Fra boken Åndelig kvalitet i liv og virke med 11
prekener
av Sverre Kornmo
Denne preken er direkte nedskrevet fra møte
22.03.1980
Kapitel 2
Åndelig kvalitet i liv og virke.
Jeg ville helst unndratt meg for å tale her i kveld. Men de
kjære
brødrene som har med konferansen og gjøre ville endelig
at
jeg skulle tale i kveld. Så får jeg da forsøke. Jeg
er vel en i blant de eldste nå, som reiser omkring, som vi
hørte.
Og det er vel kanskje ikke så lang tid jeg heller får lov
å
ha det på den måten.
Etter disse dramatiske veldige møtene vi har hatt nå,
så har dette temaet her grepet meg. Åndelig kvalitet i liv
og virke. Jeg glemmer ikke for mangfoldige år siden, da var jeg
nyfrelst.
Mye over seksti år siden. Da hørte jeg en predikant som
prekte.
Og det han sa, blant annet, har jeg aldri glemt, og jeg har bevart det
hele mitt liv. Han sa følgende: Alt det, sa han, som er fra Gud,
holder i det lange løp. Det var visdoms ord. Alt som er av Gud
holder
i det lange løp. Det var verdifullt.
Tiden er knapp nå. Vi går rett på sak. Herre
Jesus
herliggjør ditt navn, og herliggjør ditt ord. Amen. 1.
Kor.
12 og vi leser i fra vers 28. Og to vers fra Kongeboken. 1. Kor 12,28.
Og Gud satte i menigheten først noen til apostler, for
det
annet profeter, for det tredje lærere, så kraftige
gjerninger,
så nådegaver til å helbrede, til å hjelpe, til
å styre, forskjellige slags tunger. Er vel alle apostler? Er vel
alle profeter? Er vel alle lærere? Gjør vel alle kraftige
gjerninger? Har vel alle nådegaver til å helbrede? Taler
vel
alle med tunger? Kan vel alle tyde dem? Men streb etter de
største
nådegaver. Og jeg vil vise dere en ennu bedre vei. 1. Kongebok
19,15-16.
Da sa Herren til ham: nemlig Elias. Gå tilbake igjen og ta veien
til ørkenen ved Damaskus og gå inn i byen å salv
Hasael
til konge over Syria. Og Jehu, Nimsis sønn, skal du salve til
konge
over Israel, og Elisa Safats sønn, fra Abel-Mehola, skal du
salve
til profet i ditt sted.
Elias var trett, motløs og utslitt. Og han måtte ha
forandring.
Og det måtte bli en ny profet. Gud satte i menigheten, alle disse
ting. De kunne ikke velges inn. De måtte fostres inn. Og kalles
inn
i oppgaven. Først kalles, og så fostres naturligvis. Det
er
vidunderlig å tenke på.
Vi driver mer og mer med å velge. Og jeg tror vi er på
et farlig område, med alt det valget vi holder på med. I
tidligere
tider, i pinsevekkelsens begynnelse, da opplevde vi gang på gang
at det fremstod personligheter i menighetene, som var opplagt i sentrum
av Guds vilje, og som man ikke kunne komme forbi. Og jeg må
få
lov å si her nå tror jeg, at autoritetene blir mer og mer
borte.
Og det er sørgelig. Og det er vel det at jeg er gammel selv, men
jeg savner veldig, alle disse gamle kjære brødrene, som
for
lengst har gått i fra oss. Jeg gjør det. Alle sammen var
originaler.
Alle sammen hadde Gud rustet og dannet på sin originale
måte,
og som vi elsket å høre, både hva de sa, og hva de
skrev.
Vi skal nå bruke de få minuttene jeg har til
rådighet.
Det her skulle selvfølgelig vært en lang preken i dette
fantastiske
temaet her.
Det er mulig å få menneskets valg, men det er ikke
sikkert
Gud velger det. Han fostrer. Det finnes flere særmerker på
de menn som Gud utruster. Og når det ble sagt her i dag at vi
skulle
mer og mer kanskje, glemme fortiden. Men jeg skal bare fortelle dere i
kveld, at den kan vi ikke glemme, i det hele tatt. De to viktigste ting
i enhver forsamling, er de to embetene, profeten og læreren. Hvis
de to tjenestene blir borte av forsamlingene våre, så ser
det
meget trist ut. Så sier du: Hvem er de? Vi hørte her
nå,
Gud satte i menigheten først apostler. Hvem var det? De var
autoriteter.
