Free Hits Counter
Dikt, Reiseskildringer, fortellinger av:
Arild Hansen
Langgt. 20, 3920 Porsgrunn
Hjemmesiden
Unyttige kjerr?
*
Jeg ruslet langsomt opp gjennom denne,
heller sumpige dalsøkket.
Dette var et skikkelig myggklekkeri,
et slikt du kan finne, - når du bare
rusler på heller ukjente steder.
På en måte var det fint,
det summet av liv.
Mat for mange småkryp!
Dette var endel av spiskammeret,
til andre dyr og innsekter.
Jeg gikk å tenkte på naturens mangfold,
på livssyklusen og matkjeden,
til de, - som ingen tenkte på.
- utenom Skaperen. -
Vi ser på mygg og smålarver, med rynket nese,
men hvordan tenker Han på oss,
når vi tenker dårlig om Hans skaperverk.
- De minste av de små. -
- Endog ikke en spurv,
faller til jorden, uten at Han vil det! -
Han har omsorg, - også for dem.
Han sier videre;
Dere er « mer » enn mange spurver!
Jeg satte meg litt opp ifra,
mygginnfernoet,
å så ned på en grønnaktig overflate,
på en pytt, som yret av liv,
Han som var verksmester, hadde også
gitt disse liv,
likeså, - som meg, og - som deg,
SOM OSS!
Litt nedenfor meg sto det,
et « seljekratt ».
Lå er vel det rette ordet.
Jeg satt å tenkte på
«gutten med seljefløyten»
der han står og spiller ved bekken.
Jeg tenkte videre på dette kjerret,
her er det fine toner,
klare, - kanskje enstonige, -
men om det ble laget flere, - mange fler, -
kunne det bli et fint,
blåseorkester.
Dimensjonene på fløytene,
har med toneleiet å gjøre.
Selv dette som står på et dårlig sted,
kan gi fine, - klare toner,
det er ikke stedet, det kommer fra,
eller omgivelsene,
som er det avgjørende.
Det er den som lager fløyten,
Mesteren selv, - som er det avgjørende her.
Emnet kan være dårlig,
men i en Mesterhånd, kan det som intet er,
bli edelt og vakkert,
når den « rette » Mester kommer til.
Når så en som har øre for den klare tonen,
begynner a spille på dette innstrumentet,
som har et utgangspunkt,
som intet er noe å skryte av.
vil « selv » bli betatt av den klare rene tonen.
For den som viste hvor fløytens opphav var,
vil jo undringen bli enda større.
De fleste ville nok kuttet dette ned,
med hard hånd,
og latt det ligge å dø.
- Slik er vi mennesker mot hverandre,
vi siler ut de som har en dårlig fortid.
- Så blir de valgt inn,
som tilsynelatende er gode. -
Det, - som var dårlig i verden,
utvalgte Gud seg, - -
Kjenner du deg igjen?
Du som er blitt vraket!
I Mesterens hånd blir « du »,
et instrument Han både kan,
og vil bruke,
Vil du; la deg bruke av Mesteren.
Se ikke på din fortid,
se på din Mester, det er Han som er din fremtid.
*
26 - 10. 98.
Arild Hansen.
Hvile.
*
Det hviler en underlig ro over vannet,
det venter liksom på noe,
Et lite tre, ei osp der rett i vannkanten, - skjelver,
det er høst og kjølig
har samla noe knusk og
hadde tenkt å fyre,
kald frosttåke siger utover vannet,
jeg hører en som ror
ser ikke noe til båten,
hører den bare,
lange -seige -åretak - den som ror, kan dette.
Jeg undres?
er han og, - alene.
om så er, så er vi to, som er ene,
jeg tenner nyingen, den varmer,
åretakene stopper opp,
nå undres nok den der ute
Tankene mine, - ser at - -
båten driver bare, dreier langsomt rundt.
Jeg kan nesten høre han tenker, det er stille der ute,
noen kjappe åretak, med ei åre?
så lange dryge tak igjen.
Ror han videre dit, eller, - hit?
nei han kommer hit,
nå kan jeg høre en klukken av båten
ser den og
den siger langsomt mot land,
jeg legger mer ved på bålet,
å henger over kjelen, den er full av vann,
«å `ære` deg - Arild»
stemmen er kjent
nå er jeg ikke alene mer!
noen av oss.
*
24 - 08 98.
Arild Hansen
Drømmen.
*
Alle mennesker en lengsel har,
og alle, nok på drømmen bar.
Det og virkelighet, er ei det samme,
det har nok altfor mange fått sanne.
*
Men derifra og til å gi opp,
er for mange, siste stopp.
Et endelig nederlag det da blir,
og utfor stupet en glir.
