virket så mye vakrere.
Jeg vet ikke hvor lenge denne tilbedelsen varte, men til slutt holdt ørnene opp med å slå med vingene, og det stanset. "Hvorfor holdt du opp?" spurte jeg ørnen som jeg hadde snakket med.
"Fordi de er helbredet nå," svarte han og mente de sårede. Nå sto de alle sammen og så ut til å være i perfekt form.
"Sann tilbedelse kan helbrede et hvert sår," la han til.
"Vær så snill og gjør det igjen," ba jeg.
"Vi skal gjøre dette mange ganger, men det er ikke opp til oss å bestemme når. Brisen som du følte, var Den Hellige Ånd. Han leder oss, vi leder ikke ham. Han har helbredet de sårede og begynt å bringe den enheten som trengs for slaget som ligger foran oss. Sann tilbedelse tømmer også ut kostbar olje på hodet, Jesus, som så flyter nedover hele legemet og gjør oss ett med ham og med hverandre. Ingen som blir ett med ham, fortsetter å være såret eller uren. Hans blod er rent liv, og det flyter når vi er forenet med ham. Når vi er forenet med ham, er vi også forenet med resten av legemet, slik at hans blod flyter gjennom alle. Er det ikke slik du helbreder et sår på kroppen, ved å lukke såret slik at blodet kan flyte til det sårede

55

lemmet og fornye det? Når en del av hans legeme er såret, må vi komme sammen i enhet med den delen inntil den er fullt ut helbredet. Vi er alle ett."
I velbehaget som fortsatt var der etter tilbedelsen, virket denne korte undervisningen nesten esoterisk. Likevel visste jeg at den var svært grunnleggende. Når Den Hellige Ånd beveget seg, virket hvert ord herlig, uansett hvor elementært det var. Jeg var så fylt av kjærlighet at jeg hadde lyst til å klemme alle, til og med de strenge, gamle ørnene.
Så, med et rykk, husket jeg de mektige krigerne som nettopp var tatt til fange. Ørnen merket dette, men sa ingen ting. Han bare så intenst på meg. Til slutt sa jeg:
"Kan vi få tilbake dem vi nettopp har mistet?"

KONGENS HJERTE

"Ja. Det er riktig av deg å føle som du gjør," sa ørnen endelig. "Vi er ikke komplett, og vår tilbedelse er ikke komplett før hele legemet er satt i stand. Til og med i den herligste tilbedelse, til og med i selve kongens nærvær, vil vi alle føle denne tomheten inntil alle er ett, fordi vår konge også føler det. Vi sørger alle over våre brødre i trelldom, men vi sørger enda mer over vår konges hjerte. Selv om du er glad i alle barna dine, ville du ha sorg for den ene som var syk eller såret. Han er også glad i alle barna sine, men er mest opptatt av de sårede og undertrykte akkurat nå. For hans skyld må vi ikke gi oss før alle er blitt helbredet. Så lenge som noen er såret, er han såret."

56

TRO SOM FLYTTER FJELL

Jeg satte med ned ved siden av ørnen og tenkte nøye over det han sa. Endelig sa jeg:
"Jeg vet at Visdom taler til meg nå gjennom deg, for jeg hører hans røst når du taler. Jeg var så sikker på meg selv før det siste slaget, men kom nesten på villspor av den samme innbilskheten som de kom på villspor av, og kunne svært lett ha blitt tatt til fange sammen med dem hvis ikke Visdom hadde stanset meg. Jeg var mer motivert av hat til fienden enn av ønske om å sette mine brødre fri. Siden jeg først kom hit til dette fjellet og slåss i det store slaget, tror jeg nå at mesteparten av det jeg gjorde riktig, gjorde jeg av feil årsak, og mange av de gale tingene jeg gjorde, hadde jeg gode motiv for. Jo mer jeg lærer, jo mer usikker føler jeg meg på meg selv."
"Du må ha vært lenge sammen med Visdom," svarte ørnen.
"Han var hos meg lenge før jeg begynte å gjenkjenne ham, men jeg er redd for at jeg for det meste sto ham imot. På en eller annen måte vet jeg nå at jeg fortsatt mangler noe svært viktig, noe som jeg må ha før jeg går inn i kampen igjen, men jeg vet ikke hva det er."
Øynene til den store ørnen ble enda mer gjennomtrengende mens han svarte:
"Du kjenner også Visdoms stemme når han taler til deg i ditt eget hjerte. Du er flink til å lære fordi du har kappen. Det du føler nå, er sann tro."
"Tro!" Jeg skjøt tilbake. "Jeg snakker om alvorlig tvil."
"Du er vis som tviler på deg selv. Men sann tro er avhengig av Gud, ikke av deg selv og ikke av din tro. Du er nær den sort en tro som kan flytte dette fjellet, og det må bli flyttet. Det er tid for å bringe det til steder hvor det ikke har vært før. Men du har

57

rett. Du mangler fortsatt noe svært viktig. Du må ha enda en åpenbaring. Selv om du har klatret til toppen av fjellet og tatt imot hver sannhet underveis, og selv om du har stått i Guds Hage, smakt hans ubetingede kjærlighet og sett hans sønn mange ganger nå, forstår du fortsatt bare en del av Guds fulle råd, og det bare overfladisk."
Jeg visste dette var så sant at det var faktisk trøstende å høre. "Jeg har feilbedømt så mange mennesker og situasjoner. Visdom har reddet livet mitt mange ganger nå, men Visdoms røst er fortsatt en svært liten stemme inne i meg, og bråket fra mine egne tanker og følelser er fremdeles altfor høyt. Jeg hører Visdom tale mye høyere gjennom deg enn jeg hører ham i mitt eget hjerte, så jeg vet at jeg må holde meg svært nær deg."
"Vi er her fordi du trenger oss," svarte ørnen.
"Vi er her også fordi vi trenger deg. Du har fått gaver som jeg ikke har, og jeg har fått gaver som du ikke har. Du har opplevd ting som jeg ikke har opplevd, og jeg har opplevd ting som du ikke har. ørnene er blitt gitt deg inntil enden, og du er blitt gitt til oss. Jeg kommer til å være svært nær deg en tid, og så må du ta imot andre ørner i mitt sted. Hver ørn er forskjellig. Det er sammen, ikke individuelt, vi er gitt å kjenne Herrens hemmeligheter."
 

SANNHETENS DØRER

Så løftet ørnen seg opp fra klippen der den hadde sittet, og svevde over kanten på det nivået der vi var.
"Kom," sa han. Da jeg nærmet meg, så jeg trinn som ledet ned til selve grunnen under fjellet og en liten dør.
"Hvorfor har jeg ikke sett denne før?" spurte jeg.

58

"Da du først kom til fjellet, ble du ikke lenge nok på dette nivået til å se deg rundt," svarte han.
"Hvordan vet du det? Var du her da jeg kom til fjellet første gang?"
"Jeg ville ha visst det om jeg ikke hadde vært her, fordi alle som overser denne døren, gjør det av samme grunn, men faktisk var jeg her," svarte han.
"Jeg var en av de soldatene du gikk så fort forbi på vei oppover fjellet."
Det var da jeg kjente ørnen igjen som en mann jeg møtte like etter min omvendelse. Jeg hadde faktisk hatt noen få samtaler med ham. Han fortsatte:
"Jeg ønsket så inderlig å følge deg da. Jeg hadde vært så lenge på dette nivået at jeg trengte en forandring. Jeg kunne bare ikke forlate alle de fortapte sjelene som jeg fortsatt prøvde å lede hit. Da jeg til slutt overgav meg selv til å gjøre Herrens vilje, enten det var å bli eller dra, viste Visdom seg for meg og pekte på denne døren. Han sa at den var en snarvei til toppen. Det var slik jeg kom til toppen før deg. Der ble jeg forandret til en ørn."
Da husket jeg at jeg hadde sett slike dører på et par andre nivåer. Jeg hadde til og med kikket inn gjennom et par av dem og husket hvor forundret jeg hadde vært over det jeg så. Jeg gikk ikke langt inn gjennom noen av dem, fordi jeg var så opptatt av slaget, og prøvde å komme til toppen av fjellet.
"Kunne jeg ha gått inn noen av de dørene og kommet rett til topps?" spurte jeg.
"Det er ikke fullt så lett," sa ørnen og virket litt irritert. "Innenfor hver dør er der passasjer. og en av dem leder til toppen."  Han visste tydeligvis mitt neste spørsmål, for han fortsatte: "De andre leder til de andre nivåene på fjellet. Faderen utformet det hele slik at enhver kunne velge den passasjen de trengte på sitt modenhetsnivå."

59

"Utrolig! Hvordan gjorde han det?" tenkte jeg for meg selv, men ørnen hørte tankene mine.
"Det var ganske enkelt," fortsatte ørnen som om jeg hadde tenkt høyt.
"Åndelig modenhet blir alltid bestemt av hvor villig en er til å ofre sine egne ønsker for rikets interesser eller for andres skyld.  Døren som krever størst offer a ga inn gjennom, vil alltid ta oss fil det høyeste nivået."
Jeg prøvde å huske alt som ørnen sa til meg. Jeg visste at jeg måtte gå gjennom døren foran meg, og at det ville være klokt for meg å lære alt jeg kunne fra en som hadde vært der før og tydeligvis valgt riktig dør til toppen.
"Jeg gikk ikke direkte til toppen, og jeg har heller ikke møtt noen som har gjort det," fortsatte ørnen. "Men jeg kom dit fortere enn de fleste, fordi jeg hadde lært så mye om selvoppofrelse mens jeg kjempet her på Frelsens nivå. Jeg har vist deg denne døren fordi du bærer kappen og ville ha funnet den uansett, men tiden er kort og jeg er her for å hjelpe deg å modnes fort.
"Der er dører på hvert nivå, og alle sammen leder til skatter som er større enn vi kan fatte," fortsatte han. "Du kan ikke få dem fysisk, men hver skatt som du holder i hendene, vil du være i stand til å bære videre i ditt hjerte. Ditt hjerte var ment å skulle være Guds skattkammer. Når du igjen når toppen, vil hjertet ditt inneholde skatter som er mer verdifulle enn alle skatter på hele jorden. De vil aldri bli tatt fra deg, men er dine i evighet. Skynd deg og gå. Stormskyene samler seg nå, og det store slaget nærmer seg."
"Blir du med meg?" bad jeg.
"Nei," svarte han. "Det er her jeg tilhører nå. Jeg må hjelpe disse som ble såret. Men jeg kommer til å møte deg her igjen. Du vil møte mange av mine brødre og søstre blant ørnene før du

60

vender tilbake, og de er i stand til å hjelpe deg bedre enn jeg på det stedet du møter dem."
 

HIMMELENS SKATTER

Jeg var allerede så glad i ørnen at jeg nesten ikke holdt ut å gå i fra ham. Det gledet meg å vite at jeg kom til å se ham igjen. Nå ble jeg tiltrukket av døren som av en magnet. Jeg åpnet den og gikk inn.
Herligheten jeg så, var så overveldende at jeg øyeblikkelig falt på kne. Gullet, sølvet og edelstenene var langt vakrere enn jeg kan beskrive. De kunne faktisk måle seg med herligheten til Livets Tre. Rommet var så stort at det så ut til å være uendelig. Gulvet var sølv, søylene gull og taket var en eneste ren diamant som utstrålte enhver farge jeg kjente og mange som jeg ikke kjente. Engler uten tall var over alt, kledd i forskjellige kjortler og uniformer som ikke var av jordisk opprinnelse.
Som jeg begynte å ga gjennom rommet, bøyde alle englene seg til hilsen. En gikk frem og ønsket meg velkommen ved navn. Han forklarte at jeg kunne gå hvor som helst og se alt jeg ønsket i rommet. Ingen ting ble holdt tilbake for dem som kom gjennom døren.
Jeg kunne ikke engang snakke, så overveldet var jeg av skjønnheten. Endelig bemerket jeg at dette var enda vakrere enn Hagen. Overrasket svarte engelen: "Dette er Hagen! Dette er et av rommene i din Faders hus. Vi er dine tjenere."
Som jeg gikk, fulgte en stor skare av engler meg. Jeg snudde meg og spurte lederen hvorfor de fulgte.
"På grunn av kappen," svarte han.
"Vi er gitt deg for å tjene deg her og i det kommende slaget."

61

 Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre med englene, så jeg bare fortsatte å gå. Jeg ble tiltrukket av en Stor, blå stein som så ut til å ha sola og skyer inni seg. Da jeg tok på den, strømmet de samme følelsene gjennom meg som da jeg spiste av frakten fra Livets Tre. Jeg følte energi, overjordisk klarhet i tankene og voksende kjærlighet til alt og alle.  Jeg begynte å betrakte Herrens herlighet. Jo lengre jeg rørte ved steinen, jo mer økte herligheten. Jeg ønsket aldri å ta hånden bort fra steinen, men herligheten ble så intens at jeg måtte se vekk.
Så falt øynene mine på en vakker, grønn stein.
"Hva har den inne i seg?" spurte jeg engelen som sto like ved.
"Alle disse steinene er Frelsens skatter. Du berører nå det himmelske området, og den der er gjenopprettelsen av liv," fortsatte han.
Som jeg rørte ved den grønne steinen, begynte jeg å se jorden i rike og praktfulle farger. De vokste i rikdom jo lengre jeg holdt hånden på steinen, og min kjærlighet til alt jeg så, vokste også. Så begynte jeg å se harmonien blant alt som lever, på et nivå jeg aldri hadde sett det før. Så begynte jeg å se Herrens herlighet i skaperverket. Den begynte å vokse, inntil jeg igjen måtte snu meg vekk fordi den ble så intens.
Da ble jeg klar over at jeg ikke hadde noen anelse om hvor lenge jeg hadde vært der. Men jeg visste at min forståelse av Gud og hans univers hadde vokst vesentlig ved bare å røre ved disse to steinene, og der var mange, mange flere jeg kunne røre ved. Det var mer i det ene rommet enn en person kunne overkomme i et helt liv.
"Hvor mange flere rom er det?" spurte jeg enge len.
"Det er rom som dette på ethvert nivå av fjellet som du klatret opp."
"Hvordan kan en noen sinne oppleve alt som er, bare i ett av disse rommene, langt mindre i alle sammen?" spurte jeg.

62

"Du har evigheten på deg til å gjøre det. Skattene du finner i de mest grunnleggende av sannhetene til den Herre Jesus Kristus, er nok til å vare i flere liv enn du kan telle. Ikke noe menneske kan vite alt der er å vite om noen av dem i bare ett liv, men du må ta det du trenger og fortsette å gå mot din bestemmelse."
Jeg begynte igjen å tenke på slaget som lå foran, og krigerne som var blitt tatt til fange. Det var ingen hyggelig tanke på et slikt herlig sted, men jeg visste at jeg hadde evigheten på å komme tilbake til dette rommet, og bare en kort tid på å finne veien tilbake opp til toppen av fjellet og så tilbake til fronten igjen.
Jeg snudde meg på nytt mot engelen.
"Du må hjelpe meg å finne døren som fører til toppen."
Engelen så perpleks ut.
"Vi er dine tjenere," svarte han, "og du må lede oss. Hele dette fjellet er et mysterium for oss. Vi ønsket alle å se inn i dette store mysteriet, men når vi forlater dette rommet som vi nå vet bare litt om, kommer vi til å lære mer enn deg til og med."
"Vet du hvor alle dørene er?" spurte jeg.
"Ja. Men vi vet ikke hvor de fører hen. Noen ser svært innbydende ut, og andre er alminnelige. Noen er faktisk frastøtende. En er til og med fryktelig."
"På dette stedet er der dører som er frastøtende?" spurte jeg vantro. "Og en som er fryktelig? Hvordan kan det gå an?"
"Vi vet ikke, men jeg kan vise deg den," svarte han.
"Ja, vær så snill," svarte jeg.
Vi gikk ganske lenge, passerte skatter med ubeskrivelig herlighet, og alle sammen var vanskelig å gå forbi. Der var også mange dører. Over hver dør sto en bibelsk sannhet. Når engelen hadde kalt dem innbydende, følte jeg at han hadde uttrykt seg altfor svakt. Jeg ønsket inderlig å ga gjennom hver eneste dør,

63

men jeg var så nysgjerrig på den "fryktelige" døren, at jeg gikk videre.
Da så jeg den. Fryktelig var også altfor svakt sagt. Frykt grep meg så jeg trodde jeg skulle miste pusten.
 

NÅDE OG SANNHET

Jeg snudde meg bort fra den døren og trakk meg fort tilbake. Der var en vakker, rød stein like ved som jeg nesten snublet over og la hendene på. Øyeblikkelig var jeg i Getsemane hage og så Herren i bønn. Smerten jeg kunne se, var til og med frykteligere enn døren jeg nettopp hadde sett. Sjokkert rykket jeg hendene vekk fra steinen og falt utmattet om på gulvet. Jeg ønsket så inderlig å gå tilbake til den blå eller grønne steinen, men jeg måtte samle krefter og finne retningen. Englene omringet meg raskt og tjente meg. Jeg fikk noe å drikke som gjenopplivet meg. Snart kjente jeg meg bra nok til å reise meg, og begynte å gå tilbake til de andre steinene. Men visjonen av Herren i bonn kom tilbake gang på gang og tvang meg til å stanse.
"Hva var det der borte?" spurte jeg.
"Når du berører steinene, er vi i stand til å se litt av det du ser og føle litt av det du føler," sa engelen.
"Vi vet at alle disse steinene er store skatter, og de inneholder uvurderlige åpenbaringer. Vi betraktet et øyeblikk Herrens smerte før han ble korsfestet, og ganske kort følte vi det han følte. den forferdelige natten. Det er vanskelig for oss å forstå hvordan vår Gud noen gang kunne lide slik. Det får oss til å sette større pris på den æren det er, å få tjene menneskene som han betalte en slik fryktelig pris for."
Engelens ord var som lyn som slo direkte inn i min sjel. Jeg hadde kjempet i det store slaget. Jeg hadde klatret opp til toppen

64

av fjellet. Jeg var blitt så kjent med den åndelige verden at jeg knapt la merke til englene lenger, og jeg kunne snakke nesten på like fot med de store ørnene. Likevel kunne jeg ikke tåle å dele bare et øyeblikk av min konges lidelse uten å ville rømme til en mer behagelig opplevelse.
"Jeg skulle ikke ha vært her," ropte jeg nesten.
"Jeg, mer enn noen annen, fortjener å bli den ondes fange!"
"Min herre," sa engelen bekymret. "Vi forstår at ingen er her fordi de fortjener det. Du er her fordi du var utvalgt med en hensikt før verdens grunnvoll ble lagt. Vi vet ikke hva din spesielle hensikt er, men vi vet at den er svært viktig for alle på dette fjellet."
"Takk skal du ha. Dere er hjelpsomme. Dette stedet har vært en stor påkjenning for følelsene mine, og de har en tendens til å overmanne min dømmekraft. Du har rett. Ingen er her fordi de er verdige. Sant nok, jo høyere vi klatrer på dette fjellet, jo mer uverdige er vi til å få være her, og jo mer nåde trenger vi for å bli her. Hvordan klarte jeg i det hele tatt å nå toppen første gangen?"
"Nåde," svarte engelen min.
"Hvis du ønsker å hjelpe meg," sa jeg da, "så vær snill å gjenta det ordet for meg hver gang du ser meg forvirret eller desperat. Det ordet har jeg begynt å forstå bedre enn noe annet.
Nå må jeg gå tilbake til den røde steinen. Nå vet jeg at det er den største skatten i dette rommet, og jeg må ikke gå herfra før jeg bærer den skatten i mitt hjerte," sa jeg.
 

NÅDENS SANNHET

Tiden jeg tilbrakte ved den røde steinen, var den mest smertefulle jeg noen gang har opplevd. Mange ganger klarte jeg

65

simpelthen ikke mer, men måtte dra hånden tilbake. Flere ganger gikk jeg tilbake til den blå eller grønne steinen for å forfriske min sjel før jeg kom tilbake. Det var vanskeligere å komme tilbake til den røde steinen for hver gang, men min kjærlighet og takknemlighet til Herren vokste mer ved dette enn ved noe annet jeg hadde lært eller opplevd.
Til slutt, da Faderens nærvær ble tatt bort fra Jesus på korset, holdt jeg det ikke ut lenger. Jeg ga meg. Jeg kunne se at englene som også til en viss grad, opplevde det samme som meg, var helt enig. Jeg hadde ganske enkelt ikke noe mere viljestyrke til å berøre steinen. Jeg hadde ikke engang trang til å gå tilbake til den blå steinen. Jeg bare lå utstrakt på gulvet. Jeg gråt over hva Herren hadde gjennomgått. Jeg gråt også fordi jeg visste at jeg hadde forlatt ham akkurat som disiplene. Jeg sviktet ham når han trengte meg mest, akkurat som de.
Det virket som om det gikk flere dager. Da åpnet jeg øynene. En annen ørn sto ved siden av meg. Foran ham lå tre steiner, en blå, en grønn og en rød.
"Spis dem," sa han. Da jeg gjorde det, ble alt i meg fornyet. Både en stor glede og en stor klarhet strømmet gjennom min sjel. Da jeg reiste meg, fikk jeg se at de samme tre steinene satt i håndtaket på sverdet mitt og dessuten på begge skuldrene.
"Nå er de dine for alltid," sa ørnen. "De kan ikke bli tatt fra deg, og du kan ikke miste dem."
"Men jeg fullførte ikke denne siste," protesterte jeg.
"Kristus er den eneste som noen gang kan fullføre den testen," svarte han.
"Du har gjort det bra nok, og nå må du gå videre."
"Hvor?" spurte jeg.
"Det bestemmer du, men siden tiden blir kortere, vil jeg foreslå at du prøver å nå toppen snart," svarte ørnen idet han forsvant med tydelig hastverk.