Vi og den Hellige Ånd har besluttet, sa de. Og det var autoritet.
Han sa ikke det: Den Hellige Ånd har besluttet, men vi og den
Hellige
Ånd har besluttet. Det vil si at det var åndelige og
Guddommelige
autoriteter, som var satt inn i det Guddommelige sammenheng. Nå
vel!
Så har vi for det andre, hørte vi, profeter. Hvem er
det
for en kar? Joda, det er det forunderlige med profeten, det er de
radikale,
det er de umiddelbare, det er de som kom frem med friske
åndepust,
nyheter fra himmelen, velsignelser, saligheter, åpenbaringer, og
siste hilsen i fra den Guddommelige verden, kommer de som frisk
åndepust
i fra Gud. Vist gjør de det! Og de som mister profeten og
profetånden
i menigheten, de har et slitsomt maskineri. Man skal forsøke
å
få til en hel del da vet du. Erstatte tomheten, men det går
ikke. Men så er det en side her og. Og det er at, alle sammen
elsker
profeten, men han læreren, han er ikke noe morsom. Men han er jeg
glad i. Vet du hvorfor? Jo! Hva er han for noe? Han er den
konservative.
Han er den som tar vare på fortiden. Og fører fortiden inn
i nåtiden. Og får lov å ha gårsdagen mine
venner,
er like viktig som morgendagen. Hørte dere det? Gårsdagen
er like virkelig som morgendagen. Og har vi ikke gårsdagen med
oss,
så mangler vi røtter. Og har vi ikke røtter,
så
faller treet over ende. Vi må ha røtter. Hva er
røttene?
Røttene er for øvrig Guds levende ord. Og dernest er det
en hel del brødre og søstre som har levd i årrekker
i sammen med Gud. Og vi må ikke tro at vi er de første som
har greie på litegrann. Det finns skarer av autoriteter som har
opplevet
Gud på nært hold, som har fått lov å motta
rikdommer
og erfaringer i skrift og tale, som vi bare må være
så
vennlige å ta med oss, i vår tid, for det gir oss balanse.
Og jeg elsker profeten og har litt av den håper jeg. Den
profetiske
ånd, den som herliggjør, åpenbarer Jesus og
skriftene.
Men jeg har kalt vårt tema nå i kveld, som du
hørte
her nå, åndelig kvalitet i liv og virke. I gamle dager,
så
var det så mye kvalitet. Da spant man ull vet du, og vevet sin
klær,
og man var kledt i disse prektige gammeldagse klær som holdt i
årrekker.
I gamle dager var det bil som het Ford og Chevrolet, som var nesten
umulig
å slite ut. Fikk ikke slitt dem ut! Men nå er det farver
på
klær og farver i alt og farver for alle pengene, og det er
farvene
som teller. Det er farver, det er farver, det er farver, på biler
og på klær og på møbler og på alt som
er,
og så må vi skifte stadig vekk. Det er typisk. Altså,
det er ikke kvalitet. Rett og slett ikke.
Mine venner, jeg har sagt det i hundrevis av ganger, og jeg sier
det
enda en gang. Det med ånd, flyter. Alt som har ånd, flyter.
Det er alt mulig. Det er salighet, fylde, åndsdåp,
salvelse,
gråt, jubel, trengsel, rop, skjelving, og det er alt mulig. Alt
dette
er bare strålende godt, men det har nødt til å ha
noe
å falle ned på. Det må være en grunn. Og
grunnen
er lærerens oppgave. Det er ordet, det er undervisningen. Pris
skje
Gud! Og jeg gjentar en generalregel, som alle dere unge aldri må
glemme. Ikke fordi jeg sier det, men for det er universalt sant
åndelig
til alle tider. Vet du hva det er? Guds ånd leder, virker, og
arbeider
bestandig i overensstemmelse med ordet. Hørte du det? Her finnes
det ikke unntagelser i det hele tatt. Hvis det skulle være
unntagelse,
så våget ikke jeg å ha noe med den Hellige Ånd
å gjøre, for da er det farlig. Den Hellige Ånd
virker,
leder , åpenbarer seg alltid i harmoni med ordet. Så fort
som
vi er ved siden av ordet, så sier den Hellige Ånd: Takk for
meg. Nå får du ta "risken" selv. Jeg er ikke med
på det lenger. Her har vi årsaken til all villfarelse i
alle
århundrer. Akkurat der. Og det hender ikke at ånden er utro
i mot ordet, og sier som så: Ja, tenk han er jo ærlig, og
hun
er jo oppriktig. Han har en eneste ting, han skal herliggjøre
Kristus,
og herliggjøre ordet. Pris skje Gud. Det skaper trygghet.