*
Men før en dit kommer, så se deg tilbake,
det var kanskje da det var, «klake?»
Og drømmen ble til ødslig luft,
og du merket ikke den sødmende duft..
*
Den var der, men du ville ikke,
engang etter den kikke,
Interessen var borte,
i alt det mørke, triste og sorte.
*
Svart / hvitt,
din dag er blitt.
Fargespektret du før hadde hatt,
hadde du forlatt.
*
Den og, var der, men du så det ei,
for du var såret, å lei.
Det var ikke dette du hadde drømt om,
den var om lykken, som aldri kom.
*
Husk! når pottemakeren ikke fikk,
karet som han ville, og det istykker gikk.
Da gjorde han det om, til et annet kar,
som han kunne gi til sin Far.
*
Men å ville, det Han vil,
bli lydig, å mild.
For å legge drømmer, ned ved korsets fot,
trenges kraft fra Ham, - å mot.
*
15 - 06 98. Arild Hansen.
___________________________________________________________________________
Han`s svar er ; Nei !
*
Vi venter bønnesvar, men aldri får,
det vi vet Han formår.
Husk da hva Jesus sa,
å det, - stadig i minne ha.
Eders tale være, Ja! Ja!
husker du dette, da?
Det går ikke alltid som vi vil,
da tror du, har jeg ei hvert snill.
Du tror at du har hvert ulydig nå
og hverdagen din blir mere grå.
Men husk, Eders tale er ei bare Ja! men også Nei!
Glem det ei.
Det er her vi ofte faller,
når vi igjen og igjen Han påkaller.
Du da tror, har Han glemt meg igjen,
å`nei min kjære lengtende venn.
Han glemmer ingen, Han husker alle,
Han stille på deg vil kalle.
Hans stemme er så mild,
mitt barn, jeg deg velsigne vil.
Så takker du for bønnesvar idag,
for at Han alltid vil ha deg på « sitt » lag.
Det er der din plass er,
det er da Han er nær.
Men husk da min venn,
at får du « nei » igjen.
Må du takke, og ikke være lei,
Han vil bare skjerme deg.
*
Porsgrunn 28 / 06 98.
Arild Hansen.
___________________________________________________________________________
Lysets vinkel.
*
Vår hjelper i nøden,
ja, - helt inn mot døden.
Er lyset det beste vi har,
det ser vi « og » når vi herfra drar.
Men lysets vinkel er altoverskyggende,
i dets oppklarende og byggende.
Tenk bare på en slepen diamant,
den, - glitrer fra hver en kant.
Slik er også vårt forhold til Gud,
som gav oss bud.
For å komme under det rette lys,
der det er varme og ikke kuldegys.
Lysets vinkel har med varme å gjøre,
er den riktig, vil den fort medføre.
At « lysets opphav »,
er edlere, - enn rav.
Da ser du det glitrer i edle Stener,
verdinormen endres og du blir en tjener.
Det som var lavt i verden blir stort,
det vakre blir sort.
Et ukjent medmenneske blir en venn,
da du går til ham igjen.
Det som før var utenkelig,
er plutselig blitt viktig.
Du endres, vinkelen blir rett,
og forholdet til Ham, er uten plett.
Salige er de, med hjertet renset,
og inn på salighets vei penset.
*
Arild Hansen
Porsgrunn 26 / 06 98.
___________________________________________________________________________
Sammenligninger.
*
Vi er alle født som orginaler,
og mange går omkring å « praler ».
Å gjøre seg viktig, er viktig,
men langtfra riktig.
Så ønsker du være som andre,
de du ser opp til, som ingen klandre.
Å tenk om jeg kunne være som dem,
å så albuer du deg frem
Så er det siste verre enn det første,
du er blitt som en strihåret børste.
Du er blitt utålelig i din iver,
å den storhet du før hadde, ut av deg siver.
Da du var liten i egne øyne, du søster og bror,
var du i Hans øyne stor.
Da du synes, du ingenting var,
Han deg bar.
Det som er lite i verden,
passer Han på, på ferden.
Det er det utvalgte folk,
som ei trenger tolk.
Da tales det stille, der er intet ståk,
men bønnetimer i nattevåk.
Samtalen føres med Ham,
det Guds Lam.
Da du er liten, - er du stor,
å det rundt deg spirer å gror.
Og hør min kjære venn,
du er original igjen.
*
29 - 06 98.Arild Hansen.
___________________________________________________________________________
Hans øgon vakar øver dig.
*
I et program om Estland, en kveld,
var det et bilde fra et lite kapell.
Over inngangen, var en del av en tekst,
som sikkert ofte ble lest.
Den første del var skutt vekk,
men skytingen hadde fått et avbrekk.
