"Deres unge menn skal se syner og deres gamle menn drømme drømmer," - slik står denne dobbelte gitte profeti både hos Joel og Peter og inngår således også i vår
evangeliske tidsalder. De kristne skal derfor ikke ha noen fordommer mot dette og heller ikke frykte for noen falskhet som kunne innsnike seg ved spiritisme eller
andre former for fanatisme, slik at dette skulle stå i veien for mottagelse av det som Guds ord har lovet for vår åndelige velferd. I alle slike ting skal man naturligvis
"bedømme åndene" og "bevise alle ting" som skriften advarende påbyr.
Nå har vi mange tilfeller skrevne beretninger av pålitelige kristne mennesker, som har fått oppleve ualminnelige drømmer eller synske visjoner av den evige verden,
for skriftens ord vil sikkert gå i oppfyllelse. Først har vi den visjon som presten William Tennent fikk og som er velkjent. Han var pastor i den Presbyterianske kirke i
byen Freehold i staten New York i over førti år og levde i det l8 århundre. I 1730, da han var fem og tyve år gammel, døde han. Forøvrig hadde han lenge hatt en
skrøpelig helbred. Men denne død var bare tilsynelatende. Hans legeme var imidlertid alt lagt på båren, og han var kald og stiv. Men på grunn av noen svake livstegn
som bare legen kunne oppdage ble begravelsen for sikkerhets skyld utsatt fire ganger. Da han kom til seg selv igjen uttalte William Tennent, at et himmelsk

I august 1848 falt en ung kvinne ved navn Marietta Davis, som bodde hos sin mor, fru Nancy Davis i staten New York, i en dyp søvn eller trance som varte i ni
dager. Alle anstrengelser fra hennes venners og legenes side maktet ikke å vekke henne opp av denne unaturlige tilstand. Da hun til sist våknet til bevissthet om sine
omgivelser, var hun fremdeles i besittelse av alle sine naturlige evner, men samtidig hadde hun i tilgift fått en nesten overnaturlig følsom iakttakelsesevne.
Før hun falt i sin plutselige og merkelige trance eller henrykkelsestilstand hadde hun vært i stor uro med hensyn til sitt kristenliv og livet etter dette. En viss tvil satt
ennå igjen hos henne og foruroliget henne meget. For både hennes mor og søstre var eksemplariske medlemmer av Baptistkirken i den tid jeg var prest der.
Mariettas tvil synes på denne måten å holde henne utenfor den glede og tillitsfulle tro som hennes øvrige familie hadde funnet hvile i.
Da hun imidlertid kom ut av den henrykkelsestilstand i hvilken hun hadde vært i så mange dager, var det med en enestående glede og jubel over de uutsigelige ting
hun hadde sett og hørt. Hennes hjerte svulmet i takknemlighet mot Ham for hans store kjærlighet og hennes lepper strømmet over av lovprisninger til Guds ære.
Hun fortalte, at mens hennes legeme lå som dødt, hadde hennes ånd vært i den evige verden. Hun ga også

Det er helt umulig ved hjelp av våre menneskelige sanser å kunne gi noe helt bilde av de ting jeg var vitne til, mens mitt legeme lå som dødt i sin ubevisste slummer.
Livet bak sløret kan bare oppfattes av de som har erfart dets levende virkelighet. Vi har ingen måte å kunne klargjøre for andre den rette oppfatning av det som er
usynlig og ufattelig for oss dødelige. Og menneskeord er altfor jordbundne og meningsløse til å klargjøre den rene tanke i sin egentlige form - fra den indre verden til
den ytre. For vårt jordiske språk skjemmer herligheten og fullkommenheten av den himmelske tale og ødelegger renheten i de tanker som blir fremført på denne
måten.
Menneskelige sanser er også for grove til å gi vår ubevisste sjel et sant inntrykk av de rent ytre omriss av livet i fredens verden - og når nå Dere fremskynder meg til
å fortelle det, er jeg helt klar over hvor overmenneskelig oppgaven er. Bare tanken om det er meg smertefull.
For lenge siden har jeg oppdaget verdens tomhet og ufullkommenheten i menneskelige forhold - ustabilitet religiøse følelser og mangelen på varig fred i den urolige
menneskesjel. Stadig alvorligere ønsket jeg å få vite mere om virkeligheten av den tilstand som av oss dødelige kalles udødeligheten. For jeg var tidlig klar over at
den ytre verden forgår og til slutt, etter at jeg hadde grunnet