66

Da husket jeg dørene. Jeg begynte med en gang å gå mot dørene som hadde vært så innbydende. Da jeg nådde den første, følte jeg meg ganske enkelt ikke tiltrukket av den lenger. Så gikk jeg til en annen og følte det samme.
"Det ser ut til at noe er blitt forandret," bemerket jeg høyt.
"Du har forandret deg," svarte englene med en gang. Jeg snudde meg for å se på dem og var forundret over hvor mye de hadde forandret seg. De hadde ikke lenger det naive utseendet som før, men nå var de mer kongelige og så mer forstandige ut. Jeg visste at de reflekterte det som hadde funnet sted i meg, men nå følte jeg meg uvel bare ved tanken på meg selv.
"Jeg ber dere om råd," sa jeg til lederen.
"Lytt til ditt hjerte," sa han. "Det er der disse store sannheter nå bor."
"Jeg har aldri kunnet stole på mitt eget hjerte," svarte jeg. "Det ligger under for så mange konflikter. Jeg ligger også under for bedrag, forførelser og egoistiske ambisjoner. Det er til og med vanskelig å høre Herren tale til meg over bråket fra det alt sammen."
"Min herre, med den røde steinen i ditt hjerte, tror jeg ikke det vil være slik fortsatt," sa lederen med uvanlig sikkerhet.
Jeg lente meg mot veggen og tenkte at ørnen var ikke der når jeg trengte ham mest. Han hadde reist her før og ville vite hvilken dør jeg skulle velge. Men jeg visste at han ikke ville komme tilbake, og jeg visste det var riktig at jeg skulle velge. Som jeg funderte, var den "fryktelige" døren det eneste jeg kunne tenke på. Av nysgjerrighet bestemte jeg meg for å gå tilbake for å se på den. Jeg hadde gått så fort bort fra den første gangen at jeg ikke engang hadde lagt merke til hvilken sannhet den representerte.
Som jeg nærmet meg, kunne jeg føle frykten stige opp inne i meg, men ikke på langt nær så ille som første gangen.  I

67

motsetning til de andre dørene, var det svært mørkt rundt denne, og jeg måtte komme svært nær før jeg kunne lese sannheten over den. Mildt overrasket leste jeg:
KRISTI DOMSTOL.
"Hvorfor er denne sannheten så fryktinngytende?" spurte jeg høyt, selv om jeg visste at englene ikke ville svare meg. Som jeg fortsatte å se på den, visste jeg at dette var døren jeg skulle gå gjennom.
"Det er mange grunner til at denne er så fryktinngytende," svarte den kjente stemmen til ørnen.
"Jeg er så glad for at du er tilbake," svarte jeg.
"Har jeg gjort et dårlig valg?"
"Nei! Du har valgt bra. Denne døren vil ta deg tilbake til toppen av fjellet fortere enn noen annen. Den er fryktinngytende fordi den største frykt i skapningen har sin kilde fra den døren. Den største visdom mennesker kan oppnå i dette liv eller i det liv som kommer, er også å finne bak den døren, men svært få vil gå gjennom den."
"Men hvorfor er denne døren så mørk?" spurte jeg.
"Lyset rundt disse dørene reflekterer den oppmerksomheten menigheten nå for tiden gir til den sannheten som er bak. Sannheten bak den døren er en av de mest neglisjerte i disse tider, men en av de viktigste. Du vil forstå det når du går inn. Den største autoritet som mennesker kan få, blir bare betrodd dem som går gjennom denne døren. Nå du ser Jesus Kristus sitte på denne tronen, vil du også bli beredt til å sitte sammen med ham på den."
"Da ville ikke denne døren ha vært så mørk og avskrekkende hvis vi bare hadde gitt denne sannheten mer oppmerksomhet?" spurte jeg.
"Det er riktig. Dersom mennesker visste hvilken herlighet som blir åpenbart bak den døren, ville den ha vært en av de mest

68

strålende," klaget ørnen. "Men, det er fortsatt en vanskelig dør å gå gjennom. Jeg fikk beskjed om å vende tilbake og oppmuntre deg, fordi du snart ville trenge det Du kommer til å se en større herlighet, men også oppleve en større frykt enn du noen gang har erfart. Men vit, at fordi du har valgt den vanskelige veien nå, det bli mye lettere for deg senere. Fordi du er villig til a sta ansikt til ansikt med denne strenge sannheten nå, vil du ikke lide tap senere. Mange elsker å kjenne hans godhet, men svært få er villig til å kjenne hans strenghet Hvis du ikke er villig til å ta imot begge deler, vil du alltid være i fare for å bli bedratt og falle fra hans store nåde."
"Jeg vet at jeg aldri ville ha kommet hit hvis jeg Ikke hadde tilbrakt den tiden jeg gjorde, ved den røde steinen. Hvordan kunne jeg fortsette å forsøke å ta den letteste vegen når det er så stikk imot Herrens natur?"
"Men nå har du valgt, så skynd deg å gå. Et nytt stort slag skal til å starte, og du trengs ved fronten," sa han.
Som jeg betraktet ørnen og den store besluttsomheten I øynene hans, vokste min tillit. Endelig snudde jeg meg mot døren.
 


69
DEL 4

DEN HVITE TRONEN

Jeg kikket en siste gang rundt meg i det enorme rommet inne i fjellet. Edelsteinene og skattene som representerte Frelsens sannheter, fikk en til å miste pusten, så herlige var de. Tilsynelatende var det ingen ende på størrelsen og ingen måte til fullt ut å fatte skjønnheten i dem.
Jeg kunne ikke forestille meg at rommene som inneholdt andre store trossannheter, kunne være noe herligere. Dette hjalp meg til å forstå hvorfor så mange kristne aldri ønsket å forlate dette stedet, men var tilfreds med bare å beundre troens grunnleggende læresetninger. Jeg visste at jeg kunne blitt her i en evighet uten å kjede meg.
Da ba ørnen som sto ved siden av meg, inntrengende:
"Du må gå videre!"
Da jeg snudde meg for å se på ham, dempet han stemmen, men fortsatte:
"Det finnes ikke noe mer fredfylt og trygt enn å dvele ved Herrens frelse. Du ble brakt hit for at du skulle vite dette, fordi du trenger det dit du nå går. Men du må ikke bli her lenger."

70

Det ørnen sa om fred og trygghet, fikk meg til å tenke på de modige krigerne som hadde kjempet i slaget fra det første nivået på fjellet "Frelse". De hadde kjempet så godt og utfridd så mange, men alle sammen var de blitt hardt såret. Det så ikke ut til at de hadde funnet fred og trygghet her. Så avbrøt ørnen igjen tankene mine som om han lyttet til dem.
"Gud har en annen definisjon av fred og trygghet enn vi har. Å bli såret i kampen er en stor ære. Det er ved Herrens sår at vi har fått legedom, og det er ved våre sår at vi også blir gitt autoritet til helbredelse. På det samme stedet som fienden såret oss, får vi makt til, når vi først er helbredet, å helbrede andre. Helbredelse var en grunnleggende del av Herrens tjeneste, og det er også en grunnleggende del av vår. Det er en av grunnene til at Herren tillater at det skjer vonde ting med sitt folk, slik at de kan få inderlig medynk med andre, for det er gjennom det at den helbredende kraften virker. Det var derfor apostelen Paulus fortalte om hvordan han var blitt slått og steinet når det ble stilt spørsmål ved hans autoritet. Ethvert sår, enhver vond ting som skjer med oss, kan bli forvandlet til autoritet til å gjøre godt. Enhver pisking som den store apostelen gjennomgikk, førte til frelse for andre. Ethvert sår som enhver kriger får, vil føre til at andre blir frelst, helbredet eller gjenopprettet."
Ørnens ord var svært oppmuntrende. Å stå her i herligheten fra frelsens skatter, fikk denne sannheten til å bli enda klarere og mer gjennomtrengende. Jeg fikk lyst til å gå og rope det ut fra toppen av fjellet, slik at alle som fortsatt kjempet, kunne bli oppmuntret av det.
Så fortsatte ørnen:
"Det er enda en grunn til at Herren tillater at vi blir såret. Der finnes ikke noe mot uten en virkelig fare. Herren sa at han ville bli med Josva i kampen for Det Lovede Landet, men om og om igjen oppmuntret han ham til å være sterk og frimodig. Dette var

71

fordi han ble nødt til å kjempe, og det ville virkelig være farlig. Det er på denne måten Herren prøver dem som er løftene verdige."
Jeg så på den gamle ørnen, og for første gang la jeg merke til arrene innimellom de forrevne og brukne fjærene hans. Men arrene var ikke stygge, men omkranset av gull, som på en eller annen måte ikke var metall, men kjøtt og fjær. Så kunne jeg se at det var dette gullet som utstrålte herligheten som kom fra ørnen, og gjorde hans nærvær så fryktinngytende.
"Hvorfor har jeg ikke sett dette før?" spurte jeg.
"Før du har sett og satt pris på dybdene i frelsens skatter, kan du ikke se den herligheten som kommer av å lide for evangeliets skyld. Når du engang har sett det, er du klar for de prøvene som slipper de høyeste nivåene av åndelig autoritet inn i ditt liv. Disse arrene er den herligheten vi kommer til å bære for alltid. Det er grunnen til at de sårene som vår Herre fikk, er med ham i himmelen. Du kan fortsatt se hans sår og de sårene som alle hans utvalgte har fått for hans skyld. Dette er æresmedaljene i himmelen. Alle som bærer dem, elsker Gud og hans sannhet mer enn sine egne liv. Dette er de som fulgte Lammet hvor han gikk, og var villig til å lide for Sannhetens skyld, for rettferdighet og for menneskers frelse. Sanne ledere for hans folk som er bærere av ekte åndelig autoritet, må først ha bevist sin hengivelse på denne måten."
Jeg så på lederen før flokken av engler som fulgte meg. Jeg hadde aldri vært vitne til dype følelser i en engel for, men disse ordene rørte utvilsomt sterkt både ved ham og resten av dem. Jeg trodde faktisk de skulle til å gråte. Så talte lederen:
"Vi har vært vitne til mange mirakler siden skapelsen. Men at mennesker lider frivillig for Herren og for sine medmennesker, er det største av alle mirakler. Vi må også

72

kjempe av og til, og vi lider også, men vi bor der hvor det er slikt lys og en slik herlighet at det er svært lett å gjøre dette. Når menn og kvinner som bor på et slikt sted med mørke og ondskap og så lite oppmuntring, ute av stand til å se herligheten, men bare med håp om den, velger å lide for det håpet som de bare kan se svakt i sine hjerter, får det til og med de største englene til å bøye kne og med glede tjene disse som er arvinger til frelse. Til å begynne med forsto vi ikke hvorfor Faderen bestemte at mennesker må vandre i tro uten å se virkeligheten og herligheten i det himmelske området' og så lide slik motstand. Men nå forstår vi at gjennom disse' lidelsene gir de sikkert bevis på hvor verdige de er til å få den store autoriteten som blir gitt medlemmer av hans egen familie. Nå er denne trosvandringen det største mirakel i himmelen. De som klarer denne prøven, er verdige til å sitte sammen med Lammet på hans trone, fordi han har gjort dem verdige og de har bevist sin kjærlighet."
Så skjøt ørnen inn:
"Mot er en demonstrasjon av tro. Herren lovte aldri at hans vei ville være lett, men han har forsikret oss om at den skulle være verdt det. Motet hos dem som kjempet fra Frelsens mva, fikk himmelens engler til å sette pris på det Gud hadde utrettet i menneskenes falne rase.  De fikk sine sår i det forferdelige stormangrepet,  mens de bare så mørke og et tilsynelatende nederlag for sannheten, akkurat som vår Herre på korset. Likevel ga de seg ikke og trakk seg ikke tilbake."
Jeg begynte igjen å angre på at jeg ikke var blitt værende på Frelsens nivå for å kjempe sammen med de andre modige sjelene. Igjen avbrøt ørnen meg fordi han forsto tankene mine.
"Ved å klatre oppover fjellet demonstrerte du også tro og visdom, som også frigir autoritet. Din tro befridde mange sjeler slik at de kunne komme til fjellet og bli frelst. Du fikk også noen sår, men din autoritet i riket er kommet mer ved troshandlinger

73

enn ved lidelse. Fordi du har vært trofast i noen få ting, vil du nå bli gitt den store æren å få gå tilbake og lide, slik at du kan bli til en som råder over mange flere. Men husk at vi alle arbeider sammen med samme hensikt uansett om vi bygger eller lider. Til himmelens store glede vil mange flere sjeler fylle disse rommene, hvis du går høyere. Nå er du kalt til å klatre og til å bygge, men senere vil du bli gitt æren å lide, hvis du er trofast i dette."

Da snudde jeg meg og så på den mørke og frastøtende døren som det sto skrevet Kristi domstol over. Akkurat som varme og fred hadde strømmet gjennom min sjel hver gang jeg så på Frelsens store skatter, grep frykt og usikkerhet meg når jeg så på denne døren. Nå virket det som om alt i meg ønsket å bli i dette rommet, og ingen ting i meg ønsket å ga gjennom den døren. Igjen svarte ørnen på tankene mine.
"Før du går inn gjennom døren til hvilken som helst stor sannhet, vil du ha lignende følelser. Du følte det til og med slik da du gikk inn i dette rommet hvor Frelsens skatter er. Denne frykten kommer av fallet. Den er frukten fra Treet til kunnskap om godt og ondt. Kunnskapen fra det treet gjorde oss alle usikre og egosentriske. Kunnskapen om godt og ondt får den ekte kunnskapen om Gud til å se farlig ut, enda faktum er at enhver sannhet fra Gud leder til enda større fred og sikkerhet. Til og med Guds dom er jo noe å ønske seg, for alle hans veier er fullkomne"
Nå hadde jeg opplevd tilstrekkelig til å vite at det som ser riktig ut, vanligvis er den stien som gir minst resultater, og ofte fører den til at en mislykkes. På hele reisen var det den stien som virket mest risikabel, som ledet til den største belønningen. Likevel, for hver gang var det som om du risikerte enda mer. Å velge å gå videre ble derfor vanskeligere for hver gang. Jeg begynte å få sympati med dem som ville stoppe et eller annet sted

74

undervegs og nekte å gå videre, selv om jeg visste bedre enn noen sinne at dette var feil. Den
eneste sanne sikkerheten kom av hele tiden å bevege seg fremover inn i områder som krevde mer tro, som var større avhengighet av Herren.
"Ja, det krever mer tro å vandre i Åndens høyere sfærer," la ørnen til.
"Herren gav oss kartet til hans rike da han sa:
"Den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal berge det" Disse ordene er det eneste som kan bevare deg på stien som fører til toppen av fjellet, og de vil lede deg til seier i det store slaget som ligger foran. De vil også hjelpe deg til å stå for Kristi domstol."
Jeg visste at det var på tide å gå. Jeg bestemte meg for alltid å huske dette herlige rommet som inneholdt frelsens skatter, men jeg visste også at jeg måtte gå lenger. Jeg måtte fortsette. Jeg snudde meg, og med alt det mot jeg kunne prestere, åpnet jeg døren til Kristi domstol og gikk gjennom den. Flokken med engler som jeg hadde fått tildelt, stilte seg opp rundt døren, men gikk ikke inn.
"Hva er i veien? Kommer dere ikke?" spurte jeg bestemt.
Dit du går nå, må du gå alene. Vi vil vente på deg på den andre siden."
Uten å svare snudde jeg meg og begynte å gå før jeg kunne ombestemme meg. På en måte visste jeg at det var riktig å ikke sette sin lit til flokken med engler. Som jeg gikk inn i mørket, hørte jeg ørnens siste ord:
"Heretter vil du ikke sette din lit til noen annen, ikke engang deg selv, bare Herren."  Jeg var i det mest skremmende mørke jeg noensinne hadde opplevd. Hvert nytt skritt ble en forferdelig kamp med frykt. Snart trodde jeg at jeg var kommet inn i selve helvete. Til slutt ville jeg snu, men da jeg snudde meg for å gå tilbake, kunne jeg

75

ikke se noen ting. Døren var lukket, og jeg kunne ikke engang se hvor den befant seg. Jeg begynte å føle at alt som hadde hendt meg og alt som var blitt sagt meg av ørnene og englene, hadde vært et knep for å fange meg i dette helvete. Jeg var blitt bedratt!
Jeg ropte opp til Herren at han måtte tilgi meg og hjelpe meg. Øyeblikkelig begynte jeg å se ham på korset, akkurat slik som da jeg la hånden min på den røde steinen i rommet jeg nettopp hadde forlatt. På nytt så jeg mørket i hans sjel der han stod alene og bar verdens synd. I det rommet hadde dette vært et fryktelig mørke å se, men nå var det et lys. Jeg bestemte meg for å gå videre med tankene festet på ham. Som jeg gjorde dette, begynte fred å fylle mitt hjerte for hvert skritt jeg tok, og det ble lettere enn det hadde vært for bare noen minutter siden.
Snart la jeg ikke engang merke til mørket, og jeg følte ikke kulden lenger. Så begynte jeg å skimte et svakt skinn. Litt etter litt ble det til et herlig lys. Så ble det så vidunderlig at det var som om jeg gikk inn i selve himmelen. Nå ble herligheten større for hvert skritt. Jeg lurte på hvordan noe så vidunderlig kunne ha en inngang som var så mørk og frastøtende. Nå nøt jeg hvert steg.
Snart åpnet stien seg til en sal så stor at jeg trodde ikke det var plass til den på jorden. Jordiske arkitekter kunne ikke engang ha tenkt seg en slik skjønnhet. Dette overgikk det vidunderlige i alt jeg hittil hadde opplevd, iberegnet Hagen og rommet som inneholdt frelsens skatter. I dette øyeblikk var jeg like overveldet av glede og skjønnhet som jeg tidligere hadde vært overveldet av mørke og frykt bare noen minutter før. Da forsto jeg at hver gang jeg hadde opplevd stor smerte eller sjelemørke, var det blitt fulgt av mye større åpenbaring av herlighet og fred.
Lengst borte var kilden til den herligheten som strålte ut fra alt annet i rommet. Jeg visste at det var Herren, og selv om jeg

76

nå hadde sett ham mange ganger, begynte jeg å bli litt redd der jeg gikk mot ham. Men denne frykten var en hellig frykt som bare forstørret den store gleden og freden som jeg også følte. Jeg visste at Kristi domstol var en kilde til mer sikkerhet enn jeg noen sinne hadde erfart, men på samme tid var den kilde til en større, men renere frykt.
Jeg la ikke merke til hvor stor avstanden var til tronen. Det var så vidunderlig å gå her at jeg brydde meg ikke om jeg ville bruke tusen år på å komme dit. Etter jordisk tidsregning tok det meg virkelig svært lang tid. På en måte føltes det som det var dager, og på en annen måte, år. Men jordisk tid hadde liksom ingen betydning her.
Øynene mine var så festet på Herrens herlighet at jeg hadde gått lenge før jeg la merke til at jeg gikk forbi en mengde mennesker som sto i rekker på venstre side. (Det var like mange på høyre side, men de var så langt borte at jeg så dem ikke tør jeg nådde tronen.) Da jeg så dem, måtte jeg stoppe. De var blendende, mer kongelige enn noen jeg før hadde sett. Ansiktene var betagende. Aldri hadde slik fred og tillit prydet noe menneskelig ansikt. Alle sammen var vakrere enn noe jordisk. Som jeg betraktet dem som var nær meg, bøyde de seg og hilste som om de kjente meg.
"Hvordan kan det ha seg at dere kjenner meg?" spurte jeg, overrasket over at jeg var så modig å komme med et spørsmål.
"Du er en av de hellige som kjemper i det siste slaget," svarte en mann nær ved. "Alle her kjenner deg, like så vel som alle dem som nå kjemper på jorden. Vi er de hellige som har tjent Herren generasjonene før deg. Vi er den store skyen med vitner som har fått rett til å se på det siste slaget. Vi kjenner dere alle sammen, og vi ser alt dere gjør."
Til min overraskelse gjenkjente jeg en mann som jeg hadde kjent på jorden. Han hadde vært en trofast troende, men jeg tror

