- Er det et av beina du ikke har følelse i?
- Nei, jeg har litt følelse i den ene foten her.
- Du ble vel skadet i beinet også?
- Ja, jeg har fått sånn - "spissfot" blir det kalt. Jeg
klarer ikke å løfte beinet opp sånn, sier Ove og
viser
meg det.
Jeg klarer å få det ned men ikke opp.
- Det var vel et omvendelsens år da i 1994?
- Ja det var det både på den ene og den andre måten.
Men Wenche hadde jo vært oppe hos Svein for å få han
med på sykehuset når jeg var våken. Og dette var
på
en torsdag, men han kunne ikke komme før på tirsdag eller
onsdag. Men fytti katta å seint jeg syntes det gikk før
han
kom.
- Ja, for du lå og ventet?
- Ja
- Ja for da hadde du kommet til deg selv ikke sant?
- Ja
- Hvor lenge lå du i koma?
- Jeg lå i koma i 9 uker. Jeg kunne nok ha våknet
før,
men jeg var såpass dårlig at legene dopet meg bare ned
igjen.
Jeg veide jo 93 kg før ulykken skjedde, og når jeg
våknet
igjen veide jeg 65 kg. Det var flere som fleipet med meg når det
gjaldt magen min. Men etter på var det ingen som fleipet, for jeg
"tok" han ene. Så sa jeg til ham - tenk hvis ikke jeg hadde hatt
de kiloene å gå på. For det er bedre å se ut
som
jeg gjorde, enn å se ut som en tørr havrekjeks som du
gjør,
sa jeg. Han er jo tynn da, så han kan jo ikke noe for det da
stakkar.
Men ikke et ord har han sagt etterpå.
- Kan du huske noe fra den dagen som ulykken skjedde?
- Vi satt jo borte hos en kar og drakk, men så begynte han
å bråke litt, så da ville vi hjem for å se
på en film som gikk på TV-Norge, sånn ca. kl. 2200.
Og så kan jeg vel tenke meg at vi hadde ca. 400 m igjen å
gå, så hadde vi vært hjemme. Jeg fløy der
å virret jeg vet du, full som ei due.
- Var det da det kom en bil kjørende?
- Ja
- Det var vel vinter når dette skjedde?
- Ja det var i mars måned, nærmere bestemt 18. mars. Og
akkurat dette året var det veldig mye snø. Så hadde
jeg fått Wenche til å gå inn mot brøytekanten,
og jeg gikk ute i veien og virra. Jeg takker Gud at bilen traff bare
meg.
For det er ikke sikkert at hun hadde overlevd hvis hun hadde blitt
truffet.
- Kjørte bilen fort?
- Den gjorde visst det. For en gutt som bor ved siden av der satt og
så på tv, og så hørte han det kom en bil i
stor
fart. Jeg husker jeg gikk på veien der. Men ikke at det smalt.
- I det bilen traff deg da husket du ikke mer?
- Stemmer
- Kan du huske at du kom til deg selv etter de 9 ukene i koma?
- Ja
- Du hadde kanskje opplevd noe i mellomtiden?
- Ja, jeg hadde jo det, men det er liksom så uklart. For
når vi gikk nedover der så husker jeg at det kom en bil men
ikke noe mer enn det. Jeg var jo ikke mer full enn at vi skulle hjem
å se på tv. Det er det siste jeg husker.
- Men du hadde opplevd noe mer mens du lå i koma?
- Ja, det gikk to år etter at jeg kom hjem fra sykehuset, at jeg
ikke turte legge meg alene.
- Synes du det er vanskelig å snakke om det du opplevde mens
du lå i koma?
- Nei, ikke nå så lenge etterpå.
- Opplevde du at det var en visjon som du så, eller at du var
nede i helvete?
- Nei jeg opplevde at jeg var der nede, og at jeg var i et rom som
liknet på en sal. Og hver gang stod jeg borte i det venstre
hjørne,
og jeg så alle som gikk forbi bare på skrå bakfra.
- Du så altså noen der nede?
- Ja, jeg kaller det for "lenkegjengen". Det var en endeløs
rad med fortapte mennesker som hadde lenker rundt livet. Og disse
passerte
forbi meg hele tiden i en endeløs rad i sakte fart. De hadde
på
seg noe som liknet munkekapper med en skitten gråfarge. Men jeg
så
jo aldri ansiktet på disse som gikk der, men bare bak fra
på
skrå.
- Kunne du høre om de sa noen ting?
- Nei, men jeg ropte til dem for jeg lurte på hvor jeg var hen,
og hva jeg gjorde der. For jeg visste jo ingen ting. For plutselig
så
var jeg der. Og plutselig så var jeg vekk igjen også. Da
kunne
jeg våkne i senga.
- Var det slik at du opplevde det flere ganger også?
- Det var hver gang når jeg sovnet, og til slutt ble jeg redd for
å sovne. Men jeg tror at Jesus slapp meg så langt ned, -
for hvis ikke du snur om nå Ove, så kommer du også
til å havne her. Og etter det så ble jeg livredd. Så
da måtte Wenche prøve å få tak i en eller
annen som kunne hjelpe meg så jeg kunne bli frelst. Og den
første som hun tenkte på da var Svein Johnsen. Så da
var jeg moden. Men fytti katta for en stabeis jeg var.
- For du tenkte vel ikke på å bli en kristen før
alt dette her skjedde?
- Å nei, det hastet jo ikke det. Kjære folk. Nei det kunne
jeg jo vente med til jeg ble gammel.
- Men så du noen flammer?
- Nei, jeg var bare inne i dette rommet eller salen.
- Var det et stort rom?
- Ja det var enormt.
- Kan du huske hvor mange personer som gikk der?
- Nei det kunne jeg ikke. Jeg så jo bare noen av gangen når
de gikk forbi. Men jeg tenkte på det etterpå, at hvis jeg
så
ansiktene på dem, så kanskje jeg så noen som jeg
kjente.
- Men det så du ikke?
- Nei, og det var kanskje derfor jeg ikke fikk se ansiktet på de.
Det var en redselsopplevelse for meg, sier Ove Haugen som nå er
veldig glad for at han ikke gikk fortapt, men ble en kristen istedet.
Pris skje Gud!