- Vil du vite hvorledes de bortgåtte lever videre og lærer å kjenne virkningen av det jordbundne menneskes gode og slette vaner? Til en viss grad kan du få se det,
men det skal du vite, at deres nåværende tilstand er vidt forskjellig.
Idet han bad meg se opp, sa han: Hva ser du?
Lydig så jeg opp, og med undring så jeg en klode mere skjønn enn jordens sol, når den skinner i sin høyeste glans - det rene lys strålte over denne nye himmel.
- Der! sa min fører, der vil du se mange, kledd i hvite kledninger og alle i den skjønneste harmoni. Der faller aldri nattens skygger og sorg og død eksisterer ikke.
Disse som gleder seg i denne velsignede bolig, lider ikke
- for ingen synd eller smerte forstyrrer deres fredelige hvile. Siden skal du få vite mere om dette, men først må du se mindre gledelige ting. Du vet godt at mennesket
har forskjellige karakterer. At ånden forlater den ødelagte legemlige bolig der nede gjør ingen forskjell i dets natur.
Idet han berørte min panne igjen, sa han: Hva ser du?
Mitt blikk ble åpnet for et nytt bilde. Jeg så foran meg utallige skikkelser som alle kjempet i dødsangst
noen av dem i kongelige palasser på dødsleier som var rikt smykket med kostelige stoffer. Noen av dem i fattige hytter, andre i mørke fengsler - lastens og
skjendselens huler, enslige skoger, øde ørkener, på det ville

Da vi var kommet til en høytliggende slette så jeg i det fjerne en hvelving av lys.
- Det, sa min fører, er portalen som fører inn i Fredens by. Der vil du få se din Frelser og Forløsers skikkelse og der holder de hellige og englene til - til klangen av
gullharper og strengeinstrumenter synger de sitt Halleluja, forløsningens sang, fredens sang - sangen om den udødelige kjærlighet.
- Kan jeg komme inn der? spurte jeg.
Igjen berørte han mine lepper og de beveget seg av seg selv i lovprisninger, som hittil hadde vært ukjente og som smeltet inn i den himmelske kjærlighets harmoni.
Etter som vi kom nærmere samlet en skare himmelske tjenere seg ved portalen. Disse var enda mere strålende og en av de fremste tiltalte min fører i et språk jeg
ikke kunne forstå. Det var musikk, kjærlighetens musikk, i deres tale og en glede som en strålekrans omgav dem som de ønsket oss velkommen ved inngangen til
den fredfylte Helligdom.
Den diamantbesatte port åpnet seg og to engler nærmet seg. De tok meg en ved hver hånd og førte min skjelvende ånd henimot en indre port, som førte direkte til
lysets bolig.
Da husket jeg min tvilende og stridende sinnstilstand fra før - mine tidligere synder, mine tvil og min opprørske natur strømmet inn på meg. Og jeg følte meg full

Da kom en skikkelse mot meg. Jeg hadde sett den samme sjel på jorden, skjelvende bøyet over en pilegrims stav. Jeg kjente den gamle uttærte skikkelse med et
ansikt som fortalte om et liv i sorg. Men nå stod denne ånd foran meg i evig ungdom - nå fantes ingen stav, ingen skjelvende kropp, ingen hule øyner og verkbrudden
skikkelse. Men lys og helbred og kraft strålte ut fra ham. Og han sa: Se på meg og se gjenløsningens nåde. Dette hjertet var en gang fylt med urene tanker. Disse
hender var tilsølt av synd. Disse føtter beveget seg fort på den brede vei som fører til sorg og død. Og min forrige skikkelse var bøyet av bekymringer og ødelagt av
sykdom. Men nå bærer jeg en kledning som er lys, og lever i evig ungdom, priset være min gjenløser Immanuel! Hør min sang: Død, hvor er din brodd og grav, hvor
er din seier? Ære være Lammet, som ofret seg for vår gjenløsning! Pris Ham, alle Dere uendelige hærskarer!
Idet han løftet sin røst stemte alle de andre med i en umåtelig akkord av himmelske toner.
Da kom en skare barn, som, hånd i hånd, gikk rundt og sang med sine barnestemmer:

Da denne nye sang var endt senket et lys seg ned over oss - uendelig mer skinnende og strålende enn før. Jeg så, og der åpnet hvelvingen seg over meg og enda
herligere skikkelser kom til syne. Overveldet av dette lys ønsket jeg å flykte - jeg nærmet meg min fører som sa: Hva du har sett, Marietta, er bare en forsmak på de
gleder som skal komme. Her er du blitt ønsket velkommen og her har du fått se din Frelsers skikkelse i denne fredens forgård til den himmelske bolig. Men se! Over
deg senker korsets herlighet seg, båret av gjenløste sjeler som også engang var mennesker, men som nå er delaktig i det høyere liv. Nå får du en anelse om den
syvende himmels herlighet. Disse engler vil vise deg veien.
Over meg kom nå et kors til syne som ble båret av tolv. Rundt dem stod skrevet: Patriarker, profeter og apostler. Over det var skrevet: Jesus av Nasaret, jødenes
konge. Ved foten av det knelte en ånd, kledt i hvitt og med et uttrykk av hellig tilbedelse. Han kysset korset og da han trådte ned kom han bort til meg. Han talte
med en stemme som musikk, skjønnere enn den sang jeg hadde lyttet til med undring og fryd: Velkommen fra verdens jammerdal. Se! Fordi den korsfestede Jesus,
min Herre og Gjenløser vil det, er jeg kommet for å føre deg videre. Det er bare ved hans vilje du kan tre inn her, men du skal ikke være bedrøvet over å måtte
vende tilbake til dine venner på jorden.

Da det forrige bilde lukket seg for mine øyne løftet den ånd som hadde kysset korset sin hånd. Den lyste med livets lys og to barn kom nærmere. De bøyet seg
yndefullt og begge la sin hånd i hans, mens de så opp i hans kjærlige ansikt med et ømt smil.
Så sa han til meg: Disse barns sjeler forlot sine legemer mens de ennå var spedbarn. Og da de var uskyldige ble de ført til uskyldighetens paradis i den syvende
himmel, hvor den moralske renhet og åndelig harmoni hersker.
Den eldste av de to jeg på denne måte kom i forbindelse med sa til meg:
- Marietta, jeg er så glad for å få lov til å snakke med deg siden du skal vende tilbake til jorden og til dem, som elsket oss og som sørget, da vi forlot dødens dal.
Når du igjen taler med dødelige, så si til ham som nå sitter ved ditt legeme, at vår skjebne er en eneste overstrømmende glede over at ånden er blitt frigjort, skjønt
foreldre kanskje sørger over oss. Marietta, dette er den verden vi kjenner. Her våknet vi
for første gang til det virkelige liv. Vi besøker nok jorden når våre skytsengler fører oss dit, men den er helt ulik himlen. Der nede ser vi sorg og lidelse og død. Her
hersker bare harmoni, lykke og det evige liv.
Derpå så han ned som i dype tanker og alt var stille. Jeg trodde at det han hadde talt om hadde gjort ham

I neste øyeblikk steg vi opp i samme retning som engelen hadde tatt med den lille barnesjel, da han forsvant i lysglimtet. Og snart kom vi i nærheten av noe som i
første øyeblikk syntes å være en by, bygget i midten av en blomstrende slette. Der kom til syne statelige bygninger og gater med rekker av trær som kastet deilig
skygge. I grenene var det fugler av alle mulige farver, og skjønt de sang i alle tonearter blandet tonene seg til en fullendt harmoni. Mange av dem lignet fuglene på
jorden, men var likevel så høyt hevet over dem som Paradiset selv var hevet over den dødelige verden.
Som vi kom nærmere tiltok skjønnheten og harmonien og nye bilder kom til syne. Arkitekturen i bygningene, billedhuggerverkene i friluft, fontenene som glitret i lyset,
trærne med sine svaiende grener som flettet seg inn i hverandre og blomstrene ble stadig vakrere og mere majestetisk. Der var også mange avenyer og hver av dem
førte i en svak stigning oppover til et felles sentrum. Dit var det vi også styrte våre skritt.
Da vi kom nær så jeg at det var en umåtelig stor og omfattende bygning. De ytre vegger og tårner syntes å være kledt med marmor så hvit og glitrende som sne.
Dette var underlaget for en umåtelig hvelving, likesom en kuppel. Men den var så uendelig meget større at det ikke gir noe riktig bilde å sammenligne den med noen
jordiske mål.