Og jeg har sagt venner, og sier det enda en gang til denne store
forsamlingen,
og det er godt at alle dere unge hører det også. Som vi
hørte
i dag, Gud virket over hele verden nå. Og vi er glad for andre
kirkesamfunn
som opplever åndelige velsignelser i form av både
åndsdåp
og tungetale og åndsutgydelse. Det er bare en stor glede for oss.
Men jeg har sagt mange ganger, om ikke alle disse mennesker, grupper,
menigheter,
og hvem det måtte være. Hvis ikke de har ledere til å
føre dem inn i ordet, så vil vi få en hel masse
villfarelse.
Og det er i full utvikling.
Jeg fikk høre i samtale i dag en bror som nylig hadde
vært
i Amerika. Og besøkt flere av disse menigheter. Og han var rett
og slett forferdet hvordan det artet seg. Der har vi det. Fullstendig.
Jeg har sett så mye villfarelse, og jeg kunne bruke en lang tid
på
dette her. Så jeg ved Guds nåde har hatt dette stadig vekk
foran meg: Kjære Gud, hjelp meg å få leve i
helligheten
og Gudsfryktens og ordets sannhet. Det har vært min oppriktighet.
Takk og lov. Nå vel. Vi går tilbake til profeten
litegrann.
Elisa som ble kalt. Han var bondegutt, gikk og pløyde med tolv
par
okser, står det. Plutselig kom denne Elias og besøkte ham,
og kastet en kappe over hans skuldre, som et vitnesbyrd om, at Herren
hadde
kalt ham. Det er merkelig venner, at de fleste profeter kommer fra
hverdagen.
Og det er meget sjeldent at de kommer fra universitetet. Uhyre
sjeldent.
De kommer ut av hverdagen. Denne bondegutten, han ofret okser, han
ofret
stor gården, han ofret arven, og sa til Elias: Jeg må
få
lov å gå hjem og si adjø. Ja sa han, bare kom, og
gå.
Og han gikk. Han slaktet de første oksene av tolv. Det
første
paret, og de andre gikk og spiste grass så lenge. Og så
kokte
han kjøttet med seletøyet, og så sa han farvel til
jordbruket, og fulgte etter Elias. Alle sammen kjenner beretningen.
Kjære venner her i kveld. I medgangs dager, og i
økonomisk
fremgangstid, blir det få profeter. Det blir få profeter,
for
de rustes ikke i velstandstider. Det gjør de ikke. De rustes
bestandig
på offerveien. Det kan du være overbevist om. Mange frelste
i dag er velsignet av Gud. Det skal vi glede oss over. Både med
gaver
og talenter på mange vis. Men det er mange av dem, som Gud kaller
og utruster, men når profetkallet kommer så mister man
kappen
i plogfuren. Man klarer ikke prisen. Venner! Det koster å
være
profet. Det koster. Og jeg må bare beklage venner, at profeten
blir
mangelvare, fra stund til stund. Åndskraften, utrustningen,
avkallet,
autoriteten, forsakelsen er for dyr. Og så betaler man ikke
prisen.
I profetembetet er det noe som heter forsakelsen. Profetembetet har
smerte
med seg, det har lidelser, det har som vi hørte i formiddag,
erkjennelsen,
fattigdommen, avhengigheten, hjelpeløsheten, avmakten, og man
blir
så fattig, og man er stadig utsatt for: Hvordan skal det gå
nå? Hvordan skal det gå med dette møte her i kveld?
Man bever og bever i angst. Må det lykkes at Jesu-navnet må
herliggjøres og Ånden hjelpe til. Om møtet lykkes,
så sier vi ikke: Det var en god preken det. Ja, kanskje det?
Elias,
denne mektige profet, var et menneske under samme vilkår som vi,
sier Jakob. Og han bad, og han bad, og han bad igjen. Og hva sa han?
Nå,
sa han, er det to ting som står på spill Gud. Nå er
det
to ting. Hele ditt folk er i fare, og hele ditt folk er i en
forferdelig
situasjon. Nå er det to ting du må gjøre Gud.