Igjen sto en setning som var veldig,
Hans øgon vakar øver dig.
Jeg ser for meg, den unge soldat,
som med maskinpistolen, sikter lavt.
Han ser på skriften, å gråter stille,
det var ikke dette, - han ville.
Han tenker på sin gamle mor,
som var det kjæreste han hadde på jord.
Hun er borte, men bønnene lever,
han hører ennu, stemmen som skjelver og bever.
Hans moderland, ville ei ha,
mennesker som til Herren ba.
Hun ble sendt bort, som alle andre,
å denne soldaten, alle klandre.
I sitt innerste vesen, han søkende var,
og ba, men fikk aldri svar.
Men her, - når han skyte skulle,
fikk han møte Ham, til fulle.
Ordene stemte, med det mor hadde sagt,
i dette, var hun aldri forsagt.
Han trosset ordren, og reiste seg opp,
Himlen ble neste stopp.
*
Porsgrunn 19 - 07 98.
Arild Hansen.
___________________________________________________________________________
SORG.
*
Ordet i seg selv er trist,
« det » er en brist.
I sorgen kan en vokse seg sterk,
blir liksom kvitt en verk.
Den kan ha motsatt effekt,
en har inntrykk av, at en blir stekt.
Grillet av både mennesker og Gud,
som egentlig kommer med fredens bud.
Sorg er og, noe udefinerbart,
merkelig, - vanskelig og vart.
Som ødelegger trivsel for mange,
å som gjør dagene vanskelige og lange.
Så er det borte en stund, - du er tilfreds.
men plutselig en dag, er du i samme krets.
Den overmaner deg, så du blir matt,
i din sjel er det natt.
Det tar tid å komme seg bort derfra,
derfor bør du ut i skogen dra.
Der ser du småvann og hører fugler synger,
du glemmer deg selv, det er intet mer som tynger.
Du har glemt deg selv, du er glad,
du ser omgivelsene, det er jo solskinn idag.
« Solen » - den trodde du ei eksisterte.
nu, - den seg selv averterte.
Ha en god dag, min kjære venn.
*
Porsgrunn 7 - 8 98.
Arild Hansen.
___________________________________________________________________________
Tårer.
*
Vemodstårer, - kan nok ofte rinne,
å kan -og- ofte bringe.
Mennesker inn i bitterhet og nød,
- et ønske om å være død.
Men det kan også hende,
at de til arbeid deg vende.
Og derigjennom bringe trøst,
til andre mennesker som og, - har det tøft.
Våre tårer, er utløsende følelser,
som er et resultat av prøvelser.
Med Jesus ved vår side,
øker du trygghet, for å lide.
Vemod kan lidelse være,
men du kan og, - i det - Ham ære.
Ved å gi Ham ære i alt,
har du sagt Ja, der Han har talt.
Selv om det kan koste deg alt,
så har Han, det og betalt.
For det du eier, - er kun lån i livet,
du og jeg, - er jo, som et pust i sivet !
*
Porsgrunn 8 August. 98.
Arild Hansen
___________________________________________________________________________
Oppstandelsen og livet.
*
Det finnes mennesker som ei tror,
at det i hvert menneske bor.
Et evig liv, - som næring trenger,
selv om vi ved dette livet henger.
Et menneske er skjørt, å livet kort,
tiden går umerkelig, - men fort.
Mange stiller store krav,
men målet, blir det skjeldent noe av.
Mennesker eldet av tidens tann,
dette gjelder både kvinne og mann.
Ansikter furet av slit men og, - bekymringer,
som kun angst og sorg bringer
Så går livet mot sin slutt,
for noen er det stutt.
Det er mange som har angst for dette, som kommer,
hør ! det går mot en evig sommer.
Men om du ennu ikke tror,
gå ut i hagen, en vårdag, - se det som gror.
Den sene høstdag, det grønne er borte,
det går mot vinternetter, kalde og sorte.
Løvet er borte, kvisten er tørr, å død,
Våren kom, og fra barn det lød.
Se ! Kattelabber, se ! alt det grønne,
det nye liv kommer, det rene, skjønne.
Så se der da, du lite troende,
et lite tre, har kraft i seg boende.
Det er oppstandelse, - det er vår,
en ny tidsepoke vi imøte går.
*
Porsgrunn 25 / 08 98.
Arild Hansen
___________________________________________________________________________
Å tid er ikke mere.
*
Er det noe vi er opptatt av,
så er det tiden, fra fødsel til grav.
En hund kan tid ei forstå,
den venter på sin herre, å vil ei gå.
Et lite barn er likeså uten tid,
natt eller dag, i gråt eller blid.