Da ånden tiet så jeg hvorledes en del av et av de mindre templer til høyre åpnet seg - som om en usynlig hånd hadde tatt et forheng til side. Og for min allerede mer
enn forbausede ånd kom nå det innvendige av denne bygning til syne. I det strålende lys så jeg den skjønnhet og majestet som preget barnas hjem i Paradiset. Først
var jeg meget tilbakeholdende fordi jeg følte hvor lite verdig jeg var til å få se en himmelsk bolig, så ren og skjønn og overveldende.
- Der, sa jeg halvt ubevisst, der er himlen.
Min fører forstod mine tanker og følelser og sa: Marietta, her ser du hvorledes barna har det i Paradiset. La oss gå inn der, så skal du få se hvorledes de små barn
har det i virkeligheten - de barn som har forlatt jordens jammerdal og som med en gang blir brakt til dette sted, hvor de er lykkelig for all tid. Men de dødelige vet
lite om den lykke som blir disse små til del, når de forlater jorden på et så tidlig tidspunkt i sin tilværelse. De som tror på Kristus blir fortrolig med tapet av sine barn,
men det er fordi de bøyer seg i den rette underkastelsens ånd som bor i ethvert troende hjerte. Jeg var også engang en mor i den verden hvor en må lide slike tap og
sorger. Der lærte jeg å gråte, men jeg lærte også å forstå den uvurderlige verdi av troen på Guds barmhjertighet gjennom vår Herre Jesus Kristus. Og der måtte jeg
si farvel til de små barn som syntes født bare for å smerte en mors hjerte, da de ble tatt fra meg.

Mens han talte reiste hver av skytsenglene seg med den barnesjel han hadde fått seg betrodd og stillet seg rundt den engelen som holdt korset i den åpne plass i
midten, hvor englekoret stod. Plutselig senket et lys seg nedover, et lys om var uendelig mere strålende enn templets - og jeg var overveldet ved synet av en skare
opphøyde engler, i deres midte var en skikkelse som lignet det herlige vesen som det var blitt meg fortalt var min Gjenløser
Da de nærmet seg midten forsvant nesten synet av korset i det mere strålende lys, engleskaren stanset og det vesen den omgav sa smilende: La de små barna
komme til meg og forhindre dem ikke.
Den kjærlighet som skinnet fra Hans ansikt og sødmen og ømheten i uttrykket da disse ord kom over Hans lepper, overveldet meg og jeg sank ned ved føttene av
min himmelske fører. Men han løftet meg opp og trykket meg til sitt englebryst.
Jeg skulle ønske at verden kunne se og høre hva der så hendte. Mens Han talte trådte skytsenglene nærmere og hver av dem viste Ham sin skatt. Han beveget sin
hånd over dem og godhet, lik duggdråper falt fra dem. Barna syntes å drikke som fra en kilde av levende vann. De var velsignet. Utstrålingen fra det Vesen var livets
ånde. Tempelet fikk et annet utseende.
Da dette var til ende spillet de engler som omgav Ham