Nå
må du stadfeste at du er Gud i Israel. Og så må du
stadfeste
at jeg er din profet. Hvis ikke så er alt sammen fiasko. Og
så
bygget han opp alteret vet du. Og så sa han: Nå har jeg
gjort
det som ditt ord befaler meg, og nå er det deg som skal
gjøre
resten. Og så falt flammende ild. Pris skje Gud! Og slikket opp
alt
i hop. Vannet og offeret og trærne og stenene og alt i hop.
Slikket
det opp.
Hør mine venner, et ord her nå. Ild har aldri
vært
forsiktig. Har du sett det noen gang? At ild er forsiktig? Ild feier ut
alt som er brennbart å få tak i. Ikke en ting spares, det
er
bare pipa igjen på plassen. Ild er aldri forsiktig. Det er heller
ikke Guds ild. Den er aldri forsiktig. Den brenner opp alt som er av
motsatt
natur. Og det som blir igjen, er nettopp vårt tema her i kveld.
Åndens
hellige og dyrebare kvalitet blir igjen både i liv og i virke. Er
dere ikke klar over det? Ja vist.
Hør nå litegrann til. Profeten og læreren er
aldri
i konflikt med hverandre. Det er de ikke. For, hvis begge er av Gud, og
begge er benådet med den gave som Gud gir, så er det noe
så
vidunderlig med det, at både profeten og læreren blir fylt
med den hellige glede, at Guds ord får fremgang og får
makt.
Det er det som profeten og læreren må være enige om,
og som begge må gi sitt bidrag til, at Guds ord skal ha fremgang
og få makt. Derfor skulle jeg ønske venner, at vi som
pinsevenner
én gang i all verden måtte få lære. Og det har
vi ikke lært nå etter sytti år. Det er å
forgude
og tilbe mennesker. Om vi kunne komme så langt at vi ble ferdig
med
det? Vi har ødelagt en hel haug med predikanter. Vi har
ødelagt
en hel del nybegynnere. Og vi har ødelagt en hel del som nylig
har
fått åndsdåp, med beæring og skal fram og vitne
og skal fram å fortelle og skal fram og skal fram og skal fram.
Og
til slutt så er de så mye framme at de er ferdig med alt
sammen.
Mine venner! Gud gir ingen ære. Tenk at Gud er så sjalu.
Hør
nå. At den Hellige Ånd ikke engang får lov å
herliggjøre
seg selv. Så nøye er det. Den Hellige Ånd får
ikke lov å herliggjøre seg selv. Han skal bare
herliggjøre
Jesus. Han skal ta av mitt, sa Jesus, å forkynne dere. Han er
stadig
vekk mellommann og forvalter av det som hører Jesus til, og over
til oss. Og når han er ferdig, så trekker han seg til side,
som vår hellige medhjelper. Han skulle herliggjøre Jesus.
Derfor blir læreren og profeten et viktig vidunderlig fellesskap,
og det blir spenning.
Vi må som personer og i menighetslivet vårt passe
på
kjære venner, at vi opplever stadig vekk overraskelser. Pris skje
Gud! Overraskelser. Så kommer profeten med et nytt pust fra
himmelen.
Så kommer en søster, en bror med et friskt vitnesbyrd
direkte
fra Gud. De blir møtt av den Hellige Ånd. Og
forløsningens
velsignelse flyter over de andre. Overraskelser.
Da Maria kom inn i det selskap hun ikke var innbudt til, med
salvekrukka,
står det, og salvet Jesus. Hun var ikke bedt. Kjærligheten
drev henne inn i selskapet. Skulle gjerne salve ham som hun elsket.
Hadde
hørt rykte om at han snart skulle reise fra dem. Og de andre
kritiserte.
Men Jesus sa: La henne være i fred. Hun har salvet meg til min
jordferd.
Og jeg kaller henne for verdenshistoriens mest berømte kvinne.
Og
det sier Jesus: Over alt i verden og til alle tider for det hun gjorde
skal være et vitnesbyrd om henne. Hva gjorde hun? Det hun kunne.
Hun holdt ikke på med det hun ikke kunne. For det må vi la
være. Vi må holde på med det vi kan, og det Herren
har
gitt oss nåde til.
Nå skal dere høre litt etter nå. Vi må
desverre
erkjenne at det er frelste mennesker som ikke har åndelig teft
eller
åndelig sans. Unnskyld, men det er kritikk, men det er
kjensgjerninger.