Det er når vi begynner å tenke,
tiden, - blir en lenke.
Men Bibelen taler, om en annen side,
som for oss, som i smerter må lide.
Det kommer en dag,
da vi med Ham, - skal gå i lag.
Tiden er ikke mere,
timene er ikke flere.
Vi dette ei kan fatte i våre tanker,
men i tro, en visshet sanker.
Å få leve med Ham,
Jesus, - Frelseren, - det Guds Lam.
I evigheters, evighet,
jeg tror det ei, - jeg vet.
Tror du det, søster og bror,
som på Jesus tror.
En dag, skal du bo på et annet sted,
i evighet, - i ro og fred.
Å du skal aldri i evighet rykkes bort derfra,
men prise Ham, som deg - Livet - gav.
Det ingen maktet, - Han maktet selv,
Imanuel.
*
29 - 08 98.
Arild Hansen
___________________________________________________________________________
De så opp til Ham, å de strålte av glede,
å deres ansikt rødmet aldri av skam.
*
Å se Ham,
ikke alle kan.
Men i min nød og smerte, kan jeg be,
å Han lar seg, - se.
Han frelsesvisshet har meg gitt,
en glede som ikke er noe jeg har i snitt.
Den er fast og sikker, - alle dager,
å min Frelser, har mer på lager.
Selv om pusten er svak, og øynene matte,
er jeg ei blant de forlatte.
Han er meg nærmere nu enn før,
å Jesus, - du har åpnet for meg en nådens dør.
Der, - kan jeg gå inn og finne føde,
der er den beste grøde.
Der er mat for sjel og sinn,
å Jesus, - takk at du er min.
Du er meg nær i denne stund,
jeg vader i elven, den er ennu grunn.
Jeg legger snart på svøm,
din nådes elv, - er mer enn en drøm.
Takk at jeg ennu, deg kan prise,
hos Deg fins ingen krise.
Du kan bare sprede,
en evig salig glede.
Kommer du inatt, min Jesus kjær,
ååh, - jeg kjenner, du er så nær.
Å kjære Frelser kommer du inatt,
kreftene svake, - og pusten matt.
Da går jeg inn i den Himmelske stad,
lykkelig og glad.
Der er ingen gråt, - eller pine mer,
der jeg alltid, Deg ser.
*
30 - 08. 98
Arild Hansen.
___________________________________________________________________________
Jeg vil hjem !
*
Helt fra vi var barn, har vi dette sagt,
sterkt og ikke vagt.
Hjem ; det er noe trygt ved dette,
vi vet det alle bekymringer vil lette.
Et barn er ute, og får,
i leken et blødende sår.
Å springer gråtende hjem,
får trøst, - kjærtegn og klem.
Det er kjærlighet fra en som elsker,
barnet, og ei seg selv mesker.
Omsorg, - er første bud,
til oss fra Gud.
Men trist må det være for Ham,
når vi kun kommer til Han.
Når noe er leit, å vi nedfor er,
Han ønsker å få takk, når vi får noe her.
Er det takken som vi glemmer?
eller er det vanen som stenger.
Vi tar det som en selvfølge, at vi har det bra,
kan stå opp om morgenen, - å på jobben dra.
Det er ingen selvfølge min kjære venn,
det kan fort bli et, men.
Hør, - det er mange som er syke,
noen uker i sengen, å du blir blant de myke.
Tilsammen i mitt liv,
har jeg ofte hvert som et knekket siv.
To år til sengs, det sikkert blir,
når minutter, er som timer, som forbi meg glir.
Når håp tennes og brister, igjen,
da gjør det godt, når det kommer en venn.
Da vet du, at de tenker på deg,
å du er ikke lenger lei.
Når vennene svikter, - pånytt å pånytt,
å du føler deg snytt.
Kommer tankene stadig igjen,
Jesus ! - vil du hente meg hjem ?
*
Arild Hansen
___________________________________________________________________________
Hvorfor gråter du ?
*
Spørsmålet er vanlig, men blir skjeldent stilt,
til syke mennesker, som vil høre det, - mildt.
Det er liksom slutt på å besøke syke nå,
er det bare familie som dit skal gå ?
Ja, men, - sier du, - vi ber jo,
å Gud har sagt at vi skal tro.
Det er sant, men han har sagt mer,
du blir salig, når du til syke, ser.
Jeg var syk, å dere så til meg !
få i menigheten, går slik en vei.
Fra menigheten, ingen hilsen kommer,
frelste mennesker ikke inn flommer.
Ufrelste venner besøker meg, når jeg er syk,
det, - gjør meg glad og ydmyk.
Hvorfor går disse da, som ikke er frelst ?
de gjør heller intet av besøket, noen blest.