77

ikke at han noen gang utrettet noe viktig. På jorden var han så lite tiltrekkende fysisk at det hadde gjort ham sky. Her hadde han de samme trekkene, men var likevel vakrere enn noe menneske jeg kjente på jorden. Han gikk bort til meg med en sikkerhet og verdighet som jeg aldri hadde sett hos ham, eller noen annen, tidligere.
"Himmelen er enda mer fantastisk enn vi kunne ha drømt om mens vi var på jorden," begynte han. "Dette rommet er bare terskelen til herlighetens områder, som langt overgår ah vi kunne fatte. Det er også sant at den annen død er mye frykteligere enn vi skjønte. Hverken himmel eller helvete er slik som vi trodde de var. Hvis jeg hadde visst på jorden det jeg nå vet her, ville jeg ikke ha levd på den måten jeg gjorde. Du er storlig velsignet som får komme hit før du dør," sa han mens han betraktet klærne mine.
Da så jeg på meg selv.  Jeg hadde fortsatt den gamle ydmykhetskappen på, og rustningen var fortsatt under. Jeg følte meg både stygg og plump der jeg sto foran disse som var så herlige. Jeg begynte å tenke at jeg virkelig ville få problem hvis jeg skulle vise meg for Herren slik. Som ørnene, kunne mitt gamle bekjentskap forstå tankene mine, og han svarte:
"De som bærer den kappen der, har ingen ting å frykte når de kommer hit. Den kappen er den høyeste æresbevisning, og det var derfor alle høyde seg for deg da du gikk forbi."
"Jeg la ikke merke til at noen bøyde seg for meg," svarte jeg, litt forfjamset.
"Faktisk la jeg ikke engang merke til noen før akkurat nå."
"Det er ikke upassende," fortsatte han.
"Her viser vi hverandre den respekt enhver fortjener. Til og med englene tjener oss her, men bare vår Gud og hans Kristus blir tilbedt. Det er en tydelig forskjell mellom å ære hverandre i kjærlighet og å tilbe dem. Hvis vi hadde forstått dette på jord,

78

hadde vi behandlet andre på en helt annen måte. Det er her, i lyset fra hans herlighet, at vi fullt ut kan fatte og forstå hverandre og derfor få det rette forhold til hverandre."
Jeg følte meg fortsatt skamfull. Jeg måtte legge bånd på meg for ikke å bøye meg for dem, samtidig som jeg ønsket å gjemme meg selv fordi jeg følte meg så simpel. Da begynte jeg å klage over det faktum at tankene mine her var like dumme som på jorden, og her kjente alle dem! Jeg følte meg både skitten og dum der jeg sto foran disse som var så fryktinngytende og rene. Igjen besvarte mitt gamle bekjentskap disse tankene.
"Vi har udødelige legemer nå, og det har ikke du. Våre sinn blir ikke lenger hindret av synd. Derfor er vii stand til å forstå mange ganger mer enn selv det mest fremragende jordiske sinn er i stand til å fatte, og vi skal bruke evigheten til å vokse i vår evne til å forstå. Dette er for at vi kan kjenne Faderen og forstå hvor herlig hans skaperverk er. På jorden kan du ikke engang begynne å forstå hva den minste av disse her vet, og vi er de minste av dem som er her."
"Hvordan kan dere være de minste?" spurte jeg vantro.
"Der er et rangaristokrati her. Belønningen for våre jordiske liv er de evige posisjoner vi får ha for alltid. Denne store mengden er de som Herren kalte "dårlige jomfruer". Vi kjente Herren og stolte på hans kors til frelse, men vi levde ikke egentlig for ham, men for oss selv. Vi holdt ikke karene våre fylt med den Hellige Ånds olje. Vi har evig liv, men vi kastet bort våre liv på jorden."
Jeg ble virkelig overrasket over dette, men jeg visste også at ingen kunne lyve på dette stedet.
"De dårlige jomfruene skar tenner i det ytterste mørket," protesterte jeg.
"Og det gjorde vi. Sorgen vi opplevde da vi forsto hvordan vi hadde kastet bort våre liv, var større enn noen jordisk sorg du

79

kan tenke deg. Den sorgens mørke kan bare bli forstått av dem som har opplevd det. Slikt mørke blir enda større når det blir åpenbart ved siden av herligheten til den Ene som vi sviktet. Du står nå blant dem med lavest rang i himmelen. Der finnes ingen større dårer enn de som kjenner Guds store frelse, men likevel fortsetter å leve for seg selv. Å komme hit og få vite hvor dum du virkelig har vært, er en sorg som overgår alt en jordisk sjel kan oppleve. Vi er de som led i mørket utenfor på grunn av den største av alle dumheter."
Jeg kunne fortsatt ikke tro det.
"Men dere er jo herligere og mer fylt av glede og fred enn jeg noen gang kunne forestille meg, til og med når det gjaldt himmelen. Jeg opplever ingen anger i deg, og likevel vet jeg at her kan du ikke lyve. Dette forstår jeg ikke."
Han så meg rett inn i øynene og fortsatte:
"Herren elsker oss også med en kjærlighet som er større enn du ennå kan forstå. Foran hans domstol smakte jeg det største sjelemørke og den største anger som noen kan oppleve. Selv om vi ikke måler tiden her slik som dere, virket det som om det varte like lenge som mitt liv på jorden hadde vart. Alle mine synder og dumheter som jeg ikke hadde omvendt meg fra, passerte meg og alle som er her. Sorgen over dette kan du ikke forstå før du har opplevd det. Jeg følte det som om jeg var i helvetes dypeste fangehull selv om jeg sto foran Herren. Han var fast og bestemt inntil hele mitt liv hadde passert. Da jeg sa at jeg angret og ba om nåden fra hans kors, tørket han bort tårene mine og tok bort mørket. Nå føler jeg ikke lenger bitterheten som jeg kjente da jeg sto for ham, men jeg husker den. Bare her kan du huske slikt uten samtidig å føle smerte. Et øyeblikk i den laveste delen av himmelen, er mye større enn tusen år med jordens beste form for liv. Nå er sorgen over min dumhet blitt forvandlet til glede, og

80

jeg vet at jeg for alltid skal være glad, selv om jeg er på det laveste stedet i himmelen."
Jeg begynte igjen å tenke på frelsens skatter. På en eller annen måte visste jeg at alt denne mannen hadde fortalt meg, ble åpenbart av disse skattene. Hvert skritt jeg hadde tatt oppover fjellet eller inn i det, hadde åpenbart at hans veier er både frykteligere og mer vidunderlig enn jeg før hadde vært i stand til å forstå.
Mitt tidligere bekjentskap så intenst på meg og fortsatte:
"Du er ikke her bare for å forstå, men for å oppleve og bli forandret. Neste rangklasse i himmelen er mange ganger større enn den vi har. Hver klasse er så mye større enn den foregående. Det er ikke bare det at hver klasse har herligere åndelige legemer, men hver klasse er nærmere tronen hvor all herligheten kommer fra. Likevel føler jeg ikke lenger noen sorg over mitt nederlag. Jeg fortjener faktisk ingen ting. Jeg er her bare på grunn av nåde, og jeg er så takknemlig for det jeg har. Han er virkelig verd tilbedelse. Jeg kunne gjøre mange fantastiske ting nå i himmelens forskjellige områder, men jeg ville heller være her og bare betrakte hans herlighet, selv om jeg er helt i ytterkanten."
Så, med et fjernt uttrykk i øynene, la han til:
"Alle i himmelen er nå i dette rommet for å se hans store hemmelighet utfolde seg og for å se på de av dere som skal kjempe i det siste slaget.
"Kan du se ham herfra?" spurte jeg.
"Jeg ser hans herlighet langt borte, men jeg kan ikke se ham."
"Jeg kan se mange ganger bedre enn deg," svarte han.
"Og ja, jeg kan se ham og alt han gjør også til og med herfra. Jeg kan dessuten høre ham. Videre kan jeg betrakte jorden. Han gav oss alle den kraften. Vi er den store skyen av vitner som ser på dere," gjentok han.

81

Han bøyde seg og gikk tilbake inn i rekkene. Jeg begynte å gå igjen mens jeg prøvde å forstå alt han hadde sagt meg. Mens jeg betraktet den store skaren som han hadde sagt var de dårlige jomfruene, de som åndelig talt hadde Sovet bort sine liv på jorden, visste jeg at dersom noen av dem viste seg på jorden nå, ville de bli tilbedt som guder. Likevel var de de aller minste av dem som var her!
Så begynte jeg å tenke på all den tiden jeg hadde kastet bort i mitt liv. Det var slik en overveldende tanke at jeg stanset. Deler av mitt liv begynte å passere foran meg, og jeg begynte å føle en forferdelig sorg over denne ene synden. Jeg hadde også vært en av de største dårene! Kanskje jeg hadde hatt mer olje på lampen enn andre, men nå visste jeg hvor dum jeg hadde vært som målte det som ble krevd av meg, med det andre gjorde. Jeg var også en av de dårlige jomfruene!
Akkurat da jeg trodde jeg skulle bryte sammen under vekten av denne forferdelige oppdagelsen, kom en mann som jeg hadde kjent og satt pris på som en av Guds store menn, frem for å støtte meg. På en eller annen måte fikk jeg nye krefter da han rørte ved meg. Så hilste han varmt på meg.
Han var en mann som jeg hadde ønsket å være disippel hos. Jeg hadde møtt ham, men vi kom ikke godt ut av det med hverandre. Akkurat som mange andre jeg hadde prøvd å komme nær nok til å lære fra, hadde jeg irritert ham, og til slutt bad han meg om å gå. I årevis hadde jeg hatt skyldfølelse for dette. Jeg følte at jeg hadde mistet en stor anledning på grunn av en brist i min karakter. Selv om jeg hadde skjøvet det vekk fra tankene, bar jeg fortsatt vekten av dette nederlaget.  Da jeg så ham, dukket alt opp igjen, og jeg kjente meg kvalm. Nå var han så kongelig at jeg følte meg enda mer frastøtende og forfjamset over min dårlige tilstand. Jeg ville gjemme meg, men det var umulig å unngå ham her. Til min overraskelse var hans varme

82

mot meg så ekte at han raskt fikk meg til å føle meg vel. Det virket som om der ingen barrierer var mellom oss. Den kjærligheten jeg følte kom fra ham, tok nesten fullstendig vekk tanken på meg selv.
"Jeg har ventet ivrig på dette møtet," sa han.
"Du har ventet på meg?" spurte jeg. "Hvorfor?"
"Du er bare en av mange som jeg venter på. Jeg forsto ikke før jeg kom for dommen, at du var en som jeg var kalt til å hjelpe, ja til og med gjøre til disippel, men jeg forkastet deg."
"Min herre," protesterte jeg. "Det ville ha vært en stor ære å være din disippel, og jeg er svært takknemlig for den tiden jeg fikk ha hos deg, men jeg var så arrogant at jeg fortjente din forkastelse. Jeg vet at mitt opprør og min stolthet har hindret meg i å ha en virkelig åndelig far. Dette var ikke din feil, men min."
"Det er sant at du var full av stolthet, men det var ikke derfor jeg var fortørnet over deg. Jeg var fortørnet fordi jeg hadde en usikkerhet som fikk meg til å ønske å kontrollere alle rundt meg. Jeg var fortørnet fordi du ikke ville godta alt jeg sa uten å stille spørsmål ved det. Derfor begynte jeg å lete etter noe som var galt ved deg, for å rettferdiggjøre min forkastelse. Jeg begynte å føle at hvis jeg ikke kunne kontrollere deg, ville du en dag bringe meg og tjenesten min i forlegenhet. Jeg satte min tjeneste høyere enn de menneskene som var årsaken til den, så jeg skjøv vekk deg og mange slike som deg," sa han.
"Til tider må jeg innrømme at jeg tenkte du var blitt en  og jeg stoppet meg selv, forlegen for det jeg holdt på å si.
"Og du hadde rett," sa han med en ekthet som er ukjent på jorden.
"Jeg hadde fått nåde til å være en åndelig far, men jeg var en svært dårlig far. Alle barn er opprørske. De er egosentriske alle sammen, og tror at verden dreier seg om dem. Det er derfor de
83
trenger foreldre til å oppdra dem. Nesten alle barn vil til tider bringe skam over familien, men han er fortsatt en av familien. Jeg skjøv vekk mange av Guds egne barn som han hadde overlatt i min varetekt for at jeg skulle føre dem trygt til modenhet. Jeg sviktet mange av dem som ble hos meg. De fleste fikk fryktelige sår og nederlag som jeg kunne ha hjulpet dem til å unngå. Mange av dem er nå fange hos fienden. Jeg bygget en stor organisasjon og hadde stor innflytelse i kirken, men de største gavene som Herren gav meg, var de som ble sendt meg til opplæring. Mange av dem forkastet jeg. Hvis jeg ikke hadde vært så egoistisk og opptatt av mitt eget rykte, ville jeg ha vært konge her. Jeg var kalt til å sitte på en av de høyeste tronene. Alt det du har og kommer til å utrette, ville ha vært på min himmelske konto også. I stedet så hadde mye av det jeg var opptatt av, svært liten sann evighetsverdi."
"Det du utrettet, var forbløffende," protesterte jeg.
"Det som ser fint ut på jorden, ser svært annerledes ut her. Det som gjør deg til konge på jorden, vil ofte være en snublestein for å hindre deg i å bli konge her. Det som gjør deg til konge her, er lavt og upåaktet på jorden. Jeg bestod ikke noen av de største prøvene og brukte ikke de største anledningene som ble gitt meg. Vil du tilgi meg?"
"Selvfølgelig," sa jeg, ganske forlegen.
"Men jeg også trenger din tilgivelse. Jeg tror fortsatt at det var fordi jeg var så klønete og opprørsk at det ble vanskelig for deg. Faktum er at jeg også har hindret noen som ønsket det, å komme nær meg, av samme grunner som du ikke ville ha meg i nærheten."
"Det er sant at du ikke var fullkommen, og jeg hadde ingen vanskeligheter med å se noen av problemene dine, men det er aldri grunn god nok til å forkaste," svarte han. "Herren forkastet ikke verden da han så dens feil. Han forkastet ikke meg da han

84

så min synd. Han la ned sitt liv for oss. Det er alltid den større som må legge ned sitt liv for den mindre. Jeg var mer moden. Jeg hadde mer autoritet enn deg, men jeg ble som en av geitene i lignelsen. Jeg forkastet Herren ved å forkaste deg og de andre som ble sendt meg."
Som han snakket, slo ordene hans dypt inn i meg. Jeg var også skyldig i alt det som han nevnte. Mange menn og kvinner som jeg hadde skjøvet vekk fordi de ikke var viktige nok å bruke tid på, passerte nå gjennom tankene rinne. Jeg ønsket desperat å vende tilbake for å samle dem! Denne sorgen jeg nå begynte å føle, var til og med verre enn den jeg opplevde over bortkastet tid. Jeg hadde kastet bort mennesker! Og mange av disse var nå fiendens fanger, såret og fanget i slaget på fjellet. Hele slaget var jo for mennesker, og likevel ble mennesker ofte betraktet som det minst viktige. Vi vil heller kjempe for sannheter enn for mennesker som sannhetene er til for. Vi vil kjempe for tjenester mens vi springer skarpskodd over menneskene i dem.
"Og mange ser på meg som en åndelig leder! Jeg er sannelig den minste av de hellige," tenkte jeg høyt.
"Jeg forstår hvordan du føler det," bemerket en annen mann. Jeg gjenkjente ham som en jeg så på som en av tidenes største kristne ledere. "Apostelen Paulus sa mot slutten av sitt liv at han var den minste av de hellige. Så like før sin død, kalte han seg til og med den største av syndere. Hadde han ikke lært dette i sitt liv på jorden, ville han også ha vært i fare for å ha blitt en av de minste blant de hellige i himmelen. Fordi han lærte dette på jorden, er han nå en av dem som er nærmest Herren, og han vil være en av de høyeste i rang i all evighet."
Å se denne mannen i følge med "de dårlige jomfruer" var den største overraskelsen hittil.
"Jeg kan ikke tro at du også er en av dårene som sov vekk sine liv på jorden. Hvorfor er du her?"

85

"Jeg er her fordi jeg gjorde en av de alvorligste feil du kan gjøre som en som er betrodd vår Frelsers herlige evangelium. Akkurat som apostelen Paulus utviklet seg fra å se på seg selv som ikke ringere enn de såre store apostler, til å bli den største av syndere, gikk jeg motsatt vei. Jeg begynte med å vite at jeg var en av de største syndere som hadde funnet nåde, men endte opp med å tro at jeg var en av de største apostler. Det var på grunn av min store stolthet, ikke på grunn av usikkerhet slik som vår venn her, at jeg begynte å angripe alle som ikke hadde akkurat samme syn som meg. De som fulgte meg, fikk sitt eget kall revet bort av meg, ja til og med sin personlighet, for jeg presset dem alle til å bli akkurat lik meg. Ingen rundt meg kunne være seg selv. Ingen vaget a stille spørsmål, for jeg ville knust dem til støv. Jeg trodde at ved å gjøre andre mindre, ble jeg selv større. Jeg trodde at jeg skulle være Den Hellige Ånd for alle. Fra utsiden av så min tjeneste ut til å være en velsmurt maskin der alle var i enhet og i fullkommen orden, men det var den orden som finnes i en konsentrasjonsleir. Jeg tok Herrens egne barn og gjorde dem til automater i mitt eget bilde i stedet for i hans. Til slutt tjente jeg ikke engang Herren, men den avguden jeg hadde bygd for meg selv. Ved slutten av mitt liv var jeg faktisk en fiende av det sanne evangeliet, i hvert fall i praksis, selv om min undervisning og mine skrifter var feilfrie og bibelske."
Dette kom så overraskende fra denne personen at jeg begynte å undres om hvert møte jeg hadde her, var bestemt til å gi meg et større sjokk enn det forrige.
"Hvis det er sant at du ble en fiende av evangeliet, hvordan har det seg da at du likevel er her?" spurte jeg.
"Ved Guds nåde. Jeg stolte virkelig på korset for min egen frelse, selv om jeg faktisk holdt andre mennesker borte fra det ved å lede dem til meg selv i stedet for til Herren. Den velsignede Frelseren forblir trofast mot oss selv om vi er troløse.

86

Det var også ved hans nåde at Herren tok meg bort fra jorden tidligere enn han skulle, bare for at de som var under meg, kunne finne ham og komme til å kjenne ham."
Jeg kunne ikke ha vært mer forbauset over å tro at dette var sant om denne spesielle mannen. Historien hadde gitt oss et helt annet bilde av ham. Han leste hva som foregikk i mitt hjerte, og fortsatte:
"Gud har faktisk et helt annet sett med historiebøker enn de vi har på jorden. Du har fått et glimt av dette, men du vet ennå ikke hvor annerledes de er. Jordisk historie vil forsvinne, men bøkene som blir oppbevart her, vil vare for alltid. Hvis du kan glede deg over hva himmelen skriver opp fra ditt liv, er du sannelig velsignet. Mennesker ser som i en gåte, slik at deres historie vil alltid være formørket og av og til fullstendig feil."
"Hvordan hadde det seg at så mange ledere satte deg så høyt?" spurte jeg. Jeg hadde fortsatt problem med å fordøye det jeg hørte.
"Svært få, til og med svært få kristne, har den sanne gaven til å skjelne. Uten denne gaven er det umulig å skjønne hva som er sannhet i nåtiden eller fortiden. Det er til og med vanskelig med denne gaven. Før du har vært her og blitt avkledd, vil du dømme andre gjennom forvrengte fordommer, enten positive eller negative. Det er derfor vi ble advart mot å dømme før tiden. Før vi har vært her, kan vi simpelthen ikke vite hva som virkelig er i andres hjerter, om de gjør gode eller dårlige gjerninger. Der har vært gode motiver i til og med de verste mennesker, og dårlige motiver i til og med de beste. Bare her kan mennesker bli dømt både etter sine gjerninger og sine motiv."
"Når jeg vender tilbake til jorden, vil jeg da være i stand til å forstå historien riktig fordi jeg har vært her?"
"Du er her fordi du bad til Herren om at han skulle dømme deg strengt, korrigere deg uten barmhjertighet, slik at du kunne

87

tjene ham mer fullkomment. Dette er noe av det klokeste du noen sinne har bedt om. Den vise dømmer seg selv for at han ikke skal bli dømt. Den som er enda visere, ber om Herrens dom, for han er klar over at han ikke engang kan dømme seg selv særlig bra. Siden du har vært her, vil du dra med langt større visdom og evne til å forstå, men på jorden vil du alltid se som i en gåte, i hvert fall til en viss grad. Din opplevelse her vil hjelpe deg til å kjenne mennesker bedre, men først når du er her fullt ut, kan du kjenne dem fullt ut. Når du reiser herfra, vil du være mer overveldet over hvor lite du kjenner menneskene enn over hvor godt du kjenner dem. Dette er like sant i forhold til menneskenes historie. Jeg har fått lov til å snakke med deg fordi jeg på en måte har undervist deg gjennom mine skrifter, og å kjenne sannheten om meg, ville være deg til hjelp," avsluttet den berømte reformatoren.
Så kom det frem en kvinne som jeg ikke kjente. Hun hadde en betagende skjønnhet og ynde, men ikke sensuell eller forførende på noen måte.
"Jeg var hans hustru på jorden," begynte hun. "Mye av det du vet om ham, kom faktisk fra meg, derfor er det jeg nå skal fortelle deg, ikke bare om han, men om oss. Du kan reformere kirken uten å reformere din egen sjel. Du kan diktere historiens gang, og likevel ikke gjøre Faderens vilje eller herliggjøre hans Sønn. Hvis du bestemmer deg for å skape menneskelig historie, kan du gjøre det, men det er en flyktig handling som vil forsvinne som en røkdott."
"Men din manns gjerning, eller din gjerning, har hatt stor og god innvirkning på alle senere generasjoner. Det er vanskelig å tenke seg hvor mørk verden ville ha vært uten ham," protesterte jeg.