Jeg så inn i ansiktet på min himmelske fører, og det hadde et uttrykk av den dypeste følelse. Alvorlig var hans øyne rettet oppover og hans lepper beveget seg som i
bønn. Først var uttrykket i hans ansikt så sorgfullt, at jeg trodde at han ville gråte, men tårer ville ha vært et fattig uttrykk for den følelse jeg så ble stadig sterkere hos
ham. I sannhet, sa jeg i stille tanker, kan englene sørge? Kan der være sorg i denne hellige by?
Musikken var stanset og det siste ekko døde bort i det fjerne. Over hele det veldige panorama hersket stillhet. Fremdeles lenet jeg meg inn til brystet av min
velsignede beskytter, mens jeg engstelig avventet hva der ville skje. Fra oven skinnet lyset over hans panne med en stigende klarhet. Hans øyne var fremdeles rettet
oppover, leppene ble stille og ansiktet fikk et uttrykk av overveldende høytidelighet. Hans utseende var så betakende at jeg ikke bemerket grunnen til hans sterke
følelse, inntil han sakte la en hvit og ren hånd på mitt hode. Så løftet han den langsomt til den pekte oppover
- og til min største overraskelse så jeg der grunnen til hans stille ærefrykt og den vidunderlige tilbedelse som fylte alle omkringstående. For der hang min Herre og
Gjenløser på korset! Og fra det oppdaget jeg min Herre og Frelser! O hvilket syn! Blødende og døende - og hvis bare verden kunne ha sett det! Intet menneskelig
hjerte kan forstå den virkning det hadde på sjelene i

Da hørte jeg en stemme over oss som sa: Kom her opp.
og i det samme så jeg et rundt rom, omtrent som det indre av et tårn, hvor veggene var som stigende gallerier og som gikk oppover som en spiral til de tapte seg i en
uendelig herlighet. Denne skjønne vei syntes å være dannet av regnbuer, omvunnet av spiraler i alle regnbuens farger, og gav et gjenskinn av alle mulige og stadig
skjønnere fargetoner av en enestående glans.
Båret som på en sky av det reneste lys steg vi oppover Vi forlot stadens overflate og ble ført langs de stigende gallerier i dette tårn som syntes skapt av all regnbuens
herlighet. Som jeg satt ved siden av min ledsager  den ånd som hadde kysset korset - fyltes mitt hjerte av en rolig, hellig fredfylthet og glede som overgikk alt hva jeg
før hadde følt. Og det var som om selve denne veien bølget av levende åndedrag og ble stadig skjønnere ettersom vi kom fremover. Den syntes å bestå av bittesmå
edelstener av flytende lys, med gjenskinn på de glitrende flater av hver skjønn blomst som hadde frydet mitt øye, da jeg gikk gjennom staden vi nettopp hevet oss
over.
Men jeg fikk ikke tid til å skjelne mellom alle disse arter og fryde meg over deres skjønnhet, for snart kom vi ut fra det stigende galleri av regnbuer og stod på en
slags flate som hvilte i den gjennomsiktige luft over den

Igjen berørte han min panne, og se! Lyset og herligheten forsvant og i samme øyeblikk var det som om jeg sank - og snart etter var jeg omringet av et tyngende
mørke som i en underjordisk hvelving. Mørke som tykke folder oppslukte meg og en følelse av overnaturlig redsel fylte hele min sjel og rystet mitt sinn. Overalt var
det som om hemmelige krefter vred seg og kjempet en fryktelig kamp. Og det føltes som om mine egne tanker var med og kjempet ute i dette mørket. Det bruste for
mine ører som om fjerne oseaner styrtet sine mektige vannmasser utfor fjellskrenter. Forgjeves søkte jeg å finne noe slags fast holdepunkt for å stanse min
nedstyrtning. Det var som om en uimotståelig kraft tvang meg nedover i den fryktelige avgrunn.
I dette øyeblikk var det som et blått svovellyn skar gjennom dette avgrunnsdype mørket, og da det forsvant så jeg at der overalt rundt meg svevet fryktelige
spøkelser. De var innhyllet i en slags flamme av syndig lidenskap.
Så plutselig var forandringen og så forferdelig dens virkning at jeg hittil ikke hadde hatt noen andre tanker enn skrekk og fortvilelse, inntil disse forferdelige spøkelser
viste seg, da ble jeg grepet av en ennå større redsel. Jeg vendte meg for å søke beskyttelse hos min fører
men han var der ikke! Ord kan ikke gi det ringeste begrep om min sjelekval i det øyeblikk jeg fant meg alene