Omsorgsrådet, - hva er det,
de trenger folk til å be ?
Men kjære, alle kan da dette,
det er et besøk, - som vil lette.
Siden jeg kom inn i menigheten her,
sytten ganger har jeg lagt på sykehuset der.
Ingen herfra, har kommet dit,
nei de har satt til andre sin lit.
En prektig ungdomsflokk, vi stadig hører,
en tanke fra dem, nok aldri berører.
Til gamle og syke gå,
når ikke engang de gjør det - fra et omsorgsråd.
Det var stas å bli leder,
men det er ingen heder.
For de som late i tjenesten er,
stjernene i kronen, skal du tjene opp her.
*
Porsgrunn 3 - 9 98.
Arild Hansen
___________________________________________________________________________
Tålmodets lekse.
*
Jeg våkner langsomt, i et hav av smerter,
det er som om kniver, nervene snerter.
En hånd, meg varsomt roer ned,
et stikk, - det er ei lenger noen ve.
To timer, - og smertene er der pånytt,
jeg føler meg liksom - snytt.
Varte ikke dette, - noe lenger ?
jeg noe bedre trenger!
Tankene kverner kun om dette,
kan ingen, smertene lette?
En lege kommer, - jeg ber,
han ser på meg, går - men kommer med mer.
Så økes dryppet, jeg dopes ned,
så musklene rundt såret får fred.
Det har vist noe med legedom å gjøre,
for meg, det lettelse medføre
Jeg våkner pånytt, med leger rundt meg,
en sier; hvordan er det med deg?
Dette var rart, jeg sov jo bare en stund,
et døgn, varte denne blund.
Ti døgn på intensiven jeg lå,
inne imellom måtte jeg opp å gå.
Dette var kun den legemlig delen,
den andre gjaldt sjelen.
Under operasjonen, var jeg et annet sted,
hvor det var en underbar atmosfære å - fred.
Dette er for meg blitt en uuttømmelig brønn,
hvor jeg kan øse velsignelse, gjennom bønn.
Som kvinnen ved brønnen, - som Jesus møtte,
har samme Frelser, gitt meg støtte.
Den samme kjærlighet, som Han ga til henne,
har jeg « og » fått kjenne.
*
Arild Hansen.
4 - 3 94.
___________________________________________________________________________
Morgenstund ved Kjerringkjenn,
*
Bålet har brent ned,
ei heller er det, noe mer ved.
I øst det gryr av dag,
jeg er alene, - med skaperen i lag
Vannet ligger stille, men en - kan ane,
krusninger, - etter vak, det er en vane.
Å se etter slikt - når jeg er ute,
bak meg oppe i lia, hører jeg en ugle tute.
Det er fredfullt når det er slik,
jeg får av evigheten`s ro, se en flik.
Tid eksisterer, ei mer,
ønsker bare av slike stunder fler.
Å suge inn naturen`s atmosfære,
virkeliggjør Gudsopplevelsen av å være.
Den virkelighet av å være nær,
Han som sier; - Jeg Er.
Jeg retter meg opp, her i naturens mangfold,
oppe i lia høres Måltrosten`s, klare toner i - moll.
Det er høytidsstund idag, ved Kjerringkjenn.
hit kommer jeg gjerne igjen.
Jeg slenger sekken på ryggen, tar stanga å går,
borte ved veien bilen står
Jeg må over ved demningen, så østover heia,
idag har jeg funnet, den mest kronglete leia.
Men det er fredfullt å gå slik, en morgenstund,
selv om veien nok ei er et funn.
Jeg hadde der jeg gikk, en underbar ro,
tilsynelatende alene, - men vi var - to.
*
Arild Hansen
27 - 8 89.
___________________________________________________________________________
Hvem har sagt deg at du er naken ?
Genesis; 3, 11.
*
Dette er det første spørsmål, Gud kommer med,
til Adam !
Sett fra menneskets side idag,
er det en tragisk kjensgjerning.
- - Adam oppdaget plutselig at han var naken. - -
Han var blitt som Gud, på ett punkt,
og kunne skjeldne mellom rett og galt.
SYNDEN VAR ET FAKTUM.
Det var ikke mulig å gjøre det godt igjen,
for Adam.
Neste spørsmål var like alvorlig,
Har du ett av det treet, jeg forbød deg å ete av ?
Hva svarte Adam ?
Kjenner du deg igjen ?
Gjør du det samme ?
JA, vi gjør alle nøyaktig det samme !
Vi kaster skylden over på de andre,
i håp om å selv gå fri.
Men problemet er, at det vil vi aldri greie.
Å synde ligger i menneskets natur,
ifra Adams tid.