88

"Sant. Men du kan vinne den hele verden og likevel miste din egen sjel. Bare når du bevarer din egen sjel ren, kan du påvirke verden med de sanne, varige evige hensikter som Gud har.
Min mann tapte sin sjel til meg og han vant den bare tilbake på slutten av sitt liv fordi jeg ble tatt bort fra jorden slik at han kunne gjenvinne den. Mye av det han gjorde, gjorde han mer for meg enn for Herren. Jeg presset ham, og gav ham til og med mye av den kunnskapen som han lærte andre. Jeg brukte ham som en forlengelse av mitt eget ego fordi jeg som kvinne på den tiden; ikke kunne bli godtatt som 'en åndelig leder selv. Jeg tok over hans liv slik at jeg kunne leve mitt liv gjennom ham. Snart fikk jeg ham til å gjøre alt, bare for å vise seg for meg.
"Du må ha elsket henne svært høyt," sa jeg og så på ham.
"Nei. Jeg elsket henne ikke i det hele tatt. Hun elsket heller ikke meg. Faktum var at bare etter noen få års ekteskap, likte vi ikke engang hverandre. Men vi trengte hverandre begge to, så vi fant en måte å samarbeide på. Vårt ekteskap var ikke et kjærlighetsåk, men et trelldomsåk Jo mer vellykket samarbeidet var, jo ulykkeligere ble vi, og desto mer bedro vi dem som fulgte oss. På slutten av våre liv var vi tomme vrak. Desto større innflytelse du oppnår ved å fremme deg selv, desto mer må du streve for å bevare innflytelsen, og desto mørkere og grusommere vil ditt liv bli. Konger fryktet oss, men vi fryktet alle, fra konger til bønder. Vi kunne ikke stole på noen, fordi vi selv levde i et slikt bedrag at vi ikke engang kunne stole på hverandre.  Vi forkynte kjærlighet og tillit, fordi vi ønsket at alle skulle elske og stole på oss, men i hemmelighet fryktet og foraktet vi alle. Hvis du forkynner de største sannheter, men ikke lever dem, er du bare den største hykler og den mest plagete sjel."

89

 Ordene deres banket i meg som en hammer. Jeg kunne se at mitt liv allerede gikk i samme retning. Hvor mye gjorde jeg for å fremme meg selv i stedet for Kristus? Jeg begynte å se hvor mye jeg gjorde for simpelthen å vise meg for andre, særlig overfor dem som mislikte meg, som forkastet meg eller som jeg følte konkurranse fra på noen måte. Jeg begynte å se hvor mye mitt eget liv var bygget på fasaden til et fantasibilde som løy om hvem jeg virkelig var. Men her kunne jeg ikke gjemme meg. Denne store skyen av vitner visste alle hvem jeg var bak sløret fra mine innbilte motiver.
Jeg så igjen på dette paret. Nå var de så skyldfrie og så noble at det var umulig å sette spørsmålstegn ved deres motiver. De viste gladelig frem sine verste synder for min skyld, og hadde ekte glede over å kunne gjøre det.
"Jeg kan kanskje ha hatt en feil oppfatning av deg på grunn av din livshistorie og dine skrifter, men jeg setter deg til og med høyere nå. Min bønn er at jeg kan ta med meg fra dette stedet den rettskaffenheten og friheten som du har nå. Jeg er trett av å prøve å leve opp til fantasibilder av meg selv. Slik som jeg lengter etter den friheten!" klaget jeg og ønsket desperat å huske hver detalj fra dette møtet. Så kom den berømte reformatoren med en siste formaning:
"Prøv ikke å lære andre å gjøre noe som du ikke gjør selv. Reformasjon er ikke bare en læresetning. Sann reformasjon kommer bare fra å være ett med Frelseren. Når du har tatt på deg Kristi åk og bærer de byrdene han gir deg, vil han være med deg og bære dem for deg. Du kan bare gjøre hans gjerning når du gjør det sammen med ham, og ikke bare for ham. Bare den Hellige Ånd kan føde frem det som er ånd. Hvis du bærer hans åk, vil du ikke gjøre noe på grunn av politikk eller historie. Hva som helst du gjør på grunn av politisk press eller muligheter, vil bare lede til slutten på din sanne tjeneste. Det som blir gjort fordi en forsøker å skape historie, vil i beste fall bli bedømt som historie, men du klarer ikke å gjøre noe av evighetsverdi. Hvis

90

man ikke lever som man prediker diskvalifiserer du deg selv fra Guds høye kall, slik som vi gjorde."
"Jeg tror ikke engang at jeg kunne ta i betraktning å søke et høyt kall," avbrøt jeg.
"Jeg fortjener jo ikke engang å sitte her på dette stedet som du sier er det laveste sted i himmelen. Hvordan kunne jeg i det hele tatt tenke på å søke et høyt kall?"
"Det høye kallet er ikke utenfor rekkevidde for noen som Herren har kalt. Jeg skal fortelle deg hva som vil holde deg på livets sti - elsk Frelseren og søk bare hans ære!
Alt du gjør for å opphøye deg selv, vil en dag føre deg inn i den frykteligste ydmykelse. Alt du gjør ut fra sann kjærlighet til Frelseren, for å herliggjøre hans navn, vil flytte grensene i hans evige rike utover og til slutt resultere i et mye høyere sted for deg selv. Lev for det som blir nedskrevet her. Bry deg ikke om det som blir nedskrevet på jorden."
Paret gav meg en oppmuntrende klem og gikk, men jeg følte meg alt annet enn oppmuntret. Da de gikk, følte jeg meg igjen overveldet av min egen synd. De gangene jeg hadde brukt mennesker for min egen del, eller til og med brukt det herlige Jesunavnet til å fremme mine egne ambisjoner eller få meg selv til å se bedre ut, begynte å strømme nedover meg. Her, på dette stedet, hvor jeg kunne se kraften og herligheten til den Ene som jeg hadde brukt på denne måten, ble det enda mer avskyelig. Det var ikke til å holde ut. Jeg falt på mitt ansikt i en verre desperasjon enn jeg noen gang hadde opplevd. Det gikk tilsynelatende en evighet mens disse menneskene og hendelsene passerte meg. Da kjente jeg at Reformatorens hustru løftet meg opp på føttene igjen. Jeg ble overveldet av hennes renhet, særlig nå som jeg følte meg så ond og korrupt. Jeg hadde et sterkt ønske om å tilbe henne fordi hun var så ren.
"Vend deg til Sønnen," sa hun med ettertrykk.

91

"Ditt ønske om å tilbe meg eller hvilken som helst annen akkurat nå, er bare et forsøk på å lede oppmerksomheten bort fra deg selv og rettferdiggjøre deg selv ved å tjene det du ikke er. Jeg er ren nå, fordi jeg vendte meg til ham. Du trenger å se fordervelsen i din egen sjel, men så må du ikke dvele ved deg selv eller prøve å rettferdiggjøre deg med døde gjerninger. Vend deg til ham."
Dette ble sagt med slik ekte kjærlighet og omsorg at det var umulig å bli såret eller fornærmet av det. Da hun så at jeg forsto, fortsatte hun:
"Den renheten som du så i meg, var det mannen mm først så i meg da vi var unge. Jeg var ganske ren i mine motiv da, men jeg ødela hans kjærlighet og min egen renhet ved at jeg lot han tilbe meg på feil måte. Du kan aldri bli ren bare ved å tilbe en som er renere enn deg. Bare når du går forbi vedkommende for selv å finne den Ene som har gjort vedkommende ren, for i ham alene er der ingen synd. Jo mer mennesker roste oss og jo mer vi godtok deres ros, jo lengre bort gikk vi fra livets sti. Så begynte vi å leve for menneskers ros og for å vinne makt over dem som ikke ville rose oss. Det var slik vi kom bort, og det var på samme måten med mange av dem som er her på det laveste stedet."
Jeg ønsket å forlenge samtalen vår, derfor spurte jeg om det første og beste som kom i tankene.
"Er det vanskelig for deg og mannen din å være her sammen?"
"Ikke i det hele tatt. Alle forhold du har hatt på jorden, fortsetter her, og de blir renset av dommen og av det faktum at de nå er åndelige slik som vi nå er ånd. Jo mer du er tilgitt, jo mer elsker du. Etter at vi tilgav hverandre, elsket vi hverandre mer. Nå fortsetter forholdet vårt mye dypere og rikere fordi vi er medarvinger til denne frelsen. Like dypt som sårene gikk som vi påførte hverandre, like dypt var kjærligheten i stand til å gå så

92

snart vi var legt. Vi kunne ha opplevd dette på jorden, men vi lærte ikke å tilgi i tide. Hvis vi hadde lært å tilgi, ville den konkurransen som kom inn i vårt forhold og førte oss på et sidespor, ikke ha greid å slå rot i oss Hvis du virkelig elsker, er det lett for deg å tilgi. Jo vanskeligere det er for deg å tilgi, jo fjernere er du fra sann kjærlighet. Tilgivelse er sentralt, ellers vil du snuble og på mange vis gå deg vill fra den kursen som er utvalgt for deg."
Samtidig var jeg klar over at denne kvinnen, som hadde fått meg inn i konfrontasjon med slik smerte over min fordervelse, var også den mest tiltrekkende person jeg noen sinne kunne huske å ha møtt. Det var ingen romantisk tiltrekning, jeg hadde bare ikke lyst til å forlate henne. Hun merket tankene mine, og trakk seg et skritt tilbake som tegn på at hun ville gå, men tilbød meg et siste innblikk.
"Den rene sannhet, uttalt i ren kjærlighet, vil alltid være tiltrekkende. Du kommer til å huske den smerten du føler her, og det vil hjelpe deg gjennom resten av livet.
Smerte er godt. Det viser deg hvor det er et problem. Prøv ikke å redusere smerten før du finner problemet. Guds sannhet bringer ofte smerte når den setter søkelyset på et problem vi har, men hans sannhet vil alltid vise oss veien til frihet også. Når du vet dette vil du til og med begynne å juble i prøvelsene som alle sammen er tillatt for å hjelpe deg til å være på livets sti.
Dessuten, at du føler deg tiltrukket av meg, er ikke upassende. Det er den tiltrekningen mellom mann og kvinne som ble gitt i begynnelsen, og som alltid er ren i sin sanne form. Når ren sannhet er kombinert med ren kjærlighet, så kan menn være de mennene de var skapt til å være, uten noen trang til å dominere på grunn av usikkerhet. Dette er ikke noe annet enn lyst, som er det laveste kjærligheten kan synke ned til på grunn av var synd.

93

Med sann kjærlighet blir mennene virkelige menn, og kvinner kan være de kvinnene de var skapt til å være, fordi kjærligheten har erstattet frykten deres. Kjærlighet vil aldri manipulere eller prøve å kontrollere på grunn av usikkerhet, fordi kjærlighet driver frykten ut. Det selvsamme sted hvor forhold kan være mest ødelagt, er også det stedet der de kan bli mest fullbyrdet etter at forløsningen har virket i dem. Sann kjærlighet er en smak av himmelen, og lyst er fiendens siste forvrengning av himmelens herlighet. I den grad du er fri for lyst på jorden, i den grad vil du begynne å oppleve himmelen."
"Men jeg tror ikke at jeg har følt noe lyst her, eller etter deg," protesterte jeg svakt. "Tvert imot, jeg undret meg over at jeg kunne se på en med din skjønnhet uten å føle lyst."
"Det er fordi du er her. Lyset fra hans herlighet kaster ut alt mørke her. Men hvis du ikke var her, ville lyst ta tak i deg nå," sa hun.
"Jeg er sikker på at du har rett. Kan vi noen gang bli fri denne fryktelige ondskapen på jorden?" bad jeg.
"Ja. Etter hvert som ditt sinn blir fornyet av sannhetens ånd, vil du ikke betrakte forhold som en anledning til å få fra andre, men til å gi. Å gi er den største fullbyrdelsen vi kan oppleve. De mest vidunderlige forhold på jord gir bare et flyktig glimt av den ekstasen som kommer når vi gir oss selv til Herren i ren tilbedelse. Det vi opplever her i tilbedelse, kan ikke tåles av ditt skrøpelige legeme som ikke er herliggjort. Den sanne tilbedelsen av Gud vil rense sjelen til det herlige i Sanne forhold. Derfor må du ikke søke forhold, men sann tilbedelse. Bare da kan forhold begynne å bli det som de var tenkt å være. Sann kjærlighet prøver aldri å være først eller ha kontrollen, men bare tjenerplassen. Dersom min mann og jeg hadde gjort dette i vårt ekteskap, ville vi nå ha sittet ved siden av Kongen, og denne store salen ville ha vært fylt med mange flere sjeler."

94

Med det forsvant hun tilbake inn i rekkene av herliggjorte hellige. Jeg så igjen mot tronen og ble helt overveldet fordi herligheten virket så mye vakrere enn før. En annen mann som sto like ved, forklarte:
"For hvert møte blir et slør fjernet, slik at du kan se ham klarere. Du blir ikke forandret bare ved å se hans herlighet, men ved å se den med et utilslørt ansikt. Enhver som kommer til Guds sanne dom, går nedover en slik korridor som dette, for å møte dem som kan hjelpe dem til å fjerne slør de fortsatt har, slør som vil fordreie deres visjon av ham."
Jeg hadde allerede sugd til meg mer forståelse enn det jeg følte mine mange år i tjeneste på jorden hadde gitt. Nå begynte jeg å føle at alle mine studier og all min leting på jord bare hadde ledet meg fremover i sneglefart. Hvordan kunne mange liv gjøre meg klar for dommen? Mitt liv hadde allerede diskvalifisert meg mer enn noen av dem jeg hadde møtt, og de hadde bare så vidt klart det!
"Hvordan kunne alle de som ikke hadde fått nåde til å oppleve dette, ha noe håp i det hele tatt?" spurte jeg.
Jeg hørte en ny stemme:
"Det du opplever her, er blitt gitt deg på jorden. Hvert forhold, hvert møte med en annen person, kunne lære deg det som du lærer her, hvis du beholder den ydmykhetens kappe på og lærer alltid å holde oppmerksomheten festet på hans herlighet, Du er blitt gitt denne opplevelsen nå fordi du vil skrive ned visjonen, og de som leser det vil forstå det. Mange vil da bli i stand til å bære herligheten og kraften som de må bære i det siste slaget."
Jeg var forundret over å gjenkjenne denne mannen som en som hadde levd samtidig med meg, og jeg visste ikke at han var død. Jeg hadde aldri møtt ham på jord, men han hadde en stor tjeneste som jeg virkelig respekterte. Menn som han hadde lært
 
 

95

opp, hadde ledet tusenvis til frelse, og mange store menigheter var blitt startet, menigheter som var ivrig opptatt med å evangelisere.
Han spurte om han bare kunne få omfavne meg et øyeblikk, og jeg sa ja, men følte meg litt tafatt. Da vi omfavnet hverandre, følte jeg en slik kjærlighet komme fra ham at en Stor smerte dypt inne i meg holdt opp å gjøre vondt. Jeg var blitt så vant til smerten at jeg ikke la merke til den før den var borte. Da han slapp meg, fortalte jeg at omfavnelsen hans hadde helbredet meg for noe. Hans glede over dette var overveldende. Så begynte han å fortelle hvorfor han var i den laveste rangen i himmelen.
"Jeg ble så stolt mot slutten av mitt liv at jeg kunne ikke tenke meg at Herren ville gjøre noe viktig uten at han gjorde det gjennom meg. Jeg begynte å røre ved Herrens salvede 9g skade hans profeter. Jeg var stolt på egne vegne når Herren brukte en av mine disipler, og sjalu når Herren beveget seg gjennom noen utenom min tjeneste. Jeg lette etter alt mulig galt ved dem som jeg kunne avsløre. Jeg visste ikke at hver gang jeg gjorde dette, degraderte jeg meg selv enda mer."
"Jeg ante ikke at du hadde gjort noe slikt," sa jeg, overrasket.
"Jeg gjorde det ikke selv, men jeg egget menn under meg til å etterforske andre og gjøre det skitne arbeidet for meg. Jeg fikk dem til å gjennomsøke jorden for å finne feil eller synd i andres liv, for å avsløre dem. Jeg ble det verste en mann kan bli på jord
- en snublestein som produserte andre snublesteiner. Vi sådde frykt og splittelse gjennom hele kirken, alt under navn av å beskytte sannheten. I min selvrettferdighet hadde jeg kurs for fortapelsen. I sin store nåde tillot Herren at jeg ble slått av en sykdom som førte til en langsom og ydmykende død. Like før jeg døde, kom jeg til fornuft og omvendte meg. Jeg er så takknemlig over at jeg er her i det hele tatt. Jeg er kanskje en av de minste her, men det er mye mer enn jeg fortjener. Jeg kunne bare

96

ikke gå i fra dette rommet før jeg hadde fått anledning til å be deg som jeg har gjort så mye galt mot, om unnskyldning."
"Men du har aldri gjort noe galt mot meg," sa jeg.
"Å, det gjorde jeg da virkelig," svarte han.
"Mange av angrepene mot deg kom fra dem jeg hadde egget og oppmuntret til å overfalle andre. Selv om jeg ikke personlig utførte angrepene, holder Herren meg like ansvarlig som dem som gjorde det."
"Jeg forstår. Kan da skjønne jeg tilgir deg."
Jeg begynte allerede å huske hvordan jeg hadde gjort akkurat det samme, selv om det var i mindre målestokk. Jeg husket hvordan jeg lot misfornøyde tidligere medlemmer av en menighet spre sin gift om den menigheten uten å stanse dem. Jeg visste at bare ved å la dem gjøre dette uten å rette på dem, så hadde jeg oppmuntret dem til å fortsette. Jeg husker jeg tenkte at dette var riktig fordi den menigheten var i så stor villfarelse. Så begynte jeg å huske hvordan jeg selv til og med hadde gjenfortalt mange av historiene, og begrunnet det med å si at det var bare for at folk skulle sette dem på bønnelisten. Snart begynte en flom av lignende episoder å stige opp i mitt hjerte. Enda en gang ble jeg overveldet av mørket og ondskapen i min egen sjel.
"Jeg har også vært en anstøtsstein!." klaget jeg. Jeg visste at jeg fortjente døden, at jeg fortjente det verste helvete. Jeg hadde aldri sett en slik ubarmhjertighet og grusomhet som jeg nå så i mitt eget hjerte.
"Og vi trøstet alltid oss selv med å tenke at vi gjorde Gud en tjeneste når vi angrep hans egne barn," kom den forståelsesfulle stemmen til denne mannen.
"Det er godt for deg å se dette her, fordi du kan gå tilbake. Vær snill å advare disiplene mine om dommen som truer dem, hvis de ikke omvender seg. Mange av dem er kalt til å være konger her, men hvis de ikke omvender seg, vil de stå overfor

97

den aller verste dommen - å være en anstøtsstein.  Min ydmykende sykdom var nåde fra Gud. Da jeg sto foran tronen, bad jeg Herren om å sende slik nåde til disiplene mine. Jeg kan ikke komme tilbake til dem, men han har gitt meg denne tiden sammen med deg. Vær så snill å tilgi og sett fri de som har angrepet deg. De forstår faktisk ikke at de gjør Anklagerens gjerning. Takk for at du har tilgitt meg, men vær så snill å tilgi dem også. Det står i din makt å holde syndene tilbake eller å dekke dem med kjærlighet. Jeg ber deg inderlig om å elske disse som nå er dine fiender."
Jeg kunne knapt høre mannen, så overveldet var jeg av min egen synd. Denne mannen var så herlig og ren, og hadde opplagt kraft som ikke var kjent på jorden. Likevel bad han meg inderlig og med stor ydmykhet. Jeg følte slik kjærlighet komme fra ham at jeg kunne ikke tenke meg å avslå, men selv uten inntrykket av hans kjærlighet, følte jeg meg langt mer skyldig enn noen av dem som angrep meg.
"Jeg fortjener sannelig alt de har gjort mot meg og mere til," svarte jeg.
"Det er sant, men det er ikke poenget her," fortsatte han inderlig.
"Alle på jorden fortjener den annen død, men vår Frelser kom med nåde og sannhet. Hvis vi skal gjøre hans gjerning, må vi gjøre alt i nåde og sannhet. Sannhet uten nåde er det fienden kommer med når han opptrer som en "lysets engel."
"Hvis jeg kan bli befridd fra dette, kan jeg kanskje være i stand til å hjelpe dem," svarte jeg. "Men du må da innrømme at jeg er mye verre enn de noen sinne kan bli?"
"Jeg vet at det som akkurat nå gikk gjennom ditt sinn, var ille," svarte han, men med en kjærlighet og nåde som var overveldende. Jeg skjønte at nå hadde han fått like stor omsorg for meg og min stilling som han hadde hatt for sine egne disipler.