De har ikke sans for åndelige verdier. De spør ikke etter
kvalitet. De spør bare etter noe som glimrer. Noe som tiltaler
det
menneskelige og det sjelelige hos dem. Her må det være en
mellomlinje.
som er vanskelig å skille ut, og det synes jeg også er
vanskelig
å skille ut. Den ene type kristne er den ytre menneskeskapende
religiøsitet.
Med stor aktivitet på det menneskelige plan. Her er det full
fart.
Den andre gruppe presenterer seg på en helt annen måte. De
har det dyp åndelige livs behovet, med radikal hengivelse til
Åndens
tukt, autoritet, ledelse i forsakelse og selvets død. De gleder
seg i formaningens velsignelse. De gleder seg i rettledningens hjelp.
De
bøyer seg for ordets autoritet. Og griper gjerne til tårer
og ydmykelse, og sier Herre hjelp meg, i den erkjennelse som jeg
merker.
Ser du det?
Hør litt til her nå. Her må det bli en
splittelse,
i selve åndsatmosfæren. Den splittelsen er til stede i hver
eneste menighet i hele vårt land. Helt sikkert. For de to
grupperingene
er til sted i alle forsamlinger. Men det mest triske er, at de
Gudfryktige
de hellige, de som gir seg hen, de som ikke sparer seg, tar imot
både
tukt og formaning. De er så snille at de gjemmer seg bort. og
sukker
i sin indre ånd etter annerledes atmosfære. Mens de andre
tar
overtaket og fører menighetslivet inn på glattis.
Her trengtes en god utlegning, men jeg har ikke tid til det
nå.
Her blir det splittelse i selve ånds atmosfæren. Mellom
disse
grupper er retningen forskjellig i all forkynnelse. Da blir det
spørsmål
om hva som skal dominere i en menighet. Det er den åndelige
autoritet
som skal dominere menigheten. Helt sikkert. Og her kommer dualismen
inn.
Hør en ting som er viktig mine venner. Korint, hadde alle
nådegaver.
Tenk på det. Det måtte være en vidunderlig menighet
som
hadde alle nådegavene. Men tenk, der var det fire partier. Jeg
holder
meg til Paulus, jeg til Kefas, jeg til Apollos, og jeg til Kristus.
Midt
i en sånn berikende menighet som Korint med alle
nådegavene,
var det fire partier. som slåss og trettet med hverandre. Hvorfor
det? For de forsømte lærerens embete. Derfor måtte
Korint
få en hel del kapitler med undervisning, både om
nådegaver,
og tunger og tydning, og de her tingene som 1 Kor. forteller oss, fordi
menigheten løp løpsk. Så måtte han si: Dere
må
ikke bare tale i tunger kan dere skjønne. Det må
være
bare to, i høyden tre hver gang. De ville bare tale i tunger de
vet du, for de var så salig. Det går ikke an sa Paulus, det
må være toppen tre, og så må andre prøve
det. Hva skal vi prøve det med da? Læren og ordets
åpenbaring.
Og jeg vil advare som en gammel predikant. Husk på at jeg har
sekstifem år med erfaring i menighetsliv, og i disse
åndelige
ting. Og jeg vil bare si mine kjære venner, at åndelig
autoritet
er maktpåliggende i alle våre menigheter. Og også
jeg,
er så radikal, at jeg mener bestemt, hvis ikke musikklederen er
grepet
av Gud, så er han ubrukelig. Ja men han er dyktig til å
spille,
sier du. Det er ikke nok det. Det er ikke nok. Vi har haugevis som er
flinke
til å spille og synge i den forstand. Du kan jo gå ut i
verden,
der er det massevis som er dyktige.
Enten de er søndagskolelærer eller de er musikkleder
eller
de er eldste eller de er predikant eller bror eller søster som
er
i Guds gjerning, så må de være grepet av Gud. Ellers
så er vi satt til side, og vi er ingen kanal for den Hellige
Ånd.
Det er klart, hvis ikke jeg som en predikant er en kanal for Guds
ånds
åpenbaring til menigheten og forkynnelsen min, da blir jeg satt
til
side og det er feil med meg. Hvis våre kjære musikkvenner
er
grepet av Gud, så de synger av hjertet, selv om de er aldri
så
dårlige til både sang og musikk, så kan Gud bruke det
allikevel. For man er grepet av Gud.