Synden er som « boomerang »
den kommer alltid til å ta oss igjen.
For å bli fri,
må det en bekjennelse til,
både til Gud og de mennesker du har syndet mot.
« - I Gjerning OG Sannhet. - »
- Du kjem ikje utanom Jesus. -
« Dersom »
du bekjenner dine synder,
er Han trofast og Rettferdig !
Det er her vårt største problem ligger,
nemlig å ydmyke seg.
Ikke bare de andre,
men nå gjelder det deg.
Har du hørt Hans stemme idag ?
Hva har DU « gjort » ?
Er du blant dem som skyver syndebyrden
foran deg, så du Tilslutt må bære den.
Da har du det vondt.
Idag har du løsningen innen rekkevidde.
Løsningen for deg er « JESUS. »
*
04 - 01. 99
___________________________________________________________________________
En Halv sannhet = en HEL løgn.
*
Vi mennesker har en tendens,
til å finere på våre svakheter.
Vi sier;
« Ja jeg tok en Spansk en ».
Vi sier også; Vi tar en liten hvit løgn.En hvit løgn,
er nøyaktig det samme, som å drive hor,
eller lese lugubre sexblader.
Gjør vi noe galt, prøver vi oss først med å tie,
når ikke det går, forteller vi « litt » av sannheten.
Men ikke alt; For da ville vi blamere oss,
å da vil ikke de som ser opp til oss,
gjøre det lenger.
Sannheten kan vi jo ikke si,
for da forstår alle,
at vi ikke er en real person.
- Det vil vi jo gjerne at andre skal tro vi er. -
Vi holder oss derfor til halve sannheter,
ikke sant ! Men, - en halv sannhet,
er en hel løgn ! En Løgn = stor synd.
Det som begynte med en « Liten » løgn !
Ender alltid opp med, at vi befinner oss,
i en ond sirkel, det som først syntes å være så enkelt,
blir plutselig alvorlig, vi oppdager at vi befinner oss i et hjørne.
Siste utvei er egentlig å legge sannheten frem,
Men det er da vi angriper; For å skjule at vi har løyet !
Mange påstander, blir ingen sannhet.
Det ER og BLIR bare PÅSTANDER.
Men; Sannheten frigjør en synder,
Om noen synder; Da har vi en talsmann i himmelen,
Hans navn er Jesus. Han gav sitt liv for deg.
Den som lyver, lyver ikke lenger.
For å bli frigjort, må en tilstå,
du må ydmyke deg, - og fortelle HELE sannheten.
På det samme stedet, og ovenfor de sammen menneskene,
som du løy for, og ikke minst;
I ydmykhet be Gud, - Menighet, - og den du løy på,
om tilgivelse.
« - Da blir du frigjort. - »
Vil du frigjøre deg idag;
Da blir du tilgitt av både Gud og mennesker.
*
Arild Hansen.
10 - 01. 99.
___________________________________________________________________________
« Kilden »
*
Etttusensekshundreognittien meter,
hever « Hårteigen »
den majestetiske,
toppen seg over Hardangerviddas nasjonalpark,
Den norske turistforenings,
løypetrasse, går rett forbi.
Oppstigningen er en utfordring,
som de fleste vandrere ikke tar, de ser opp,
men går videre.
De gjør en kolosal bommert,
selv om en har blodsmaken i munnen,
og pusten går i hese hikst,
er lønnen dette slitet verd.
- Utsikten er mer enn storslagen. -
Den er fantastisk,
her trenger du kart og kompass,
for å stedsbeskrive de rette fjell,
og kjente topper.
Det hadde ikke jeg.
Men Hardangerjøkulen er jo karakteristisk,
nesten rett syd lå Folgefonna,
mot øst kunne jeg ane Gaustadtoppen.
Ellers kunne jeg se topper, skar og vann,
så langt øyet rakk, og ikke minst en del av Hardangerfjorden.
Her oppe på denne toppen er det en kilde,
med iskaldt krystallklart vann.
Her er det rennende vann,
den kaldeste vinter,
og den tørreste sommer.
Ifølge opplysninger på Litlos,
var den kilden aldri tørr.
Nu hadde jeg to kilder å drikke av,
det legemlige vann på toppen av Hårteigen,
og den åndelige.
Den sistnevnte kilde,
er den mest dyrebare som finnes,
den har jeg med meg, gitt meg av Ham.
*
05 - 07. 1968
Arild Hansen.
___________________________________________________________________________
Rembesdalseter.
*
Vi startet fra Liset v/ Vøringsfossen,
med kurs for Hardagerjøkulen og,
Rembesdalseter.
I beskrivelsen fra N.T.F. sto det,
at turen var krevende.