98

"Dette er virkelig himmelen," brast det ut av meg.
"Dette er virkelig lys og sannhet. Hvordan kunne vi som lever i et slikt mørke, bli så stolte og tro at vi vet så mye om Gud?
"Herre!" skrek jeg i retning av tronen.
"Vær så snill, la meg gå og bringe dette lyset tilbake til jorden!"
Øyeblikkelig var det som om hele himmelens hær var oppmerksom, og jeg visste at jeg var i sentrum av deres oppmerksomhet. Jeg følte meg så ubetydelig i forhold til bare en av disse herlige, men når jeg visste at alle så på meg, kom frykt som en tidevannsbølge. Jeg følte at der kunne ikke være noen dom maken til den jeg nå skulle få. Jeg følte meg som den største fiende av den herlighet og sannhet som fylte dette stedet slik.
Så tenkte jeg på min bønn om å få gå tilbake. Jeg var for ødelagt. Jeg kunne aldri representere slik herlighet og sannhet på rette måten. Det var umulig at jeg i min fordervelse kunne gi videre realiteten i det herlige sted og Guds nærvær. Jeg følte at ikke engang Satan hadde falt så dypt som jeg.
"Dette er helvete," tenkte jeg. Det kan ikke finnes noen verre pine enn å være så ond som jeg er, og så vite at en slik herlighet eksisterer. Å være forbannet bort fra dette, ville være en tortur verre enn jeg noen gang fryktet.
"Ikke rart at demonene er så sinte og avsindige," sa jeg lavt.
Akkurat da jeg følte at jeg holdt på å bli sendt til det aller innerste helvete, ropte jeg ganske enkelt: "JESUS!" Raskt kom en fred over meg. Jeg visste jeg måtte bevege meg mot herligheten igjen, og på en eller annen måte våget jeg å gjøre det. Jeg fortsatte å bevege meg inntil jeg så en mann som jeg holdt for å være en av tidenes største forfattere. Den dype innsikt han hadde i sannheten, regnet jeg for å være kanskje den største jeg hadde møtt i alle mine studier.

99

"Min herre, dette møtet har jeg alltid lengtet etter," brast det nesten ut av meg.
"Jeg også," svarte han med ekte oppriktighet.
Jeg ble overrasket over kommentaren hans, men jeg var så begeistret over å møte ham at jeg fortsatte:
"Jeg føler at jeg kjenner deg, og i dine skrifter følte jeg nesten at du på en eller annen måte kjente meg. Jeg tror at jeg står i større gjeld til deg enn til noen annen som ikke var kanonisert i Skriften," fortsatte jeg.
"Du er svært elskverdig," svarte han.
"Men jeg er lei for at jeg ikke tjente deg bedre. Jeg var en overfladisk person, og skriftene mine var overfladiske og mer fylt med verdslig visdom enn guddommelig sannhet."
"Siden jeg har vært her og lært alt jeg har lært, vet jeg at dette må være sant, for du kan bare si sannheten her, men dette er vanskelig for meg å forstå. Jeg tror dine skrifter er noe av det beste vi har på jorden," svarte jeg.
"Du har rett," innrømmet den berømte forfatteren oppriktig. "Det er så trist. Alle her, selv de som sitter nærmest Kongen, ville levd sine liv annerledes hvis de kunne ha levd om igjen, men jeg tror at jeg ville ha levd annerledes enn de fleste. Jeg ble æret av konger, men sviktet kongenes konge. Jeg brukte de store gavene og den innsikten som var gitt meg, mer til å dra mennesker til meg og min egen visdom enn til ham. Dessuten kjente jeg ham bare av det jeg hadde hørt fra andre, og slik var det jeg tvang andre til å kjenne ham. Jeg gjorde dem avhengig av meg og andre som var lik meg. Jeg ledet dem mer til fornuftsmessig tenkning enn til Den Hellige Ånd som jeg knapt kjente. Jeg pekte ikke på Jesus for mennesker, men på meg selv og andre lik meg som foregav å kjenne ham. Da jeg fikk se ham her, ønsket jeg å male skriftene mine til støv, akkurat som Moses gjorde med gullkalven. Mitt sinn var min avgud, og jeg ønsket at

100

alle skulle tilbe mitt sinn sammen med meg. At du satte pris på meg, gjør meg ikke glad. Hvis jeg hadde brukt like mye tid på å bli kjent med ham som jeg brukte på å få vite noe om ham, så jeg kunne imponere andre med min kunnskap, ville mange av dem som nå sitter i de laveste avdelingene, sittet på troner som var gjort i stand for dem, og mange andre ville ha vært i dette rommet."
"Jeg vet at det du sier om din virksomhet, må være riktig, men er du ikke litt for hard med deg selv?" spurte jeg.
"Dine skrifter gav meg åndelig mat i årevis, og det har de gjort for mange andre også."
"Jeg er ikke for hard med meg selv. Alt jeg har sagt, er sant, og det ble også bekreftet da jeg sto foran tronen. Jeg produserte mye, men jeg hadde fått langt flere talenter enn nesten alle her, og jeg begravet dem under min egen åndelige stolthet og ambisjoner. Akkurat som Adam kunne ha brakt hele den menneskelige rasen inn i den herligste fremtid men ved sitt feiltrinn ledet milliarder av sjeler inn ide verste' tragedier.  Med autoritet kommer ansvar. Jo mer autoritet du har fått, jo større mulighet har du både til godt og ondt. De som vil herske med ham i evigheten, vil kjenne det største av alle ansvar. Ingen står alene,, og hver menneskelig feil eller seier, gir gjenlyd over var fatteevne, til og med til kommende generasjoner."
Jeg tenkte på hvordan denne mannen hadde skrevet med de vakreste og klareste v en din g er og følte at han var selve definisjonen på en ordets smed en håndverker som gjorde ord til kunstverk. Men her snakket han som en vanlig mann, uten den evnen som hans skrifter var så berømt for. Jeg visste at han visste hva jeg tenkte, slik som alle gjorde her, men han fortsatte med det han tydeligvis mente var mer viktig.
"Hadde jeg søkt Herren istedenfor kunnskapen om han, ville mange tusen som jeg kunne ha ledet på riktig måte, ha resultert

101

i at mange flere millioner ville ha vært her nå. Enhver som forstår den sanne natur i autoritet, vil aldri søke den, men bare akseptere den når de vet at de har tatt på seg åket til Herren, den Eneste som kan bære autoritet uten å snuble. Søk aldri innflytelse for deg selv, søk bare Herren og vær villig til å ta hans åk på deg. Min innflytelse ga ikke mat til ditt hjerte, men heller til din stolthet over kunnskap."
"Hvordan kan jeg vite at jeg ikke gjør det samme?" spurte jeg mens jeg begynte å tenke på det jeg selv hadde skrevet.
"Legg vinn på å fremstille deg for Gud som en som holder prøve, ikke for mennesker," svarte han idet han gikk tilbake inn i rekkene. Før han forsvant, snudde han seg, og med et svakt smil kom han med et siste råd: "Og ikke følg meg."
I denne første mengden så jeg mange andre Guds menn og kvinner, både fra min egen tid og fra historien. Jeg stanset og snakket med mange flere. Jeg var konstant sjokkert over at så mange som jeg forventet skulle være i de høyeste posisjoner, var i rikets laveste rekker. Mange fortalte den samme grunnleggende historien - alle hadde, etter sine store seire, falt i den dødelige synden stolthet, eller falt i avind når andre menn var like mye salvet som de selv.  Andre hadde falt i lyst, skuffelse eller bitterhet mot slutten av sine liv, og måtte bli tatt bort før de krysset fortapelsens linje. Alle gav meg samme advarsel:
Jo høyere åndelig autoritet du vandrer i, jo dypere kan du falle hvis du viker bort fra kjærlighet og ydmykhet.
Som jeg fortsatte fremover mot domstolen, begynte jeg å passere dem som var av høyere rang i riket. Etter at mange flere slør var blitt fjernet fra meg når jeg møtte dem som hadde snublet i de samme problemene som jeg, begynte jeg å møte dem som hadde seiret. Jeg møtte par som hadde tjent Herren og hverandre trofast til enden. De hadde en ubeskrivelig herlighet, og deres seier oppmuntret meg til å tro at det var mulig å holde seg på

102

livets sti og tjene ham i trofasthet. De som snublet, snublet på mange forskjellige måter. Men de som seiret, gjorde det alle på samme måten - de vek ikke bort fra sin hengivelse til det første og største bud - å elske Herren. På den måten ble deres tjeneste gjort for ham, ikke for mennesker, ikke engang for åndelige mennesker. Dette var de som tilbad Lammet og fulgte ham hvor han så gikk.
Da jeg ikke engang var halvveis til tronen, virket den ubeskrivelige herligheten til de minste i riket, som det ytterste mørke sammenlignet med herligheten til dem jeg da gikk forbi. Jordens aller største skjønnhet ville ikke ha blitt godkjent noe sted i himmelen. Og jeg ble fortalt at dette rommet bare var terskelen til ubeskrivelige områder!
Min marsj til tronen kan ha tatt dager, måneder eller til og med år. Der var ingen måte å måle tiden på dette sted. Alle der viste meg respekt, ikke på grunn av hvem jeg var eller for noe jeg hadde gjort, men ganske enkelt fordi jeg var en kriger i de siste dagers kamp. På et eller annet vis ville Guds herlighet bli åpenbart på en slik måte i dette siste slaget, at det ville bli et vitne for hver makt og myndighet, som var skapt eller skulle bli skapt, i all evighet. Under dette slaget ville korsets herlighet bli åpenbart, og Guds visdom bli kjent på en spesiell måte. Å være i det slaget var å få noe av den største æren som fantes.
Som jeg nærmet meg Kristi Domstol, fikk jeg se at de med høyest rang også satt på troner som var en del av hans trone. Til og med den minste av disse tronene var mange ganger herligere enn noen jordisk trone. Noen av disse rådde over byer på jorden, og skulle snart innta sin plass. Andre rådde over anliggender i himmelen, og andre over anliggender i det fysiske skaperverket, slik som stjernesystem og galakser. Men det var tydelig at de som hadde fått autoritet over byer, ble satt høyere enn de som hadde fått autoritet over galakser. Verdien av et eneste barn var

103

større enn en galakse med stjerner, fordi Den Hellige Ånd bodde i mennesker, og Herren hadde valgt mennesker som sin evige bolig. I nærvær av hans herlighet virket hele jorden ubetydelig som et støvkorn. og var likevel satt så høy pris på at hele skapningen hadde oppmerksomheten festet på den.
Nå som jeg sto foran tronen, følte jeg meg til og med mindre enn et støvkorn. Likevel følte jeg Den Hellige Ånd over meg i mye sterkere grad enn noen gang. Det var bare ved hans kraft at jeg var i stand til å stå. Det var her jeg virkelig kom til å forstå hans tjeneste som Trøsteren. Han hadde ledet meg på hele reisen selv om jeg for det aller meste knapt hadde lagt merke til hans nærvær.
Herren var både vennligere og frykteligere enn jeg noen gang hadde tenkt. I ham så jeg Visdom som hadde fulgt meg på fjellet. Jeg følte også på en måte fortroligheten fra mange av mine venner på jord, fordi jeg forsto at han ofte hadde talt til meg gjennom dem. Jeg gjenkjente ham også som den Ene som jeg ofte hadde forkastet når han kom til meg i andre. Jeg så både en Løve og et Lam, Hyrden og Brudgommen, men mest av alt så jeg ham som Dommeren.
Selv i hans fryktinngytende nærvær, var Trøsteren så mektig hos meg at jeg følte meg vel. Det var tydelig at Herren på ingen måte ønsket at jeg skulle føle meg uvel. Han ønsket bare at jeg skulle kjenne sannheten. Menneskelige ord strekker ikke til for å beskrive hverken hvor fryktinngytende eller hvor godt det var å stå foran Herren. Jeg hadde passert det punktet der jeg var opptatt av om dommen kom til å bli mild eller streng. Jeg visste bare at det ville bli riktig, og at jeg kunne stole på min Dommer.
En stund så Herren mot galleriene med troner rundt seg. Mange var opptatt, men mange var tomme. Så sa han:
"Disse tronene er for de seiervinnerne som har tjent meg trofast i hver generasjon. Min Far og jeg har gjort dem i stand

104

fra før verdens grunnvoll ble lagt. Er du verdig til å sitte på en av disse?"
Jeg husket hva en venn engang sa:
"Når en allvitende Gud spør deg om noe, så er det ikke fordi han ønsker informasjon."
Jeg så på tronene. Jeg så på dem som var opptatt. Jeg kunne kjenne igjen noen av troens store helter, men de fleste av dem som satt der, visste jeg hadde ikke engang vært kjent på jorden. Mange visste jeg hadde vært misjonærer som hadde levd sine liv fullstendig i det skjulte. De hadde aldri brydd seg om å bli husket på jorden, men ønsket bare å bli husket av ham. Jeg var litt overrasket over å se noen som hadde vært rike, eller herskere, som hadde vært trofaste med det de hadde fått. Men det så ut til at trofaste, bedende kvinner og mødre opptok flere troner enn noen annen enkelt gruppe
Det var ikke mulig å svare "ja" på Herrens spørsmål om jeg mente jeg var verdig til å sitte her. Jeg var ikke verdig til å sitte sammen med noen som var der. Jeg visste at jeg hadde fått anledning til å kjempe for den største prisen i himmelen og på jorden, og at jeg ikke hadde klart det. Jeg var desperat, men der var fortsatt et håp. Selv Om jeg for det aller meste hadde vært mislykket i livet, visste jeg at jeg var kommet hit før mitt liv på jorden var fullført. Da jeg bekjente at jeg ikke var verdig, spurte han:
"Men ønsker du å sitte her?"
"Det gjør jeg av hele mitt hjerte," svarte jeg.
Da så Herren på galleriene og sa:
De tomme plassene kunne ha blitt fylt i enhver generasjon. Jeg inviterte alle som kalte på mitt navn, til å sitte her. Det er fortsatt anledning. Nå er det siste slaget kommet, og mange som er de siste skal bli de første. Disse plassene vil være fylt før slaget er over. De som kommer til å sitte her, vil

105

du kjenne på to ting: De bærer ydmykhetens kappe, og de ligner meg. Nå har du kappen. Hvis du kan beholde den og ikke miste den i slaget, så vil du, når du kommer tilbake, ligne meg. Da vil du være verdig til å sitte sammen med disse, fordi jeg vil ha gjort deg verdig. All makt og autoritet er gitt meg, og jeg alene kan bruke den. Du vil seire og bli funnet verdig til min autoritet først når du helt og fullt blir i meg. Snu deg nå og se på min familie."

Jeg snudde meg og så tilbake i den retningen jeg var kommet fra. Her ved tronen kunne jeg se hele rommet, Synet var over enhver sammenligning, så herlig var det. Millioner fylte rekkene. Hvert individ i de laveste rekkene var mer fryktinngytende enn en hær og hadde større kraft. Dette panoramaet i herlighet overgikk langt det jeg kunne absorbere. Likevel kunne jeg se at bare en liten del av det store rommet var fylt.
Da så jeg tilbake på Herren og ble overrasket over å se tårer i øynene hans. Han hadde tørket vekk tårene fra hvert øye her, så nær som sine egne. Som en tåre rant nedover kinnet hans, fanget han den opp i hånden. Så tilbød han meg den.
"Dette er mitt beger. Vil du drikke det sammen med meg?
Det var umulig å si nei til ham. Som Herren fortsatte å se på meg, begynte jeg å føle hans store kjærlighet. Selv om jeg var så avskyelig, så elsket han meg likevel. Enda så ufortjent det var, ønsket han at jeg skulle være nær ham. Så sa han:

"Jeg elsker alle disse med en kjærlighet som du ikke kan forstå. Jeg elsker også alle dem som var tenkt å være her, men som ikke kom. Jeg har forlatt de nittini for å lete etter den ene som var tapt. Mine hyrder ville ikke forlate den ene for å lete etter de nittini som fortsatt er tapt. Jeg kom for å frelse de fortapte. vil du dele mitt hjerte så du kan gå og frelse de

106

fortapte? Vil du hjelpe til med å fylle dette rommet? Vil du hjelpe til med å fylle disse tronene og alle de andre plassene I denne salen? Vil du begynne denne søken for å bringe glede til himmelen, til meg og til min Far? Denne dommen er for min egen familie, og mitt hus er ikke fullt. Det siste slaget vil ikke være over før mitt hus er fullt. Først da er det tid for oss å gjenløse jorden og fjerne det onde fra mitt skaperverk. Hvis du drikker mitt beger, vil du elske de fortapte på den måten som jeg elsker dem."

Så tok han et beger som var så alminnelig at jeg var overrasket over at noe slikt fantes i et så herlig rom, og han plasserte sin tåre i det. Deretter gav han det til meg. Jeg har aldri smakt noe så bittert Jeg visste at jeg umulig kunne drikke alt, ikke engang mye, men jeg var bestemt på å drikke så mye, som jeg kunne. Herren ventet tålmodig inntil jeg til slutt brøt ut i slik gråt at det var som om hele elver av tårer flommet ut fra meg. Jeg gråt for de fortapte, men enda mer gråt jeg for Herren. Jeg så på ham i desperasjon for jeg kunne ikke klare mer av denne store smerten. Da begynte hans fred å fylle meg og blande seg med hans kjærlighet som jeg følte. Aldri hadde jeg følt noe så vidunderlig. Dette var det levende vannet som jeg visste kunne strømme frem i evighet.
Så var det som om det vannet som flommet inne i, meg tok fyr. Jeg følte det som denne ilden ville fortære meg hvis jeg ikke fikk begynne å rope ut hvor majestetisk hans herlighet var.  Jeg hadde aldri følt en slik indre trang til å forkynne, til å tilbe ham og til å bruke hvert åndedrag jeg hadde for evangeliets skyld.
"Herre!" ropte jeg ut, glemte alle andre enn ham.
"Jeg vet nå at denne dommens trone også er nådens trone, og jeg ber deg nå om nåde til å tjene deg. Fremfor alt ber jeg deg om nåde! Jeg ber om nåde til å fullføre mitt løp. Jeg ber om

107

nåde til å elske deg på denne måten, slik at jeg kan bli befridd fra all blindhet og egoisme som har ødelagt mitt liv slik. Jeg kaller på deg til frelse fra meg selv og det onde i mitt eget hjerte og for at denne kjærligheten som jeg nå kjenner, alltid skal strømme i mitt hjerte. Jeg ber deg om å gi meg ditt hjerte, din kjærlighet. Jeg ber deg om Den Hellige Ånds nåde til å bli overbevist om min synd. Jeg ber deg om Den Hellige Ånds nåde til å vitne om deg, slik som du virkelig er. Jeg ber om nåde til å vitne om alt det du har gjort i stand for dem som kommer til deg. Jeg ber om at nåden må være over meg til å forkynne hvor reell denne dommen er. Jeg ber om nåde til å dele dette med dem som er kalt til å ta i eie disse tomme tronene, så jeg kan gi dem livets ord så de blir bevart på livets sti, så de får tro til å gjøre det de er blitt kalt til å gjøre. Herre, jeg ber deg om denne nåde."
Da reiste Herren seg, og så langt som jeg kunne se, reiste de seg også, de som satt på tronene. Øynene hans brant med en ild jeg ikke hadde sett der før.
"Du har ropt til meg om nåde. Denne bønnen vil jeg aldri si nei til Du skal vende tilbake, og Den Hellige Ånd skal være med deg. Her har du smakt både min godhet og min strenghet. Du må huske begge hvis du skal holde deg på livets sti. Guds sanne kjærlighet inneholder også Guds dom. Du må kjenne både min godhet og min strenghet, ellers vil du falle i bedrag. Dette er den nåden du er blitt gitt her, å kjenne begge. Samtalene du har hatt med dine brødre her, var min nåde. Husk dem.
Så pekte han med sverdet sitt mot mitt hjerte, så mot munnen, så hendene. Da han gjorde dette, kom det ild fra hans sverd og brant meg. Smerten var svært stor.
"Dette er også nåde," sa han.
"Du er bare en av mange som er gjort i stand til denne timen. Forkynn og skriv om alt det du har sett her. Hva jeg

108

har sagt til deg, skal du si til mine brødre. Gå og kall mine høvdinger til det siste slaget. Gå og forsvar de fattige og undertrykte, enkene og de foreldreløse. Dette er oppdraget til mine høvdinger, og det er der du vil finne dem. Mine barn er verdt mer for meg enn stjernene på himmelen. Fø mine lam. Våk over mine små. Gi Guds ord til dem slik at de kan leve. Gå til slaget Gå og trekk deg ikke tilbake. Skynd deg, for jeg kommer snart. Adlyd meg, og fremskynd dagen for mitt komme."