I min forvirring holdt jeg på å oppgi alt håp om noensinne å unnslippe fra denne mørkets bolig og jeg følte det som om dette syn hadde fylt min elendighets kalk til
overmål og at den aldri ville bli tømt til bunns. Men da steg bildet av Frelseren fram og jeg så Ham strekke sine armer ut mot meg. Og fra Hans lepper falt de
vidunderlige og sjelekvegende ord som en hellig musikk:
- Kom hit til meg alle Dere som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi dere hvile.
Hvor overveldende var ikke denne motsetning, da den herlige skikkelse kom til syne midt i dette mørket omgitt av et strålende skinn som en sol! Og strålekransen av
lys som omgav Ham var som et gjenskinn av det lysets univers hvor hellige engler dveler, og nå så jeg klart den forferdelige forskjell mellom min egen natur og hin
sfære av lys og liv, harmoni og kjærlighet.
Således så jeg Ham, som jeg så ofte hadde kastet vrak på i min tåpelighet og mistro. Og med en uimotståelig makt grep det ønsket meg, at jeg kunne bryte igjennom
den mur som holdt mitt sinn fanget, og smelte mitt eget innerste liv sammen med denne sfære av lys, slik at jeg alltid kunne dvele i dens skjønnhet, fred og glede. Men
da jeg følte at det var umulig for meg å bli delaktig i denne virkelighet på grunn av forskjellen mellom dens iboende opphøyethet og de urene elementer i mitt eget
sinn, steg igjen mistroen og tvilen opp i meg.

Plutselig var det som om et mørkt dekke i dette nattens rike løftet seg og innhyllet meg på samme tid som det gjennomstrømmet hele mitt vesen. Min indre tvil syntes
å fortette seg til en sky som stengte ute all herligheten over meg og denne tvilens og opprørets ånd styrtet meg ned i malstrøm av ennå dypere fortvilelse. Jeg falt som
en der kastes ut fra en svimlende høyde, og det var som om selve mørket åpnet seg for å motta meg. Skyggene av denne øde avgrunn steg opp som tette skymasser
i et stormpisket mørke og som jeg sank presset dette mørket seg over meg med en stadig frykteligere vekt. Til slutt forekom det meg at jeg så en uendelig mørk
slette og litt borte fra meg glimtet det som metaller i en gruve, mellom noe som lignet glitrende trær og busker. Lik svaiende trær med praktfullt løvverk tegnet dette
seg, og blomster og frukter som av krystall og gull var synlige i alle retninger.
Nå kom en mengde ånder til syne blant alt dette og det så ut som om hver enkelt ilende skikkelse var kledt i en lysende kappe. Enkelte hadde kroner på hodet,
andre hadde diademer, og atter andre var smykket med ting jeg ikke kjente navnet på, men det så ut som det var dannet av klumper av juveler, kranser av
gullmynter og klær av gull og sølvstoffer. Andre bar tårnhøye hjelmer, og andre igjen hodebedekninger av glitrende og valende fjærer. Men fra alt og alle lyste det
likesom med

Mens jeg tenkte på dette visste jeg ikke ordet av det før jeg var kommet bort fra det knugende mørke til et sted, hvor jeg ikke kunne skjelne noen ting. Det var bare
som et tomrom uten noe lys hverken av sol eller stjerner. Men så senket ett enda tettere mørke seg omkring meg og jeg følte det som om min dom nå var beseglet,
og at jeg snart skulle bli som en av åndene i dette uhyggelige og fantastiske rike. Men som jeg i min kval holdt på å oppgi ethvert håp hørte jeg langt borte en bløt og
melodisk stemme som sa: Se på Jesus, han er  ditt liv.
- Han er sjelenes frelse!
Et øyeblikk var det som en innvendig motstand reiste seg i meg mot tanken på å tilbe den Kristus som ble korsfestet. Men i samme sekund syntes alt som holdt meg
oppe å svikte - og igjen sank jeg som fra en umåtelig høyde ned i en avgrunn. Her fantes også vesener, hvis art jeg til en begynnelse ikke var klar over, skjønt det
siden viste seg, at de var verre enn de jeg nettopp var kommet ifra.
De samlet seg rundt meg og lovpriste meg for den tvil jeg hadde næret med hensyn til Guds Sønns guddommelighet. En ånd, som åpenbart var en kjempe i
intelligensens skyggeverden, nærmet seg og sa:
Religionen, bibelens religion, som er så tilbedt av mange der lever i åndelig mørke og er fullstendig uutviklet - denne religion er bare en åndelig farse. Bibelens