Min bror Harry og jeg, la turen i Guds hånd,
å gledet oss til å oppleve dette som,
nå lå foran oss.
Den første delen gikk i et flatt lende,
vi tok det med ro, Harry først på den smale stien,
da terrenget skrånte nedover tok vi oss en pause.
Vi satt der - tiet sammen, i en ånd,
vår sjel frydet seg, omgitt av et skaperverk,
som få nasjoner kan skryte av å ha,
forran oss lå en enorm dal.
Simadalen med to praktfulle fosser,
Skykkjedalsfossen og Rembesdalsfossen.
Begge hadde de sitt utspring fra Jøkulen,
som lå der i hele sin majestetiske velde.
Mellom Skykkjedalsvannet og Simadalen,
lå det en fjellrygg som så ut som en knivsegg,
den eneste farbare veien til Rembesdalseter.
Stien, den merka løypetrasseen med de røde T mekene,
snodde seg ned mot vannet, i lyng som nådde oss til livet.
« Det luktet vår, men på vannet var det is. »
Stien kom frem ved oset,
Det iskalde draget fra vannet stakk som kniver i ansiktet,
og vi flyttet oss nærmere brua,
å satte oss i le av en stein.
Vi satt der et stykke ifra og så brua vi skulle over,
min venn og jeg så på hverandre,
og ble enige om å trekke lodd,
om hvem som skulle gå først.
Hvordan noen hadde greid å lage denne brua,
uten helikopter er totalt uforståelig,
isåfall var det med livet som innsats.
Elven gikk brusende under brua, og ytterligere ca 10 meter,
og så var den borte.
Men drønnet fra fossen, som vi hadde hørt i flere timer,
var overveldende.
Falt noen av oss uti elven her,
var vår sjel hos Jesus, før kroppen nådde bunnen.
Det var ikke vann,
det var is i løs vekt, « og tonnevis i sekundet. »
Brua var en wire-bru, og med en wire,
som rekkverk, som du ikke kunne lene deg mot.
Det du gikk på var planker ca 80 cm lange,
og 20 cm brede til å sette foten på.
Disse plankene lå med mellomrom på ca 40 cm.
Med andre ord,
du hadde fri utsikt til issørpa som raste forbi under bena dine,
til venstre, så du elven forsvant,
rett ut i ingenting, å 6 - 700 meter ned i Simadalen.
Jeg var ikke så veldig opptatt av akurat det,
da jeg gikk over på denne svaiende brua,
og holdt i en wire som ikke svaia i takt med brua.
Et lite platå før oppstigningen ga god utsikt,
mot Syd, hvor vi langt der ute så det glitret i,
Hardangerfjorden iskalde Safirblå bølger.
« Synet var betagende vakkert, der vi sto med solen i se`nit. »
Her kunne vi stått lenge, men vi måtte videre.
En time etter var vi på stiens høyeste punkt,
og den smaleste delen måtte det være.
På hver side av stien var det, - « Ingenting. »
Her kunne vi se Rembesdalseter rett Vest,
og mot Nord reiste jøkulen seg til skyene.
« Som hang som en kappe rundt toppen. »
Brearmen som lå ned mot Rembesdalsvannet,
var Smaragdgrønn, vi ble små der vi gikk.
Når vi passerte denne breen, på en ny bru,
av samme standard som den første,
hørte vi det braket og buldret der inne i hulrommet under isen.
« Her er mennesket som støv. »
Fra her vi sto, kunne vi se,
Rembesdalsfossen komme ut,
fra fjellet den hadde skåret seg ned i.
Der vi sto hørte vi drønnet av disse to fossene,
som stupte flere hundre meter ned, med vann,
som gav liv til menneskene som bodde der nede i dalen.
Når vi satt på setra om kvelden, vi to,
brødre i ånden og ett i Ham,
Takket vi Ham, som også denne dagen hadde bevart oss.
Utenfor hørtes drønnet fra fossene og bulderet fra breen.
*
Rembesdalseter 9 - 7. 68.
___________________________________________________________________________
« Hedlo. »
*
Stedet var selvbetjent, og vi var alene.
foten til Harry var verre og vi bestemte oss,
for å ta det med ro en dag.
Bak hytta lå en enorm steinur,
og ved siden var det et gammelt uthus.
Taket var en diger steinhelle,
som stakk ut av steinura, og taket var et faktum.
Den hellet egentlig riktig vei, nemlig bakover,
og var på mangfoldige kvadratmeter.
På hver side var det lagt opp steinheller som vegger,
og fronten var av grovhugne bord,
eldet grå av vær og vind.
Dette byggverket, - passet så godt her.
Det hadde huset dyr før,
men nå ble det brukt til ved,
og diverse redskaper.