Så kom en flokk med engler og fulgte meg bort fra tronen. Lederen gikk ved siden av meg og begynte å snakke.
"Nå som han har reist seg, vil han ikke sette seg igjen før det siste slaget er over. Han skulle sitte inntil tiden kom da hans fiender skal legges under hans føtter. Tiden er nå kommet. Legioner med engler som har stått klar siden hans lidelses natt, er nå blitt sendt ut til jorden. Helvetes horder er også blitt sendt ut. Dette er den tiden som hele skapningen har ventet på. Guds store hemmelighet vil snart være fullført. Nå skal vi kjempe inntil enden. Vi vil kjempe sammen med deg og dine brødre."

109
DEL 5
DE SOM SEIRER

Som jeg fortsatte å gå bort fra domstolen, begynte jeg å gruble over alt jeg nettopp hadde opplevd. Det hadde vært både forferdelig og vidunderlig. Så utfordrende og hjerteskjærende som det hadde vært, følte jeg meg tryggere enn noen sinne. Det var ikke lett til å begynne med å bli så helt avkledd foran så mange, ute av stand til å skjule en eneste tanke, men når jeg først slappet av og aksepterte det, fordi jeg visste at det renset selve sjelen, ble det utrolig befriende. Å ikke ha noen ting å skjule var som å ta av det tyngste åket og de tyngste lenkene. Jeg begynte å føle det som om jeg kunne puste som jeg aldri før hadde pustet. Jo mer vel jeg følte meg, desto mer virket det som milt sinn fikk mangedoblet kapasitet. Så begynte jeg å merke en kommunikasjon som pågikk og som ingen menneskelige ord kunne uttrykke. Jeg tenkte på apostelen Paulus' kommentar om da han var i den tredje himmel der han hørte uutsigelige ord. Der er en åndelig kommunikasjon som langt overgår enhver form for menneskelig kommunikasjon.  Den er langt dypere og meningsfylt enn menneskelige ord er i stand til å uttrykke. Det er liksom en ren

110

kommunikasjon fra hjertet og sinnet til sammen, og den er så ren at det finnes ikke mulighet for misforståelse.
Som jeg så på noen i rommet, begynte jeg å forstå hva han tenkte akkurat som han hadde vært i stand til å forstå meg. Da jeg så på Herren, begynte jeg å forstå ham på samme måten. Vi fortsatte å bruke ord, men betydningen av hvert ord hadde en dybde som ingen ordbok noen gang kunne ha fanget inn. Mitt sinn var blitt satt fri slik at kapasiteten var mangedoblet. Det var mer oppmuntrende og spennende enn noe jeg før hadde opplevd. Det var også tydelig at Herren gledet seg over å være i stand til å kommunisere med meg på denne måten, like mye som jeg. Aldri før hadde jeg forstått dybden i hva det betydde for ham å være Guds ord. Jesus er Guds kommunikasjon til sin skapning. Hans ord er ånd og liv, og deres betydning og makt overgår langt våre nåværende menneskelige definisjoner. Menneskeord er en svært overfladisk måte å kommunisere på for ånden. Han skapte oss i stand til å kommunisere på et nivå som langt overgår menneskeord, men på grunn av fallet og oppløsningen ved Babels tårn, har vi mistet denne kapasiteten. Vi kan ikke være slik vi var skapt til å være, før vi gjenvinner dette, og vi kan bare oppnå det når vi blir fri i hans nærvær.
Jeg begynte å forstå at når Adams overtredelse fikk ham til å gjemme seg for Gud, var det begynnelsen på en forferdelig fordreining av det mennesket var skapt til å være, samtidig som det var en sterk reduksjon av hans intellektuelle og åndelige kapasitet. Denne kunne bare bli gjenopprettet når vi kommer ut fra "gjemmestedet" og åpner oss selv for Gud og hverandre, blir virkelig gjennomsiktige. Det er når vi ser Herrens herlighet med "utildekket ansikt" at vi blir forvandlet til hans bilde. Dekket kommer av at vi gjemmer oss.
Da Herren spurte Adam hvor han var etter syndefallet, så var det hans aller første spørsmål til mennesket, og det er det første

111

vi må besvare hvis vi skal bli fullt gjenopprettet til ham. Selvfølgelig visste Herren hvor Adam var. Spørsmålet kom for Adams skyld. Det spørsmålet var begynnelsen på Guds søken etter mennesket. Historien om frelse er Gud som jager etter mennesket, ikke mennesket som jager etter Gud. Når vi fullt ut kan besvare dette spørsmålet, vi vet hvor vi er i forhold til Gud, og blir vi fullt ut gjenopprettet til ham. Vi kan bare vite svaret på dette spørsmålet når vi er i hans nærvær.
Dette var essensen av hele min domstol-opplevelse. Herren visste allerede alt som var å vite om meg. Alt var for min skyld, slik at jeg skulle vite hvor jeg var. Alt var for å få meg ut fra gjemmestedet, bringe meg ut av mørket og inn i lyset.
Jeg begynte også å forstå hvor mye Herren virkelig ønsket å være ett med sitt folk. Gjennom hele dommen prøvde han ikke å få meg til å betrakte noe som godt eller dårlig, men heller se det i forbindelse med ham. Herren søkte meg mer enn jeg søkte ham. Hans dom satte meg fri, og hans dom over verden vil sette verden fri.
Når Guds dommedag kommer, vil den bringe den endelige utfrielsen av Adam fra hans gjemmested.
Dette vil bli den endelige frigjøringen av Adam, og den vil også begynne den endelige frigjøringen av skapningen, som var lagt under trelldom på grunn av Adam. Mørket i verden ble evigvarende på grunn av tvangen til å gjemme seg som begynte etter fallet. "Vandre i lyset" - det er å være sann, og det er å være fri fra tvangen til å gjemme seg.
"Vandre i lyset" betyr at man ikke gjemmer seg mer, hverken for Gud eller noen annen. At Adam og Eva var nakne før fallet, var ikke bare fysisk, men også åndelig. Når vår frelse er fullstendig, vil vi kjenne denne form for frihet igjen. Å være fullstendig åpen for andre, vil virkelig åpne våre hjerter og sinn til

112

områder som vi ikke engang vet eksisterer nå. Dette er det Satan prøver å forfalske gjennom New Age - bevegelsen.
Som jeg gikk og grunnet på alt jeg hadde lært, kom Herren plutselig til syne ved siden av meg i Visdoms skikkelse igjen. Det eneste var at nå viste han seg langt mer herlig enn jeg noen sinne hadde sett ham, til og med da han satt på domstolen. Jeg var både fortumlet og overlykkelig.
"Herre, vender du tilbake sammen med meg på denne måten?" spurte jeg.

"Jeg vil alltid være sammen med deg på denne måten. Men jeg ønsker å være til og med mer for deg enn slik du ser meg nå. Du har sett min godhet og strenghet her, men fortsatt kjenner du meg ikke fullt ut som den Rettferdige Dommer."

Dette overrasket meg siden jeg nettopp hadde tilbrakt all denne tiden for hans domstol og følte at alt jeg hadde lært, var om hans dom. Han ventet for å la dette synke inn, og fortsatte så:
"Der er en frihet som kommer når du forstår sannheten, men den som jeg setter fri, blir virkelig fri Friheten i mitt nærvær er større enn bare å kjenne sannheten.  Du har opplevd frigjøringen: Mitt nærvær, men der er enda mye mer du må forstå om min dom. Når jeg dømmer, prøver jeg ikke å fordømme eller rettferdiggjøre, men å bringe frem rettferdighet Rettferdighet finnes bare i forening med meg. Dette er den rettferdige dom, å bringe mennesker inn i enhet med meg.
Min menighet er nå kledd i skam fordi den ikke har dommere. Den har ikke dommere fordi den ikke kjenner meg som Dommeren. Nå vil jeg reise opp for mitt folk dommere som kjenner min dom. De skal ikke bare dømme mellom

113

mennesker eller i saker, men få ting i orden, det vil si å bringe dem inn i enighet med meg.
Da jeg viste meg for Josva som Høvdingen over Herrens hær, sa jeg at jeg hverken var for ham eller hans fiender. Jeg kommer aldri for å ta parti Når jeg kommer, er det for å ta over, ikke for å ta parti Jeg viste meg som Høvdingen over Herrens hær før Israel kunne gå inn i sitt Lovede Land. Menigheten skal nå til å gå inn i sitt Lovede Land, og jeg skal igjen vise meg som Høvdingen over Herrens hær. Når jeg gjør det, vil jeg fjerne ah som har tvunget mitt folk til å ta parti mot sine brødre. Min rettferdighet tar ikke parti i menneskelige konflikter, selv ikke for mitt eget folk. Det jeg gjorde gjennom Israel, gjorde jeg også for fiendene deres, ikke mot dem. Det er bare fordi du ser fra det jordiske, midlertidige perspektivet at du ikke ser min rettferdighet Du må se min rettferdighet for å vandre i min autoritet, fordi rettferdighet og rett er grunnvollen for min trone.
Det folket jeg har valgt, har jeg tilregnet rettferdighet, men lik Israel i ødemarken, har til og med de største helgener i menighetens tidsalder bare tilpasset seg mine veier en liten del av tiden eller med en liten del av sine sinn og hjerter. Jeg er ikke for dem eller mot deres fiender, men jeg kommer for å bruke mitt folk til å frelse deres fiender. Jeg elsker alle mennesker og ønsker at alle skal bli frelst"

Jeg kunne ikke la være å tenke på det store slaget som vi hadde kjempet på fjellet. Vi såret virkelig mange av våre egne brødre mens vi kjempet mot det onde som kontrollerte dem. Mange av dem var fortsatt i fiendens leir, enten brukt av ham eller holdt i fangenskap. Jeg begynte å undres om det neste slaget ville bli mot våre egne brødre igjen. Herren så på meg mens jeg tenkte på alt dette, og så fortsatte han:

114

"Før det siste slaget er over, vil det alltid være noen av våre brødre som blir brukt av fienden. Men det er ikke derfor jeg forteller deg dette nå. Jeg forteller deg dette for å hjelpe deg å se hvordan fienden kommer inn i ditt eget hjerte og sinn, og hvordan han bruker deg! Ikke engang nå ser du alt slik som jeg gjør.
Dette er vanlig for mitt folk. Nå er til og med mine største ledere sjelden i harmoni med meg.  Mange gjør gode gjerninger, men svært få gjør det jeg har kalt dem til å gjøre. Dette er resultatet av splittelsene blant dere. Jeg kommer ikke for å ta parti for noen gruppe, men jeg kaller på dem som vil komme over til min side.
Du er imponert når jeg gir deg et "kunnskapsord" om noens fysiske sykdom eller annen kunnskap som ikke du vet om.
Denne kunnskapen kommer når du berører mitt sinn i bare liten grad. Jeg vet alle ting. Hvis du fullt ut skulle ha mitt sinn, ville du være i stand til å vite alt om hver eneste en du møter, akkurat som du har begynt å oppleve det her. Du ville se alle mennesker akkurat slik som jeg ser dem. Men selv da er der mer før du fullt ut blir i meg. Du må ha mitt hjerte for å vite hvordan du skal bruke slik kunnskap rett Bare da vil du dømme som meg.
Jeg kan bare betro deg min overnaturlige kunnskap i den grad du kjenner mitt hjerte. Åndens gaver som jeg har utløst i min menighet, er bare små tegn på kraften i den kommende tidsalder. Jeg har kalt deg til å være budbærer for den tidsalderen, og derfor må du kjenne dens kraft. Du burde alvorlig begjære gavene fordi de er en del av meg, og jeg har gitt dem til deg slik at du kan være lik meg. Det er riktig at du prøver å kjenne mitt sinn, mine veger og mine hensikter, men du må også alvorlig ønske å kjenne mitt hjerte. Når du

115

kjenner mitt hjerte, så vil ditt hjertes øyne bli åpnet Da vil du se slik jeg ser, og du vii gjøre det jeg gjør.
Jeg skal nå betro min menighet mye mer av den kommende tidsalders kraft. Men der er et stort bedrag som ofte kommer over dem som blir betrodd stor kraft, og hvis du ikke forstår det jeg skal vise deg nå, vii du også falle for dette bedraget
Du har bedt om min nåde, og du skal få den. Den første nåde som vil bevare deg på livets sti, er å vite på hvilket nivå ditt nåværende bedrag befinner seg. Bedrag innebærer alt du ikke forstår slik som jeg gjør. Å kjenne nivået for ditt nåværende bedrag, skaper ydmykhet, og jeg gir min nåde til den ydmyke. Det er derfor jeg sa: "Hvem er så blind som min tjener..." Det er derfor jeg sa til fariseerne: "Til dom er jeg kommet til denne verden   for at de som ikke ser, skal se, og de som ser, skal bli blinde   Var dere blinde, da hadde dere ikke synd. Men nå sier dere: Vi ser! Derfor er dere fremdeles skyldige." Det var derfor at mitt lys slo min tjener Paulus til jorden da jeg kalte ham. mitt lys bare åpen barte hans sanne stilling. Som han må du bli slått blind i det naturlige slik at du kan se ved min Ånd."

Så følte jeg meg tvunget til å se på dem som satt på tronene vi passerte. Som jeg gjorde det, falt blikket mitt på en mann som jeg visste var apostelen Paulus. Jeg så tilbake på Herren, og han gjorde tegn til meg at jeg skulle snakke med ham.
"Jeg har lengtet slik etter dette," sa jeg, og følte meg sjenert, men begeistret over møtet.
"Jeg vet at du er klar over hvor mye brevene dine har ledet menigheten, og fortsatt utfører de vel mer enn hele resten av oss til sammen. Du er fremdeles et av de største lysene på jorden."
"Takk," sa han høflig.

116

"Men du forstår ikke hvor mye vi har lengtet etter å møte deg. Du er en soldat i det siste slaget. Du er en av dem som alle her venter på å få møte. Vi så bare disse dagene uklart gjennom vår begrensede profetiske visjon, men du er blitt utvalgt til å leve i dem. Du er en soldat som forbereder deg for det siste slaget. Du er en av dem som vi alle venter på.
Jeg følte meg fortsatt sjenert, men fortsatte:
"Men det er umulig for meg å uttrykke hvor høyt vi setter pris på deg og alle dem som med sine liv og skrifter, hjalp oss å stake ut kursen. Jeg vet også at vi har en evighet på oss til å utveksle komplimenter, så vær så snill, nå mens jeg er her, la meg spørre:
Hva vil du si til min generasjon som vil hjelpe oss i dette slaget?"
"Jeg kan bare si til deg nå det som jeg allerede har sagt deg gjennom skriftene mine. Når du vet at jeg kom til kort i alt jeg var kalt til å gjøre, vil du forstå dem bedre, " sa Paulus og så meg resolutt inn i øynene.
"Men du er her, på en av de største tronene. Du høster fremdeles mer frukt til det evige liv enn noen av oss noen sinne kunne håpe på å høste," protesterte jeg.
"Ved Guds nåde ble jeg i stand til å fullføre mitt løp, men jeg vandret likevel ikke i alt jeg var kalt til. Jeg nådde ikke opp til de høyeste målene jeg kunne ha kommet til. Ingen har gjort det. Jeg vet at noen tror det er blasfemi å tenke på meg som noe mindre enn det største eksempelet på kristen tjeneste, men jeg var ærlig da jeg skrev nær slutten av mitt liv, at jeg var den største blant syndere. Jeg sa ikke at jeg hadde vært den største blant syndere, men at jeg var den største blant syndere da. Jeg hadde fått så mye å forstå, og jeg vandret så lite i det."
"Hvordan er det mulig? Jeg trodde du bare var ydmyk," spurte jeg.
"Sann ydmykhet er å være enig med sannheten. Frykt ikke. Mine brev var sanne, og de var skrevet ved Den Hellige Ånds

117

salvelse. Men jeg hadde fått så mye, og jeg brukte ikke alt jeg hadde fått. Jeg strakk heller ikke til. Alle her er kommet til kort, bortsett fra den Ene. Men du må særlig se dette når det gjelder meg, fordi mange fremdeles fordreier min lære fordi de har en fordreid oppfatning av meg.
Som du så av utviklingen i brevene mine, gikk jeg fra å føle at jeg ikke sto tilbake for de såre store apostler, til at jeg var den minste av apostlene, så den minste av de hellige, inntil jeg til slutt var klar over at jeg var den største blant syndere. Jeg var ikke bare ydmyk, jeg talte den rene sannhet. Jeg fikk overgitt mye, mye mer enn jeg brukte. Det er bare En her som fullt ut har trodd, som fullt ut var lydig, og som virkelig fullførte alt han fikk å gjøre. Men du kan vandre i mye mer enn jeg gjorde."
Mitt svar var matt:
"Jeg vet at det du sier er sant, men er du sikker på at dette er det viktigste budskapet du vil gi oss til det siste slaget?"
"Jeg er sikker," svarte han helt overbevist.
"Jeg setter så pris på at Herren i sin nåde bruker brevene mine som han gjør. Men jeg er bekymret over den måten mange av dere bruker dem feil. De er Den Hellige Ånds sannhet, og de er Skriften. Herren gav meg virkelig store steiner å sette inn i byggingen av hans evige menighet, men de er ikke grunnsteiner Grunnsteinene ble lagt av Jesus, alene. Mitt liv og min tjeneste er ikke et eksempel på det du er kalt til å være. Bare Jesus er det. Hvis det jeg har skrevet, blir brukt som fundament, er det ikke i stand til å bære vekten av det som nødvendigvis må bygges oppå. Det jeg har skrevet, må bare bli bygget på det eneste fundamentet som kan stå seg mot det du skal gå igjennom, det må ikke bli brukt som fundament. Du må se min lære gjennom Herrens lære, ikke prøve å forstå ham fra min synsvinkel. Hans ord er fundamentet. Jeg har bare bygget på dem ved å utarbeide

118

hans ord. Den største visdom og de mektigste sannheter er hans ord, ikke mine.
Du må også vite at jeg ikke vandret i alt som var tilgjengelig for meg. Det er mye mer tilgjengelig som enhver troende kan vandre i, mer enn det jeg gjorde. Enhver sann troende har Den Hellige Ånd i seg. Kraften til den Ene som skapte alle ting, bor inne i dem. Den minste av de hellige har kraft i seg til å flytte fjell, stoppe hærer eller oppreise døde. Hvis du skal fullføre alt det som du er kalt til på din dag, må ikke min tjeneste bli betraktet som det siste, men som et startsted. Ditt mål må ikke være å bli lik meg, men å bli lik Herren. Du kan bli lik ham, og du kan gjøre alt han gjorde, ja til og med mer, fordi han har gjemt den beste vin til slutt."
Jeg visste at her kunne en bare si det som var sant. Jeg visste at det Paulus sa om hvordan mange hadde brukt hans lære feilaktig som en grunnvoll i stedet for å bygge på evangelienes grunnvoll, var sant, likevel var det vanskelig for meg å akseptere at Paulus hadde kommet til kort i sitt kall. Jeg så på Paulus' trone og den herlige skikkelsen hans. Det var mye mer enn jeg hadde kunnet drømme om at de største helgener i himmelen ville ha. Han var nøyaktig så rett frem og bestemt som jeg hadde tenkt meg ham.  Det slo meg hvor tydelig det var at han fremdeles hadde stor omsorg for alle menighetene. Jeg hadde gjort ham til en avgud, og det var en synd som han prøvde å sette meg fri fra. Likevel var han mye større enn den Paulus jeg hadde tilbedt. Han visste hva jeg tenkte, og la begge hendene på skuldrene mine og så meg enda mer bestemt rett inn i øynene.
"Jeg er din bror. Jeg er glad i deg, slik som alle her er. Men du må forstå. Vårt løp er avsluttet. Vi kan hverken legge til eller trekke fra det vi plantet på jorden, men du kan. Vi er ikke ditt håp. Nå er du vårt håp. Til og med i denne samtalen her kan jeg bare bekrefte det som jeg allerede har skrevet, men du har