Da dette utsynet viste seg hørte jeg en stemme fra oven som sa til meg:
Frykt ikke, men i dette helvete vil du finne de onde ånders bolig. Her vil du finne alle dem som har bedratt seg selv og latt seg bedra av falske lærdommer. Her er
også de som har forhånet Gud og du vil se spøkelsesbildene av alle jordens falske religioner. Her finner du hykleriet i sin hesligste nakenhet og religiøs bespottelse
som taler med sine egne tunger - og her ser du de menneskelige ulver som i fåreklær øver sin ondskap overfor de umyndige og lettroende.
Hør! Hør, lytt til den ville sang som istemmes av de tusener som sitter rundt. Disse sang engang hymner til ære for den levende Gud, men deres hjerter var harde og
tomme. Og hør de hese toner i det veldige orgel de har samlet seg rundt. Se, de reiser seg! Og se nå hvorledes de oppfører seg og forsøk å forstå hva de sier!
Når jeg nå skal forsøke å beskrive hva jeg hørte og så, føler jeg atter hvor fåfengt det er. Ingen kan forstå virkeligheten i dette, unntatt de som selv ser det. Jeg kan
bare si, at alt det onde som har makt over menneskene, viste seg her som et samlet og fullstendig bilde, og hver ånd deltok på samme måte som han hadde gjort i sin
jordiske skikkelse. Jeg visste nå, at når de ventet seg lykke var det bare et falskt gjøglebilde. Men likevel

Da røsten forstummet hørte jeg en engels stemme som den skjønneste musikk:
- Kom her opp!
I samme øyeblikk var det som om min sjel falt til ro og jeg steg sakte oppover i en sky av lys.
Og for en forandring - hvor stor, hvor vidunderlig! Et øyeblikk før hadde jeg i skrekk og undring sett en opphisset, lidende menneskemasse i en løssluppen galskap
av flammende lidenskaper. Lidenskap som de hadde dyrket til overmål i det jordiske liv. På dette sted var der sorg. Der viste seg følgene av synd av enhver art, av
demoraliserende vaner, hemmelig list og skjult last uten noen slags forkledning. Der var knurring, opprør og fryktelige gudsbespottelser, og alle som måtte lide under
dette var holdt fast i det som i en skrustikke av sine egne syndige naturer.
Slik de hadde det, hadde jeg sett, at med synden følger døden og lykken kommer ikke ved ulydighet, men ved den enkle uforfalskede tro - tro på Jesus,
Gjenløseren, som utløser den sanne tilbedelse av Gud fra et ydmykt hjerte og en sønderknust ånd. Jeg hadde også lært, at bedrag er mørkets element og kilden til
mange sorger så vel som skalkeskjul for falskhet og last. Og likevel var den store sannhet klar, at det finest uttenkte bedrag ikke kunne dekke noen på dommens
dag. For han som søkte å lokke sjelene fra Korset ved å peke på