Og det er barnearbeid og det er hva som helst. Det er jo
åndelig
alt sammen og det griper inn i åndens verden. Vi må
være
kanaler for den Hellige Ånds åpenbaring og den hellige
profetiske
ånd. Å, om det kunne lykkes i større grad? Jeg er
ikke
blind for det positive vi har. Gud skje lov og takk for alle dere yngre
brødre her. Vi gleder oss over dere naturligvis. Jeg er bare
så
ytterst interessert i å si, nå er vi gamle "gutta"
borte øyeblikkelig, og en ny generasjon er kommet inn. Må
Gud i sin nåde bevare pinsevekkelsen i det opprinnelige. Kom ikke
og fortell meg, at vi skal kaste det som har vært, bakover
å
si at, nå er det noe nytt nå Kornmo. Ja, det er nettopp det
jeg er redd for. Alt det nye. Den gamle vinen var nå best i alle
fall.
Nå skal vi ta en tur først, til slutt. Esekiel 47, der
skjedde det noe rart. Hvis dere følger med på det alle
sammen,
som leser bibelen, så har dere jo lest det. Der står det at
Guds herlighet vek i fra Israel. Det var sentrum der omkring kjerubene,
og det strømmet av Guds herlighet. Men så kom frafallet
inn.
Så flyttet herligheten seg ned til dørterskelen i
tempelet.
Og plutselig fikk profeten se det at herligheten flyttet seg fra
dørterskelen
og ut i dalen. Nå var den vekk i fra tempelet. Nå hadde den
flyttet seg ut i dalen. Og derfra igjen opp på høydene, og
ble borte. Og hvorfor? Du, sier han til profeten: Gå inn i det
kammeret
der. Der skal du bane deg vei, der er et hull i veggen. Bryt gjennom
det
hullet i veggen, så skal du få se noe merkelig. Der satt en
flokk av Israels eldste med en kvist og tilbad avgudene. Og profeten
blev
forferdet.
Etterpå der kommer et kapittel igjen, med en mann med
skrivetøy,
som gikk omkring i staten og undersøkte alle som sørget
over
frafallet. De skal du sette merke på. Når ulykken kom.
Hør
et øyeblikk. Så fikk profeten se noe merkelig. Han fikk se
at det rant levende vann ut i fra under dørterskelen fra den
østre
port. Hør nå. Gud bad profeten gå ut fra den nordre
port. Det er den menneskelige porten. Gå ut der fra, og så
skal du gå rundt huset til den østre port, for den var
stengt.
For det var den Guddommelige porten, og den var stengt nå, for
frafallets
skyld. Og rundt om huset ved den østre porten fikk han stanset
opp,
og kom ned og så under dørterskelen, der piplet det vann.
Og så sa han: Der skal du legge merke til det levende vannet. Og
det skal gå ut og du skal vade ut der. Etter som han vadet
så
gikk han nedover. Og til lenger nedover han kom i bakken, jo
høyere
ble vannet vet du. Det var han som kom nedover, og når han kom
lengre
og lengre ned så steg vannet opp, og så ble det mye vann,
og
så ble det for mye vann, og så måtte han begynne og
svømme.
Den lille bekken ble til en flod med fruktbarhet og velsignelser
på
begge sider. Pris skje Gud!
Vet du hva jeg foreslår i kveld? Alle sammen av oss marsjerer
ut av den menneskelige porten, og så går rundt huset til
inngangen
til den østre porten, og begynner å få nye
opplevelser.
Halleluja! Kanskje det ikke blir så mye til og begynne med. Det
går
kanskje bare til anklene, og så til knærne. Du skal snart
se
at det begynner å svømme av en vekkelse som vi ikke har
sett
maken til. Og vi skal ikke lure på om det er av Gud eller ikke.
Jeg
skal gi dere en målestokk til slutt, som et betryggende
vitnesbyrd.
Alt som er av Gud, følger det trygghet med. Er det ikke riktig?
Alt som er av Gud, følger det trygghet med, selv om vi ikke
forstår det eller kan fatte det alt sammen. Men det har med seg
en
trygghetsfølelse, som sir: Her kan jeg kople av, det er av Gud.
Men alt som er mer eller mindre mistenkelig, følger det en angst
med. En fremmed følelse, noe som ikke stemmer med våre
mangfoldige
erfaringer, og vi må spørre: Hva er dette? Gud signe oss.
Skal vi samle oss i kveld, i den østre porten? Der hvor Gud en
gang
hadde gått inn med herligheten.