119

fortsatt mye å skrive. Tilbed Gud alene, og voks opp til ham i alle ting. La aldri noe menneske bli ditt mål, bare ham. Mange vil snart vandre på jorden og gjøre mye større gjerninger enn vi gjorde. De første skal bli de siste, og de siste de første. Vi har ikke noe imot dette. Det er vårt hjertes glede fordi vi er ett med dere. Min generasjon ble brukt til å legge grunnvollen og starte byggingen på den, og vi vil alltid ha æren for det. Men hver etasje som blir bygd på grunnvollen, skulle nå høyere. Vi vil ikke bli den bygningen vi var tenkt til, dersom dere ikke går høyere.
Som jeg grunnet på dette, betraktet han meg nøye.
Så fortsatte han:
"Der var to ting til som vi oppnådde i vår tid, men som menigheten mistet ganske snart, og som de enda ikke har fått tilbake. Dere må få det tilbake."
"Hva er det?" spurte jeg og følte at det han skulle til a si, var mer enn et tillegg til det han allerede hadde sagt.
"Dere må få tilbake tjenesten og budskapet," sa han med ettertrykk.
Jeg så på Herren, og han nikket bekreftende og la til: "Det er riktig at Paulus skulle si dette til deg. Inntil i dag har han vært den mest trofaste i begge deler."
"Vær så snill og forklar," bønnfalt jeg Paulus.
"All right," svarte han.
"Bortsett fra noen få små steder i verden hvor der er stor forfølgelse eller vanskeligheter nå, kan vi knapt kjenne igjen hverken tjenesten eller budskapet som blir forkynt i dag. Derfor er menigheten nå bare en skygge av hva den var på vår tid, og vi var langt fra alt det vi var kalt til å være. Når vi tjente, var det å være i tjeneste det største offer noen kunne gi, og dette reflekterte budskapet om det største offeret som er gjort - korset. Korset er Guds kraft, og det er sentrum for alt vi er kalt til å leve av. Dere har så liten kraft

120

til å forvandle sinn og hjerter til disiplene nå, fordi dere ikke lever og ikke forkynner korset. (Gal. 2.20) Derfor har vi problem med å se særlig forskjell på disiplene og hedningene. Dette er ikke det evangeliet eller den frelsen som var betrodd oss. Dere må vende tilbake til korset."
Med disse ordene klemte han skuldrene mine som en far og vendte tilbake til sin plass. Jeg følte det som om jeg både hadde fått en utrolig velsignelse og en sterk irettesettelse. Som jeg gikk bort, begynte jeg å tenke på frelsens nivå på fjellet og frelsens skatter som jeg hadde sett inne i Fjellet Jeg begynte å se at de fleste beslutningene jeg hadde tatt, til og med beslutningen om å gå gjennom døren som ledet meg hit, var for det meste basert på hva som ville få meg lenger, uten tanke på Herrens vilje. I alt jeg hadde gjort, hadde jeg fortsatt å leve for meg selv og ikke for ham. Til og med mitt ønske om å ta imot dommen her, var motivert av hva som ville hjelpe meg med å vende tilbake i seier uten å lide tap. Jeg vandret fortsatt mer sentrert om meg selv enn om Kristus.
Jeg visste at den korte samtalen med Paulus ville få konsekvenser som det ville ta lang tid fullt ut å forstå. På en måte følte jeg at jeg hadde fått en velsignelse fra hele den evige menigheten. Den store skyen av vitner oppmuntret oss virkelig. De så på oss som stolte foreldre som ønsket bedre ting for barna sine enn det de visste om. Deres største glede ville være å se menigheten i de siste dager bli alt det som menigheten på deres tid ikke hadde klart å oppnå. Jeg visste også at jeg fortsatt kom svært til kort i det de hadde forberedt før oss for at vi skulle gå inni.
"De siste dagers menighet vil ikke bli større enn deres generasjon, selv om dere gjør større gjerninger," skjøt Herren inn. "Alt som blir gjort, blir gjort av min nåde. Men jeg vil la mer av min nåde og mer av min kraft være tilgjengelig for de

121

siste dagers menighet, fordi den må utføre mer enn menigheten på noen annen tid enda har utført De siste dagers troende vil vandre i all den kraften som jeg demonstrerte, og mer, fordi de skal være de siste representantene for alle som har gått før dem. De siste dagers menighet vil demonstrere min natur og mine veger som de aldri før er blitt demonstrert av mennesker. Det er fordi jeg gir dere mer nåde, og den som mye er gitt, av den skal det kreves mye."

Dette fikk meg bare til å tenke enda mer på Paulus. "Vi kunne ikke engang bli så innviet og trofast som han hadde vært," tenkte jeg for meg selv.
"Jeg ber deg ikke om å oppnå det, " svarte Herren.
"Jeg ber deg bare om å bli i meg. Du kan ikke fortsette å måle deg selv med andre, ikke Paulus engang. Du vil alltid komme til kort overfor den du ser på, men hvis du ser på meg, vil du komme langt over det du ellers ville ha klart å fullføre. Som du selv har undervist, så var det da de to på veg til Emmaus, så meg bryte brødet, at øynene deres ble åpnet Når du leser brevene til Paulus eller noen andre brev, må du høre meg. Bare når du tar imot ditt brød direkte fra meg, vil ditt hjertes øyne bli åpnet.
De som er mest lik meg, kan distrahere deg mest, hvis du ikke ser gjennom dem for å se meg. En annen felle finnes også for dem som kommer til å kjenne mer av min salvelse og kraft enn andre. De blir ofte distrahert av å se på seg selv. Som jeg sa før du snakket med Paulus, må mine tjenere bli blinde, så de kan se.  Jeg lot deg snakke med kam fordi han er et av de beste eksemplene jeg kar på dette. Det var på grunn av min nåde at jeg lot han få lov til å forfølge min menighet Da han så mitt lys, forsto han at hans egne tanker

122

hadde ledet ham i direkte konflikt med selve den sannheten han foregav å tjene. Dine tanker vil alltid gjøre det De vil lede deg til å gjøre det som er helt motsatt min vilje. Større salvelse bringer større fare for at dette hender med deg, hvis du ikke lærer det samme som Paulus. Hvis du ikke tar opp ditt kors hver dag, legger alt du er og alt du har frem for det, vii du falle på grunn av den autoriteten og kraften jeg vil gi deg. Før du lærer å gjøre altfor evangeliets skyld, vil du være i større fare jo større innflytelse du har.
Et av de største bedragene som kommer over mine salvede, er at de begynner å tenke at fordi jeg gir dem litt overnaturlig kunnskap eller kraft, så må deres veier derfor være mine veier, og at alt de tenker er det samme som jeg tenker. Dette er et stort bedrag, og mange har snublet på grunn av det Du tenker som meg når du er i fullkommen forening med meg. Selv for de mest salvede som enda har vandret på jorden, til og med for Paulus, har denne foreningen bare vært delvis og for kortere perioder.
Paulus vandret virkelig så nær meg som ingen annen ennå har gjort. Likevel var han også overveldet av frykt og svakhet som ikke var fra meg. Jeg kunne ha utfridd ham fra dette, og han ba om det flere ganger, men det var en grunn til at jeg ikke befridde ham. Den store visdommen Paulus hadde, skulle omfavne hans svakhet, slik at han skulle forstå at hvis jeg hadde befridd ham fra dette, kunne jeg ikke ha vært i stand til å betro ham det nivået med åpenbaring og kraft som jeg gjorde. Paulus lærte å skjelne mellom sin egen svakhet og Åndens åpenbaring. Han visste at når han var overveldet av svakhet eller frykt da så han ikke fra mitt perspektiv, men fra sitt eget Dette fikk ham til å søke meg og stole på meg enda mer. Han var også nøye med å ikke tillegge meg det som kom fra hans eget hjerte. Derfor kunne jeg betro ham åpenbaring
 
 

123

som jeg ikke kunne betro andre. Paulus kjente sine egne svakheter, og han kjente min salvelse, og han skjelnet mellom dem. Han blandet ikke det som kom fra hans eget sinn og hjerte, sammen med mitt sinn og hjerte."

Jeg begynte å tenke på hvor klart alt dette var her, men hvor ofte, selv etter at jeg hadde hatt en slik stor opplevelse som dette, glemmer jeg det likevel så lett. Det er lett å forstå og vandre i lyset her, men tilbake i slaget blir det taket igjen. Jeg tenkte på at jeg var ikke overveldet så mye av frykt som av utålmodighet og sinne, og det var en like stor fordreining av det perspektivet vi skulle ha når vi blir i Den Hellige And.
Visdom stanset og snudde seg mot meg.
"Du er et jordisk kar, og du vil ikke bli noe annet mens du vandrer på jorden. Men du kan se meg akkurat like så klart der som her, hvis du vil se med ditt hjertes øyne. Du kan være like nær meg der som noen annen noen sinne, til og med mer. Jeg har laget en vei for alle slik at de kan være så nær meg som de i sannhet attrår å være. Hvis du virkelig attrår å være til og med nærmere meg enn Paulus var, så kan du. Noen vil ønske dette, og de vil ønske det sterkt nok til å legge til side alt som hindrer dem i å gi seg fullt ut til det intime samfunnet med meg, og de skal få det de søker.
Hvis det er din søken å vandre der akkurat slik som du kan vandre med meg her, så vil jeg være akkurat like nær deg der som jeg er nå. Hvis du søker meg, vil du finne meg. Hvis du holder deg nær meg, så vil jeg holde meg nær deg. Det er min attrå å dekke bord for deg rett for dine fienders øyne. Dette er ikke bare min attrå for mine ledere, men for alle som kaller på mitt navn. Jeg ønsker å være mye nærmere deg og enhver som kaller på meg, enn jeg har vært i stand til å være med

124

noen som har levd. Du bestemmer hvor nær hverandre vi vil være, ikke jeg. Jeg blir funnet av dem som søker meg.
Du er her fordi du ba om min dom i ditt liv. Du søkte meg som dommeren, og nå finner du meg. Men du må ikke tro at fordi du har sett min domstol, så vil alle dine dommer være mine dommer. Du vil bare dømme som meg når du vandrer i enhet med meg og søker min Ånds salvelse. Dette kan du vinne eller miste hver dag.
Jeg har latt deg se engler og gitt deg mange drømmer og visjoner, fordi du har holdt på å be om dem. Jeg elsker å gi mine barn de gode gavene som de ber om. I årevis ba du meg om visdom, så du får det. Du har bedt meg dømme deg, så du får det Men disse opplevelsene gjør deg ikke fullt ut vis eller til en rettferdig dommer. Du vil bare ha visdom og dom når du blir i meg. Hold aldri opp med å søke meg. Jo mer du virkelig modnes, jo mer vii du kjenne ditt desperate behov for Meg. Jo mer du modnes, jo mindre vil du søke å gjemme deg, for Meg eller andre, slik at du alltid kan vandre i lyset
Du har sett meg som Frelser, Herre, Visdom og Dommer. Når du vender tilbake til kampen, kan du fortsatt se min domstol med ditt hjertes øyne.  Når du vandrer i den sannheten at du vet at alt du tenker og gjør blir fullstendig åpenbart her, vil du ha frihet til å leve der slik som du gjør her. Det er bare når du gjemmer deg, for meg eller andre, at slørene kommer tilbake og skjuler meg for deg.  Jeg er Sannheten, og de som tilber meg, må tilbe i Ånd og Sannhet. Sannhet blir aldri funnet skjult i mørket, men søk alltid å bli i lyset. Lyset avslører og åpenbarer. Bare når du søker å bli avslørt og er villig til å la den du er i ditt hjerte, bli avslørt, vandrer du i lyset slik som jeg er i lyset Sant fellesskap med meg krever fullstendig avsløring. Sant fellesskap med mitt folk krever det samme.

125

Når du sto for domstolen, følte du deg friere og tryggere enn noen sinne, fordi du ikke behøvde å gjemme deg lenger. Du følte deg tryggere fordi du visste at mine dommer var sanne og rettferdige. Den moralske og åndelige orden i mitt univers er like så sikker som den naturlige orden etablert på naturlovene. Du stoler på min tyngdekraftslov uten engang å tenke på det Du må lære å stole på mine dommer på samme måte. Min standard for rettferdighet forandrer seg ikke og er like sikker. Å leve ved denne sannheten, er å vandre i tro. Sann tro er å ha tillit til hvem jeg er.
Du søker å kjenne og vandre i min kraft slik at du kan helbrede de syke og utføre mirakler, men du har ikke engang begynt å fatte kraften i mitt ord. Å oppreise alle døde som noen gang har levd på jorden, vil ikke engang koste meg noen anstrengelse. Jeg holder alle ting oppe ved kraften i mitt ord. Skapningen eksisterer på grunn av mitt ord, og blir holdt sammen ved mitt ord.
Før enden må jeg åpenbare min kraft på jorden. Likevel, så er den største kraft jeg noen gang har åpenbart på jorden, eller kommer til å gjøre, bare en svært liten demonstrasjon av min kraft. Jeg åpenbarer ikke min kraft for å få mennesker til å tro på min kraft, men for å få mennesker til å tro på min kjærlighet Hvis jeg hadde ønsket å frelse verden med min kraft da jeg vandret på jorden, kunne jeg ha flyttet fjell ved å peke med en finger. Da ville alle mennesker ha bøyd seg for meg, men ikke fordi de elsket meg eller elsket sannheten, men fordi de fryktet min kraft. Jeg ønsker ikke at mennesker skal adlyde meg fordi de frykter min kraft, men fordi de elsker meg og fordi de elsker sannheten.
Hvis du ikke kjenner min kjærlighet, vil min kraft ødelegge deg. Jeg gir deg ikke kjærlighet slik at du kan kjenne min kraft, men jeg gir deg kraft slik at du kan kjenne min

126

kjærlighet Målet for ditt liv må være kjærlighet, ikke kraft. Så vil jeg gi deg kraft til å elske, jeg vil gi deg kraft til å helbrede de syke fordi du elsker dem, og jeg elsker dem og jeg ønsker ikke at de skal være syke.
Så du må søke kjærlighet først, og så tro. Du kan ikke behage meg uten tro. Men tro er ikke bare kunnskapen om min kraft, men kunnskapen om min kjærlighet og kraften i min kjærlighet Tro må først være for kjærlighet Søk tro så du kan elske mer og gjøre mer med din kjærlighet Bare når du søker tro for å elske, kan jeg betro deg min kraft. Tro er virksom i kjærlighet
Mitt ord er kraften som holder oppe alle ting. I den grad du tror at mitt ord er sant, kan du gjøre alle ting. De som virkelig tror at mine ord er sanne, vil også være sanne i sine egne ord. Det er min natur å være sann, og skapningen stoler på mitt ord, fordi jeg er trofast mot det De som er lik meg, er også tro mot sine egne ord.  Deres ord er sikkert, og deres løfter er til å stole på. Deres ja betyr ja, og deres nei betyr nei. Hvis dine egne ord ikke er sanne, vil du også begynne å tvile på mine ord, fordi det er bedrag i ditt hjerte. Hvis du ikke er trofast mot dine egne ord, så er det fordi du ikke virkelig kjenner meg. For å ha tro, må du være trofast Jeg har kalt deg til å vandre i tro fordi jeg er trofast Det er min natur.
Det er derfor du vil bli dømt for hvert skjødesløst ord du sier. Ord har kraft, og de som er uforsiktige med ord kan ikke bli betrodd kraften i mitt ord. Det er visdom å være forsiktig med dine ord, og å holde dem, slik jeg gjør.

Herrens ord rullet over meg som store bølger fra havet. Jeg følte meg som Job i stormen. Jeg syntes at jeg ble mindre og mindre, og så ble jeg klar over at han ble større. Jeg hadde aldri følt meg så overmodig. Hvordan kunne jeg ha tatt det så lettvint

127

med Gud? Jeg følte meg som en maur som stirret opp på en fjellkjede. Jeg var mindre enn Støv, likevel tok han seg tid til å tale med meg. Jeg holdt det ikke ut lenger og snudde meg vekk.
Etter noen øyeblikk kjente jeg en beroligende hånd på skulderen. Det var Visdom. Hans herlighet var til og med større nå, men han var igjen på min størrelse.
"Forstår du hva som hendte nettopp nå?" spurte han.
Jeg visste svært godt at når Herren kommer med et spørsmål, så er det ikke for å få informasjon. Jeg begynte å fundere. Jeg visste at det var virkelighet. I forhold til ham er jeg mindre enn et støvgrann ville være i forhold til jorden, og av en eller annen grunn ønsket han at jeg skulle oppleve det.  Han forklarte nærmere.
"Det du tenker, er sant, men denne sammenligningen mellom menneske og Gud gjelder ikke bare størrelsen. Du begynte å oppleve kraften i mine ord. Å bli betrodd mine ord er å bli betrodd kraften som holder universet sammen. Jeg gjorde ikke dette for å få deg til å føle deg liten, men for å hjelpe deg til å forstå alvoret og kraften i det som er betrodd deg - Guds ord. I alt du tar deg fore, husk at et eneste ord fra Gud til mennesket er viktig og av større verdi enn alle jordens skatter. Du må forstå og lære mine brødre å respektere verdien av mine ord. Som de som er kalt til å være bærere av mine ord, må dere også respektere verdien av deres egne ord. De som skal bære sannheten, må være sanne."

Mens jeg lyttet, følte jeg meg tvunget til å se opp mot en av tronene ved siden av oss. Øyeblikkelig så jeg en mann som jeg kjente igjen. Han var en stor evangelist da jeg var barn, og mange følte at han hadde vandret i mere kraft enn noen annen siden den første menighet. Jeg hadde lest om ham og hørt noen av budskapene hans som var innspilt. Det var vanskelig å ikke

128
bli rørt av hans ekte ydmykhet og den tydelige kjærligheten han hadde til Herren og mennesker. Likevel følte jeg at noe av hans lære var alvorlig skjev. Jeg ble overrasket, men også lettet over å se ham sitte på en stor trone. Jeg ble betatt av ydmykheten og kjærligheten som fortsatt strømmet fra ham.
Da jeg snudde meg mot Herren for å spørre om jeg kunne snakke med ham, så jeg tydelig hvor mye Herren elsket denne mannen. Men Herren ville ikke la meg få lov til å snakke med ham, men gjorde tegn til meg at jeg skulle gå videre.
"Jeg ville bare at du skulle se ham her, "forklarte Herren, "og forstå hvilken posisjon han har hos meg. Det er mye du trenger å forstå ved ham. Han var en budbærer til min endetidsmenighet, men menigheten kunne ikke høre ham av grunner som du må forstå i rette tid Ja, han falt i mismot og bedrag en tid, og budskapet hans ble fordreid. Det må bli gjenopprettet, like så vel som de delene jeg har gitt til andre og som også ble fordreid."

Jeg visste at alt her hendte etter en fullkommen timeplan med alt som jeg skulle lære, og jeg begynte å tenke på at det at jeg så denne mannen, måtte henge sammen med det vi nettopp hadde snakket om - muligheten for at kraft kan ødelegge.

"Ja. Det ligger stor fare i å vandre i stor kraft," svarte Herren.  "Det har hendt med mange av mine budbærere, og det er en del av budskapet du må gi til min endetidsmenighet Du må vandre i min kraft, ja til og med mye større kraft enn disse opplevde, men hvis du noen gang begynner å fro at kraften innebærer at jeg stadfester deg eller budskapet ditt, så vil du åpne døren for det samme bedraget Den Hellige Ånd er gitt bare for å vitne om meg. Hvis du er vis, slik som Paulus, vil du lære å rose deg mer av din svakhet enn av din styrke.

129

Sann tro er sann anerkjennelse av den jeg er. Det er hverken mer eller mindre. Men du må alltid huske, selv når du er i mitt nærvær, selv når du ser meg som jeg er, at du kan fortsatt falle hvis du vender deg fra meg for å se tilbake på deg selv. Det var slik Lucifer falt. Han bodde i dette rommet Han betraktet min herlighet og min Fars herlighet Men han begynte å se mer på seg selv enn på oss. Så begynte han å bli stolt over sin posisjon og makt. Dette har også hendt med mange av mine tjenere som fikk lov til å se min herlighet og som var betrodd kraft. Hvis du begynner å tro det er på grunn av din visdom, din rettferdighet eller til og med din hengivelse til ren lære, vil du snuble."

Jeg visste at dette var den mest alvorlige advarselen jeg noen gang hadde fått eller hørt her.  Jeg ønsket å dra tilbake og kjempe i det siste slaget, men jeg spurte meg alvorlig om jeg var i stand til å gjøre det uten å falle i de fellene som nå så ut til å være over alt. Jeg så tilbake på Herren. Han var Visdom, og jeg tenkte på hvor inderlig jeg trengte å kjenne ham som Visdom når jeg vendte tilbake.
"Det er godt for deg å miste tilliten til deg selv. Jeg kan ikke betro deg den kommende tidsalders kraft uten at du gjør det. Jo mer du mister tilliten til deg selv, jo mer kraft kan jeg betro deg, hvis...."

Jeg ventet lenge på at Herren skulle fortsette, men han gjorde ikke det. På en eller annen måte visste jeg at han ville at jeg skulle fortsette setningen, men jeg visste ikke hva jeg skulle si. Men jo lenger jeg så på ham, jo mer tillit følte jeg. Endelig visste jeg hva jeg skulle si.
"Hvis jeg setter min lit til deg," la jeg til.