« De gamle er eldst, og mest praktiske. »
« Dette uthuset tok prisen,
av alt jeg har sett av finurligheter.
Rundt oss på alle kanter så vi,
Hardangerviddas praktfulle natur,
og på toppene lyste det i den siste snøen,
som stille hadde kommet mens vi sov.
I det spesielle lyset her oppe,
ble det som en så, så betagende vakkert,
vi satt der og « tiet sammen » ord var unødvendig,
det beste ved det hele, - vi var totalt alene i uendeligheten,
sammen med Ham.
Forran oss kunne vi se Veig,
der vannet i ro og mak « seg » forbi,
bare grasset som lå ned i elven, langsmed bredden,
viste oss retningen den rant.
Det minnet meg om noe jeg hadde lest i Bibelen.
Sofar, en av Jobs venner talte med ham om prøvelser,
han sa; Gud tar din synd fra deg,
når du ber Ham, å du vil ihukomme den,
som vann som renner forbi.
Slik min kjære venn, er; « Jesus min Frelser. »
*
Hedlo, 7 - 7. 68.
Arild Hansen.
___________________________________________________________________________
« På vei mot Hallaskard. »
*
Til nå hadde vi gått fra Haukeliseter,
overnattet på Hellevassbu, - Litlos,
å jeg hadde hvert oppom Hårteigen.
Vi satt på stupet ned mot Viersdal,
utsikten var storslått,
til venstre under oss beitet en reinsdyrflokk.
« Det hersket en vidunderlig fred over det hele. »
Rett bak oss reiste Hårteigen seg opp over Hardangervidda.
Det var godt å sitte her, kaldt men alikevell godt.
Ifølge kartet så hadde vi en nedstigning,
på vel 350 meter i ulendt terreng forran oss.
Langt der ute mot Vest ante vi en syltynn røyksøyle,
å regnet med at det var Hallaskard,
som var neste hytte for overnatting.
Det er underlig hvor langt en kan se i fjellluft,
vi kunne se småbekker og vann forran oss,
vi har et vidunderlig land.
Nedstigningen var verre enn vi trodde,
å Harry som ikke hadde gått så mye i fjellet som meg,
hadde vrikka foten litt.
Viersdal bar navnet sitt med full tyngde,
her var det vier, stien snodde seg,
og av og til var det som om vi gikk i en tunnel.
Lukten var tung av denne veksten, men alikevell god.
Noen få hundre meter før vi var fremme,
hadde vi turens farligste opplevelse.
Vi skulle over en elv og den var delvis smal,
og delvis meget bred.
Der hvor den var smal var den dyp,
« Stillest vann - dypest grunn. »
Fra der Harry sto, skrånte bunnen ned,
vi kunne lett se elvens bunn,
over til den andre siden,
men hvor dyp den var, viste ingen av oss.
Jeg advarte ham, men han gikk.
Det gikk bra til å begynne med,
men det begynte å gå bratt ned,
han snudde, men det var forsent,
den grove grusen rullet å han skle ut på dypt vann.
Jeg fikk tak i en lang stokk,
og dradd ham på land igjen,
lufta var iskald og vinden likeså.
Jeg fikk nørt opp en varme,
og beordret kleskift,
dette kunne ende med lungebetennelse,
om han ikke fort ble varm igjen.
Men på Hallaskard hadde de sett hva som hendt,
og kom oss til hjelp,
å ikke minst fikk Harry i hus.
Der fikk han den samme beskjeden,
av med alt av klær, å rett til køya.
I soverommet sto mannen og venta,
til han hadde fått klærne av.
En stor jernbøtte sto på gulvet, tom,
da gutten nesten hadde fått av alt,
plukka mannen frem en mengde stener fra senga.
Jeg tror Harry synes den var vel varm,
og det hadde tatt på,
for han bråsovnet.
Verten lo litt, når vi gikk ut.
« Det hadde nok tatt på, ja, - var hans kommentar »
Vertskapet fortalte utpå kvelden,
at han var ikke den første som hadde prøvd,
den snarveien.
Det hadde gått bra for de fleste,
men ikke for alle fikk vi høre.
Den kvelden ble spesiell,
både for min venn og meg.
Og vi takket vår Frelser,
for Hans bevarende makt,
« og » som bruker mennesker,
når det passer,
å det gjorde det jo, så absolutt her.
*
Hallaskard 6 - 7. 68.
Arild Hansen.
Arild Hansen har skrevet flere hundre dikt, reiseskildringer og fortellinger.
Hefter med dikt kan du bestille hos:
*
Arild Hansen
Postboks 409
3903 Porsgrunn
*
O.T.Riis Forlag
Free Hits Counter