- Hør, Marietta, sa engelen og med sin høyre hånd berørte han mine tinninger. Og se! Fra den dype stillhet rundt oss lød musikk som det reneste englelige åndepust.
Jeg kunne nesten ikke høre det, men det var som hele mitt indre fornemmet denne bløte melodi. Inntil da hadde jeg ikke visst, at der i mitt indre var elementer som
kunne bli vekket til en slik symfoni, som kunne vibrere i samklang med en slik hellig og ujordisk melodi. Og som tonene i  denne åndelige musikk løftet seg i meg, var
det som om jeg hadde fått en ny natur, som satte meg i stand til å forstå en så fullkommen harmoni. Det forekom meg som om jeg smeltet helt sammen med den,
inntil jeg av min egen fri vilje ville stemme i med denne melodi, men da - å, da - følte jeg først virkningene av min jordiske tilstand, for min sjel var ikke lenger i
samklang. Tone etter tone fra den usynlige kilde nådde fram til dette indre liv i meg, men var ikke lenger i harmoni med mitt vesens musikalske strenger. Istedenfor å
smelte sammen med dem, frembrakte de en skurrende disharmoni og de forskjellige tonefall ble likesom kastet tilbake av dem og knust mot en knudret stenflate.
Musikken ble skurrende, fordi jeg erkjente min ufullkommenhet til å oppta den i meg. Og det ble en lidelse for meg. Å, for en kval det var meg i det øyeblikk!
Misforholdet var forferdelig. Hver fiber i mitt vesen var i opprør. De harmoniske bølger som steg og sank så

Tiden var snart inne, da jeg skulle vende tilbake til verden, og barna med sine skytsengler og de andre som hadde fulgt meg i de forskjellige riker, hadde samlet seg.
De sang en skjønn og melodisk hymne, mens de festet sin oppmerksomhet på meg. Sterkere enn noensinne før følte jeg deres kjærlighet og herligheten i himlen og
de himmelske vesener. Til slutt kom den ånd, som hadde kysset Korset, bort til meg. Som den første gang førte han to små barn ved hånden.
- Marietta, sa han, du skal nå forlate oss for en stund. Vi elsker deg og har den dypeste sympati med deg. Det er vår Gjenløsers ønske og for det bøyer vi oss med
glede. Men vi fryder oss over det herlige løfte om din tilbakekomst til den fastsatte tid.
- Ja, det fryder vi oss over, sa den store skare.
- Vi fryder oss også over, at din ånd har fått lov å komme hit til disse riker og se noen av deres skjønnheter og forstå litt av den harmoni og guddommelige orden
som hersker i de paradisiske boliger, og englenes tilbedelse. Ja, mere, vi priser vår himmelske Fader, fordi du har fått se de små barn og menneskets gjenløsning. Og
det fyller oss med glede å vite, at du ikke bare har fått se Ham, men også er blitt velsignet av Gjenløseren, i hvem vi har livet og gjennom hvem vi oppnår himlen. Vi
vil gi deg vår kjærlighet og omfavne deg som en i vår ånd, og tålmodig avvente det lykkelige øyeblikk da vi ønsker deg

Tålmodig venter jeg nå på den time, som jeg vet er fastsatt, når jeg skal gå bort til de velsignede riker, hvor min ånd fikk sin visshet om de gleder som skal komme.
Jeg vil prise min himmelske Fader for mitt håp i Jesus, som er verdt titusener av verdener for meg.
Og når jeg kommer til Paradiset, befridd fra min dødelige tilværelse, vil jeg prise Ham med et fullt og rent hjerte og med hellige lepper. Der vil jeg i lovsang opp høye
min Gjenløsers navn - så lenge evigheten varer.

Johs. Åp. 7, 9 - 17: Deretter så jeg, og se, en stor skare, som ingen kunne telle, av alle ætter og stammer og folk og tunger, som stod for tronen og for Lammet,
kledd i lange hvite kjortler, og med palmegrener i sine hender, og de ropte med høy røst og sa: Frelsen tilhører vår Gud, han som sitter på tronen, og Lammet!
Og alle englene stod omkring tronen og om de eldste og om de fire livsvesener, og de falt ned for tronen på sitt åsyn og tilbad Gud og sa:
Amen! Velsignelsen og prisen og visdommen og takken og æren og makten og styrken tilhører vår Gud i all evighet! Amen!
Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor er de kommet fra?
Og jeg sa til ham: Herre! du vet det. Og han sa til meg:
Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor er de for Guds trone og tjener ham dag
og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen skal reise sin bolig over dem.
De skal ikke hungre mere, heller ikke tørste mere, solen skal heller ikke falle på dem, eller noen hete, for Lammet, som er midt for tronen, skal vokte dem og føre
dem til livsens vannkilder, og Gud skal tørre bort hver tåre av deres øyne.