130

"Ja. Du må ha tro for å gjøre det du er kalt til å gjøre, men det må være tro på meg. Det er ikke nok for deg bare å miste selvtilliten. Det leder bare til usikkerhet hvis du ikke fyller tomrommet med tillit til meg. Det er grunnen til at mange av disse mennene falt i bedrag.  Mange av disse mennene og kvinnene var profeter. Men noen av dem ville ikke la mennesker kalle dem profeter på grunn av usikkerhet. Men det var ikke sant, for de var det. Falsk ydmykhet er også et bedrag. Hvis fienden kunne lure dem til å tro at de ikke var ekte profeter, kunne han også lure dem til å tro at de var større profeter enn de var, bare ved å gi næring til selvtilliten deres. Falsk ydmykhet kaster ikke ut stolthet Det er bare en annen form for selvopptatthet som fienden har rett til å utnytte.
Alle dine nederlag vil være resultat av dette ene:
selvopptatthet Den eneste måten å bli utfridd fra det på, er å vandre i kjærlighet Kjærligheten søker ikke sitt eget"

Som jeg tenkte på alt dette, begynte en vidunderlig klarhet å komme. Jeg kunne se hele opplevelsen fra begynnelse til slutt som fokuserte på dette eneste, enkle budskapet.
"Hvor lett jeg blir narret bort fra den enkle hengivelsen til deg," beklaget jeg meg.
Da stoppet Herren og så på meg med et uttrykk som jeg ber at jeg aldri vil glemme. Han smilte. Jeg hadde ikke lyst til å misbruke denne anledningen, men på en eller annen måte følte jeg at når han smilte slik, kunne jeg spørre om hva som helst og han ville gi meg det, så jeg tok en sjanse.
"Herre, da du sa: "Bli lys," så ble det lys. Du bad i Johannes 17 at vi skulle elske deg med samme kjærlighet som den Faderen elsket deg med. Kan du være så snill å si til meg nå:
"Bli kjærlighet i deg," slik at jeg vil elske deg med Faderens kjærlighet?"

131

Han sluttet ikke å smile, men la i stedet armen sin rundt meg som en venn.
"Jeg sa det til deg før verden ble skapt, da jeg kalte deg. Jeg har også sagt det til dine brødre som kommer til å kjempe sammen med deg i det siste slaget Du vil kjenne min Fars kjærlighet til meg. Det er en fullkommen kjærlighet som driver ut all din frykt. Denne kjærligheten vil gjøre deg i stand til å tro på meg slik at du kan gjøre de gjerningene jeg gjorde og til og med større, fordi jeg er hos min Far og du vil kjenne hans kjærlighet til meg, og de gjerningene som du skal få gjøre, vil herliggjøre meg. Nå, for din skyld, sier jeg igjen: "Bli i deg min Fars kjærlighet."

Jeg var overveldet av takknemlighet for hele denne opplevelsen.
"Jeg elsker dine dommer," sa jeg mens jeg ville snu meg for å se tilbake på domstolen, men Herren stanset meg.
"Ikke se deg tilbake. Jeg er ikke der for deg nå. Jeg er her. Jeg vil lede deg fra dette rommet og tilbake til din plass i slaget, men du må ikke se tilbake. Du må se min domstol i ditt eget hjerte, for det er der den er nå."

"Akkurat som Hagen, og som Frelsens skatter...," tenkte jeg for meg selv.
"Ja. Alt jeg gjør, gjør jeg i ditt hjerte. Det er der det levende vannet flyter. Det er der jeg er."

Så gjorde han en bevegelse mot meg slik at jeg drog til side ydmykhetens kappe og så på meg selv. Jeg ble overveldet over det jeg så. Rustningen min hadde den samme herligheten som omgav ham. Jeg skyndte meg å dekke den til igjen med kappen.

132

"Natten før jeg ble korsfestet bad jeg også min Far om at den herlighet jeg hadde hos ham før verden ble til, skulle følge mitt folk for at dere skulle være ett Det er min herlighet som forener. Når dere kommer sammen med andre som elsker meg, vil min herlighet bli større. Jo mer min herlighet vokser ved at de som elsker meg, kommer sammen, jo mer vil verden vite at jeg ble sendt av Faderen. Nå vil verden virkelig vite at dere er mine disipler, fordi dere elsker meg og elsker hverandre."

Som jeg fortsatte å betrakte ham, fortsatte min tillit å vokse. Det var som å bli vasket innvendig. Snart følte jeg meg klar til å gjøre hva som helst han bad om.

"Det er fortsatt noen du må møte før du vender tilbake til slaget," sa han mens vi gikk.
Som vi gjorde det, ble jeg mer og mer overrasket over hvor mye herligere han var blitt nå enn bare noen få minutter tidligere.

"Hver gang du ser meg med ditt hjertes øyne, blir ditt sinn litt mere fornyet," fortsatte han. "En dag vil du bli i stand til å bli i mitt nærvær hele tiden. Når du gjør det, vil alt du har lært av min Hellige Ånd være lett tilgjengelig for deg, og jeg vil være disponibel for deg."

Jeg kunne høre alt han sa, og jeg forstod det, men jeg var så oppslukt av hans herlighet at jeg simpelthen måtte spørre:
"Herre, hvorfor er du så mye herligere nå enn de andre gangene da du viste deg for meg som Visdom?"

"Jeg har aldri forandret meg, men det har du. Du har forandret deg mens du betraktet min herlighet med utildekket

133

ansikt. Opplevelsene du har hatt, har fjernet slørene fra ditt ansikt, slik at du kan se meg klarere, men ingen ting fjerner dem så fort som når du betrakter min kjærlighet."

Da stoppet han, og jeg snudde meg for å se på dem som satt på tronene ved siden av oss. Vi var fortsatt på det stedet hvor de aller høyeste kongene satt. Da gjenkjente jeg en mann som var like ved.
"Min herre, jeg kjenner deg fra et eller annet sted, men jeg kan bare ikke huske hvor."
"Du så meg en gang i en visjon," svarte han.
Jeg husket øyeblikkelig, og var sjokkert!
"Så du var en virkelig person?"
"Ja," svarte han.
Så begynte jeg å huske den dagen da jeg som ung kristen var blitt frustrert over noe i mitt liv. Jeg gikk inn i en park like ved leiligheten min og bestemte meg for å vente der til Herren talte til meg. Som jeg satt og leste i bibelen, ble jeg løftet opp i en visjon, en av de første jeg hadde.
I visjonen så jeg en mann som tjente Herren brennende. Han vitnet stadig for folk, underviste og besøkte syke for å be for dem. Han var svært ivrig for Herren og hadde ekte kjærlighet til mennesker. Så fikk jeg se en annen mann som tydeligvis var landstryker eller uteligger. En liten kattunge kom ruslende i hans vei, og han skulle til å sparke den, men behersket seg. Likevel skjøv han den temmelig røft til side med foten. Så spurte Herren meg hvem av disse mennene som behaget ham mest.
"Den første," sa jeg uten å nøle.
"Nei, den andre," svarte han og begynte å fortelle meg deres historie.
Den første mannen var vokst opp i en herlig familie som alltid hadde kjent Herren. Han ble oppdratt i en blomstrende menighet,

134

og gikk så på en av de beste bibelskolene. Han hadde fått hundre porsjoner med hans kjærlighet, men han brukte bare syttifem.
Den andre mannen var født døv. Han ble misbrukt og stengt inne på et mørkt, kaldt loft inntil han ble funnet av myndighetene da han var åtte år gammel. Så var han blitt flyttet fra den ene institusjonen til den andre der misbruket fortsatte. Til slutt havnet han ute på gaten. Til å seire over alt dette hadde Herren bare gitt ham tre porsjoner av sin kjærlighet, men han hadde samlet opp hver bit av den for å bekjempe raseriet i sitt hjerte så han skulle la være å skade kattungen.
Nå så jeg på denne mannen, en konge som satt på en trone langt herligere enn Salomo noen gang kunne ha tenkt seg. En hær av engler stod oppstilt rundt ham og ventet bare på å utføre hans befalinger. Jeg snudde meg i ærefrykt til Herren. Fortsatt kunne jeg ikke tro at han var virkelig, langt mindre en av de store kongene.
"Herre, vær snill å fortelle meg resten av historien hans," bad jeg.
"Selvfølgelig, det er derfor vi er her. Angelo var så trofast med det lille jeg hadde gitt ham. Jeg gav ham tre porsjoner til med min kjærlighet Han brukte alt sammen for å slutte å stjele. Han sultet nesten i hjel, men han nektet å ta noe som ikke var hans. Han kjøpte mat for det han tjente på å samle tomflasker og på tilfeldig hagearbeid. Han kunne ikke høre, men han hadde lært å lese, så jeg sendte ham en traktat med evangeliet Da han leste den, åpnet Ånden hans hjerte, og han gav sitt liv til meg.
Jeg fordoblet igjen porsjonene med min kjærlighet, og trofast brukte han alt sammen. Han ønsket å dele meg med andre, men han kunne ikke snakke. Selv om han levde i fattigdom, begynte han å bruke mer enn halvparten av alt han

135

tjente, på traktater med evangeliet som han delte ut på gatehjørnene."
"Hvor mange ledet han til deg?" spurte jeg og tenkte det måtte ha vært mengdevis siden han satt her sammen med kongene.
"En, " svarte Herren.
"Jeg lot han lede en døende alkoholiker til meg for å oppmuntre ham. Det oppmuntret ham så mye at han ville ha stått på det hjørnet i mange flere år bare for å få enda en sjel til å omvende seg. Men hele himmelen bad meg om å hente ham hit, og jeg ønsket også at han skulle få sin lønn."

"Men hva gjorde han for å bli konge?" spurte jeg.
"Han var trofast i alt han fikk. Han overvant alt til han ble lik meg, og han døde som en martyr."

"Men hvordan seiret han, og hvordan døde han som martyr?"
"Han seiret over verden med min kjærlighet. Svært få har seiret over så mye med så lite. Mange av mitt folk bor i hjem som konger ville ha misunt dem bare for hundre år siden fordi de er så bekvemme. Men de setter ikke pris på dem, mens Angelo satte så stor pris på en pappeske en kald natt at han ville omskape den til et herlig tempel med mitt nærvær. Han begynte å elske alt og alle. Han frydet seg mer over et eple enn noen av mitt folk fryder seg over en stor fest. Han var trofast med alt jeg gav ham, selv om det ikke var svært mye sammenlignet med det jeg gav til andre, deg inkludert. Jeg viste ham til deg i en visjon fordi du gikk forbi han mange ganger. En gang pekte du ham til og med ut for en av vennene dine og snakket om ham."
"Gjorde jeg? Hva sa jeg?"

136

"Du sa: Der er enda en av disse Elias 'ene som må ha rømt fra busstasjonen. Du sa at han var en religiøs galning som var sendt av fienden for å få mennesker til å vende seg bort fra evangeliet"

Dette var det verste slaget jeg hadde fått hittil i denne opplevelsen. Jeg var mer enn sjokkert. Jeg var forferdet. Jeg prøvde å huske denne spesielle hendelsen, men kunne ikke, ganske enkelt fordi der var så mange lignende. Jeg hadde aldri hatt mye medlidenhet med fillete gatepredikanter som for meg så ut til å være sendt spesielt for å få folk til å vende seg bort fra evangeliet.
"Jeg er lei meg, Herre. Jeg er virkelig lei meg."
"Og du er tilgitt," svarte han raskt
"Og du har rett. Det er mange som prøver å forkynne evangeliet på gatene med feil, ja til og med, med fordreide motiv. Likevel er det mange som er ekte, selv om de er uten opplæring og trening. Du må ikke dømme etter utseendet Det er like mange sanne tjenere som ser ut som han gjorde, som det er blant de polerte profesjonelle i de store katedralene og organisasjonene som mennesker har bygget i mitt navn."

Han gjorde tegn til meg at jeg skulle se opp på Angelo. Da jeg snudde meg, hadde han gått ned trinnene til tronen sin og stod rett foran meg. Han åpnet armene og gav meg en stor klem og kysset meg på pannen som en får. Kjærlighet strømmet over meg og gjennom meg inntil jeg følte at den ville overbelaste nervesystemet mitt. Da han til slutt slapp meg, sjanglet jeg som om jeg var full, men det var en vidunderlig følelse. Det var kjærlighet som jeg aldri før hadde opplevd.
"Han kunne ha gitt deg dette på jorden," fortsatte Herren.

137

"Han hadde mye å gi til mitt folk, men de ville ikke komme nær ham. Til og med mine profeter unngikk ham. Han vokste i troen ved å kjøpe en bibel og et par bøker som han leste om igjen og om igjen. Han prøvde å gå i menigheter, men han kunne ikke finne noen som ville ta imot ham. Hvis de hadde tatt imot ham, ville de ha tatt imot meg. Han var jeg som banket på døren deres."

Jeg holdt på å lære en ny definisjon på sorg.
"Hvordan døde han?" spurte jeg og husket at han var blitt martyr, ventet halvveis at jeg på en måte var ansvarlig for det også.
"Han frøs i hjel da han prøvde å holde liv i en gammel alkoholiker som var besvimt ute i kulden."

Som jeg så på Angelo, kunne jeg simpelthen ikke tro hvor hardt hjertet mitt var. Likevel forsto jeg ikke hvordan dette kunne gjøre ham til martyr. Den tittelen trodde jeg var reservert for dem som døde fordi de ikke gikk på akkord med vitnesbyrdet sitt.
"Herre, jeg vet at han sannelig er en overvinner," sa jeg.
"Og det er så rettferdig at han er her. Men blir de som dør på den måten, også betraktet som martyrer?"

"Angelo var en martyr hver dag i sitt liv. Han ville bare gjøre så mye for seg selv at han holdt seg i live, og han ofret gladelig sitt liv for å redde en venn som trengte ham. Som Paulus skrev til korinterne: "Om du gir ditt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, så gagner det deg ingen ting." Men når du gir deg selv med kjærlighet, så gagner det mye. Angelo døde hver dag fordi han ikke levde for seg selv, men for andre. Mens han var på jord betraktet han alltid seg

138

selv som den minste av de hellige, men han var en av de største.  Som du allerede har lært, så er det mange av dem som betrakter seg selv som størst og av andre blir betraktet som størst, som ender opp som de minste her. Angelo døde ikke for en læresetning, ikke engang for sitt vitnesbyrd, men han døde virkelig for meg."

"Herre, vær snill og hjelp meg å huske dette. Vær snill og la meg ikke glemme det jeg ser her når jeg vender tilbake," bad jeg.

"Det er derfor jeg er sammen med deg her, og jeg vil være med deg når du vender tilbake. Visdom er å se med mine øyne og ikke dømme etter utseendet Jeg viste deg Angelo i visjonen slik at du skulle kjenne ham igjen når du gikk forbi ham på gaten. Hvis du hadde delt med ham kunnskapen om hans fortid slik som jeg viste deg i visjonen, ville han ha gitt sitt liv til meg da. Så kunne du ha lært opp denne store kongen, og han ville ha hatt stor innvirkning på min menighet. Hvis mitt folk ville se på andre på den måten som jeg gjør det, så ville Angelo og mange andre lik ham, blitt anerkjent. De ville ha blitt vist frem på de største talerstolene, og mitt folk ville ha kommet fra jordens ende for å sitte ved føttene deres, fordi ved å gjøre dette, ville de ha sittet ved mine føtter Han ville ha lært deg å elske og hvordan du skulle investere i gavene som jeg har gitt deg, slik at du kunne bære mere frukt"

Jeg var så skamfull at jeg ikke engang ville se på Herren, men endelig snudde jeg meg tilbake til ham mens jeg følte at smerten drev meg tilbake i selvopptatthet igjen. Da jeg så på ham, ble jeg bokstavelig blendet av hans herlighet. Det tok en stund, men gradvis ble øynene mine tilpasset så jeg kunne se ham.
"Husk at du er tilgitt," sa han.

139

"Jeg viser deg ikke dette for å fordømme deg, men for å lære deg. Husk alltid at medlidenhet vil fjerne slørene fra din sjel raskere enn noe annet."

Som vi begynte å ga igjen, snakket Angelo for første gang.
"Vær snill og husk vennene mine, de hjemløse. Mange ville elske vår Frelser hvis noen ville gå til dem."
Ordene hans hadde slik kraft i seg at jeg ble for beveget til å svare, så jeg bare nikket. Jeg visste at de ordene var erklært av en stor konge og en stor venn av Kongenes Konge.
"Herre, vil du hjelpe meg med å hjelpe de hjemløse?"

"Jeg vil hjelpe enhver som hjelper dem," svarte han.
"Når du elsker dem som jeg elsker, vil du alltid få min hjelp. De vil få Hjelperen etter det målet de elsker med. Mange ganger har du bedt om mer av min salvelse. På denne måten vil du få den. Elsk dem som jeg elsker. Når du elsker dem, elsker du meg. Når du gir til dem, har du gitt til meg, og jeg vii gi deg mer til gjengjeld."

Tankene mine vandret til det fine hjemmet mitt og alt det andre jeg eide. Jeg var ikke rik, men etter jordisk standard visste jeg at jeg levde mye bedre enn konger gjorde for bare hundre år siden. Jeg hadde aldri følt meg skyldig på grunn av dette før, men det gjorde jeg nå. På en måte var det en god følelse, men samtidig føltes det ikke riktig. Igjen så jeg tilbake på Herren som jeg visste ville hjelpe meg.

"Husk hva jeg sa om hvordan min fullkomne kjærlighetslov gjorde lys og mørke tydelig. Når forvirring kommer, slik som du føler nå, så vit at det du opplever, ikke er min fullkomne kjærlighetslov.  Jeg liker å gi familien min gode gaver,

140

akkurat som du gjør. Jeg vil at du skal glede deg over dem og sette pris på dem. Du må bare ikke tilbe dem, og du må dele dem generøst når jeg ber deg. Jeg kunne vifte med hånden og på et øyeblikk fjerne all fattigdom fra jorden. Det kommer en dommens dag når fjellene og alle høye steder blir brakt ned og de fattige og undertrykte blir reist opp, men jeg må gjøre det. Menneskelig medlidenhet er like så stikk imot meg som menneskelig undertrykkelse. Menneskelig medlidenhet blir brukt som en erstatning for kraften i mitt kors. Jeg har ikke kalt deg til å ofre, men til å adlyde. Av og til må du ofre for å adlyde meg, men hvis ditt offer ikke er gjort i lydighet, vil det skille oss.
Du har skyld på grunn av den måten du feilbedømte og behandlet denne store kongen da han var min tjener på jorden. Døm ikke noen uten å spørre meg. Du har mistet flere møter som jeg hadde planlagt for deg enn du kunne ha forestilt deg, simpelthen fordi du ikke var følsom nok for meg. Men jeg viste deg ikke dette bare for å få deg til å føle deg skyldig, men for at du kunne omvende deg, slik at du ikke fortsetter å gå glipp av dem. Hvis du bare reagerer med skyldfølelse, vil du begynne å gjøre ting for å kompensere for din skyld, og det er enfornærmelse mot mitt kors. Mitt kors er det eneste som kan fjerne din skyld, og fordi jeg gikk til korset for å fjerne din skyld, er alt som er gjort i skyldfølelse, ikke gjort for meg.
Jeg gleder meg ikke over å se mennesker lide," fortsatte Visdom. "Men menneskelig medlidenhet vil ikke lede dem til korset som er det eneste som kan lindre virkelig lidelse. Du gikk glipp av Angelo fordi du ikke vandret i medlidenhet Du kommer til å ha mer når du vender tilbake, men din medlidenhet må fortsatt være underlagt min Ånd.  Ikke en gang jeg helbredet alle som jeg hadde medlidenhet med, jeg

141

gjorde bare det som jeg så min Far gjøre. Du må ikke gjøre noe av medlidenhet, bare av lydighet mot min Ånd. Bare da vil din medlidenhet ha kraft til å forløse.
Jeg har betrodd deg min Ånds gaver. Du har opplevd min salvelse over din forkynnelse og over det du skriver, men du har opplevd det mye mindre enn du er klar over. Det er sjelden du virkelig ser med mine øyne, eller hører med mine ører eller forstår med mitt hjerte. Uten meg kan du ikke gjøre noe som gagner mitt rike eller fremmer mitt evangelium. Du har kjempet i mine slag, og du har sett toppen av mitt fjell. Du har lært å skyte sannhets piler og treffe fienden. Du har lært litt om å bruke mitt sverd. Men kjærlighet er mitt største våpen. Kjærligheten faller aldri bort. (Eng.: Kjærligheten mislykkes aldri. O.a.)  Kjærlighet vil bli den kraften som ødelegger djevelens gjerninger.  Og det vil være kjærlighet som bringer mitt rike. Kjærlighet er banneret over min hær. Under dette banneret må du nå kjempe."

Med dette dreide vi inn i en korridor og var ikke lenger i den store domshallen.  Visdoms herlighet var rundt meg på alle kanter, men jeg kunne ikke lenger se ham tydelig. Plutselig kom jeg til en dør. Jeg snudde meg, for jeg hadde ikke lyst til å gå, men jeg visste med en gang at jeg måtte. Dette var døren som Visdom hadde ledet meg til. Jeg måtte gå gjennom den.

Fortsettelse følger....
 

142

Free Hits Counter